Farlige forhold av Vivica Sten

Viveca Sten

Farlige forhold Oversatt av Kari Engen

Viveca Sten Originalens tittel: I farans riktning Oversatt av Kari Engen © 2013 Viveca Sten First published by Forum Bokförlag, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-40971-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Mats Lindfors – webbkusten Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 9,8/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Sascha Birkhahn 1911–2012

Onsdag 24. desember 2008

Kapittel 1

Bare hun kom seg ut til Sandhamn ville alt bli bra. Det var ingen steder hun kjente seg så trygg som der.

Jeanette Thiels gjentok ordene som et mantra mens hun kjørte i snø og slaps på motorveien. Flere ganger måtte hun blunke bort tårene for å klare å se ordentlig, og ved Skurubron fikk hun nesten sladd på bilen.

Hun passerte golfbanen ved Fågelbro og Strömma kanal.

Båten gikk om noen minutter, klokka kvart på tre. Den måtte hun rekke, det var dagens siste avgang.

Etter en evighet åpnet havnen i Stavsnäs seg foran henne, og hun svingte inn på den halvfulle parkeringsplassen. Hun fomlet med nøkkelen, men klarte omsider å få satt på alarmen og låst Forden.

Vinden bet i kinnene. Temperaturen hadde falt kraftig, og det måtte være minst ti minusgrader, hvis ikke mer. Et stykke unna slo linene mot en tom flaggstang, og utenfor bukta gikk bølgene hvite.

En begynnende kvalme steg i halsen, men hun hadde ikke tid til å tenke på det.

Med bøyd hode skyndte hun seg mot kaien der den store båten ventet i tussmørket. Hun var sistemann om bord, bak henne ble landgangen trukket inn, og få sekunder senere la båten fra kai. Likevel klarte hun ikke å la være å snu seg for å se om det var noen der.

Jeanette krøp sammen i et hjørne i akterenden av fergen og trakk hetten over håret så ansiktet nesten ikke var synlig.

9

Hun visste at hun burde spise noe, men var for sliten til å gå opp i kafeteriaen. I stedet gled hun inn i en slags halvdøs med motoren dunkende i bakgrunnen. Den rytmiske lyden hadde en beroligende virkning.

Mobilen vibrerte i lommen, og hun stakk automatisk ned hånden før hun trakk den til seg igjen. Ville ikke vite hvem det var som skulle ha tak i henne.

«Neste stopp er Sandhamn,» sa det i en sprakende høyttaler. «Kapteinen og besetningen benytter anledningen til å ønske alle en riktig god jul.»

Jeanette så for seg ansiktet til Alice og prøvde å la være å gråte. Nå var hun og Michael sikkert i gang med de siste forberedelsene. Julegavene lå pakket inn under treet, og det luktet juleskinke og kjøttboller på kjøkkenet. Snart ville Michaels foreldre komme, nedlesset med gaver.

Alice hadde bedt henne om å feire jul sammen med dem.

Det var det siste hun hadde spurt om før hun gikk.

«Vær så snill, mamma. Bare en liten stund, et par timer i det minste?»

Jeanette hadde ristet på hodet og prøvd å trykke et kyss mot pannen hennes. Men Alice vred seg unna, og munnen streifet bare håret.

Den dårlige samvittigheten meldte seg. Hvorfor ble det alltid så feil?

De skulle være framme om noen minutter, og hun reiste seg for å finne toalettene.

Da hun åpnet døren, skvatt hun litt ved synet av den likbleke kvinnen i speilet. Det tok et øyeblikk før hun skjønte at det var sitt eget ansikt hun hadde foran seg. Hun hadde mørke ringer under øynene og var grå i huden. Dype linjer strakte seg fra nese til munn.

Jeg ser gammel ut, tenkte hun. Hvor ble det av tiden?

Da hun vasket hendene, unngikk hun å se seg i speilet.

Motorduren ble svakere, noe som måtte bety at kapteinen hadde senket farten for å gå inn sundet til Sandhamn.

Hun tok bagen sin fra det skitne gulvet og hektet bære10

remmen over skulderen. Det var ikke mange om bord, likevel drøyde hun så hun ble sist i køen.

«God jul,» sa matrosen da hun ga fra seg billetten.

Jeanette prøvde å gi ham et smil.

De andre passasjerene hadde allerede forsvunnet fra brygga. Det var for kaldt til å bli stående unødig. Likevel satte Jeanette fra seg bagen og betraktet de velkjente omgivelsene.

