Flammer i hvitt av Frid Ingulstad og Jens H.S. Nygaard

Flammer i hvitt

Frid Ingulstad Jens H.S. Nygaard

Flammer i hvitt

© 2011 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-35785-6 2. utgave, 1. opplag 2011 Først utgitt i 1996 av Orion Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Omslagsfoto: Jens H.S. Nygaard og Arne A. Tønset Sats: Type-it AS Trykk: Scanbook, Sverige Boken er utgitt på engelsk av Jens Halstein Seeberg Nygaard i 1997 Besøk Youtube: http://www.youtube.com/Søk på «Flames of white»

Forord

I 1718 gikk Karl XII av Sverige til angrep på Norge.

Den skjebne som hans soldater – karolinerne – gikk i møte i det norske vinterfjellet, er det største dramaet som har utspilt seg her i landet etter Svartedauden. Av til sammen ti tusen karolinere kom bare to tusen fem hundre hjem igjen, av disse var seks hundre blitt invalide. Tre tusen frøs i hjel i vinterstormen og ble føde for villdyrene.

Krigen viste nødvendigheten av å ha dyktige skiløpersoldater som kunne ta seg fort fram på ski og skyte med gevær under fart. For å stimulere interessen ble det holdt skikonkurranser med pengepremier; verdens første og hundre år før Sondre Norheim ble født! Om skisportens vugge sto i Morgedal, må unnfangelsen og fødselen ha funnet sted i øvingsbakkene i Sør-Trøndelag!

Denne boken skildrer enkeltmenneskers dramatiske skjebne under denne uhyggelige perioden, samtidig som den viser hvordan tragedien ga spiren til det som skulle bli en verdensomspennende sportsglede for tusenvis av mennesker og bringe nasjoner fra hele verden sammen til fredelige konkurranser.

5

1

Aunegrenda i Haltdalen, Sør-Trøndelag, lørdag 15. november. Året 1718.

Hans sto ved grua og smeltet bly. Varmen fra glørne brant i ansiktet hans. Da den sølvgrå væsken var klar, helte han den forsiktig ned i det lille hullet i kulestøpetangen, lukket til låseklaffen, og snart kunne han slippe enda en ferdig kule ned i trefatet til avkjøling. Den trillet i betryggende jevne sirkler mens kjølingen herdet. Å støpe riktig kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Han lot tankene vandre mens han støpte. I morgen skulle det være mønstring og eksersis på kirkebakken.

Spenningen bygde seg opp i kroppen hans. Ikke for eksersisen i seg selv, den var bare noe å glede seg til. Særlig med jentene som ivrige tilskuere … Han unnet seg et frydefullt smil der han sto.

Nei, det var det som skulle skje til slutt. Kappleiken.

Planlagt for lenge siden og i all hemmelighet av skiløpersoldatene her i kirkegjeldet.

Det strammet i magen igjen.

Han visste ikke helt hva han mente om at Beret lot seg overtale av de andre til å stille opp. Hun rødmet og var 7

vakrere enn noen gang. Men hun nikket til slutt mens hun slo øynene ned.

Da hun så opp igjen, møtte hun blikket hans. Det var vel ikke bare innbilning det han så …?

Rødmen brant i kinnene hans ved tanken. Det var han hun ønsket skulle vinne, det var derfor hun våget å samtykke. Hun visste at han var en av de mest dugelige skiløperne og skytterne, ikke bare her i Aunegrenda, men i hele prestegjeldet. Hun hadde vist ham sin fulle tillit.

Den som vant skulle få kysse henne, for hun var sikker på at det ble Hans.

Men om han nå ikke lyktes? Gudbrand var god til å skyte. Ola også. De klarte stadig flere treff i rodeplanet, selv på skareføre og i stor fart. Med den spenningen han selv følte i kroppen, kunne han ødelegge alt. Uansett hvor mye han bestrebet seg, skulle det lite til for å bomme.

Han slapp en kule til ned i trefatet, satte den lille jerngryta og kulestøpertangen fra seg på gruekanten, snudde seg og gikk bort til bordet.

