Dere gjorde meg til pappa. Det skal jeg bære så lenge jeg puster. juma iraki
69492 For mine sønner – s. 5
12.08.2026 13:04
Prolog
Jeg var overhodet ikke forberedt da spørsmålet kom. Han så rett på meg over brilleglassene og spurte: – Juma, basert på det du vet i dag og det du har opplevd, skulle du ønske at Mikael og Gabriel aldri var født?
69492 For mine sønner – s. 7
12.08.2026 13:04
DEL 1
69492 For mine sønner – s. 9
12.08.2026 13:04
1
Lars
Gaustad psykiatriske sykehus, desember 2021 De enkle, trehvite bokhyllene langs veggene på kontoret så ut som de kunne falle sammen når som helst. Tyngden av alle papirene, bøkene, rapportene og permene som var presset inn i dem, ga alle hyllene en svai på midten. Noen av de blå permene hadde håndskrevne merkelapper på ryggen. «Utøya». «Alexander Kielland». «Tsunamien». «Åsta». De håndskrevne lappene var bare korte stedsnavn eller stikkord på falmet papir, men bak ordene skjulte det seg katastrofer som hadde brent seg fast i landets kollektive hukommelse. Hendelser som fortsatt preger Norge og mange nordmenn. På nest øverste hylle sto en stabel bokser med makrell i tomat. Kanskje det var hemmeligheten bak at professor emeritus Lars Weisæth holdt seg så godt og fortsatt orket å ta imot pasienter og lytte til tragedier, til tross for at han for lengst hadde passert 80. At han passet på å ha et høyt inntak av omega-3. Kontoret, som lå innerst til høyre i en liten korridor, var svært enkelt innredet. I tillegg til de spinkle, overfylte bokhyllene, inneholdt det et skrivebord med en PC av eldre dato og to pinnestoler med et enkelt trebord mellom. Rommet var så 11
69492 For mine sønner – s. 11
12.08.2026 13:04
vidt jeg kunne se helt blottet for personlige eiendeler. Det var ikke et eneste bilde på de gulhvite murveggene. Det var som om kontoret selv ikke ville distrahere ham fra oppgavene: å lytte, forstå, og forsiktig veilede menneskene som kom hit med sine ødelagte liv. Lars kjente til saken min fra aviser, radio og TV, sa han. Jeg var Lørenskog-pappaen som hadde blitt pågrepet og feilaktig anklaget for å ha drept sine egne barn. To små gutter som skulle hatt hele livet foran seg. Mikael ble bare sju år. Gabriel nesten to. Medieomtalen av saken hadde vært massiv. Nå var det snart gått halvannet år siden jeg ble pågrepet, dyttet inn i en politibil og fikk en beskjed jeg fortsatt ikke kunne fatte. Ett og et halvt år siden alt som hadde vært normalt, sluttet å eksistere. En journalist jeg hadde snakket mye med det siste året, hadde forstått at jeg trengte mer hjelp til å sortere tankene mine enn det jeg hadde fått så langt – og på et eller annet vis hadde han klart å ordne en avtale for meg hos Lars. Så nå satt vi altså her, på hver vår pinnestol på et kontor på Gaustad psykiatriske sykehus. Foran meg lå det noen ark. Lars kalte det en kartlegging og la en penn ved siden av de to skjemaene han hadde funnet frem. «Skjema for egenvurdering av depresjon – MADRS» sto det på det ene. «Beck Depression Inventory» sto det på det andre. Lars pekte mot arkene. – Du kan starte med å fylle ut disse. Jeg skulle sette et kryss ved de påstandene jeg var mest enig i. Det hørtes litt skummelt ut å skulle bli kartlagt. Og hvordan skulle noen kryss på noen ark beskrive hvordan jeg hadde det inni meg? Men jeg gjorde som han sa, tok pennen han hadde gitt meg og begynte å lese. 12
69492 For mine sønner – s. 12
12.08.2026 13:04
