Fargenpåhimmelenvår
AmitaTrasi Fargenpå himmelenvår
OversattavGuroDimmen,MNO
AmitaTrasi Originalenstittel: TheColorofOurSky OversattavGuroDimmen
Copyright©2017byAmitaTrasi
PublishedbyarrangementwithWilliamMorrow,animprintof HarperCollinsPublishers
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-56001-0
1.utgave,1.opplag2018
Sats:Type-itAS,Trondheim2017
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
Satti10/14,4pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilminneomminfar, tilSameer,minfremragendeektemann, ogsist,menikkeminst: tiljentersomMukta–måttederealltidfinneenvennsom kanhjelpederegjennommørket.
Kapittel1
Tara
Mumbai,India–juni2004
Minnenefradengangentraffmegsomenbrusendebølge –sugdemeginn–ensyrligluktavmørke,hulksomnådde megsomekkoerfraenbunnløssjakt.Jeghaddeprøvdå rømmefraaltdettesålengeatjeghaddeglemtatstederhar sinegenhukommelse.Jegstoidensvaktopplystekorridorenutenforbarndomshjemmetmittogforsøkteåfåopp døren.Nøklenerasletogfaltnedpågulvet.Dethaddevist segåværevanskeligereennforventet,altdette. Trekkpusten,såfinnerdumotet,saalltidpappatilmegdajegvar liten.Nåvarjegimidtenavtjueåreneogstoutenforden låstedørenogføltemeglitenigjen.
Jegløftetnøkleneogprøvdeengangtil.Detknaketi dørendajegomsiderklarteåskyvedenopp.Detvarmørkt ileiligheten.Utetordnetdetfrahimmelen,ogregnetknatretoverhustakene.Envillfarenstrimesollysfaltoverde nedstøvedemøblene,ogjegbleståendeidetuopplysterommetogsepåaltspindelvevetsomhaddesamletsegikrokeneidettesomenganghaddeværtmitthjem.Jegslopå lysetogstrøkstøvetavskrivebordetmedenmykhåndbevegelse. Deterbareenleilighet,sajegtilmegselv.Mendet varsåmangetingfrabarndommender–skrivebordetder
pappahaddelærtmegåskrive,sofaendervihaddesettpå TVsammenhelefamilien.
Innepåsoverommetvarsengenpenttildekket,akkurat slikjeghaddeetterlattden.Jegkunnehørelydenavstemmenevåre,kunneluktebarndommen–matenAaipleideå tilberedeogserveremedsåstorkjærlighet–denflyktige, blomsteraktigeduftenavsafrani pulao,gurkemeiedunstende dal,søt rasgulla.Detvarnaturligvisikkenoenslike dufterdernå.Detsomdominerte,vareninnestengtluktav lukkederomogbegravdehemmeligheter.
Dajegtrakkfragardinene,stegstøvettilværs.Utenforfaltregnetmykt,løvettokimotregndråpene.Landskapetvardetsammesomdapappaogjeghaddeflyttettil LosAngelesforelleveårsiden:denbrummendetrafikken, tutingenfrarickshaweneogbilene,bjeffendeløshunder, slummensomstraktesegutidetfjerne.Nåsomjegstoher, medkoffertenelittforlattidøråpningen,skjøntejegplutselighvorforpappaaldrihaddeprøvdåselgeellerleieutleiligheten.EtteråhaskaptethjemforossiAmerikaielleve århaddehanhåpetathanendagskullekommetilbakefor åleteetterMukta.Detvartrossaltherhunhaddeblittkidnappet.
Detsiesattidenlegerallesår.Jegtrorikkedetersant. Ettersomårenegår,slårdetmegatselvdeenklesteting kanminneenpådetforferdeligesomharskjedd,ogatdet øyeblikketmansåintenstprøveråglemme,lettkanbliens skarpesteminne.
Jeggikkutavleilighetendendagenfastbestemtpååskulle finnesvar.Drosjesjåførenestopårekkeogradogventet, håpet,trygletfolkomåkjøremeddem.Detvarnoemed
dennebyen,noejegaldriklarteåglemme.Jegkunnesedet overalt,luktedet,høredet–drømmenemansåsporavi folksansikter,luktenavsvetteogskitt,lydenavfjerntkaos iluften.Detvarherdethaddeskjedd–detvarherveggene haddeblittsprengt,kjøretøyenehaddegåttiluften,glassskårenehaddefåttlivtilåbriste,ogvårekjærehaddeblitt tilminner.Mensjegstoder,kunnejegplutseligseAaihelt klartformeg,derhunventetpåmeg,ogdahuntokmegi armene,fikkhuntåreridekajalsminkedeøynenesine.Alt haddeværtsåannerledesføreksplosjonenrevhennemed seg.
«Madam,jegkantadegmedhvorsomhelst!»ropteen drosjesjåfør.
«Nei,her,her…»saenannenogvinket.
Jegnikkettilenavdem,oghansattesegrasktinnbak rattet.Detbegynteådryppedajegsteginn.Regnetfalt myktrundtoss.
«KjørmegtilpolitistasjoneniDadar»,sajeg.
«Madam,kommerdufrautlandet?Jeghørerdetpå måtendusnakkerpå.JegkantadegmedtildetbestehotelletiMumbai.Dukommertil…»
«Kjørmegtilpolitistasjonen»,gjentokjegstrengt.