Faren satt ved høysetet, krumbøyd og dyster, orket hverken å reparere trugene eller lage nye høytenger i kveld, slik han hadde sagt han skulle.

Borte ved rokken satt moren og Ragnhild og snakket lavmælt sammen ved det matte lyset fra kolen. Farens tungsinn dempet den lette tonen som pleide å være mellom dem.

Var det tanken på Esten som plaget gubben i dag?

Hans kikket bort på ham mens han helte krutt opp i krutthornet og lukket de avkjølte kulene og pussefillen inn i kuletasken.

Esten hadde begynt å trekke utendørs ved nattetider enda det var blitt vinterkaldt. Det var som regel et dår8

lig varsel. Tegn på at han «gikk inn i den svarte sjela si», som moren pleide si. Andre ord fant hun ikke på de voldsomme sinnssvingningene til han Esten.

Ennå hadde ikke faren sagt et ord, enda Hans følte blikket hans på hver bevegelse han gjorde. Han var en god skytter selv, gubben. Hadde lært opp Hans og Esten fra de var smågutter. Innen de var fylt tolv år, skulle de ha felt sin første bjønn, det var ordren. Det var ikke få villdyr de hadde felt på de årene som var gått siden.

Hans tok flintlåsgeværet ned av kroken på veggen, helte krutt ned i løpet, la i en kule og trykket den hardt inn med ladestaven.

– Kanskje du skulle bli med på kappleiken vår i morgen? klarte han plutselig ikke å dy seg.

Ingebrigt så opp. Øynene under de buskete brynene ble svarte. – Kappleik? fnyste han. – Her har vi dommedag i vente, og så har ikke dere annet å tenke på enn forlystelser! Jenter og tøys og fjas, brummet han.

Hans rynket pannen. – Er det så alvorlig? spurte han forsiktig.

– Alvorlig? Farens stemme sprakk. – Følger du ikke med i det hele tatt, gutt? For to måneder siden ble vardene tent over hele Trøndelag og varslet ufred i landet.

I dette øyeblikk ligger ti tusen svenske og finske soldater rett utenfor Trondheim, klar til angrep, og så spør du om det er så alvorlig?

Hans så ned. For en stund hadde han faktisk glemt hele den fordømte krigen. Det var Esten han hadde tenkt på da han spurte.

– Det er ingen som vet hvilken vei karolinerne har tenkt seg. Det er ikke sikkert de klarer å ta Trondheim engang! sa han forsvarsberedt. – Vincent Budde, den nye kommanderende generalen i Nordenfjellske, ligger i 9

Trondheim med tusen mann på festningen, flere hundre på Munkholmen og en hel mengde innenfor skansene i byen. Enda han nærmer seg de seksti, blir han regnet som en dyktig hærfører. Du husker vel at han klarte å ta Moss fra svenskene i krigen for to år siden? Han klarer sikkert å jage svenskene på flukt denne gangen også!

Ingebrigt ristet foraktelig på hodet. – Du snakker som du har vett til! Tror du jeg har glemt hvordan de for fram her i bygda for førti år siden? Da var jeg selv så gammel som du er nå, og jeg kan fortelle deg at jeg hadde annet å tenke på enn å vinne et kyss fra en av jentene i bygda!

Hans rødmet og så ned. Borte fra rokken hørte han Ragnhild knise.

– La nå de unge få være sorgløse så lenge de kan, kom det avdempende fra moren. – Nå som Hans er blitt skiløpersoldat, har han to timers eksersis etter hver gudstjeneste, i tillegg til sommer- og vinterøvelsene. Han vet vel like mye om karolinerne som deg!

– Han? utbrøt Ingebrigt og lo. – Han som tror at krig er å skyte blink på en skive og få en jente i premie?

– Jeg har skutt levende dyr fra jeg var en barnunge! protesterte Hans heftig.

– Levende dyr! fnyste Ingebrigt. – Å skyte mat er ikke det samme som å skyte et menneske. Eller hva ville du si til å stikke bajonetten inn i brystet på en mann som står så nær at du kan se redselen i øynene hans?

