Enken
OversattavCarinaWestberg,MNO
FionaBarton
Originalenstittel: TheWidow OversattavCarinaWestberg
Copyright©FionaBarton2016
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-49715-6
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:R.Shailer/TW Omslagsfoto:©GettyImages
Sats:Type-itAS,Trondheim2016
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016
Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvaroginndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Kapittel1
Enken
Jeghørerdetknasederhungårlangsgangstien.Tungpå fotenihøyhæltesko.Hunernestenframmeveddøra,nøler ogstrykerhåretbortfraansiktet.Pentkledd.Jakkemed storeknapper,tekkeligkjoleunderogbrillerpåhodet.VerkenetJehovasvitneellerenpolitiker.Hunmåværejournalist,menikkeavdetvanligeslaget.Hunerdenandrei dag–denfjerdedenneuka,ogdeterbareonsdag.Jegskal veddepåathunvilsi:«Beklageratjegforstyrrerienså vanskeligstund».Allesierdetsammeogsetteroppentåpeligmine.Somomdebryrseg.
Jegskalventeogseomhunringerpåtoganger.Det gjordeikkemannensomvarheridagtidlig.Detkjeder tydeligvisvettetavenkelteåprøveåfåtakimeg.Degår igjenstraksdetarfingerenfraringeklokka,marsjerertilbakelangsgangstiensårasktdekan,settersegibilenog kjører.Dakandesitilsjefenatdeharringtpå,menathun ikkevarhjemme.Ynkelig.
Hunringerpåtoganger.Såbankerhunhøylytt,påen dunk-dunk-dunketi-dunk-måte.Somenpolitimann.Hun seratjegkikkerutgjennomglipenlangstyllgardinen,og smilerbredt.EtHollywood-smil,samorenminbestandig. Såbankerhunpåigjen.
Dajegåpnerdøra,rekkerhunmegmelkensomstopå trappen,ogsier:«Hvisdulardenbliståendeher,surner den.Skaljegkommeinn?Hardusattpåtevann?»
Jeggreierknaptåpuste,langtmindresnakke.Hunsmilerpåny,medhodetpåskakke.«JegheterKate,»sierhun.
«KateWaters,journalistiDailyPost.»
«Jeger–»begynnerjegførdetbråttgåroppformegat hunikkeharspurt.
«Jegvethvemduer,Mrs.Taylor,»sierhun.Ordeneforblirusagt: Deterdusomerstoryen.«Menvikandaikke bliståendeher,»sierhun.Ogmenshunsnakker,harhunpå etellerannetvisgreidåkommeseginn.
Etteraltsomharskjedd,erjegfornummentilåsinoe, oghuntolkertaushetensomentillatelsetilåtamedseg melkeflaskeninnpåkjøkkenetogsettepåtevann.Jegfølgeretterhenneinn–kjøkkeneterikkestort,ogdeternokså trangtderhunvimseromkringogfyllerkjelenogåpneralle skapenepåjaktetterkopperogsukker.Jegbarestårderog larhenneholdepå.
Hunskravleriveiominnredningen:«Kjøkkenetserså nyttogfintut…skulleønskemittgjordedet.Erdetdere somharmontertdetselv?»
Detkjennessomomjegsnakkermedenvenninne.Jeg haddeikketroddatdetskulleværesånnåsnakkemeden journalist.Jeghaddetrodddetskulleværesometpolitiavhør.Atdetvilleblienprøvelse,enrenutspørring.Detvar detmannenmin,Glen,sa.Mendeterfaktiskikkesånn.
Jegsier:«Ja,vivalgtehvitedørerogrødehåndtakfordi detersåstilrent.»Jegstårimittegethusogprateromkjøkkenetmedenjournalist.Glenvillehafåttfnatt.
Hunsier:«Erdetdenneveien?»ogåpnerstuedøra.
Jegeritvilomjegvilhahenneher–itvilomhvajegføler. Mendetkjennesgaltåkommemedinnvendingernå–hun sitterjobareogskravlermedenkoppteihånden.Deter rart,mendeterfaktisklitthyggeligåfåoppmerksomhet. JegfølermegensmuleensomherhjemmenåsomGlener borte.
Ogdetvirkersomomhuntarkommandoen.Deter egentligganskeålreit,atnoentarkommandoenovermeg igjen.Jegvarbegyntåblireddjegmåttetaklealtmulig
påegenhånd,menKateWaterssierathunskaltasegav det.