Jeg er lei meg eller trist hele tiden og klarer ikke å komme ut av denne tilstanden. Jeg satte et blått kryss i ruten til høyre for utsagnet og fortsatte nedover lista. Jeg føler jeg ikke har noe å se frem til. Når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg ikke annet enn mislykkethet. Jeg er skuffet over meg selv. Jeg har tanker om å ta livet mitt. Jeg krysset av på alle sammen. Troen min var sannsynligvis det eneste som hadde stoppet meg fra å avslutte alt. Reise fra denne verden. Jeg var sikker på at Mikael og Gabriel var i Paradis nå, og jeg ønsket å gjenforenes med dem der. Men ifølge islam er det synd å ta sitt eget liv. Det livet har du fått av Gud, og Koranen er tydelig på at du ikke kan komme til Paradis dersom du begår selvmord. Om jeg avsluttet livet mitt, ville jeg risikere å stenge døren mellom barna mine og meg for alltid. Slik er den muslimske troen. Jeg kikket bort på permene i bokhylla igjen. Utøya. Tsunamien. Jeg lurte på hvem som hadde sittet her før meg. Hva hadde de krysset av på sine ark? Hva hadde de tenkt? Hva hadde de opplevd? Hvem hadde de mistet? Hvordan hadde de klart å leve videre etter at livet falt fra hverandre? Lars samlet sammen skjemaene jeg hadde fylt ut. Kikket kjapt over det jeg hadde krysset ut, uten å kommentere det. Så rettet han seg opp i ryggen, og kikket på meg. – Nå vil jeg at du skal fortelle. Fortell fra starten.
69492 For mine sønner – s. 13
12.08.2026 13:04
2
Søndagen
Lørenskog, 19. juli 2020 I en liten glipe i gardinen kunne jeg skimte at greinene på trærne danset i vinden. Til tross for at det var midt i juli – den beste og varmeste sommermåneden – så det ut som det kunne bli en kjølig dag. Men under dyna var det godt og varmt. Og det var ingenting som hastet. Det var jo søndag. Jeg har alltid elsket søndager. Søndag pleide å bety fred. Harmoni. Tid til å hente seg inn. Denne søndagen var barna hos min ekskone Jeanette, og klokka var nesten elleve da jeg våknet. På instinkt strakte jeg meg etter mobiltelefonen for å lese dagens nettaviser. En liten morgenrutine jeg har, eller kanskje er det også en unnskyldning for å få litt ekstra tid under dyna. Om noen timer skulle jeg hente Mikael og Gabriel. Dagen var planlagt. Vi skulle spise lunsj hos foreldrene mine, eller «Teta» og «Jiddo», som guttene kalte dem. «Teta» er bestemor, mens «Jiddo» er bestefar på arabisk. Lunsj hos mamma og pappa er alltid overdådig. Palestinske spesialiteter som falafel, pizzalignende manakish med pitabrødbunn og selvsagt masse hummus med brød til. Guttene elsket maten hennes nesten like mye som pannekaker. 14
69492 For mine sønner – s. 14
12.08.2026 13:04
Jeg tenkte på alt vi gledet oss til. Sammen med Teta skulle vi kjøre til Geilo senere i uken på en liten ferie. Der skulle vi møte min søster Rima og hennes familie. Jeg hadde booket en suite på Vestlia Resort. Vi hadde gledet oss til turen lenge, til å hoppe i hotellsengen, plaske i bassenget, spise lange hotellfrokoster. Jeg satte meg litt opp i sengen, åpnet mobilen og begynte å skrolle gjennom min faste runde på nettavisene. «To barn funnet døde i Lørenskog – mor er kritisk skadet.» Nesten hele skjermen ble fylt av VGs overskrift. Store, hvite bokstaver på svart bakgrunn. Jeg klikket meg inn i artikkelen. Lørenskog igjen, tenkte jeg. Kommunen hadde en dyster kriminalstatistikk. Hovedbildet i saken viste en boligblokk der to etterforskere i hvite kjeledresser gjorde undersøkelser på en balkong. Det var noe kjent med bygningen. Var ikke dette blokka