Farlig formue av Ken Follett

KEN FOLLETT

Farlig formue Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen

Ken Follett Originalens tittel: A Dangerous Fortune Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen Opprinnelig utgave: © Ken Follett 1993 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1994 Utgitt i CUB serien første gang i 1995.

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48282-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

For god hjelp under arbeidet med denne boken, takker jeg følgende venner, slektninger og kolleger: Carole Baron • Joanna Bourke • Ben Braber George Brennan • Jackie Farber • Barbara Follett Emanuele Follett • Katya Follett • Michael Haskoll Pam Mendez • M.J. Orbell • Richard Overy • Dan Starer Kim Turner • Ann Ward • Jane Wood • Al Zuckermann Ken Follett 16. mars 1993

PROLOG 1866

1 Den dagen tragedien skjedde, hadde guttene på Windfield pensjonatskole fått husarrest.

Det var en varm søndag i mai, og de ville normalt ha tilbrakt dagen ute på gressbanen, der noen av dem ville ha spilt cricket mens andre sto i den skyggefulle utkanten av Bishopskogen og så på. Men en forbrytelse var blitt begått. Seks gullmynter var blitt stjålet fra skrivebordet til Mr. Offerton, latinlæreren, og hele skolen var under mistanke. Alle guttene fikk pent holde seg innendørs til tyven var fakket.

Micky Miranda satt ved et bord skrammet med initialene til generasjoner av lutleie skolegutter. I hånden holdt han en offentlig publikasjon med tittelen Utrustning for infanteriet.

Stikkene som viste sverd, musketter og rifler, ville ellers ha fascinert ham, men det var for varmt til at han klarte å konsentrere seg. Tvers overfor ham ved bordet kikket Edward Pilaster, romkameraten hans, opp fra et oppgavehefte i latin.

Han satt og skrev av Mickys oversettelse av en side fra en av Plutarks biografier, og nå plantet han en blekkblå finger i boken og sa: «Jeg skjønner ikke hva som står her.»

Micky så etter. «Eksekvere,» sa han. «Det heter det samme på latin, exsequi.» Micky syntes latin var lett, kanskje fordi mange av ordene kunne minne om spansk, som var morsmålet hans.

Edwards penn krasset videre. Micky reiste seg rastløst og gikk bort til det åpne vinduet. Det var helt vindstille. Han sendte et lengselsfullt blikk over stallene mot skogbrynet. Det lå en skyggefull badekulp i et nedlagt stenbrudd i den nordre enden av Bishopskogen. Vannet var kaldt og dypt …

9

«Vi går og bader,» sa han plutselig.

«Vi har ikke lov,» sa Edward.

«Vi kan ta veien gjennom synagogen.»

«Synagogen» var værelset som lå vegg i vegg med deres eget og ble delt av tre jødiske gutter. Windfield pensjonatskole tok nokså lett på religionsundervisningen og stilte seg tolerant til ulike trosretninger, og dette var nok grunnen til at skolen appellerte til så vel jødiske foreldre som til Edwards metodistfamilie og Mickys katolske far. Men på tross av skolens offisielle frilynthet ble jødiske gutter utsatt for en viss forfølgelse av de andre guttene. «Vi kan klatre ut gjennom vinduet deres,» fortsatte Micky. «Vi kan slippe oss ned på bryggerhustaket og derfra videre ned på baksiden av stallen og snike oss inn i skogen.»

Edward så redd på ham. «Det blir Striper’n hvis vi blir tatt.»

«Striper’n» var rektors askekjepp. Dr. Poleson visste å bruke den. Straffen for å bryte portforbudet var tolv smertefulle rapp.

Micky hadde fått smake kjeppen én gang som straff for å ha deltatt i pengespill, og han grøsset fremdeles når han tenkte på det. Men det var liten sjanse for at de skulle bli tatt, og tanken på å rive av seg klærne og kaste seg naken ut i kulpen var så besnærende at han formelig kunne kjenne det kalde vannet mot den svette huden.

Han så på romkameraten sin. Edward var ikke spesielt godt likt på skolen: Han var for doven til å bli skoleflink, for klønet til å gjøre det bra på idrettsbanen, og for egoistisk til å vinne mange venner. Micky var den eneste vennen han hadde, og Edward utsto ikke tanken på at Micky tilbrakte tid sammen med andre gutter. «Jeg får høre om Pilkington har lyst til å bli med,» sa Micky og gikk mot døren.

«Nei, ikke gjør det,» sa Edward engstelig.

«Jeg kan ikke se noen grunn til ikke å gjøre det,» sa Micky.

«Du er jo for redd til å bli med selv.»

«Jeg er ikke redd,» sa Edward uten å lyde særlig overbevisende. «Jeg må gjøre ferdig latinleksen.»

«Du får gjøre den ferdig mens jeg går og bader sammen med Pilkington.»

10

Edward så ubøyelig ut et øyeblikk, så ga han etter. «All right,» sa han motstrebende. «Jeg blir med.»

Micky lukket opp døren. En fjern larm kunne høres fra resten av huset, men det var ingen lærere å se i korridoren. Han smatt inn i værelset ved siden av. Edward fulgte etter.

«Vær hilset, hebreere,» sa Micky.

To av guttene satt ved bordet og spilte kort. De kikket opp, men fortsatte spillet uten å si noe. Den tredje av dem, Fatty Greenbourne, satt og gomlet på et kakestykke. Moren sendte mat til ham hele tiden. «God dag, god dag,» sa han vennlig.

«Lyst på litt kake?»

«Herregud, Greenbourne, du eter som en gris,» sa Micky.

Fatty trakk på skuldrene og fortsatte å legge i seg av kaken.

Han ble ertet en god del, tjukk og jødisk som han var, men det lot ikke til å gå innpå ham. Faren hans ble sagt å være verdens rikeste mann, og Micky lurte på om det kunne være dette som gjorde ham upåvirkelig av fantord.

Micky gikk bort til vinduet, åpnet det og speidet ut. Det var ikke et menneske å se. «Hva er det dere to har fore?» spurte Fatty.

«Vi skal ut og bade,» sa Micky.

«Dere kommer til å få pryl.»

«Jeg vet det,» sa Edward nedtrykt.

Micky satte seg i vinduskarmen, rullet seg over på magen, vrikket seg bakover og slapp seg de få tommene ned på skråtaket over bryggerhuset. Han syntes han hørte en skiferhelle gi etter, men taket bar vekten hans. Han kikket opp og så Edward stå og skotte engstelig ut gjennom vinduet. «Kom an!» sa Micky. Han akte seg nedover taket og klatret ned på bakken ved hjelp av et beleilig nedløpsrør. Like etter landet Edward ved siden av ham.

Micky kikket rundt bryggerhushjørnet. Ingen i sikte. Uten å nøle smatt han tvers over tunet og inn i skogen. Han fortsatte inn mellom trærne inntil han regnet med at han var ute av syne fra skolebygningene. Så stanset han for å trekke pusten.

Edward kom etter. «Vi greide det!» sa Micky. «Ingen så oss.»

«Vi kommer sikkert til å bli fakket på hjemveien,» sa Edward grettent.

11

Micky måtte smile. Edward så svært engelsk ut, med glatt, lyst hår, blå øyne og en stor nese som en bredbladet kniv. Edward var en røslig kar med brede skuldre, sterk, men keitet.

Han eide ikke stil, og ethvert plagg så ut som en sekk straks han fikk det på seg. Han og Micky var like gamle, seksten år, men for øvrig var de svært ulike: Micky hadde mørke krøller og mørke øyne og gjorde seg stor flid med hvordan han tok seg ut. Han hatet å være ustelt og skitten. «Stol på meg, Pilaster,» sa Micky. «Har jeg ikke alltid tatt vare på deg?»

Edward trakk på smilebåndet, blidere nå. «All right, la oss komme oss av gårde.»

De fulgte en nesten usynlig sti gjennom skogen. Det var litt kjøligere under løvverket på de store bøke- og eiketrærne, og Micky begynte å føle seg bedre til pass. «Hva skal du gjøre i sommer?» spurte han Edward.

«Vi drar som regel til Skottland i august.»

«Har familien din en jaktkåk der?» Micky hadde plukket opp sjargongen til den engelske overklassen, og han visste at «jaktkåk» var den korrekte betegnelsen, selv om huset man siktet til var et femtiværelsers slott.

«De leier et sted,» svarte Edward. «Men vi jakter ikke der.

Min far er ingen sportsmann, som du vet.»

Micky hørte en defensiv tone i Edwards stemme og lurte på hva den kunne bety. Han visste at det engelske aristokratiet likte å jakte fugl i august og jage rev hele vinteren. Han visste også at aristokrater ikke sendte sønnene sine til denne skolen. Fedrene til guttene på Windfield var forretningsmenn og fabrikkeiere snarere enn grever og biskoper, og slike menn hadde ikke tid å kaste bort på jakt og friluftsliv. Familien Pilaster var bankierer, og når Edward sa: «Min far er ingen sportsmann», innrømmet han samtidig at familien hans ikke tilhørte samfunnets aller øverste sjikt.

Det moret Micky at engelskmenn hadde større respekt for slike dagdrivere enn for folk som arbeidet. I hans eget hjemland høyaktet man verken ørkesløse adelsmenn eller hardt arbeidende forretningsfolk. Mickys landsmenn respekterte ikke annet enn rå makt. Hvis en mann hadde makt til å kontrollere andre – til å fø eller utsulte dem, legge dem i lenker eller 12

sette dem fri, drepe dem eller la dem leve – hva mer kunne han trakte etter?

«Hva med deg?» sa Edward. «Hvor skal du tilbringe ferien?»

Micky hadde håpet at vennen skulle spørre om det. «Her,» sa han. «På skolen.»

«Du har vel ikke tenkt å være her i hele sommer igjen?»

«Jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke reise hjem. Det tar seks uker én vei – jeg ville bli nødt til å gjøre vendereis før jeg kom frem.»

«Fy søren, stakkars deg.»

Når sant skulle sies, hadde ikke Micky noe ønske om å reise hjem i ferien. Han avskydde sitt eget hjem, og det hadde han gjort helt siden moren døde. Det var bare mannfolk der nå: hans far, hans eldre bror Paulo, en rekke onkler og fettere, samt fire hundre kvegdrivere. Faren hans var et forbilde for mannfolkene og en fremmed for Micky: kald, utilnærmelig, humørsyk. Men Mickys bror var det egentlige problemet.

Paulo var dum, men sterk. Han hatet Micky fordi han var gløggere enn han selv, og han likte å ydmyke lillebroren sin.

Han lot ikke en sjanse gå fra seg til å vise folk at Micky ikke kunne fange ungstuter med lasso eller ri inn hester eller skyte en slange gjennom hodet. Yndlingsknepet hans var å skremme Mickys hest så den løp løpsk, og da måtte Micky lukke øynene og holde seg fast mens hesten tordnet over pampasen til den ikke orket mer. Nei, Micky hadde ikke lyst til å reise hjem i ferien. Men han hadde ikke lyst til å bli værende på skolen heller. Det han aller helst ville, var å bli invitert til å tilbringe sommeren sammen med familien Pilaster.

Men Edward unnlot å foreslå det, og Micky lot emnet falle.

Han var sikker på at de ville komme tilbake til det.

De kløv over et falleferdig gjerde og trasket opp en lav skrent. Idet de rundet bakkekammen, fikk de øye på badekulpen. De furete sidene i stenbruddet var bratte, men spenstige unggutter hadde ingen problemer med å finne en vei ned. I bunnen av stenbruddet lå en dyp dam av dunkelgrønt vann som inneholdt padder, frosker og en og annen vannsnok.

13

Til Mickys overraskelse befant det seg dessuten tre gutter der nede.

Han knep øynene sammen mot solrefleksene i vannflaten og myste på de nakne skikkelsene. Alle tre gikk i fjerde klasse på Windfield.

Den gulrotfargede manken tilhørte Antonio Silva, som trass i teinten var en landsmann av Micky. Tonios far eide ikke like mye jord som Mickys, men familien Silva bodde i hovedstaden og hadde innflytelsesrike venner. Tonio kunne heller ikke reise hjem i feriene, men han var så heldig å ha venner ved den cordovianske legasjonen i London, så han slapp å bli boende på skolen hele sommeren.

Den andre gutten var Hugh Pilaster, en fetter av Edward.

Det fantes ikke likhet mellom fetterne: Hugh hadde svart hår og fine trekk, og et ertevorent flir lekte som regel om leppene hans. Edward var sjalu på Hugh for at han var så flink på skolen, og mislikte sterkt at han fikk Edward til å fremstå som familiens fehode.

Tredjemann var Peter Middleton, en litt beskjeden gutt som hang på den mer selvsikre Hugh som en klegg. Alle tre hadde hvite, hårløse, tretten år gamle guttekropper med spinkle armer og ben.

Men så fikk Micky øye på en fjerde gutt. Han lå og svømte for seg selv i den bortre enden av kulpen. Han var eldre enn de øvrige tre og lot ikke til å være i følge med dem. Micky kunne ikke se ansiktet hans tydelig nok til å fastslå hvem det var.

Edward gliste ondskapsfullt. Han hadde sett en mulighet til å gjøre pjokkene et pek. Han la fingeren mot leppene som tegn til at Micky skulle være stille, så bega han seg nedover den bratte skrenten. Micky fulgte etter.

De kom ned på hyllen der småguttene hadde lagt fra seg klærne. Tonio og Hugh drev og dukket og så ut til å undersøke et eller annet under vann, mens Peter svømte fredelig frem og tilbake for seg selv. Peter var den første som fikk øye på de nyankomne. «Å filler’n,» sa han.

«Jaså gitt,» sa Edward. «Har ikke dere husarrest i dag?»

14

Hugh Pilaster oppdaget fetteren sin og ropte: «Det har dere også!»

«Dere burde pelle dere hjem før dere blir oppdaget,» sa Edward. Han plukket opp et par bukser. «Men pass på så klærne deres ikke blir våte, ellers vil alle skjønne hvor dere har vært.»

Så kastet han buksene midt ut i kulpen og skoggerlo.

«Din slask!» hylte Peter idet han langet ut en arm etter buksen, der den lå og fløt.

Micky flirte bredt.

Edward grep en støvel og slengte den uti.

Småguttene begynte å få panikk. Edward grep et nytt par bukser og slengte dem uti. Det var ubeskrivelig festlig å se de tre stakkarene rope og skrike og dukke etter klærne sine, og Micky slo opp en gapskratt.

Mens Edward fortsatte å hive støvler og klær ut i kulpen, kravlet Hugh Pilaster opp av vannet. Micky regnet med at han ville prøve å stikke av, men i stedet bykset han rett på Edward.

Før Edward rakk å snu seg, ga Hugh ham en kraftig dult i ryggen. Til tross for at Edward var mye større enn ham, ble han skubbet ut av balanse. Han vaklet et øyeblikk på kanten av hyllen, før han tok overbalanse og datt ut i kulpen med et voldsomt plask.

Det var gjort på et øyeblikk, og Hugh nappet til seg et fange klær og pilte oppover skrenten som en apekatt. Peter og Tonio hylte av skadefro latter.

Micky forfulgte Hugh et lite stykke, men hadde ikke mulighet til å ta igjen den rappføtte småtassen. Han ga opp og snudde seg for å se om det sto bra til med Edward. Han behøvde ikke å ha engstet seg; Edward var kommet til overflaten. Han trev tak i Peter Middleton og begynte å dukke guttens hode under gang etter gang, som straff for den spotske latteren.

Tonio svømte unna og nådde inn til land med en bylt kliss våte klær i armene. Han snudde seg og så seg tilbake. «Slipp ham, din gorilla!» brølte han til Edward. Tonio hadde alltid vært uvøren, og Micky lurte på hva han kom til å gjøre. Tonio halte seg opp av vannet og grep en sten. Micky ropte en advarsel til Edward, men det var for sent. Tonio kastet stenen 15

med forbløffende treffsikkerhet og rammet Edward i hodet.

