Fotfeste av J.M.G. Le Clezio

Jean-Marie Gustave Le Clézio

Fotfeste Fortellinger Oversatt av Tom Lotherington

Jean-Marie Gustave Le Clézio Originalens tittel: Histoire du pied et autres fantaisies og Tempête. Deux novellas Oversatt av Tom Lotherington «Histoire du pied»: Histoire du pied et autres fantaisies © Éditions Gallimard, Paris 2011 «Barsam ou barsaq»: Histoire du pied et autres fantaisies © Éditions Gallimard, Paris 2011 «L’arbre Yama»: Histoire du pied et autres fantaisies © Éditions Gallimard, Paris 2011 «Tempête»: Tempête. Deux novellas © Éditions Gallimard, Paris 2014 «Une femme sans identité»:Tempête. Deux novellas © Éditions Gallimard, Paris 2014 «Yo»: Histoire du pied et autres fantaisies © Éditions Gallimard, Paris 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-47045-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Tina Blomqvist/Blomqvist design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon 9,9/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Fotens historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Barsa, eller Barsakh. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

Yamatreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

Storm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

En kvinne uten identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

203

Yo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

273

Fotens historie Én En jevn overflate, myk, svai i midten, men ikke helt innhul.

Litt rynkete.

I hvile, liggende, eller også stående, vertikalt hvilende i solen, ikke langt fra havet. Hva er det som får de fem tærne på hver fot til å krumme seg, eller snarere strekke seg, oppoverbøyd, sprikende, i vifteform, som man sier. Tanken på det kalde, sikkert, havets bevegelige masse der det bryter mot strandkanten, ikke bruset av havet (kan føttene høre?), men suset av vinden ute fra havgapet, blesten som står opp fra horisontens dyp og fyker over kysten med tidevannet, stryker over den unge kvinnen i bikini og får hvert hår til å stå opp langs bena, kjæler med kald hånd over huden, magen med navlen som prydes av en grønn piercing, brystene under de trekantede hettene i overdelen, helt opp til det bakoverbøyde ansiktet, som er overgitt, fullstendig, med øynene vrengt innenfor lukkede øyenlokk, håret som vifter og buster seg så ansiktet skjules, en lokk er løs fra de andre og vifter fra det ene kinnet til det andre over neseryggen mellom øynene.

Men foten, den gir seg ikke over. Den står rett opp, rett mot vinden og havet, som om den holdt vakt, som om den sto imot. Mot hva, mot hvem? Alle musklene og alle senene er klare, spente, ikke slappe. Fotbladet tilsynelatende kraftløst. Inni er nervene i spenn, de små knoklene og brusken på plass. Ingen hvile. Ingen søvn.

Det er en lang historie. Den begynte tjueseks år tidligere, da Ujine kom til verden. Ennå tander, som om hun 7

fløt i vann. Fotbladene og håndflatene helt skrukkete, rødsprengte. Helt myke fingre, som moren hennes telte med en gang for å være sikker på at det ikke manglet noen, og at det ikke var noen for mange. Stortåen som Ujine suttet på for å sovne, med benet bøyd helt opp til ansiktet, armene rundt lårene, som en slags knute av rosa kjøtt, varm og myk, veldig varm, levende. Det var på den tiden da tiden var lang.

Ujine vet ikke lenger hvordan stortåen hennes smaker, den er blitt fjern, fremmed. Annerledes. Bare så vidt et minne, minnet om moren som sa en gang: «Du lignet på Bala Rama, broren til Krishna, som satt på et lotusblad på elven og sudde på stortåa.» Nå er ikke moren hennes der lenger. Minnet om henne sender henne tilbake til en tid som ikke er mer.

Det er det som heter ensomhet, antagelig.

Hun har spurt Marc, kjæresten sin, om å ta stortåen hennes i munnen, for å få vite beskjed. «Hva smaker det av den?»

Marc er forelsket. Han liker merkverdige historier, avvik fra dagenes banalitet. «Det smaker melk,» sa han etter å ha tenkt seg om, og øynene hans var lattermilde. Han ville smake på alle delene av kroppen hennes, men Ujine trakk seg. Hun tok tilbake stortåen. «Din perverse dust,» sa hun.

Men hun ville ikke forklare hvorfor. «Det var du som ba meg om det.» Ujine la en hånd over munnen hans. «Vi kan kysse hverandre, det er bedre!»

Det heter altså ensomhet. Være ensom som en stortå.

Selvsagt er det selskap i de andre tærne, på begge føtter.