Detenestejegtrengerågjøre,eråfortelleomlivetmitt, sierhun.
Livetmitt?Deterneppemeghunvilvitenoeom.Hun harikkekommetpådøraherforåhøreomJeanTaylor. Huneruteettersannhetenomham.OmGlen.Mannen min.
Duskjønner,mannenminmistetlivetfortreukersiden. Blepåkjørtavenbusslikeutenforsupermarkedet.Idet eneøyeblikketvarhander,gikkogsurmulteoveratjeg haddevalgtfeilfrokostblanding,idetnestelåhandødi veien.Hodeskader,sade.Uansett,hanvardød.Jegblebare ståendeogsehamliggeder.Folkspranghitogditoghentettepper,ogdetvarlittblodpåasfalten.Menikkesåmye. Detvillehanhaværtgladfor.Hanmislikteallslagssøl.
Folkvarveldigsnilleoggreieogvillehindremegiåse liket,menjegkunneikkesitildematjegvargladhanstrøk med.Nåvardetsluttpådettullethans.
Kapittel2
Onsdag9.juni2010
Enken
Politiettroppetselvfølgeligopppåsykehuset.SelvpolitiførstebetjentBobSparkeskomtilakuttmottaketforå snakkeomGlen.
Jegsaingenting,verkentilhamellernoenavdeandre. Jegforklarteatdetikkevarnoeåsi,atjegvarforuteav megtilåsnakke.Gråtenskvett.
FørstebetjentBobSparkesharjegkjentlenge–overtreår erdetblitt–menjegtrorkanskjehanforsvinnermeddeg, Glen.
JegsierikkenoeavdettetilKateWaters.Hunsitteriden andrelenestolenistua,derhunnippertiltekrusetogvipper medfoten.
«Jean,»sierhun–Mrs.Taylorerdetvisstsluttpå–«den sisteukamåhaværtheltfrykteligfordeg.Ogdetetteralt duharværtigjennom.»
Jegsieringenting,serbarenedifanget.Hunanerikke hvajegharværtigjennom.Deterdetegentligingensom gjør.Jegharaldrikunnetsidettilnoen.Glenmenteatdet varbestsånn.
Enstundsitterviitaushet,såprøverhunennyframgangsmåte.Hunreisersegogtaretfotografiavossnedfra peishylla–etderbeggeleravnoe.
«Deresersåungeut,»sierhun.«Erdetteherførdereble gift?»
Jegnikker.
«Haddederekjenthverandrelengeførdet?Møttesdere påskolen?»
«Nei,ikkepåskolen,»sierjeg.«Vimøttespåenbussholdeplass.Hanvarveldigkjekkogmorsom.Jegvarsytten oglærlingvedenfrisørsalongiGreenwich,oghanjobbeti bank.Hanvarlitteldreoggikkkleddidressogpenesko. Hanskiltesegut.»
Jegfårdettilåhøresutsomnoefraenkjærlighetsroman, ogKateWaterssugerdettilseg,rablerinotatbokaogkikkerpåmegoverdesmåbrillenemenshunnikkersomom hunforstår.Menhunlurerikkemeg.
FaktiskvirketikkeGlensærligromantiskavsegibegynnelsen.Stevnemøteneforegikkstortsettimørket–påkino, ibaksetetpåbilenhans,iparken–ogdetvarikkemyetid tilprat.Menjeghuskerførsteganghansaathanelsket meg.Detkribletihelemeg,ogjegfornemmethvermillimeteravhudenmin.Forførstegangihelemittlivføltejeg meglevende.Jegsaatjegelskethamogså.Inderlig.Atjeg verkengreideåspiseellersove,forjegtenktebarepåham.
Morenminsaatjegvar«betatt»,derjegvandretdrømmenderundtihuset.Jegvarusikkerpåhvadetvillesiå være«betatt»,menjegvilleværesammenmedGlenhele tiden,ogdengangensahanathanogsåhaddedetsånn.Jeg trormammavarlittsjalu.Hunvarnoksåavhengigavmeg. «Huneraltforavhengigavdeg,Jeanie,»saGlen.«Deter ikkesuntådilteetterdatterensinoveralt.»
Jegprøvdeåforklareatmammavarreddforågåutpå egenhånd,menGlensaathunbarevaregoistisk.