En skarpt rød blodflekk trådte frem i pannen hans.

Edward brølte av smerte og la på svøm tvers over kulpen med kurs for Tonio.

2 Hugh sprang naken gjennom skogen tilbake mot skolen med resten av klærne sine knuget i armene. Han prøvde å ikke la seg merke med hvor vondt det gjorde når de nakne fotsålene hans traff den ujevne marken. Da han kom til et sted der stien krysset en annen, svingte han brått til venstre og løp et lite stykke videre før han stupte inn i buskaset og gjemte seg.

Han prøvde å roe det raspende åndedrettet mens han lå og ventet og lyttet. Fetteren hans og Edwards kamerat, Micky Miranda, var de verste råtampene på hele skolen: slappfisker, unnasluntrere og bøller. Det var bare én ting å gjøre: holde seg unna dem. Men han var sikker på at Edward ville komme etter for å ta ham. Edward hadde aldri kunnet fordra Hugh.

Fedrene deres hadde også vært i tottene på hverandre. Hughs far, Toby Pilaster, hadde trukket kapitalen sin ut av familieforetaket og begynt for seg selv som grossist i fargestoffer til tekstilindustrien. Hugh var bare tretten år gammel, men han visste at den største forbrytelse en Pilaster kunne begå, var å trekke pengene sine ut av familiens bank. Edwards far, Joseph, hadde aldri tilgitt sin bror Toby.

Hugh lurte på hvordan det var gått med vennene hans. De hadde vært fire stykker i kulpen før Micky og Edward dukket opp: Tonio, Peter og Hugh hadde basket rundt i den ene enden av kulpen, mens en eldre gutt, Albert Cammel, hadde svømt for seg selv over på den andre siden.

Tonio var vanligvis modig inntil det uvørne, men han var livredd Micky Miranda. De kom fra samme sted, et land i SørAmerika ved navn Cordova, og Tonio hadde fortalt at Mickys familie var mektig og hensynsløs. Hugh forsto ikke riktig hva det skulle bety, men virkningen var slående: Tonio kunne oppføre seg som en frekk liten lømmel mot de andre guttene 16

i femte klasse, men han var alltid høflig, endog underdanig, når han hadde med Micky å gjøre.

Peter var sikkert blitt vettskremt: Han var redd sin egen skygge. Hugh håpet han hadde klart å stikke fra bøllene.

Albert Cammel, som lød oppnavnet «Albert Pukkel», hadde ikke vært i følge med Hugh og vennene hans, og han hadde lagt fra seg klærne sine på et annet sted, så han hadde trolig sluppet unna.

Hugh hadde også sluppet unna, men han var fremdeles i en lei knipe. Han hadde mistet undertøyet sitt, strømpene og støvlene. Han ville bli nødt til å snike seg inn på skolen kledd i klissvåt skjorte og bukse og håpe at han ikke ble oppdaget av en lærer eller en av de eldste guttene. Han stønnet høyt ved tanken. Hvorfor hender alltid sånt med meg? spurte han seg selv molefonken.

Han hadde stadig vært i vansker helt fra han kom til Windfield for atten måneder siden. Det var ikke i skolearbeidet det knep; han arbeidet hardt og ble best i klassen ved alle prøver.

Men de smålige ordensreglene irriterte ham umåtelig. Guttene ble skysset i seng hver kveld klokken kvart på ti, men Hugh fant alltid en tvingende grunn til å bli værende oppe til kvart over. Forbudte områder fristet ham over evne, og han klarte ikke å motstå trangen til å utforske prestegårdsparken, rektors eplehage, kullbingen og ølkjelleren. Han sprang når han burde ha gått, leste når det var meningen at han skulle sove, og pratet under bønnestundene. Og det endte alltid slik som nå: Han ble skyldbetynget og redd, i stuss over hvorfor det alltid gikk så aldeles galt med ham.

Skogen forble stille i flere minutter mens han grunnet mismodig over sin skjebne og lurte på om han ville ende som en av samfunnets utstøtte, eller endog som forbryter, kastet i fengsel og skipet til Australia i lenker, eller hengt.

Omsider slo han fast at Edward likevel ikke kom for å ta ham.

Han reiste seg og trakk på seg de våte buksene og skjorten.

Så hørte han plutselig noen som gråt.

Han kikket varsomt ut – og fikk øye på Tonios såte av gul17

rotfarget hår. Vennen kom tuslende langsomt oppover stien, naken og våt, med klærne under armen.

«Hva skjedde?» spurte Hugh. «Hvor er Peter?»

«Ikke spør!» utbrøt Tonio heftig. «Jeg kommer aldri til å fortelle det! Aldri! De kommer til å drepe meg.»

«Det er greit, bare hold tett, du,» sa Hugh. Tonio var livredd for Micky; uansett hva som skjedde, kom han ikke til å si et ord om det som var hendt. «Få på deg fillene,» sa Hugh med sin vanlige praktiske sans.

Tonio glodde tomt på bylten med dyvåte klær, lamslått og ute av stand til å få trukket dem på seg. Hugh tok tøyet fra ham. Han hadde fått med seg støvler og bukser og én strømpe, men ingen skjorte. Hugh hjalp ham på med de plaggene han hadde, og så ruslet de tilbake mot skolen.

Tonio holdt opp å gråte, men han så fremdeles temmelig skrekkslagen ut. Hugh håpet råtampene ikke hadde vært altfor brutale mot Peter. Men han måtte konsentrere seg om å redde sitt eget skinn nå. «Hvis vi klarer å komme oss inn usett, kan vi skifte til tørre klær,» sa han og la ytterligere planer for hvordan de skulle berge seg. «Straks husarresten blir avblåst, kan vi stikke inn til byen og kjøpe nye klær på kreditt hos Baxted’s.»

Tonio nikket. «Ja vel,» sa han tonløst.

Stien slynget seg mellom trærne foran dem, og Hugh undret på hva som hadde gjort Tonio så oppskaket. At de eldre tyranniserte de yngre, var tross alt ikke noe nytt på Windfield.

Hva var det som hadde hendt ved kulpen etter at Hugh hadde stukket av? Tonio sa imidlertid ikke noe mer om det.

Skolen var en klynge av seks bygninger som en gang hadde vært en stor bondegård, og guttenes værelser lå i det gamle meieriet ved siden av kapellet. For å komme dit måtte de klyve over en mur og krysse ballplassen. De klatret opp på muren og kikket over kanten. Ballplassen lå folketom foran dem, akkurat som Hugh hadde regnet med, men like fullt nølte han.

Tanken på Striper’n fikk ham til å krympe seg. Men de hadde ikke noe valg. De måtte komme seg inn og få på seg tørre klær.

«Alt klart,» hveste han. «I farta!»

18

De jumpet over muren sammen og sprang over ballplassen og inn i skyggen langs stenveggen i kapellet. Alt vel så langt.

Så snek de seg rundt den østre fløyen idet de holdt seg helt inntil veggen. Nå gjensto bare en kort sprint tvers over oppkjørselen og inn i bygningen der de hadde værelsene sine. Det var ingen å se. «Nå!» sa Hugh.

De to guttene pilte over brolegningen. Men akkurat idet de nådde inngangsdøren, skjedde katastrofen. En velkjent, myndig røst anropte dem: «Pilaster Minor! Er det deg?» Og Hugh skjønte at spillet var ute.

Han kjente en sugende fornemmelse i magen. Han stanset og snudde seg. Mr. Offerton hadde valgt nettopp dette øyeblikket for å komme ut av kapellet, og sto nå inne i skyggen under buegangen, en høy, surmaget skikkelse i fotsid kappe og flat doktorhatt. Hugh kvalte et stønn. Mr. Offerton var den av lærerne som ville være minst stemt for å vise nåde, for det var hans penger som var blitt stjålet. Det betydde Striper’n.

Musklene i baken hans trakk seg uvilkårlig sammen.

«Kom her, Pilaster,» sa Mr. Offerton.

Hugh tuslet bort til ham med Tonio i hælene. Hvorfor må jeg alltid ta sånne sjanser? tenkte Hugh oppgitt.

«Rektors kontor, og dét straks,» sa Mr. Offerton.

«Ja vel, sir,» sa Hugh betuttet. Dette ble verre og verre. Når rektor fikk se hvordan han var kledd, ville han sannsynligvis bli utvist fra skolen. Og hvordan skulle han få forklart noe slikt for sin mor?

«Marsj!» sa læreren utålmodig.

De to guttene snudde seg og gikk, men Mr. Offerton sa: «Ikke du, Silva.»

Hugh og Tonio vekslet et raskt, forvirret blikk. Hvorfor skulle Hugh bli straffet og ikke Tonio? Men de kunne ikke sette spørsmålstegn ved en lærers ordre, og Tonio satte kursen for værelset sitt mens Hugh fortsatte mot rektors bolig.

Han kunne kjenne Striper’n mot baken allerede. Han visste at han ville komme til å grine, og dette var enda verre enn selve smerten, for i en alder av tretten år syntes han at han var for gammel til å grine.

Rektorboligen lå i den bortre enden av skolegården, og Hugh 19

gikk svært langsomt, men han kom rent for tidlig frem, og piken lukket opp straks han hadde trukket i klokkestrengen.

Han møtte Dr. Poleson i hallen. Rektor var en skallet mann med en bulldoggs ansikt, men av en eller annen grunn så han ikke så rasende ut som Hugh hadde regnet med. I stedet for å utbe seg en forklaring på hvorfor Hugh befant seg på vidvanke når han hadde husarrest, samt var dryppende våt, åpnet han ganske enkelt døren til kontoret sitt og sa lavt: «Inn her, Pilaster.» Han sparte ganske sikkert raseriet til Hugh sto der med buksene nede. Hugh steg inn over terskelen med bankende hjerte.

Han ble forbløffet over å se moren sitte der inne.

Og enda verre: Hun gråt.

«Jeg har bare vært en tur og badet,» glapp det ut av Hugh.

Døren lukket seg bak ham, og han oppdaget at rektor ikke hadde fulgt etter inn i værelset.

Så demret det for ham at dette ikke hadde noe med verken den ulovlige badeturen eller det at han hadde mistet klærne sine og var blitt funnet halvnaken, å gjøre.

Han fikk en skremmende anelse om at det var mye verre enn som så.

«Hva er det, mor?» sa han. «Hvorfor har du kommet hit?» «Å Hugh,» hulket hun. «Din far er død.»

3 Lørdag var den fineste dagen i uken for Maisie Robinson. Lørdag var hennes fars lønningsdag. I dag ville det vanke kjøtt til middag, og ferskt brød.

Hun satt på trappen foran huset deres sammen med broren sin, Danny, og ventet på at faren skulle komme hjem fra arbeidet. Danny var fjorten, to år eldre enn Maisie, og hun syntes han var helt fantastisk, til tross for at han ikke alltid var snill mot henne.

Huset var ett i en rekke av rå, usunne boliger i dokkområdet utenfor en liten by på Englands nordøstkyst. Det tilhørte Mrs. MacNeil, en enke. Hun bodde i stuen i første etasje. Familien 20

Robinson bodde i værelset mot bakgården, og en annen familie bodde ovenpå. Når faren kom hjem, ville Mrs. MacNeil stå klar på trappen for å innkassere husleien.

Maisie var sulten. Dagen før hadde hun tigget et par skamferte kjøttben hos slakteren, og faren hadde kommet hjem med en nepe og lagd suppe, og det var det siste måltidet hun hadde fått. Men i dag var det lørdag!

Hun prøvde å ikke tenke på middagen, for hun fikk bare vondt i magen av det. For å få tankene vekk fra mat dultet hun broren i siden og sa: «Pappa snakket stygt i dag morges.»

«Hva sa han?»

«Han sa at Mrs. MacNeil er en paskudniak.»

Danny fniste. Ordet betydde drittsekk. Begge barna snakket engelsk flytende etter et år i det nye landet, men de hadde ikke glemt sin jiddisch.

Egentlig het de ikke Robinson, men Rabinowicz. Mrs. MacNeil hadde hatet dem helt siden hun oppdaget at de var jøder. Hun hadde aldri møtt en jøde før, og da hun leide ut værelset til dem, hadde hun trodd de var franske. Det fantes ikke andre jøder i byen. Det hadde aldri vært meningen at familien Robinson skulle slå seg ned her: De hadde betalt for å bli fraktet til et sted som het Manchester, der det var massevis av jøder, og kapteinen på båten hadde sagt at dette var Manchester, men han hadde snytt dem. Da de oppdaget at de befant seg i feil by, hadde faren sagt at de fikk spare sammen nok penger til å flytte til Manchester, men så var moren blitt syk. Hun var fremdeles syk, og de var fremdeles her.

Faren arbeidet nede på havnen, i et stort pakkhus med ordene «Tobias Pilaster & Co» i store bokstaver over porten. Maisie hadde ofte lurt på hvem Co var. Faren arbeidet som skriver og holdt rede på alle tønnene med fargestoff som ble trillet inn og ut gjennom de store pakkhusdørene.

Han var en ordensmann som førte lange lister og alltid hadde full oversikt. Maisies mor var farens rake motsetning.

Hun hadde alltid tatt sjanser. Det var moren som hadde villet flytte til England. Moren elsket å stelle i stand selskaper, å reise, treffe nye mennesker, kle seg ut og ha det gøy.

Det var nok derfor faren elsket henne så høyt, tenkte Mai21

sie med seg selv – fordi hun var noe han selv aldri kunne bli.

Men nå hadde humøret sviktet henne. Hun lå hele dagen på den gamle madrassen og døste med det bleke ansiktet glinsende av svette, og med het og stinkende ånde. Doktoren hadde sagt at hun måtte bygge seg opp ved hjelp av solid kost, rikelig med friske egg og fløte, og kjøtt hver dag, og deretter hadde faren betalt ham med pengene som skulle ha gått til dagens varme måltid. Og nå følte Maisie seg skyldbetynget hver gang hun spiste, fordi hun visste at hun forgrep seg på mat som kunne tjene til å berge morens liv.

Maisie og Danny hadde lært seg å naske. På markedsdagene dro de gjerne inn til sentrum og knabbet poteter og epler fra bodene på torget. Torghandlerne hadde skarpe blikk, men nå og da hendte det at de ble distrahert av et eller annet – en krangel om vekslepenger, et bikkjeslagsmål, en fyllik – og da benyttet de to søsknene anledningen og forsynte seg som best de kunne. Hadde de hellet med seg, møtte de et rikt barn på deres egen alder som de kunne kaste seg over og rane. Slike barn hadde ofte en appelsin eller en pose sukkertøy i lommene, så vel som en mynt eller to. Maisie var redd for å bli tatt, for hun visste at moren ville komme til å skamme seg, men hun var jo sulten, hun også.

Hun kikket opp og så en gruppe menn komme gående nedover gaten i en klynge. Hun lurte på hvem de var. Det var fremdeles litt i tidligste laget til å vente havnearbeiderne hjem for kvelden. Mennene snakket opphisset sammen, slo ut med armene og hyttet med knyttnevene. Da de kom nærmere, dro hun kjensel på Mr. Ross, som bodde ovenpå og arbeidet sammen med faren hos Pilaster. Hvorfor var han ikke på jobben?

Hadde han fått sparken? Sinnet hans kunne tyde på dét. Han var høyrød i ansiktet og bannet uten stans mens han snakket om idiotiske knehøner, fordømte surrekopper og løgnaktige jævler. Da karene passerte trappen der Maisie satt, brøt Mr. Ross ut av klyngen og klampet opp trinnene mot inngangsdøren, og Maisie og Danny måtte kaste seg til side for å unngå de nuddbeslåtte støvlene hans.