der Jeanette bodde? Der jeg om noen timer skulle hente Mikael og Gabriel? Jeg forsøkte å puste rolig, kjente at hjertet økte frekvensen. Blikket flakket nedover teksten: «Politi og brannvesen rykket ut etter melding om brann … flere personer funnet inne i leiligheten … to barn bekreftet døde …» Jeg tastet nummeret til Mikael. For noen måneder siden hadde han fått en sånn smartklokke som man kunne ringe med. På den måten kunne vi alltid ta kontakt med hverandre om det var noe, også i de ukene guttene ikke var hos meg. Mikael pleide alltid å svare med en gang når jeg ringte, men nå var det bare stillhet. Jeg prøvde å ringe Jeanette. Ikke noe svar hos henne heller. 15
69492 For mine sønner – s. 15
12.08.2026 13:04
Dette var uvanlig. Sov de fortsatt? Guttene pleide aldri å sove så lenge, selv om det var søndag. I løpet av noen minutter satt jeg i bilen i retning Lørenskog. Hjertet mitt hamret. Hendene skalv på rattet. Fingrene føltes kalde, mens svetten rant nedover ryggen. Foten min tråkket gasspedalen lenger og lenger ned. Hvorfor svarte de ikke? Etter noen kilometer innså jeg at jeg ikke hadde barnesetene i bilen. Skulle jeg kjøre hjem for å hente dem? Nei. Det ville ta for lang tid. Jeg bestemte meg for å fortsette. Jeg ville få med meg guttene og Jeanette bort fra leiligheten og i sikkerhet så raskt som mulig. Dessuten hadde Jeanette barneseter hjemme hos seg som jeg kunne låne. Det at hele blokka de oppholdt seg i var omringet av politifolk ville gjøre dem redde, alle tre, så jeg ville få dem bort derfra. Så raskt som mulig. Jeg forsøkte å ringe Mikaels klokke på nytt. Ikke noe svar. Jeg ringte Jeanette igjen, men ble sendt direkte til svareren. Forrige gang jeg var hos dem, hadde vi snakket om at det var en litt ubehagelig mann som bodde i området. Han hadde vært ufin mot barna i nabolaget. Kunne han være involvert i dette? Uroen i magen var der fortsatt, men jeg forsøkte så godt jeg kunne å undertrykke den. Det kunne umulig være dem. Hvis dette var Mikael og Gabriel så ville jo noen varslet meg, gjentok jeg for meg selv. Jeg ringte til bestekameraten min Ahmed, som jobber som politi i Østfold. Han kjente prosedyrene, så hvis noen kunne vite noe, var det ham. Ahmed beroliget meg. Hvis det var guttene og Jeanette det var snakk om, ville politiet tatt kontakt for lengst. Jeg holdt fast i ordene hans. Politiet ville ringt. Det 16
69492 For mine sønner – s. 16
12.08.2026 13:04
er sånn systemet fungerer. Men hvorfor svarte verken Mikael eller moren hans når jeg ringte? Med alt oppstyret i nabolaget måtte de jo være våkne? Jeg snakket fortsatt med Ahmed da jeg omsider svingte inn på veien foran blokka. Flere politibiler sto parkert utenfor. Gule og hvite sperrebånd blafret i vinden. Journalister og fotografer hadde samlet seg rett over veien på utsiden av sperringen. Jeg så biler fra NRK, TV 2 og flere andre medier. Alle parkeringsplassene var opptatt. Jeg måtte snu for å finne et annet sted å plassere bilen. – Ahmed, jeg er på stedet nå, men jeg må bare rygge ut fordi det er så mye politi her, så jeg får ikke kjørt helt inn. De har sperret av hele området her. Jeg ringer deg opp igjen. Idet jeg skulle til å rygge, kom en grå bil kjørende inn rett bak meg, og ble stående i veien. Det var umulig for meg å komme forbi. Jeg prøvde å gi tegn til at han måtte flytte seg slik at jeg kunne få snudd bilen. Han kikket bare på meg, som om han ikke forsto. Nå kom det også en politibil fra motsatt side, og