Fotball og ky
MikaelThörnqvist
Fotball og ky
Ballfølelse1
OversattavSiljeBeiteLøken
MikaelThörnqvist
Originalenstittel: Fotbollochkyssar
OversattavSiljeBeiteLøken
©MikaleThörnqvist2007
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-57755-1
1.utgave,1.opplag2018
DennebokenbleførstegangutgittpånorskavCappelenDammi2009 medtittelen Taklinger.
Omslagsdesign:Trine+KimDesignbyrå Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
Satti13/18pkt.SabonogtryktpåEnsoluxcream80g1,8
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvaroginndragning, ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilegnetforeldrenemine
Takktilfamilienogminbror,Ronny, forverdifulleinnspill
«Sjekkda!Degårinnbeggeto.Hvatrordude hartenktågjøre?»
Sarasøynelysteforventningsfullt.
«Detvetvelikkejeg.»
Emmasyntesikkeatdettevarlikemorsomt somSara.Ikkeidetheletatt.Petrusvarsammen medVanessainnepådoen.Hunhaddeikkelyst tilåtenkepåhvadekunnefinnepåderinne. Leoghviskeog…hvasomhelst,egentlig.
MenSarasyntesåpenbartatdetvarkjempespennende.
«Jegtroratdeskalkysse.Kom,vigåroglurer pådem.»
«Nei,jegvilikke.»
SarakikketforbausetpåEmma.
«Holdopp,hvaerdetmeddeg?Komigjen, detblirdødsgøy.»
«Ja,særlig,dritgøy.Ogdritflaut.»
«Komigjen,da!»
Emmagjordehalvhjertetmotstand,menSara drohennemedsegborttildodøra.Førsthørte deikkenoe,menså–fnisingentilVanessa. Vanessasvemmeligelatter.
«Ikkesånn!»komdethalvhøytfraavlukket.
«Hvamenerdu?»
DetvarstemmentilPetrus.HanhørtesirritertutogsnakketmyehøyereennVanessa,han roptenesten.Deretterbledetstilleigjen.Emma anstrengtesegforåhørenoe,mendeneneste lydenvarenlavknitring.
Sarakikketpåhenneigjenogformetmunnen tiletspørsmål:
«HVAHOLDERDEPÅMED?»
Emmatrakkpåskuldrene.Somhunhatet Vanessa!OgPetrussomvarsåsinnssyktteitat
hanvillelåseseginnepådoensammenmed henneog…gjørehvadenåenngjorde.Han kunneværesåutroligdumihodet.Typiskat detvarakkurathamEmmalikte,klassenspremieidiot.
Mendetvarikkealltidsånnhanoppførteseg,
ogdetvarkanskjedetsomgjordedetsåvanskelig.
«Passpå!Dekommer!»
Saraklarteakkuratåhoppebakover,mendet gjordeikkeEmma.Dadøraforopp,stohun fremdelessomfastspikretogfikk–pang!–døra midtifleisen.SjokkertbetraktethunVanessa ogPetrussomramletutfraavlukket,beggelo.
«Øøøh,hvagjørdereher?»brøltePetrus.
«Vitenkteågåpådo,mendenharværtopptattdødslenge,»komdetfortfraSara.«Hvahar dere holdtpåmed?»
«Detkandudritei.»
HanvendtesegmotEmma.
«Hvaerdetmeddeg?Hardufåttbank,eller?»
Emmaholdthåndenovermunnen,somgjorde kjempevondt,ogristetforsiktigpåhodet.
«Ikkeståderogsedumut.Kom,Vanessa,så stikkervi.»
DegikkogVanessabegynteåfniseigjen,småhysterisk.
«Forresten,Petrus,»ropteSaraetterdem. «Vardetdeilig?»
«Detkandudritei,sajeg.»
«MenPetrus,»saSarainnsmigrende.«Peeetrus…» Hanstoppetogsnuddeseg.
«Ikkesånn,Petrus,»saSaraoghørtesakkuratutsomVanessa.«Ikkesånn,men sånn.»
HunlahåndenbakpåEmmashode,dro hennemotsegogplantetetstortkyssmidtpå Emmasømmemunn.