Da Maisie så opp igjen, fikk hun øye på faren. Den tynne 22

mannen med svart skjegg og vennlige, brune øyne fulgte et stykke bak de andre. Han gikk med bøyd hode og så så nedslått og oppgitt ut at Maisie hadde mest lyst til å gråte. «Pappa, hva er det?» sa hun. «Hvorfor kommer du så tidlig hjem?»

«Bli med inn,» sa han, og stemmen hans var så spak at det var så vidt Maisie kunne høre hva han sa.

De to barna fulgte etter faren inn i bakværelset. Han la seg på kne ved madrassen og kysset morens lepper. Hun våknet og smilte til ham. Han smilte ikke tilbake. «Firmaet er konkurs,» sa han på jiddisch. «Toby Pilaster er bankerott.»

Maisie var ikke sikker på hva dette betydde, men farens tone fikk det til å lyde som en katastrofe. Hun kastet et raskt blikk på Danny; han trakk på skuldrene. Han skjønte det ikke, han heller.

«Men hvordan kan det ha gått til?» sa moren.

«Det har vært et økonomisk krakk,» sa faren. «En stor bank i London gikk over ende i går.»

Moren rynket pannen tenksomt. «Men dette er jo ikke London,» sa hun. «Hva har London med oss å gjøre?»

«Jeg kjenner ikke detaljene.»

«Så nå har du ikke arbeid lenger?»

«Ikke arbeid, og ikke lønning.»

«Men du har vel fått lønning i dag?»

Faren bøyde hodet. «Nei, vi fikk ikke lønning.»

Maisie kikket bort på Danny igjen. Dette forsto de. Uten penger ble det ikke noe mat på dem. Danny så redd ut. Maisie var på gråten.

«Men de må jo betale deg det du har krav på,» hvisket moren. «Du har arbeidet hele uken, de må jo gi deg lønning.»

«De har ikke penger,» sa faren. «Det er dét konkurs betyr, det betyr at de skylder penger og ikke kan gjøre opp for seg.»

«Men Mr. Pilaster er et godt menneske, det har du jo alltid sagt.»

«Toby Pilaster er død. Han hengte seg i går kveld, på kontoret sitt i London. Han hadde en sønn på Dannys alder.»

«Men hvordan skal vi skaffe barna mat?»

«Jeg vet ikke,» sa faren, og til Maisies store skrekk skar han i å gråte. «Jeg er så lei for det, Sarah,» sa han mens tårene 23

trillet ned i skjegget hans. «Jeg har tatt deg med til dette forferdelige hullet hvor det ikke finnes jøder og ingen kan hjelpe oss. Jeg kan ikke betale legen, jeg kan ikke kjøpe medisiner, jeg kan ikke skaffe barna mat. Jeg har sviktet dere. Jeg er så lei for det.» Han bøyde seg frem og begravde hodet i morens fang. Hun strøk ham over håret med en skakende hånd.

Maisie kunne ikke tro sine egne øyne. Faren gråt aldri. Det måtte bety at alt håp var ute. Kanskje de kom til å dø, alle fire.

Danny reiste seg, sendte Maisie et blikk og gjorde et hodekast mot døren. Hun reiste seg, og sammen listet de seg på tå ut av værelset. Maisie satte seg på trappen og begynte å gråte.

«Hva skal vi gjøre?» sa hun.

«Vi må dra vår vei,» sa Danny.

Dannys ord fikk det til å kaldt gjennom henne. «Det kan vi ikke,» sa hun.

«Vi er nødt. Vi har ikke mat. Hvis vi blir her, kommer vi til å dø.»

Maisie ga blaffen i om hun døde, men en ny tanke slo henne: Moren kom sikkert til å sulte seg i hjel for at barna hennes skulle få mat. Hvis de ikke dro sin vei, kom moren til å dø.

De måtte reise for å berge livet hennes. «Du har nok rett,» sa hun til Danny. «Hvis vi drar, klarer kanskje pappa å skaffe mat nok til mamma. Vi er nødt til å reise fra dem for hennes skyld.» Idet hun hørte seg selv si det, ble hun fylt av skrekk ved tanken på hva som skjedde med familien hennes. Det var tilmed verre enn den dagen de hadde forlatt Viskis, mens de små husene fremdeles sto i brann bak dem, og kløv om bord på et tog med alle eiendelene sine i to seildukssekker, for den gangen hadde hun visst at faren alltid ville komme til å ta vare på henne, uansett hva som skjedde; nå ble hun nødt til å ta vare på seg selv.

«Hvor skal vi dra?» sa hun med hviskende stemme.

«Jeg drar til Amerika.»

«Amerika! Hvordan skal du komme deg dit?»

«Det ligger et skip på havnen som skal legge ut mot Boston så snart det ebber i morgen tidlig – jeg entrer opp en av trossene i natt og gjemmer meg på dekk i en av livbåtene.»

24

«Som blindpassasjer!» sa Maisie med frykt og beundring i stemmen.

«Akkurat.»

Da hun så på broren, la hun for første gang merke til at skyggen av en bart var kommet til syne langs overleppen hans.

Han var i ferd med å bli mann, og en dag kom han til å ha svart helskjegg som faren. «Hvor lang tid tar det å reise til Amerika?» spurte hun.

Han trakk på det. «Jeg vet ikke,» sa han og så nokså fåret ut.

Hun forsto at hun ikke var inkludert i planene hans, og det gjorde henne bedrøvet og redd. «Så vi skal ikke reise sammen, skjønner jeg,» sa hun trist.

Han så skyldbetynget ut, men han motsa henne ikke. «Jeg tror jeg vet hva du bør gjøre,» sa han. «Dra til Newcastle. Du kan gå dit på fire dager. Det er en kjempestor by, mye større enn Gdansk – ingen kommer til å legge merke til deg der. Klipp håret, stjel et par bukser og lat som du er gutt. Gå til en stor stall og hjelp til med hestene – du har alltid hatt godt lag med hester.

Hvis de liker deg, kommer de til å gi deg en slant i ny og ne, og etter en stund kan det hende de tilbyr deg en ordentlig jobb.»

Maisie kunne ikke forestille seg å være helt alene. «Jeg vil heller bli med deg,» sa hun.

«Det kan du ikke. Det kommer til å bli vanskelig nok å gjemme seg og stjele mat og sånn, om jeg ikke skal passe på deg også.»

«Du trenger ikke å passe på meg. Jeg skal være stille som en mus.»

«Jeg ville komme til å engste meg for deg.»

«Kommer du ikke til å engste deg over å ha etterlatt meg helt alene?»

«Vi er nødt til å sørge for oss selv!» sa han sint.

Hun skjønte at han allerede hadde bestemt seg. Hun hadde aldri greid å få ham til å ombestemme seg når han hadde fattet en beslutning. «Når skal vi dra?» sa hun med sorg i hjertet. «I morgen tidlig?»

Han ristet på hodet. «Nå med det samme. Jeg må komme meg om bord straks det blir mørkt.»

25

«Det kan du ikke mene!»

«Jo.» Og som for å bevise det reiste han seg.

Hun reiste seg også. «Skal vi ta med oss noe?»

«Hva da?»

Hun trakk på skuldrene. Hun hadde ingen andre klær enn dem hun sto og gikk i, ingen klenodier, ingen eiendeler av noe slag. De hadde verken mat eller penger å ta med seg. «Jeg må i det minste kysse mamma til farvel,» sa hun.

«Ikke gjør det,» sa Danny strengt. «Hvis du gjør det, kommer du ikke til å orke å rømme.»

Det var så sant som det var sagt. Hvis hun gikk inn til moren nå, ville hun komme til å bryte sammen og fortelle det hele.

Hun svelget tungt. «Nei vel,» sa hun og kjempet mot tårene.

«Jeg er klar.»

De la i vei, side om side.

Da de kom til enden av gatestumpen, følte hun trang til å snu seg og kaste et siste blikk på huset, men hun var redd for at hvis hun gjorde det, kom hun ikke til å klare å fortsette, så hun gikk videre, og så seg aldri tilbake.

4 Fra The Times: DEN ENGELSKE SKOLEGUTT VISER SIN KARAKTERSTYRKE Assisterende liksynsdommer i Ashton, Mr. H.S. Wasbrough, holdt likskue i går på The Station Hotel i Windfield.

Den omkomne var Peter James St. John Middleton (13), en skolegutt. Det kom frem at gutten hadde badet i en kulp i et nedlagt stenbrudd ikke langt fra Windfield pensjonatskole, da to eldre gutter så at han fikk vanskeligheter. En av de eldre guttene, en cordoviansk statsborger ved navn Miguel Miranda, fortalte retten at hans venn Edward Pilaster (16) rev av seg yttertøyet og stupte uti i et forsøk på å redde den yngre gutten, men uten å lykkes. Rektor på Windfield, dr.

Herbert Poleson, forklarte i sitt vitneprov at stenbruddet var 26

forbudt område for skolens elever, men at han var klar over at forbudet ikke alltid ble respektert. Juryens kjennelse lød på hendelig død ved drukning. Liksynsdommeren henledet deretter rettens oppmerksomhet på den tapperhet Edward Pilaster hadde vist i sitt forsøk på å redde sin venns liv, og uttalte at den karakterstyrke institusjoner som Windfield pensjonatskole fremelsket i de engelske skolegutter, var noe hele nasjonen kunne være stolt av.

5 Micky Miranda ble svært betatt av Edwards mor.

Augusta Pilaster var en høy og staselig kvinne i tredveårene.

Hun hadde svart hår og svarte øyebryn og et arrogant ansikt med høye kinnben, rett, bratt nese og sterk hake. Hun var ikke egentlig noen skjønnhet, og aldeles ikke pen, men det stolte ansiktet hennes var av en eller annen grunn ytterst fascinerende. Hun hadde møtt frem til likskuet i svart kåpe og svart hatt, noe som fikk henne til å virke enda mer dramatisk.

Men det som gjorde henne så forførende, var den umiskjennelige følelsen Micky fikk av at den formelle drakten skjulte en yppig kropp, og at hennes overlegne, bydende fremtreden kamuflerte et lidenskapelig vesen. Han klarte nesten ikke å ta blikket fra henne.

Hun satt ved siden av sin mann, Joseph, Edwards far, en stygg, grinet utseende mann på om lag førti år. Han hadde det samme brede knivbladet av en nese som Edward, og den samme lyse teinten, men det blonde håret hans var på vikende front, og han hadde anlagt buskete bakkenbarter som for å kompensere for den tiltakende skalletheten. Micky lurte på hva som hadde fått en slik praktfull kvinne til å gifte seg med ham. Han var svært rik – det var kanskje derfor.

De var på vei tilbake til skolen i en vogn de hadde leid på The Station Hotel: Mr. og Mrs. Pilaster, Edward og Micky, samt rektor, dr. Poleson. Det moret Micky å se at selv rektor falt i staver over Augusta Pilaster. Gamle Pole spurte om likskuet hadde trettet henne, forhørte seg om hun satt behage27

lig, befalte kusken å saktne farten, og spratt ut da kjøreturen var over for å få gleden av å holde hånden hennes idet hun steg ut av vognen. Bulldoggansiktet hans hadde aldri sett så animert ut.

Likskuet hadde gått riktig så bra. Micky hadde tedd seg på sitt mest åpne og oppriktige da han hadde fortalt historien han og Edward hadde kokt i hop, men innerst inne hadde han vært redd. Engelskmenn kunne være svært skinnhellige når det gjaldt å fortelle sannheten, og dersom han var blitt avslørt som løgner, ville han ha vært alvorlig ute å kjøre. Men retten var blitt så henrykt over historien om ungdommelig tapperhet at ingen trakk den i tvil. Edward var nervøs og hadde stammet frem vitneprovet sitt, men liksynsdommeren unnskyldte ham og antydet at det måtte være fordi han var ulykkelig over ikke å ha klart å redde Peters liv, og presiserte at han ikke måtte klandre seg selv for ulykken.

Ingen av de andre guttene var blitt bedt om å møte frem ved likskuet. Hugh var blitt hentet hjem fra skolen samme dag som Peter druknet, på grunn av farens dødsfall. Tonio ble ikke bedt om å avgi forklaring, for ingen visste at han hadde vært vitne til hendelsen; Micky hadde skremt ham fra å si noe om det. Det siste vitnet, den ukjente gutten i den andre enden av kulpen, hadde ikke meldt seg.

Peter Middletons foreldre var altfor tynget av sorg til å møte frem personlig. De sendte advokaten sin som stedfortreder, en søvnig, gammel mann hvis eneste ambisjon var å bli ferdig med hele saken med et minimum av ståhei. Peters eldre bror, David, var til stede og ble temmelig oppbrakt da advokaten unnlot å stille Micky og Edward et eneste spørsmål, men til Mickys lettelse hadde gamlingen bare viftet de hviskede protestene hans til side. Micky var takknemlig for mannens latskap. Selv var han forberedt på krysseksaminasjon, men Edward ville ha kunnet bryte sammen hvis forhøret ble for pågående.

Inne i rektors støvete dagligstue omfavnet Mrs. Pilaster sin sønn og kysset såret i pannen hans der Tonios sten hadde truffet. «Kjæreste gutten min,» sa hun. Micky og Edward hadde ikke fortalt noen at Tonio hadde kastet sten på Edward, for 28

da måtte de ha forklart hvorfor han hadde gjort det. De hadde i stedet fortalt at han hadde slått seg da han stupte uti for å redde Peter. Tonio holdt klokelig munn om det hele.

Mens de satt og drakk te, oppdaget Micky en ny side ved Edward. Moren, som satt ved siden av ham i sofaen, var stadig bortpå ham med hendene og kalte ham Teddy. I stedet for å bli ille berørt, som de fleste gutter ville blitt, lot han til å like det, og han sendte henne et vinnende lite smil som Micky aldri hadde sett før. Hun er helt forgapt i ham, tenkte Micky, og han vet å sette pris på det.

Etter noen minutters småprat reiste Mrs. Pilaster seg brått, og overrasket derved mennene, som kom seg på bena i en fei.

«Jeg er sikker på at De føler trang til en sigar, Dr. Poleson,» sa hun, men unnlot å vente på svar. «Mr. Pilaster vil slå et slag sammen med Dem i hagen mens De røker. Du blir med din far, kjæreste Teddy. Selv vil jeg gjerne få et par minutter alene i kapellet. Kanskje Micky vil vise meg veien.»

«De kan skjønne dét, De kan skjønne dét, De kan skjønne dét,» stotret rektor og snublet i sine egne ord i sin iver etter å samtykke i denne rekken av klare ordrer. «Du vet veien, Miranda.»

Micky var imponert. Så lekende lett hun hadde fått dem til å gjøre som hun ville! Han åpnet døren for henne og fulgte etter henne ut.

I hallen sa han belevent: «De vil kanskje ha en parasoll, Mrs. Pilaster? Solen er ganske skarp.»

«Nei takk.»

De gikk ut. Det sto en hel rekke gutter og hang utenfor rektorboligen. Micky gjettet på at ryktene om Pilasters flotte mor hadde løpt som ild i tørt gress, og at alle sammen var møtt frem for å få et glimt av henne. Ytterst tilfreds over å tjene som hennes ledsager i alles påsyn førte han henne over en rekke gårdsplasser og atrier frem til skolens kapell. «Skal jeg vente på Dem her ute?» forhørte han seg.

«Bli med inn. Jeg vil gjerne få et par ord med deg.»

Han begynte å bli nervøs. Fryden over å få ledsage en stilig, moden kvinne rundt på skolen begynte å forta seg, og han lurte på hvorfor hun ville snakke med ham under fire øyne.

29

Kapellet var tomt. Hun satte seg i en av de bakre benkene og vinket ham inn etter seg. Så stirret hun ham rett inn i øynene og sa: «Nå kan du fortelle meg sannheten.»

