Fettere og kusiner av Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes

Fettere & kusiner

Tidligere utgitt: tyngde av fallende skygge (dikt), 2004 med vinterstemme (dikt), 2008 Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger, 2010 skogen åpner lenge før jeg våkner (prosa), 2012 Urne (dikt), 2013

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47894-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Marte Husdal Råen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i Sabon 10,9/14 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

til mine egne fettere og kusiner

Der ser jeg at mor slår av lyset i stuen hjemme. Jeg vet nøyaktig hvilke av lysene jeg kan se gjennom de nakne greinene på trærne utenfor bensinstasjonen, som kommer fra huset vårt. Jeg liker at jeg kan se hjem fra stedet der jeg arbeider, og det er også helt greit for meg at jeg kan se arbeidsplassen min fra vinduene hjemme hos meg selv.

Far har lagt seg for lenge siden, men mor sitter alltid lenge oppe og leser. Hun sier at hun ikke får til å lese på sengen; hun må sitte oppreist når hun leser. Hun har sin faste leseplass i stuen, i en krok ved et av vinduene står lesestolen hennes, med en leselampe på den ene siden, og på andre siden det lave bordet der hun har boken hun holder på med liggende, og der hun har tekannen og koppen stående mens hun leser. Stolen er rett i ryggen, og hun sitter alltid i en skikkelig stilling når hun leser, hun synker ikke gradvis nedover, slik jeg alltid gjør. Der sitter hun, hver eneste kveld, enten det er ukedag eller helg, til et stykke ut på natten, og pløyer seg gjennom en tilsynelatende endeløs rekke av kriminalromaner, som oftest på engelsk, og bortimot alle, synes jeg, med et eller annet forblåst heilandskap på coveret. Når jeg ikke har nattevakt, pleier jeg å høre det når hun har avsluttet lesningen og går for å legge seg.

Skrittene hennes i etasjen over meg, mens hun går rundt og slår av lysene. Selv om jeg ikke har nattevakt, pleier jeg å 7

være våken når hun går og legger seg. Enten jeg er hjemme i min egen kjeller, eller på jobb på denne siden av veien, hører jeg på klassisk nattradio i P2. Hjemme hos meg selv står radioen selvfølgelig alltid innstilt på P2, men her på stasjonen må jeg alltid skru meg over fra P4, eller lokale radiostasjoner, og det er alltid en lise når de som har hatt kveldsvakt er gått, og jeg kan få være alene og høre på ordentlig musikk. Jo færre kunder som kommer innom, jo bedre er det. Eller, det er vel greit at det kommer noen.

Gunnar, som eier og driver stasjonen, har av og til snakket om å slutte med å ha nattåpent, og derfor er det nok viktig at det kommer en del folk innom i løpet av nettene, så det kan forsvares at stasjonen ennå er døgnåpen, og jeg kan få ha nattevakter som jeg stort sett får ha i fred fra forstyrrende kunder.

Jeg har jobbet på stasjonen i snart seks år nå, og dette siste året har jeg ikke gjort annet, etter at jeg endelig ga opp å studere i fjor høst. Det var en lettelse å komme seg bort fra universitetet. Jeg hadde ingenting der å gjøre; det er bare synd at det tok meg så lang tid å innse det. Nå er jeg 26, og håpløst akterutseilt i forhold til mine jevnaldrende. Jeg tenker at selv min fetter Christer, som er fem år yngre enn meg, har kommet lenger i livet, og framstår som en langt mer voksen og vellykket person enn meg i dag.

Han studerer juss og er både opptatt av og engasjert i politikk og frivillig arbeid, mens jeg stort sett bare vil høre på musikk og lese om og tenke på astronomi og annen vitenskap.

