Fellen av Lee Child by Cappelen Damm AS

Lee Child

FELLEN Oversatt av Truls Danielsen

© 2017 Cappelen Damm AS (norsk utgave) Copyright © 1998 by Lee Child All rights reserved The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to be identified as Author of this Work Opprinnelig forlag: Bantam Press, a division of Transworld Publishers Utgitt første gang på norsk av Egmont Bøker Fredhøi AS i 2002. ISBN 978-82-02-54820-9 1. opplag 2017 Originalens tittel: Die Trying Forfatterfoto: © Sigrid Estrada Oversettelse: Truls Danielsen Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: Paul Sounders/ Stone/ Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hvis jeg skulle ha ramset opp alle måtene min kone har hjulpet meg på, ville denne dedikasjonen ha blitt lengre enn selve boken. Derfor sier jeg bare rett og slett: Tusen takk, Jane!

1 Nathan Rubin døde fordi han oppførte seg litt for bråkjekt. Ikke fordi han var sugen på noen gullmedalje og prøvde å spille helt, men fordi han i brøkdelen av et sekund gikk fullstendig av skaftet. Han endte sine dager i en blodpøl på gaten. Han dro hjemmefra tidlig om morgenen, slik han alltid gjorde, seks dager i uken, femti uker i året. Han spiste en liten og sunn frokost, slik frokoster bør være for en kort og rund mann som har planer om å holde seg i form også etter at han har fylt førti. Huset med den lange, teppebelagte korridoren som han vandret gjennom to ganger om dagen, lå pent til nede ved strandkanten, slik det passer seg for en mann som tjener tusen dollar hver eneste av de tre hundre dagene han arbeider. Vanen tro satte han tommelen på knotten til garasjedøren og vred på håndleddet for å få start på den stillegående motoren i den dyre, utenlandske familiebilen sin. Inn med cd-en i spilleren, baklengs ned den gruslagte innkjørselen, et lite trykk på bremsen, automatgiret i riktig posisjon, et lite puff på gasspedalen og dermed var han i gang med sin siste, korte reise i dette livet. Klokka var elleve minutter på sju mandag morgen. Det eneste trafikklyset mellom hjemmet og arbeidsplassen var grønt, hvilket skulle vise seg å være den mest sannsynlige årsaken til hans død. Det betød at da han parkerte på den faste plassen han disponerte, den som lå litt for seg selv bak kontorbygningen, var det fremdeles trettiåtte sekunder igjen av preludiet før Bachs fuge i b-moll satte i gang. Han ble sittende og lytte til de siste forrykende orgeltonene hadde forstummet, hvilket betød at idet han gikk ut av bilen, var de tre mennene så nær ham at han kunne registrere at de kanskje hadde noe fore. Derfor

kastet han også et blikk bort på dem. De så vekk og begynte å gå en annen vei; tre menn på rekke og rad, omtrent som om de skulle ha vært dansere eller soldater. Nathan snudde seg mot kontorbygningen. Begynte å gå. Men så stanset han. Kikket seg over skulderen. De tre mennene var borte ved bilen hans. De prøvde seg på dørene. «Hei der!» ropte han. Det var den korte, universelle lyden av overraskelse, sinne og utfordring. En slags instinktiv lyd som en oppriktig, naiv person gir fra seg når noe som ikke burde skje, faktisk skjer likevel. En slags instinktiv lyd som gjør at en oppriktig, naiv person blir myrdet. Han snudde seg rundt og løp tilbake mot bilen igjen. Tre mot en, ja vel, men han kjente samtidig hvordan rettferdighetsfølelsen svulmet opp i ham og fylte ham med selvtillit. Han strenet tilbake og følte seg både rasende og rede til å la rettferdigheten skje fyllest. Det skulle imidlertid vise seg at han var hadde falske forhåpninger. En bløt forstadstype som ham ville aldri greie å ta kontrollen i en slik situasjon. Han kunne ikke skilte med annet enn litt tøy og bøy i helsestudioet. Det telte så godt som ingenting. Da det første voldsomme slaget traff ham, revnet de spente magemusklene tvert av og hodet spratt fremover som en ball. De harde knyttnevene som dundret inn i leppene hans, moste både dem og tennene innenfor. Han ble fanget av kraftige hender og enda kraftigere armer som holdt ham i været som en filledukke. De rev fra ham nøklene og ga ham en kilevink så det ljomet i toppetasjen. Munnen fyltes øyeblikkelig av blod. Så slapp de ham ned på asfalten og sparket ham i ryggen med tunge støvler. Deretter gikk de løs på innvollene, og til slutt klinte de til ham i hodet. Det svartnet like raskt for ham som når fjernsynsskjermen eksploderer ved et lynnedslag. Verden bare forsvant under føttene hans. Den brøt sammen som en brennende heksegryte, putret og freste et par desperate ganger, og så gikk teppet ned. Dermed forlot han denne jammerdal, bare fordi han i brøkdelen av et sekund ble litt for bråkjekk. Men han døde ikke der og da. Det skjedde mye senere, etter at det kortvarige overmotet hadde blitt til mange, lange timer fylt av surkling og stønning

og frykt og forferdelse, og etter at de mange, lange og fryktelige timene hadde eksplodert i lange, paniske minutter fylt av sinnssyke, seigpinte skrik. Jack Reacher holdt stadig vekk koken i jammerdalen. Det var fordi han var blitt en årvåken kar. Årvåken, fordi han stadig vekk hørte ekkoet fra fortiden. Fortid hadde han nok å ta av, og ekkoet kom fra den dystreste delen. Han hadde tjent i forsvaret i tretten år, men den eneste gangen han var blitt såret, hadde det ikke vært på grunn av en kule. Det var en bit av kjevebenet til en marinesersjant som hadde såret ham. Reacher hadde vært stasjonert i Beirut, i den amerikanske divisjonen ute ved flyplassen. En av lastebilene i leiren hadde plutselig gått i luften med et øredøvende brak. Reacher hadde stått borte ved inngangsporten, marinesersjanten hadde stått hundre meter nærmere eksplosjonen. Den biten av kjevebenet som traff Reacher, var det eneste som hadde vært igjen av sersjanten. Da den traff Reacher hundre meter unna, fløy den rett inn i skrotten hans som en kule. Feltkirurgen som lappet ham sammen etterpå, sa at han hadde hatt råflaks. Han sa at en ekte kule i innvollene ville ha kjentes mye verre ut. Det var dette ekkoet som stadig vekk ringte i ørene hans. Så en vakker dag, tretten år senere, slo plutselig ekkoet ned i skallen hans med et øredøvende brak, idet han plutselig stod der med en pistol rettet mot magen. På fire centimeters hold. Det var en ni millimeter automatpistol. Splitter ny. Nysmurt. Vedkommende holdt den lavt, på høyde med det gamle arret hans. Det virket dessuten som om han visste hva han holdt på med. Han hadde avsikret pistolen og holdt den støtt som et fjell. Han var klar til å trekke av, det var det ingen grunn til å tvile på, tenkte Reacher mens han konsentrerte seg hundre prosent om fingeren som krummet seg rundt avtrekkeren. Han stod ved siden av en kvinne og holdt henne i armen. Han hadde aldri sett henne før. Hun stod også og stirret på en ni millimeter som pekte rett mot henne. Men mannen bak denne pistolen virket mer stresset enn Reachers type, ja faktisk riktig ille til mote. Hånden med de nedbitte fingerneglene skalv. En

nervøs og skvetten type. De stod der alle fire på gaten, tre av dem som frosset til marken, mens fjerdemann rugget ørlite på seg. De befant seg i Chicago, midt i byen. Fortauet var fullt av mennesker. Mandag. Siste dag i juni. Midt på blanke dagen. Sommer og sol. Hele situasjonen hadde oppstått i løpet av et brøkdels sekund, uten noen forutgående koreografi. Reacher hadde simpelthen ruslet nedover gaten på måfå, ikke raskt, ikke sakte. Han skulle akkurat til å passere døren til et renseri da den gikk opp på vidt gap rett foran ansiktet hans. En gammel metallkrykke falt ned foran føttene hans på fortauet. Han kikket opp og fikk øye på en kvinne i døråpningen, med armene fulle av klær. Hun var i ferd med å miste ni poser fulle av rent tøy. Kvinnen var i underkant av tretti, iført dyre klær. Mørk, tiltrekkende, selvbevisst. Hun hadde et dårlig ben, skadet på et eller annet vis. Ut fra den underlige måten hun stod på, skjønte Reacher at det gjorde vondt. Hun kastet et blikk på ham, som for å spørre om han ikke kunne plukke opp krykken for henne. Han svarte med et blikk som betød 'selvfølgelig' og tok den opp fra fortauet. Så grep han posene med rent tøy med den ene hånden og ga henne krykken med den andre. Han slengte de ni posene over skulderen og kjente metallhengerne grave seg inn i fingrene. Kvinnen plantet krykken i fortauet mens hun forsiktig ga fra seg kleshengerne. Han tilbød henne hånden sin. Hun ventet et lite øyeblikk, før hun pinlig berørt nikket og lot ham ta henne i armen. Så var det hans tur til å vente litt. Han hadde følt seg galant, men også pinlig berørt. De snudde seg samtidig for å gå av sted. Reacher hadde tenkt at han ville følge henne et stykke bortover fortauet til hun hadde gjenvunnet balansen. Deretter ville han slippe armen hennes og gi henne tøyet tilbake. Men det som hadde skjedd, var at han hadde snudd seg rett mot to menn som stod der med hver sin automatpistol. De ble stående rett overfor hverandre alle fire, omtrent som om de skulle ha befunnet seg på hver sin side av et lite restaurantbord. Karene var hvite, velfødde, en tanke militante, en tanke lik hverandre. Middels høye, kort, brunt hår. Store, muskuløse