Hantoksegsånnavmeg,valgtesitteplassformegi puben,etstykkefrabardisken–«Jegvilikkeatdetskalbli forbråketefordeg»–ogbestiltemattilmegpårestaurant, slikatjegfikksmakenoenytt–«Dukommertilåblivilt begeistretfordetteher,Jeanie.Bareprøv!».Såjeggjorde det,ogiblantsmaktedetnyedeilig.Hvisikke,nevntejeg detaldri,itilfelledetvillesåreham.Hanbletausnårjeg sattemegoppmotham.Jegkunneikkefordradet.Det kjentessomomjeghaddeskuffetham.
JeghaddealdriværtutemedensomGlenfør,ensom visstehvahanvilleherilivet.Deandreguttenevarbaredet –gutter.
DaGlenfriddetoårsenere,gikkhanikkenedpåkne. Istedenholdthanmegveldigtettinntilsegogsa:«Dutilhørermeg,Jeanie.Vihørersammen…Jegsynesvibørgifte oss.»
Pådentidenhaddehanuansettfåttmammaoverpåsin side.Hankomstadigmedblomster–«Enlitenoppmerksomhettildenandrekvinnenimittliv»,sahangjerneog fikkhennetilåfnise,oghansnakketmedhenneomsåpeoperaersomCoronationStreetogomkongefamilien,og mammastorkosteseg.Hunsaatjegvarheldig.Athan haddelokketmegutavskalletmitt.Athanvillesørgefor atdetblenoeavmeg.Hunkunnetydeligseathantokvare påmeg.Ogdetgjordehan.
«Hvordanvarhan,da?»spørKateWatersogbøyerseg framforåoppmuntremeg.Hunmenerdengangen.Føralt detvonde.
«Å,hanvarenfantastiskmann,»sajeg.«Veldigkjærlig avseg,kunneliksomikkefågjortnokformeg.Hangameg ofteblomsteroggaver.Saatjegvardenretteforham.Han tokheltpustenframeg.Jegvarbaresytten.»
Hunerbegeistret.Notereriveimedsnålekråketærfør hunløfterblikket.Jeggjørmittbesteforikkeåle.Jegkjenneratjegerpånippettilåmistefatningen,mendetblirbare tilethulk,oghunbøyersegframogklemmerarmenmin.
«Ikkeværleideg,»sierhun.«Deterovernå.»
Ogdeterdet.Ikkemerpoliti,ikkemerGlen.Ikkemer avdettullethans.
Jeghuskerikkeheltnårjegbegynteåkalledettull.Det haddebegyntlengeførjegsattenavnpådet.Jeghaddegjort altiminmaktforåfåekteskapetvårttilåbliperfekt,helt fradengangenvigiftetossietherskapshusiLondon.
Mammaogpappasyntesjegvarvelung,barenitten,men viovertaltedem.Detvilsi,egentligvardetGlensomgjorde det.Hanvarsåmålbevisst,sålidenskapelignårdetgjaldt
meg,atpappatilsluttsaja,ogvifeiretmedenflaskesøt Lambrusco.
Sidenjegvarenebarn,betaltedeenformueforbryllupet, ogjegsattofteogkikketpåbilderibrudemagasinersammenmedmammaogdrømteomdenstoredagen.Minstore dag.Somjegklamretmegtilogfyltelivetmed.Glenlaseg ikkebortidensidenavsaken.
«Detdererdittdomene,»sahangjerneoglo.
Hanfikkdettilåhøresutsomomhanogsåhaddeet domene.Jegtenkteatdetmåtteværejobbenhans.Han skulleværehovedforsørger,sahan.«Jegskjønneratdet høresgammeldagsut,Jeanie,menjegviltamegavdeg.Du erfortsattveldigung,ogviharframtidenforanoss.»
Hanhaddebestandigstorevyer,ogdetvirketsåspennendenårhansnakketomdet.Hanskulleblilederfor avdelingensin,ogsåskullehanslutteogstartesitteget firma.Væresinegensjefogtjenemassepenger.Jegsåham formegienelegantdress,medsekretærogensværbil.Og jegskullestilleoppforham.«Dumåaldriforandredeg, Jeanie,»sahantilstadighet.«Jegelskerdegakkuratsom duer.»
Dermedkjøptevinummer12ogflyttetinnetterbryllupet.Ogherborvifremdeles,mangeårsenere.