Sjåførenvartausrestenavveien,nynnetbarelitttilBollywood-musikkensomdrønnetutavhøyttalerneidrosjen. Jegsåslumbeboereogbarnletegjennomsøppeletutenfor. Hetenlåoverbyentiltrossforregnet,ogvindenluktetav røyk,karriogavløpsrør.Folkgikkfortsattfarlignærden hissigetrafikken,rickshawerplasketforbi,tiggerebanket påvinduetogbaompenger.Innepåfortauenekunneman sedefattigesomboddeiprovisorisketelt,kvinnenesom prutetmedgateselgereibasaren,mennsomstooghangpå
gatehjørnenemedtommeblikk.Bakdemhangfilmplakater avdenyesteBollywood-filmene.
Dajegvarliten,tokpappamegmedutpåturidisse gatene.EnganghaddejegblittmedAaitilbasarenog prutetmedgateselgernesammenmedhenne.Enannen ganghaddejegsittetibaksetetpåendrosjevedsidenav MuktapåveitilAsiaticLibrarysammenmedpappa.Full avbegeistringhaddejegpektpåhavetogparkenogliksom presenterthenneforminverden.Hvormangegangerhadde hunfulgtmegtilskolen,båretskoleveskenmin,sittetpå parkbenkenogslurpetiseg gola-ersammenmedmeg?Nå kjentejegmagenvelteseg,derjegsattibaksetetpådrosjen. Disseøyeblikkenelammetmegnestenfullstendig;jegvar uteavstandtilåpuste,somomdenforbrytelsenjeghadde begått,langsomtkveltemeg.Jegpressetansiktetmotdet åpnevinduetogtvangmegselvtilåpuste.
«Værsågod,madam,politistasjonen»,kunngjordesjåførenogkjørteinntilsiden.
Detregnettettdadrosjenstoppet,ogviskernejobbet iherdigoverfrontruten.Jegtrådteutiankeldyptvann,og regnethamretmotparaplyen.Jegbetaltedrosjesjåføren. Idetfjerne,likevedsøppelbøttene,sprutetbarnvannpå hverandre,oglatterenkomibølger.
Innepåstasjonensattejegmegpåenbenkinneiethjørne ogslappveskennedpåfanget.Forelleveårsidenhadde pappaogjegsittetpåenlignendebenkpådennepolitistasjonenogventetitimevis,ietforsøkpååskjønnehvasom haddeskjeddmedoss,ietforsøkpååfinnemening.Nå somjegsattderrakiryggen,klemtinnmellomfremmede somventetpåtur,skullejegønskeatpappaogsåhadde
værtder.Påsettogvisbarjeghammedmeg–iallefalldet somvarigjenavham–iformavaske,ienomhyggeligforsegletflaskeivesken.Jeghaddetattdenmedmeghitforå spredeniGanges.Detvarnoejegmåttegjøre,dethadde værthanssisteønske.
Detsattenkonstabelvedetbordinærheten,oghodet hansvarskjultbakenstabelmapper.Bakhamsattdet enannenkonstabelogtokimotklagerogskrevdemned ietregister.Entredjesattpåenstolikkesålangtunna medhodetbegravdienavis.En chaiwalla hastetforbimed masala chaiogsatteglassenemeddenbrunevæskenfra segpåbordene.Utenforkunnemanhøredengjennomtrengendelydenavpolitisirener,ogsnartkomdetnoenpolitimenninnmedtomennihåndjern.
Kvinnenforanmeghulketogtrygletkonstabelenomå leteetterdensavnedesønnenhennes.Hangjespet,skrev noeiregisteretsittogjagethennebort.Dadetvarmintur, sattejegmegforanham.Hangnedsegiøynene.«Hvaønskerduåanmelde?»spurtehan,ogdethørtesutsomhan kjedetseg.
«Jegskullegjernehasnakketmedsjefendin.»
Hankikketoppfraregisteret,ogøynenesmalnet.«Om hvada,madam?»
Påtretavlenbakhamhangdetenplansjemedoversikt overantalletdrapogkidnappingersomvarbegåttdette året,ogsakenedehaddeløst.
«Detdreiersegomnoesomfantstedforelleveårsiden. Enjenteblekidnappet.Farenminanmeldtedet.»
«Forelleveårsiden?»Konstabelenhevetøyenbrynene.
«Ogduleteretterhenne nå ?» Jegnikket.
Hansånysgjerrigpåmegogsukket.«Ok,dufårvente», sahan,sågikkhanborttiletlukketromogbanketpå døren.Enbetjentåpnet,ogkonstabelenpektepåmegog hvisketnoe.Betjentenkastetetblikkbortpåmegogkom snartgående.
«BetjentPravinGodbole»,sahanogtokmegihånden ogfortalteathanvaroverbetjentveddennestasjonen.
«Jeghar…Jegseretter…enjentesomblekidnappet. Værsåsnill,du må hjelpemeg.Jeg-jegharakkuratkommet tilbakefraAmerika.»
«Gimegfemminutter,erdusnill.Jegharnoeninnepå kontoretmitt.Jegkansepåsakendinetterpå.»