«Au!»skrekEmma.
«Drittunger,»saPetrus.
Sarablehentetmedbiletterskolen,såEmma måttegåalenehjem.Huntenktefremdelespå Petrus.Påklassefestenfornoenmånedersiden haddehanværtenavdefåguttenesomville danse,ognestenbaremedEmma.Tilslutthadde hunsyntesatdetnestenblelittslitsomt–hun haddeikkefåttværeifredetøyeblikk.PetrushaddehattansiktetsittheltinntilEmmas, oghanhaddestinketavpotetgullmedløksom hanhaddelangetiseghelekvelden.Dethadde sprutetpotetgullresterframunnenhansnårhan snakket.Menselvomhanluktetstinkdyr,hadde hanværtsnilloggrei,ogsåhaddehankysset
hennepåmunnenengang.Midtpådansegulvetsånnatallehaddesettdet.Etterdethadde hansagtathanlikteEmmafordihunvarså stille.
Detvardethuntenktepånå.Stille.Sårart. NåvirketdetsomomhanlikteVanessaoghun varabsoluttikkestille.Tvertimot.Kanskjehan haddesluttetålikejentersomvarstille?
DaEmmahaddekommetsegoppdenlangdrygebakkensomhunmåttegåhverenestedag, skjeddedetforferdelige.DerstoVanessaoggjengenhennesogskravlet.Ellerhvinte,somvanlig. MendadefikkøyepåEmma,bledetauseog stirretpåhenne.Vanessa,Anna,Matilda,Mirjana.Ogtojenterfrasjetteklasse,Carolineog Yasemine.Allesammen.
Emmakjentehvordanhelekroppenblespent ogstiv.Detvaringenutvei,hunmåttegåforbi dempådensmalegangstien.Hjertetdunket kraftigogbeinakjentesutsomtostivestokker.Hunvissteikkehvorhunskullevendeblikket.
«Hei,»hviskethunnestenlydløstdahunbare
varetparmeterfradem.
Førstvardetingensomsvarte,menidet
Emmabegynteåhåpeathunskulleklareseg, saVanessa:
«Hvorfikkdudenverandaleppafra?» Fnising.
«Ikkenoespesielt,»mumletEmma.
Ikkenoespesielt.Sådumtdethørtesut!
«Hvasadu?»saVanessa.
«Dusnakkeralltidsålavt,»saAnna,bestevenninnentilVanessa,medskingrendestemme.
«Ikkenoespesielt,»saEmmaigjen,ogdet hørtesminstliketeitutdennegangen.
Emmaskammetsegnoevoldsomtdahun hørteVanessaogdehøylyttevenninnenehenneslebakryggenhennes.Hungikksåforthun turte.
«Menherregud,hvaerdetsomharskjedd?!»
MorentilEmmasåheltforskrekketutdahun fikkøyepåEmmashovnemunn.
«Hvemerdetsomharslåttdeg?»
Emmasukket.Foreldrenehenneshaddetydeligvisbestemtsegforathunvaretmobbeoffer.Hverganghunhadderamletogfåtthull
påbuksene,ellermistetlua,ellerkomhjemog
haddevondtihodet,spurtedehvemdetvar somhaddeværtdummemothenne.
«Sihvemdetersåskaljegtaham,»pleide farenhennesåtruemed.
Mendetvarjoaldrinoen.Emmafikkikke julingpåskolen.Samtidigvirketdetnestensom omforeldrenehenneshåptepåathunskullefå det,sånnatdekunnegripeinn.
«Ingen,mamma,»sahun.«Detvarbaredet atjegfikkendøriansiktet.»
«Endør?Javel,oghvemslengteoppdøra, da?Kandeikkesesegfor?»
Emmasukketigjen.Detvarsikkertfintatde bryddeseg,mendethaddeværtendabedrehvis dekunnegjøredetnårdefaktiskhaddegrunn tildet.
«Detgjørikkenoe.Detvaretuhell.»
«Fåse.Gjørdetvondt?»
Mammatokansiktethennesmellomhendene sineogdagjordedetendavondere.Mensiden hunsåsåbekymretut,lotEmmahenneholde på.