jeg ble helt sperret inne. En høy, kraftig politimann nærmet seg fra høyre. Jeg så at han snakket inn i sambandet som var festet til skulderen mens han gikk mot bilen min. Jeg kjente irritasjonen stige. Hvorfor sperret de meg inne? Jeg skulle jo bare hente barna mine! Politimannen banket bestemt på vinduet på passasjersiden og ga tegn til at jeg skulle gå ut av bilen. Jeg ble enda mer oppgitt. Alt jeg ville var å få hentet barna mine og ekskona mi, få dem bort fra den skremmende situasjonen og i trygghet. Da jeg åpnet døren og gikk ut av bilen, så jeg at tre andre politifolk nærmet seg bilen fra motsatt side. To kraftige menn, 17
69492 For mine sønner – s. 17
12.08.2026 13:04
og en kvinne med det mørke håret i en hestehale. Jeg slo ut med armene. – Hva er det som skjer? Barna mine bor her. Jeg vil hente dem. De tre politifolkene tok alle et skritt tilbake. Kvinnen med hestehalen holdt hendene opp foran seg, som om hun var klar til å forsvare seg. Jeg skjønte ingenting. Var de redd meg? Den kvinnelige politibetjenten sto i midten av de tre, en meter eller to foran de to andre. Jeg prøvde derfor å henvende meg til henne. – Hva er det som skjer? spurte jeg igjen. – Hvor er barna mine? Hun så bort på kollegene sine, så tilbake på meg. – Det har skjedd noe, sa hun. – Vi skal forklare. Det var noe i måten hun sa det på som gjorde at jeg skjønte at dette handlet om meg. Alle de fire politifolkene som nå sto rundt meg visste hvem jeg var, og det var meg de ville ha tak i. – Nei, nei, nei. Ikke si at det er barna mine, ropte jeg. Det knøt seg i magen igjen. Ingen av politifolkene sa noe. Men nå kom de nærmere. Jeg ble helt kald, stivnet, og klarte ikke røre meg. Jeg registrerte knapt at to av politimennene sjekket om jeg hadde noe i lommene på shortsen min eller at de tok på meg håndjern. Jeg ble ført til en politibil og inn i baksetet. Jeg begynte å rugge frem og tilbake, stille først, så raskere. – Hva er det som skjer? mumlet jeg. – Hvor er Mikael og Gabriel? Ingen svarte. Til slutt steg politidamen med hestehalen inn ved siden av meg. Dørene i bilen sto åpne, jeg så at de tre mannlige kollegene hennes fulgte nøye med på meg fra utsiden. Hun la hen18
69492 For mine sønner – s. 18
12.08.2026 13:04
dene i fanget og pustet dypt før hun så på meg. Det var et blikk jeg aldri kommer til å glemme. – Barna dine er døde, sa hun. – Du er siktet for dobbeltdrap.
69492 For mine sønner – s. 19
12.08.2026 13:04
3
Mikael og Gabriel
Gaustad psykiatriske sykehus Jeg plukket opp mobilen som lå mellom oss på bordet. Ville vise Lars hvem jeg snakket om når jeg sa guttene mine. Ikke bare navn, ikke bare tragedie. Jeg ville vise ham menneskene de var. Latteren. Lyset. Alt som hadde gitt livet mitt mening. Jeg fant frem en filmsnutt jeg hadde sett på utallige ganger siden de ble borte. Ikke fordi den viste en spesiell dag – det var en helt vanlig tirsdag, eller kanskje torsdag – men fordi den gjorde meg varm innvendig. På filmen sitter Mikael på favorittleken sin, en grå traktor med pedaler og lykter formet som øyne. Jeg hadde vært i gang med å rengjøre bilen ute på gårdsplassen da han kom ut og ville være med å vaske. Mikael fikk sin egen svamp, en stor, gul en av skumgummi som egentlig var beregnet for polering, og sin egen bøtte med vann og rengjøringsmiddel. Så stilte han seg opp ved siden av meg og skrubbet hele traktoren nøye: Setet, pedalene, lyktene som var som øyne, i hver eneste krik og krok. Vi lo og tullet og sprutet vann på hverandre. Etter at vi var ferdige og både traktor og bil var skinnende rene, tråkket han rundt i nabolaget med det blanke kjøretøyet sitt. Filmsnutten viser Mikael i boblejakke og lue. Kinnene hans er røde av den kalde høstluften. Han er kanskje fire år, og gliser 20