Da jeg gikk på videregående, og da jeg begynte å studere på universitetet, svevde jeg i den villfarelsen at det var samfunnsfagene og humaniora som var det rette for meg, 8

ikke minst fordi jeg aldri orket å jobbe så mye med matematikken, som jeg alltid slet med, og som jeg trengte for å kunne studere naturfag. Gjennom hele skoletiden var det slik at hver gang jeg begynte å føle at jeg fikk tak på matten, gled jeg av, for å si det sånn, da vi gikk videre, og jeg rykket tilbake til å skjønne ingenting, så da jeg hadde sjansen til å kutte matematikken fra fagene mine, etter det første året på gymnaset, var det et lett valg. Det var gjerne en skuffelse for far, som underviser i og forsker på matematikk ved universitetet, men han sa aldri rett ut at det såret ham. Han hadde aldri tålmodighet til å hjelpe meg da jeg slet på barneskolen, han hadde nok ikke det rette nivået av pedagogiske verktøy i seg, så det ble i stedet mor som hjalp meg, hun som selv hadde hatt problemer med matten da hun utdannet seg til lærer, og sjelden underviste i det faget for unger som var eldre enn ni. Det hendte vi spøkte om det i familien; at matematikeren hadde en sønn som ikke kunne regne, mens hos onkel Sverre og de var det bibliotekaren som hadde en sønn som ikke kunne lese.

Men Stian fikk i hvert fall påvist dysleksi, og fikk den hjelpen han trengte deretter, mens det aldri var snakk om noen dyskalkuli hos meg. Jeg følte at mor og far tydelig mente at mitt dårlige grep om matematikken bare skyldtes latskap, mens de alltid sa at Stian prøver så godt han kan. Jeg sa aldri noe om hvordan dette såret meg, bare kjente at det bidro til den dårlige samvittigheten jeg opplevde mer eller mindre som en naturtilstand.

Jeg ser en bevegelse i utkanten av synsfeltet, og når jeg vender blikket ut mot pumpene, ser jeg at det er en vesentlig del av nattskiftets kundekrets som kommer. Vi kaller ham bare for Avismannen, selv om jeg også kjenner ham 9

som Teigland. Jeg vet ikke hva fornavnet hans er. Han bor litt lenger inne i Heiane, og jeg har alltid tenkt på ham som en gammel mann, selv om han ikke kan ha vært særlig eldre enn jeg er nå, da jeg så ham traske langs veiene da jeg var liten. På stasjonen kalles han bare for Avismannen, fordi han alltid kommer innom ikke lenge etter at bunkene med morgendagens aviser er blitt levert. Han brenner tydeligvis etter å få fingrene i dem så snart som mulig, men samtidig vil han tydeligvis virke mer avslappet enn han sikkert er, for han pleier aldri å komme før en liten stund etter at bilen som kommer med avisene har kjørt videre. Jeg kan se for meg hvordan det egentlig kribler i ham etter å komme seg bort her for å kunne få tak i de ferske avisene rett fra utkjørerens hender, slik at de ikke engang trenger å gå via stativet ved siden av disken. Det har selvfølgelig hendt noen ganger at det har vært forsinkelser, slik at Teigland har kommet til stasjonen og funnet stativene tomme, eller med gårsdagens aviser fortsatt utstilt. I stedet for å bli værende og vente på bilen, har han da gått igjen, og gjerne til og med sagt fra til meg om at han tar seg en tur innover på Flaktveit, for å komme tilbake senere. Kanskje han ikke ønsker at folkene som kjører ut avisen skal se ham.

Han plukker som vanlig med seg både VG, Dagbladet, BT og BA fra stativet, men det er uventet da han ved disken spør om å få en hot dog. Pølsene ligger på grillen, der de har holdt seg varme siden jeg kom på jobb i kveld. Det er ofte noen som skal ha seg en nattpølse mens de er ute på veien, men jeg kan ikke huske at Avismannen har kjøpt pølser før. Jeg legger avisene i en pose for ham, før jeg finner fram et pølsebrød å varme opp. Jeg tenker at han må 10

