Farlig dyp av Clive Cussler

Clive Cussler-serien: Gullet fra Sparta Det tapte riket Kongeriket Navigatøren Dødsskipet Korsaren Isfront Medusa Hellig stein Gravene Mayafolkets hemmelighet Himmeløyet Stillhetens sjø Gullbuddhaen Odyssevs’ tapte flåte Salomonøyenes forbannelse Den forsvunne by Under angrep Skjelettkysten Sahara Jungel Spøkelsesskipet Jakten Vakt i mørket Det fjerde rike Farlig dyp Neste bok i serien er i salg fra 9. juli til 2. september 2018.

Clive Cussler

Farlig dyp Oversatt av Torfinn Haukås

©CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57867-1 Copyright © 1984 by Clive Cussler Enterprises, Inc. Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613, New York, NY 10176-0187 USA. Tidligere utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2009.

1. opplag 2018 Originalens tittel: Deep Six Oversettelse: Torfinn Haukås Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

preludium

San Marino

Stillehavet, 15. juli 1966 Piken skygget med hånden for den skarpe solen og betraktet en stor sjøfugl som seilte i vide sirkler like over skipets aktre lastebom. I noen minutter lå hun tilbakelent og fulgte fuglens grasiøse flukt, men så begynte hun å kjede seg. Hun satte seg opp i dekksstolen og så seg omkring, men det var ingen av dekksmannskapet i nærheten, så hun tillot seg å trekke overdelen på bikinien enda et stykke ned for å få sol på brystene.

Solen sammen med den fuktige tropeluften gjorde henne svett og varm; hun kunne kjenne svetten mot håndflaten da hun strøk seg over den glatte magen. Hun la seg tilbake i stolen igjen og slappet av. Den jevne duren fra det gamle lasteskipets motorer gjorde henne døsig.

Angsten som hadde sittet i henne da hun kom om bord i denne båten, var nå i ferd med å slippe taket. Hun kunne sove om natten uten å høre sine egne hjerteslag banke i ørene. Hun speidet ikke lenger etter tegn til mistanke i mannskapets øyne, og hun var ikke lenger redd for å bli innkalt til kapteinen og få beskjed om at hun var under arrest. Hun prøvde å glemme det hun hadde gjort seg skyldig i, og fant etter hvert til sin trøst at skyldfølelse er som så mange andre følelser: Den er flyktig og kan forsvinne.

Nå kunne hun begynne å tenke på fremtiden.

Blikket hennes ble fanget av den hvite jakken til en av 7

messeguttene. Han nærmet seg forsiktig, samtidig som han så ned i dekket, tydelig sjenert over denne kvinnelige passasjeren, som satt der nesten naken.

«Unnskyld meg, miss Wallace,» sa han. «Kaptein Masters ba meg spørre om De ville spise middag med ham og hans offiserer i aften, hvis De føler Dem bedre nå.»

Estelle Wallace var glad hun var blitt så brun at messegutten antagelig ikke så at hun rødmet. Hun hadde spilt syk helt fra hun kom ombord i San Francisco og inntatt alle måltider i lugaren, for å unngå noen samtale med offiserene om bord.

Hun bestemte seg for å bryte ut av denne isolasjonen.

Nå måtte hun begynne å praktisere den løgnen hun skulle leve på.

«Hils kapteinen og si at jeg føler meg mye bedre nå. Jeg vil gjerne spise middag med ham.»

Den asiatiske messegutten bukket og smilte bredt, litt for asiatisk underdanig, tenkte Estelle.

«Kapteinen vil bli veldig glad for å høre det. Jeg skal be kokken lage noe ekstra godt til Dem.» Han tøflet av gårde og så mer asiatisk ut enn noensinne.

Hun hadde bestemt seg og skottet opp mot det tre dekk høye midtskipet på San Marino. Himmelen var blå over skorsteinen, som sendte ut svart røyk – for øvrig en påfallende kontrast mot den halvt avskallede hvitmalingen på skansekledningen.