69492 For mine sønner – s. 20
12.08.2026 13:04
mot kamera. Gjør en grimase. Poserer som en bodybuilder som strammer musklene. Han ligner en liten actionfigur. På opptaket kan man høre min latter i bakgrunnen. «En gang til», ler jeg. Og Mikael gjør grimasen en gang til, med enda større innlevelse. Jeg bladde frem til en ny video. Der er vi i en idrettshall. Barn løper rundt som maur etter hvite baller på små inngjerdede baner med tilskuere rundt vantet. Bare et blikk på filmen, og jeg kunne kjenne lukten av innestengt hall, gummigranulat, sportsdrikk og popcorn. På opptaket høres heiarop fra ivrige foreldre og barnestemmer som skriker på lagkompisene for å få en pasning. Kameraet zoomer inn på en liten gutt i blå drakt med nummer 50 på ryggen. Joker Rælingen står det med store bokstaver på trøya. Det var Mikaels første ordentlige fotballkamp, og han brukte ikke lang tid på å utmerke seg på banen. På opptaket hører man at dommeren blåser i fløyta. Han løper mot kamera, tar en high five før han sier: «Det var jeg som scoret.» Jeg bladde videre på mobilen. Trykket på en video der vi er hjemme hos mamma og pappa. Vi var ofte der i helgene. Mikael krabber rundt på gulvet i stua sammen med lillebror Gabriel som ennå ikke har lært seg å gå. Gabriel kan ikke være mer enn åtte–ni måneder. Mikael lager grimaser og rare lyder som om han er et rovdyr klar til å angripe, og lillebroren hikster av latter. Så ruller de rundt på teppet begge to, i et virvar av armer og føtter, lykkelige. – Se her, sa jeg til Lars. – Dette er fra gata vår. Bildet var av Mikael og vennene hans i nabolaget. Gjengen han lekte med nesten daglig. Jeg begynte å tenke på overraskelsen de hadde stelt i stand på bursdagen min året før. Jeg satt hjemme alene i huset og jobbet da det plutselig ringte på døren. Da jeg åpnet vinduet for å se ut, var det ingen å se. Men 21
69492 For mine sønner – s. 21
12.08.2026 13:04
plutselig hørte jeg en barnestemme telle opp; en – to – tre, og der var de, Mikael og en haug med unger strømmet til foran inngangsdøren. «Hurra for deg som fyller ditt år» runget mellom husene fra det lille barnekoret, orkestrert av min Mika. Tårer trillet ned ansiktet mitt. At en liten gutt på sju år kunne vise så mye omtanke og kjærlighet for pappaen sin var rørende – det var et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har flere tusen bilder og videoer på mobilen min av guttene. Jeg kan sitte i timevis og se på dem. Mikael og Gabriel var oppkalt etter hver sin erkeengel. Og det var det de var begge to: Engler. Men guttene mine var også veldig forskjellige. Mikael var stor for alderen. Høy, kraftig, og overraskende sterk til å være sju år. Bak den fysiske styrken lå imidlertid et følsomt sinn, han var en emosjonell gutt som fort kunne bli lei seg. Gabriel var det motsatte. Liten av vekst, men nærmest fryktløs. I barnehagen ble han litt humoristisk kalt «halvmeter’n». Til tross for sin beskjedne størrelse kunne han kaste seg inn i konfrontasjoner om han følte seg urettferdig behandlet, eller om noen hadde tatt fra ham en leke. Da spilte det ingen rolle om den andre var to eller tre ganger så stor som ham. Mikael hadde en