få ganske mye trykksverte på hendene om han skal bla seg gjennom avisene straks han kommer hjem. Det kan virke som han er oppe hele natten. Det er alltid lys på i huset hans, uansett hvor sent jeg har vært på tur innover i Heiane. I ungdommen gikk jeg helst den veien da jeg gikk kveldsturer, alternativet var å gå forbi bensinstasjonen og innover på Flaktveit, og det pleide jeg å tenke på som for farlig. Nå går jeg oftere mot Flaktveit når jeg er ute og spaserer, men i oppveksten var det omtrent utenkelig. Teigland, Avismannen, bor alene i et av de første husene på den andre siden av broen over motorveien. Jeg regner med at han arvet huset da moren døde for noen år siden. Før var det bare ham og moren der så lenge jeg kan huske. Jeg ser for meg at han aldri kaster noen av avisene han kjøper, men at de har tårnet seg opp til vegger som deler stuen og andre rom i huset hans opp i smale korridorer, en labyrint lik den forsøksrotter løper rundt i. Jeg burde kanskje se det for meg som et skrekkeksempel på hvordan jeg selv kan ende opp, men jeg orker likevel ikke tanken på å skulle flytte hjemmefra. Jeg ser plutselig klart for meg, idet jeg legger pølsen på plass i det oppvarmede brødet, at folk i nabolaget mer og mer vil komme til å sette meg i samme bås som Teigland; folk de snakker om og spøker om, og samtidig synes litt synd på, sier ting som «det finnes ikke noe ondt i ham» om. Idet han tar imot hotdog-en fra meg begynner betalingsterminalen å pipe fordi han har glemt å ta ut kortet. Da han har tatt det ut, spiser han pølsen uten å bruke noe av tilbehøret som står tilgjengelig på kanten av disken; ingen sennep eller ketsjup eller krydder og han ville heller ikke ha noe annet av tilbehøret vi skal huske å tilby kundene, bare en pølse i brød. Han går ut av sta11

sjonen igjen etter et kort ha det. Da han uventet kjøpte pølse, var jeg redd for at dette skulle bli en av nettene han ble stående og prate med meg, for eksempel kunne han begynne å mase om den nye regjeringen, og si ting som at Soria Moria var jo passende, for det er jo bare eventyr.

Jeg er lettet over å kunne vende oppmerksomheten tilbake mot radioen, der det nå spilles et stykke jeg ikke vet hva er, siden jeg ikke fikk med meg annonseringen av det mens Avismannen var her.

Når jeg har gått glipp av annonseringen, enten fordi jeg ble forstyrret, som nå, eller når jeg slår på radioen midt inne i et musikkstykke, pleier jeg alltid å gjette hvem komponisten kan være. Men det er svært sjelden at jeg gjetter riktig. Det har også forekommet at det har dreid seg om stykker jeg har hørt før, men likevel ikke kjent igjen.

Og jeg føler meg sikker på at det ikke skyldes at det er andre innspillinger av verket, men bare det at jeg ikke har husket og gjenkjent musikken. Melodiene som fester seg i hjernen er sjelden dem fra symfonier eller pianosonater, slik jeg gjerne vil, men oftere popsanger, gjerne hjulpet av tekst, som virker lettere å huske enn musikk. Musikken som kan slå seg plutselig på i hjernen min, som om den kommer ingensteds fra, er som oftest enerverende poplåter jeg har hørt på dagtidsvaktene mine på stasjonen, og svært sjelden fra klassiske musikkverk, enten det er noe jeg har hørt i radioen, eller på konsert i Grieghallen, eller noe av det jeg har i platesamlingen min. Det kan hjelpe om det er ord å henge melodien på, for eksempel hender det at Wilfred Owens ord fra Brittens War Requiem faller inn i tankestrømmen min: Out there, we walked quite friendly up to Death, men generelt er jeg mindre opptatt av opera- og 12

vokalmusikk enn rent instrumentale sjangre, og derfor er det ikke så mange av de melodiene som fester seg og kan hentes fram fra minnet ved leilighet, eller plutselig, som fra intet, kan dukke opp i tankene mine, på samme måte som fraser fra idiotiske poplåter.

Den klassiske musikken handler for meg derfor i stor grad om øyeblikket, om å prøve å være til stede i nået, miste noe av opplevelsen av tiden som renner forbi, og forsvinne fra den såkalte virkeligheten, mens den etter sigende mer hedonistiske popmusikken fungerer mer som et minnearkiv, og handler om nostalgi, eller blir en ofte irriterende påminnelse om virkeligheten.