«Et flott skip,» hadde kapteinen sagt da han viste til lugaren hennes. Han lekset opp hele skipets stolte historie, som for å overbevise henne om at dette ikke var en skarve kano som skulle sette utfor ville fossestryk.

San Marino var et Liberty-skip, bygget under krigen, i 1943. Hun hadde gjort 16 overfarter fra USA til England med militære forsyninger. En gang var hun kommet bort fra resten av konvoien og blitt torpedert av en tysk ubåt.

Men San Marino hadde nektet å gå til bunns, hun hadde greid seg inn til Liverpool for egen maskin.

Etter krigen hadde dette gamle skipet gått i trampfart 8

på de fleste av verdens hav. Hun seilte under Panamaflagg og var et av de 30 skipene som tilhørte Manx Steamship Company i New York. De siste årene var det i hovedsak blitt småhavner som andre charterrederier ikke fant det umaken verd å seile på. Elleve knop var det meste gamle San Marino kunne prestere på full speed, og hun hadde nok ikke mange år igjen før hun endte som skrapjern, for så å bli valset ut til hermetikkbokser. Skroget var rustent og oppskrapt, nærmest å ligne med en halvgammel hore fra slumstrøket i Bowery, men for Estelle Wallace var denne rustne skuta jomfruelig og vakker.

Estelles fortid var allerede begynt å bli uklar og fjern.

Avstanden mellom det hun virkelig hadde vært og det hun ønsket å bli, var nå blitt mindre og mindre.

Arta Casilighios forvandling til Estelle Wallace begynte den dagen hun fant et pass under et sete på bussen fra Wilshire Boulevard til Los Angeles. Hun visste ikke hvorfor hun gjorde det, men hun tok passet, puttet det i vesken og tok det med seg hjem. Selvfølgelig skulle hun gått til bussstasjonen og levert passet tilbake, men noe avholdt henne fra å gjøre det.

Arta ble sittende og se på passet med alle de utenlandske stemplene, og det slo henne hvor lik hun var kvinnen på passbildet – Estelle Wallace. Fødselsdatoen viste at det var bare åtte måneder mellom dem i alder. De var faktisk så like at hvem som helst kunne tatt dem for søstre.

Hun sminket seg så hun ble enda mer lik denne Estelle Wallace. Hun ville ikke lenger være den uanselige, musegrå Arta Casilighio – hun ville reise, oppleve verden. Hun ville besøke de stedene der Estelle Wallace hadde vært, ifølge passet hennes.

En ettermiddag, på tampen av enda en arbeidsdag i banken, ble hun stående og se tankefull på bunkene med knitrende, nye dollarsedler som nettopp var blitt levert fra Federal Bank Reserve i Los Angeles. I løpet av sine fire år som bankkasserer var hun blitt vant til å ha med store 9

pengesummer å gjøre, og i likhet med bankkasserere flest så hun på slike store seddelbunker som ren rutine.

Men denne dagen skjedde det noe med henne som hun ikke kunne forklare. Hun begynte å fantasere om hva hun kunne gjøre hvis alle disse pengene var hennes …

Da Arta kom hjem til den lille leiligheten sin, begynte hun å planlegge i detalj det hun hadde bestemt seg for å gjøre. Hele søndagsnatten lå hun våken, til vekkerklokken ringte. Hun kaldsvettet av nervøsitet, men var likevel fast bestemt på å gjennomføre planen.

Pengeforsyningene pleide å komme hver mandag i en skuddsikker bil, og vanligvis inneholdt den seks til åtte hundre tusen dollar. Pengene ble tellet opp og låst inn til onsdag, da de ble distribuert til de forskjellige filialene i Los Angeles. Hun fant ut at den beste tiden å handle på ville være mandag etter stengetid, når hun skulle låse pengene inn i hvelvet.