never. Store, iøynefallende ansikter. Rolige, rosa trekk. Anspente uttrykk, harde øyne. Han som var nervøs, var den minste av dem. Det var nesten som om han ble mindre på grunn av all den energien kroppen hans forbrente i alt stresset. Begge hadde på seg rutete skjorte og poplinsjakke. De stod helt oppi hverandre. Reacher var mye høyere enn de andre tre. Han kunne se alt som foregikk over hodene på dem. Mildt sagt forundret ble han stående rett opp og ned med tøyet til den fremmede kvinnen slengt over den ene skulderen. Hun stod og lente seg mot krykken, stirret stumt foran seg. De to mennene fortsatte å peke på dem med pistolene, på kloss hold. Det var som om de hadde stått slik i en hel liten evighet, tenkte Reacher, skjønt han visste at det bare var innbilning. Det dreide seg nok heller kun om et sekund eller to. Han som stod rett overfor Reacher var sannsynligvis sjefen. Han var størst av de to, og minst nervøs. Han kikket først på Reacher, deretter på kvinnen, mens han gestikulerte med pistolen i retning fortauskanten. «Inn i bilen med deg, di tispe,» sa han. «Du også, din kødd.» Han snakket rolig, men bestemt. Klar tale. Ikke mye dialekt å spore. Californier kanskje, tenkte Reacher. En personbil stod parkert inntil fortauskanten. Den hadde stått og ventet på dem hele tiden. Den var stor, sort og dyr. Sjåføren lente seg tilbake for å åpne bakdøren. Han som stod overfor Reacher, gestikulerte med pistolen igjen. Reacher rørte seg ikke av flekken. Han kikket til venstre og høyre. Han anslo at han hadde halvannet sekund igjen å tenke seg om på. De to pistolmennene bekymret ham ikke nevneverdig. På grunn av alt tøyet hadde han bare én ledig hånd, men karene ville neppe bli noe stort problem å hanskes med, tenkte han. De virkelige problemene lå ved siden av og bak ham. Han stirret opp i vinduet på renseriet og brukte det som speil. Tjue meter bak ham toget det en masse mennesker over et fotgjengerfelt i full fart. Et par kuler på villstrå ville utvilsomt komme til å treffe noen av dem. Utvilsomt. Det var problemet bak ham. Problemet ved siden av ham var kvinnen. Henne var det ikke så lett å gjøre seg opp en mening om. Hun

hadde et skadet ben. Hun kom til å reagere sakte, og hun kom til å bevege seg sakte. Reacher var ikke forberedt på nærkamp. Ikke i dette gatebildet. Ikke med denne kvinnen ved siden av seg. Mannen med California-dialekt strakte seg opp og grep tak i Reachers håndledd akkurat der det lå klemt mot frakkekragen, som følge av vekten av de ni rene klesplaggene som bølget nedover ryggen hans. Han dro ham mot bilen med fingeren på avtrekkeren. Reacher kunne se den i øyekroken. Han slapp kvinnens arm. Gikk mot bilen. Slengte tøyposene inn i baksetet og satte seg inn. Kvinnen ble dyttet inn etter ham. Deretter trengte den nervøse karen seg inn i baksetet sammen med dem og smelte igjen døren. Sjefen satte seg inn foran, på høyre side, og lukket døren. Sjåføren satte bilen i gir og kjørte pent og pyntelig av gårde nedover gaten. Kvinnen gispet av smerte. Reacher tenkte det skyldtes pistolen som ble presset mot ribbena hennes. Sjefen hadde vridd seg rundt i forsetet og hvilte håndvåpenet mot den tykke nakkeputen av lær. Han pekte rett mot Reachers bryst. Det var en Glock 17. Reacher visste alt om det våpenet. Han hadde evaluert prototypen for avdelingen sin. Det hadde vært hans oppgave mens han var på bedringens vei etter at han var blitt såret i Beirut. Glocken var et tøft, lite våpen, nitten centimeter langt. Langt nok til at det var svært presist. Reacher hadde truffet tegnestifthoder på over tjue meters avstand med det. Og det var snakk om litt av noen prosjektiler; kuler på sju gram med en hastighet på godt over tusen kilometer i timen. Sytten skudd i magasinet – derav navnet. Dessuten var det lett. Til tross for den kolossale kraften veide det under ett kilo. De viktige delene var av stål. Resten var av plast. Sort polykarbonat, slik som brukes i dyre fotoapparater. Et solid stykke håndverk. Men han hadde ikke likt det noe særlig. Ikke til de spesielle oppgavene som avdelingen hans drev med. Han hadde foreslått å ikke gå til innkjøp av dem. Han hadde isteden gått inn for Beretta 92F. Berettaen var også en nimillimeter, drøyt to hundre gram tyngre, to og en halv centimeter lengre og med to færre

skudd i magasinet. Men den hadde om lag ti prosent større stoppkraft enn Glocken. Det var viktig for ham. Og så var den ikke av plast. Berettaen hadde vært Reachers valg. Avdelingssjefen hadde sagt seg enig. Han hadde sendt Reachers anbefaling ut på høring, og Forsvaret hadde gitt ham sin fulle støtte. Den samme uken som han var blitt forfremmet og tildelt sølvstjernen og purpurhjertet, hadde de også bestilt Berettaer, til tross for at Berettaen var dyrere og NATO likte Glocken mye bedre, og til tross for at Reacher bare var en relativt ubetydelig person som nettopp hadde avsluttet sin militære utdannelse på West Point. Så var han blitt tildelt andre oppgaver andre steder, etter hvert hadde han vært overalt på kloden, og han hadde i grunnen ikke sett noen Glock 17 etter det. Før nå. Tolv år senere skulle han altså få se et slikt våpen igjen, og denne gangen på virkelig nært hold. Han tok oppmerksomheten bort fra pistolen og konsentrerte seg isteden om mannen som holdt i den. Han var brun og fin i ansiktet, med en litt lysere farge ved hårfestet. Nyklippet. Sjåføren hadde stor, skinnende panne. Han begynte å bli tynn i håret, og det som var igjen av det, hadde han gredd bakover. Ansiktstrekkene var rosa og levende, og han så akkurat så selvgod ut som folk med grisetryne gjør når de tror de er vakre. Han hadde på seg en billig skjorte og samme type poplinsfrakk som de andre to. Like småfet som kompisene sine og med like høy selvtillit. Tre karer, alle rundt de tretti, kanskje trettifem, en sjef, en nestsjef og en skvetten en. Alle virket nokså anspente, men de hadde tydeligvis trent på situasjonen, der de satt i bilen i ferd med å utføre et eller annet oppdrag. Et mysterium. Reacher så forbi våpenet og rett inn i øynene til sjefen. Men han bare ristet på hodet. «Spar stemmebånda til en annen gang, din jævla gjøk,» sa han. «Åpner du kjeften, blåser jeg huet av deg. Garantert. Holder du derimot brødsaksa lukket og låst, går det kanskje bra med deg.» Reacher trodde ham; øynene hans så ut som flint, og munnen lignet en tynn strek. Han fant det best å ikke si noe. Sjåføren sakket ned og svingte inn på en ujevn, asfaltert plass. Han fort-

satte til han kom på baksiden av en øde og forlatt industribygning. De hadde kjørt sørover. Reacher anslo at de nå var om lag åtte kilometer sør for sentrum. Sjåføren stanset helt. Bakdøren på den svære personbilen ble stående rett overfor bakpartiet på en liten varebil som stod for seg selv på den tomme parkeringsplassen. Det var en skittengrå Ford Econoline, ikke gammel, men velbrukt. Det hadde stått et eller annet på siden en gang i tiden, men det var nylig blitt overstrøket med hvit maling som ikke akkurat sto i stil til resten av lakken. Reacher kikket seg raskt rundt. Området var fylt av søppel og skrot. Han fikk øye på et tomt malingsspann like ved varebilen. En malerkost. Det var ingen andre mennesker å se. Stedet lå øde og forlatt til. Hvis han i det hele tatt skulle foreta seg noe, så måtte det være her og nå. Men mannen i forsetet sendte ham i det samme et tynt smil, lente seg bakover, grep ham i frakkekragen med venstre hånd mens han trykket pistolmunningen langt inn i øret hans med den andre hånden. «Sitt stille, din dritt,» sa han. Sjåføren gikk ut av bilen og løp rundt panseret. Han fisket frem et nøkkelknippe fra lommen og åpnet bakdørene på varebilen. Reacher satt stille. Det å kjøre en pistol inn i øret på en mann er ikke nødvendigvis det smarteste man kan gjøre, for hvis vedkommende plutselig skulle rykke på hodet, vil ikke pistolen lenger befinne seg inni øret. Den vil rulle rundt pannen, og da klarer ikke engang fingeren på avtrekkeren å forvolde mye skade. Det er mulig den klarer å lage hull i øret på vedkommende, men bare i det ytre øret. Man blir naturligvis døv, men noen virkelige skader utover det oppstår ikke. Reacher overveide muligheten et lite sekund, men den mest nervøse av trekløveret begynte i det samme å hale og dra i kvinnen. Han jaget henne over i varebilen. Hun hoppet og hinket som best hun kunne, rett ut av den ene døren og inn gjennom den andre. Reacher iakttok henne fra øyekroken. Følgesvennen rappet lommeboken hennes og kastet den inn i bilen igjen. Den havnet foran føttene på Reacher og landet hardt på det tykke gulvteppet. Det var en diger lommebok i dyrt skinn med noe tungt inni. Noe av metall. Det finnes bare én metall-