Augusta sa overraskelsen og frykten fare som en trekning over guttens ansikt og skjønte at hun hadde hatt rett.

Men han tok seg raskt inn igjen. «Jeg har allerede fortalt sannheten,» sa han.

Hun ristet på hodet. «Nei da, det har du ikke.»

Han smilte.

Smilet kom overraskende på henne. Hun hadde grepet ham i en løgn; hun visste at han var på vikende front; likevel maktet han å smile til henne. Få menn kunne motstå viljestyrken hennes, men han lot til å være et unntak, til tross for at han var så ung. «Hvor gammel er du?» sa hun.

«Seksten.»

Hun betraktet ham. Han tok seg usedvanlig godt ut, med krøllet, mørkbrunt hår og glatt hud, selv om hun ikke kunne unngå å legge merke til et anstrøk av tidlig dekadanse i de tunge øyelokkene og de kjøttfulle leppene. Han minnet henne litt om hertugen av Strang med sin selvsikkerhet og sitt flotte utseende … Hun skjøv tanken til side med et sting av skyldfølelse. «Peter Middleton var slett ikke i vanskeligheter da dere kom til badekulpen,» sa hun. «Han svømte rundt og hadde det som fisken i vannet.»

«Hva får Dem til å tro dét?» sa han uten å fortrekke en mine.

Hun merket at han var redd, men han bevarte fatningen.

Han var virkelig usedvanlig moden. Hun grep seg i viljeløst å vise ham flere av kortene hun satt med. «Du glemmer at Hugh Pilaster også var til stede,» sa hun. «Han er min nevø. Hans far tok livet av seg i forrige uke, som du sikkert har hørt, og det er årsaken til at han ikke er her nå. Men han har snakket med sin mor, som er min svigerinne.»

«Og hva kunne han fortelle?»

Augusta rynket pannen. «Han fortalte at Edward kastet Peters klær i vannet,» sa hun motstrebende. Hun skjønte ikke riktig hvorfor Teddy skulle ha gjort noe slikt.

30

«Og så?»

Augusta smilte. Denne guttevalpen var i ferd med å ta kontroll over samtalen. Det var meningen at hun skulle fritte ham ut; i stedet var det han som forhørte henne. «Bare fortell meg hva som virkelig skjedde,» sa hun.

Han nikket. «Gjerne det.»

Da han sa dét, ble Augusta lettet, men også bekymret. Hun ville vite sannheten, men hun fryktet for hva hun ville få høre.

Stakkars Teddy – han hadde nær omkommet som spedbarn fordi det hadde vært noe galt, med Augustas morsmelk, og han hadde vært nær ved å forgå av underernæring før legene oppdaget hva som var galt og anbefalte å sende bud på en amme.

Helt siden den gang hadde han vært svært sårbar og avhengig av morens spesielle beskyttelse. Hadde hun fått det som hun ville, ville han slett ikke ha gått på noen pensjonatskole, men faren hadde stått steilt på sitt … Hun vendte oppmerksomheten mot Micky igjen.

«Det var ikke vondt ment fra Edwards side,» begynte Micky.

«Han ville bare holde litt leven med dem. Han kastet klærne deres uti for spøk.»

Augusta nikket. Det lød høyst normalt: gutter som tøyset med hverandre. Stakkars Teddy hadde sikkert vært utsatt for slikt selv. «Så kom Hugh og dyttet Edward uti.»

«Den lille poden har alltid vært en bråkmaker,» sa Augusta.

«Han er akkurat som den ynkelige faren hans var.» Og i likhet med faren ville det sikkert komme til å gå ham ille her i livet, tenkte hun med seg selv.

«De andre guttene lo, og Edward dukket Peters hode under vannet for å gi ham en lærepenge. Hugh stakk av. Og så kastet Tonio en sten på Edward.»

Augusta ble blek. «Men han kunne jo blitt slått bevisstløs og ha druknet!»

«Men det ble han ikke, så han satte etter Tonio. Jeg sto og så på dem; ingen holdt øye med Peter Middleton. Det endte med at Tonio greide å løpe fra Edward. Først da la vi merke til at Peter var blitt så stille. Vi vet ikke riktig hva som kan ha skjedd med ham. Han kan muligens ha blitt så utkjørt og andpusten av å bli holdt under vann av Edward, at han ikke 31

maktet å komme seg opp av vannet. I alle fall lå han og fløt med ansiktet ned. Vi trakk ham opp med det samme, men han var død.»

Det kunne ikke godt sies å være Edwards skyld, tenkte Augusta med seg selv. Gutter skulle alltid kjekke seg for hverandre. Likevel var hun dypt takknemlig for at denne historien ikke var kommet frem under likskuet. Micky hadde gudskjelov dekket Edward. «Hva med de andre guttene?» sa hun.

«De må jo vite hva som skjedde.»

«Det var et hell at Hugh reiste hjem samme dag.»

«Og den andre – var det Tony du kalte ham?»

«Antonio Silva. Vi kaller ham Tonio. Ham trenger De ikke å bekymre Dem for. Han er en landsmann av meg. Han gjør som jeg sier.»

«Hvordan kan du være så sikker på dét?»

«Han vet at hvis han steller i stand vanskeligheter for meg, vil familien hans få lide for det hjemme i Cordova.»

Det var en påfallende kulde i guttens stemme idet han sa det, og Augusta grøsset.

«Skal jeg hente et sjal til Dem?» sa Micky oppmerksomt.

Augusta ristet på hodet. «Og det var ingen andre som så det som skjedde?»

Micky rynket pannen. «Det lå en annen gutt og svømte i kulpen da vi kom dit.»

«Hvem da?»

Han ristet på hodet. «Jeg kunne ikke se ansiktet hans, og jeg visste jo ikke at det kom til å bli viktig.»

«Så han det som skjedde?»

«Jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker på nøyaktig når han dro.»

«Men han var borte da dere fikk trukket den omkomne på land.»

«Ja.» «Jeg skulle ønske jeg visste hvem det var,» sa Augusta bekymret.

«Det er ikke sikkert han var elev på skolen engang,» påpekte Micky. «Han kan ha vært en av landsbyguttene. Men uansett hva grunnen kan være, har han ikke stått frem som vitne, så jeg regner ikke med at han innebærer noen fare for oss.»

32

Noen fare for oss. Det slo Augusta at denne gutten hadde involvert henne i uærligheter, kanskje tilmed ulovligheter. Hun likte overhodet ikke situasjonen. Hun hadde plassert seg selv i den uten å vite det, og nå var hun fanget av den. Hun stirret hardt på ham og sa: «Hva er det du er ute etter?»

Hun vippet ham av pinnen for første gang. «Hva mener De med det?» sa han og så forvirret ut.

«Du dekket min sønn. Du begikk mened i dag.» Hun så at hun hadde brakt ham ut av fatning ved å gå rett på sak.

Det passet henne utmerket: Hun hadde tilrevet seg kontrollen igjen. «Jeg kan ikke tenke meg at du tok en slik sjanse av ren og skjær hjertegodhet. Jeg tror du ønsker noe til gjengjeld.

Kan du ikke bare fortelle meg hva det gjelder?»

Hun så blikket hans stryke raskt over bysten hennes, og i et hårreisende øyeblikk trodde hun han ville komme med et uanstendig forslag. Så sa han: «Jeg vil så gjerne få tilbringe sommeren sammen med dere.»

Dette hadde hun slett ikke ventet. «Hvorfor det?»

«Hjemlandet mitt ligger seks ukers båtreise herfra. Jeg må bli her på skolen i hele ferien. Jeg orker ikke tanken på det – det er så stusslig og kjedelig. Jeg skulle så gjerne blitt invitert til å tilbringe sommeren sammen med Edward.»

Med ett var han bare en skolegutt igjen. Hun hadde trodd han skulle komme til å be om penger, eller kanskje en stilling i Pilasters Bank. Men dette var jo et høyst beskjedent, nærmest barnslig ønske. Skjønt det var tydeligvis ingen bagatell for ham. Han er tross alt bare seksten år gammel, tenkte hun.

«Du skal få bo hos oss i sommer, og velkommen skal du være,» sa hun. Hun steilet absolutt ikke ved tanken. Han var nok en ganske så formidabel ung mann på sett og vis, men manerene hans var uklanderlige, og han tok seg godt ut; det ville ikke være noe bryderi å ha ham som gjest. Og han kunne kanskje ha god innflytelse på Edward. Hvis Teddy hadde noen feil å snakke om, måtte det være at han var en tanke ørkesløs.

Med Micky var det åpenbart tvert om. Kanskje noe av viljestyrken hans ville smitte over på Teddy-gutten hennes.

Micky smilte med en perlerad av hvite tenner. «Tusen takk,» sa han. Han virket oppriktig henrykt.

33

Hun følte trang til å være alene et øyeblikk og fundere i ro og mak over det hun hadde fått høre. «Nå kan du gå,» sa hun. «Jeg finner veien tilbake selv.»

Han reiste seg fra kirkebenken. «Jeg er Dem svært takknemlig,» sa han og rakte henne hånden.

Hun grep den. «Jeg skylder deg stor takk for at du har holdt din hånd over Teddy.»

Han bøyde seg, som om han hadde tenkt å kysse hånden hennes; men så, til hennes forbløffelse, kysset han henne på munnen. Det skjedde så raskt at hun ikke rakk å vende seg bort. Hun famlet etter ord for å gjøre innsigelser idet han rettet ryggen igjen, men hun visste ikke hva hun skulle si. I neste nå var han borte.

Det var skandaløst! Han skulle ikke ha kysset henne i det hele tatt, og langt mindre på munnen. Hvem trodde han at han var? Hennes første innskytelse var å trekke tilbake invitasjonen for sommeren. Men det gikk jo nesten ikke an.

Hvorfor ikke? spurte hun seg selv. Hvorfor skulle hun ikke kunne kansellere en invitasjon fremsatt til en liten skolegutt?

Han hadde gått langt over streken og fortjente overhodet ikke familien Pilasters gjestfrihet.

Men tanken på å skulle gå tilbake på noe hun hadde sagt, gjorde henne ille til mote. Det var ikke bare det at Micky hadde reddet Teddy fra offentlig skandale, innså hun. Det var verre enn som så. Hun hadde innlatt seg i forbrytersk ledtog med ham. Det gjorde henne ubehagelig prisgitt Mickys velvillighet.

Hun ble sittende i det svale kapellet en god stund. Hun stirret på de nakne veggene og gjorde seg bekymrede tanker om hvordan denne bildeskjønne, utspekulerte gutten kunne komme til å gjøre bruk av sin makt.

34

FØRSTE DEL 1873

KAPITTEL 1 û MAI

1 Da Micky Miranda var 23 år gammel, kom faren hans til London for å kjøpe geværer.

Señor Carlos Raul Xavier Miranda, kjent som Papa, var en stuttvokst mann med veldige skuldre. Det værbitte ansiktet hans hadde dype furer av aggresjon og brutalitet. Kledd i lærbukser og bredbremmet hatt, rank i salen på en kastanjefarget hingst, ville han muligens ha virket som en elegant og bydende skikkelse, men her i Hyde Park, antrukket i skjøtefrakk og flosshatt, følte han seg dum, og det satte ham i farlig dårlig humør.

De liknet ikke på hverandre. Micky var høy og slank med regelmessige trekk, og han fikk det som han ville ved å smile, snarere enn ved å trekke sammen brynene. Han hadde stor sans for det forfinede liv i London: vakre klær, pene manerer, linlakener og innlagt vann. Hans store frykt var at faren skulle ta ham med seg hjem til Cordova. Han orket ikke tanken på å skulle vende tilbake til endeløse dager på hesteryggen, og netter tilbrakt på harde bakken. Og det verste av det hele var at han ville komme under hælen på Paulo igjen, storebroren som var faren opp av dage. Micky kunne kanskje komme til å reise hjem igjen en dag, men da ville det være som en viktig person av sin egen fortjeneste, ikke som yngste sønn av Papa Miranda.

I mellomtiden måtte han overbevise faren om at han var til større nytte her i London enn han ville være hjemme i Cordova.

Det var en solfylt søndag ettermiddag, og far og sønn spaserte vestover langs South Carriage Drive. Parken var full av velkledde londonere som hygget seg i det varme været, til fots, på hesteryggen eller i åpne vogner. Men faren hygget seg ikke.

36

«Jeg er nødt til å få tak i de geværene,» knurret han for seg selv på spansk. Like etter sa han det igjen.

Micky tok ordet på samme språk. «Du kan jo kjøpe dem hjemme,» sa han prøvende.

«To tusen stykker?» sa faren. «Kanskje det. Men det ville være en så stor handel at alle ville få vite om det.»

Han ønsket altså å holde det hemmelig. Micky hadde ingen anelse om hva faren hadde i sinne. Skulle han betale for to tusen rifler samt ammunisjon, ville han måtte skrape familiekassen helt tom. Hva skulle faren med så mye våpen? Det hadde ikke vært krig i Cordova siden den nå legendariske Kvegdrivermarsjen, da faren hadde ført sine menn over Andesfjellene for å frigjøre Santamariaprovinsen fra de spanske lensherrene. Hvem var det som skulle væpnes med geværene?

Hvis man la sammen farens kvegdrivere, slektninger, støttespillere og snyltegjester, ville man ikke få tusen mann engang.

Faren måtte altså ha planer om å rekruttere flere folk. Hvem skulle de slåss mot? Faren hadde ikke sagt noe om det, og Micky kviet seg for å spørre.

I stedet sa han: «Du ville riktig nok ikke få geværer med samme kvalitet hjemme.»

«Nei, det kan du skrive opp,» sa faren. «Westley-Richards er den fineste riflen jeg noen gang har sett.»

Micky hadde kunnet bistå faren i valget av geværtype. Han hadde alltid vært fascinert av våpen av alle slag, og han holdt seg fortløpende orientert om de siste tekniske nyvinningene.

Faren trengte rifler med kort løp for at de ikke skulle være for uhåndterlige for menn til hest. Micky hadde tatt med seg faren til en fabrikk i Birmingham og vist ham Westley-Richards’ nye bakladningskarabin, som hadde fått oppnavnet «Apesvansen» på grunn av den svungne repeterbøylen.

«Også så raskt som de lager dem,» sa Micky.

«Jeg hadde regnet med seks måneders leveringstid. Men de kan visst produsere hele partiet på noen få dager!»

«Det er det amerikanske maskineriet de bruker.» I gamle dager, da geværer ble håndlagd av smeder som føyde de enkelte våpendelene sammen etter prøve-og-feile-metoden, ville det ganske riktig ha tatt minst seks måneder å lage to tusen 37

rifler, men moderne maskineri var så nøyaktig at en hvilken som helst del i ett gevær ville passe inn i et hvilket som helst annet gevær av samme type, og en velutstyrt fabrikk kunne masseprodusere hundrevis av våpen hver dag, akkurat som knappenåler.

«For ikke å snakke om den maskinen som lager to hundre tusen patroner per dag!» sa faren og ristet undrende på hodet. Så skiftet humøret hans brått igjen. «Men hvordan kan de tillate seg å kreve betaling lenge før riflene er levert?»

Faren visste ingenting om internasjonal handel, og han hadde tatt det for gitt at produsenten ville levere riflene i Cordova og motta oppgjør der. Men nå måtte han pent punge ut allerede før våpnene forlot fabrikken i Birmingham.

Faren kviet seg for å sende sølvmynter tvers over Atlanterhavet i tønner. Og han syntes heller ikke godt han kunne levere fra seg hele familieformuen før våpnene var kommet frem i god behold.

«Det problemet skal vi nok løse, Papa,» sa Micky beroligende. «Det er slikt vi har handelsbanker til.»