– Hysj da, Ingebrigt! protesterte moren. – Hans skal ikke stikke noe menneske i hjel! Han er skiløpersoldat og skal bare jage og speide etter fienden.

Hans så fort bort på henne, men sa ikke noe. Det var like godt at hun ikke visste.

Ingebrigt bet tennene sammen. – For seksti år siden 10

var Trøndelag under svensk velde i tre år, sa han mutt.

– Og for førti år siden kom Sparre med flere tusen mann og herjet og brente gjennom bygdene her, de for fram som ville dyr, sparte ikke engang en unge i mors liv!

– Ikke snakk! ropte Ragnhild opprørt. – Det skulle være forbudt! Hvis alle menn nektet å la seg verve som soldater, ble det ingen kriger!

– Så du synes jeg skulle nektet? kom det syrlig fra Hans. – Synes du far og jeg skulle sitte her med hendene i fanget mens karolinerne voldtar både mor og deg og setter fyr på garden?

Moren reiste seg fra rokken. – Nå får dere roe dere ned, alle sammen! Snart er det helg, og i morgen skal vi ned til kirken. Vi får sette vår lit til Ham som rår over alt og alle.

Hans tømte krutt på fengpannen og lukket den mens han halvspente hanen. Så la han en fille klar til å surre rundt for å hindre fuktighet i å nå inn, og satte til slutt geværet klart i hjørnet mot kråskapet. – Du skal ikke bekymre deg for tankene mine, far, sa han alvorlig. – Jeg vet hva vi har i vente hvis karolinerne kommer, og jeg er beredt. Det er ikke alt jeg forteller her hjemme. Dere har vel nok å tenke på som det er.

Han snudde seg og gikk ut av rommet mens Ingebrigt, moren og Ragnhild så etter han.

– Du skulle la ham være i fred, sa moren kvast da Hans hadde lukket døren etter seg. – Vi har bare Hans nå som Esten er sjuk. Det er for galt at han er blitt skrevet ut som soldat, her hvor odelsgutten hverken er dugende til å drive garden eller noe som helst. Kommer karolinerne hit, er det ikke godt å vite hva som skjer. La unggutten få more seg den lille stunden han kan! Det er bra om han trives hjemme og holder seg her.

11

Ingebrigt svarte ikke. Han angret seg litt der han satt.

Ute på tunet sto Hans og stirret ut i den stjerneklare vinternatten. Langt der borte i mørket, på den andre siden av dalen, lå Lian, garden til Berets foreldre.

Hadde far hørt rykter om Beret også …? Og hvem hadde fortalt ham om kappleiken og premien?

Det kunne være hvem som helst. Esten, en av drengene, kanskje Ragnhild til og med.

Det var fælt så ilsk han var i dag. Kunne det være rykter om at sønnen hans sendte lange blikk etter kullbrennerens datter?

Hans sukket der han sto. Hva hjalp det far om Beret var vakker, når faren hennes knapt eide kua på båsen?

Han ristet de vonde tankene av seg, snudde og gikk bort til fjøsporten for å hente skiene og se over dem før den store dagen. Etterpå ville han gå tidlig opp på loftet og legge seg så han var god og uthvilt før «det store slaget».

Men søvnen ville ikke komme. Uroen satt i kroppen hans. Han kastet seg fram og tilbake i skinnfellen, og jo mer han tenkte på kappleiken og premien, dess mer urolig ble han.

Det var ennå langt igjen til morgen da han bestemte seg for å gå noen runder på ski isteden. Kanskje den friske natteluften ville hjelpe. Dessuten kunne det ha kommet fugl i snarene, og i grålysningen kunne han råke på annet vilt. Det var smått med mat i år. På flere garder hadde de måttet ty til barkebrød igjen. Viltet her oppunder fjellet var redningen for mange.

For sikkerhets skyld fikk han ta uniformen på seg og 12

være klar til de skulle ned til kirken. Det kunne tenkes at turen ble lengre enn han hadde planlagt.

