Flo & fjære

Kristian S. Hæggernes

Flo & fjære Roman

Tidligere utgitt: Tyngde av fallende skygge, dikt (2004) Med vinterstemme, dikt (2008) Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010) Skogen åpner lenge før jeg våkner, prosa (2012) Urne, dikt (2013) Fettere & kusiner, roman (2015) Alle skrittene et helt liv krever, dikt (2016) Ida & Oda og andre fortellinger (2017) Gaute & Veronika, roman (2018) Vekstsesonger, dikt (2020) Fotballspillet & andre fortellinger, noveller (2021)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-76266-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mathias

fremmede jeg kjenner

Mathilde sitter ute i hagen og venter på at Siri og Helene og de skal komme. Jeg ser henne fra vinduet på rommet mitt.

Jeg har stilt opp noen av legomennene mine foran vinduet slik at de også kan se ut.

Jeg vet at de ikke egentlig kan se, at det bare er på lek.

Men i leken står Brozek og Lakon og følger med. De gleder seg til å reise til hytten, de også.

Alle legofigurene mine har navn, som jeg har funnet på selv.

Når jeg får eller kjøper en ny sitter jeg en stund med øynene lukket, med legomannen inni hånden. Så kommer det noen bokstaver til meg, som blir til et navn, og så blir de en del av samfunnet som bor på rommet mitt.

De bor i slottet jeg har satt sammen av klosser fra mange forskjellige legoting. Det står oppå kommoden der jeg har sokker og undertøy og andre klær i skuffene.

9

Nå er det bare jeg som ser ut vinduet. De som holdt utkikk med meg har gått tilbake for å være med de andre. Det er jo siste natten de skal sove der på en stund, slik det er siste natt på rommet for meg.

Mathilde har vært utålmodig etter at de skal komme i omtrent hele dag. Hun må jo vite at det tar ganske lang tid å kjøre fra Stavanger.

Det er ikke så lenge siden vi selv kjørte hjem fra Stavanger, heller. Vi var i konfirmasjonen til Siri, og da feiret vi også 17. mai hos dem. Neste år kommer de hit for å feire Mathildes konfirmasjon. Kanskje blir det også i nærheten av 17. mai. Og året etter det skal vi til Stavanger igjen, når det er Helene som skal ha konfirmasjon. Etter det skal det gå noen år før jeg blir konfirmert. Da er vel de tre omtrent blitt voksne.

Jeg banker på vinduet, og Mathilde snur seg. Da jeg vinker, viser hun fingeren til meg.

10

Morfar skal også være med på hytten. Vi skal hente ham på veien i morgen.

På hytten deler jeg alltid rom med morfar. Det er enda en grunn til at jeg gleder meg til å reise på hytten. Morfar liker å høre på når jeg snakker om legofolkene. Det er lett å se på mamma og pappa at de ikke følger med på hva jeg sier når jeg forteller dem om noe jeg har lekt. Og Mathilde sier bare at jeg må slutte å være så barnslig. Men morfar følger med på det jeg sier, og han spør meg om ting.

Det er morfar som eier hytten. Av og til reiser han alene ut der. Mamma har sagt at jeg kan være med ham når jeg blir litt større. Jeg er sikker på at det vil bli veldig fint å bare være meg og morfar på hytten.

Hytten er mindre enn huset vårt. Men for morfar er det omvendt, han har mer plass når han er på hytten, i hvert fall når han er alene, enn når han er hjemme.

11

Det er bare jeg som ser dem når de kommer. Mathilde gikk inn igjen da det begynte å regne. Hvis det blir mye regn når vi er på hytten, kommer jentene til å bli ganske sure. De kommer til å bli lei av å være inne hele tiden.

Det er ikke så lett å se inn gjennom vinduene, men jeg kjenner igjen bilen. Da den har kommet inn i hagen, ser jeg at Mathilde kommer ut. Hun hopper opp og ned i grusen av glede, og når kusinene våre kommer ut av hver sin bakdør, løper de mot henne. Det er litt lenger å løpe for Helene, som må rundt bilen.