Men det gjør ikke ensomheten mindre tyngende. Uten å se, uten å snakke. Så langt unna munnen. Så langt borte fra sjelen.

Jorden. Den endeløse korridoren med de svarte og hvite mosaikkflisene som fører til betongtrappen. Granito. Noe man for lengst har sluttet med, importert fra Spania, bitte små terninger av stein i alle farger som poleres lenge og vel med elektrisk slipemaskin til det blir en glatt, kald overflate, og da krøller de nakne føttene seg sammen, de buer seg, går 8

på siden, på hælene, for å unngå kontakt med denne steinen som før strittet med den spisse singelen som poleringen ikke helt har slipt ned.

«Men du går jo som en pingvin!»

«Ujine, rett deg opp, forsøk å gå normalt!»

«Denne jenta er plattfot, hun må komme seg til ortoped.»

Plattfot. For lange, nedsunkne føtter, føtter som mangler spenn. Gutteføtter. Kuføtter, sa jentene på skolen. Da måtte de rettes på, straffes. Stenge dem inne i snørestøvler med støvleskaft av metall, trene dem, beherske dem. Én, og to. Én, og to.

«På tåspissen, Ujine, på tå!»

Gulvet i den store dansesalen med den glatte, lakkerte parketten, helt finslipt, og smerten som stikker som en kniv, presser på tærne, tvinger dem sammen, svir i senene og stiger oppover i bena, helt opp til hoftene, helt opp i lysken.

«Jeg orker ikke mer, madame, det gjør så vondt.»

«Kom igjen, kom igjen, ikke synes synd på seg selv. Én, og to. Én, og to.»

Og den lange stokken til danselæreren, innom baken hennes, innom ryggen, bare så vidt, lett berøring, og føttene får det elektriske støtet som slynger dem til værs, får dem til å sprette, til å fly!

Løpe. Etter mange år, løpe. På den fine sanden på stranden, i Bretagne, i fjæra, som det heter, på sanden som er herdet av vinden og havet ved lavvann, løpe fortere og fortere, springe over tangklasene og de grå flekkene etter ilandskylte maneter, løpe lenger og lenger, føttene flyr over sanden, plasker i pyttene og sender en sprut av salte, lunkne dråper.

«Ujine! Ujine, stans!» Å være fri, seksten år. Sparke i bakken, springe i vei, ta til seg rommet i noen sekunder. Danse, sprette. Som om bakken slo tilbake, her eller hvor som helst. På sementen på fortauene, på asfalten på veiene. De runde ballene under tærne, myke og harde hudputer, hælene runde som rullesteiner, slitte, helt glatte, og senene du kan kjenne under huden, denne forsiden av livet, forsiden av å være, ustanselig på 9

bakken, ustanselig i kontakt med jorden, som hele tilværelsens vekt hviler på, førtito kilo kvinne i arbeidsantrekk, i koksgrå, tredelt drakt, i hallen der hun utøver sitt yrke som vertinne på Motemessen eller Hesteutstillingen, Pacemakersalongen, Medisinsk forlagsmesse eller Reiselivsagentene …

«Dere går med høyhælte sko, obligatorisk.»

«Ikke joggesko eller ballerinasko.»

«Med lukket tå.»

Latter fra de andre jentene, klager også: «Føttene mine, de stakkars føttene mine!»

«De tar livet av meg!»

«Jeg har ikke føling i dem!»

«Jeg har følelsen av å gå med tresko.»

Og deretter et varmt bad, beroligende, lindrende, for å få sove, for å glemme, med tærne rett opp i enden av badekaret, ti små øyer stikker opp av skumhavet, en familie av små ender. Som i gamle dager, da hun var liten, og morens stemme telte om og om igjen: «En to tre fire fem … og ti! Og ti!» Og holdt fast i den siste som med en tang, en liten rosa knopp med den ørlille perlemorneglen på.

Fremskritt, bestandig.

Slå ned med skotuppen og føre vekten over på den bitte lille hælen. En opplæring. Den første gangen, for ikke så lenge siden, var Ujine ennå liten. Hun hadde tatt mammas sko, altfor store, det var som å gå med esker på bena. Det var for å høre lyden, klikk-klakk over stuegulvet, og applausen og latteren til mamma, tante Annie, bestefar Robert, bestefar Dany, onkel Jacques. Latteren deres, og kommentarene. «En vaskeekte liten kvinne!» – «Og har du sett hvor svai hun blir i ryggen!» – «Det er ikke til å tro, det er en liten kvinne allerede, inn i ryggen, ut med rumpa!»