Neste morgen dusjet hun, sminket seg og tok på et par stramme strømpebukser. Så hentet hun en rull dobbeltsidig tape og viklet den rundt bena, fra leggene og opp til lårene, men uten å fjerne beskyttelsespapiret på yttersiden. Denne originale bandasjen skjulte hun under et langt skjørt som rakk nesten til anklene. Tapen kunne ikke sees.

Så festet hun en knitrende ny 5-dollarseddel til det øverste arket i en stor bunke papir.

Hun laget flere slike bunker og klippet papiret nøyaktig til så det passet med seddelformatet. Om ikke en mistenksom person kom på å undersøke nærmere, ville disse papirbunkene forhåpentligvis bli tatt for å være seddelbunter. Alt sammen puttet hun i konvolutter adressert til Federal Reserve Bank.

Hun stilte seg foran speilet og gjentok for seg selv: «Arta Casilighio eksisterer ikke lenger. Du er ikke Arta Casilighio, du er Estelle Wallace.»

Det var som en slags selvhypnose. Etter en stund kjente hun at hun begynte å slappe av. Hun pustet dypt ut og gikk av gårde til jobben i banken.

10

Hun kom dit ti minutter for tidlig, men heldigvis la ingen merke til det. Arta pleide ellers alltid å være meget punktlig. Hun satte seg bak skranken. Hvert minutt føltes som en time og hver time som en dag. Hun så seg omkring i banklokalet hvor hun hadde arbeidet så lenge, men det var som om hun ikke lenger kjente seg igjen. Da klokken omsider ble seks, gjorde hun opp kassen, men somlet med vilje til de andre kassererne hadde levert fra seg kontantene som skulle inn i hvelvet. De solide ytterdørene ble lukket, og Arta gikk inn på dametoalettet. Der fjernet hun fort dekkpapiret på tapen hun hadde viklet om bena, og skylte det ned i klosettet.

Så tok hun papirbuntene som skulle forestille penger, og festet dem med tapen. Hun hoppet litt opp og ned for å forsikre seg om at de satt fast.

To minutter var alt hun behøvde innenfor ståldørene i hvelvet. I all hast byttet hun papirbunkene om med ekte sedler og dro skjørtet ned igjen.

En av underdirektørene smilte vennlig, ønsket henne god aften og låste henne ut gjennom en sidedør.

Så snart hun var hjemme og hadde fått låst døren, dro hun av seg det lange skjørtet, viklet av tapen med seddelbuntene og begynte å telle opp byttet.

Litt skuffet kom hun til 51 000 dollar. Det var ikke nok til at hun kunne reise og leve som Estelle Wallace.

Hun måtte ha minst dobbelt så mye om hun skulle rømme til et annet land og holde en viss levestandard, og hun måtte ha penger til overs som kunne plasseres et sted hvor hun fikk gode renter.

Hun følte seg nesten som i en rus: Alt hadde jo gått så lett! Hvorfor ikke gjøre det samme en gang til? Ingen ville oppdage noe før tidligst onsdag, da pengene skulle ut til filialene, og i morgen var det bare tirsdag.

Arta Casilighio ville selvfølgelig aldri funnet på noe så halsbrekkende dumdristig – men Estelle Wallace kunne.

Hun kunne godt finne på å robbe den samme banken to dager på rad!

11

Samme kveld gikk hun til en kveldsåpen brukthandel og kjøpte en gammel koffert, som hun laget en dobbeltbunn i da hun kom hjem. Hun pakket ned pengene sammen med noen klær og tok en drosje til Los Angeles International Airport, hvor hun satte kofferten inn i en oppbevaringsboks og kjøpte billett til et formiddagsfly til San Francisco til neste dag. Så dro hun hjem og sovnet med en gang. Billetten hun hadde kjøpt tidligere til mandagsflyet, puttet hun inn i en avis og slapp den i en avfallskurv ved utgangen.

Det andre tyveriet gikk like lett som det første. Tre timer etter at hun hadde forlatt The Beverly-Wilshire Bank for siste gang, satt hun på et hotellrom i San Francisco og tellet over hvor mye hun til sammen hadde fått med seg. Denne gangen kom hun til 128 000 dollar; det skulle rekke mer enn bra nok til hennes formål.