Stille og uten å tenne kolen dro han skjorten og de grønne buksene på seg, trakk de lange strømpene utenpå, og til slutt den lange grønne jakken med alle knappene som satt på en lærrem og kunne festes på vrangen, som hadde svenske farger. Når de var på rekognosering ved grensa, vrengte de frakken for å lure svenskene.

Det gikk som et rart støt i kroppen hans. Til tross for mors og fars bekymring måtte han innrømme at det var litt gildt å være soldat.

I strømpelesten listet han seg ned den smale trappen fra loftet. Lang som han var, måtte han bøye seg dobbelt under trappetaket.

Nede i gangen tok han på seg finnskoene og den grønne hetten. Den rakk til godt over skuldrene, dekket ørene og en del av ansiktet og hadde fått klengenavnet munkehetten. Det lange, lyse håret hadde han etter forskriftene bundet i en flette bak på ryggen. Til slutt tok han mantelen fra knaggen og festet over skuldrene før han hentet geværet.

Stille åpnet han døren. Trettheten forsvant da han fikk se det bleke måneskinnet ligge overjordisk vakkert over Aunegrenda. Ivrig stakk han føttene inn i de brede lærremmene på skiene, surret vidjeremmen godt to ganger om hælen og festet den til slutt tvers over. Så satte han den lange staven spenstig ned i snøen med begge hender samtidig som han sparket fra med kortskia – andoren – og lot langskia gli. Snart for han bortetter og nedover jordet.

Det hadde frosset på. Skaren lå sprø og kald over marken og glimret i måneskinnet. En stund var gleden over å gli så fort av sted større enn bekymringene for 13

morgendagen. Snart hadde han sust ned alle bakkene og nådde dalbunnen på et blunk.

Et øyeblikk var han fristet til å dra rett opp til Lian, bare for å få et glimt av loftsgluggen der hun lå, men han besinnet seg. Nå måtte han samle alle tanker om rennet og kappleiken.

Det gikk lekende lett oppetter Aunegrenda. Han var veltrenet og i god form, og det var godt å bruke kroppen. Skiene gikk som de skulle og var blitt som han ønsket. Esten hadde hjulpet ham å lage dem. Han var flink med hendene, han Esten, og det var viktig å oppmuntre ham. Andoren hadde de trukket med reinsdyrskinn. Ikke selskinn som han hadde sett soldatene fra kysten bruke.

Skinnet hindret skia i å bli bakglatt og kladdet ikke ved kram snø. Dessuten var det en fordel at kortskia bare var halvparten så lang som langskia. På den måten kunne han lettere spenne fra og få større fart, og lettere snu eller bråstoppe hvis fienden plutselig dukket opp.

Det var betryggende å vite at geværet hang ferdigladd over skulderen. Ikke bare hvis han møtte fiender. Det var store ulveflokker her oppe i fjellet nå for tiden. Selv det å møte en enslig ulv kunne være farlig nok. Det var de utstøtte som reket alene.

Dessuten hadde han sabelen klar i sliren og en kraftig jernpigg på staven. Det gjorde den brukbar som stikkvåpen.

En sky gled foran månen, og et par lette snøkorn traff ham i ansiktet. Han så opp. Det hadde tyknet til. Ikke lenge etter begynte det å snø tett for alvor.

Hans stanset og så seg omkring. Han hadde gått lenger enn han var klar over. Sikten var blitt dårligere, men han var godt kjent i traktene.

– Sporsnø … mumlet han for seg selv. Snart ble det 14

daggry. Hvis han slo seg til ro en stund, ville han lett kunne se ferske spor der haren hadde hoppet.

Vant som han var til å sove under åpen himmel når han var på jakt, tok han raskt sin beslutning, løste opp remmen på skiene, trakk mantelen rundt seg slik soldatene gjorde når de var på øvelse, og la seg ned på litt granbar i ly under et tre.

Han måtte ha duppet av, for han våknet av at en lyd brøt stillheten. Nysnøen hadde halvt begravet ham, og et øyeblikk forsto han ikke hvor han var. Da han fikk bakset av seg det meste, hørte han lyden igjen, våknet til og forsto. Det var samejoik.

