Carolyn Keene
Frøken Detektivs dagbøker Den hemmelige døren Oversatt av Kari Engen
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Text copyright © 2013 ALADDIN, An imprint of Simon & Schuster Children’s Publishing Division, New York ISBN 978-82-02-55439-2 1. opplag 2017 Originalens tittel: Once Upon a Thriller Oversatt av Kari Engen Illustrasjoner: Sandra Steffensen Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Kapittel en Kapittel to Kapittel tre Kapittel fire Kapittel fem Kapittel seks Kapittel sju Kapittel åtte Kapittel ni Kapittel ti Kapittel elleve Kapittel tolv Kapittel tretten
Brent . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvor er lommeboken? . . . . . . I vannet! . . . . . . . . . . . . . . . . Adgang forbudt . . . . . . . . . . . Kodeløsing . . . . . . . . . . . . . . Skygget . . . . . . . . . . . . . . . . . På nære nippet . . . . . . . . . . . Den hemmelige døren . . . . . . Falske anklager . . . . . . . . . . . Forfulgt . . . . . . . . . . . . . . . . Anledningen byr seg . . . . . . . Den siste ledetråden. . . . . . . . Fakta på bordet . . . . . . . . . . .
9 20 32 44 55 68 79 88 101 111 121 130 138
Kjære dagbok, Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at jeg ofte sitter med nesen i en bok. Jeg kan ikke få nok av gode biografier, historiske romaner og fantasybøker. Men det jeg liker best av alt, er spennende krim. Og da Bess, George og jeg havnet i et forrykende uvær ute på Moon Lake, ønsket jeg inderlig at det var en krimbok jeg levde meg inn i, ikke at det som skjedde var høyst virkelig.
Kapittel en
Brent
«Kom igjen, vi er nødt til å dra nå!» ropte jeg til Bess og George idet jeg åpnet bagasjerommet på bilen. Jeg sto parkert foran huset til George og hadde det travelt med å komme av sted. «Typisk deg å være helt presis, Nancy,» sa Bess ironisk da hun og George kom ut gjennom ytterdøren med hver sin bag i hånden. George kikket på klokka. «Du har rett, Bess!» sa George. «Klokka er nøyaktig ni.» Hun grep bagen til Bess, la den i bilen sammen med sin egen og smelte igjen bagasjelokket. 9
«Det var jo det klokkeslettet jeg sa,» svarte jeg. «Og jeg vil gjerne komme fram tidlig, så vi kan få alt på plass i hytta og dra på tur før det blir for varmt.» «Å!» stønnet Bess. «På tur? Du og George lovet at vi skulle slappe av i helgen.» «Og det blir avslappende,» sa jeg. «En kort tur i formiddag, etterfulgt av kanopadling i ettermiddag. I morgen kan vi sove lenge, lese og kose oss, før vi skal stå på vannski etter lunsj.» Bess bare himlet med øynene. Jeg visste at hun helst ville ha tilbrakt hele helgen uten å gjøre annet enn å sitte ved bredden av Moon Lake, bla i et ukeblad og lakkere neglene. Men det var helt uaktuelt for meg – da ville jeg blitt altfor rastløs. I tillegg til utendørsaktivitetene hadde jeg også planer om å lese Terror i skogen, den siste krimmen til yndlingsforfatteren min, Miles Whitmore. Jeg elsket bøkene hans, og skjønte aldri hvem som var den skyldige før helt på slutten, selv om jeg tross alt er amatørdetektiv. Så finurlige er historiene hans. Jeg satte meg inn bak rattet og satte kurs for motorveien. Straks vi var ute på den, var 10
det ikke mer enn åtti kilometer til Avondale og Moon Lake. Så sant det ikke var mye trafikk, kunne vi være framme på en time. «Vi skal gjøre det godt igjen, Bess,» sa George. «Du kan få lov til å bestemme all musikk vi skal spille i helgen.» «Mener du det?» spurte Bess overrasket. «Jeg vet ikke helt om jeg tror på deg. Du kan jo ikke fordra de bandene jeg liker.» «Jeg mener det,» sa George. Også jeg var imponert. George pleier å ha veldig sterke meninger når det gjelder musikk. Hun og Bess er bestevenninnene mine, og de er også kusiner. Men de er like forskjellige som Beethoven og Rolling Stones, og av og til er det vanskelig å fatte at de er i slekt. «Ok, det er jo noe,» sa Bess med et sukk. Hun koblet mobiltelefonen til bilradioen, og en låt av Grayson & James, favorittgruppen hennes, fylte kupeen. Jeg kikket på George i bakspeilet, klar over at hun anstrengte seg for ikke å si noe, og så at hun satte i ørepluggene for å stenge musikken ute. «Jeg vet hva du tenker,» sa Bess litt unnskyl11