Deretter gikk alt forholdsvis enkelt. Hun bladde gjennom avisene for å se hvilke skip som skulle seile fra San Francisco. Valget falt på den kombinerte laste- og passasjerbåten San Marino, som skulle seile for Auckland, New Zealand tidlig neste morgen.

En time før skipet skulle gå, gikk hun om bord med kofferten i hånden.

Hun ble møtt av kapteinen, som ikke la skjul på at han var lite interessert i å ha passasjerer om bord, og spesielt ikke kvinnelige passasjerer. Men noen dollarsedler hadde en gunstig virkning på ham. De sedlene blir nok aldri ført inn i rederiets regnskap, tenkte Arta.

Estelle banket på døren og gikk usikker inn i offiserssalongen. De seks mennene som satt der, så vurderende på henne. Det kobberrøde håret rakk henne til skuldrene; det hadde nesten samme farge som den solbrune huden hennes. Hun hadde tatt på seg en nedringet kjole, som fremhevet hennes yppighet. Rundt halsen hadde hun et kjede laget av ben. Offiserene rundt bordet reiste seg, og det var tydelig at hennes enkle eleganse gjorde inntrykk på dem.

Kapteinen, Irwin Masters, en høy vokst mann med grå12

nende hår, kom over til henne og tok henne i armen. «Miss Wallace,» sa han og smilte vennlig. «Det er hyggelig å se at De har kommet Dem.» «Jeg tror det verste er over nå,» svarte hun.

«Jeg må innrømme at jeg begynte å bli bekymret,» sa kapteinen. «De har holdt Dem for Dem selv i lugaren i fem dager, og vi som ikke har noen lege om bord …»

«Takk,» sa Estelle.

Masters så litt forundret på henne. «Takk for hva …?» spurte han.

«For Deres omsorg. Det er lenge siden noen har vist noen omsorg for meg.»

Han smilte vennlig til henne. «Det er en del av kapteinens jobb.» Han vendte seg mot de andre offiserene. «Mine herrer, får jeg presentere dere for miss Estelle Wallace, som vil gjøre oss den ære å seile med oss til Auckland.»

Alle smilte vennlig og tok henne i hånden. Bare maskinsjefen, en kortvokst, bredskuldret mann, nøyde seg med å bukke stivt. Han mumlet noen høflighetsfraser, og Estelle kunne høre at han snakket med typisk slavisk aksent.

Førstestyrmannen vinket på messegutten, som sto borte ved barskapet.

«Skal det være en drink, miss Wallace?»

«Ja takk. Kan jeg få en Daiquiri? Det kunne friste med noe søtt i kveld.»

«Selvfølgelig,» svarte offiseren. «San Marino er ikke noen luksuscruiser, men vi har en utmerket cocktailbar.

Lee, miks en førsteklasses Daiquiri til den unge damen.»

Messegutten mikset drinken raskt og profesjonelt. Hun nippet til den, og hun fikk lyst til å sette seg ned og slappe av med en gang.

«Lee,» sa hun, «du er tydeligvis en kunstner når det gjelder å mikse en Daiquiri.»

«Lee er en tusenkunstner,» sa Masters. «Vi var heldige som fikk ham mønstret på.»

Estelle nippet til drinken igjen. «Det ser ut til å være mange orientalere blant mannskapet her om bord?»

13

«Ja, vi måtte ha flere folk etter at ti av mannskapet stakk av da vi kom til San Francisco denne gangen. Men heldigvis kom Lee og ni av hans koreanske venner fra hyrekontoret like før vi skulle legge ut.»

«Nokså merkelig i grunnen, spør du meg,» mumlet førstestyrmannen.

«Det er ikke noe merkelig ved det,» sa Masters. «At sjøfolk stikker av fra et skip når det kommer til havn, det har skjedd siden mennesket la ut på sin første flåtetur.»