Dettoketpartimerførkonstabelenfulgtemegtilkontoret hans.Imellomtidenspistejegensandwichjeghaddestappetnedivesken,ogsåpåatkonstabelenregistrerteflere klager.Folkkominn,sattesegogventetvedsidenavmeg, ogsådrodeetteratkonstabelenhaddetattimotklagen deres. Chaiwalla-entilbødmegetglasschai,ogjegnippet takknemligtilden.Detgjordemegikkenoeåvente.Jegvar lettet,iallefallenstakketstund,overatjegendeligskulle fåsnakkemednoen–noenmedtyngde,noensomkunne hjelpemeg.
BetjentGodbolehaddeskarpe,intelligenteøyne,ogjeg fikketlitehåpomathanklarteåsedetandreikkehadde sett.Hanpektepåenstol.Hattenhansmedemblemet SatyamevJayate –baresannhetenkanseire–låpåskrivebordet.
«Hvakanjeghjelpedegmed?»
Jegpresentertemegogsattemeg,åpnetlommebokenog drofotografietforsiktigut.Såsmåvivar–Muktaogjeg
–dervistoutenforAsiaticLibrary.Hantokimotfotografietogsåpådet.
«Jegleteretterhenne,etterjentapåbildet.»
«Hvemavdem?»spurtehanogmystemotfotografiet. «Huntilhøyre,determeg.Denandre–hunblekidnappetforelleveårsiden.»
Øyenbrynenehansbletilspissevinkler.«Forelleveår siden?»
«Eh…ja.Hunblekidnappetfrahjemmetvårtrettetter bombingeni1993.Jegvarisammeromsomhennedadet skjedde.»
«Sådusåkidnapperen?»
Jegvartausetøyeblikk.
«Nei…ikkeegentlig»,løyjeg. Betjentennikket.
«Hunhet… heter Mukta.Hunvarenjente…enforeldreløsjentesomforeldreneminetoktilseg.»Jegforklarte:«Farenminvarengodmann.Hanjobbetforflere frivilligeorganisasjonerogbarnehjempåfritiden,oghan forsøkteåfinnehjemtilforlattebarn.Noengangertokhan demmedtilleilighetenvår.Hanreddetgatebarnogfattige barnfralandsbyene–énellertoomgangen–oglotdembo hjemmehososs.Desovpåkjøkkenet,spistedenmatenAai laget,også,etternoendager,fantpappaetsteddekunne være,påetellerannetbarnehjem.Farenmingjordedet hankunnefordem.OgsåmedMukta…prøvdehanvirkelig.Noehaddeskjeddmedhenneilandsbyenhennes.Hun snakketikkepåengodstund.Hun–»
«Skjønner,skjønner»,avbrøthanmeg.«Viskalprøveå finnehenne.»
Jegvillefortellehamatimotsetningtildeandrebarna
somboddehosossbareenlitenuke,haddeMuktablitti femår.Ogathunvarengodvenn.Jegvillefortellehamat hunlikteålesedikt,ogathunvarreddforregnet…ogat vihaddeønsketåvokseoppsammen.
«FrøkenTara?»
«Far…farenminleverteinnenoffisiellFIR-rapporti forbindelsemed…med…kidnappingen.»
Betjententrakkpustendypt,kløddeskjeggstubbenepå hakenogholdtbildetlittnærmereansiktet,menshanstirret pådetenstund.Fotografietvarmedtattogkrølleteavalder, etverdifulltminnefrossetfastitid,tojentersomsmiltemot kameraet.
«FrøkenTara,detersålengesiden.Hunernok…eldre nå.Ogviharikkeetoppdatertbildeavhenne.Detkommertilåblifrykteligvanskeligåfinnehenneutenetoppdatertbilde.Menlamegtaenkikkpåsakenhennes.Jegmå kontakteSavnet-avdelingen.Hvorforleterduetteretfattig landsbybarnetteralledisseårene?Harhunstjåletnoeverdifullt?Kanskjeetarvestykkeellernoe?»
«Nei.Nei…deterbaredetat…pappajobbetsåhardt forågialledeandrebarnaethjem.Jegtrorkanskjehan tenkteatMuktavardenenestesomfaltmellomtostoler… Hunvarenhanikkeklarteåbeskytte.Hantilgaaldriseg selvfordet.Politietsaatdehaddelettetterhenne,ogpappa saathunantakeligvisvardød.Kanskjehaddehanfåtthøre detfraenbetjent.Jegvetikke.PappatokmegmedtilAmerikaetterdet.Jeg…jegvissteikkeathunvarilive.Jegfant noendokumenteriskuffenhansetterathandøde.Detviste segathanhaddelettetterhennelenge.Ogmenshanhadde lett,haddejegtroddathunvardød.Hanhaddenokønsket atjegskullefortsetteåleteetterhenne.»
«Ingenleteretterbarnsomblirborte,madam.Sepåalle barnasomleverislummen–detfinnesikkenoensomkan tavarepådem,ogihvertfallingensomkanbekymreseg forhvordandetgårmeddemomdeblirborte.»
Jegsåpåham,mensaikkenoe.Ielleveårhaddejegønsketågåtilbaketildensommernatten,tildenbrøkdelenav etsekunddajegkunnehagjortnoeforåforhindredetsom skjedde.Jegvisstehvemkidnapperenvar,jeghaddealltid visstdet.Detvartrossaltjegsomhaddeplanlagtdethele. Menakkuratdetsajegikketilbetjenten,detklartejegikke.