Jeg synes det er litt pinlig at jeg tippet helt feil denne gangen, da jeg tenkte at det måtte være en russisk komponist, på grunn av noe som hørtes litt liksom-orientalsk ut, og programlederen sier at det var et stykke av Gustav Holst, som tross alt er en av favorittene mine, den som i sin tid ledet meg inn i den klassiske musikken. Men jeg begår vel bare den samme feilen som publikum generelt anklages for i omtrent alle tekstene jeg har lest i hefter til cd-er med musikk av Holst, og forbinder ham med ett enkelt musikkstykke, som overskygget (også til hans egen irritasjon, slik jeg forstår det) alt annet han skrev, The Planets, fra like etter første verdenskrig, som var det første klassiske verket jeg fikk på cd, da onkel Sverre og tante Mona ga meg en innspilling til jul det året jeg fylte tretten. Jeg elsket platen så snart jeg hørte den, fra den voldsomme åpningen av «Mars», til den eteriske avslutningen av «Neptun», men i flere år var den likevel den eneste platen jeg hadde med klassisk musikk. Det var kanskje også for det musikalske, men ført og fremst var det nok på grunn av emnet, 13

at onkel Sverre (det var helt sikkert han som sto bak dette gaveinnkjøpet, ikke tante Mona) hadde tenkt at det ville være en flott gave til meg, siden jeg var svært opptatt av verdensrommet (som jeg sa da jeg var mindre) og astronomi (som jeg sa da jeg ble noe større), og gaven var da også et totalt blinkskudd. Jeg har ikke en spesielt stor platesamling, og en uforholdsmessig stor del av den utgjøres av forskjellige innspillinger av The Planets. Det stykket som ble spilt i radioen nå, har jeg aldri hørt. Jeg noterer det på et av arkivkortene jeg har tatt med meg i ranselen, sammen med noen stikkord om musikken. Jeg har alltid et lite lager av arkivkortene i ranselen, og en stor bunke, ennå blanke, hjemme, og jeg gleder meg over at bunken med tomme kort fortsatt er større enn den jeg har fordelt i arkivskuffene i det lille skapet ved siden av bokhyllen hjemme. Både den store bunken med kort og skapet var noe jeg fikk av onkel Sverre, som sikret seg tingene da bibliotekene begynte å gå over til digitale systemer. Når jeg hører musikk på radioen, noterer jeg på kortene hva jeg hører, og prøver gjerne også å skrive litt om verkene. Siden setter jeg dem inn i skapet, der de selvsagt står alfabetisert etter komponist.

Gustav Holst var altså inngangen for meg, og selv om en stor del av platesamlingen min fortsatt utgjøres av Holst, er det kanskje andre jeg setter høyere i dag, som Sjostakovitsj og Barber. Jeg liker nok musikk fra forrige århundre best, og skulle gjerne ønske at de spilte mer 1900-tallsmusikk på konsertene i Grieghallen. Jeg pleier å like det jeg hører når de spiller eldre musikk også, men jeg synes ofte det er lettere å la seg rive med av musikk fra århundret jeg selv ble født i. Jeg begynte å gå på torsdagskonser14

tene mens jeg studerte, og de siste årene har jeg brukt en vesentlig del av feriepengene fra bensinstasjonen til å fornye abonnementet mitt. Da jeg ennå studerte var derfor torsdagene vanligvis den eneste dagen i uken jeg var lenger i byen, i stedet for å komme hjem før mor og far, slik jeg hadde gjort da jeg gikk på skolen. Redselen for Flaktveit hadde blitt erstattet av redselen for sentrum. Ikke bare faglig, men også sosialt var jeg en mislykket student, og mer enn gjennom den obligatoriske skolegangen min, opplevde jeg nå at faglig og sosial vellykkethet ikke lenger var motsetninger, men to sider av samme sak, en utvikling jeg hadde observert at begynte rundt meg i løpet av årene på gymnaset. På universitetet ble jeg sjelden engasjert på forelesningene, men satt enten og kjedet meg, eller prøvde å ikke kikke for mye på gutter jeg likte. Hvis det ikke var obligatorisk, var jeg aldri med på kollokviegrupper, og på lesesalen klarte jeg aldri å oppholde meg lenge om gangen. Ikke sjelden tok jeg en buss ut av byen allerede i ellevetiden. Selv om jeg hadde huset for meg selv, holdt jeg meg stort sett nede i kjellerstuen min, dit jeg hadde flyttet inn etter konfirmasjonen. Da jeg var liten hendte det at vi hadde leieboere der, og nå har mor og far fått tilbake leieinntekten, etter at jeg begynte å betale husleie for et par år siden. Jeg betaler nok langt mindre enn markedspris, men for mor og far er det jo skattefri inntekt, siden vi fortsatt offisielt er én husholdning, og leien ordnes internt, så det er en grei ordning for begge parter. Særlig når jeg uansett kommer godt overens med foreldrene mine, og alltid har gjort det.