rørende omsorg for lillebroren sin, mens Gabriel helt åpenbart hadde sin eldre bror som sitt store forbilde. Den høsten han ble fire år gammel begynte Mikael å spille ishockey i Lørenskoghallen. Hver lørdag dro vi på trening. Jeg fulgte ham fra tribunen. Han så så liten ut, det var nesten så han forsvant inni alt utstyret som skulle beskytte ham. Den svære hjelmen satt litt skjevt på hodet, og gitteret foran ansiktet gjorde at han så enda mindre ut, som om bare øynene var igjen av ham der inne. I starten slet han med balansen på den glatte isen. Beina 22
69492 For mine sønner – s. 22
12.08.2026 13:04
virket stive, pakket inn i leggskinn og bukser som gjorde ham klumpete og ustø, som en liten figur som ennå ikke helt har lært hvordan kroppen skal brukes. Skøytene under ham så ut til å leve sitt eget liv. Men etter hvert gikk det bedre, og etter treningen møtte han meg svett og blid i garderoben. Etterpå satt vi alltid i kaféen i andre etasje, på vårt faste bord innerst til venstre, med utsikt ned mot isen, og spiste vafler. Det var noe spesielt med vaflene i kiosken i Lørenskoghallen, de var så «crispy». Og det måtte selvfølgelig være med jordbærsyltetøy på. Alltid jordbærsyltetøy. Da Mikael begynte på skolen, var det flere av klassekameratene hans som spilte fotball, så da ville han bytte ut kølle og puck med ball. Ettersom jeg hadde spilt fotball selv gjennom hele oppveksten, meldte jeg meg som pappatrener slik at vi kunne være sammen da også. Jeg forsøkte lenge å få ham til å gå i mine fotspor og bli supporter av Newcastle United, det engelske fotballaget jeg hadde fulgt siden jeg var bitteliten. Mikael fikk sin første drakt før han kunne gå. Han krabbet rundt i den svarte og hvite trøya til The Magpies, som Newcastle United Football Club gjerne blir kalt. Men til slutt måtte jeg innse at jeg hadde mislyktes. En dag han kom hjem fra skolen, var det noe han måtte fortelle meg. Jeg så at han gruet seg til det han skulle si. – Jeg har bestemt meg for å bli Liverpool-supporter, pappa. Den egyptiske stjernespilleren på Liverpool FC, Mohammed Salah, var den store helten på fotballbanen etter dette. Etter hvert som han ble eldre oppdaget Mikael bryting. En kompis av meg som trente unge gutter i hallen, spurte en dag om han ville bli med. Allerede etter første trening var Mikael solgt. Han elsket det. Intensiteten, duellen, det å kjenne at kroppen jobbet, stå ansikt til ansikt med en annen gutt i kamp med balanse, kraft og vilje. Vi var i hallen hver mandag, ons23
69492 For mine sønner – s. 23
12.08.2026 13:04
dag og fredag. Mikael trente med de andre guttene, mens Gabriel og jeg lekte og tullet rundt på tjukkasene i hjørnet av hallen. Gabriel hylte av latter når jeg kastet den spede kroppen hans opp i luften så han landet på den enorme blå madrassen. Når vi kjørte hjem, og han hadde røde kinn og var svett i håret, kunne Mikael snakke ivrig og fort om grep han hadde lært og hvordan det hadde føltes når han fikk taket på en av de andre guttene og klarte å legge ham i bakken. Brytingen ga ham et sted å bruke seg selv fullt ut. Det føltes godt å fortelle Lars om alt dette. Godt å få male guttene frem igjen, ikke som ofre, men som de små menneskene de var mens de levde. Jeg klikket bort bildene og videoene på mobilen og la den ned på bordet. Skjermen ble svart, og rommet ble stille igjen. Jeg kikket opp på Lars, og skjønte at han ville at jeg skulle fortsette å fortelle om søndagen som endret alt.