Damåttejegfortellehamveldigmyemer.Ogjegvilleikke hanoeoppmerksomhetrundthvorforjeghaddegjortdet, ellerhvemkidnapperenvar.Detenestejegville,varåfinne Mukta.
Betjentenknipsettilfotografiethanholdtihånden,og sukkethøyt.«Gimegetpardager.Jegskalgågjennomarkivet.Viførerloggovermangesakernå.Dukangikonstabelenalledetaljer.»Hangategntilkonstabelenathanskulle følgemegut.
«Tusentakkskalduha»,sajegogreistemeg.
Dajegkomtildøren,snuddejegmegmothamigjen. «Dethaddeværtfantastiskomdukunnehjelpemegmed åfinnehenne.»Hanløftethodetsåvidtoggamegetlite nikkførhanvendtetilbaketilarbeidet.Konstabelenbrukte etparminutterpååskrivenedalledetaljer.
Jeggikkutavstasjonenogbleståendeitrappenogse påallepoliti-jeepenesomstoparkertutenfor,konstablene somkombærendepåmapper,folksomventetutålmodig, ogplutseligkunnejegikkeskjønnehvorforjeghaddeoppsøktdettestedet,hvorforjeghaddebedtomhjelpfradem. Dehaddeikkeengangstiltderiktigespørsmålene:Husket
jegdendagendetskjedde?Hvilkelyderhaddejeghørt? Nøyaktighvilketklokkesletthaddeklokkenpåsoverommetvist?Hvorforhaddeikkekidnapperentattmegistedet?Hvorforhaddejegikkeskreket?Hvorforhaddejeg ikkevekketpappa,somlåisoverommetvedsidenav?Hvis dehaddestiltmegdissespørsmålene,erjegreddsannheten villeharentutavmeg.
Jegtenteensigarett,toketpardrag,oglotrøykensiveut gjennomneseborene.Detokvinneligekonstablenesomsto utepåtrappen,sendtemegetstygtblikk.Jegsmiltelittfor megselv.Detvarikkesåmangekvinnersomrøkteher.Jeg hadderøktminførstesigarettsammenmedBrianiAmerika dajegvarattenår.Brianvarforlovedenminogengangmitt livskjærlighet,ogjeghaddebareetterlatthamiLosAngeles.Hvisdetsomhaddeskjedd,ikkehaddeskjedd,hadde Brianogjegliggetpåenstrandakkuratnåogsettpåbølgene.Istedetvardetovermellomoss.Jegsukketdajegså nedpådenringløsefingeren,kastetsneipenpåbakkenog sattefotenpåden.
Enkald,våtbrismøttemegdajeggikkutidenbråkete gata.Enseksårgammeljenteifilleteklærkompilende,og utenåensedeskitne,blodigeføttenesineåpnethunhåndflatenogsåbedendeopppåmeg.Jegmøttedethåpefulle blikkethennesetøyeblikk.Hunsåpåmeg.Enhelgruppe tiggerbarnbetraktetmegnysgjerrigpåavstand.Jeglette etternoenrupierivesken,fantdemoggademtilhenne. Iløpetavnoensekundervarjegomgittavtiggere.Jegfordeltenoensedlermellomdem.Barnajubletogropteav gledeogsprangavgårde.
«Finnesdetenrestaurantinærheten?»spurtejegenav
guttene.Hansmilte,ogtennenehansvarskinnendehvite motdenmørkehudenhans.
«Der,madam,denbeste masala chai-en…veldiggod, veldig zhakas»,sahanogvinkettilmeg.
Restaurantenvarikkespesielttravelpådennetidenavdøgnet.Jegsatteframegveskenpåenstologbestiltesandwichogte.Gutteriti–tolvårsalderenvasketavbordene. Fluenesattesegpådenfuktigeoverflaten.Enservitørkom medetglasschaitilmeg.Utenforhaddehimmelenklarnetogskyeneblitterstattetavdypblått.DaMuktakomtil oss,haddehunoftesittetogstirretutavvinduetinnepå detmørke,sjasketelagerrommetvårt.Hunhaddegransket stjernenepåhimmelensomomhunletteetternoe.Jeghusketennattdaforeldreneminesovogjeglistetmeginntil henne.Dahaddehunsittetslikogstirretopppåhimmelen. Hunhaddesnuddsegmotmeg,overrasketoveråsemeg derimørket.
«Hvaerdetduserpå?»haddejegspurt.
«Komogse»,sahunogpekteopp.«Dukanseselv.»
Jeggikkinnirommethennes,sattemegvedsidenav henneogsåopppåstjernenesomglitretsomdiamanterpå nattehimmelen.
«Ammapleideåsiatviblirtilstjernernårvidør.Hunsa atnårhundøde,skullehunogsåblienstjerneogpassepå meg.Mensomduser,erdetveldigmangeavdem.Jegvet ikkehvemavdemsomerAmma.Menhvisjegleter,kommerjegnoktilåsedet.Kanskjehunsenderetsignal.Tror dudet?»