dings som kvinner har med seg og som kan lage en slik tung lyd. Reacher kikket plutselig interessert bort på henne. Hun satt bakerst i varebilen med armer og ben i alle retninger. Den ene leggen hennes lå slik til at hun ikke klarte å røre på seg. Sjefen i forsetet dro plutselig Reacher langs skinnsetet og overleverte ham til den skvetne kompisen sin. Ikke før den ene Glocken var forsvunnet fra øregangen hans, så fikk han den andre rett i ribbena. Han ble halt av gårde over til gulvet bak i varebilen og havnet ved siden av den fremmede kvinnen. Den skvetne dekket dem begge med Glocken, som ristet i hånden hans, mens sjefen bøyde seg inn i personbilen og dro til seg kvinnens krykke. Han gikk rundt bilen og slengte den inn i varebilen. Det smalt i metallet. Han lot klærne fra renseriet ligge igjen i personbilen sammen med håndvesken. Så fant han frem et par håndjern fra jakkelommen, grep tak i det høyre håndleddet hennes og smekket på den ene halvparten av håndjernet før han rykket henne sidelengs, grep Reachers venstre håndledd og smekket den andre halvparten rundt håndleddet hans. Han rykket i håndjernet for å forsikre seg om at det var skikkelig låst, så slengte han igjen den venstre bakdøren på varebilen. Reacher så at sjåføren tømte innholdet i noen plastflasker inn i personbilen. Han kjente plutselig en sterk dunst av bensin. Én flaske i baksetet, én i forsetet. Så lukket sjefen den høyre bakdøren på varebilen. Det siste Reacher så før mørket senket seg over ham, var sjåføren som fisket frem en fyrstikkeske fra bukselommen.

2 Tohundreogsyttifire mil fra Chicago, målt langs landeveien, holdt noen på å lage i stand et gjesterom. Det var i ferd med å bli innredet på et ganske usedvanlig vis, etter mål fra en mann som hadde gått grundig til verks og brukt mange tanker på utformingen. Rommet inneholdt mange uvanlige detaljer. Et rom med et spesielt formål, for en spesiell gjest. Formålet og gjestens identitet var bakgrunnen for de uvanlige detaljene. Rommet lå i annen etasje. Det var et hjørnerom med en rekke store vinduer på de to ytterveggene, som vendte mot sør og øst. Glassrutene var smadret og erstattet med solide kryssfinérplater spikret fast til vinduskarmene. De var hvitmalte på utsiden for å stå i stil med resten av bygningen. På innsiden var de umalte. Taket i hjørnerommet var revet ut. Det var en gammel bygning, og taket hadde vært laget av tunge gipsplater. Da de hadde revet det ned, hadde støvskyen nesten kvalt dem. Rommet lå nå åpent til for takbjelkene. Innerveggene var revet. Veggene hadde bestått av gammelt furupanel, glatt av elde og med mange strøk lakk. Alt dette var borte nå. Bygningsskjelettet og den gamle tjærepappen stakk frem. Gulvplankene var revet opp. Det støvete taket i rommet under var synlig under de tunge gulvbjelkene. Det var bare et skall igjen av rommet. De gamle gipsplatene i taket, samt vegg- og gulvplankene, var blitt kastet ut gjennom vinduene før de ble spikret igjen med kryssfinérplatene. De to mennene som hadde stått for rivingen, hadde måkt alt sammen i en svær haug før de rygget varebilen bort til den, klare til å lempe søppelet om bord og kjøre det bort. De var veldig oppsatt på at det skulle se ryddig og pent ut etter dem. Det var første gang de hadde arbeidet for denne

oppdragsgiveren, og de hadde fått et hint om at det kanskje var flere oppdrag på gang. Og når de så seg om, kunne de se at det var nok av ting å ta fatt på. Alt i alt en optimistisk situasjon. Det var ikke lett å få nye kontrakter, og denne oppdragsgiveren hadde ikke brydd seg om hva det ville koste. Mennene tenkte at førsteinntrykket var svært viktig med tanke på fremtidige oppdrag. De stod og jobbet og slet og lempet gipsbiter inn i varebilen da oppdragsgiveren plutselig stod der, i egen høye person. «Ferdig?» spurte han. Han var en svær kar med pipestemme og underlig oppblåst korpus. Dessuten hadde han to hissige, røde flekker på størrelse med femtiøringer i hvert av de ellers bleke kinnene. Han gikk lett og stille, som om han skulle ha vært en fjerdedel så svær. Det gjorde at folk så en annen vei og svarte fort når han henvendte seg til dem. «Så godt som,» svarte den første karen. «Hvor skal vi kjøre søppelet?» «Jeg skal vise dere stedet,» sa han. «Dere blir nødt til å kjøre i to omganger. Plankene får dere ta for seg, greit?» Den andre karen nikket. Gulvplankene var førtiseks centimeter brede, fra den tiden da tømmerhuggere kunne velge og vrake hvilket tre de ville. De var altfor store til at de kunne få plass sammen med resten av søppelet. De lempet inn resten av gipsplatene, og oppdragsgiveren presset seg inn i varebilen sammen med dem. Han var så diger at det var bare så vidt det lot seg gjøre. Han pekte bortenfor den gamle bygningen. «Kjør nordover,» sa han, «om lag halvannen kilometer.» Veien førte dem rett ut av byen og fortsatte videre oppover en rekke krappe svinger. Oppdragsgiveren pekte på en bygning. «Inn der,» sa han. «Helt innerst.» Han ruslet rolig unna og de to karene begynte å lesse av. De kjørte sørover igjen og kastet de gamle furuplankene om bord. De fulgte den samme, svingete veien og lesset av varebilen. Så bar de plankene inn og la dem i en pen stabel, helt innerst i den mørke bygningen. Oppdragsgiveren kom til syne i mørket. Han hadde stått og ventet på dem. Han hadde et eller annet i hånden.

«Nå er vi ferdige,» sa den første karen. Oppdragsgiveren nikket. «Det skal være sikkert og visst,» sa han. Han løftet hånden. Han hadde en pistol. En anonym, sort automatpistol. Han skjøt den ene mannen i hodet. Braket fra kulen var øredøvende. Det sprutet blod og ben og hjernemasse. Den andre karen stivnet av skrekk. Så løp han. Han kastet seg sidelengs i et desperat forsøk på å løpe i dekning. Oppdragsgiveren smilte. Han likte seg når de løp. Han senket den enorme armen og skjøt. Kulen traff baksiden av kneet. Han smilte enda en gang. Likte seg enda bedre nå. Det var festlig nok når de begynte å løpe, men enda festligere når de lå nede og vred seg. Han ble stående en lang stund og høre på stakkaren som klynket og bar seg. Så ruslet han stille bort til ham og siktet nøye. Fyrte av ett skudd til, i det andre kneet. Han stod og kikket på ham en stund, men begynte etter hvert å kjede seg. Han trakk likegyldig på skuldrene og skjøt offeret rett i hodet. Så la han fra seg våpenet på bakken og rullet de to likene bort til de gamle gulvplankene, til de lå pent stablet ved siden av dem.

3 De hadde kjørt i en time og trettitre minutter. Litt sneglekjøring i tettbebygde strøk, deretter jevn fart. Rundt regnet ti mil. Men i det bråkete mørket inne i varebilen hadde ikke Reacher noen anelse om hvilken retning de kjørte i. Han satt lenket fast til den unge kvinnen med det ødelagte benet, og i løpet av de første minuttene i det påtvungne selskapet hadde de funnet ut av hvordan de kunne få det så behagelig som overhodet mulig. De hadde krabbet rundt inni varebilen, slik at de til slutt satt sidelengs på gulvet med bena rett ut og med det store ekstrahjulet på høyre side som støtte. Kvinnen satt helt bakerst ved hjulet, mens Reacher satt litt foran. Håndleddene deres, med håndjernet på, hvilte mot hverandre på den flate oversiden av metallforhøyningen, som om de var kjærester som slo i hjel tiden på kafé. Til å begynne med hadde de ikke snakket sammen. De hadde bare sittet en lang stund i stummende stillhet. Varmen hadde vært det umiddelbare problemet. Det var midt på dagen, den siste dagen i juni, i Midtvesten. De satt innesperret i en metallboks. Ingen ventilasjon. Reacher tenkte at luften som blåste over varebilen på utsiden, sannsynligvis kjølte den ned litt, men ikke på langt nær nok. Han ble sittende i mørket og bruke dødtiden til å tenke og planlegge slik som han var opplært til. Holde seg rolig, avslappet, på alerten, men ikke bruke opp energien på ørkesløse spekulasjoner. Vurdere og evaluere. De tre karene hadde vist en viss grad av effektivitet. Ikke noe stort talent, ingen virkelige finesser, men heller ingen feil å snakke om. Den skvetne av dem, han med den andre Glocken, var det svakeste elementet i