Men den virkelig første gangen, det var lenge etterpå, til en fest, et bryllup, kanskje. En stor sal med høyt lydnivå, et lakkert tregulv, en veranda, en vinterhage pyntet med girlandere, potteplanter, luften var parfymert, et orkester spilte et 10

eller annet sted, foxtrot, mambo, cha-cha-cha. Ujine har tatt på seg de høyhælte med stivt lær, hun er barfotet selv om det er en kjølig vårdag.

Det var første gang, hun hadde følelsen av å sveve, større enn de fleste av mennene, slankere, høyere, hælene må ha vært tolv centimeter, plutselig er gulvet langt borte, lett, i begynnelsen berørte hun det med tåspissen, ventet på hælenes kontakt, veldig forsiktig, den ene, så den andre. Hun danset. Føttene hennes fløy av gårde nå, båret av rytmen i musikken, hælene smalt i gulvet, virket som akser til å snurre på, alt var blitt lett, kjapt.

«De danser godt, frøken. Går De ofte ut og danser?» Hun hadde gjort det, etter dette, hver helg, til og med hver kveld i feriene. Eksamen var så lenge til. Det var dette som hastet, som måtte prioriteres, dette eventyret som innledet det virkelige livet, som gjorde henne til kvinne, ekte kvinne, pluss et sjenert og uselvstendig barn. Det var ikke tango eller foxtrot lenger, det var voldsomme, ville danser til bassgitar og trommer, en mekanisk rytme, tett og knugende, omtrent som rytmen av hjertet som slår i årene. Blodet pulserte nedenfra og opp, presset opp av senene, av musklene i leggene, musklene i lårene. Blodet steg til hodet, hodet så langt borte, flammet i kinnene, beruset hjernen. Men det var blodet som kom opp fra gulvet, fra det fosforescerende dansegulvet, blodet opp fra fotsålene, gulvet som bølget og banket føttene, den skjulte musikken, frigjort med dumpe slag i hele kroppen. «Du er vakker, du danser som en stjerne, du er sexy, bare se, alle guttene står og har lyst på deg når du danser!» Hun hørte ikke etter. Hun ville ikke ha noen innpå seg. På dans kom guttene alltid bakfra, for å ta på, klenge seg innpå, det var en lek, de gned seg mot baken hennes.

Hun kunne ikke fordra det, hun dyttet dem unna med flat hånd mot brystkassen på dem, hun kjente lukten av svetten i de klissvåte T-skjortene deres. De var slibrige, foraktelige, de vek unna en stund, som små redde bikkjer, så kom de tilbake.

De nakne bena hennes, alle de stramme musklene, den 11

flate magen, navlen med en eplegrønn knapp i, samme farge som øynene hennes. Hun kom hjem ved firetiden om natten, utkjørt, opphisset, elektrisk, hun kastet seg på sengen uten engang å kle av seg, fikk så vidt fire timers søvn før forelesningene, psykologi i morgen, deretter commercial English, litt matte, hva som helst, hun tenkte ikke engang på det. Fotsålene frigjort, verkende, tærne i vifteformasjon, musikken som fortsatte å dirre, en skjelvning i fibrene hennes, et elektrisk opphav som ikke sluknet, og det gled og dro seg ut av henne gjennom den tykke huden i hælene, ut gjennom fingerleddene, ut av neglene.

Det var det året moren hennes døde på sykehuset av kreft i bukspyttkjertelen, det var over på knappe tre måneder. Hun ble begravet på den lille kirkegården i Villejuif, men siden hun var buddhist, ble hun først brent i en ovn. Faren hennes var reist på verdensomseiling og aldri kommet tilbake.

Ujine kunne ikke klare seg uten. Hun kunne løpe, hoppe, gå eller stå og vente vaglet på tolv centimeter høye hæler, med vekten på tåspissene. Hun kunne alt, ja, hun kunne gjøre alt.

Ben, kjæresten hennes for tiden, ertet henne litt. «Hvordan får dere det til, dere jenter, å holde balansen på de greiene der?» Han med sine evinnelige joggesko, røde og hvite som støvlene til en dypvannsdykker. Han rakk henne til skulderen. «Det er det vi er flinkest til, vi jenter, som du sier, var du ikke klar over det?»