Jegtrakkpåskuldrene.«Jegvetikke.Hvisdutrorpådet, kandethendeatdetersant.»
«Detersant»,hviskethun.«Dumåbaresegodtnok etter.»
Visattderenstundogkikketopppåstjernenepåden skyfrienattehimmelen.
Jegsattlengesammenmedhennedennatten,ogmange netteretterdet.Nattetternattiløpetavårenesattvii månelysetinnepådetmørke,sjasketerommethennesog snakketomlivet.Detvarvårmåteåunnslippeverdenpå. DetvarMuktasomlærtemegathimmelenvarsomen scenederskyenevarkarakterersomstadigantoknyeformerogdrevmothverandre.Defortalteossflerehistorier ennvinoensinnekunnehalest,tilogmedflereennfantasienhaddeåbypå.
Kapittel2
Mukta
LandsbyenGanipuriIndia–1986
Viersompiggepleblomstenesomåpnersegomnatten–i beruselse–ogviblomstrerimørketogvisnerveddaggry.
Detvardetbestemorenmin,Sakubai,fortaltemegdajeg varliten.Detlødsåpoetisk,syntesjeg.Jeglikteåhøreom det,ogjeglotilogmedlittavdet,utenheltåskjønnehva detbetydde.Deterdetførstejegkommerpånårfolkspør megomlivetmitt.
Lengevisstejegikkeatjegvardatterentilentempelprostituert,atjegvarfødtinnienkultsomfulgtedenhellige tradisjonenmedåviedøtrenesinetilgudinnenYellamma.
Dabriteneregjerteilandet,vardetkongensogzamindarenesoppgaveåbeskytteogtavarepåoss,fortalteSakubai. Folkaktetosssomomvivarprester.Vidansetitemplene ogsangreligiøsesanger,ogdesomboddeilandsbyen,ba omvårvelsignelseiviktigesammenhenger.Tradisjonener densammeidag.Bortsettfraatvitidligerevareidogivaretatt,mensdetidagikkefinnesnoenkongerogveldigfå mennfradenøvrekastensomervilligetilåforsørgeoss. Lavkastejenterheltnediåtteårsalderengiftesborttilgudinnenieninnvielsesseremoni.Idennebittelillelandsbyeni detsørligeIndiakallesvi devadasi-er–Gudstjenere.
Jegkommerfraenlangrekke devadasi-er,ogdetharalltidværtforutbestemtatjegskulleblien,jegogså.Menda jegvarliten,visstejegdetikke.Jegvissteikkeatkroppen minikketilhørtemeg.Noengangerglemmerjegatjegen gangharværtbarn,atjegengangvarsåtåpeligognaiv.
Detvarsomendrøm,altsammen–defredeligemorgentimene,åvåkneoppienlandsbyderhimmelenvarklarog solenskinte–ogsolstrålenevarsåtykkeatmankunnebli forledettilåtroatdetvarsånnlivetvar.Landsbyenvår varomgittavgårderhvordetbledyrketris,maisoghirse. Grønneplantervaietoveraltilandsbyen.Hvertlilleblaff avvindsomgledoverkinnetmitt,varetkjærtegnfraGud, fortalteAmma.HunsaatGudfulgtemedpåhverbevegelse jeggjorde.JegtroddepådetpådettidspunktetogfryktetatGudkomtilåstraffemegnårjegplukketmangofra trærnesomikketilhørteoss.Detvarsåannerledes,detlivet jeglevdesombarn,dajegennåikkevisstehvajeghaddei vente.
Ammavarenvakkerkvinne.Jegsaengangtilhenneat denfine,honningfargedehudenhennesvarsomglitrende gull,ogatdethviteiøynenehennesskintesomdiamanter idettegullet,ogdalohun.Jegsåikkeutsomhenneidet heletatt.Sakubaisaatjegvarforlystilåværelavkaste, ogatjegåpenbarthaddearvetutseendetogdegrønne øynenefrafarenmin,somtilhørtedenøvrekasten,enbrahmin.
Nårjegtenkertilbakepådentiden,minnesjegAmmas myke,bruneøyneogmåtenhunfortaltemeghistorierpå ellersangformegpå.Jeghuskergodthvordanøynene hennesskildretfølelseneihistoriene,hvordandebeveget
segtilmusikken.Hunsangformegmeddenmyke,melodiøsestemmensin.Jegkanfremdeleshørehennenoenganger.
Vindenrasergjennomskogen, overfjelleneogoverhavet.
Jeghørerdennå,jeghørerdenklart, foraltdengjør,eråhviskemegiøret omenormekongedømmer,omgalantekonger, omvakreprinsesserogderesgodebrudgommer.
Å!Vinden,dentalertilmeg.
Nårjeghørtepåhenne,stormettankenemineoverlandsbyenvårsammenmedvinden,desusteoverfjellene,mellomklipperogkampesteiner,rusketibladenepåtrærne, slofølgemedfugleneognåddetilsluttbyenderfaren minbodde.Ogjeglurtepåhvafarenmingjordeakkurat da.Kanskjehankikketutavvinduet,kanskjehansåetter ansiktetmitt,kanskjehankryssetgataogtenktepåmeg, ellerkanskjehanvarpåveiforåmøtemeg?