69492 For mine sønner – s. 24
12.08.2026 13:04
4
Pågrepet
Lørenskog – Lillestrøm politistasjon, 19. juli 2020 – Nei! – NEEEEI! Skriket kom fra et sted dypt inni meg. Et sted der ord ikke egentlig finnes, bare ren lyd. Rå, ufiltrert fortvilelse. Den store politibilen dirret. Jeg kjente metall mot huden, et stramt grep rundt håndleddene. Kroppen min skalv ukontrollert, som om noe i meg hadde gått i oppløsning. Den kvinnelige politibetjenten, hun som hadde sagt de umulige ordene, flakket med blikket. Dørene ble lukket med et smell, og bilen begynte å bevege seg. Det svimlet for meg. Det var som å være fanget i et sug, der alle lyder ble forvrengt og luften ikke var mulig å puste inn. Etter en stund, kanskje noen minutter, kanskje mer, stanset bilen. Jeg vet ikke, tiden hadde sluttet å ha retning. Vi befant oss på en parkeringsplass bare noen hundre meter unna stedet der jeg hadde blitt pågrepet. Stillheten i bilen var kvelende. I bakspeilet møtte jeg øynene til politimannen i førersetet. Han stirret på meg med et blikk som ikke kunne misforstås. Det var hardt, fullt av hat. Han var tydelig opprørt, hadde 25
69492 For mine sønner – s. 25
12.08.2026 13:04
bestemt seg for hvem jeg var. Eller hva jeg var. Jeg kjente det fysisk, blikket hans, som et slag mot brystet. Kroppen min ristet fortsatt. Jeg aner ikke hvor lenge vi satt der uten at noen sa noe. – Er dere sikre på at det er Mikael og Gabriel? spurte jeg. Stemmen min dirret. – Er dere sikre på at de er døde? Jeg fikk ikke noe svar. Det slo meg at det i VG-artikkelen hadde stått at politiet hadde rykket ut til en brann. En brann kunne man jo overleve. Kanskje guttene bare hadde pustet inn røyk? Kanskje det var feil at de var bekreftet omkommet? Kanskje de ble kjørt til sykehus akkurat nå, sammen med moren sin? Kanskje alt dette var en forferdelig misforståelse? Jeg prøvde igjen, famlet etter fornuft midt i kaoset. – Har dere ringt foreldrene mine? Kan noen sende kriseteam til dem? Stillhet. – Hvordan går det med Jeanette? Har dere informert hennes mor? Har dere snakket med søsteren hennes? Jeg nevnte den skumle mannen i nabolaget, han som hadde vært vanskelig, ufin og hissig mot barna ute i fellesområdet. Kunne han ha noe med dette å gjøre? Kunne de i det minste sjekke det? Ikke noe svar. Jeg tror jeg ropte. Eller ba. Eller gråt. Eller kanskje alt på én gang. Men fortsatt var det ingen som responderte på spørsmålene mine. Jeg ble sint. Jeg var redd. Kroppen min ristet fortsatt ukontrollert. Kvalmen gjorde at jeg brakk meg. – Hvorfor er vi her? Jeg slo hodet bakover mot setet og knuget hendene rundt knærne. Tiden forsvant. Til slutt begynte bilen omsider å rulle igjen. 26
69492 For mine sønner – s. 26
12.08.2026 13:04
Jeg fikk vite at vi nærmet oss Lillestrøm politistasjon. Bilen kjørte inn på baksiden av bygget. Det smalt i metall idet portene lukket seg bak oss. Jeg registrerte at det var flere personer som fulgte med bilen fra utsiden. Noen hadde kameraer. – Vi skal inn her, sa den ene politimannen. Jeg kom meg ut av bilen og gikk mot døren mens beina skalv. Innenfor så jeg to personer som åpenbart ventet på meg. Den ene var en røslig, godt voksen kar, den andre en eldre mann med grått hår og skjegg. De presenterte seg som krimteknikere som skulle undersøke meg. Den røslige geleidet meg inn på et kontor. Han virket preget, trist. – Vi må ta fingeravtrykk og DNA av deg, sa han forsiktig. – Tror du at du klarer det? Jeg nikket. Jeg ville bare at de skulle bli ferdige. Jo raskere dette ble gjort, desto tidligere kunne de finne ut hva som hadde skjedd og hvem som faktisk hadde noe med dette gjøre. Krimteknikeren begynte å skrape forsiktig under neglene mine. Jeg så på hendene hans mens tårene rant. Da jeg så opp igjen så jeg at tårene trillet nedover kinnene til mannen som undersøkte meg også. For første gang etter at jeg fikk beskjed om at barna mine var døde, opplevde jeg at et annet menneske viste en form for omsorg for meg. – Jeg må be deg om å ta av deg klærne dine, sa han, da han var ferdig. Jeg kledde lydig av meg. Med hansker på hendene la de to krimteknikerne den burgunderrøde t-skjorten min, den grå Nike-shortsen og joggeskoene mine i hver sin pose. Jeg så klærne mine forsvinne ut av rommet. En svart joggedress ble lagt på stolen foran meg. Politiets standardantrekk til personer de har pågrepet. I stedet for å sende meg i arresten plasserte de meg inne på et lite kontor. Viserne på den hvite klokka som hang på veggen gikk flere runder uten at noe skjedde, men hvor mange 27