Han myste ut i grålysningen. Det hadde klarnet igjen og månen lyste over trær og mark.

I det samme kom en kjent profil til syne. Det var samen Jon. Han pleide å dra ned til Aunegrenda og Haltdalen for å bytte reinsdyrskinn med varer han trengte.

Da Hans var liten, hadde han fått en lasso i julegave av ham. De prøvekastet den inne i stua, først der Hans satt som et reinsdyr og holdt hendene over hodet som horn, og etterpå hvor de byttet rolle og han fikk prøve å kaste.

Han trodde så sikkert at Jon måtte ha sett ham, men så til sin forundring at han bare fortsatte nedover i god fart på skiene mens han joiket videre. Kvikt fikk han skiene på seg og satte etter. Jon kunne ikke ha sett ham likevel, han fikk følge skisporene hans.

Plutselig forsvant sporene ut i løse luften. I neste øyeblikk stupte Hans på hodet i en snøfonn så snøskyen sto. Jon lo slik bare han kunne. – Der bjønnet du skikkelig!

Først da oppdaget Hans at han hadde en lasso slynget rundt seg. Han brøt ut i latter. – Jaså, Jon, din lu15

ring! utbrøt han og svarte med å feie en snøsprut mot ham.

Jon lo på innoverpusten igjen, og Hans tenkte at han måtte ha lært av reinsdyrene å le. Så ble han stående og smile bredt så øynene ble til smale skråstreker.

Hans reiste seg, børstet snøen av klærne og tørket av fengpannen på flintlåsen. – Du har vel ikke sett noe til karolinerne? spurte han nysgjerrig. Samene vanket overalt på fjellet og hadde greie på det meste som foregikk.

– De er ikke her på lenge ennå, de ligger utenfor Trondheim. Det er ikke sikkert de kommer hit i det hele tatt.

Så la han til mens han ristet uforstående på hodet: – De burde heller se å komme seg over grensa igjen. Ikke har de mat nok og ikke har de klær til å vanke i fjellet på vinterstid.

– Så du har sett dem? spurte Hans spent. – Har major Emahusen bedt deg finne ut hvilke planer de har?

Jon smilte og trakk på skuldrene. Istedenfor å svare, spurte han: – Hva driver du egentlig med her ute på denne tida av døgnet?

Hans vek unna. – Jeg tenkte det ville bli fin sporsnø, mumlet han.

Jon sto stille og så på ham. Han merket på ham at det var noe. Vant som han var til å tyde tegn i dyra og naturen, følte han snart på seg hva som plaget unggutten.

– Du skal vel ned på kirkebakken når det blir dag, kom det klarsynt.

Hans smilte, forbauset over alt Jon forsto. – Vi skiløpersoldater skal se hvem av oss som skyter best under fart.

– Og du vil gjerne vinne.

Hans nikket alvorlig.

16

Jon stampet kortskia for å gni av litt snø. Hans så ned på skiene hans. Det var av samene de hadde lært å bruke andor, mintes han åndsfraværende.

Jon merket hvor anspent han var. – Kommer du til å skyte så godt som du vet at du kan? spurte han varsomt.

Hans følte seg avslørt og så ned.

– Husker du da du lærte å kaste lasso? Den følelsen du hadde av å bli ett med målet nesten før du hadde kastet?

Hans så spørrende på ham. I øst krøp morgenen langsomt opp over åskammen og la et vakkert skjær over fjell og dal.

– Bare tenk på det som skjer i øyeblikket; her og nå.

Da blir du ett med målet.

Hans tenkte gjennom det han sa og fikk en underlig, god følelse. Det som før hadde virket så vanskelig, ble med ett som musikk inni ham. Jons tanker ble hans egne.

Han følte at han heretter ville klare å være i balanse.

– Dere har så lett for å gjøre ting vanskeligere enn de er, gikk Jon videre. – I virkeligheten er det like enkelt som å trekke pusten.

Hans sto fremdeles taus. Han følte på seg at han hadde fått tak i noe vesentlig.