Jeg tenker av og til at det er dumt at onkel Ivar og tante Marie har to barn på alder med Mathilde, og ingen på alder med meg. Men hvis jeg hadde en fetter (eller kanskje en kusine) på min egen alder, hadde jeg kanskje ikke vært så mye med morfar når vi er på hytten.

Mamma og pappa har kommet ut av huset også. Alle klemmer hverandre, bortsett fra pappa og onkel Ivar, som bare tar hverandre i hendene. Alle i familien er der ute, bare jeg er inne i huset.

Det er alltid så pass lenge mellom hver gang jeg ser dem, at jeg først blir litt flau når vi treffes igjen.

12

Jeg hører trampende skritt opp trappene. Mathilde har med kusinene våre opp på rommet sitt. De kommer ikke inn til meg.

Da jeg går ut fra rommet mitt hører jeg jentenes stemmer og latter inn på rommet til Mathilde. Jeg kunne gått inn der nå. Vanligvis får jeg ikke lov til å gå inn på rommet hennes, ikke når hun er alene, og i hvert fall ikke hvis hun har besøk. Men det er annerledes når det er Siri og Helene. De er jo mine kusiner, også.

Men jeg går ikke inn dit. I stedet går jeg ned trappene.

Det er vel best å få det unnagjort, som morfar pleier å si.

Allerede før jeg kommer ned til stuen kjenner jeg at jeg er flau i hele kroppen.

13

Onkel Ivar og tante Marie er på en måte fremmede jeg kjenner. Det tar litt tid å bli vant med dem igjen hver gang jeg ser dem.

Onkel Ivar rusker meg i håret og spør hvordan det går på fotballen. Jeg svarer bare «bra», og får ikke til å fortelle om målet jeg scoret i den siste kampen før ferien.

Tante Marie gir meg en klem, og jeg trekker meg litt unna så ikke de store puppene skal komme borti meg.

Jeg ser sikkert rar ut. Alle kan se at jeg er flau. Kanskje er det derfor mamma spør om jeg kan stikke ut på kjøkkenet og ta isen ut av fryseren.

Jeg kan åpne fryseren når jeg står på gulvet, men jeg må opp på krakken for å kunne se hva som er der inne. Jeg tar ut boksen med is som vi skal ha til eplekaken mamma har laget. Inne i stuen hører jeg onkel Ivar si at han har tenkt på den eplekaken helt fra de kjørte over Stord.

– Det er nesten så jeg kunne lukte den helt ned dit, sier han.

14

Da mamma dekker på bordet spør hun meg om jeg kan gå opp og si til jentene at vi skal spise.

Jeg banker på døren før jeg går inn. Men jeg tror ikke de hørte det, for de kvepper da jeg kommer inn.

Vinduet er åpent, og Siri sitter i vinduskarmen og røyker.

Helene reiser seg fra kontorstolen til Mathilde og gir meg en klem. Jeg vet ikke om jeg blir mest flau av det, eller av å se at Siri røyker.

– Ikke si noe, sier Siri, og peker ned mot etasjen der de voksne er.

Da jeg kommer ned igjen snakker de voksne med lavere stemmer. Og det virker som om alle fire er med i den samme samtalen, i stedet for at pappa og onkel Ivar snakker om en ting, og mamma og tante Marie om noe annet.

– Det er nå fint at din far får kommet ut på hytten igjen, sier tante Marie.

– Han vil bare at alt skal være sånn som det alltid har vært, sier mamma.

Jentene kommer ned en stund etter meg. Alle tygger tyggis, men jeg tror det bare var Siri som røykte.

– Er ikke farfar her? spør Helene.

15

Morfar er ikke morfar, men farfar for Siri og Helene. Det virker litt rart, men er det jo egentlig ikke. Jeg tenker ofte på morfar også når jeg hører ordet farfar, siden jeg aldri har kjent min egen farfar. Pappa pleier aldri å si farfar eller farmor når han snakker om foreldrene sine. Han sier mor og far. Mens mamma og pappa gjerne sier morfar når de snakker om morfar.