69492 For mine sønner – s. 27
12.08.2026 13:04
runder vet jeg ikke. Det var som om tiden sto stille, men samtidig raste av gårde. Jeg husker at jeg hørte stemmer i gangen, lyden av tastatur som hakket. Min egen pust virket overdreven i stillheten. Først langt ut på ettermiddagen var advokaten jeg hadde fått oppnevnt som forsvarer på plass, og en politietterforsker tok oss med inn på et avhørsrom. Rommet var neppe mer enn ti kvadratmeter, og inneholdt kun tre stoler og et lite bord. På den ene veggen var det et vindu som det ikke var mulig å se igjennom. Der kunne nok noen observere det som foregikk fra den andre siden av glasset, antok jeg. Etterforskeren som ledet avhøret, var en kraftig kvinne med mørkt hår og en holdning som signaliserte at hun ikke hadde til hensikt å trøste noen. Hun bladde rolig i papirene sine før hun hevet blikket. – Hvordan stiller du deg til siktelsen? spurte hun. Siktelsen? Ordet traff meg som et slag. Jeg forsto jo hva hun mente, men språket ble plutselig meningsløst. Hvordan kunne jeg svare på noe så vanvittig? – Galskap. Hva skal jeg si? Jeg er i sjokk. Jeg har et veldig, veldig godt forhold til barna mine. Jeg kunne jo aldri i verden gjort dem noe vondt! Etterforskeren ville vite detaljert om alle bevegelsene mine det siste døgnet. Hvor hadde jeg vært? Hvem hadde jeg snakket med? Var det noen som kunne bekrefte det? Det føltes absurd å sitte og svare på disse spørsmålene, og det virket ikke som hun trodde på et ord av det jeg sa. Mente hun virkelig i fullt alvor at jeg hadde drept mine egne barn? Mikael og Gabriel, som jeg elsket over alt på jord. Guttene mine, som jeg ville gjort hva som helst for. Det måtte jo være en smal sak å finne ut at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre? – Hvordan går det med Jeanette? spurte jeg etter en stund. 28
69492 For mine sønner – s. 28
12.08.2026 13:04
– Hvorfor lurer du på det, egentlig? svarte hun. Jeg kjente at jeg ble jeg rasende. I avisartikkelen hadde det stått at ekskona mi var kritisk skadet og lå på sykehus. – Det er moren til barna mine. Hvis hun er skadet, så er det vel naturlig at jeg spør hvordan det går med henne. Forsvareren min la hånden sin diskré på armen min, i et forsøk på å få meg til å roe meg. Det ble omsider en pause i avhøret. Etterforskeren med det mørke håret gikk ut av rommet for å snakke med noen av kollegaene sine. Jeg ble sittende igjen. Forvirret. Apatisk. Advokaten min hadde forberedt meg på at dette kunne ta tid, men avhøret hadde allerede vart i nesten tre timer. I ettertid har jeg tenkt at jeg må ha vært i sjokk. At jeg ikke var til stede i min egen kropp, men observerte hele situasjonen fra utsiden. Jeg satt i et avhørsrom på Lillestrøm politistasjon, i en svart joggedress som jeg hadde fått utdelt, og svarte på spørsmål jeg ikke forsto og som hodet mitt nektet å godta. Dette kunne ikke være sant. Mikael og Gabriel kunne ikke være døde. Når skulle jeg våkne fra dette marerittet? Den kvinnelige etterforskeren kom inn i rommet igjen og spurte om vi kunne fortsette. Men nå endret avhøret helt karakter. Frem til dette tidspunktet hadde hun kun vært opptatt av mine bevegelser det siste døgnet. Nå handlet spørsmålene hennes om Jeanette. Hvordan var hun som mor? Hvordan hadde samarbeidet om barna vært den siste tiden? Hvordan hadde hun oppført seg i det siste? Jeg forsto ikke hvor hun ville med disse spørsmålene. Hvis guttene våre var døde og moren deres var skadet, hvorfor brukte vi tid på dette? Hvorfor brukte ikke politiet alle sine ressurser på å jakte på den eller de som var ansvarlige? 29
69492 For mine sønner – s. 29
12.08.2026 13:04