trekløveret, men sjefen hadde dekket ham greit nok. En effektiv trio. Slett ikke den verste han hadde sett. Men frem til da hadde han ikke brydd seg noe særlig. Han hadde vært i verre situasjoner enn denne, og kommet fra det i live. Langt verre situasjoner, og opptil flere ganger. Så han bekymret seg ikke ennå. Så la han plutselig merke til noe. Han la merke til at kvinnen heller ikke bekymret seg. Hun var like rolig som han. Hun bare satt og svaiet litt frem og tilbake, lenket til håndleddet hans. Hun satt visst og tenkte og planla, som om hun var lært opp til det, hun også. Han kikket bort på henne i mørket og noterte seg at hun satt og så på ham. Et ertende blikk, rolig, kontrollert, en smule hovmodig, en smule nedlatende. Ungdommelig selvsikkert. Hun møtte blikket hans. Holdt det en lang stund. Så strakte hun frem høyrehånden, den med håndjernet på og som skrapte mot hans venstre håndledd, men det var en oppmuntrende gest. Han tok henne i hånden. De smilte kort og ironisk til hverandre fordi det hele ble så formelt. «Holly Johnson,» sa hun. Hun vurderte ham nøye. Han så hvordan hun gransket ansiktet hans. Øynene hennes fór nedover klærne hans og opp igjen til ansiktet. Hun smilte en gang til, kort, som om hun hadde bestemt seg for at han fortjente et slags høflig blikk. «Gleder meg,» sa hun. Han kikket tilbake. Så på ansiktet hennes. Hun var meget vakker. Kanskje tjueseks eller tjuesju. Han studerte klærne hennes. En strofe fra en gammel sang gikk gjennom hodet hans; 'kjoler til hundre dollar, som jeg ikke har betalt ennå.' Han ventet på den neste strofen, men den dukket aldri opp. Så han smilte bare tilbake og nikket. «Jack Reacher,» sa han. «Gleden er på min side. Tro meg, Holly Johnson.» Det var vanskelig å snakke på grunn av støyen. Motoren bråkte om kapp med lydene fra veien. Reacher ville ha vært fornøyd med å sitte i ro en stund, men det var ikke Holly. «Jeg må bli kvitt deg,» sa hun. En selvsikker, ung dame. Full kontroll. Han svarte ikke. Bare

kikket på henne litt til før han så bort. Den neste strofen rant ham i hu; 'kald, kaldblodig kvinne.' En trist og gripende strofe. En gammel sang fra Memphis. Men denne strofen passet ikke til henne. Ikke i det hele tatt. Hun var ingen kaldblodig kvinne. Han kikket bort på henne igjen og trakk på skuldrene. Hun satt og stirret på ham. Utålmodig fordi han var så taus. «Du skjønner hva som foregår, eller hva?» spurte hun. Han studerte ansiktet hennes. Øynene. Hun så rett på ham. Virket forbløffet. Hun trodde nok at hun satt der sammen med en eller annen idiot. Hun tenkte at han ikke forstod hva som foregikk. «Det er da temmelig opplagt, eller hva?» sa han. «Når man tenker på beviset.» «Hvilket bevis? Det var jo over i løpet av et brøkdels sekund.» «Akkurat. Det er tilstrekkelig bevis for meg, ikke sant? Det forteller meg omtrent det jeg trenger å vite.» Han sa ikke mer, hvilte seg litt isteden. Neste gang han kunne stikke av, ville være når varebilen stanset. Det kunne ta flere timer. Dette kunne bli en lang dag. Han følte på seg at han burde spare på kreftene. «Hva er det du trenger å vite?» spurte hun. Øynene hennes hvilte stødig på hans. «Du er blitt kidnappet,» sa han. «Jeg ble bare tilfeldigvis dratt med.» Hun så fremdeles på ham. Fremdeles like selvsikker. Tenkte fremdeles. Fremdeles ikke helt sikker på om hun satt lenket til en idiot eller ei. «Det er da ganske opplagt, eller hva?» gjentok han. «Det var ikke meg de var ute etter.» Hun svarte ikke. Bare hevet øyenbrynet lite grann. «Ingen visste at jeg kom til å være der,» sa han. «Ikke jeg selv engang. Ikke før jeg var der. Men dette var en nøye planlagt aksjon. Må ha tatt dem tid å sette opp denne fellen for deg. Basert på overvåking, ikke sant? Tre karer; en i bilen og to på gaten. Bilen var parkert rett ved siden av. De kunne ikke ane hvor jeg kom til å befinne meg. Men det var jo opplagt at de visste hvor du ville komme til å befinne deg. Så ikke se på meg

som om det er jeg som er den store idioten her. Det er du som har gjort en stor feil.» «Feil?» «Du er litt for mye av et vanedyr,» sa Reacher. «De studerte bevegelsene dine, i to eller tre uker kanskje, og så gikk du rett i armene på dem. De hadde ikke ventet seg noen andre der. Det er jo opplagt, eller hva? De hadde bare tatt med seg ett sett håndjern.» Han løftet hånden i været, hvilket medførte at hun også gjorde det, for å understreke poenget. Hun sa ikke noe på en lang stund. Hun skiftet mening når det gjaldt ham. Reacher satt og svaiet i takt med bilens bevegelser. Han smilte. «Og du burde vite bedre,» sa han. «Du er en slags statlig etterretningsagent, ikke sant?» sa han. «DEA, CIA, FBI, noe i den duren, kanskje etterforsker ved politikammeret i Chicago? Fersk i jobben, fremdeles nokså ivrig, og temmelig velstående. Enten er noen ute etter løsepenger, eller så er du allerede blitt et problem for noen, selv om du er ny, men du skulle uansett ha passet litt bedre på deg selv.» Hun kikket bort på ham. Nikket med store øyne i mørket. Overveldet. «Bevis?» spurte hun. Han smilte mot henne på ny. «Et par ting,» sa han. «Klærne du hadde med deg fra renseriet. Jeg tipper at du i lunsjpausen hver mandag leverer inn forrige ukes skittentøy, samtidig som du henter de klærne du skal bruke denne uken. Det betyr at du har noe sånt som femten, tjue forskjellige antrekk. Med tanke på det du har på deg nå, er du ikke billig i klesveien. La oss si fire hundre dollar per antrekk, hvilket betyr at du alt i alt har betalt åtte tusen dollar for alle klærne dine. Det kaller jeg sånn passe velstående, og det kaller jeg også litt for mye av et vanedyr.» Hun nikket sakte. «Ja ha,» sa hun. «Og hvorfor skulle jeg være en statlig etterretningsagent?» «Lett nok,» sa han. «Du hadde en Glock 17 mot deg, du ble dyttet inn i en personbil, du ble kastet inn i en varebil, lenket

fast til en fremmed kar, og du har ikke peiling på hvor det er de tar deg, eller hvorfor. Enhver normal person ville bryte sammen og skrike hysterisk. Men ikke du. Du sitter der ganske så rolig, hvilket sannsynligvis betyr at du er trent opp til slike situasjoner. Kanskje du er blitt vant til lignende farlige eller skrekkinngytende situasjoner. Og kanskje du er temmelig sikker på at et helt kobbel av folk vil prøve å gjøre alt som står i deres makt for å få deg tilbake på jobb så fort som overhodet mulig.» Han stanset, men hun nikket for at han skulle fortsette. «Dessuten hadde du et våpen i håndvesken,» sa han. «Temmelig tungt, kanskje en langløpet kaliber .38. Hvis det var ditt private våpen, ville en person som kler seg som du, ha valgt en lekker, liten kaliber .22. Men dette var en svær revolver, så den har du fått i arbeidsøyemed. Dermed er du en eller slags etterretningsagent, kanskje purk.» Hun nikket igjen, sakte. «Hvorfor er jeg ny i jobben?» spurte hun. «Alderen din,» svarte Reacher. «Hvor gammel er du? Tjueseks?» «Tjuesju,» sa hun. «Det er ungt til å være etterretningsagent. Høyskole, noen få år i uniform? Svært ung til å arbeide for FBI, DEA og CIA også. Hva du enn er, så har du ikke holdt på lenge.» Hun dro på det. «OK,» sa hun. «Hvordan vet du at jeg nokså ivrig?» Reacher pekte med venstrehånden og ristet i håndjernet deres. «Skaden din,» sa han. «Du er tilbake på jobb etter å ha vært utsatt for en eller annen ulykke, før du egentlig er helt frisk. Du bruker fremdeles krykke på grunn av benet. De fleste i din situasjon ville ha holdt seg hjemme og fått sykepenger.» Hun smilte. «Jeg kunne jo være handikappet,» sa hun. «Født slik.» Reacher ristet på hodet i mørket. «Det der er en sykehuskrykke,» sa han. «De har bare lånt deg den til du blir frisk igjen. Hvis det hadde vært en permanent tilstand, hadde du nok kjøpt deg din egen krykke. Du hadde