Siri og Helene har en annen morfar, og en mormor også.

De bor et stykke fra Stavanger, og vi har kjørt ut til dem noen ganger når vi har vært hos onkel Ivar og de. De var i konfirmasjonen til Siri. Da var ikke morfar med til Stavanger, siden han fortsatt var svak etter influensaen i vinter.

16

Det blir ikke mørkt på rommet selv om jeg slår av lyset.

Kveldssolen skinner inn gjennom gardinene. Jeg hører jentene på rommet over gangen, de synger med til musikken de hører på.

Jeg har ligget med ansiktet inn mot veggen. Nå snur jeg meg, og ser ut i rommet, bort på legoslottet. Jeg lukker øynene, og ser for meg at jeg går rundt i gangene og rommene og sjekker at alt er i orden. Det er Smarlik som holder vakt i natt, så det er gjennom hans øyne jeg ser.

Slottet er ikke et legosett det går an å kjøpe. Jeg har laget det selv, av deler fra ganske mange av tingene jeg har.

Når jeg får noe nytt, pleier jeg alltid å bygge det slik det skal se ut, men det som er gøyest er å lage helt nye ting jeg finner på selv. Mye av slottet er laget av andre bygninger jeg har fått, og av de løse klossene fra kassen jeg fikk av onkel Truls.

Onkel Truls er naboen vår. Jeg får lov til å leke med legomennene og la dem utforske hagen hos onkel Truls. Da han skjønte at jeg liker lego, ga han meg en kasse med masse gamle klosser som han fant fram fra loftet sitt. De hadde vært datterens. Hun er voksen nå, og hun bor visst langt vekke. Det er litt rart å tenke på at mye av slottet er bygget av klosser som har vært en jente sine. Men det er ikke ekkelt.

17

Jeg kaller ham onkel Truls, men han er ikke onkelen min, for han er ikke i familie med mamma eller pappa, sånn som onkel Ivar er broren til mamma og tante Kjersti er søsteren til pappa. Tante Marie er tanten min fordi hun er gift med onkel Ivar. Hvis tante Kjersti blir gift får jeg en ny onkel, men pappa sier at det skal jeg ikke regne med.

Smarlik er ferdig med runden sin, og noterer i loggen at alt er fint og alle sover. Han kjenner seg litt søvnig, og reiser seg igjen, og går litt rundt så han ikke skal sovne. Han sier til seg selv at han kan sove når de reiser til hytten i morgen tidlig. Han kan legge seg for å sove i flyet før jeg tar dem inn i bilen vår, og så kan han våkne etter at vi har kommet fram.

Jeg prøver å gjøre meg selv like søvnig som Smarlik føler seg, men jeg ligger bare og tenker på hvor mye jeg gleder meg til å være på hytten i to uker. Det er nesten like vanskelig å få sovne som på lille julaften.

På hytten skal jeg være mye med morfar. Vi skal ut i båten, og vi skal gå på turer i skogen, og når vi legger oss om kvelden skal han lese bok for meg på sengen.

Jeg skal spille kort og ludo og yatzy og krokett med jentene, og vi skal spise masse god mat. Når vi er på hytten har vi snop hver kveld, ikke bare på fredag og lørdag. Vi skal sikkert grille, og ha jordbær med vaniljesaus til dessert.

Men jeg gleder meg også til å være for meg selv på hytten og i skogen rundt, mens legofolkene utforsker området. Jeg kan ikke ta med slottet når vi reiser, så de kommer til å bo i bokhyllen på rommet til morfar og meg.

Det er bare tre soverom på hytten, så mamma og pappa 19

pleier å sove i stuen når vi er der. Men i år skal de overta jentenes rom, mens jentene skal sove i telt i hagen. Siri har kjøpt seg telt for noe av konfirmasjonspengene sine. Jeg tenker på all legoen jeg kan kjøpe når jeg blir konfirmert.