På metroen, for sent ute til forelesningene som vanlig, for sent ute til jobben i salong Ambassador på flyplassen, for å være vertskap for Direktørene, Parfymørene, Sminkørene. Hun tok trappene ned og opp i to og to trinn, med hælene tett inntil nesen på trinnet, hun løp over våt brostein, over sprukken asfalt, over steinete mark på byggeplasser. Men hun likte ikke myke tepper, og iblant satte hun seg fast i risten ved bassengkanten, og terrasser med tremmegulv var blant hennes fiender. Arbeidsgiverne tilga henne, de likte henne godt på grunn av det eurasiske utseendet, det lyse håret og de skjeve øynene, og det at hun var slank som 12

en liane, det gjorde seg godt på salongene, de sa hun kledde godt å gå i svart, tettsittende kjole. «Hvorfor tror du vi engasjerer deg, hva? Fordi du er pen, det er så, men det fritar deg ikke for å komme på tiden.»

Hver morgen. Stå opp, sette fotbladet ned på de kalde gulvflisene. Etter å ha sovet (elsket, drømt). «God dag!» Forbauselsen ved den første kontakten. Tærne krummet på gulvet.

Gå. «Du går på hælene!» Sa den gamle kjerringa, en gammel jomfru, sikkert. Det var Ujines første leilighet, en ettroms i sjette uten heis, friheten var så herlig, berusende, ikke ha noen å stå til ansvar for, ikke måtte finne seg i brorens spydigheter, farens bebreidelser. Men den gamle kjerringa i femte, like under – en gammel språklærer, sur og gretten, stygg i klærne, sikkert upult. Hun sto bak døren og ventet, og når Ujine kom forbi, tok hun henne fatt, stengte veien for henne med den magre armen sin, tok i henne med tuppen av de kalde fingrene sine. «Et øyeblikk, frøken!» Litt skremmende, enda så liten og mager hun var, håret farget rødlig og de grå øynene som lignet feberflekker. «Det er noe jeg vil si Dem.» År og dag siden sist Ujine var redd for en lærer, hun tenkte sikkert tilbake på frøken Doux, slett ikke så mild som navnet skulle tilsi, den slemme, utspekulerte, morske, hun med de dårlige karakterene og smekk med linjalen over fingrene, de krokete fingrene som huket seg fast i håret på småpikene og lugget sakte løs, og frøken Doux som lo når hun hørte dem gråte, lo med små museskrik, hai, hai, hai!

«Er De klar over, frøken, at De går på hælene?» Før hun rakk å svare, fortsatte hun: «Når man ser Dem, frøken, skulle man tro De var lett, en ren sylfide, ja visst, med vinger på! Men når man bor like under, så bom! Bom! Da blir De en elefant! Hælene først, og dunk! Jeg tramper! Det dundrer! De har en plog på hver fot!» Ujine hadde flyktet, hun stormet ned trappene, fire trinn av gangen, gelenderet dirret, og den skjærende stemmen til frøken Doux forfulgte henne, tok henne igjen: «Hælene! De går på hælene! På hælene!»

13

Så måtte Ujine leve barbent, selv plastsandaler lagde støy.

Rulle på fotbladet, sakte, tærne først, trykke hælen sakte ned, sa-a-akte!

Forelskelse, det var uventet, mer enn hun hadde håpet på.

Hun hadde truffet Samuel da hun hadde sluttet å tro på det. Det hadde ikke vært lett. Han gikk ikke på sånne steder som hun var vant til å frekventere: sushibarer, klubber, restauranter. Han danset ikke. Han likte seg ikke på karaoke. Han likte enkle ting, som han sa. Spaserturer langs elven, på trekkstiene. Svømmebassengene, men bare om kvelden, når det ikke var barn der. Han likte særlig et bad i jugendstil, med grønne fliser istedenfor blå, med søyler og buer prydet med lotusblomster i mosaikk. Herlig umoderne.

Det var der de hadde sine første stevnemøter. Hun kom aldri til å glemme kontakten med de grønne, kalde, våte flisene, det klebrige fotbadet, de halvmåneformede trinnene ned i det avkjølende vannet. Det var i juni, på forsommeren. Ute var det lummert, det regnet. Vannet sildret over glasstaket, lampene sto som stjerner på betongsøylene. Ni stjerner, hun hadde telt dem mens hun svømte på ryggen, døvet av badehetten av gummi («Det er påbudt her,» hadde Samuel opplyst, «de er strenge på hygienen.»). Samuel respekterte alle forbud, han fulgte alle regler til punkt og prikke. Det var sånn han var. I førstningen var han så forsiktig. «Unnskyld meg, frøken …» Han unnskyldte seg for alt. For å ta hånden hennes, for å stryke over brystet hennes. For å stille henne personlige spørsmål, eller for ikke å svare på spørsmål. «Unnskyld meg, jeg kan ikke snakke om dette på stående fot.» Han hadde hatt en elskerinne da han var tjue. Han hadde sett bort da han innrømte det. «Kanskje han er homo?» Det hadde Mado lurt på, en venninne på jobben. Det hadde de ledd godt av. Han hadde store, veldig lange føtter. Han var så høy, to meter? Ujine hadde alltid likt høye menn. Lange, smale føtter med den midterste tåen lengre enn de andre, var det det man kalte egyptisk fot? Ujine var straks blitt forelsket i føttene hans. Det 14