dende. Hun visste hvor frustrert George ble. «Men dette er kjempefin bilmusikk, ikke sant, Nancy?» «Ja, jeg liker denne sangen,» innrømmet jeg fårete. Jeg ville at de to bestevenninnene mine skulle holde fred, men jeg mente også det jeg sa – sangen var fengende og bra. Og med det satte vi oss til rette for å nyte turen. Nesten på minuttet en time senere var vi framme ved Moon Lake. Høye, grønne furutrær omga campinghytta vi hadde leid, og stedet så veldig fint ut. Jeg gledet meg til å komme på tur, og i løpet av få minutter var bilen pakket ut og fjellstøvlene på. «Jeg lover at vi ikke skal gå langt,» sa jeg til Bess og samlet håret i en hestehale. «Vi tar runden rundt vannet – da er vi tilbake i passe tid til lunsj.» «Ok,» mumlet Bess. «La oss få det overstått.» Hun knyttet lissene på joggeskoene, og så begynte vi å gå mot vandrestiens begynnelse, som befant seg bare et steinkast fra hytta. Mens vi gikk, tok jeg inn den flotte naturen og forsøkte bare å la tankene vandre. Som regel 12
har jeg et mysterium som opptar meg – enten et virkelig et, eller et i en bok – så det er ikke alltid så enkelt Men denne helgen hadde jeg store planer om bare å konsentrere meg om vennene mine og naturen. «Stemmer ikke det, Nancy?» hørte jeg George si. Hun så på meg som om hun hadde snakket i fem minutter uten å få svar. Noe hun kanskje hadde. «Å, eh, sorry, George,» svarte jeg. «Jeg var visst i min egen verden.» «Jeg sa, det er hytta vår vi ser der borte, ikke sant?» gjentok George. Hun pekte på en liten trebygning som var synlig mellom trærne noen hundre meter lenger framme. «Det stemmer,» svarte jeg og kastet et blikk på klokka. «Jøss, det var kjapt.» Det hadde tatt oss mindre enn en time å gå de fem kilometerne rundt sjøen. Selv Bess måtte innrømme at det hadde vært fint og ikke spesielt slitsomt. «Supert!» sa George. «For jeg er veldig klar for Hannahs lunsj.» Da vi kom inn i hytta, fortsatte jeg ut i kjøkkenkroken for å hente kurven Hannah hadde 13
gjort i stand. Hannah Gruen er hushjelpen til faren min, og hun liker å ta godt vare på oss både når det gjelder mat og omsorg. Også jeg gledet meg til å gå løs på den berømte kyllingen hennes med hjemmelaget coleslaw ved siden av. Men kurven var ikke der jeg trodde. Plutselig dukket et bilde opp i hodet mitt. Jeg så for meg kurven der den sto på benken, men ikke denne benken – benken hjemme i River Heights. «Dårlige nyheter,» sa jeg med et stønn. «Jeg glemte lunsjkurven som Hannah hadde gjort i stand til oss, hjemme.» «Antagelig fordi du hadde det så travelt med å komme deg av gårde,» sa George. «Hva skal magen min gjøre nå?» Bess smilte fornøyd. «Da har vi vel ikke annet valg enn å ta en tur til nærmeste by,» sa hun. «Det er ikke langt, og jeg er sikker på at Avondale har mange hyggelige kafeer og butikker.» Hun understreket ordet «butikker». Jeg kjente Bess og visste at hun var ivrig etter å legge inn litt shopping i tillegg til å spise lunsj. 14