Snøen lå i fonner langs strandpromenaden som førte fra dampbåtbrygga til Seglarhotellet. På den brede stranden lå dusinvis av båter i opplag for vinteren under snødekte presenninger.

I den vestlige delen av havnen kunne hun skimte vertshusets gule bygning med lysslynger på fasaden. De tindrende lysene fikk henne nesten til å gråte igjen. Hun tok bagen og begynte å gå.

Det luktet sterkt av hyasinter inne på Seglarhotellet. Bak den høye skranken sto en blond resepsjonist med nisselue på. Jeanette presenterte seg.

«Jeg ringte og bestilte rom i formiddag.»

Jenta smilte blidt, og Jeanette kunne ikke unngå å legge merke til hvor dårlig den rosa leppestiften passet til nisseluens rødfarge.

«Det stemmer,» sa hun. «Velkommen. Du skal bo i en av leilighetene bak bassenget. Du er ikke mørkeredd, vel?»

Hun smilte igjen, som om hun hadde sagt noe morsomt.

«Det er dessverre fullt på selve hotellet, vi har bare leilighetene igjen.»

Før Jeanette rakk å si noe, sa hun: «Middagen serveres fra klokka sju, og du må bestille bord.

Passer det med åtte?»

Jeanette nikket.

«Vi har en kjempeflott julebuffé,» fortsatte jenta. «Alt du kan ønske deg, femten sorter sild. Og så kommer selvsagt nissen til alle snille barn.»

Hun blunket til Jeanette. Det virket ikke som om hun 11

reflekterte over hvorvidt en enslig middelaldrende kvinne hadde noen interesse av besøk fra nissen.

«Trenger du hjelp med bagasjen?» spurte hun så. «Det er ikke veldig langt, mindre enn hundre og femti meter. Du går ned yttertrappen og tar til høyre. Følg den måkte stien forbi minigolfbanen og ta til høyre igjen der bassengområdet begynner. Du bor to hus etter inngangen.»

«Det klarer jeg nok,» mumlet Jeanette.

Det suste i ørene da hun strakte seg etter bagen.

«Håper du får en hyggelig julehelg her hos oss. Det er gudstjeneste i Sandhamn kapell i morgen klokka sju, hvis du vil gå dit. Det pleier å være veldig stemningsfullt.»

Omsider ga hun fra seg nøkkelkortet, og Jeanette tok bagen for å gå. Så nølte hun.

«Er det bare jeg som bor der borte?» sa hun lavt.

«Vent, så skal jeg se etter.»

Resepsjonisten snudde seg så fort mot skjermen at nisseluen vippet. Hun rynket pannen før hun løftet blikket igjen.

«Ja, du er der helt alene.»

Kapittel 2

Kriminalbetjent Thomas Andreasson smilte da han så datteren pirke nysgjerrig på pakken under det drøyt meterhøye grantreet.

Nesten alle gavene var til Elin, enda så liten hun var. Hun fylte ikke ett år før i mars. Pernilla og han var blitt enige om å begrense julegavene med tanke på hva det hadde kostet å bygge på sommerhuset samme høst, men etter pakkehaugen å dømme var det ingen av dem som hadde klart å holde seg til avtalen. Dessuten hadde de fått med en stor pose fra farmor og farfar som feiret jul sammen med Thomas’ bror og familie. Moren til Pernilla var hos søsteren i USA, så de var alene i huset på Harö.

Ikke at Thomas hadde noe imot det. En grov voldssak i begynnelsen av desember hadde lagt beslag på tiden hans fram til juleferien, og nå gledet han seg til å slappe av sammen med familien. Det skulle bli deilig å få stenge ute en virkelighet som av og til var en større påkjenning enn han ville innrømme.

Thomas kikket ut gjennom vinduet. Nede på brygga skinte to lykter som han hadde satt ut samme ettermiddag.

Et kraftig snøfall de siste dagene hadde lagt et mykt hvitt teppe over holmer og skjær. Da de kom ut til øya, var de nakne trærne forvandlet til skimrende stammer med kroner som glitret av rimfrost.

Isen hadde lagt seg helt innerst i vika. Hvis kulda vedvarte, kom det til å bli som før i tiden, da isen lå tjukk i skjærgår13

den i flere måneder og man kunne ta seg fram mellom øyene med sparkstøtting.