visste han selvsagt ikke om. Ujine ville heller tatt livet av seg enn å innrømme noe så tåpelig. Særlig fordi hun ikke kunne fordra sine egne føtter, hun likte ikke formen på dem, altfor flate, bleke i fargen og med pølserunde tær. Hun kunne huske den første gangen hun hørte snakk om dem. Hun var sammen med andre jenter på sommerleir, ved bredden av en elv, det var varmt, ingen hadde badedrakt, hun hadde rullet opp buksene for å la det kalde vannet renne over bena.

Instruktøren hadde dukket opp. Hun hadde sagt til Ujine: «Nå da, frøken-med-de-feite-tærne!» Det hadde tatt Ujine et minutt eller to å forstå det, men de andre jentene hadde trengt mindre tid, de sa om og om igjen: «Frøken-feite-tær!

Frøken-feite-tær!» Hvorfor hadde hun aldri glemt det? Hun hadde forsøkt å kjempe. Hun hadde gått med sandaler med lukket tå, brukt sokker, hun gikk aldri med flippflopper, kjippkjapper, hun sa det gjør vondt, de skraper opp huden.

Så hadde hun begynt å lakke neglene illrøde. Siden jeg har så digre tær, kan de like godt få se dem med det samme! Og nå var hun blitt likeglad med det.

Samuel hadde bedt om unnskyldning etter det første kysset. Han hadde unnskyldt seg etter å ha ligget med henne.

Istedenfor å spørre, som de andre gjorde: «Var det bra?», hadde han spurt forlegent: «Det gjorde vel ikke vondt?» Det var latterlig, men Ujine ble rørt av det. Alt var så annerledes med ham.

Senere hadde det slått henne: «Men han har jo kunstnerføtter!» Kanskje det forklarte det hele – slik man kunne ha sagt om en pianist, det er klart, han har jo hender som er skapt for det. Hun hadde smilt av tanken.

Hudfargen hans, mørkladen, brun, nesten helt hårløs.

Hun kunne virkelig ikke fordra menn med hår på tærne, på vristen, eller med hårete armer! Det fantes det ingen unnskyldning for! Denne latterlige troen på virilitet. Samuel var viril, han, han var høy og sterk og øm, solid med kraftige ben, stødig som en statue, langsom og rolig, han stakk et hode opp over enhver folkemengde, han bøyde seg alltid litt for å høre, han snakket ikke mye. Han hisset seg aldri opp.

15

Bortsett fra én gang, på arbeidet hans i banken med en vrang mellomleder som hadde fått Samuel i vrangstrupen, en oppfarende, misunnelig type. Samuel blåste i det. Han lot mannen snakke, han satte bare opp det lille, hånlige smilet sitt som for å si: Bare hold på, du imponerer ikke meg. Overfor en av de kontoransatte, en litt treg jente, hadde mannen vært ubehagelig, han hadde skjelt henne ut, jenta gråt, og Samuel hadde tatt affære. «De kan da ikke snakke slik til henne!»

I neste øyeblikk var han innkalt på mellomlederens kontor. Der satt han i direktørstolen sin bak det enorme skrivebordet, og med en håndbevegelse hadde han vist Samuel til en stol, ikke en hvilken som helst stol, en ekstra lav, en taburett i gulvhøyde. Samuel adlød ikke, men ble stående, og til slutt hadde sjefen mistet fatningen, han hadde gått mot ham, truende, med de korte armene litt ut til siden, med en pussig trekning i skuldrene som om han forsøkte å gjøre seg større, stående på de små føttene sine, til tross for hælene rakk han ikke høyere enn brystkassen til Samuel. Han hadde stotret frem noen fraser, han hadde til slutt ikke visst hva han skulle si. Til slutt hadde han avrundet med: «Det var alt for denne gangen.»