Annenstyrmannen rynket pannen og sa: «Ja vel, at en eller to mann stikker av, det er så sin sak, men ti mann på én gang? Her om bord holder vi riktignok streng disiplin, men vi driver ikke noe slaveskip, og jeg forstår ikke grunnen til denne masseflukten. Tror det ligger noe bak her som vi ikke vet.»

«Sånn er det på sjøen,» sukket Masters. «Disse koreanerne er flinke sjøfolk; jeg ville ikke bytte dem med halvparten av lasten vår.»

«Det ville bli en stiv pris,» sa maskinsjefen lavt. «Er det frekt å spørre hva slags last dere har?» spurte Estelle.

«Selvfølgelig ikke,» sa den unge tredjestyrmannen ivrig.

«I San Francisco lastet vi inn …»

«Titaniumbarrer,» avbrøt Masters.

«Verd åtte millioner dollar,» sa førstestyrmannen og så irettesettende på den unge tredjestyrmannen.

«Får jeg en til?» spurte Estelle og rakte frem det tomme glasset til messegutten. «Jeg har hørt om titanium, men jeg aner ikke hva det blir brukt til …»

«Når titanium blir foredlet på riktig måte, får man et metall som er lettere og sterkere enn stål. I produksjonen av jetmotorer, for eksempel, er titanium uunnværlig. Men titanium blir brukt til mye annet også. I malingsindustrien, i plastproduksjon – det er sannsynlig at titanium også finnes i den sminken De har på Dem,» sa Masters.

Kokken, en asiat som så nokså blodfattig ut, stakk hodet inn og nikket til messegutten Lee, som straks klinket en teskje mot et glass for å påkalle oppmerksomhet.

14

«Middag klar til servering,» sa han og smilte så de kunne se det store mellomrommet mellom fortennene hans.

Det ble et måltid Estelle sent skulle glemme. Å sitte og spise sammen med seks stramt uniformerte menn, som alle var oppmerksomme og galante, det hadde hun aldri drømt om å oppleve.

Etter desserten reiste kaptein Masters seg, bukket høflig og forklarte at han måtte opp på broen. Én etter én reiste også de andre offiserene seg og gikk til sine plikter, og Estelle fulgte med maskinsjefen ut på dekket.

Han underholdt henne med beskrivelser av sjøfolks overtro og fortalte om merkelige opplevelser han hadde hatt som sjømann.

Da han fulgte henne til lugaren hennes, bukket han galant og kysset fingertuppene hennes, og da han spurte om hun ville spise frokost med ham neste morgen, sa hun uten videre ja.

Hun gikk inn i lugaren og trakk gardinen for den lille ventilen der inne. Så trakk hun frem kofferten, som hun hadde skjøvet under køyen. Øverst lå sminkesaker og et rot av undertøy, som hun nå tok opp og la til side, sammen med skjørt og bluser.

De trengte å strykes, kunne hun se. Men det fikk vente. Så tok hun en neglefil og brøt opp dobbeltbunnen i kofferten. Hun sukket lettet. Alle pengene var der. Hun hadde nesten ikke brukt noen av dem før hun dro.

Hun reiste seg og trakk kjolen over hodet. Under hadde hun ingenting. Da hun lå i køyen med hendene bak hodet og lukkede øyne, prøvde hun å forestille seg sjokket hennes overordnede i banken ville få når de oppdaget at pengene var forsvunnet samtidig med den alltid pliktoppfyllende Arta Casilighio. Hun hadde lurt dem alle sammen!

Hun følte en merkelig, nesten seksuell tilfredsstillelse ved å tenke på at hun nå var et av navnene på FBFs liste over ettersøkte personer. Etterforskerne ville forhøre alle hennes venner, og alle banker ville bli undersøkt for å finne ut om Arta Casilighio hadde satt inn eller tatt ut penger de 15

siste dagene. Men de ville ingenting finne. Arta Casilighio eksisterte ikke lenger.