Jon tok staven, gned snøen av andoren igjen og gled videre bort mellom trærne. Like uventet som han var kommet, var han borte.

Hans satte kursen hjemover.

Det var blitt en fin morgen.

2

Da Hans kom hjem, var garden våknet til liv. I fjøset melket moren og jentene, i stallen striglet faren hestene, og inne holdt Ragnhild på å sette morgenmaten klar på bordet. Hans rakte henne rypen han hadde funnet i en av snarene. Det var godt å kunne bidra litt til føden.

En egen stemning hvilte over garden når det var helg og kirkesøndag. Endelig skulle de møte folk igjen, det var stille her oppe i fjellbygden ved vinterstid. Kirken i Haltdalen samlet menighet både fra Ålen, Haltdalen, Singsås og Aunegrenda, ja, helt fra Nord-Østerdalen, Tolga og Vingelen.

Hans sto og så i aktelse på moren mens hun festet skiremmene, snudde seg og smilte til ham, satte utfor jordet og hoiet av fryd. Det var nok ikke mange kvinnfolk som kunne stå på ski som gardkonene i Aunegrenda! tenkte han stolt.

Han ventet til både far, drengen Michell Joensen, Ragnhild og jentene hadde kommet seg av gårde. Han ville gå alene når han gikk forbi Lian.

Snøværet i natt hadde lagt et fint og mykt lag med styresnø over skaren, her var det bare å skyve fra alt han orket med staven og la det stå til.

Det var den samme kjenselen av yr glede han alltid 18

fikk når han satte utfor på føre som dette. Han visste ikke om noe bedre. Denne gleden kjente bare den som evnet å nyte den forrykende farten nedover li, bekkedal og bratte jorder, tenkte han. I det samme oppdaget han en nedsnødd smågran rett foran seg og valgte å ta sats og hoppe over istedenfor å svinge utenom. Det kilte i magen, hjertet slo fortere, det var som en lek, en dans nedover skråningen. I øyeblikket var både Beret og kappleiken glemt.

Men straks oppstigningen på den andre siden begynte, kom tanken på Beret settende over ham. Hjertet slo fortere. En rar, kriblende følelse bredte seg gjennom kroppen.

Han tok det rolig for å la de andre komme godt foran.

Orket ikke Ragnhilds ertende knising, morens undrende eller farens mistenksomme blikk. Han måtte være alene når han gikk forbi garden, om hun nå hadde dratt allerede eller ikke.

Der så han den lave, tjærebredde kullmilestua. Den så så ynkelig og fattigslig ut der den lå. Han hadde bare vært der inne én gang og visste at gamle Peder, far til han Johannes, lå og sov i det mørke, trange kammerset innerst, mens foreldrene lå på fastsengen i stua. Beret og broren Johannes lå begge på loftet, for fjøset var lite og skrøpelig her på Lian. De hadde ingen tjenestejente eller dreng, moren var sjukelig, og faren var ved kullmila både seint og tidlig, så det var Beret som måtte ta seg av både kua, maten, garden og den gamle.

Det røyk fra skorsteinen, men det gjorde det nok alltid nå ved vinterstid. Av folket her på garden var det vel bare Beret og broren Johannes som kunne dra til kirken.

Hjertet slo enda fortere.

19

Der så han døren gå opp. En skikkelse viste seg på trammen. Jo, det var henne!

Hans så ned, bøyde seg og lot som han var opptatt av å stramme vidjeremmen rundt hælen. Han måtte la henne bli ferdig først, så han liksom tilfeldig nådde opp idet hun startet.

Da han våget å gløtte opp igjen, hadde hun tatt på seg skiene og begynt å gå bortover mot grinda. Johannes så han ikke noe til.

Hans satte staven hardt i snøen med begge hender og langet ut. Snart hadde han nådd henne igjen. – Så du drar alene ned til kirka i dag?

Beret så på ham og smilte det vakre smilet sitt. Det ble vondt å puste med ett.

– Johannes er sein i dag. Jeg ville ikke vente lenger.