Samuel fortalte Ujine om opptrinnet, han hadde det lille, triumferende smilet sitt, aldri så lite forfengelig. Det var komisk, tenkte hun, å gripe ham på fersk gjerning i hovmod, som om det å være høy ga ham et fortrinn, som om det var noe å være stolt av. På samme tid hadde hun følt seg trygg fordi hun var sammen med ham, en så stor mann som ikke var redd for noen andre. En så enkel mann. Hun var så liten, så svak, til og med vekten av hodet sitt syntes hun det ble for tungt å bære! Hun klarte likevel ikke å motstå fristelsen til å erte ham: «Så romantisk! En herre som forsvarer en stakkars ung pike i en bank!» Hun tilføyde: «Hun var vel pen, i hvert fall?» Samuel sendte henne et kaldt blikk som skulle bety at han ikke satte pris på å bli ertet. Men hun krøp sammen inntil ham og la hodet inn mot den brede brystkassen.

«Jeg bare spøkte, jeg er veldig stolt av deg.» Han brummet: «Det er ikke det at jeg – nei, hold opp! Ikke plag meg!» Men 16

hun hørte hjertet hans slå, langsomme, dype slag, det forekom henne at ved siden av dette store hjertet hamret hennes eget i full fart som en liten bjelle. Hun tenkte til og med, dette hjertet er mitt, det slår for meg, men det var en setning hun ikke kunne si til ham. Han ville ikke likt å høre det, han ønsket å gi inntrykk av at han ikke tilhørte noen.

Hun var lettere. Hun hadde aldri forestilt seg noe lignende. Hun gikk gjennom gatene, ut fra juridisk fakultet, alle klaget på noe, det var varmt, det regnet, biltrafikken sto i stampe, altfor mye folk på fortauene, forelesningene var dritkjedelige, professoren i offentlig rett snakket utydelig, han hadde en slepende aksent, vitsene hans var billige, måten han skakket på hodet på når han leste opp fra notatene sine med enstonig stemme, denne kjedsomheten som svevde i luften som en dårlig ånde … og Ujine hadde lyst til å løpe, danse. «Hva er det med deg? Du ser virkelig ut til å være i form!» Venninnen Micha så sarkastisk på henne. Var det kanskje ikke latterlig? Alt dette for en gutts skyld, som hun ikke hadde kjent så lenge som et halvt år, som hadde dukket opp i livet hennes uten at hun skjønte hva som foregikk, og så var alt forandret? Det var slutt på sorg og kjedsomhet? Hun ville gjerne diskutere det. «Nei, det er bare gleden over å være til, ikke noe annet.» – «Det var originalt, det var noe nytt! Så da dør vi ikke lenger, ingen blir syke, alt går bra her i verden?» – «Det er bare en liten stunds glemsel, la oss si en mellomakt, et humørsprang.» – «En egoistisk lykkefølelse, altså?» – «Gjerne det, man måtte være dum om man ikke var egoist.»

Det lot seg ikke diskutere fornuftig. Bakken var blitt elastisk, med sprett, millioner av små fjærer, millioner av bobler, varme i leddene, elektrisk strøm gjennom kroppen, gjennom bena, armene, hun vippet tærne opp og ned mens hun gikk for å kjenne friheten, hun smilte til folk som tok henne for å være gal.

Hun var forundret. Var det sånn kjærligheten var? Som en aura over hodet, som et usynlig skall, hun følte seg godt 17

beskyttet, innerst inne, hun følte seg uovervinnelig. Hun fløt, hun danset.

Hun gikk for å møte ham uten baktanker. Samuel ville ikke ha noe sikkert, ikke noe avgjort. Han pleide å si: «Ja vel, jeg ringer deg, da.» Men han hadde aldri gitt henne telefonnummeret sitt. Han sa han ikke hadde mobil, han hadde bare et nummer på jobben, i banken, og ikke tale om å ringe ham der. Kanskje han skjulte seg litt bak arbeidet sitt, bak foreldrene. Han hadde fortalt litt om moren sin til Ujine, en skjør og skrøpelig kvinne, hun hadde ingen andre enn ham etter at faren ble syk. De bodde i samme gård, på samme avsats. Når han kom sent hjem om kvelden, ringte hun til politiet, til sykehusene. Det var litt absurd, en gutt på trettifem år, men samtidig ble Ujine rørt over morskjærheten hans. Hun selv hadde ingen familie, moren var død, faren reist til helvete, broren borte et annet sted, ikke interessert.

Det var kanskje derfor hun følte seg så lett, så fri. Forelskelsen var en kraftig vind, og hun hadde full frihet til å klinge som en gressharpe, snurre som en vindmølle, kjenne denne bevegelsen som var blitt utløst midt i henne selv, en svimmelhet i mellomgulvet, en akse som dirret mens den svingte. Det var derfor bakken var elastisk under hennes skritt, klangfull, spent, uten en rynke, uten en hulning.