Jegharaldrimøttfarenmin.Detlillejegvissteomham, haddejegfåttviteavSakubai.Ammasnakketnestenaldri omham.Nårhungjordedet,fikkhunetfjernt,drømmendeuttrykkiansiktet–enkjærligglød.Noengangernår Ammatokmegmedtillandsbyen,såjegpåfamilienesom handletibasaren,ogdavisstejegatdetmangletnoeivår.
Detvarjenterder,akkuratsommeg,ogdeholdtfarensin ihåndenellersattpåfarensskuldre.Desågladeogtrygge ut.Ammafortaltemegatenfarkunnegjørehvasomhelst foråbeskyttedøtrenesine.Detvarnoejegikkehadde,sa hun,mennoehunvisstevillekommeminvei.Vimåttebare
væretålmodige!JegspurtealdriAmmahvorfarenminvar, ellerhvemhanvar,selvomjeglengtetetteråvitedet.Jeg varalltidreddforatjegskullesinoesomminnethenne påfarenmin,ognoengangernårjegspurte,smeltetbare øynenehennesogfikkdettefortapte,sønderknusteuttrykket.Såjeglothennebarefortellehistorienesineogavbrøt hennealdriforåspørreomfarenminønsketåmøtemeg. Jegkunnevente,sajegtilmegselv.
JegboddesammenmedAmmaogSakubaiiethussomlåi utkantenavdenlillelandsbyenGanipur,vedfotenavSahyadri,pågrensenmellomMaharashtraogKarnataka.Vi boddeietveldiggammelthussomzamindarenhaddebygd tilSakubaiformangeårsiden.Zamindarenvarjordeierog haddeværtSakubaisvelynderpådettidspunktet.Husetvar ikkesåstort–detbestobareavtorom.EtavrommenetilhørteSakubai,ogidetandresovAmmaogjeg.Idetene hjørnetavrommetvårtlådetetkjøkken–etliteområde medsvertedeveggerdervifyrteiovnen.Husetvargjerdet inn,mentregjerdethadderåtnetograstsammenbakhuset lengeførjegblefødt.Nåvardetbareettomt,åpentstedpå baksiden.
EnganghaddeSakubaiåpnetengammelkoffertoghentetfremetmedtattsvart-hvitt-fotografiavethussomså heltannerledesut,vesensforskjelligfradethusetvibodde inå.Dahunvistemegbildet,måptejegognektetåtroat detvarvårthussomvaravbildet.
«Deterikkedettehuset»,sajegbestemt. «Jo,deterdet»,insisterteSakubai.Hunstirretutavvinduetsomomhunsåinnienannenverden,ogjegfulgte blikkethennes.
«Der»,sahun,«derlåhagen.Serdurosenederborteved portenogflekkenemedhviteblomsterpådennesidenav gjerdet?»
Jegsåogså,mensådetfortsattikke.Ingentingvari nærhetenavsåvakkertsomhusetpåbildet.Sakubaifortaltemegathusetpåbildethaddehattetnydeligtakavrød takflisogetnyttstrøkkremfargetmaling.Jegsåformeg ethussomvarsånymaltatjegkunneluktedet.Husetvi boddeinå,derimot…Taketvarødelagt,ogdetlekketfra det,ogfargenpåveggenevarfalmet.Nårjegsåhusetvårt påavstand,såjegbareklatreplantenesomdekketveggene, ogsomhaddeklatretheltopptiltaket,ogsprekkeneiveggenesåutsometmaleri.
Avenellerannengrunnsyntesjegalltidathusetvibodde i,varveldigtrist.Jegvetikkehvorforjegaldriklarteåse husetmedSakubaisøyne,ellerslikdetsåutpåfotografiet.Vinduetsomvendtemotporten,varødelagtoghang littskjevt,somenblomstsomhangmedhodet,somettrist ansikt.Ognårdetregnet,måtteviholdeenbøtteunderdet lekketaket.Dajegvarliten,holdtjegøyemedregndråpene somfaltsomtårernedibøtta,ogtenkteattaketgråt.Det varikkesårartigrunnen,fordetvaringensomvedlikeholdtdet.
JegsåatSakubaivarsørgmodignårhunsnakketom husetvårt.«Hanforlotmegforenyngre devadasi »,sa Sakubaimedetsukk.Dajegsåhenneinniøynene,senket hunblikketogtørkettårenemedendenavsari pallu-en. Ammaforklarteatdetforfalnehusetvårtvarenstadig påminnelseforSakubaiomdenkjærlighetenhunengang haddehatt,ogsomhaddevisnet.
Degangenejegtenktepådette,blejegtrist,jegogså.