Hans smilte, han òg. Følte det som han mest ville smile og le hele dagen.

Snart begynte de bratte bakkene nedover skogsliene ned til Haltdalen. Skulle han få sagt noe, måtte han gjøre det nå.

– Du sa ja, sa han klosset og hørte selv hvor dumt det lød.

Beret lo, men så ned og rødmet. – De ga seg ikke.

Skulle jeg få fred, måtte jeg si ja til slutt.

Det var ikke det svaret han håpet på, men om sannheten var en annen, ville hun vel ikke sagt det. Hvis han da ikke hadde tatt feil …

– Du er vel spent nå da. På hvem det blir? falt ordene ut av ham før han klarte å stoppe dem.

Beret lo igjen. Hun så ikke på ham. Svarte ikke heller.

– Gudbrand er god, klarte ikke Hans å dy seg. – Ola òg.

20

De var kommet til bakketoppen. Beret tok i med staven og lot seg gli utfor. – Dem bryr jeg meg ikke noe om, syntes Hans tydelig hun sa idet hun for. Etterpå lurte han på om han hadde hørt riktig.

Det vrimlet allerede av folk på kirkebakken. I Haltdalen alene var det 30 bønder, i Alen og Singsås omtrent det samme. Med gardfolket fra Aunegrenda og skiløperkompaniet i tillegg, ville det bli trangt i den eldgamle, vesle stavkirken.

Folk var helgedagskledt, røde i kinnene etter skituren og lyse i målet. Svensketrusselen var glemt i dag, i hvert fall for de unge.

Men gamlekara samlet seg snart om det som opptok tankene mest. – Hvordan går det egentlig der oppe i Trondheim? undret en. – Hvilken vei kommer karolinerne til å ta hvis de skal tilbake over grensa?

– Hvordan skal det gå med oss hvis de klarer å ta byen? spurte en annen bekymret.

– Budde er kommet dit med hæren sin alt, kom det fra en tredje. – Han er en dugelig general, blir det sagt.

Bare husk hva han klarte i Moss for to år siden! Helt siden han forsto at svenskene ville angripe Trondheim, har han vært på speidingstokter ved grensa mot Sverige.

Han har gravd seg ned i snøfonnene og overnattet sammen med soldatene sine, han har gjort festningene sterkere og lagd forhogninger. Jeg har hørt at han har over syv tusen mann plassert rundt Trondheim!

– Hva hjelper det når Armfeldt har mange flere! Nå holder han på å bygge stormstiger for å gå til angrep på Christiansten festning og forsvarsverkene ved Nidelven.

Angrepet kan skje når som helst!

De andre rynket pannen bekymret. Det gikk rykter om at Armfeldt hadde ti tusen mann til sammen og over 21

syv tusen hester! Jesu Krist, hvordan skulle dette gå! De husket alle Sparres hærtog for førti år siden.

Hans var bare opptatt av Beret og kappleiken. Hjertet dunket nervøst. Hvis han tapte, ville han aldri tilgi seg selv. Å se en av de andre kysse henne ville ikke være til å holde ut!

Aldri hadde prekenen virket så lang som denne søndagen. Enda presten Johan Lobes tordnet ut rene dommedagsvarslet for å mane bygdefolket til kamp mot karolinerne, klarte ikke Hans å følge med. Stadig gled tankene vekk fra prestens ord og over på noe langt hyggeligere.

Blikket hans søkte forbi de bekymrede blikkene til gamlekara og til de engstelige uttrykkene til gardkonene før han endelig fikk øye på henne. Hun snudde ansiktet mot ham i det samme og smilte halvt før hun skyndte seg å se vekk igjen. Det gikk en hete gjennom kroppen hans.

Resten av gudstjenesten satt han mest og kikket stjålent bort på henne. I tankene våget han til og med å kjenne de myke leppene hennes mot sine egne. I det samme kjente han en uro i kroppen.

Endelig var den siste salmen sunget, og folk begynte å reise seg. Hans var klam på hendene og hjertet slo hardt.