Så snart jeg hadde kommet meg på en buss som satte kursen nordover fra byen, kjente jeg kroppen slappe av i 15

setet. Jeg følte meg lettet, og lettelsen var alltid større enn skammen over den tidlige returen.

Noen ganger da jeg gikk fra Nygårdshøyden og ned til et av busstoppene i sentrum, gikk jeg forbi huset der mormor hadde bodd. Leiligheten der mor og onkel Sverre vokste opp, har sikkert blitt til hybler eller et kollektiv nå. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hendte det at jeg dro alene på besøk til henne, og hvis jeg hadde kunnet gjøre det noen år senere, da jeg hadde begynt på universitetet, hadde jeg kanskje hatt et sted ikke så langt fra lesesaler og auditorier, der jeg ville følt meg tryggere, der jeg kunne trekke meg tilbake, og kanskje til og med ville fått til å lese. Men mormor fikk et kraftig hjerneslag, og kunne ikke lenger bo hjemme, like før jeg skulle begynne på videregående. Jeg var sjelden med og besøkte henne på gamlehjemmet, hun ble så pass mye en annen etter slaget, og lot til ikke til å gjenkjenne noen av oss slektninger. I tillegg til at hun ble forvirret, endret personligheten hennes seg også, hun ble hissig, og ikke så rent lite vulgær. Det føltes derfor egentlig mest som en lettelse da hun døde, bare noen måneder etter at onkel Sverres dødsfall hadde gått langt sterkere inn på meg. Før mormor ble så forandret av hjerneslaget, hadde hun vært lett å snakke med. Når jeg var på besøk hos henne kunne vi lett som bare det veksle mellom å pludre om været og ting vi leste i avisen, og å snakke om mer nære og personlige ting. Hun fortalte om oppveksten sin, og mye om morfar, som var en slags blanding av minne og sagnfigur for meg, siden han hadde dødd så pass tidlig i livet mitt (jeg var seks) at det meste jeg husket var litt vagt. Men fornemmelsen av godhet var tydelig, som om jeg ennå kunne kjenne armene hans rundt meg, eller det 16

grove kinnet hans raspe mot mitt. Forbindelseslinjen jeg ennå har til ham, er de gamle dyrebøkene, atlasene og lignende bøker som til slutt havnet hos meg etter at onkel Sverre døde. Stian var kanskje en gang like interessert i disse bøkene som meg, men det tror jeg hadde gått over allerede før morfar døde. Jeg kan huske at vi to satt med morfar mellom oss og bladde gjennom de store bøkene, men jeg kan også huske at Stian snart var mer interessert i å snakke om fotball, og gjerne fortelle om mål han selv hadde scoret. Morfar likte fotball også, så jeg har minner om at Stian og jeg nærmest trakk ham mellom oss, om ikke fysisk, så i hvert fall med mas, for å holde ham på vår side av kløften som vokste mellom oss. Bøkene var allerede noen år gamle, og mange av opplysningene i dem sikkert utdaterte og feilaktige. Ikke minst husker jeg at jeg en gang skjønte at plansjen over solsystemet i atlaset var nokså ukorrekt, hva angikk antall måner rundt planetene, og ikke minst størrelsen på Pluto, som man tidligere må ha antatt var mye større enn den faktisk er. Pluto var alltid min favoritt blant planetene, men jeg er likevel ikke enig med dem som protesterer mot forslaget om å omklassifisere den, slik at den mister statusen som planet. Tvert imot gjør det den bare mer spesiell. Jeg ble kanskje først litt skuffet da jeg kom over mer oppdatert informasjon enn i morfars gamle atlas, og fant ut at favorittplaneten min var en del mindre enn tidligere antatt, men dette ble oppveid av at den var unik i og med at den har en mye større måne i forhold til sin egen størrelse enn noen andre planeter. Charon går ikke i bane rundt Pluto, den relativt lille forskjellen mellom de to legemenes masse, gjør at de i stedet begge roterer rundt et punkt et sted mellom dem. Sam17