Detvarhageutenforhuset,menvilagrusover«for åslippegressklippingen»,somGlensa.Egentligliktejeg gresset,menGlenvillegjernehadetryddigogordentlig. Detvarvanskeligibegynnelsen,daviførstflyttetsammen, forjeghaddealltidværtlittroteteavmeg.Mammafant ofteskitnetallerkenerogbortkomnesokkerblantlodottene undersengenhjemme.Glenvillehakrepertomhanhadde settdet.
Jegserhamformegnå,medsammenbittetennerog smaltblikk,dengangenhanknepmegiåbørstesmulerav bordetognedpågulvetettermiddagenkveld,tidligiforholdet.Jeganteikkeengangatjeggjordedet–måvelha gjortdetørtengangerutenåtenkemegom,mendetgjentoksegaldri.Pådenmåtenvarhanbraformeg.Hanlærte
megågjøretingriktig,såhusetholdtsegpentogpyntelig. Hanlikteåhadetpentogpyntelig.
IbegynnelsenfortalteGlenmegaltombankjobbensin –omansvarethanhadde,atdeyngreikkevillehagreidseg utenham,omhvordandespøktesegimellomiavdelingen, omsjefenhanikkekunneutstå–«Hantrorhanerbedre ennalleandre,Jeanie»–ogomarbeidskollegaene.Joyog Liziadministrasjonen,Scott,enavdemsomsattiskranken,somhaddefryktelighudogrødmetfordetminste,og May,lærlingensomtabbetsegutiettsett.Jegliktegodtå hørepåham,likteåhøreomhansverden.
Jegfortaltehamsikkertomjobbenminogså,menvi vendteraskttilbaketilbankpraten.
«Detåværefrisørerikkeverdensmestspennendeyrke,» kunnehansi,«menduerveldigflink,Jeanie.Jegerveldig stoltavdeg.»
Hanprøvdeågimegbedreselvfølelse,sahan.Ogdet gjordehan.DetkjentestrygtåblielsketavGlen.
KateWatersserpåmegoggjørdetdermedhodetigjen. Hunerdyktig,detskalhunha.Jegharaldrisnakketmeden journalistfør,unntattforåbedemgåsinvei,langtmindre sluppeteninnihuset.Deharkommetpådøraheriflereår, irykkognapp,ogingenharsluppetinnføridag.Takket væreGlen.
Menhanerikkehernå.OgKateWatersvirkerannerledes.Hunharsagtathun«føleratvierpåbølgelengde». Hunsieratdetersomomviharkjenthverandreievigheter.Ogjegskjønnerhvahunmener.
«Dødsfalletmåhakommetsometgrusomtsjokk,»sier hunogklemmerarmenminigjen.Jegnikkerstumt.
Jegkanikkesiatjegetterhvertbleliggendevåkenog ønskeatGlenvardød.Eller,ikkeegentligdød.Jegvilleikke athanskullehadetvondtellerlideellernoe,jegvillebare athanikkeskulleværedermer.Jegfantaserteofteomdet øyeblikketdajegbleoppringtavpolitiet.
«Mrs.Taylor,»villeenmørkstemmesi,«jegbeklager, menjeghartristenyheter.»Forventningentilfortsettelsen
fikkmegnestentilåknise.«Jegerreddektemannendinhar mistetlivetienulykke.»
Ogjegsåformittindreblikk–såtydeligformeg–atjeg hulketogløftetavrøretforåringemorenhansogfortelle det.«Mary,»villejegsi,«jegerreddjeghartristenyheter. DeterGlen.Hanerdød.»
Jeghørerhennegispeforferdet.Jegfølersorgenhennes. Jegkjennermedfølelsenfravennerpågrunnavtapetjeghar lidd,mensjegsamlerfamilienrundtmeg.Såfryderjegmeg ismug.
Jeg,densørgendeenken.Ikkefåmegtilåle.
Deterklart,dadetfaktiskskjedde,kjentesdetikkepå langtnærsåvirkelig.Etøyeblikklødmorenhansnesten likelettetsomjegforatdetvarover,sålahunfrasegtelefonrøretoggråtforguttensin.Dessutenvardetingenvenneråfortelledettilogbareenlitenfamiliesomflokketseg rundtmeg.