Gudbrand dultet bort i ham da de kom ut på kirketrappen. – Du får nyte siste dag i friheten, Hans! Fra i kveld er det kaptein Lars Hals som bestemmer hvert skritt du tar.

Hans nikket åndsfraværende. Det bekymret ham ikke så mye. Egentlig hadde han tenkt at det nesten ble like store muligheter til å få et glimt av Beret nå når han var blitt skiløpersoldat. Mange av streiftoktene ville gå opp 22

mot fjellet. Da var det mest sannsynlig at de gikk forbi Lian …

– Men først skal vi slåss om den peneste jenta i hele prestegjeldet, la Gudbrand plutselig til og lo.

Hans stivnet. – Det høres ut som du er sikker på å vinne.

– Det er jeg òg. Jeg ble det i hvert fall da jeg så de myke leppene hennes.

Hans snudde seg vekk i opprør.

Halvmånehornet signaliserte oppstilling. Skiløpersoldatene bandt skiene på seg, tok geværet over skulderen og stilte seg opp med seks skritts avstand. Ved «Presenter gevær» stakk de staven på skrå ned i snøen en armlengde foran seg, førte høyre fot tilbake samtidig som andoren ble lagt på skrå over langskia, og grep til slutt geværet.

Så fulgte den ene ordren etter den andre. «Venstre om! Marsj!» Etter marsjeringen skulle de skyte. Skuddene braket løs i den klare vinterluften, de ladet på nytt, skjøt igjen, og til slutt lød ordren «Høyre om! Marsj!».

De satte opp farten, og eksersisen var i gang for alvor.

Mens tilskuerne sto på hver side og så på, suste de nedover bakken. Så snart de var kommet ned, skulle de tilbakelegge 1480 skritt på mindre enn fire minutter, avfyre skudd, stå nedover en bakke igjen «uten å ride eller hvile på skistaven», som det sto i reglementet. Etter å ha kommet seg opp, blitt synlige for tilskuerne igjen, skulle de «kaste seg mellom buskene uten å bli hindret ved å falle eller ved å brekke skiene».

Alle øvelsene gikk greit, enda Hans var en av nybegynnerne i kompaniet. De fleste hadde vært med siden i sommer, men det var ikke alle som hadde så fine bakker som jordene i Aunegrenda å øve seg på. Moren hadde 23

fortalt at han var knapt fylt to år da han sto ned Øvrejordet på to små ski som far hadde laget til ham. Dessuten hadde faren vært soldat selv og hadde øvet skyting og kommandoord med ham.

Det var siste post på programmet de fleste soldatene var opptatt av. Den eneste som ikke kjente til avtalen om kappleiken, var kapteinen selv, Lars Hals, den ene av de to kapteinene som ledet major Emahusens skiløperkompani under Det Nordenfjellske Skiløperkorps. Men om han hadde kjent soldatenes hemmelige premiering, burde han ikke satt seg imot det. Så ivrige og oppsatt på innsats som guttene var i dag, hadde tilskuerne sjelden sett dem.

Hans var nummer tre som skulle i ilden. Beret sto sammen med de andre jentene, men han våget ikke å se på henne. Et eneste blikk ville brakt ham helt ut av fatning.

Joen Buset fra Singsås var nummer én, så kom Gudbrand som nummer to, og helt på tiende plass kom Ola. Målskiven var en plankevegg på 6 x 2 fot med et sort felt på 2 x 2 fot i midten som ga to poeng, og et trehvitt felt øverst og nederst som ga ett poeng. For å samle opp kulene så de kunne smeltes om igjen, var det satt opp en ekstra vegg bak. Hver deltaker skulle stå ned bakken og skyte fire ganger og lade på vei opp igjen. Høyeste oppnåelige poengsum var åtte.

Joen satte utfor, løftet geværet, siktet og skjøt. Det lød en beundrende mumling blant tilskuerne, han hadde klart en fulltreffer.

Neste gang braket applausen løs, Joen hadde klart enda en fulltreffer.

Hans kjente hjertet hamre. Hvordan skulle han klare å slå Joen når han startet så godt?

24