sannsynligvis kjøpt et helt dusin og malt dem i forskjellige farger, slik at de skulle passe til de dyre klærne dine.» Hun lo. Latteren lød behagelig over brølet fra motoren og drønnet fra veien. «Ikke verst, Jack Reacher,» sa hun. «Jeg er spesialagent i FBI. Siden i fjor høst. Jeg fikk revet over et leddbånd da jeg sparket fotball.» «Så du sparker fotball?» sa Reacher. «Bra for deg, Holly Johnson. Hva slags FBI-agent er du?» Hun ble plutselig stum. «Bare en alminnelig agent,» sa hun stille. «En blant mange i Chicago-avdelingen.» Reacher ristet på hodet. «Ikke bare noen alminnelig agent, nei,» sa han. «Du er en agent som gjør noe mot noen som kanskje får lyst til å slå tilbake. Hvem er det du gjør noe mot, om jeg tør spørre?» Nå var det hennes tur til å riste på hodet. «Det har jeg ikke lov til å snakke om,» sa hun. «Ikke med sivilister.» Han nikket. Han slo seg til ro med det. «Greit,» sa han. «Enhver agent får fiender,» sa hun. «Selvfølgelig,» repliserte han. «Det gjelder meg like mye som alle andre.» Han kikket bort på henne. Det var da en underlig bemerkning. Defensiv. Fra munnen til en kvinne utdannet i faget og ivrig i jobben, men lenket til skrivebordet siden forrige høst. «Økonomisk kriminalitet?» gjettet han. Hun ristet benektende på hodet. «Jeg kan ikke diskutere det,» gjentok hun. «Men du har jo allerede skaffet deg fiender,» repliserte Reacher. Hun trakk kort på smilebåndet, men sa ingenting. Hun så rolig ut, men Reacher kjente på håndleddet hennes at hun for første gang siden de møttes var bekymret, men ikke verre enn at hun fremdeles var fullt oppegående. Dessuten tok hun feil. «De har ikke tenkt å ta livet av deg,» sa han. «De kunne ha

drept deg der hvor vi byttet bil i sted. Hvorfor frakter de deg av gårde i denne helvetes marja? Og her ligger jo krykken din også.» «Hva har krykken min med dette å gjøre?» spurte hun. «Fordi den beviser at du tar feil. Hvorfor skulle de gidde å slenge inn krykken din hvis de hadde tenkt å drepe deg? Du er tatt som gissel, Holly, sånn er det. Er du sikker på at du ikke vet hvem disse karene er? Har du aldri sett dem før?» «Aldri,» svarte hun. «Jeg har ingen idé om hvem de er, eller for den saks skyld, hva de vil meg.» Han stirret bort på henne. Hun virket litt for skråsikker. Hun visste mer enn hun ville si. De sa ingenting til hverandre på en stund. Satt bare og skumpet frem og tilbake inni varebilen. Reacher ble sittende og stirre fremfor seg i mørket. Han kunne kjenne det på seg at Holly tok sine valg der hun satt ved siden av ham. Hun snudde seg mot ham igjen. «Jeg må få deg ut herfra,» sa hun igjen. Han kikket fort bort på henne før han trakk til seg blikket og gliste. «Det passer meg aldeles utmerket, Holly,» sa han. «Jo før, jo heller.» «Når kommer folk til å begynne å savne deg?» spurte hun. Det spørsmålet hadde han ikke lyst til å svare på. Men hun stirret ham nesten i senk, så etter å ha tenkt seg om litt, fortalte han henne sannheten. «Aldri.» «Hva? Hvem er du for en, egentlig?» Han kikket bort på henne og dro på skuldrene. «En ingenting,» sa han. Hun fortsatte å stirre undrende på ham. Muligens litt irritert. «Hva mener du med det?» spurte hun. Han hørte Memphis Slim-låten surre i hodet; 'her står jeg og jobber på stålverket.' «Jeg jobber som dørvakt,» svarte han. «På en klubb i Chicago.» «Hva heter den?»

«Det er en bluesklubb sør i byen,» sa han. «Du har nok aldri hørt om den.» Hun så på ham og ristet på hodet. «Dørvakt?» sa hun. «Da tar du jaggu meg dette her rolig, må jeg si.» Hun så ikke spesielt overbevist ut. Han la ansiktet ned mot armbåndsuret for å se hvor mye klokka var. Halv tre på ettermiddagen. «Og når begynner noen å savne deg, da?» Hun kikket ned på sitt eget armbåndsur og gjorde en grimase. «Ikke før om en god stund. Jeg har et møte klokka fem i ettermiddag. Ingenting før det. To og en halv time før noen er klar over at jeg er borte.»

4 Rett innenfor veggene i rommet i annen etasje var en ny vegg i ferd med å ta form. Splitter nye furubord spikret sammen på tradisjonelt vis. Det så ut som et nytt rom innenfor det gamle rommets fire vegger. Men det nye rommet ville bli om lag tretti centimeter mindre i alle retninger i forhold til det opprinnelige. Tretti centimeter kortere på langsiden, tretti centimeter smalere og tretti centimeter lavere under taket. De nye gulvbjelkene ville bli hevet tretti centimeter i forhold til de gamle, og var alle tretti centimeter lange. De lignet mest på en skog av pæler, der de lå klare til å holde det nye gulvet oppe. Flere korte lengder stod klare til å holde de nye veggene på plass tretti centimeter fra de gamle, på alle bauger og kanter. Det nye tømmerets friske, gule lød stod i skarp kontrast til de gamle plankene, matte som honning. De gamle veggene lignet på et gammelt skjelett som liksom hadde skapt et nytt skjelett utenpå seg selv igjen. Det var tre menn som holdt på å bygge det nye rommet. De beveget seg profesjonelt rundt på gulvbjelkene. Det var tydelig at de tre snekkerne hadde lang erfaring. Dessuten var de raske på labben. De måtte stå på for å overholde kontrakten, det hadde oppdragsgiveren vært nøye med å poengtere. En slags hastesak. Men de tre snekkerne klagde ikke, for oppdragsgiveren hadde godtatt det første pristilbudet deres uten å mukke. Det lå langt over normalpris og rommet et betydelig prutningsmonn. Men det kunne de ha spart seg, for han hadde ikke hatt noen innsigelser overhodet. Sjefen hadde bare nikket og bedt dem sette i gang så snart rivningsarbeiderne hadde gjort sitt. Det var ikke lett å finne arbeid, og oppdragsgivere som godtok første pris-

tilbud, var ikke lett å finne. Dermed var de tre karene innstilt på å arbeide så svetten silte, sent og tidlig. De ville gjerne gjøre så godt inntrykk som mulig. De så straks muligheten for flere oppdrag. Altså ga de alt de hadde. De løp som gale opp og ned trappene med verktøy og planker. De sagde og spikret til de så mannen med ljåen, men passet samtidig nøye på at avstanden mellom de gamle og de nye veggene ble riktig. Oppgradsgiveren hadde understreket hvor viktig akkurat dette var. Det gamle skjelettet var femten centimeter dypt. Det nye skjelettet var ni. Avstanden mellom var tretti centimeter. «Femten og ni og tretti,» sa den ene av arbeiderne. «Alt i alt femtifire centimeter.» «Greit?» sa den andre av dem til arbeidslederen. «Toppers,» sa han. «Akkurat slik han sa han ville ha det.»

5 Konferansen Holly Johnson skulle delta på klokka fem, skulle finne sted i FBI-bygningens møterom i tredje etasje. Det var et stort rom, godt og vel tolv meter langt og seks meter bredt, og det var mer eller mindre fylt av et langt, blankpolert bord med tretti tilhørende stoler, femten på hver side. Solide skinnstoler og ekte eikebord, men rommet så likevel ikke ut som noe typisk styrerom i et privat firma, takket være det gamle tapetet og det billige gulvteppet, som til sammen dekket sytti kvadratmeter, og som antagelig hadde kostet mindre enn én stol. Klokka var fem, og det var midt på sommeren. Ettermiddagssolen skinte inn gjennom alle vinduene på den ene langsiden av rommet og stilte møtedeltagerne overfor et valg. Hvis de satte seg på motsatt side av vinduene, ville de få solen rett i øynene og måtte myse og ende opp med dundrende hodepine. Solen hadde danket ut luftavkjølingsanlegget, slik at hvis de satte seg med ryggen mot vinduene, ville de bli ubehagelig varme og begynne å bekymre seg over om deodoranten ville holde det reklamen lovte. Et vanskelig valg, men det viktigste måtte være å slippe hodepine og heller ta sjansen på svetteringer under armene. De som kom først, valgte derfor å sette seg på vindusrekken. Den første som ankom, var FBI-advokaten med særlig ansvar for økonomisk kriminalitet. Han ble stående et øyeblikk og overveie hvor lenge møtet sannsynligvis kom til å vare. Førtifem minutter, kanskje, tenkte han mens han så for seg Holly. Han snudde seg og prøvde å finne ut hvilken av stolene som etter hvert ville komme i skyggen av den slanke søylen som delte vindusrekken i to. Skyggestripen lå til venstre for den tredje stolen i rekken, og han visste at den ville bevege seg sakte, men