tidig lærte jeg også at Plutos bane rundt solen var mye mer elliptisk enn de andre planetenes, faktisk så mye at den i 20 år av sitt nesten 250 år lange «år» befinner seg innenfor banen til Neptun, og er nummer åtte, ikke nummer ni fra solen. Og ikke nok med det, det var faktisk den dagen jeg ble født, 7. februar 1979, at Pluto krysset Neptuns bane.

Astrologi hadde jeg aldri trodd på, men dette følte jeg måtte bety noe. Særlig siden det etter planen heller ikke var den dagen jeg skulle bli født. Det var gått nesten to uker over termin da jeg endelig kom meg ut av mor. Kanskje jeg ikke ville bli født i januar, som jeg alltid har opplevd som den lengste og mest miserable måneden. Stian skulle egentlig bli født etter meg, men for ham var det omvendt, han presset seg på og ville ut nesten like lenge før terminen som jeg var etter, og ble født to dager før meg, slik at det kan virke som konkurranseinstinktet hans bokstavelig talt er medfødt.

Morfars atlas var fra 60-tallet, og før morfar bladde i dette med Stian og meg, hadde han sittet på samme måte med mor og onkel Sverre. Etter at morfar døde, ryddet mormor unna mye av det hun, riktignok med kjærlighet, kalte «alt skrotet» hans, og bøkene havnet i Arna, hos onkel Sverre, slik at besøk hos dem deretter i stor grad besto av at jeg satt ved et av bordene og bladde i bøker om verdens dyreliv, eller reiste med fingertuppen rundt langs veier, jernbanelinjer og elver på alle kontinenter i atlaset, leste om verdens folk og riker gjennom tidene, eller om dinosaurer og andre utdødde dyr, mens Stian maste på meg om å bli med på noe mer aktivt. Da Christer begynte å bli litt større, fire-fem år, ble jeg for en stund en slags læremester for ham, en morfar in spe, bladde gjennom 18

bøkene med ham og fortalte ham om de forskjellige planetene, eller dyrelivet i tropene, på gresslettene, eller langt under havoverflaten, men etter noen år falt han også fra, som enda et offer for fotballen jeg aldri ble forventet å ta for aktivt del i, annet enn i gymtimene, der det kunne være ganske forskjellig praksis fra år til år og fra lærer til lærer, om jeg ble ansett nærmest som funksjonshemmet, og fritatt fra å delta på like vilkår med de andre, eller om det ble krevet av meg at jeg bare skulle se på den litt underutviklede venstresiden av kroppen min som en utfordring, og ikke et hinder (og i hvert fall ikke en unnskyldning). Jeg har lett cp, som gjør at den venstre armen min henger som i en usynlig fatle, mens foten på den siden trekker litt etter meg når jeg går, men jeg tenker at om jeg hadde begynt å elske fotball på den tiden da Stian ble sugd inn, hadde sikkert jeg også blitt med i de evige kampene på fotballbanen på skoleplassen etter skoletid og gjennom feriene, men jeg syntes aldri noe om støyen og oppstyret, kjeftingen og banningen, smellene fra kulen som ble skutt mot de stakkars ungene som måtte stå i målet, med stor sannsynlighet den samme posisjonen jeg selv hadde måttet innta om jeg skulle finne på å ville være med. Men kanskje lå nøkkelen til sosial tilhørighet i barndommens uformelle fotballkamper, og kanskje var det fordi jeg ikke deltok i dem at jeg mange år senere aldri fant meg til rette på universitetet, eller i byen generelt, på den tiden da Pluto krysset Neptuns bane, og igjen ble den ytterste av planetene.