KateWaterskvitrerathunmåpåtoalettet,ogsetteover mertevann,ogjeglarhenneholdepå,rekkerhennekruset mittogviserhennegjestetoalettetiførsteetasje.Dahunhar gått,kikkerjegmegrasktomkringirommet,sørgerforat ingenavGlenstingeråse.Ingensuvenirerhunkanstjele. Glenadvartemegomdenslags.Hanfortaltemangeskrekkhistorierompressen.Jeghørerhennetrekkenedpådo,og omsiderdukkerhunoppigjenmedetbrettogvilsnakke meromhvorbemerkelsesverdigjeger,hvorlojal.
Jegtarikkeblikketfrabryllupsbildetpåveggenover gasskaminen.Visersåungeutatvikunnehaværtutkledd iklærnetilforeldrenevåre.KateWatersoppdagerhvajeg serpå,ogløfterbildetnedfraveggen.
Hunsettersegpåarmlenetpåstolenmin,ogvikikker påbildetsammen.Sjetteseptember1989.Dendagenvible smiddihymenslenker.Jegvetikkehvorfor,menjegbegynnerågråte–deførsteektetåreneetteratGlendøde–og KateWatersleggerarmenrundtmeg.
Kapittel3 Onsdag9.juni2010
Journalisten
KateWatersvredlittpåsegistolen.Hunburdeikkeha drukketdenkaffekoppentidligere–denogallteengikk hardtutoverblæren,oghunvillekanskjemåttelaJeanTaylorblisittendealenemedtankenesine.Detvaraldrigunstigpådettestadiet,ogdetgjaldtsærlignåsomJeanvar blittensmuletaus,nippettilteenogsåfjerntframforseg. Katevillenødigødeleggedengoderelasjonenhunvariferd medåopparbeidetilhenne.Debefantsegienskjørfase. Bleøyekontaktenbrutt,risikertehunatstemningenendret seg.
Mannenhennes,Steve,haddeengangsammenlignetjobbenhennesmeddetålureseginnpåetdyr.Hanhadde drukketformyeRiojaogvillebriskesegunderetmiddagsselskap.
«Hunsmygersegnærmereognærmeremenshunmater demmedsmåbiteravvennlighetoghumor,etymtomat pengererivente,girdemenmulighettilåfortellesinside avsaken,helttildespiseravhåndenhennes,»fortaltehan gjestenerundtbordetispisestua.«Detervirkeligenkunst.»
Gjestenevarkollegaeravhamfraonkologiskavdeling, ogKatehaddesittetdermedetprofesjoneltsmilogmumlet:«Såda,kjære,dukjennermegvelbedreennsomså,» mensgjestenelonervøstognippettilvinen.Underoppvaskenetterpåhaddehunværtrasendeogskvalpetsåpevann utovergulvetdahunslengtekasserollerikummen,men
Stevehaddelagtarmenerundthenneogkyssethenneforsonende.
«Duvetjoatjegbeundrerdeg,Kate,»haddehansagt. «Dugjørenglimrendejobb.»
Hunbesvartekysset,menhanhadderett.Iblantvardet sometspillellerenflørtendedansnårhunrasktmåtte oppretteenforbindelsetilenskeptisk–ja,kanskjefiendtliginnstilt–fremmed.Detvarnoeavdetmorsomstehun visste.Hunlikteåkjenneadrenalinetbruseikroppennår hunstiltesegpådørstokkensomførstemann,ethestehode foranrestenavbermen,ringtepåoghørtelivstegninnefra, sålysetendresegidenmatteglassrutamensvedkommende nærmetseg,også,nårdørableåpnet,gikkrettinnirollen.
Journalisterbrukteuliketeknikkervedhusbesøk.Enstudievennavhennepleideåsetteoppdethankalte«siste valpenikurven-minen»,foråfåsympati,enannenbebreidetbestandignyhetsredaktørenfordihunmåttetilbakeog bankepåéngangtil,ogentredjehaddevedenanledning stukketenputeinnundergenserenforågiinntrykkavat hunvargravid,ogspurteomåfålånetoalettetforåfåen fotinnenfor.
DetvarikkeKatesstil.Hunhaddesineegneregler:Smil bestandig,ikkestårfornærdøra,ikkeinnledsamtalenmed enbeklagelse,ogprøvådistraherefolksådetikkefaller deminnatdueruteetterenstory.Hunhaddebrukttriksetmedmelkeflaskenfør,menmelkemennvarenutdøende rase.Hunvarsværtfornøydmedåhakommetsegsåubesværetinndøraherihuset.