sikkert mot enden av bordet. Derfor slengte han papirene sine på bordet foran seg ved den andre stolen, og kastet jakken over stolryggen. Denne stolen var hans. Så snudde han seg rundt og ruslet mot kaffebordet i enden av rommet. De neste som kom inn, var to agenter som arbeidet med saker som kunne være knyttet til det rotet Holly Johnson holdt på med. De nikket til advokaten og fikk øye på plassen han hadde kapret. De skjønte at det ikke var noen vits i å begynne å velge mellom de fjorten andre stolene på vindusrekken. De kom alle til å bli like glohete. Derfor slengte de like godt bare mappene sine ned på de to nærmeste plassene og gikk bort og stilte seg i kaffekøen. «Er hun ikke kommet enda?» sa den ene henvendt til advokaten. «Har ikke sett snurten av henne i hele dag,» svarte han. «Og det er det du som må lide for, hva?» sa den andre. Holly Johnson var ny i jobben, men talentfull, hvilket gjorde henne populær. Før i tiden ville ikke FBI like spesielt godt å ta rotta på den type forretningsmenn som Holly var ansatt for å snuse opp, men tidene hadde endret seg, og Chicago-avdelingen hadde faktisk begynt å få sansen for denne type oppdrag. Forretningsmennene nå for tiden oppførte seg som drittsekker, ikke som respektable borgere, og FBI-agentene var lut lei av å se på dem når de satt på lokaltoget på vei hjem om ettermiddagen. FBI-agentene gikk av lokaltoget lenge før bankmennene og børsmeglerne var i nærheten av sine egne flotte forsteder. Agentene satt og bekymret seg over dyre lån og vurderte ekstrajobber for å få endene til å møtes. De satt og tenkte på alle årene de måtte arbeide som privatetterforskere på si' for å spare seg opp litt ekstra ved siden av den magre statspensjonen, mens kontorrottene i det private næringsliv satt der med sine fornøyde smil. Så da man fikk has på de første, godtet FBI-folkene seg, og da de første ble til både ti og tjue og flere hundre, utviklet det seg til en blodig sport å fakke dem. Den eneste ulempen var alt merarbeidet det førte med seg. Det var slett ikke lett å knipe kontorrottene, men det var her Holly Johnson kom inn som den gode fe. Hun var sjeldent

dyktig. Ett blikk på årsoppgjøret var nok til at hun ante ugler i mosen. Holly ville sitte på plassen sin med papirene foran seg mens hun skakket litt på hodet og tenkte. Av og til kunne hun sitte i dype tanker i timevis, men når hun til slutt så opp, hadde hun også forstått hva som hadde foregått. Deretter bar det i møte der hun forklarte alt sammen for dem. Hun fikk det til å lyde så enkelt og greit at ingen kunne komme på å tvile på det hun la frem. Hun fikk fart på sakene, og hun fikk kollegene til å føle seg mer vel der de satt på lokaltoget på vei hjem om ettermiddagen. Det var det som gjorde at hun ble så populær. Den fjerde personen som kom inn på møterommet, var han som hadde fått i oppdrag å hjelpe Holly med alt det praktiske mens hun slet med fotballskaden. Han het Milosevic. Spedbygget og med en anelse vestkystdialekt. Ikke fylt førti ennå og iført en enkel, men dyr kakidress, med gull om halsen og håndleddet. Han var også ny, overflyttet til Chicago fordi FBI mente det var der man trengte folk som ham, med greie på økonomi og finans. Han stilte seg i kaffekøen mens han så seg rundt. «Er hun sent ute?» sa han. Advokaten foran ham trakk litt på skuldrene og Milosevic gjengjeldte skuldertrekningen. Han likte Holly Johnson. Han hadde arbeidet sammen med henne i fem uker, fra da hun skadet seg på fotballbanen, og han hadde likt hvert minutt de var sammen. «Og hun som vanligvis aldri kommer for sent» sa han. Femtemann inn var Brogan, Hollys seksjonssjef. Ire, fra Boston via California. Middelaldrende, men fremdeles på den rette siden. Mørkt hår, rødt, irsk fjes. En tøffing, pent antrukket i en dyr silkejakke, ambisiøs. Han hadde kommet til Chicago på samme tid som Milosevic, og var råsur over at han ikke hadde havnet i New York. Han så frem til forfremmelsen som han mente han helt klart fortjente. Han hadde en teori om at siden Holly hadde gjort entré i hans avdeling, måtte det sannsynligvis bety at sjansene for forfremmelse var økt betraktelig. «Har hun ikke kommet enda?» spurte han. De andre fire ristet bare på skuldrene mot ham. «Jeg skal lese henne teksten,» brummet Brogan.

Holly hadde vært finansanalytiker på Wall Street før hun søkte jobb i FBI. Ingen visste riktig sikkert hvorfor hun hadde gjort det. Hun hadde visstnok en finere omgangskrets og en ditto far, så det var lett å tenke seg at hun hadde gjort det for å imponere ham på et vis. Ingen visste helt om han hadde latt seg imponere, men han burde i alle fall være stolt. Holly hadde vært én blant ti tusen søkere det året, og hadde føket rett til topps blant de fire hundre som kom gjennom nåløyet. Hun oppfylte alle rekrutteringskriteriene og vel så det. FBI hadde vært på utkikk etter kandidater med juridisk embetseksamen eller statsautoriserte revisorer, eventuelt kandidater med hovedfag i litt mer ulne disipliner, med minst tre års arbeidserfaring. Holly hadde de rette kvalifikasjoner på alle områder. Hun hadde revisoreksamen fra Yale-universitetet og en mastergrad fra Harvard, samt tre års arbeidserfaring fra Wall Street på toppen av det hele. Hun hadde kommet glimrende fra både IQ-testene og evalueringer av hennes samarbeidsevner. Endelig hadde hun sjarmert i senk de tre agentene som grillet henne på jobbintervjuet. Hollys vandel hadde blitt funnet plettfri, og hun ble sendt til FBIs akademi i Quantico. Der arbeidet hun hardt og målrettet, veltrent og sterk som hun var. Hun lærte å skyte, hun mestret suverent både kurset i lederskap/reaksjonsevne og den simulerte overfallsscenen med bruk av våpen på åpen gate. Men hennes største styrke var hennes måte å være på. Hun gjorde to ting samtidig: Først og fremst gjorde hun FBIs etiske regler til sine egne. Det sto klart for alle og enhver at hun hadde bestemt seg for å leve og dø for FBI. Dernest gjorde hun det på en slik måte at enhver mulig tvil om at det egentlig bare var et spill for galleriet, forsvant. Hun hadde nok selvironi til at folk ikke begynte å mislike henne. Isteden trykket de henne til sitt bryst. Det hersket ingen tvil om at FBI hadde gjort et megakupp ved å ansette henne. De sendte henne til Chicago og lente seg deretter tilbake for å høste som de hadde sådd. De siste som entret konferanserommet i tredje etasje, var en gjeng mannfolk som kom i følge. Tretten agenter med sjefagenten i spissen, McGrath. De tretten karene holdt seg alle i

nærheten av ham. McGrath var i ferd med å gjennomgå en del policyregler mens han gikk innover i lokalet. De tretten agentene merket seg hvert eneste ord. McGrath hadde alle odds på sin side; han hadde sittet i den øverste ledelsen og deretter kommet tilbake til feltarbeidet. Han hadde tilbrakt tre år i Hooverbygningen som assisterende direktør for FBI, og så hadde han søkt seg nedover i hierarkiet igjen, med ditto dårlig lønn, slik at han fikk arbeidet i felten igjen. Denne avgjørelsen hadde kostet McGrath ti tusen dollar i året i redusert inntekt, men han var til gjengjeld garantert å unngå å kollapse som følge av stort arbeidspress. Dessuten hadde han sikret seg en enorm og nærmest blind respekt og hengivenhet blant sine underordnede kolleger. Sjefagenten på et avdelingskontor à la det i Chicago er som en kaptein på et stort krigsskip. Teoretisk sett finnes det mennesker over ham, men de er alle sammen i Washington, flere hundre mil unna. De blir bare personer som eksisterer i teorien, mens sjefagenten er til stede med kjøtt og blod. Han holder skuta på rett kjøl, nærmest som Guds høyre hånd. Slik var det FBI i Chicago så på ham, og han gjorde ingenting for å endre dette synet. Han var fjern, men oppnåelig. Han holdt avstand, men fikk sine undersåtter til å føle at han var villig til å gå gjennom ild og vann for dem. Han var kort og tettbygd, en skikkelig energibunt av det slaget som aldri ser ut til å gå lei, og som utstråler grenseløs trygghet og selvtillit. En mann som får mannskapet til å gjøre en bedre jobb bare ved å være til stede. Han het Paul til fornavn, men de kalte ham Mack, akkurat som navnet på lastebilmerket. Han lot de tretten agentene få sette seg, ti med ryggen mot vinduet og tre med solen i øynene. Så tok han en stol og satte den ved bordenden, til Holly. Han gikk ned til den andre enden og rasket med seg en stol til seg selv. Han ble sittende med siden mot solen. Begynte å bli bekymret. «Hvor kan hun være, mon tro?» sa han. «Brogan?» Avdelingslederen ristet bare på hodet og holdt hendene avvæpnende i været. «Hun skulle ha vært her nå, så vidt jeg skjønner,» sa han.