«Forklar det en gang til,» sa faren. «Jeg vil være helt sikker på at jeg forstår det.»

Micky var glad for å kunne forklare noe for faren. «Banken betaler fabrikken i Birmingham for geværene. Deretter sørger den for å skipe våpnene til Cordova, og forsikrer hele partiet under overfarten. Når geværene kommer frem, kan du betale for dem i bankens filial i Cordova.»

«Men så må de jo sende alt sølvet til England.»

«Ikke nødvendigvis. De kan for eksempel benytte det til å betale for en skipslast salt oksekjøtt som skal sendes fra Cordova til England.»

«Men hva har de å tjene på dette?»

«De tar prosenter av alt. De betaler våpenfabrikanten mot fradrag av diskonto, tar provisjon av frakt- og forsikringskostnadene, og tar seg ekstra betalt av deg.»

Faren nikket. Han prøvde å skjule det, men han var imponert, og det gjorde Micky glad.

De forlot parken og fulgte Kensington Gore til de kom til Joseph og Augusta Pilasters hus.

38

I de syv årene som var gått siden Peter Middleton druknet, hadde Micky tilbrakt hver eneste ferie sammen med familien Pilaster. Da de var ferdige med skolen, hadde han reist rundt i Europa sammen med Edward et års tid, og han hadde delt hybel med Edward i de tre årene de hadde ligget ved Universitetet i Oxford, der de hadde drukket og spilt hasard og holdt et salig ball uten å anstrenge seg så forferdelig over bøkene.

Micky hadde aldri kysset Augusta igjen. Han skulle gjerne ha gjort det. Han skulle gjerne ha gjort langt mer enn å kysse henne. Og han hadde på følelsen at hun ville latt ham gjøre det. Han var sikker på at han under den tynne fernissen av iskald arroganse ville finne en lidenskapelig og sensuell kvinnes varme, bankende hjerte. Men han hadde klokelig holdt seg på matten. Det var rent ut sagt uvurderlig, det han hadde oppnådd ved å bli akseptert nærmest som en sønn i en av Englands rikeste familier, og det ville være det reneste vanvidd å sette en slik ønskverdig posisjon på spill ved å forføre Joseph Pilasters hustru. Likevel kunne han ikke dy seg for å dagdrømme om det.

Edwards foreldre hadde nylig flyttet inn i nytt hus. Kensington Gore, som for ikke så lenge siden hadde vært en landsens kjerrevei som førte fra Mayfair ut til det lille tettstedet Kensington, var nå flankert, langs sørsiden, av praktfulle herskapshus. Nord for gaten lå Hyde Park og hageanlegget som omga Kensington Palace. Det var den perfekte beliggenhet for en rik forretningsmanns residens.

Micky var imidlertid ikke sikker på om han var så begeistret for den arkitektoniske utformingen.

Den var unektelig oppsiktsvekkende. Huset var bygd av rød tegl og hvit mur, med store blyinnfattede vindusruter i første og annen etasje. En enorm gavl tårnet seg opp over annen etasje med tre vindusrekker over hverandre – seks fag nederst, deretter fire, deretter to helt øverst – soveværelser formodentlig, med plass for utallige slektninger, gjester og tjenere. De to mønelinjene i den trekantede gavlen var takket, og trinnene var smykket med dyreskulpturer: løver og drager og apekatter. Øverst på mønet tronet et skip med fulle segl. Det skulle 39

kanskje forestille slaveskipet som ifølge slektskrøniken hadde lagt grunnlaget for familiens rikdom.

«Jeg er helt sikker på at det ikke finnes maken i hele London,» sa Micky, der han sto sammen med faren og stirret opp på huset.

Faren svarte på spansk. «Og det er utvilsomt nettopp hva husets frue var ute etter.»

Micky nikket. Faren hadde ikke møtt Augusta ennå, men han hadde allerede gjennomskuet henne.

Huset hadde en stor kjelleretasje også. En bro var slått over den brede forsenkningen foran kjellervinduene og førte opp til hovedinngangen. Døren sto åpen, og de gikk rett inn.

Augusta hadde invitert til stort teselskap for å vise frem huset. Den eikepanelte inngangshallen var stappfull av gjester og tjenere. Micky og faren leverte hattene sine til en lakei og albuet seg gjennom mengden inn i den kjempestore stuen.

Glassdørene var slått opp, og stimmelen strømmet ut på en hellelagt terrasse og videre ned i en vidstrakt hage.

Micky hadde med overlegg valgt å presentere faren ved en travel anledning med mange mennesker til stede, for farens manerer holdt ikke alltid London-standard, og det var bedre at familien Pilaster ble kjent med ham litt etter litt. Selv etter cordovianske mål tok faren nokså lett på selskapelig etikette; å ledsage ham rundt i London var som å gå rundt med en løve i bånd. Han insisterte på å bære pistolen sin under frakken hele tiden.

Faren behøvde ikke hjelp av Micky for å finne ut hvem Augusta var.

Hun sto midt i værelset, drapert i en kongeblå silkekjole med en dyp, firkantet halsutskjæring som stilte den svulmende bysten hennes til skue. Da faren håndhilste på henne, satte hun de hypnotiske, mørke øynene sine i ham og sa med malende fløyelsrøst: «Señor Miranda – så hyggelig endelig å få hilse på Dem.» Faren ble bergtatt med det samme. Han bukket seg dypt over hånden hennes. «Jeg vil aldri kunne gjengjelde den gjestfrihet De har vist Miguel,» sa han på haltende engelsk.

Micky studerte henne, der hun sto og kastet sitt trolldoms40

nett over faren hans. Hun hadde ikke forandret seg stort siden den dagen han hadde kysset henne i kapellet på Windfield pensjonatskole. De to eller tre nye rynkene hun hadde fått rundt øynene, gjorde dem bare enda mer fascinerende; stenket av sølv i håret hennes fremhevet bare hvor svart den øvrige manken var; og om hun var blitt litt tyngre enn hun hadde vært, gjorde det bare kroppen hennes enda yppigere.

«Micky har ofte fortalt meg om den praktfulle kvegfarmen Deres,» sa hun.

Faren dempet stemmen. «De må komme og besøke oss en dag.»

Gud forby, tenkte Micky. Augusta ville være like malplassert i Cordova som en flamingo i en kullgruve.

«Det kan det godt hende jeg gjør,» sa Augusta. «Hvor langt er det dit?»

«Med de nye raske båtene – bare en måned.» Han holdt fremdeles hånden hennes mellom begge sine, noterte Micky seg. Og han var blitt silkemyk i røsten. Han hadde falt for henne allerede. Micky følte et sting av sjalusi. Hvis det var noen som skulle flørte med Augusta, var det Micky, og ikke faren.

«Jeg hører Cordova er et vakkert land,» sa Augusta.

Micky ba til Gud om at faren ikke skulle komme til å gjøre noe pinlig. Men han kunne være sjarmerende når det passet ham, og han spilte nå rollen som romantisk søramerikansk grande til ære for Augusta. «Jeg kan love Dem at vi ville ta imot Dem som den dronning De er,» murret han lavt, og nå var det ikke lenger tvil om at han la an på henne.

Men Augusta var ikke tapt bak en vogn, hun heller. «Det må jeg si var fristende utsikter,» sa hun med en skamløs falskhet som gikk faren høyt over hodet. Deretter trakk hun hånden til seg og kastet et blikk over skulderen. «Nei men, kaptein Tillotson, så hyggelig av Dem å komme!» utbrøt hun. Og dermed vendte hun ryggen til Mickys far for å hilse på den sist ankomne.

Faren sto forlatt tilbake. Det tok ham et øyeblikk å komme til hektene igjen. Så sa han bryskt: «Vis meg sjefen for denne banken.»

41

«Med glede,» sa Micky nervøst. Han så seg om etter gamle Seth. Hele Pilaster-klanen var til stede, inklusive ugifte gamle tanter, nevøer og nieser, svigerfamilier og tremenninger. Han dro kjensel på et par parlamentsmedlemmer og en og annen representant for lavadelen. De fleste av de øvrige gjestene var forretningsforbindelser, etter hva Micky kunne forstå – eller sågar konkurrenter; han mente han hadde sett et glimt av Ben Greenbournes magre, høyreiste skikkelse. Mr. Greenbourne var sjef for Greenbournes bank og ble sagt å være verdens rikeste mann. Ben var far til Solomon, gutten som Micky alltid hadde kjent som Fatty Greenbourne. De hadde mistet kontakten siden skoledagene; Fatty hadde verken studert ved noe universitet eller foretatt noen europeisk dannelsesreise, men hadde gått rett inn i farens firma.

Aristokratiet holdt det for å være vulgært å snakke om penger, men denne gjengen hadde ingen slike hemninger, og Micky hørte til stadighet ordet «krakk» bli nevnt. I avisene ble det ofte stavet krach fordi det hadde begynt i Østerrike.

Aksjekursene stupte og rentene steg, ifølge Edward, som nylig hadde tiltrådt en stilling i familiens bank. Enkelte var bekymret, men familien Pilaster var trygg på at London ikke ville bli trukket med i dragsuget etter Wien.

Micky førte faren ut gjennom glassdøren til den hellelagte terrassen, der hvitmalte benker var plassert i skyggen under stripete markiser. Der fant de gamle Seth, som satt med et pledd over knærne, tross det varme vårværet. Han var litt skrøpelig på grunn av en eller annen uspesifisert sykdom, og han så ut til å være skjør som et eggeskall, men han hadde familien Pilasters nese, og det kvasse, krumme knivbladet av et snyteskaft ga ham likevel et fryktinngytende oppsyn.

En annen gjest sto og snakket med stor begeistring til den gamle mannen: «Så leit å høre at De ikke føler Dem frisk nok til å møte ved morgenaudiensen, Mr. Pilaster.»

«Tvert imot,» brummet Seth. «Jeg er glad for unnskyldningen. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle bøye kne for mennesker som aldri har tjent en ærlig penny i hele sitt liv.»

«Men selveste prinsen av Wales – for en ære!»

Seth var ikke i humør til å bli motsagt – det var han faktisk 42

nokså sjelden – og nå sa han: «Unge dame, navnet Pilaster er en omforent garanti for rettskaffenhet i hjørner av verden der de aldri har hørt om prinsen av Wales.»

«Men Mr. Pilaster, det høres nesten ut som om De later hånt om den kongelige familie!» vedholdt kvinnen i et anstrengt forsøk på å gjøre seg artig.

Seth hadde ikke vært artig på sytti år. «Jeg har ingenting til overs for dovenskap,» sa han. «Som skrevet står: ’Hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke æte.’ De ordene var det apostelen Paulus som skrev, i sitt andre brev til tessalonikerne, kapittel tre, vers ti, og jeg har aldri sett noen fotnote der han presiserer at kongelige skal være unntatt denne regelen.»

Kvinnen trakk seg betuttet tilbake. Micky undertrykte et flir og sa: «Mr. Pilaster, må jeg få presentere min far, señor Carlos Miranda, som er kommet til London på besøk.»

Seth håndhilste på faren. «Fra Cordova, hører jeg. Min bank har et kontor i hovedstaden Deres, Palma.»

«Jeg er svært sjelden i hovedstaden,» sa faren. «Jeg har en kvegfarm i Santamaria-provinsen.»

«Så De er i storfebransjen.»

«Ja.» «Snus litt på kjøleteknikk.»

Faren så perpleks ut. Micky måtte forklare. «En eller annen har funnet opp en maskin som holder kjøtt kaldt. Hvis de kan finne en måte å installere det i skip på, vil vi kunne eksportere ferskt kjøtt til hele verden uten å salte det ned.»

Faren rynket pannen. «Dette kan bli farlig for oss. Jeg har et stort salteri.»

«Riv det ned med det samme. Sats på kjølemaskiner.»

Faren likte ikke å bli fortalt hva han skulle gjøre, og Micky ble litt engstelig. Fra øyekroken fikk han et glimt av Edward.

«Papa, jeg må få presentere deg for min beste venn,» sa han.

Han greide å manøvrere faren bort fra Seth. «La meg få presentere Edward Pilaster.»

Faren gransket Edward med et kaldt, klarøyd blikk. Edward var ikke noe spesielt for øyet – han liknet på sin far, ikke sin mor – men han så ut som en sunn bondegutt, muskuløs og lys i huden. De mange sene kveldene og de utallige vinflaskene 43

hadde ennå ikke krevd sitt. Faren håndhilste og sa: «Dere to har vært venner i mange år.»

«Vi er én sjel i to legemer,» sa Edward.

Faren rynket pannen uforstående.

«Kan vi snakke forretninger et øyeblikk?» sa Micky.

De gikk ned fra terrassen og ut på den nyanlagte gressplenen. Kantbedene var nysådd, de var fremdeles bare fuktig jord og bitte små spirer. «Papa har foretatt en del store innkjøp her i England, og han må få ordnet med frakt og finansiering,» fortsatte Micky. «Det kan komme til å bli det første lille oppdraget du skaffer til din families bank.»

Edward så begeistret ut. «Det skal være meg en glede å besørge det for Dem,» sa han henvendt til Mickys far. «Kunne det passe at De kom innom banken i morgen tidlig, så skulle det være fort gjort å ordne formalitetene.»

«Det er en avtale,» sa faren.

«Si meg en ting,» sa Micky. «Hva om skipet går ned under overfarten. Hvem må bære tapet – vi eller banken?»

«Ingen av oss,» sa Edward med et selvgodt glis. «Lasten vil bli forsikret hos Lloyds. I tilfelle forlis vil vi ganske enkelt innkassere forsikringspengene og sende et nytt vareparti. De betaler ingenting før De mottar varene. Hva slags gods er det, forresten?»

«Geværer.»

Edward ble lang i masken. «Uff da. Da kan vi ikke hjelpe Dem.» «Hvorfor ikke?» sa Micky befippet.

«På grunn av gamle Seth. Han er jo metodist, vet du. Det er for så vidt hele familien, men han er en tanke frommere enn de andre. Saken er at han ikke er villig til å finansiere våpenhandel, og han er seniorpartner, så derfor er dette blitt bankens politikk.»

«Det var som faen,» bannet Micky. Han sendte faren et engstelig blikk, men han hadde heldigvis ikke forstått samtalen. Micky fikk en sugende fornemmelse i magen. Planen hans kunne da vel ikke gå i vasken på grunn av noe så dumt som Seths religiøse overbevisning? «Den fordømte, gamle hykleren er så godt som død, hvorfor skulle han legge seg opp i det?»

44

«Det er like før han trekker seg tilbake,» påpekte Edward.

«Men jeg tror det er onkel Samuel som kommer til å ta over, og han er likedan.»

Verre og verre. Samuel var Seths ugifte sønn, 53 år gammel og ved upåklagelig helse. «Nei vel, da får vi heller gå til en annen handelsbank,» sa Micky.

«Det burde være grei skuring,» sa Edward, «forutsatt at dere har et par gode referanser.»

«Referanser? Hva skal vi med det?»

«Vel, en bank løper alltid en viss risiko for at kjøperen springer fra avtalen og lar banken sitte igjen med et uønsket vareparti på den andre siden av jordkloden. De trenger bare en forsikring om at de handler med en anstendig forretningsmann.»

Det Edward ikke visste, var at begrepet «en anstendig forretningsmann» ikke eksisterte i Sør-Amerika. Mickys far var en caudillo, en godseier med fire hundre tusen mål beitemark langt ute på pampasen og en arbeidsstokk av kvegdrivere som samtidig tjente som hans private hær. Han utøvde sin makt på en måte som hadde vært ukjent på De britiske øyer siden middelalderen. Det var som å forlange referanser av Vilhelm Erobreren.

Micky lot som ingenting. «Det skal nok gå greit,» sa han.

I virkeligheten var han helt opprådd. Men hvis han skulle få bli værende i London, måtte han ordne opp i denne handelen.