Hun åpnet øynene og så på skottene i lugaren. Hun hadde begynt å venne seg til dem nå, veggene i hennes midlertidige hjem.

Plutselig gikk lugardøren opp, uten at noen hadde banket på. Det var Lee som kom inn, sammen med en annen av det asiatiske mannskapet. Forbløffet og indignert tenkte Estelle: Hvordan kan han være så frekk at han bare buser inn i lugaren min, hvor jeg ligger naken?

Dette kan ikke være sant, det må være noe jeg drømmer!

Lee løftet henne brutalt opp fra køyen og bar henne ut på dekk.

Flere av de koreanske sjømennene var der, opptatt med å kaste over bord store, avlange lerretssekker. Ut fra den ene sekken stakk et askegrått, dødt ansikt. Det var ansiktet til den unge tredjestyrmannen. Han ble også lempet over rekka, og Estelle kunne høre plasket idet den døde kroppen traff vannflaten.

Alt hadde skjedd så fort, hun hadde ikke fått tid til å tenke, alt var uvirkelig. Hun kjente at Lee bandt noe tungt fast rundt føttene hennes, og skimtet en rusten kjetting.

Hun tenkte panisk: Hva i all verden skal dette bety?

I neste øyeblikk ble hun løftet opp og slengt ut i mørket.

Støtet mot vannflaten banket pusten ut av henne. Etter noen sekunder ble hun trukket ubønnhørlig ned i dypet.

Hun åpnet munnen for å skrike, men fikk ikke frem en lyd. Vannet kvalte skriket hennes.

16

første del

Pilottown

1

De mørke skyene hang truende over Kodiak Island og farget den ellers blå-grønne sjøen blygrå. Det syntes som den appelsingule solen var blitt blåst ut som et lys. Stormen var kommet så plutselig. Vinden var først bare som en mild bris, men vokste hurtig til storms styrke, og regnet, som til å begynne med hadde vært som et vennlig vårregn, det pisket nå sjøen til hvitt skum.

På den ene brovingen av kystvaktskipet Catawba sto kapteinløytnant Amos Dover med en kikkert for øynene og prøvde å se gjennom striregnet. Lenger enn 300–400 meter kunne han ikke se klart. Han kjente det kalde regnet mot ansiktet, og han ble enda kaldere etter hvert som regnet begynte å trenge ned gjennom kraven på regnjakken.

Han spyttet ut stumpen av en våt sigarett og gikk inn i det varme rorhuset.

«Radar!» ropte han ut.

«Vi har kontakt seks hundre og femti meter rett foran oss, og vi nærmer oss hele tiden,» svarte radaroperatøren, uten å ta øynene fra den lille, flimrende radarskjermen.

Dover tørket ansiktet med et lommetørkle.

Det var sjelden at fiskebåter eller lystbåter kom i nød på denne tiden av året. Det var alltid på vinterstid de fleste ulykkene skjedde.

De hadde fått inn et dramatisk nødsignal fra et skip kalt Amie Marie – bare et par SOS-signaler, og så: «– tror at vi alle kommer til å dø.»

De hadde sendt ut flere oppkallinger i håp om å få svar 19

og nærmere posisjon, men radioen om bord i Amie Marie var blitt taus. Og været var nå så ille at det ikke kunne komme på tale med noen flyleting. Hvert eneste skip i nærheten av leteområdet hadde forandret kurs og forsøkte å peile seg inn på fartøyet som var i havsnød. Catawba var en meget hurtiggående båt, så Dover regnet med å bli den første som nådde frem til det havarerte skipet. De kraftige dieselmotorene gikk for fullt, og de hadde allerede passert to skip som var på vei i samme retning.

Kapteinløytnant Dover var en kraftig bjørn av en mann, med lang erfaring bak seg i sjøredningstjenesten, spesielt i arktiske farvann. Han kunne virke tung og treg fysisk sett, men hadde en kalkulatorhjerne som mer enn oppveide dette. På kortere tid enn det tok å programmere det computerstyrte peileanlegget om bord, hadde Dover allerede regnet ut vindstyrke og avdrift, han visste nøyaktig hvor han ville finne den havarerte båten og eventuelle overlevende.