Nårsantskullesies,haddehunegentligikkeønsketådra hit.Hunskullehelsthaværtenturpåkontoretogfyltut utleggsskjemaetførregningenfrakredittkortselskapetkom ogrensketbankkontoenhennes.Mennyhetsredaktørenvar avenannenoppfatning.
«Drainnomogbankpåhosenken…dumåforbiuansett,»haddeTerryDeaconroptinnitelefonenmenshovedsakeneinyhetssendingenbuldretpåradioenvedsidenav ham.«Manvetaldri.Kanskjeerdetlykkedagendin.»
Katehaddesukket.HunskjøntestrakshvemTerry mente.Detvarbareénenkeallevillehaetintervjumed denuka,menhunskjønteogsåatdetikkeakkuratdreide segomnypløydmark.FlereavkollegaenehennesvedDaily Posthaddealleredeforsøktseg–oghunvaroverbevistom athunmåtteværedensistejournalistenilandetsombanketpånettoppdennedøra.
Nesten.
DahunkomtilgatehjørnetvedveienJeanTaylorbodde i,undersøktehunautomatiskomdetvarandrefrapressen tilstede,oglastraksmerketilmannenfraTheTimessom stovedenbil.Kjedeligslips,lapperpåalbueneogsideskill. Typisk.Hunlotbilengliframovermenstrafikkensneglet seglangshovedveien,menholdtettøyepåfienden.Hun villeblinødttilåkjørerundtkvartaletigjenoghåpepåat hanhaddeforduftetinnenhunkomtilbake.
«Pokkerheller,»mumlethun,blinkettilvenstreog svingteinnensidegateforåparkere.
Etteretkvarteroglittskumlesingavdagsavisenetok Katepåsegbilbeltetigjenogstartetmotorenpånytt.Telefonenringte,oghungravdelangtnediveskenforåfinne den.Dahunfisketdenfram,såhunBobSparkes’navnpå skjermenogskruddeavmotoren.
«Hallo,Bob,hvordangårdet?Hvaskjer?»
FørstebetjentBobSparkeshaddenoepåhjertet,ingen tvilomdet.Hanvarikketypensomringteforåsmåprate,oghunveddetpåatsamtalenvillevareunderett minutt.
«Hei,Kate.Bra,takk.Noksåtravel…duvethvordan deter.Haretparsakerpågang,meningentinginteressant. Hørher,jegbarelurtepåomdufortsattarbeidermedGlen Taylor-saken.»
«Herregud,Bob,serdumegpåovervåkningskamera ellernoe?JegskulleakkurattilågåogbankepåhosJean Taylor.»
Sparkeslo.«Slappav,dustårikkepånoenovervåkningslistesåvidtmegbekjent.»
«Noejegbørviteomførbesøket?»spurteKate.«Noe nyttsidenGlenTaylordøde?»
«Nei,egentligikke.»Hunhørteskuffelsenistemmen hans.«Jeglurtefaktiskpåomduhaddehørtnoe.Uansett, deterfintomdugirbeskjedhvisJeanskullerøpenoe.»
«Jegkanringedegetterpå,»sahun.«Menantagelig smellerhundøraiansiktetpåmeg.Deterdethunhargjort medalleandrejournalister.»
«OK,snakkessenere.»
Detvardet.Hunsåpåtelefonenogsmilte.Førtiénsekunder.Nyrekord.Hunmåttehuskeåertehamfordetneste gangdetraffhverandre.
FemminuttersenerekjørtehunlangsJeanTaylorsgate, somnettoppvarblittfriforpressefolk,oggikkoppgangstien.
Nåmåttehunskaffesegstoryen.
Å,sørenheller,hvordanskaljeggreieåkonsentreremeg? tenktehunoggrovnegleneinnihåndflatenforåfånoe annetåtenkepå.Nei,dethjalpikke.
«Beklager,Jean,menkunnejegfålånetoalettet?»sahun ogsmilteunnskyldende.«Terennerrettgjennom,ellerhva? Jegkanlagelittmertilosshvisduvil.»
Jeannikketogreistesegforåvisevei.«Deterherborte,» sahunoggikktilside,slikatKatekunnesmygesegforbi oglettetinntadenferskenfargetedoeniførsteetasje.
DaKatevaskethendenemeddenparfymertegjestesåpen, skottethunoppogfikksesegselvispeilet.Hunsålittslitenut,tenktehun,glattetpådeturegjerligehåretogdunket forsiktigpåposeneunderøynenemedfingertuppene,som hunhaddefåttinstrukseromavjentasominnimellomga henneansiktsbehandling.