Etter at jeg ga opp studiene, er det nå stort sett bare på torsdager jeg drar inn til byen. Noen ganger reiser jeg litt tidligere innover, hvis jeg har noen andre ærender, men som regel kommer jeg til Grieghallen rett fra bussen, mel19

lom en halv time og et kvarter før konsertstart, og så tar jeg den første bussen jeg rekker hjemover etterpå.

De siste par årene jeg studerte, var jeg enda sjeldnere inne i byen, og gjorde i stedet det meste av lesingen i løpet av nattevakter her på stasjonen, uten at det resulterte i at jeg gjorde det bedre på eksamener. Nå som jeg har gitt opp studier for godt, kan jeg i stedet lese det jeg helst vil mens jeg er her; populærvitenskapsbøker om astronomi, fysikk, og biologi, eller romaner. Siden jeg leser en del science fiction og litt fantasy, blir det mye engelske bøker på meg også, akkurat som for mor. Jeg tror en del av de bøkene hun leser er oversatt til norsk, men at hun foretrekker å lese dem på originalspråket. Det jeg leser, finnes sjelden oversatt til norsk, men akkurat nå leser jeg en roman som er skrevet på norsk, av en forfatter jeg ikke hadde hørt om, før min kusine Janne viste meg en av bøkene hans, da jeg var med mor og far på romjulsbesøk til onkel Terje og tante Berit på Flaktveit. Jeg pleier sjelden å være med når mor og far tar turen opp til rekkehusene der fars bror bor.

Som regel spør ikke mor og far om jeg skal være med når de skal dit, men siden det var et juletidsbesøk var det kanskje litt mer formelt, og derfor mer forventet at også jeg skulle være med. Men jeg hadde ikke forventet at Janne skulle være der, og jeg ble overrasket over at hun ga meg en klem da hun så meg. Slikt hadde vi aldri drevet særlig mye med i vår familie, verken på fars eller mors side. Jeg tenkte også at det var underlig at Janne, som bor lenger unna enn Rannveig, var den som hadde tatt turen hjem til foreldrene på romjulsvisitt. Janne hadde reist en tur til Bergen fra gården hun og kjæresten driver i Sogn, mens Rannveig feiret jul og nyttår med sin samboers familie på Østlandet. Janne 20

forsvant ned i underetasjen en stund, mens jeg ble sittende og forsvare meg med skuldertrekk mot min tantes spørsmål om jeg ikke snart skulle «forlate redet». Da Janne kom opp igjen, satte hun seg ved siden av meg, og viste meg en bok.

– Har du hørt om han? spurte hun. Jeg kikket på den svært tykke boken, som det av omslaget gikk an å anta var sci-fi, selv om den hadde stive permer, i motsetning til de fleste engelske bøkene jeg leser. Forfatterens navn, Eivind Austrheim, sa meg ingenting.

– Han vokste opp her i gaten, sa Janne, – så jeg tenkte du kanskje hadde hørt om ham, eller at du kanskje til og med kjenner ham.

– Nei, jeg kjenner ikke til ham, sa jeg, mens jeg kikket på bildet på innsiden av omslaget.

– Jeg husker ham ikke så godt, sa Janne. – Han er jo noen år eldre enn oss. Han var ikke blant de større guttene i gaten som vi drev og diltet etter, for å si det sånn.

– Nei, sa jeg, og tenkte på hvordan Janne og Rannveig var de rake motsetningene til meg i ungdommen. De var frampå og direkte, og hadde tilsynelatende alltid kjærester (og alltid nye, virket det som), mens jeg bare kretset i utkanten (som Pluto), og skulte stjålent mot dem jeg ville være sammen med.

– Men jeg tror kanskje han var på den festen vi hadde.

Av måten hun sa det på, var det ikke tvil om hvilken fest det var snakk om, selv om de neppe hadde hatt bare den ene festen hjemme hos seg når foreldrene var borte.