JegfortaltealdriAmmaatkveldenevardetjeghatetmest veddagen.Forhverkveldkomskyggenekrypendebort tildørstokkenvår–høykastemenn,ofteennymannhver kveld–ogtilbødAmmaenhalvsekkkornellernoenklær. Noenavdemhaddemedsegsøtsakerellersmåkareller kanskjeensekkkokosnøtter.Jeglurtepåomnoenavdisse mennenenoensinnesåAmmaslikhunønsketatdeskulle sehenne.Devarantakeligvisforfulletilåseathunhadde slåttuthåretoverskuldrene,athunhaddepåsegetarmbåndavsjasmin,ogathusetvårtduftetsomdetgjordepå grunnavlotusblomstenehunhaddespredtutovergulvet. Nårdetteskjedde,forsvantSakubaifornatten.Hunsa tilmegathunskulletillandsbyenforåbesøkeenvenn, ogatjegikkekunneblimedhenne.Jegfikkikkelovtilå kommeinnihuset.Jegmåttesittebakhuset,pådenkalde betongblokkensomogsåskulleblisengenminfornatten. Jegspistematenminder,ogjegsovder.Detvaretritualjeg aldristiltespørsmålved.Jegvissteikkebedre.Mendajeg sattderogkikketopppåmånen,somsålikeensomutsom meg,kunnejegavogtilkjenneatdetspreddesegenverki meg.Ommorgenenkunnejegikkekommeinnihusetfør Ammagamegbeskjedomatmannenhaddedratt.Menen dagåpnetjegbakdørenirennysgjerrighetogblestående heltstilleidøråpningen.Derfrakunnejegsehelerommet –denkrøllete,ureddesengen,duftenavparfymeblandet medalkohol,sjasminensomlåstrøddutovergulvet.Jeg kunneogsåseføtteneogdehåreteanklenetilenmann flettesegsammenmedAmmas.Jegvissteikkehvajegskulle tenkeellerføle.Jegvarbarenummen.Jegsnuddemegog gikkutigjen,sattemegibakhagenogventetpåatAmma skulleslippemeginn.Dahunendeligbanketpåbakdøren,
slikhunpleide,åpnetdenogroptepåmeg,løpjegborttil henne.Huntokmegiarmenesineogkyssetmegogsaunnskyldfornatten.Ogvanligvisvilledethaværtnok.Etter etøyeblikkvillesmertenhaavtatt,ogaltsinnet,allespørsmålenevillehaforsvunnet.Mendendagenblespørsmålene hengende.JegvarikkemodignoktilåspørreAmma.Såjeg bestemtemegforatSakubaikunnesvarepådemformeg.
DenkveldenkjernetAmmasmørbakhuset.Rørepinnene itrebeholderenfikkmelkentilåspinne,oglydenavdenne rystelsenminnetomminegen.Sakubaivarinnepårommet sitt,derhunsattogspiltepå tanpura-enogsangforHerren:
Nattehimmelenerfullstendigstille, mensheleverdensover.
MinHerre,minParameshwara, stemmendinstormermotoss.
Komtiloss,tilvårtbeskjednehjem.
Jeglistetmegborttilrommethennesogventetutenfor.Det vardagerdamusikkengjalletihusetvårtsomomhuset selvhaddepuls,ogørenemineblefyltavglademelodier, ogkroppenvibrertetildennemusikken.Menidagstojeg der,alvorstynget,ogventetbarepåathunskullebliferdig.
«Hvavildu?»stønnetSakubaiogsatte tanpura-enfra seg.Detvarikkesålettåspørre,menjegvissteatjegmåtte fådetut,altpåengang.
«HvorforkommerdissemennenepåbesøktilAmma?Er enavdemfarenmin?»spurtejegdempet,sådempetatdet lødsomenhvisken.
«Ah»,saSakubai.«Deterpåtideatdufårhøreom dette.»
Hunvinketpåmegoggjordetegntilatjegskullesette megvedsidenavhennepåsengen.Hunvirketforunderligoppgløddoverspørsmålet.Øynenehenneslysteslikde pleideålysenårhunsladretmedAmma,oghunlaenfingermotleppenesomomhunskulletilåavsløreenhemmelighet.«Jegskalfortelledegomdet,detAmmaikkehar lysttilåfortelledeg.Duskjønner,oldemødrenevåresvergetengangpååvieallesinedøtretilgudinnenYellamma. EtterinnvielsesseremonientildinAmmabegyntemennene åkommepåbesøk.Detersånndeter.Nåfortidenerdet bareénseremoni,ogdenerkortere,menpåmintidvardet toseremonier.Førinnvielsesseremonienmåttejegbadeide trehelligedammene,ogsådrojegsammenmedmorenmin oglandsbyenseldsteforåmøteypperstepresten.Dettevar hovedseremonien.Jegvaråtteårpådettidspunktet.Prestenmessetsinebønnerogfortaltemeghvilkeforpliktelser jeghaddeoverforgudinnenoglandsbyen.»
«Hvilkeforpliktelser?»spurtejeg.
«Ikkeavbrytmeg.Duskjønner,deterendaenseremoni, Uditumbuvadu.Jegvartolvellertrettenårdajegbleinnvietidenneseremonien.Å!Jegglødetsomenbrudienrød sari,ogprestenmessetmantraerogkastetrisoverhodet mittifleretimer.Etterdet…»Hunsukkettungt.«Livetble annerledesetterdet…»
Jegskjønteikkehvadettehaddeågjøremedmennene sombesøkteAmma,ellerhvorforSakubaiikkesvartepå spørsmåletomfarenmin.JegtenkteatSakubaikanskje ikkehaddehørthelthvajegsa,ogatjegburdegjentaspørsmålet,menSakubaivarsåoppsluktavhistorienhunfortalte,atjeglotværeåavbrytehenne.