De snudde og spaserte tilbake mot den tettpakkede terrassen. Micky prøvde å skjule sin bekymring. Faren hadde ennå ikke skjønt at de hadde støtt på store vanskeligheter, men Micky ble nødt til å forklare det senere – og da ville det bli huskestue. Faren tålte ikke nederlag, og han hadde et fryktelig sinne.

Augusta kom ut på terrassen og henvendte seg til Edward.

«Finn Hastead for meg, Edward, er du søt,» sa hun. Hastead var den underdanige walisiske butleren hennes. «Det er ikke mer bowle igjen, og den elendige fyren er som sunket i jorden.» Edward gikk for å se etter ham. Augusta begunstiget Mickys far med et varmt, fortrolig smil. «Jeg håper De finner glede ved vår lille tilstelning, señor Miranda.»

«Jeg har det usedvanlig hyggelig, mange takk,» sa faren.

45

«De må få Dem en kopp te, eller et glass bowle.»

Micky visste godt at faren ville ha foretrukket tequila, men alkohol ble ikke servert ved teselskaper i metodistiske hjem.

Augusta så på Micky. Hun var alltid rask til å fornemme andre menneskers sinnsstemning. «Jeg kan se at du ikke har det spesielt hyggelig,» sa hun. «Hva er i veien?»

Han nølte ikke med å betro seg til henne. «Jeg hadde håpet at min far ville kunne skaffe Edward et oppdrag for banken, men det dreier seg om geværer og ammunisjon, og Edward har nettopp forklart at onkel Seth ikke er villig til å finansiere våpenhandel.»

«Seth kommer ikke til å være seniorpartner så mye lenger,» sa Augusta.

«Men Samuel føler det visst på samme måte som sin far.»

«Jaså, gjør han det?» sa Augusta, og tonen hennes var skjelmsk. «Og hvem er det som sier at Samuel kommer til å bli vår neste seniorpartner?»

2 Hugh Pilaster var iført sin nye himmelblå cravate i såkalt Ascot-stil, knyttet løst rundt halsen og festet med en nål. Han burde egentlig ha kostet på seg en ny jakke, men han tjente bare 68 pund i året, så han hadde vært nødt til å pynte på sitt gamle antrekk med et nytt halsbind. Ascot var siste mote, og himmelblått var et dristig fargevalg, men da han snek seg til å se seg i det digre speilet over kaminhyllen i tante Augustas stue, så han at det blå halsbindet og den svarte dressen sto ganske godt til de blå øynene og det svarte håret hans, og han håpet Ascot-tørkleet ga et visst inntrykk av ledig eleganse. Kanskje Florence Stalworthy ville synes det, i hvert fall. Han hadde begynt å interessere seg mer for klær etter at han traff henne.

Det var litt pinlig å bo hos tante Augusta og være så fattig som han var, men i Pilasters Bank hadde man tradisjon for at en mann fikk betalt etter hva han var verd, uansett om han var medlem av familien eller ikke. En annen tradisjon var at alle startet på bunnen. Hugh hadde vært en stjerneelev på 46

skolen og ville vært førstemann i alle fag hvis han bare ikke hadde rotet seg opp i alskens vanskeligheter hele tiden, men utdannelsen hans telte ikke for stort i banken, og han arbeidet foreløpig som lærling i bokholderiet – og fikk betalt deretter. Tanten og onkelen hans tilbød seg aldri å hjelpe ham med penger, så de fikk tåle at han ikke var så pen i tøyet.

Han tok seg ærlig talt ikke videre nær av hva de syntes om hans fremtoning. Det var Florence Stalworthy han engstet seg for. Hun var en blek, søt pike, datter av hertugen av Stalworthy – men det viktigste med henne var at hun var interessert i Hugh Pilaster. Sannheten var at Hugh kunne bli fascinert av en hvilken som helst pike som henvendte seg til ham. Dette plaget ham, for det betydde opplagt at han hadde et grunt følelsesliv, men han kunne ikke hjelpe for det. Det skulle ikke mer til enn at en pike støtte borti ham av vanvare, før han ble knusktørr i munnen. Han led alskens kvaler bare ved tanken på hvordan bena deres så ut under alle lagene av silke og underskjørter. Det var ganger da begjæret sto som en kniv i ham. Han var tyve år gammel, han hadde følt det slik siden han var femten, og i løpet av disse fem årene hadde han ikke kysset andre kvinner enn sin mor.

En sammenkomst som dette teselskapet til tante Augusta var den reneste tortur for ham. Fordi det var en festlig anledning, gjorde alle alt de kunne for å være elskverdige, finne ting å snakke om og vise interesse for hverandre. Pikene strålte og smilte og tillot seg en gang imellom en diskré flørt. Det var så mange mennesker samlet i huset at det ikke var til å unngå at enkelte av pikene av og til støtte borti Hugh, dultet til ham idet de snudde seg, berørte armen hans, eller sågar klemte brystene mot ryggen hans idet de presset seg forbi. Han kom nok ikke til å få sove ordentlig på en hel uke, det var han helt sikker på.

Mange av de tilstedeværende var slektninger av ham, det var ikke til å unngå. Hans egen far, Tobias, og Edwards far, Joseph, hadde vært brødre. Men Hughs far hadde trukket kapitalen sin ut av familieforetaket, startet sitt eget firma, gått konkurs, og tatt livet av seg. Det var derfor Hugh hadde sluttet på den dyre kostskolen og hadde fullført skolegangen som 47

hospitant ved Akademiet i Folkestone, som rekrutterte sine elever fra mer fattigfornemme familier. Det var derfor han hadde begynt å arbeide allerede som attenåring i stedet for å begi seg ut på den klassiske dannelsesreisen rundt om i Europa før han kastet bort et par–tre år på universitetet; det var derfor han bodde hos sin tante; og det var derfor han ikke hadde nye klær å ha på seg for anledningen. Han var en slektning, men dessverre av det fattige slaget – en årsak til forlegenhet for en familie hvis stolthet, anseelse og posisjon var basert på rikdom og atter rikdom.

Det ville aldri ha falt noen av dem inn å løse problemet ved å gi ham penger. Fattigdom var straffen for å feile i forretningslivet, og hvis man begynte å sy puter under armene på fallenter, ville det jo ikke lenger være noe som ansporet dem til å yte sitt beste. «Det ville være som å utstyre landets fangehull med edderdunsdyner,» sa de hver gang noen antydet at man kanskje burde se i nåde til taperne i livets spill.

Hans far var blitt offer for en finanskrise, men det gjorde ingen forskjell. Han var blitt ruinert den 11. mai 1866, en dag som blant bankfolk var kjent som Den svarte fredagen.

Den dagen hadde et vekselmeklerfirma ved navn Overend & Gurney Ltd gått konkurs med en gjeld på fem millioner pund, og mange andre firmaer var blitt revet med i fallet, deriblant London Joint Stock Bank og sir Samuel Petos entreprenørselskap, samt Tobias Pilaster & Co. Men i henhold til familien Pilasters filosofi fantes det ingen unnskyldninger i forretningslivet. Nettopp for øyeblikket var det tilløp til krise i finansverdenen, og et og annet firma ville ganske sikkert gå over ende før tingene rettet seg igjen, men familien Pilaster hadde gått energisk til verks for å beskytte seg selv ved å kvitte seg med sine krankeste klienter, stramme inn kreditten, og ved å vende tommelen ned for alle bortsett fra de mest ubestridelig solide nye foretak. Selvoppholdelse var bankierens første plikt, slik de så det.

Vel, jeg er en Pilaster, jeg også, tenkte Hugh med seg selv.

Jeg er kanskje ikke innehaver av familiens nese, men jeg vet en del om selvoppholdelse. Han raste av og til innvendig når han tenkte på det som hadde skjedd med faren, og det gjorde 48

ham bare enda fastere bestemt på å bli den rikeste og høyest respekterte av hele den fordømte hurven. Den billige skolen hadde drillet ham i nyttige fag som praktisk regning og naturfag, mens hans langt mer velstående fetter Edward slet med latin og gresk, og siden han ikke hadde gått videre på universitetet, hadde han allerede opparbeidet seg flere års erfaring i banken. Han hadde aldri vært fristet til å slå inn på noen annen løpebane, bli maler eller parlamentsmedlem eller prest. Økonomi lå ham i blodet. Han kunne opplyse om gjeldende bankrente raskere enn han kunne si om det regnet eller ikke.

Han var fast bestemt på at han aldri skulle bli like selvtilfreds og hyklersk som sine eldre slektninger, men like fullt var det bankier han skulle bli.

Skjønt han tenkte ikke så ofte på det. For det meste tenkte han på piker.

Han skrådde gjennom stuen og gikk ut på terrassen, der han fikk se Augusta komme stevnende mot ham med en pike på slep.

«Hugh, der er du jo,» sa hun. «Her er din venninne, miss Bodwin.»

Hugh stønnet innvendig. Rachel Bodwin var en høyvokst, intellektuell pike med radikale oppfatninger. Hun var ikke pen – hun hadde mattbrunt hår og lyse, nokså tettsittende øyne – men hun var vivas og interessant, full av samfunnsnedbrytende ideer, og Hugh hadde likt henne godt da han kom til London for første gang for å begynne i banken. Men Augusta hadde besluttet at han skulle gifte seg med Rachel, og det hadde ødelagt forholdet deres. Før hadde de kranglet bittert og frimodig om skilsmisse, religion, fattigdom og stemmerett for kvinner. Etter at Augusta hadde iverksatt sin kampanje for å få dem gift med hverandre, hadde de bare stått og utvekslet tvungent småprat.

«Så godt De ser ut i dag, miss Bodwin,» sa han automatisk.

«Det var hyggelig sagt av Dem,» svarte hun likeglad.

Augusta skulle akkurat til å forlate dem, da hun fikk øye på Hughs halsbind. «I himmelens navn!» utbrøt hun. «Hva er det der? Du ser jo ut som en krovert.»

Hugh ble hummerrød i ansiktet. Hvis han hadde kommet 49

på et skarpt gjensvar, ville det ha fått våge seg, men han fant ikke på noe som dugde, så han mumlet bare: «Det er et nytt halsbind. Det kalles et Ascot-tørkle.»

«Jeg forlanger at du gir det til skopusseren i morgen tidlig,» sa hun og vendte dem ryggen.

Harmen kokte i Hughs bryst over skjebnen som tvang ham til å bo hos den hovne tanten sin. «Kvinner burde la være å kommentere menns antrekk,» sa han irritert. «Det er ikke dannet.»

«Jeg synes kvinner burde kommentere alt som interesserer dem,» sa Rachel. «Så jeg tar meg den frihet å si at jeg liker halsbindet ditt. Det står godt til øynene dine.»

Hugh smilte til henne og følte seg bedre til mote. Hun var da også svært hyggelig mot ham. Men det var ikke hennes forekommende vesen som hadde fått Augusta til å ville spleise dem. Rachel var datter av en advokat, en spesialist på forretningsjus. Familien hennes hadde ingen penger bortsett fra hva faren kunne ta inn på sin advokatpraksis, og på den sosiale rangstigen befant de seg flere trinn under familien Pilaster; de ville overhodet ikke blitt invitert til dette selskapet hvis det ikke hadde vært for at Mr. Bodwin ved flere anledninger hadde vist seg å være nyttig for banken. Rachel var en pike fra enkle kår, og ved å gifte seg med henne ville Hugh bekrefte sin status som en mindreverdig Pilaster; og det var nettopp hva Augusta var ute etter.

Han så ikke helt bort fra at han kunne komme til å fri til Rachel. Augusta hadde ymtet om at hun ville komme til å gi ham en sjenerøs bryllupsgave dersom han giftet seg med hennes utkårne. Men det var ikke bryllupsgaven som fristet ham, det var tanken på at han hver eneste kveld ville kunne gå til sengs med en kvinne og trekke nattkjolen hennes opp forbi anklene og knærne hennes, forbi lårene. «Ikke se på meg på den måten,» sa Rachel skarpsindig. «Jeg sa bare at jeg likte halsbindet ditt.»

Hugh rødmet igjen. Hun kunne da vel ikke ha gjettet hva han sto og fantaserte om? Når han tenkte på piker, ble fantasiene hans så simpelt kroppslige at han ofte skammet seg over seg selv. «Beklager,» mumlet han.

50

«Nei, at det fantes så mange Pilastere,» sa hun muntert og så seg omkring. «Hvordan klarer du å være sammen med dem hele tiden?»

Hugh lot blikket gli gjennom værelset og så Florence Stalworthy komme inn gjennom døren. Hun var svært pen, med lyse krøller som lokket seg ned over de spede skuldrene, i en rosa kjole besatt med blonder og silkebånd, og med strutsefjær i hatten. Hun møtte Hughs blikk og sendte ham et smil tvers gjennom mengden.

«Jeg har mistet din oppmerksomhet, ser jeg,» sa Rachel med karakteristisk likefremhet.

«Uff, jeg beklager så meget,» sa Hugh.

Rachel la hånden på armen hans. «Kjære Hugh, hør på meg et øyeblikk. Jeg liker deg. Du er et av de få menneskene i Londons selskapsliv som ikke kjeder meg til døde. Men jeg er ikke glad i deg, og jeg kommer aldri til å gifte meg med deg, uansett hvor ofte din tante fører oss sammen.»

Hugh ble overrumplet. «Bevares –» begynte han.

Men hun var ikke ferdig. «Og jeg vet at du føler mye på samme måte, så vær så snill ikke å late som om du blir sønderknust.»

Etter å ha stått lamslått et øyeblikk måtte Hugh smile.

Denne direktheten var nettopp det han likte ved henne. Men han regnet med at hun hadde rett: Én ting var å like et annet menneske, kjærlighet var noe helt annet. Han var ikke sikker på hva kjærlighet var, men hun lot til å vite det. «Betyr dette at vi kan gjenoppta vår krangel om kvinners stemmerett?» sa han gemyttlig.

«Ja, men ikke i dag. Jeg har tenkt å ta en prat med din gamle skolekamerat, señor Miranda.»

Hugh rynket pannen. «Micky vet ikke hvordan ’stemmerett’ staves engang, og langt mindre hva det betyr.»

«Ikke desto mindre er halvparten av Londons unge sosietetspiker dåneferdige over ham.»

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor.»

«Han er en mannlig Florence Stalworthy,» sa Rachel, og dermed vendte hun ham ryggen og gikk.

Hugh rynket brynene og grunnet over det hun hadde sagt.

51

Micky visste at Hugh var en fattig slektning, og behandlet ham deretter, så det var vanskelig for Hugh å se ham i nøytralt lys. Han hadde et svært tiltalende vesen og var alltid utsøkt antrukket. Han minnet Hugh om en katt, glattslikket og sensuell med silkeblank pels. Det var ikke helt comme il faut å være så utstudert velstriglet, og mannfolk hadde ofte ymtet om at han ikke var spesielt mandig, men kvinner lot ikke til å ha noe imot det.

Hugh fulgte Rachel med blikket, der hun skrådde over gulvet mot Micky, som sto sammen med sin far og pratet med Edwards søster Clementine, tante Madeleine og unge tante Beatrice. Nå vendte Micky seg mot Rachel og skjenket henne sin fulle oppmerksomhet idet han håndhilste og sa noe som fikk henne til å le. Micky sto alltid og snakket med tre–fire kvinner på én gang.

Hugh mislikte likevel antydningen om at Florence kunne minne om Micky. Hun var attraktiv og populær som han, men Micky var i bunn og grunn en tølper, etter Hughs mening.

Han manøvrerte seg bort til Florence og følte seg opprømt og nervøs. «Lady Florence, hvordan står det til?»

Hun smilte blendende. «For et mirakel av et hus!»

«De liker det, skjønner jeg.»