«Vilduhaenparacet?»
«Nei,detgårgreit.Detersåvidtjegkjenner det.»
«Jentami,»smiltemammaoggahenneet kysspåpannen.«Dumåværeforsiktig.»
«Forresten,trenerendinringtenettopp,»fortsattehun.«Hanlurtepåomdukanspillekamp pålørdag,menjegsaatdetikkepasser.Viskal jotilmormorihelgen.»
«Dukanjoikkebaresidet!»
Mammasåforbausetut.
«Hvorforikke?»
«Jegmåjoblimedogspille!»
«Det må duikke.Detervelingensomtvingerdeg,erdetvel?»
«Nei,mendutvingermegtilåblimedtil mormor!»
«Deterikketvangogviharjosagtatviskal komme.Vikanikkebareendreplanenenå.»
«Jegmåspillekamp!Skjønnerduikkeatdet erviktig?»
«Nei,»samammamedsinrolige,tålmodige ogirriterendestemme.«Hvordankandetvære såviktig?Deklarervelåstillemedetlagselv omduikkeblirmed.»
«Å,duskjønnerjoingenting!»
Emmareistesegsåbråttatstolendeiseti gulvet.Hunstyrtetrettinnpårommetsitt,og smelteigjendøraetterseg.
Detvarsåtypisk!Debryddesegaldriomhennesting.MenhvisMattiasplutseligkompåat hanskulleblimedientennisturnering,dakunne deombestemmeseg!Dakunnedefinnepåå avlyseendanmarksturutenånøle.Selvomde kanskjehaddeplanlagtreisenifleremånederi forveien,ogEmmahaddegledetseglikelenge tilåbopåhotelletmedeventyrbad.
«Vikanhellertaenlørdagpåbadelandeti Borås,»haddemammasagtietforsøkpååtrøste henne.
Borås!IstedetforDanmark!Mendehadde ikkedrattditengang.
Devarsåutroligurettferdige.
Nårhuntenkteoverdet,trengtetåreneseg på.Ingentingavdethungjordevarviktig.Puten hunhaddelagetiformingstimenhaddemamma lagtietskapistedetforpåsofaen,derEmma haddetenktatdenskulleligge.Barefordiden blelitt…rar.Skjevesømmer,hvabetyddevel
det?Mendetvarsånndetvar.Debryddeseg ikke.
EmmagråtogtrykketfjesetnediBjørnes pels.Devarsådumme!Ognåskullehunikke engangfåblimedpåkampen!
BjørnevarkosebamsensomEmmahaddehatt inestenhelesittliv.Hunhaddebegyntåskamme segoverkosedyretogvilleikkeatnoenavvenneneskulleseham.Nårhunvissteatnoenskulle kommepåbesøk,lahunhamvekk.Menhan kunnefortsattværeordentliggodåha,ogsærlighvishunvarleiseg.
Deretterblehunliggendeenstundogsynes syndpåsegselv.Munnenvarfremdelesbankendevondogalleandrevaridioter.Særlig mamma,pappaogMattias.OgPetrus.Den størstepremieidiotenavdemalle.
Daringtetelefonenistua.Emmahørteat mammasvarteoglikeetterbanketdetpådøra. «Emma.DeterSaraitelefonen.»
«Jegkommer.»
Emmatokrøretutenåsepåmamma.Sara fortalteatLasseogsåhadderingttilhenne.Både EmmaogSarahaddebegyntåspillefotballi
UddenFKdenvinteren,ogLassevartreneren deres.Nåvardetendeligtidforderesførste kamp.
«Detblirknallbra,ikkesant?»saSara.
«Jegfårikkelovtilåblimed,»saEmmaog komnestenpågråtenigjen.«Viskalreisetil mormorogværederhelehelgen.»
«Hæ,dukanjoikkegåglippavdenførste kampen!»
«Nei,selvfølgeligikke.Menmammaskjønneringenting.»
«Dukanliggeoverhosmeg.»
«Detgårhunsikkertaldrimedpå.Hunhar lovdmormoratalleskalkomme.»