«Har hun lagt igjen noen beskjed hos noen av dere?» spurte McGrath. «Milosevic?» Milosevic og de andre femten agentene samt FBI-advokaten ristet på hodet. McGrath begynte å bli enda mer bekymret. Folk flest følger sitt eget mønster, sin egen rytme, omtrent som et atferdsmessig fingeravtrykk. Holly var foreløpig bare et minutt eller to for sent ute, men dette var likevel så unormalt at alarmklokkene begynte å ringe for alvor. I løpet av disse åtte månedene kunne han ikke huske at hun hadde vært forsinket en eneste gang. Det hadde rett og slett aldri skjedd. Andre mennesker kunne komme tuslende fem minutter for sent inn på møterommet, og det ville virke helt normalt. Fordi det var slik mønsteret deres var. Men ikke Holly. Tre minutter over fem denne ettermiddagen satt McGrath og stirret på den tomme stolen hennes og skjønte at han hadde et problem. Han reiste seg i det stille rommet og gikk bort til kaffebordet på motsatt side. Det stod en telefon ved siden av kaffetrakteren. Han løftet av røret og ringte kontoret sitt. «Har du sett noe til Holly Johnson?» spurte han sekretæren. «Nei, Mack.» Han la på og ringte opp resepsjonen to etasjer under. «Har Holly Johnson lagt igjen noen beskjed nede hos dere?» spurte han vaktmannen. «Nei, vi har ikke sett snurten av henne.» Han la på enda en gang og ringte opp sentralbordet. «Har dere hørt noe fra Holly Johnson?» spurte han. «Nei.» Han vinket på penn og papir mens han holdt i røret. Så henvendte han seg til sentralborddamen igjen. «Gi meg personsøkernummeret hennes, er du snill, pluss nummeret til mobilen.» Han skriblet dem ned, la på og prøvde personsøkeren, men fikk bare en automatisk stemme som sa at søkeren var slått av. Deretter forsøkte han mobiltelefonen hennes. En ny automatisk stemme sa at telefonen befant seg i et område uten dekning eller var slått av. Han la på og kikket seg rundt i rommet. Klokka var ti over fem, mandag ettermiddag.

6 Reachers ur viste halv sju da bevegelsene i varebilen plutselig forandret seg. I seks timer og fire minutter hadde de kjørt jevnt og trutt av sted, om lag nitti til hundre kilometer i timen. Solen var i ferd med å gå ned. Han hadde sittet svett og varm og humpet i mørket med hjulet på god avstand mellom seg og Holly Johnson mens han hele tiden målte avstanden på et kart inni hodet sitt. Han anslo at de hadde kjørt cirka seksti mil. Men han visste ikke i hvilken retning det bar. Hvis de hadde kjørt østover, hadde de i så fall kjørt tvers igjennom Indiana og videre nesten gjennom Ohio. De var kanskje i ferd med å kjøre inn i Pennsylvania eller West Virginia. Hvis de hadde kjørt sørover, var de i så fall ute av Illinois nå og kanskje i Missouri eller Kentucky, eller til og med helt i Tennessee hvis de kjørte fortere enn han trodde. Hvis det var vestover det bar, hadde de kjørt tvers over Iowa. Det kunne også være at de hadde kjørt rundt Michigan-sjøen og var på vei nordover, opp gjennom Michigan. Eller strake veien nordvestover, hvor de i så fall måtte befinne seg i nærheten av Minneapolis. Men uansett var de ved målet nå, for varebilen slo ned farten. Det bar mot høyre, som om de var i ferd med å svinge av motorveien. Det bråkte i girstangen og de humpet over et ødelagt fortau. De kjørte snart til høyre, snart til venstre, så de ble slengt frem og tilbake. Hollys krykke klapret i vei mens den skled rundt på det ruglete metallgulvet. Varebilen durte av gårde, først i oppoverbakker, deretter i nedoverbakker. Så ble den stående og vente ved usynlige veikryss, før det bar av sted igjen. Sjåføren trykte hardt på bremsen, svingte brått til venstre og kjørte deretter ned en rett, men hullet vei i om lag et kvarter.

«En eller annen bygdevei,» sa Reacher. «Ja, tydeligvis,» sa Holly. «Men hvor?» Reacher bare trakk på skuldrene mot henne i mørket. Varebilen stanset nesten helt opp, før den tok en brå høyresving. Veien ble enda verre. Varebilen hoppet og danset i om lag hundreogfemti meter før den til slutt stoppet helt opp. De hørte passasjerdøren foran bli åpnet. Motoren gikk fremdeles på tomgang. Passasjerdøren smalt igjen. Reacher hørte en stor dør gå opp. Deretter trillet varebilen sakte fremover. Motorlyden bråkte mot metallveggene. Reacher hørte lyden av døren atter en gang, og motoren ga fra seg et enda høyere ekko nå. Så ble den skrudd av og døde stille bort. «Vi befinner oss i et slags fjøs,» sa Reacher. «Med dørene igjen.» Holly nikket utålmodig. «Jeg skjønner det,» sa hun. «Et kufjøs. Det kan jeg lukte.» Reacher hørte noen snakke dempet sammen utenfor varebilen. Fottrinn nærmet seg bakdørene. En nøkkel ble stukket i låsen. Håndtaket beveget seg. Lyset blendet dem idet døren gikk opp. Reacher myste mot det plutselige elektriske lyset og stirret ut forbi Holly, på tre menn, to Glocker og en hagle. «Ut,» sa sjefen. De kjempet seg ut med håndjernene lenket til hverandre. Ikke spesielt enkelt. De var stive og støle etter å ha sittet sammenkrøpet i seks lange timer. Holly hadde fullstendig mistet følelsen i kneet. Reacher begynte å gå tilbake for å hente krykken til henne. «La den ligge, din kødd,» sa sjefen. Han virket trett og irritabel. Reacher så ham rett i øynene og trakk på skuldrene. Holly strammet seg opp og prøvde å legge vekten på benet. Hun gispet av smerte og ga opp, kikket mekanisk bort på Reacher som om han skulle være et slags tre. Hun strakte seg rundt med den frie venstrehånden og grep ham rundt nakken. Det var den eneste måten hun kunne holde seg oppreist på. «Beklager så mye,» mumlet hun. Sjefen vinket mot sin venstre side med pistolen. De befant

seg i et svært kufjøs. Ingen kyr var å se, men de hadde nylig vært der siden det luktet så stramt. Varebilen stod parkert i den brede midtgangen. Båsene stod på rekke og rad på hver side, romslige og med galvaniserte stålrør møysommelig sveiset sammen. Reacher vred på seg og fikk fatt i Hollys midje. De hinket som best de kunne bort til den båsen som mannen med pistol pekte på. Holly grep begjærlig tak i karmen og støttet seg til den. Følte seg ille til mote. «Beklager,» mumlet hun igjen. Reacher nikket og ventet. Sjåføren pekte rett på dem med haglgeværet, mens sjefen gikk sin vei. Han slengte døren opp på vidt gap og gikk ut. Reacher fikk et glimt av himmelen som var i ferd med å mørkne. Overskyet. Ikke mulig å si noe om hvor de kunne befinne seg. Sjefen var borte i fem minutter. Det var dørgende stille i fjøset. De andre to karene stod ubevegelige, med våpnene klare og i stilling. Den skvetne fyren med Glocken stod og stirret på Reacher. Sjåføren med haglen stirret på puppene til Holly. Smilte skjevt. Ingen sa noe. Så kom sjefen inn igjen. Han hadde med seg et par håndjern til og to tunge kjettinglenker. «Nå er du i ferd med å gjøre noe veldig dumt,» sa Holly. «Jeg jobber nemlig i FBI.» «Det er jeg fullstendig klar over,» sa han. «Bare hold smella, du.» «Du er i ferd med å begå en grov forbrytelse,» fortsatte hun. «Det er jeg også fullstendig klar over. Sa jeg ikke at du skulle holde smella? Ett ord til fra deg, så skyter jeg kompisen din midt i planeten. Da kan du jo tilbringe natta med et lik lenka til håndleddet ditt, eller hva?» Han ventet til hun nikket stumt. Så stilte sjåføren med haglgeværet seg opp bak dem, og sjefen låste opp håndjernet og frigjorde håndleddene deres. Han slengte den ene lenken rundt karmen på båsen og låste den fast til den delen av håndjernet som hang og slang fra Reachers venstre arm. Han nappet og rykket i det for å forvisse seg om at det var låst. Så slepte han Holly to båser lenger ned og brukte det nye håndjernet og den andre lengden kjetting til å låse henne fast til karmen, seks meter

unna Reacher. Kneet ga etter. Hun gikk rett ned i knestående på det skitne fjøsgulvet mens hun stønnet høyt av smerte. Sjefen brydde seg ikke det døyt. Gikk bare tilbake dit Reacher var lenket fast og stanset rett foran ham. «Hvem i helvete er du for en drittsekk, da?» Reacher svarte ikke. Han visste at nøklene til begge håndjernene lå i bukselommen hans. Han visste det ville ta ham halvannet sekund å vri halsen om på ham med den delen av kjettingen som hang løst fra håndleddet hans. Men så var det de to andre karene da, de var jo utenfor rekkevidde. En Glock og en hagle, for langt unna til å få tak i før han hadde fått frigjort seg, men likevel så nær at fristelsen nesten ble for stor. Følelsene rev og slet i ham. Til slutt bare trakk han på skuldrene og kikket ned på halmen på gulvet. Den var full av kumøkk. «Jeg stilte deg et jævla spørsmål,» sa sjefen. Reacher tittet på ham. I øyekroken så han den skvetne av dem løfte pistolen faretruende noen grader oppover. «Svar da, for faen,» gjentok han iskaldt. Den skvetne karen pekte på ham med pistolen. Rett på ham. I skulderhøyde. Rett mot hodet hans. Det dirret litt i munningen, men ikke mer enn at han sannsynligvis ville treffe blink. Han stod tross alt på temmelig kloss hold. Reacher kikket først på den ene, så på den andre. Han med haglen slet blikket vekk fra puppene til Holly. Han løftet våpenet opp i hoftehøyde. Pekte på Reacher. Det var en Ithaca 37. Kaliber .12. Femskuddsutgaven kun med pistolgrep. Han ladet haglen. Ekkoet gjallet i fjøsveggene. Døde bort. Reacher så avtrekkeren bevege seg de første par millimeterne. «Hva heter du?» spurte sjefen. Avtrekkeren beveget seg enda litt til. Hvis han trakk av, ville Reacher miste begge bena og mesteparten av magesekken. «Hva heter du?» gjentok han. Det var en kaliber .12, så Reacher kom nok ikke til å bli drept på flekken, men ville derimot blø i hjel på det skitne fjøsgulvet. Med hovedpulsåren i låret blåst bort, ville det ta ett minutt, kanskje halvannet. Under slike forhold var det ingen vits i å nekte å oppgi navnet.