«Jeg er ikke sikker.»

«Det er dét de fleste sier.»

Hun lo, som om han hadde avlevert en vittighet, noe som gjorde ham umåtelig tilfreds.

«Det er jo svært moderne,» fortsatte han. «Det har fem badeværelser! Og en stor fyrkjele i kjelleren som varmer opp alle værelsene ved hjelp av varmtvannsrør.»

«Seilskuten øverst på gavlen er kanskje litt i overkant.»

Hugh dempet stemmen. «Det synes jeg også. Den minner meg om oksehodet utenfor slakterforretningene.»

Hun fniste igjen. Hugh gledet seg over at han evnet å få henne til å le. Han avgjorde at det ville være hyggelig om han klarte å manøvrere henne bort fra den verste trengselen. «Bli med ut og se på hagen,» sa han.

«Så skjønt!»

52

Den var ikke videre skjønn, nyanlagt som den var, men det gjorde overhodet ingenting. Han førte henne ut av stuen, ut på terrassen, men der lå Augusta i bakhold og sendte ham et bebreidende blikk idet hun sa: «Lady Florence, så snilt av Dem å komme. Edward vil vise Dem hagen.» Hun nappet tak i Edward, som sto like i nærheten, og skysset de to av sted før Hugh rakk å si et ord. Han bet tennene oppgitt sammen og sverget i sitt stille sinn at dette skulle ikke tanten klare å forkludre. «Kjære Hugh, jeg vet jo at du står og tripper etter å få snakke med Rachel,» sa hun. Hun grep Hugh i armen og trakk ham inn i stuen igjen; han kunne ikke hindre henne, om han ikke skulle rive til seg armen og lage en scene.

Rachel sto sammen med Micky Miranda og hans far.

«Micky, jeg vil så gjerne få presentere din far for min svoger, Mr. Samuel Pilaster.» Dermed forsvant hun med Micky og faren, og Hugh sto igjen sammen med Rachel.

Rachel lo. «Man har ikke mye man skulle ha sagt!»

«Det ville være som å diskutere med et løpsk jernbanetog,» raste Hugh. Gjennom vinduet kunne han se køen på Florences kjole idet den vugget nedover i hagen ved Edwards side.

Rachel fulgte blikket hans og sa: «Bare gå etter henne, du.»

Han smilte. «Takk skal du ha.»

Han skyndte seg nedover hagegangen. Idet han nådde dem igjen, slo en ertevoren tanke ned i ham. Hvorfor skulle han ikke spille tantens eget spill og lokke Edward bort fra Florence?

Augusta kom til å fly i flint når hun skjønte hva han hadde gjort – men det ville være verd prisen dersom han fikk et par minutter alene sammen med Florence. Jeg gir blaffen, tenkte han. «Men se, der er du jo, Edward,» sa han. «Din mor ba meg lete etter deg. Hun venter på deg i hallen.»

Edward stilte ikke spørsmål ved dette. Han var vant til raske ombestemmelser fra morens side. «Unnskyld meg, lady Florence,» sa han og gikk inn i huset igjen.

«Spurte hun virkelig etter ham?» sa Florence.

«Nei.» «De er meg en fin en!» sa hun, men det var med et smil.

Han så henne inn i øynene og solte seg i glansen av hennes billigelse. Det ville bli bråk siden, men han var villig til å ofre 53

mye for et slikt smil. «Kom, skal jeg vise Dem frukthagen,» sa han.

3 Augusta moret seg over Papa Miranda. Skulle du ha sett slik en liten bytting av en bondetamp! Han var så ulik sin slanke, elegante sønn. Augusta var svært glad i Micky Miranda. Hun følte seg alltid som mer av en kvinne når hun var sammen med ham, trass i at han var så ung. Han hadde det med å se på henne som om hun var det mest ettertraktelsesverdige han noen gang hadde sett. Det hendte av og til at hun ønsket han ville gjøre mer enn å se på henne. Det var naturligvis et fjollet ønske, men ikke desto mindre følte hun det stadig vekk.

Hun var blitt bekymret over samtalen de hadde hatt om gamle Seth. Micky tok det åpenbart for gitt at når Seth døde eller trakk seg tilbake, ville hans sønn Samuel overta som seniorpartner i Pilasters Bank. Micky hadde nok ikke trukket denne konklusjonen helt på egen hånd, han måtte ha det fra andre familiemedlemmer. Augusta ville slett ikke at Samuel skulle ta over. Hun så helst at stillingen gikk til hennes mann, Joseph, som var Seths nevø.

Hun kastet et blikk ut gjennom stuevinduet og så de fire partnerne i Pilasters Bank i sluttet krets ute på terrassen. Tre av dem var Pilastere: Seth, Samuel og Joseph – metodistene hadde foretrukket bibelske navn i århundrets første halvdel.

Gamle Seth så ut som den invalide skapningen han var, der han satt med et pledd over knærne og nærmest hadde overlevd seg selv. Hans sønn satt ved siden av ham. Samuel så ikke like distingvert ut som sin far. Han hadde det samme nebbet av en nese, men under nesen hadde han en temmelig vek munn med dårlige tenner. Tradisjonen var på hans side i arvefølgestriden, siden han var den eldste av partnerne etter Seth. Joseph førte ordet og understreket et poeng for sin onkel og sin fetter med huggende håndbevegelser, en karakteristisk gest som viste at han var irritert. Han hadde også den markante Pilaster-nesen, men trekkene hans for øvrig var nokså uregelmessige, og han 54

var i ferd med å miste håret. Den fjerde partneren sto litt tilbaketrukket og lyttet med armene korslagt over brystet. Det var major George Hartshorn, som var gift med Josephs søster Madeleine. George hadde vært offiser i hæren og bar et fremtredende arr tvers over pannen etter at han var blitt såret tyve år tidligere, under Krimkrigen. Men han var ingen krigshelt: Hesten hans var blitt skremt av et dampdrevet beltekjøretøy, og George hadde falt av og slått hodet mot hjulet på en messevogn. Han hadde trukket seg tilbake fra hæren og begynt i banken da han giftet seg med Madeleine. Han var en godlynt mann som fulgte etter der andre viste vei, men han var ikke dyktig nok til å bestyre banken, og dessuten hadde de aldri hatt en seniorpartner som ikke bar navnet Pilaster. De eneste seriøse kandidatene var Samuel og Joseph.

Teknisk sett skulle avgjørelsen tas ved en avstemning blant partnerne. Familien samlet seg som regel om et enstemmig vedtak. Men denne gangen var Augusta fast bestemt på å få det som hun ønsket, skjønt det ville ikke bli lett.

Seniorpartneren i Pilasters Bank var en av de viktigste mennene i hele verden. Hans bifall av en lånesøknad kunne redde en monark, hans avslag kunne utløse en revolusjon. Sammen med en håndfull andre – J.P. Morgan, familien Rothschild, Ben Greenbourne – holdt han nasjoners fremgang og vekst i sin hule hånd. Statsoverhoder gjorde ham sin oppvartning, han ble rådspurt av statsministre, logret for av diplomater; og hans hustru var alles yndling.

Joseph ville gjerne ha stillingen, men han var ikke durkdreven nok. Augusta var redd han ville la sjansen glippe ut mellom fingrene sine. Ble saken overlatt til ham, kunne han finne på å buse rett ut med at han naturligvis stilte seg til disposisjon, men at familien fikk bestemme. Det falt ham ganske enkelt ikke inn at det var andre ting han burde gjøre for å sikre seg at han gikk seirende ut av striden. Han ville for eksempel aldri gjøre noe for å sverte sine rivaler.

Augusta ble nødt til å finne en utvei til å gjøre det for ham.

Hun hadde ingen problemer med å sette fingeren på Samuels svakhet. I en alder av 53 år var han fremdeles ungkar og bodde sammen med en ung mann som han ufortrødent om55

talte som sin «sekretær». Inntil nå hadde ikke familien gjort seg noe besvær over Samuels husholdning, men Augusta lurte på om hun ikke kunne få endret på dette.

Samuel måtte tas i med silkehansker. Han var et petimeter av en mann, av det slaget som gjerne skiftet antrekk fra innerst til ytterst bare fordi han hadde sølt en dråpe vin på buksekneet; men han var langt fra svak, og absolutt ikke lettskremt.

Et frontalangrep var ikke egnet om man skulle få has på ham.

Hun gjorde seg ingen beklagelser over å måtte såre ham.

Hun hadde aldri likt ham. Han lot henne iblant forstå at han moret seg over henne, og han hadde en tendens til ikke å ta henne på alvor, noe hun fant svært irriterende.

Mens hun sirkulerte blant gjestene prøvde hun å slå bort ergrelsen over Hughs uvilje mot å gjøre kur til en aldeles passende ung pike. Hans gren av familien hadde aldri vært til annet enn bryderi, og hun hadde ikke til hensikt å la irritasjonen gå ut over det langt viktigere problemet Micky hadde gjort henne oppmerksom på: den trusselen Samuel utgjorde.

Hun fikk øye på sin svigerinne, Madeleine Hartshorn, ute i hallen. Stakkars Madeleine, det var lett å se at hun var søster av Joseph, for hun var befengt med Pilaster-nesen, hun også.

På enkelte av mennene så den distingvert ut, men ingen kvinne kunne sies å være noe for øyet med et slikt nesegrev midt i fjeset.

Madeleine og Augusta hadde en gang vært rivalinner. For mange år siden, den gangen Augusta giftet seg med Joseph, hadde Madeleine ergret seg over hvordan familien samlet sin oppmerksomhet om Augusta – enda Madeleine aldri hadde kunnet oppvise noe i nærheten av den tiltrekningskraft Augusta var i besittelse av, eller den handlekraft hun la for dagen når hun arrangerte bryllup og begravelser, formante slektens unge om hvem de burde gifte seg med, glattet over stridigheter og løp til og fra for å trøste syke, gravide og slektninger som hadde mistet sine kjære. Madeleines fiendtlige holdning hadde vært nær ved å forårsake splid innenfor familien. Men så hadde hun plutselig skjenket Augusta en gavepakke av et våpen. En ettermiddag Augusta hadde gått inn i et eksklusivt sølvtøymagasin i Bond Street, rakk hun akkurat å få et glimt 56

av Madeleine idet denne forsvant inn gjennom en dør innerst i lokalet. Augusta hadde tatt seg god tid og latt som om hun var interessert i en liten oppsats til å plassere ristet brød i, og etter en stund hadde hun sett en kjekk ung mann forsvinne inn gjennom den samme døren. Hun hadde hørt at værelsene over slike butikker av og til ble benyttet som hemmelige kjærlighetsreder, og hun var nå temmelig sikker på at Madeleine holdt seg med en elsker. En fempundseddel hadde lokket forretningens innehaverske, en Mrs. Baxter, til å røpe navnet på den unge mannen: viscount Tremain.

Augusta var blitt oppriktig sjokkert, men hennes første tanke hadde vært at hvis Madeleine kunne gjøre det med viscount Tremain, måtte Augusta kunne gjøre det samme med Micky Miranda. Men det kom selvsagt ikke på tale. Og dessuten, når Madeleine kunne bli tatt på fersk gjerning, kunne det samme komme til å skje med Augusta.

Det kunne ha ødelagt fullstendig for Madeleine i det gode selskap. En mann som hadde et utenomekteskapelig kjærlighetsforhold ble ansett for å være fordervet, men romantisk; en kvinne som gjorde det samme, var en hore. Hvis hemmeligheten kom ut, ville hun bli skydd som pesten i selskapslivet, og familien ville skamme seg over henne. Augusta vurderte å benytte hemmeligheten til å få herredømme over Madeleine, ved å holde trusselen om avsløring over hodet hennes som en øks. Men det ville gjøre Madeleine til en fiende for livet. Det var dumt å skaffe seg fiender i utrengsmål. Det måtte finnes en utvei til å avvæpne Madeleine og samtidig gjøre henne til en forbundsfelle. Etter mye grubling bestemte hun seg for en handlingsplan. I stedet for å true Madeleine med å fortelle det hun visste, lot hun som om hun var på hennes side. «Et godt råd, kjæreste Madeleine,» hadde hun hvisket. «Mrs. Baxter er ikke til å stole på. Be viscount-vennen din finne et mer diskré møtested.» Madeleine hadde bønnfalt henne om ikke å røpe hemmeligheten og var blitt rent patetisk takknemlig da Augusta beredvillig lovet henne evig taushet. Siden den gang hadde det ikke vært noen rivalisering dem imellom.

Nå grep Augusta Madeleine i armen og sa: «Kom og se på værelset mitt – jeg tror du vil like det.»

57

I husets annen etasje lå Augustas soveværelse og omkledningsværelse, Josephs soveværelse og omkledningsværelse, samt et arbeidsværelse. Hun førte Madeleine inn på soveværelset, lukket døren, og ventet på reaksjonen hennes.

Hun hadde innredet værelset i japansk stil – det var siste skrik – med snittverk i stolene, påfuglmønstret tapet og en utstilling av porselen over kaminhyllen. Et ruvende garderobeskap var bemalt med japanske motiver, og vindusplassen i karnappet var delvis skjult bak øyestikkermønstrede gardiner.

«Augusta, noe så dristig!» utbrøt Madeleine.

«Mange takk.» Augusta var nesten helt tilfreds med virkningen. «Jeg hadde egentlig bestemt meg for et bedre gardinstoff, men Liberty’s var dessverre utsolgt. Kom og ta en titt på Josephs værelse.»

Hun viste Madeleine inn gjennom døren mellom de to værelsene. Josephs værelse var innredet i en noe mer moderat utgave av den samme stilen, med mørkt lærtapet på veggene og brokadegardiner. Augusta var spesielt stolt av et lite glassskap med lakkarbeider som inneholdt ektemannens samling av juvelbesatte snusdåser.

«Joseph er så eksentrisk,» sa Madeleine og kikket på snusdåsene.

Augusta smilte. Ektemannen hennes var egentlig ikke det minste eksentrisk, men det var sant å si nokså pussig for en nøktern metodist å samle på noe så frivolt og utsøkt, og hele familien moret seg over det. «Han sier de er en investering,» sa hun. Et diamanthalsbånd til henne ville vært en minst like god investering, men han kjøpte aldri slikt til henne, for metodister betraktet smykker som unødig tant og fjas.

«Enhver mann bør ha en hobby,» sa Madeleine. «Så holder han seg hjemme om kvelden.»

Så går han ikke på horehus, var det hun mente. Denne underforståtte henvisningen til de små synder menn gjorde seg skyldig i, minnet Augusta på hvilket ærend hun var ute i. Forsiktig, forsiktig, sa hun til seg selv. «Kjæreste Madeleine, hva skal vi gjøre med fetter Samuel og denne ’sekretæren’ hans, synes du?»

58

Madeleine så overrumplet ut. «Burde vi gjøre noe, mener du?»

«Vi må jo det, hvis Samuel skal bli seniorpartner.»

«Hvorfor det?»

«Men kjære deg, Pilasters seniorpartner blir jo nødt til å møte ambassadører, statsoverhoder, endog kongelige – han må være hevet over enhver kritikk på privatlivets område.»

Forståelsen demret, og Madeleine rødmet. «Du antyder da vel ikke at Samuel … at Samuel skulle være … fordervet på noen måte?»

Det var nøyaktig hva Augusta antydet, men hun hadde ikke lyst til å si det like ut, av frykt for å provosere Madeleine til å ta fetteren i forsvar. «Det skal jeg forhåpentligvis aldri få vite,» sa hun unnvikende. «Det som teller, er hva folk tror.»

Madeleine var fremdeles ikke overbevist. «Mener du virkelig at folk tror … det?»