Hvor var forresten den gamle sparken? Med litt flaks sto den fortsatt hos foreldrene hans. Den stappfulle vedboden deres rommet alt mulig, tiår med oppsamlede ting som kunne komme til nytte en gang.

Elin avbrøt tankene hans. Hun svaiet der hun satt og strakte armene mot ham. Han løftet henne opp på fanget, og hun satte seg fornøyd til rette med pannen lent mot brystkassen hans.

Pernilla drev og ryddet bort restene etter det lille julebordet deres. Skinken, pølsene og silden sto allerede i kjøleskapet. Nå varmet hun gløgg og laget kaffe før pakkeutdelingen.

Dette året blir nok det siste uten nisse, tenkte Thomas, til neste år hadde farfar en viktig rolle å spille.

«Trenger du hjelp?» spurte han og slapp Elin med blikket.

«Det går bra.» Pernilla bøyde seg ned for å finne et brett i et av underskapene. «Du laget jo maten, da kan jeg rydde opp.»

De hadde hogget det lille juletreet på øya og pyntet det kvelden før. Om morgenen hadde Elin ramlet borti det, og granen hadde veltet med kuler, glitter og det hele. Tårene hadde flommet. Men det var ikke verre enn at det lot seg gjøre å få treet like fint igjen. Hun hadde fått sitt eget glitter som hun lekte med til det gikk i stykker.

Thomas løftet datteren ned på gulvet og satte seg på knærne ved siden av henne. Han lot leppene streife det myke kinnet.

Duften av småbarn.

Til ære for dagen var det lyse håret pyntet med en liten sløyfe i pannen, som vippet forventningsfullt opp og ned.

«Hva sier du?» sa han. «Skal vi åpne en liten pakke, bare du og jeg, mens mamma gjør seg ferdig på kjøkkenet?»

Kapittel 3

Da Jeanette åpnet øynene, tok det noen sekunder før hun skjønte at hun var på hotellrommet. Kvalmen hadde ikke gitt seg, og hun hadde vondt rundt navlen, korte kramper som kom og gikk. Sengen hun hadde sunket ned i var myk og bred, likevel var det vanskelig å finne en behagelig stilling. Hun var uggen og frossen, til tross for den tjukke genseren.

Hvor lenge hadde hun sovet?

Hun så på klokka. Den var snart fem på åtte. Hvis hun skulle få i seg noe mat, måtte hun gå bort til restauranten.

Det verket i kroppen av trøtthet, og hun skjønte ikke hvordan hun skulle orke å stå opp.

I bakgrunnen sto tv-en på. Det hadde skjedd automatisk.

Som gammel journalist var nyhetene det første hun skrudde på når hun kom inn på et hotellrom. Men det var ingen vits i å høre etter, alt de hadde å by på, var pludring om julefeiringer forskjellige steder i landet. Som om ingenting av betydning hadde skjedd i verden akkurat denne dagen.

Før i tiden ville det ha gjort henne opprørt, nå kunne det være det samme.

Hun så seg om og merket seg at noen hadde prøvd å skape skjærgårdsfølelse ved hjelp av bildene på veggene: Svarthvitt-fotografier fra Sandhamn tatt på begynnelsen av nittenhundretallet. Smekre seilbåter, strandpromenaden med kvinner i bredbremmede hatter og herrer i mørkeblå frakk.

Jeanette blunket og kom seg på bena. Igjen var krampen der. Hun prøvde å ignorere den og heller hente fram den 15

gamle følelsen av at Sandhamn var det tryggeste stedet på jord.

Mormor, tenkte hun og fikk en klump i halsen ved minnet om barndommens somre i huset på den andre siden av øya. Hun hadde vært der altfor sjelden de siste årene, men det skulle det bli en forandring på nå. Til våren skulle hun ta med seg Alice dit og bli hele sommeren.

Hun fikk ta turen bort dit i morgen. Der ville hun sikkert klare å tenke, fatte en beslutning. Som før. Det var alltid mormor hun hadde tydd til, mormor som kom med varm kakao og gode råd når hun trengte det som mest.

Jeanette gikk inn på badet og skylte ansiktet i kaldt vann.