Folk så på henne nå, ute på gaten. På jobben, på fakultetet, i forretningene, hun merket at hun trakk til seg blikkene. For litt siden ville hun ha skammet seg. Hun ville ha lurt på hva det var som ikke stemte, hun ville ha gjemt seg bak håret, hun ville ha slått capsen ned i ansiktet. Men nå løp hun til møtet med Samuel, eller hun tenkte bare hardt på ham, og blikkene gled over henne. Hun følte seg beskyttet av en aura, inne i en lyskrets. Hun så den elskedes ansikt, de skinnende brune øynene, linjene i øyenbrynene hans og nesen, det fullkomne omrisset av leppene hans.

Hun trengte ikke engang å gjøre seg i stand. Hun var klar hele tiden, og når telefonen vibrerte og det lille vinduet lyste opp, ukjent nummer, visste hun at det var Samuel og løp til Bankgaten, kafeen tvers over gaten, med de samme stam18

gjestene hver dag, mimrende gamlinger og unggutter nedsløvet av elektroniske spill. Hun ventet, og han kom. Han kom inn i lokalet, han kikket etter henne, og det smilte hun av, for han kjente henne ikke igjen, han var den eneste som ikke så henne, hun ble nødt til å reise seg og vinke. Han drakk en svart kaffe i full fart, og så gikk de av gårde sammen, de gikk hjem til henne. Han ville ikke at de skulle bli sett sammen, han holdt seg litt etter, uten å snakke. Hun tenkte på at hun ville ha likt det godt om han holdt henne i hånden, om han omfavnet og klemte henne. Men han hadde innført sine egne regler: «Det er dette strøket jeg arbeider i, jeg orker ikke rykter og sånt, skjønner du?» I førstningen hadde det opprørt henne, og hun fikk lyst til å si noe surt: «Skammer du deg?» Kanskje hun til og med hadde sagt det, men han ga seg aldri. Hun likte godt at han hadde regler, at han ikke bare ble med på alt som andre gutter gjør, hun tok det som et spill. Det var forresten det han hadde sagt en dag, som en kompliment: «Du er god til å spille spillet mitt.»

Uten at hun skjønte hvorfor, likte hun å høre det.

Det var en virvelvind som rev henne med seg. Hun likte så godt denne følelsen av bevegelse at hun ikke lenger merket at friheten ble tatt fra henne. Ingenting betydde noe lenger, ikke ære, ikke egenkjærlighet. Utenom denne følelsen var alt bare forfengelighet.

Når hun et øyeblikk kunne bli litt betenkt, for en uelskverdig bemerknings skyld, for en avtale han ikke møtte opp til, for en kald taushets eller en annen bagatells skyld, stanset ikke kroppen hennes, eller hjertet, føttene hennes fløy og førte henne løpende til Bankgaten, til kafeen på den andre siden, hun tilbakela veien mellom fakultetet og den andre siden av byen uten å bli sliten, uten å trenge pustepause, uten å ense vekten av bøkene i skuldervesken på ryggen, eller kulden, eller regnet, eller tørsten. Telefonen hadde vibrert tre ganger, så hadde den sluknet, og denne lille brummelyden åpnet en gjennomtrekk i kroppen hennes og satte vingene i vindmøllen i sving.

Noen ganger på kafeen valgte Samuel sin egen meny, han 19

studerte det flekkete spisekartet nøye, en tunfisksalat, en epleterte, alltid med en sterk, svart kaffe, han så spørrende på Ujine, som om han hadde glemt henne. Men hun var ikke sulten, ikke tørst, hun levde på synet av ham, hun åt og drakk av ham, lysringen omkring ham, strømmen som lyste i kroppen hans, gnistene i det svarte håret, alt det som Samuel var den eneste som ikke så. Inntil kvalme.

Hvis hun sa: «Jeg er litt uvel», tok han det bokstavelig.

«Vil du heller gå hjem og hvile deg?» Hun rettet seg opp.

«Nei da, nei da, det går bra.» Det var tanken på at han kunne gå sin vei, som hadde fått det til å svimle for henne.

Ujine hadde gjort noe hun aldri hadde trodd seg i stand til. Hun hadde tatt inn på hotell med Samuel, flere ganger.

Det var ynkelig og ekkelt. Men han så ut til å like det. Han hadde sagt: «Jeg kan ikke bli med hjem til deg.» Ujine hadde ikke spurt hvorfor. Han ville uansett ikke ha svart. Kanskje han handlet som han gjorde for at hun skulle skjønne at det ikke fantes noe svar.