Augusta tvang seg til å ha tålmodighet med Madeleines delikatesse. «Men søte du, vi er da begge gifte kvinner, og vi vet hvordan mannfolk er. De har dyriske drifter. Verden tar for gitt at en ugift 53-åring som bor sammen med en vakker unggutt er pervers, og himmelen skal vite at verden som regel har helt rett.»

Madeleine rynket pannen og så bekymret ut. Før hun fikk sagt noe mer, lød det et kakk på døren, og Edward kom inn.

«Hva er det, mor?» sa han.

Augusta ble ergerlig over avbrytelsen, og hun hadde ingen anelse om hva gutten snakket om. «Hva mener du med dét?»

«Du sendte bud på meg.»

«Det gjorde jeg slett ikke. Jeg ba deg vise lady Florence rundt i hagen.»

Edward så stuss ut. «Hugh sa du ville snakke med meg.»

Augusta forsto sammenhengen. «Jaså, gjorde han det? Og jeg regner med at det nå er han som viser lady Florence rundt i hagen?»

Edward skjønte hva hun antydet. «Så sannelig gjør han det,» sa han og så såret ut. «Ikke vær sint på meg, mor, vær så snill.»

Augusta smeltet umiddelbart. «Ikke vær redd, Teddy-gutten 59

min,» sa hun. «Hugh er slu som en rev.» Men hvis han trodde han kunne overliste sin tante Augusta, var han samtidig dum som et nek.

Avbrytelsen hadde irritert henne, men ved nærmere ettertanke regnet hun med at hun hadde sagt nok til Madeleine om fetter Samuel. På dette innledende stadium var hun kun ute etter å så et lite frø av tvil, alt ut over dette sto i fare for å være for mye av det gode. Hun bestemte seg for at nok fikk være nok. Hun skysset svigerinnen og sønnen ut av værelset og sa: «Se så, nå må jeg vende tilbake til mine gjester.»

De gikk nedenunder igjen. Selskapet var svært vellykket, skulle man dømme etter den kakofoniske larmen av småprat, latter og hundre sølvskjeer som ringlet i benhvite porselenskopper. Augusta slo et raskt slag innom spisestuen, der tjenerskapet sto og serverte hummersalat, fruktkake og kalde tørsteslukkere. Hun fosset videre gjennom hallen og vekslet et ord eller to med hver gjest som fanget blikket hennes, men det var en helt spesiell bekjent hun var på utkikk etter – Florences mor, lady Stalworthy.

Muligheten for at Hugh kunne komme til å gifte seg med Florence, bekymret henne. Hugh gjorde det allerede altfor bra i banken. Han hadde en gateselgers kjappe forretningssans og en falskspillers vinnende vesen. Selv Joseph omtalte ham i rosende ordelag og enset ikke den trussel han utgjorde mot deres egen sønn. Giftermål med datteren til en jarl ville utstyre Hugh med sosial status i tillegg til hans medfødte talenter, og da ville han bli en farlig rival for Edward. Teddy hadde jo verken Hughs overflatiske sjarm eller hans hode for tall, så han trengte all den hjelp Augusta kunne gi ham.

Hun fant lady Stalworthy stående ved karnappvinduet i stuen. Hun var en søt, middelaldrende kvinne i lyserød kjole og en liten stråhatt tett besatt med silkeblomster. Augusta lurte på hvordan hun så på forholdet mellom Hugh og Florence.

Hugh var ikke akkurat noen gullfugl, men fra lady Stalworthys synspunkt var han ikke noen katastrofe heller. Florence var den yngste av tre døtre, og de to andre var godt gift, så lady Stalworthy kunne godt tenkes å være ettergivende. Det var dette Augusta måtte forhindre. Men hvordan?

60

Hun stilte seg ved siden av lady Stalworthy og så at hun sto og holdt øye med Hugh og Florence nede i hagen. Hugh var i ferd med å forklare et eller annet, og Florences øyne gnistret av begeistring, der hun sto og så opp på ham og lyttet. «Ungdommens ubekymrethet,» begynte Augusta.

«Hugh virker som en kjekk gutt,» sa lady Stalworthy.

Augusta stirret hardt på henne et øyeblikk. Lady Stalworthy hadde et drømmende smil om leppene. Hun hadde en gang vært like pen som datteren, gjettet Augusta. Nå sto hun her og tenkte tilbake på sin egen ungdomstid. Hun måtte vekkes fra drømmeriene med et brak. «Akk så fort den går, den bekymringsløse ungdomstid.»

«Men så idyllisk så lenge den varer.»

Giftens tid var inne. «Hughs far døde jo, som De vet,» sa Augusta. «Og hans mor lever i små kår i Folkestone, så Joseph og jeg føler et visst ansvar for gutten.» Hun gjorde en liten pause. «Det skulle ikke være nødvendig for meg å si at en allianse med Deres familie ville være en bemerkelsesverdig triumf for Hugh.»

«Det var hyggelig sagt av Dem,» sa lady Stalworthy som om hun hadde mottatt en beleven kompliment. «Familien Pilaster er da sannelig en distingvert familie selv.»

«Mange takk. Hvis Hugh arbeider hardt, vil han en dag komme til å tjene riktig så bra.»

Lady Stalworthy så en tanke forbauset ut. «Hans far etterlot seg altså ingenting?»

«Nei.» Augusta måtte få gjort det klart for henne at Hugh ikke ville motta noen penger fra sine onkler når han giftet seg.

«Han vil bli nødt til å arbeide seg oppover i banken,» sa hun.

«Gasjen vil være alt han har å leve av.»

«Jaså,» sa lady Stalworthy, og ansiktet hennes røpet skuffelse. «Florence har heldigvis et lite utkomme, hun også.»

Augustas humør dalte straks. Så Florence hadde altså sine egne penger. Augusta lurte på hvor mye det kunne dreie seg om. Familien Stalworthy var ikke på langt nær like velstående som familien Pilaster – det var det få som var – men de hadde det sikkert romslig nok. I alle fall var ikke Hughs ubemidlethet tilstrekkelig til å vende lady Stalworthy imot ham. Augusta 61

ble nødt til å benytte sterkere virkemidler. «Søte Florence ville bli slik en god hjelp for Hugh … en sann støtte når det røyner på, det er jeg forvisset om.»

«De kan skjønne det,» sa lady Stalworthy svevende, men så rynket hun pannen. «Røyner på?»

Augusta nølte. Dette var farlig, men hun var nødt til å løpe risikoen. «Jeg låner aldri øre til løst snakk, og det er jeg sikker på at ikke De heller gjør,» sa hun. «Tobias var skrekkelig uheldig, det er det ingen som helst tvil om, men Hugh viser nesten ingen tegn til å ha arvet sin fars svakhet.»

«Det gleder meg å høre,» sa lady Stalworthy, men ansiktet hennes røpet dyp bekymring.

«Men det forhindrer ikke at Joseph og jeg ville bli svært glade over å få se ham gift med en så fornuftig pike som Florence. Hun vil ganske sikkert være myndig og bestemt når …»

Augusta lot fortsettelsen henge i luften.

«Jeg …» Lady Stalworthy svelget. «Jeg kan ikke si jeg husker nøyaktig hva hans fars svakhet gikk ut på.»

«Men så var det jo heller ikke sant.»

«Strengt mellom oss to, selvsagt.»

«Jeg burde kanskje ikke ha nevnt det.»

«Men jeg må få vite alt, for min datters skyld. Det forstår De sikkert.»

«Spillegalskap,» sa Augusta lavt. Hun ønsket ikke å bli overhørt; det var folk til stede som ville vite at hun løy. «Det var det som førte til at han tok livet av seg. Skammen, kan De skjønne.» Jeg håper inderlig ikke de tar seg bryderiet med å undersøke sannheten i dette, tenkte hun.

«Jeg trodde det var fordi forretningen hans gikk over styr.»

«Det også.»

«Noe så tragisk.»

«Jeg må innrømme at Joseph har vært nødt til å gjøre opp Hughs gjeld ved et par tilfeller, men han har snakket svært alvorlig med gutten, og vi er sikre på at det aldri vil gjenta seg.»

«Det lyder betryggende,» sa lady Stalworthy, men ansiktet hennes fortalte en annen historie.

Augusta regnet med at hun hadde sagt tilstrekkelig. Det falske foregivendet om at hun var begeistret for partiet, var i 62

ferd med å slå sprekker. Hun kastet et blikk ut gjennom vinduet igjen. Florence sto og lo av et eller annet Hugh hadde sagt. Hun kastet hodet tilbake og blottet tennene på en måte som var temmelig … upassende. Han var praktisk talt i ferd med å ete henne med blikket. Samtlige tilstedeværende kunne se at de var tiltrukket av hverandre. «Jeg skulle ikke tro det varer så lenge før spørsmålet blir reist,» sa Augusta.

«De har kanskje snakket lenge nok sammen for i dag,» sa lady Stalworthy med en bekymret mine. «Jeg tror det er best jeg bryter inn. Jeg håper De unnskylder …»

«For all del.»

Lady Stalworthy gikk raskt mot hagen.

Augusta sto lettet tilbake. Hun hadde fått det til igjen. Lady Stalworthy var mistenksom nå, og når en mor først begynte å nære tvil til sin datters beiler, var det sjelden hun festet lit til ham igjen.

Augusta så seg omkring og fikk øye på Beatrice Pilaster, nok en svigerinne. Joseph hadde to brødre, den ene var Tobias, Hughs far, og den andre var William, som alltid ble kalt unge William, fordi han var født 23 år etter Joseph. William var nå blitt 25 år gammel, men var ennå ikke opptatt som partner i banken. Beatrice var hans kone. Hun var som en stor hundevalp, glad og klosset og ivrig etter å være venn med alle.

Augusta bestemte seg for å ta en prat med henne om Samuel og sekretæren hans. Hun gikk bort til henne og sa: «Kjæreste Beatrice, har du lyst til å se det nye soveværelset mitt?»

4 Micky og faren forlot selskapet og tok fatt på spaserturen tilbake til Mickys hybel. Ruten gikk utelukkende gjennom parker – først Hyde Park, deretter Green Park og St. James’s Park – inntil de nådde elven. De stanset midt på Westminster Bridge for å hvile litt og se på utsikten.

Ved elvens nordre bredd lå verdens mest storslagne by. Oppstrøms for dem lå Parlamentsbygningen, bygd i samme stil som Westminster Abbey, 1200-tallskirken som lå rett ved siden av.

63

Nedstrøms kunne de se hageanlegget utenfor Whitehall, hertugen av Buccleuchs palé, og den enorme teglstensbygningen som huset den nye jernbanestasjonen ved Charing Cross.

Havnen lå ute av syne nedenfor elvesvingen, og ingen store skip kom så langt opp som der de sto, men elven var livlig trafikkert av småbåter og lektere og lystseilere, et vakkert syn i kveldsolen.

Søndre bredd kunne ha ligget i et annet land. Der lå Lambeth fajansefabrikk midt i et hav av leire: usle små verkstedskur omgitt av menn og kvinner, grå i ansiktet og kledd i filler, der de fremdeles sjokket rundt og kokte kjøttben, sorterte søppel, holdt ilden ved like under ovnene og fylte masse i støpeformene for å lage avløpsrør og røykhatter til den raskt voksende byen. Lukten rev i nesen selv her ute på broen, en kvartmil unna. De falleferdige rønnene de bodde i, lå sammentrengt langs muren rundt Lambeth Palace, erkebiskopen av Canterburys London-residens, som vrakgods kastet opp i det gjørmete strandbeltet ved flo sjø. Tross den korte avstanden til erkebiskopens residens gikk strøket under navnet Devil’s Acre, sannsynligvis fordi alle bålene og røyken, de krumbøyde arbeidsfolkene og den forferdelige lukten fikk folk til å tenke på helvete.

Mickys hybel lå i Camberwell, en respektabel forstad utenfor pottemakeriene igjen, men han og faren nølte på broen og kviet seg for å driste seg inn i Devil’s Acre. Micky forbannet fremdeles i sitt stille sinn gamle Seth Pilasters metodistiske samvittighet som hadde kullkastet planene hans. «Vi skal nok løse problemet med geværene, Papa,» sa han. «Det skal du ikke være redd for.»

Faren trakk på skuldrene. «Hvem er det som står i veien for oss?» spurte han.

Det var et enkelt spørsmål, men det hadde en helt spesiell betydning hos familien Miranda. Når de sto foran et tilsynelatende uløselig problem, stilte de seg spørsmålet: Hvem er det som står i veien for oss? Det betydde i realiteten: Hvem blir vi nødt til å ta livet av for å få det som vi vil? For Micky vakte det til live alle hans erindringer om det barbariske livet i Santamaria-provinsen, alle de uhyggelige legendene han foretrakk 64

å glemme: Historien om hvordan faren hadde straffet elskerinnen sin da hun hadde vært ham utro, ved å stikke en rifle opp i henne og trekke av; om hvordan en jødisk familie hadde åpnet en krambod ved siden av Papas egen i provinshovedstaden, med den følge at faren hadde satt fyr på huset og brent både mannen og hans kone og barn inne; redselsfulle minner.

Farens grusomhet var like legendarisk som hans voldelighet, men dette var tross alt å gå over streken. Familien Miranda var grunnrik. Faren eide tusenvis av krøtter, hadde monopol på all hestehandel over enorme områder, leide ut jord til småbønder og eide langt de fleste landhandleriene i Santamariaprovinsen.

Det var sant at pengene deres ikke var stort verd i England. Hjemme i Cordova rakk en sølvdollar til et godt måltid, en flaske rom og en hore for natten; her fikk man knapt en bolle suppe og et glass svakt øl for samme beløp. Dette hadde kommet som et sjokk på Micky da han begynte på Windfield pensjonatskole. Han hadde greid å spe på ukepengene ved å spille kort, men han hadde hatt vanskeligheter med å få endene til å møtes inntil han ble venn med Edward. Selv nå var det Edward som betalte for alle de dyre forlystelsene deres: operaen, besøk på veddeløpsbanen, jakt og horer. Likevel var Micky avhengig av en fast inntektskilde for å kunne betale husleien, skredderregningene, medlemsavgiften i herreklubbene som var en vesentlig del av livet i London, og drikkepenger til alskens tjenere. Hvordan mente faren han skulle klare seg? Ved å ta seg en jobb, kanskje? Bare tanken gjorde ham kvalm. Ingen i familien Miranda nedlot seg til å ta lønnet arbeid.

Han skulle akkurat til å spørre faren hvordan han var ment å skulle klare seg uten penger, da faren plutselig skiftet samtaleemne og sa: «Jeg skal nå fortelle deg hva geværene er til.

Vi skal overta ørkenen.»

Micky skjønte ikke hva han mente. Miranda-godset omfattet en stor del av Santamaria-provinsen. Eiendommen som grenset opp til deres egen, var eid av en familie ved navn Delabarca. Nord for disse to var landskapet så forblåst og tørt at verken faren eller naboen hans hadde brydd seg med å gjøre 65

krav på grunnen. «Hva i all verden skal vi med ørkenen?» sa Micky.

«Under sanden er det store forekomster av et mineral som kalles nitrat. Det benyttes som gjødningsstoff, og det er mye bedre enn naturgjødsel. Det kan skipes til store deler av verden og selges til høy pris. Grunnen til at jeg vil ha deg her i London, er at du skal sørge for å få omsatt det for oss.»

«Hvordan vet vi at stoffet finnes der?»

«Delabarca har begynt å utvinne det. Det har gjort familien hans styrtrik.»

Micky ble opprømt. Dette kunne komme til å forvandle familiens fremtid. Ikke med det samme, naturligvis – ikke raskt nok til å løse de akutte pengeproblemene hans. Men på lang sikt …

«Vi er nødt til å handle raskt,» sa faren. «Rikdom er makt, og familien Delabarca vil snart være mektigere enn oss. Vi blir nødt til å knuse dem før det skjer.»

66