Jeg så på rykningene i tante Berits munnvik at hun hadde hørt hva vi snakket om, eller i hvert fall de siste ordene til Janne, men hun sa ingenting.

21

Janne sa at jeg kunne få låne boken av henne, hvis hun selv klarte å bli ferdig med den før hun skulle reise tilbake til Gulen. Hun sa at hun i så fall kunne legge den igjen hos foreldrene, så kunne jeg bare komme opp igjen der med den når jeg var ferdig. Jeg så av bokmerket at hun hadde mye igjen, og sa at hun ikke trengte å stresse med det, at jeg nok ville låne den på biblioteket. Under bildet av ham, så jeg også at han hadde utgitt en annen bok før denne, og på biblioteket fant jeg begge to et par dager senere.

Og nå i høst har det kommet en tredje bok, som er enda litt tykkere enn de to første, men som har færre romskip (bare ett, havarert) og ingen kamp mellom forskjellige sivilisasjoner om herredømme over ressursene i galaksen.

I stedet er all handlingen lagt til én planet, der et romskip (som forsvant sporløst i den første av bøkene hans) har styrtlandet. Planeten er beboelig, befolket av en sivilisasjon som ennå ikke har tatt steget ut i rommet, og som heller ikke er kjent for noen av de andre romfarende artene i galaksen. Boken består i stor grad av såkalt verdensbygging, og har til tider lite spenning, men jeg synes det er fortreffelig lesning. I motsetning til de to andre bøkene er denne også utstyrt med kart, faktisk flere sider med kart, i begynnelsen, mer i tråd med tradisjonen fra fantasy enn sci-fi. Under lesningen har jeg stadig vendt tilbake til kartene, både det store oversiktskartet over hele området som er den kjente verden for innbyggerne på planeten, eller de mindre kartene som viser mer detaljerte utsnitt fra det større kartet. Og det var en morgen i forrige uke, da jeg lå på sengen og leste, og enda en gang bladde tilbake til oversiktskartet, at jeg så hvor det er hentet fra. Han har snudd 22

kartet nesten oppned i forhold til slik jeg er vant til å se det, og det var kanskje fordi jeg lå på siden, og så det fra en litt annen vinkel enn om jeg satt oppreist og leste, at jeg så at det var Åsane. Jeg gjenkjente konturene av vannene i det flate, indre området av halvøyen, og Dalaelvens løp mellom disse. I romanen er disse vannene enorme innsjøer, større enn de store sjøene i Nord-Amerika, større enn Det kaspiske hav, og elven er beskrevet som en enorm flod, livsnerven i samfunnene og kommunikasjonslinjen mellom landene i den verdenen mannskapet fra det forsvunne romskipet blir kjent med i løpet av boken.

Siden jeg oppdaget dette, har kveldsturer innover på Flaktveit fått en ny dimensjon. Jeg har scannet og skrevet ut kartene fra boken, og har arkene med meg i jakkelommen når jeg spaserer, slik at jeg kan konsultere dem og finne fram til stedene som korresponderer til dem der det er byer i Austrheims bok. Ifølge telefonkatalogen bor han fortsatt på Flaktveit, men ikke i borettslaget som Janne og Rannveig vokste opp i. Jeg tenker at det kan hende Janne husket feil, og at han ikke bodde i den samme gaten som dem. Adressen hans er til en enebolig ikke langt fra de innerste husene i det borettslaget, og jeg tenkte at det kanskje kunne være foreldrenes hus, og at han fortsatt bodde hjemme hos dem.

Jeg begynner å bli ganske kjent med det doble terrenget jeg beveger meg i når jeg går turer i området bokens kart dekker, og jeg har tenkt på om jeg skal legge ut noen slags spor etter meg, plassere noen gjenstander der byene finnes, men jeg har ikke klart å komme på hva. Det må være noe som er synlig, men heller ikke for åpenbart, og noe som får være uforstyrret, ikke bli ødelagt av barn eller hunder eller 23

andre naturkrefter, og samtidig noe som Eivind Austrheim vil legge merke til, noe som får ham til å skjønne (forhåpentligvis med glede) at noen har avslørt kartene i boken hans.