Når de lå med hverandre, var han annerledes. Han var øm, han var mild og snill. Hun likte å se den store kroppen hans uten klær, den mørkladne huden, en mestishud som hennes egen, hun snuste inn lukten av huden hans. Den lukten hadde hun inntrykk av at hun alltid hadde kjent, ventet på, hun lot den trenge inn i henne for å ha den med seg når de var hver for seg, for å fortsette å lukte hans nærvær, gjennomsyre seg med det. Selv på snuskete hotellrom (det store speilet foran sengen, kondomautomaten, de billigparfymerte toalettartiklene, såpe, kremer, vaselin, papirlommetørklær, fjernsyn innstilt på mykpornokanaler) fanget hun opp skinnet, lyset, skjønnheten for kommende dager og uker, for å forberede en lang reise gjennom fraværet.

Da var livet lett og eventyrlig. Ujine (Samuel kalte henne «Jeans», for det var slik hun gikk kledd det meste av tiden, et par jeans, en hvit herreskjorte, høyhælte sandaler, han hadde sagt en dag at dette i en manns øyne var det mest opphissende antrekket en kvinne kunne gå i) forandret seg i sinn og skinn. Hun hadde oppdaget at føttene hennes ble varme, 20

de som vanligvis var to isblokker. Hun hadde nevnt det for ham: «Kjenn her, jeg har ikke kalde føtter lenger!» Han syntes ikke det var noe merkelig ved det. «Det har ikke jeg heller!» – «Men du har alltid hatt varme føtter, menn har alltid varme føtter og kvinner har kalde, visste du ikke det?» Han trakk på skuldrene: «Nå tuller du, jeg kjenner flere kvinner som har varme føtter.» Hun avbrøt ham: «Å jaså? Og hvem er disse kvinnene, om jeg tør spørre?» Hun lot som om hun lo av det, irriterte seg, men i virkeligheten kjente hun et sting i hjertet hver gang, et varsel, som trakk henne ut av illusjonen, tilbake i realitetene, i ensomheten. Var det dette som var sjalusi? Noe så latterlig.

Men føttene deres viklet seg i hverandre, og når han la det brede, muskuløse fotbladet mot innsiden av låret hennes, dirret hun av fryd.

Det var noen stunder som varte ufattelig lenge, etter en natt, de hadde elsket, han med stor lyst, til og med en viss voldsomhet, han ville ta på og smake på alle deler av kroppen hennes, uten å snakke, han ville føre sitt blodfylte, nakne kjønn over hele henne, og når det gikk for ham, utenfor henne – han hadde sluttet å bruke kondom, sovnet han straks, med munnen i været, han snorket til og med litt på grunn av den store nesen. Ujine kunne ha hatet ham. Men hun ga seg hen til søvnen, krøp sammen inn mot den store kroppen for å fange opp varmen hans, oppmagasinere den dypt inne i seg, det var hennes næring, hennes åndedrett. Og når hun våknet, var det første hun gjorde å famle ved siden av seg i sengen for å forsikre seg om at Samuel ennå lå der.

Uten å åpne øynene følte hun seg frem til ham, hun la armen over brystet hans og sovnet igjen.

Og i det gryende morgenlyset lå de strakt ut på madrassen, urørlige, stille. Han ennå sovende, men bare lett, hun halvvåken. Føttene deres hvilte, Samuels på siden, med rynkete fotsåle og sprikende tær, Ujine med strake føtter utenfor dynen og tærne i været for bedre å ta imot dagslysets kjærtegn og fastholde drømmenes overraskelser. Ingenting i verden kunne forstyrre de elskende, ingenting kunne bryte 21

inn i hvilen. Det var en tid hentet ut av uendeligheten, uten tanker, uten visdom. Ute i gatene og avenyene omkring den hvite stukkfasaden på hotellet var larmen tiltagende.

Søppelbilene knaste med kjevene, bussene slapp ut komprimert luft med dype sukk, det skrapte, det knirket, det smalt, og i taket på hotellrommet deres, liksom reflektert på en vannflate, blinket det i ryggelys, og litt etter litt kom en lav, fjern støy opp av bakken gjennom luftekanalene, bruset av de første forstadsbeboerne som kom inn i byen, de blinde bilene som søkte famlende etter en parkeringsplass.

I det fjerne, enda lenger borte, uvirkelig, kanskje en sang eller en bønn, eller en radio som gjenoppvekkes på et kjøkken, ganske alene, for å angi tiden. Men på madrassen var føttene ubevegelige enda noen øyeblikk, rolige, litt majestetiske, hvite som marmorstatuer, døden så nær.