«Fint,» sa jeg. «For jeg har også glemt boken min, Terror i skogen, så jeg har ingenting å lese. Forhåpentlig er det en bokhandel i byen.» «Terror på hva?» spurte George. «Tar du aldri en pause fra mysteriene?» Hun nikket mot lesebrettet sitt, som hun hadde lagt på et av nattbordene. «Hadde du ikke vært en sånn motstander av e-bøker, ville du ikke hatt dette problemet, vet du,» fortsatte hun. «Da kunne du tatt med deg ti bøker i slengen.» «Forutsatt at hun ikke glemte lesebrettet hjemme,» påpekte Bess. «Ha ha,» sa jeg. «Men vet dere hva? Når det gjelder bøker, liker jeg å ha papir mellom hendene, til og med kjenne lukten av det.» «Typisk Nancy,» ertet George. «Alltid med nesen i en bok – bokstavelig talt. La oss komme oss av gårde. Jeg sulter i hjel!» Ti minutter senere kjørte vi inn i lille Avondale. Bess hadde rett – byen hadde nok av koselige butikker og kafeer. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten min. To brannbiler sto og sperret hovedgaten, og det hang en sur lukt i luften. 15
Vi fikk satt fra oss bilen og skyndte oss bort til folkemengden som hadde samlet seg. «Har det vært brann her?» spurte jeg en mann med en golden retriever i bånd. «Se der borte,» svarte han og ristet på hodet idet han pekte på en bygning like ved. Skiltet over inngangsdøren var formet som en oppslått bok. «Og så hos Paiges Pagina, av alle steder.» Like ved oss hadde tre jenter stukket hodene sammen og sto hvisket, men høyt nok til at vi kunne høre dem. «Og nå går vi glipp av møtet med Lacey O’Brien,» sa en av dem. «Det er bare så utrolig synd, Carly!» sa en annen. «Jeg som har lest alle krimbøkene hennes.» Det siste gjorde meg nysgjerrig. Jeg flyttet meg litt nærmere. «Unnskyld meg,» sa jeg. «Vet dere hva som har skjedd? Vi er bare her på helgetur og aner ingenting om hva som foregår. Jeg hadde tenkt meg en tur innom bokhandelen, men det ser ut som om det kommer til å bli, eh, vanskelig.» 16
«Vi er også her på grunn av bokhandelen,» fortalte en av jentene. «Lacey O’Brien skulle hatt en opplesning her og signert bøker. Kjenner du til O’Brien, krimforfatteren?» «Jeg har hørt om henne,» svarte jeg. «Hun er en lokal kjendis i området her,» sa en av de andre, en jente med mørkt, krøllete hår. «Bortsett fra at ingen noen gang ser henne, da. Etter hva jeg har hørt, er denne boksigneringen den eneste hun har i hele år.» «Og nå har vi kommet hit forgjeves, eller hva, Mandy?» sa den tredje jenta. «Det blir ingen boksignering i dag.» Jentene fortsatte å prate sammen, og jeg fjernet meg igjen. Men fortsatt kunne jeg høre hva de sa. Det kunne faktisk alle andre i nærheten også. «Er dere klar over at den siste boken hennes, Brent, handlet om en brann?» hvisket Mandy høyt. «Det har du rett i!» svarte hun som het Carly. «Snakk om merkelig sammentreff. Dere tror vel ikke at Lacey O’Brien hadde noe med denne brannen å gjøre?» «Ikke vet jeg,» sa Mandy. «Men nå skjer det i 17
hvert fall noe spennende i byen her. Det gjør det jo aldri ellers.» Jeg ville ikke være for sikker, tenkte jeg. Det er det alle tror, helt til noe faktisk skjer. I det samme kom en av brannmennene bort til oss. «Kan alle vennligst trekke bakover!» ropte han. «Vi skal ha utstyret vårt ut av butikken og trenger plass.» «Selvsagt,» sa George. Både hun, Bess og jeg flyttet oss et stykke unna. Mandy gikk derimot rett bort til brannmannen. «Hva har skjedd?» spurte hun med høy stemme. «Vi har gledet oss lenge til å få treffe Lacey O’Brien i dag. Og nå må vi kanskje vente i et helt år før vi får sjansen igjen.» Jeg kunne ha sverget på at mannen himlet med øynene. Men han svarte tålmodig på spørsmålet. «Forundersøkelsene våre tyder på at brannen skyldes en feil på den elektriske koblingen i en gammel lysekrone,» svarte han. «Det er ikke uvanlig i gamle bygninger som dette.» Mandy stirret på ham. «Er det sant?» utbrøt hun med et overrasket 18
uttrykk i ansiktet. «Det er nemlig akkurat sånn brannen starter i Lacey O’Briens siste bok! Bortsett fra at det etter hvert viser seg at det ikke er det elektriske anlegget som har forårsaket brannen. I stedet har noen tent på!»