Etterpå,dahunstoforsegselvpåkjøkkenet,lestehun lapperogkjøleskapsmagnetermenshunventetpåattevannetskullekoke.Handlelisterogferiesuvenirer,ikkestort åhenteforhennesdel.PåetbildetattavTaylor-paretpå stranden,smiltedeoghevetglassetmotkameraet.Glen Taylor,medmørkt,bustetehårogferiesmil,ogJean,med
mørkeblondthårsomvarnyfrisertforanledningenoglagt pentbakørene,festsminkesomhadderentlittutoverivarmen,ogetsideblikkpåektemannen.
Beundrendeellerærbødig?funderteKate.
Desisteparårenehaddeutentvilsattsinesporpåkvinnenpåbildet.Jeanventetnåisofaenividbomullsbukse medutvendigelommer,slasketeT-skjorteogkardigan,og håretvariferdmedåfalleutavenkorthestehale.Steve ertethenneofteforathunlamerketildenslagssmåting, mendethørtemedtiljobben.«Jegerenyrkesobservatør,» spøktehungjerneda,henryktoveråkunnepåpekeørsmå, avslørendedetaljer.HunhaddestrakslagtmerketilJeans ru,spruknehender–frisørhender,haddehuntenktforseg selv–ogneglebåndene,somvarfrynseteetternervøsbiting.
Rynkenerundtenkensøynetaltesittegetspråk.
Katefantframtelefonenogtokbildeavferiefotoet.Hun merketsegatkjøkkenetvarheltplettfritt–ikkesomhennes eget,dertenåringssønneneutvilsomtvillehalagtigjenspor etterfrokosten–skitnekaffekrus,surnendemelk,halvspistebrødskiver,ensyltetøykrukkemedenknivoppi.Og detobligatoriskefotballutstyretsomlåogstinketpågulvet.
Vannkokeren–ogtankeneomhennesegethjem–skrudde segavmedetklikk,oghunlagdeteenogbarkrusenemedseg påetbrett.
Jeansattogstirretutiløseluftenmenshuntygdepåtommelen.
«Sånn,ja,»saKateogdeistenedpåplassensin.«Beklagerdet.Ja,hvorvarvi?»
Hunmåtteinnrømmeathunvariferdmedåblibekymret.HunhaddeværthosJeanTaylorinestenéntimeogsatt igjenmedennotatbokfullavbruddstykkerfrabarndommenhennesogekteskapetdadevarnygift.Menmerhadde hunikke.Hverganghunforsiktigbevegetsegiretningav selvestoryen,skiftetJeansamtaleemne,tilnoetrygt.Pået tidspunktførtedeenlangsamtaleombarneoppdragelsens utfordringer,ogsåhaddedetværtetkortoppholddaKate
omsiderhaddebesvartenavdepågåendeoppringningene frakontoret.
TerrybleheltihundredahanhørtehvorKatebefantseg. «Strålende!»roptehaninnirøret.«Godtgjort!Hvasier hun?Hvahardutiloss?»
MedJeanTaylorsårvåkneblikkpåseg,mumletKate: «Ventlitt,Terry,deterikkesågoddekningher,»ogsmatt utihagenbakhusetmenshunsignalisertetilJeanathun liksomvarirritert,ogristetpåhodet.
«Herregudda,Terry,jegsattjorettvedsidenavhenne,» hvestehun.«Jegkanikkesnakkenå.Detgårlitttrått,for åværeærlig,menjegtrorhunbegynneråstolepåmeg.La megbarefågjøredetjegskal.»
«Hardusikretdegrettigheteneennå?»spurteTerry.«Få dem,såkanvibruketidpååhaleinnresten.»
«Jegvilikkeskremmehennevekkvedåleggepress påhenne,Terry.Jegskalgjøresågodtjegkan.Snakkes senere.»
Katetrykketbestemtinnav-knappenpåtelefonenog vurdertesittnestetrekk.Kanskjedetvilleværelurtånevne pengenemeddetsamme.Hunhaddeprøvdteogmedfølelse,nåmåttehunsnartslutteågårundtgrøten.
Trossalt,detkunnejotenkesatJeanvaripengeknipenå somektemannenvardød.
Hanvarikkeistandtilåforsørgehennelenger.Eller hindreathunsadethunville.