Men ubehaget lot seg ikke fordrive, og hendene skalv da hun tørket dem. Året før hadde hun vært i Midtøsten på denne tiden, på reportasjereise. Innhyllet i mørk, fotsid burka hadde hun intervjuet sinte og redde kvinner i Iran. Det hadde resultert i flere lange artikler om kvinnesituasjonen i landet. En av dem var blitt fanget opp av kveldsnyhetene, og redaksjonssjefen var blitt like fornøyd som om det var han som hadde smøget seg rundt i de trange smugene under varme, støvete lag med stoff.

Hun hadde utgjort en forskjell, tenkte hun den gangen, da hun kom tilbake til hotellet. Da hadde det vært for sent å ringe Alice og ønske henne god jul.

Dette var første gang på mange år at hun var i Sverige i juleferien.

Hun hadde vært nødt.

Igjen var bildene der, og pulsen gikk fortere. Jeanette gikk ut i stuen for å finne mac-en. Måtte tenkte på noe annet, få bort alt som surret rundt i hodet.

Men da fingrene lette gjennom bagen, fant hun ikke maskinen. Stresset åpnet hun vesken på vid gap og rotet gjennom den igjen. Til slutt tømte hun innholdet i lenestolen. Ut falt truser, jeans og medisinglass hulter til bulter i en eneste røre.

Med noe som lignet panikk stirret hun på rotet foran seg.

16

Hun var sikker på at hun hadde pakket mac-en før hun reiste. Det måtte hun ha gjort, likevel var den ikke der.

For sikkerhets skyld undersøkte hun bagen en siste gang, men det eneste som lå igjen, var en gammel fyrstikkeske fra Frankfurt som hadde kilt seg fast i et hjørne for lenge siden.

Hadde hun glemt datamaskinen i leiligheten? Det var ikke mulig, hun tok den jo alltid med seg. Jeanette strøk håret bort fra pannen som var blitt fuktig av svette. Hvor kunne den være?

Ikke på båten, hun hadde ikke åpnet bagen mens hun var om bord. Og hvis den hadde falt ut i bilen, burde hun ha merket det.

Eller kanskje ikke?

Hun hadde vært så ute av seg da hun reiste, så rystet og forvirret at hun bare hadde kastet nedi det mest nødvendige og løpt av sted. Det var bare så vidt hun hadde husket å låse døren etter seg.

Hun hulket. Hvordan kunne hun klare å glemme datamaskinen sin etter alt som var skjedd?

Plutselig kjente hun suget etter en røyk, enda hun hadde vært så fast bestemt på å slutte. Det lå sikkert igjen et par i pakken nederst i håndvesken. Hun fikk holde løftet sitt en annen dag.

Et lite skilt på veggen opplyste om at hun bodde i en røykfri leilighet. Da måtte hun uansett ut. Orket hun det?

En lyd fra den andre siden av veggen fikk henne til å rykke til. Det hørtes nesten ut som en dør som smalt igjen. Eller var det bare snø som raste fra taket? Hadde ikke resepsjonisten sagt at hun var alene her?

Jeanette snudde seg. Alt var stille. Det måtte være noe hun hadde innbilt seg.

Nå kom kvalmen igjen, smaken av metall i munnen.

Gardinene var trukket for. Da hun skjøv den ene av dem til siden, så hun at det var helt svart ute, ikke engang det tjukke laget med snø lyste opp mørket.

Langsomt løsnet hun vindushaspen, nesten som om noen hadde bedt henne om å åpne. En meter lenger ned begynte 17

taket til neste etasje som var dekket av et like tykt hvitt lag som bakken.

Jeanette skjøv vinduet en anelse opp og grøsset da iskald vind strømmet inn. Hun prøvde å late som ingenting mens hun lyttet etter bruset fra havet. Vannet lå bare rundt tretti meter unna, akkurat som ved huset til bestemoren. Hun husket lyden av bølgene, drønnet når de slo innover stranden.

Hun hadde elsket følelsen av å være helt ute i havgapet, se utover havet som aldri var helt stille. Av og til drømte hun om vannmassene, at hun sank sakte mot bunnen, sovnet blant vaiende sjøgress, omgitt av fisker som pilte fram og tilbake.

Men hun var aldri redd, ikke hos mormor.

Kulda gjorde seg gjeldende, og Jeanette hutret. Hun vred på hodet og kikket ut gjennom det andre vinduet som vendte mot inngangen. Det var mørkt i naboleilighetene, og lampen over ytterdøren klarte ikke å lyse opp omgivelsene. Utenfor den runde lyskjeglen fantes det bare mørke og skygge.