Og ganske riktig, de gikk rett på målet. Mannskapet samlet seg ved rekka og på brovingene og speidet ut i regnværet.

«Fire hundre meter!» ropte radarmannen.

«Der!» skrek plutselig en av dekksmannskapet.

«Flyter den ennå?»

«Som en and i et badekar!» ropte sjømannen tilbake.

Dover nikket og beordret sakte fart.

Amie Marie kom langsomt til syne, som en skygge først, men så tydeligere og tydeligere. De hadde ventet å finne skipet synkeferdig, men det lå og duvet bedagelig i de svake dønningene.

Men det var en påfallende stillhet om bord. Ingen var å se på dekk, og ingen svarte da Dover anropte skipet gjennom roperten.

«Ser ut som en krabbefisker,» mumlet Dover.

Gnisten stakk hodet ut fra radiorommet. «Skuta er registrert på Carl Keating, som også er skipper, jeg har sjekket det over radioen. Den hører hjemme i Kodiak.»

20

Enda en gang benyttet Dover roperten, og denne gangen brukte han Keatings navn – men heller ikke nå fikk han noe svar.

Da de var på omtrent hundre meters hold, beordret Dover full stopp i maskinen og lot Catawba drive det siste stykket.

De kunne se kassene for oppbevaring av krabbefangsten stablet ryddig oppå hverandre på dekk, og det kom litt røyk fra skorsteinen – motorene gikk tydeligvis på tomgang. Men ikke en levende sjel var å se om bord.

To av mannskapet på Catawba ble beordret til å gå om bord i Amie Marie: Pat Murphy og Marty Lawrence.

Begge hadde på seg redningsvester og overlevelsesdresser.

De hadde vært med på mange redningsaksjoner i arktisk farvann og visste hva som skjer med en mann hvis han havner i den iskalde sjøen. I en liten gummibåt med påhengsmotor styrte de mot Amie Marie. Det var fremdeles ikke tegn til liv om bord.

Om et par timer ville det bli mørkt. Regnet hadde avtatt noe, men vinden økte på, og bølgene begynte å toppe seg.

En viss uhyggesstemning bredte seg blant mannskapet på Catawba. Ingen sa noe. Amie Marie virket nærmest som et spøkelsesskip.

De så at Murphy og Lawrence fortøyde den lille gummiflåten og entret båten. Litt etter gikk de inn en dør midtskips og ble borte.

Flere minutter gikk. Den eneste lyden som hørtes, var knitringen fra radioen inne i radiorommet. Den var innstilt på nødfrekvensen.

Plutselig, og så høyt at Dover skvatt til, hørte de Murphys stemme i radioen: «Catawba, dette er Amie Marie.»

«Go ahead, Amie Marie,» svarte Dover i mikrofonen.

«De er døde alle sammen.»

Dover forsto først ikke hva Murphy mente, da denne snakket med en så spent og anstrengt stemme at Dover måtte be ham gjenta hva han hadde sagt.

21

Og Murphy gjentok: «De er døde alle sammen. Til og med skipskatta er dau!»

Det var et dødens skip Murphy og Lawrence hadde entret.

Flere fra Catawba fulgte etter. En av de første som ble funnet, var skipper Keating, liggende ved siden av radiosenderen. Død. Overalt om bord fant de døde mannskapsfolk. Med forvridde ansikter, og noen liggende i sitt eget blod. Den siamesiske katten hadde i dødskrampen klort opp det lille teppet den lå på.

Dover lyttet forbløffet til den beskrivelsen Murphy ga.

«Hva tror du kan ha skjedd?» spurte han.