«Jack Reacher,» sa han. Sjefen nikket fornøyd, som om han hadde vunnet gull. «Kjenner du denne hora her?» spurte han. Reacher kikket bort på Holly. «Bedre enn en del andre,» sa han. «Jeg har akkurat sittet fastspent til henne i seks timer.» «Prøver du å være drittmorsom, eller hva?» Reacher ristet benektende på hodet. «Tilfeldig forbipasserende,» sa han. «Har aldri sett henne før.» «Jobber du i FBI også?» Reacher ristet på hodet på ny. «Jeg er dørvakt,» sa han. «På en klubb i Chicago.» «Er du helt sikker på det'a, din pikk?» Reacher nikket. «Helt sikker,» svarte han. «Jeg er ikke dummere enn at jeg husker hva jeg jobber med, fra en dag til den neste.» Det ble stille en lang stund. Spenningen var til å ta og føle på. Plutselig slappet den skvetne fyren med pistolen litt av og senket hånden. Sjåføren svingte haglgeværet ned mot gulvet. Han snudde seg mot puppene til Holly igjen. Sjefen nikket mot Reacher. «Ja vel, idiot,» sa han. «Hvis du oppfører deg som folk, får du fortsette å leve. Det samme gjelder tispa. Vi skal ikke gjøre dere noe. Ikke foreløpig i hvert fall.» De tre mannfolkene stilte seg opp i midtgangen og gikk deretter ut av fjøset. Før de låste døren bak seg, fikk Reacher et glimt av himmelen igjen. Mørkere nå. Fremdeles overskyet. Ingen stjerner. Ingen holdepunkter. Han sjekket kjettingen. Den var festet skikkelig til håndjernet i den ene enden og til karmen i den andre. Kanskje to meter lang. Han hørte Holly foreta det samme eksperimentet. Hun strammet kjettingen sin og målte radien hun hadde å bevege seg på. «Har du noe imot å se en annen vei?» ropte hun bort til ham. «Hvorfor det?» ropte han tilbake. Det ble stille en kort stund. Hun sukket. Følte seg både flau og utslitt.

«Må du virkelig spørre?» ropte hun. «Vi var i den varebilen i seks timer, og det var tynt med toaletter der inne, ikke sant?» «Skal du bruke båsen ved siden av?» spurte han. «Hva tror du?» svarte hun. «OK,» sa han. «Du tar den til høyre, så tar jeg den til venstre. Jeg lover å ikke kikke hvis du ikke gjør det.» De tre karene kom inn i fjøset igjen med mat før timen var omme. En slags kjøttstuing på kantinetallerkener av metall, en til hver. Dårlig stekte kjøttbiter og en haug harde gulrøtter. Hvem de nå enn var, så hadde de i hvert fall ikke vunnet noen priser på kjøkkenet, slo Reacher fast. De delte ut et blikk-krus svak kaffe, ett til hver. Så satte de seg inn i varebilen. Startet motoren og rygget ut av fjøset. Skrudde av de skarpe lysene i taket. Reacher fikk et glimt av tomheten som rådet utenfor. Til slutt låste de igjen den svære døren etter seg og overlot fangene til seg selv, mørket og stillheten. «Bensinstasjonen,» ropte Holly seks meter unna. «De tanker opp til resten av turen. Det kan de ikke gjøre med oss i bilen. De tar ikke sjansen på at vi begynner å banke i veggene og rope på hjelp.» Reacher nikket og drakk opp kaffen sin. Slikket gaffelen ren for stuing. Bøyde den ene gaffeltannen rett ut og bendte til enden med tommelfingerneglen. Den ble seende ut som en liten krok, som han brukte til å dirke opp låsen på håndjernet med. Det tok ham atten sekunder fra begynnelse til slutt. Han slapp håndjernet og kjettinglenken ned på det halmdekte gulvet og gikk bort til Holly. Bøyde seg ned og låste opp håndleddet hennes. Tolv sekunder. Stablet henne opp på bena. «Dørvakt, jaha?» sa hun. «Jaha,» sa han. «La oss kikke oss litt rundt.» «Jeg klarer ikke å gå,» sa hun. «Krykken ligger igjen i den fordømte varebilen.» Reacher nikket. Hun ble igjen i båsen og støttet seg til karmen. Han speidet rundt i det store, tomme fjøset. Det var en solid bygning, i hundre prosent galvanisert metall, akkurat som båskarmene. Den store døren var låst fra utsiden. Sannsynligvis

med stålbolt og hengelås. Ikke noe problem hvis han bare hadde kunnet komme til hengelåsen, men han befant seg innendørs og hengelåsen var utendørs. Veggene møtte gulvet med en rettvinklet skinne boltet skikkelig ned i betongen. Veggene var av horisontale metallflak, om lag ni meter lange og en meter høye. De var festet til hverandre med flere av de rettvinklede skinnene boltet i hverandre. Hver skinne etterlot seg en fordypning på cirka femten centimeter, omtrent som en gigantisk stige med en meter mellom hvert trinn. Han begynte å klatre oppetter veggen, heiste seg opp skinne for skinne, en meter av gangen. Veien ut av fjøset lå rett der oppe, øverst på veggen, sju trinn opp, drøyt åtte meter over bakken. Det var en ventilasjonsluke mellom veggens øvre kant og det overliggende metalltaket, omtrent førtifem centimeter høy. Nok plass til at man kunne rulle seg horisontalt ut gjennom åpningen omtrent som en gammeldags høydehopper, henge utfor ytterveggen og la seg slippe seg seks meter ned til bakken under. Han kunne gjøre det, men ikke Holly Johnson. Hun kunne ikke engang gå bort til veggen. Ikke kunne hun klatre opp, og slett ikke slippe seg seks meter, for så å lande på allerede ødelagte leddbånd. «Kom deg av gårde,» ropte hun opp til ham. «Kom deg ut herifra på sekundet.» Han hørte ikke etter, kikket isteden ut gjennom sprekken og ut i mørket. Takskjegget over ham hindret det store overblikket, men det han så, var bare øde landskap. Han klatret ned igjen og besteg de andre tre veggene i tur og orden. Den andre veggen avslørte ikke annet enn øde landskap, den heller. Fra den tredje kunne han se våningshuset på gården. Hvite treplanker. Lys i to av vinduene. Fra den fjerde veggen i fjøset kunne han se rett bort på gårdsveien. Det var omtrent hundreogfemti meter frem til den øde hovedveien. Og enda mer øde landskap bortenfor. Et par billys i det fjerne som hoppet og spratt. Langt fra hverandre. De ble mer og mer synlige. Kom tydeligvis nærmere. Det var varebilen, på vei tilbake igjen. «Ser du hvor vi er?» ropte Holly opp til ham.

«Nei, ingen anelse,» ropte Reacher tilbake. «Et eller annet sted på landsbygda. Kan egentlig være hvor som helst. Hvor er det de har slike kuer? Og jorder og sånt?» «Er terrenget kupert?» ropte Holly. «Eller flatt?» «Vet ikke,» svarte Reacher. «Det er mørkt. Kanskje litt kupert, ja.» «Det kan være Pennsylvania,» sa Holly. «Der er det både åser og kuer.» Reacher klatret ned den fjerde veggen og gikk bort til båsen hennes. «Kom deg vekk herifra da, for Guds skyld,» sa hun. «Slå alarm!» Han ristet på hodet og hørte i det samme dieselmotoren svinge sakte inn på gårdsveien. «Det er ikke nødvendigvis det beste alternativet,» sa han. Hun stirret på ham. «Hvem fanken har gitt deg noe alternativ?» spurte hun vantro. «Jeg befaler deg. Du er sivil og jeg er FBI, og jeg befaler deg å sporenstreks komme deg i sikkerhet.» Reacher ble bare stående. Han dro på det. «Det er en ordre, skjønner du?» forsøkte Holly seg en gang til. «Har du tenkt å adlyde meg eller hva?» Reacher ristet på hodet. «Nei,» sa han. Hun stirret rasende på ham. Så var varebilen der igjen. De hørte brølet fra dieselmotoren og lyden av fjærene på gårdsveien utenfor. Reacher låste igjen Hollys håndjern og løp tilbake til sin egen bås. De hørte det slamre i bildøren, deretter fottrinn på betongen. Reacher festet kjettinglenken til karmen og bøyde gaffeltannen tilbake på plass. Da fjøsdøren gikk opp og lyset ble skrudd på, satt han rolig på halmgulvet.