«Jo,detmåhun!Lamegfåsnakkemed henne!»
EmmakjenteingenandresomvarsomSara. Hunkunnegjørehvasomhelst.Hunvarikke reddfornoesomhelst.Kanskjehuntilogmed klarteåovertalemamma?
«Mamma!»
«Ja.»
«Saravilsnakkemeddeg.»
«Medmeg?Omhva?»
MorentilEmmatokrøret.Emmastoved sidenav,ihelspenn.
«Ja,jo.Detharduretti.Menjegvetikke,» hørteEmmamorensi.
Derettervarhuntausienlangstund.Sara babletnokendamerennhunpleide.
«Jaa…»Mammahørtestvilendeut.«Ok, kanskje.Vifårdrøftedetherhjemmeførst.Også måduhøremedforeldrenedine.Vildusnakke medEmmaigjen?Nei,ok.Hadet.»
Mammalapå.Emmastoogtrippetavnysgjerrighet.
«Hvasahun?Hvasnakketdereom?»
«Hunsaatdukunneliggeoverhoshennei helgen.Menjegtrorikkeatforeldrenehennes erinformert.»
«Såbra!Dakanjegspillekampselvomdere drar?»
«Menerdusikkerpåatduvilliggeover heltpåegenhånd?Atduikkeangrernårvihar reist?»
«Mamma!Jegerelleveår!»
«Ja,kanskjedetkangå.Menvimåspørre pappa.»
«Pappa,hvorfordet?Kanikkedubarebestemmedet?!»
«Ja,menduvethvordanpappaer.Deterbest vihørermedhamførst.»
Emmastønnet.Hunvissteselvfølgelighvordanpappavar.Engstelig.Reddforatnoeskulle skje.Barehunskullesykletilbutikkenogkjøpe snop.Mendetkomnoktilåordneseg,bare hunsmisketgodtnok.
«Ok,da,»saEmma.«Mendufårikkesinoe tilpappa.Jegspørhamselv.»
Denkvelden,etteratfarenhaddekommet hjemfrajobb,sørgetEmmaforåværeekstra blidoghyggelig.Undermiddagenfortaltehun tilogmedhvasomhaddeskjeddiløpetavskoledagen,selvomhunsyntesatakkuratdétvar noeavdetmestmeningsløsemankunnesnakke om.Detskjeddejoaldrinoenting.Iallefall ikkenoemankunnefortelleforeldreneom.
«Erdetheltsant?Erdusikkerpåatingen harslåttdeg?»spurtepappadahunfortalteom hvordanhunhaddefåttdøraiansiktet.
«Pappa,holdopp!»saEmma,menutenå høresirritertut.
Seineredenkvelden,dafarentilEmmahadde slåttsegnedisofaenforåsepånyhetene,kom Emmaogsattesegpåfangethans.Hansmilte.
«Hei,jentami.»
«Pappa?»
«Ja?»
«Duvetpålørdag,nårviskaltilmormor.Jeg skalspillekampdendagen.»
«Kamp?Hvaslagskamp?Duervelikkemed pånoelag?»
«Jo,deterjeg!Fotball,pappa!»
«Jaja,detvardet.Sådumjeger.Selvfølgelig vetjegatduspillerfotball.Kamp,sierdu?»
«Ja,Saraogjeg.Denførstekampenvår.På lørdag.»
«Åja,menviharlovdmormoratviskal komme.Hunblirkjempeskuffethvisviombestemmeross.»
«MenjegkanbohosSara.Viharallerede ordnetdet.Alterklart.Dereandrekanreisetil mormor.»
Pappasyntesforståelignokatdetikkevaren strålendeidé,ogsaatmormorkomtilåblilei seghvisikkeEmmavarmed.MenEmmasaat
hunhaddetruffetmormorijulenogatdesikkertvillesesigjenganskesnart,ogduskjønner velatjegikkekangåglippavdenførstekampen?Ogimotsetningtilmamma,skjøntefaktiskpappadet.Emmagahamengodklem.
«Takk,pappa!»
«Mendumåloveåværeforsiktig.»
«Gidegnå,pappa!»