«Skjønner ingenting av dette,» svarte Murphy. «Vi kan ikke se noen tegn til kamp. Det er ingen merker på noen av dem, men likevel har de blødd i hjel. Det ser ut som alle sammen har daua samtidig, men hva de har daua av, det begriper jeg ikke.»

«Stand by.»

Dover snudde seg mot skipslegen, Isaac Thayer.

Doc Thayer var skipets mest avholdte og respekterte mann. For flere år siden hadde han gitt opp sin lukrative praksis i land for å gå inn i sjøredningstjenesten.

«Hva tror du har skjedd, Doc?» spurte Dover.

Thayer trakk på skuldrene. «Jeg tror det er best jeg går på sykebesøk,» sa han.

Dover vandret utålmodig frem og tilbake på broen mens Doc Thayer gikk ned i en gummibåt og kjørte over til Amie Marie. Han ga ordre til mannskapet om at de skulle få en trosse om bord i Amie Marie, så skipet kunne taues i land. Han var så opptatt med å kontrollere at dette ble gjort skikkelig, at han ikke enset Gnisten før denne dyttet ham forsiktig i siden. «Sir, jeg fikk nettopp inn en melding fra et fly som frakter forsyninger til noen vitenskapsfolk som jobber på Augustine Island.»

«Det får vente,» svarte Dover tvert.

«Det er viktig, kaptein,» insisterte Gnisten.

«La meg høre hva det dreier seg om.»

22

«Det var en stemme som sa at alle de andre forskerne var døde. Så kom det noe jeg ikke kunne oppfatte tydelig – men jeg hørte at mannen til slutt sa: Redd meg!»

«Var det det hele?»

«Ja. Jeg prøvde å kalle opp igjen, men fikk ikke noe svar.»

Dover visste at Augustine Island var en ubebodd, vulkansk øy bare 30 sjømil nordøst for den posisjonen de nå befant seg i. En plutselig uhyggesfølelse kom over ham, og han grep radiomikrofonen og ropte: «Murphy – er du der?»

Han fikk ikke noe svar.

«Murphy, Lawrence – er dere der?»

Ingen svarte denne gangen heller.

Doc Thayer var i ferd med å klatre over rekka på Amie Marie da Dover grep roperten og brølte: «Doc, kom tilbake! Gå ikke om bord!»

Men han var for sen, Thayer hørte ham ikke og forsvant om bord. Mennene på broen stirret rådløse på kapteinen.

Dover løp inn i rorhuset og grep mikrofonen.

«Doc, dette er Dover. Kan du høre meg?»

To endeløse minutter passerte. Selv ikke den skingrende sirenen på Catawba fremkalte noen reaksjon. Først en god stund senere hørtes Thayers stemme over radioen.

«Jeg beklager å måtte meddele at sekondløytnant Murphy og løytnant Lawrence er døde. Det er ikke tegn til liv, og jeg er redd jeg kommer til å stryke med, jeg også. Du må få denne båten i karantene. Forstår du meg, Amos?»

Med et sjokk gikk det opp for Dover at han var i ferd med å miste sin gamle venn.

«Forstår ikke, men gjør som du sier.»

«Bra. Jeg skal forsøke å beskrive symptomene etter hvert som de melder seg. Jeg føler meg alt ør i hodet og begynner å bli kvalm. Pulsen øker. Har antagelig fått sykdommen gjennom hudabsorpsjon.»

Thayer tidde, og da han igjen snakket, var stemmen grøtete.

23

«Kvalmen er blitt verre. Bena – bena – de vil ikke bære meg lenger. Det føles som jeg … holder på å … brenne opp innvendig …»

Mannskapet om bord i Catawba bøyde seg nærmere radioen. Det var ikke til å fatte at Doc Thayer var i ferd med å dø, bare noen få hundre meter fra dem.

«Puls oppe i … over to hundre. Smerte … kan nesten ikke se lenger.»

Det kom et stønn, og så svakt: «Fortell min kone …»

Så ble det stille.

En sjokkert Dover sa lavt: «Hva i all verden er dette for noe?»

24