«…Jegmåttebadetidligommorgenenhverdagogdra
tiltempelet,derprestenfremførteen puja imorgenbønnenforgudinneYellamma.Jegfeidetempelområdet.Noen dagerlærtedeeldre devadasi-enemegsangertilYellammas ære.Detvardesomlærtemegåspillepå tanpura-enogå danse sadhir-dansen,sombleutførtitempeletsomenoffergavetilgudinnen.Noendagergikkvifrahustilhusogtigget.Mensåendagsåzamindarenmegitempelet,oghan saathanskullegjøremeglykkelig,ogsåbyggethandette husettilmeg.Livetvarvakkertpådentiden…»
«Hvorforfortellerduhenneikke hvordan livetdittble annerledes,oghvorfordu likevel pressetdatterendininni detteyrket?»
DetvarAmmasstemme.Hunhaddekommetinnfra hagen,ognåstohunforanossmedhendeneisiden.De langeøreringenehennesringletnårhunsnakket.«Ognår duførsterigang,burdedukanskjefortellebarnebarnetditt atdetikkeernoeinærhetenavetbryllup?Bryllup,sierdu? Hvorerbrudgommen?»
«Dumåikkesnakkepådenmåten»,saSakubaiogla hendeneoverørene.«Dugjørguddommenopprørt.Hvis dufornærmertradisjonenvår,måvilevemedhennesforbannelse.Altdetteblebestemtdendagenviblefødt.»
«Hvilkentradisjon?Hvablebestemt?Atviskulleligge medmenniGudsnavn?AtvierGudstjenere,menhele landsbyenskone?»
«Muktasfarharødelagthodetdittoggittdegsyndige tanker.Serduikkedet?Vier nityasumangali –frifraden ulykkeligeenkestand–fordivialdrigifterossmednoen mann.Vitrengeringenmann.Vårtprivilegiumeråvære giftmedgudinnen.Duergalsomharventetpåhamialle disseårene.Trorduvirkeligathankommertilåvendetil-
baketillandsbyenogtrykkedegtilsittbrystetterathan forlotdegmensdugikkgravidmedMukta?Hanmåha brukttrolldomskunstpådeg!»sukketSakubai.
«Detfinnesingentrolldomskunster.Og dette erikkeet privilegium.Kallerdudettelivetetprivilegium?Sedegom. Hvilkenverdenleverdui?Muktasfarhjalpmegmedåse sannhetendahanvarher.Deterikkemeningenatviskal levepådennemåten.»
«Ikke?Hvordanskalvileveda?Jegvilikkehørenoemer omdet.Muktasinnvielsesseremonierbarenoenfåårunna.
Duburdeforberedehenne.»
«Hvavilduatjegskalfortellehenne?Atallemennenei landsbyenmisbrukeross,ellervilduatjegskallærehenne ikkeåforventeenmannskjærlighet,hvordandetbarekan endeiskuffelse,hvordanhunskalunngååfåbarn,hvordanhunskalunngå…»
Ammasstemmesprakkiforsøketpååholdetårenetilbake.Dajegsåatøynenehennesblefuktige,begyntejeg ogsåågråteogforbannetmegselvforåhastiltsådumme spørsmål.
«Dukanhaalledevrangforestillingeneduønsker.Ingen avkvinneneisamfunnetvårtvethvemsomerfarenderes. De fortjener ingenfar.HvafårdegtilåtroatMuktagjør det?»saSakubaiogviftetAmmabort.
Ordenehennesringteiørenemine.Ikkeengangnår Ammaskrektilmeg,ellerslomegfordijegvaruskikkelig,gjordedetsåvondtsomdette.Jegløputogsattemeg ihagenbakhusetogsåkveldenfyllesavmørke.Detvar såfredfyltderute,bortefrabråket.Jeghaddeikkenoenå snakkemed,såjegkikketopppåhimmelen,ogsåfullmånenskinneklartderoppe,ogdetvarsomomdensmiltetil
meg.Jegsnakketmedmånenogfortaltedenatjegsyntes atjegfortjenteenfar,oghvismånenogsåsyntesdet,kunne denkanskjebærebønneneminetilGudogsendefarenmin tilbaketilmeg.Jegtenkteatendagkommånensikkerttil åblisåleiavåhørepåmeg,avåpassepåmeg,atdentilbødmegenløsningslikatjegskulleslippeåværesåforvirret.
Dajegboddeilandsbyenogennåikkevisstehvordanlivet mittskullebli,fartetjegmyerundtiSahyadrissteineteterreng.Jeghaddeingenvenner.Desomboddeilandsbyen, holdtbarnasinelangtunna devadasi-samfunnetiutkanten avlandsbyen.Førjegblefødt,fantesdetenstorgruppe kvinnersomvarakkuratsomoss–kvinnerfødttilåvære slaver.Mendatørkenrammetlandsbyenformangeår siden,haddedeflyttetpåseg.Ammahaddenektetådra. Dermedblehusetvårtståendealeneiutkanten,akkurat somjeg.Sahyadrifjellenevardeenestevennenejeghadde. Jegklatretopppåfjelletlikerasktsomenapekattklatreri ettre.Ammavaralltidreddforatjegskullegåmegbort, skademegellerkanskjetilogmedbliangrepetavvilldyr. Mendentetteskogenvarminstoretrøst–lydene,den friskeluften.Hvahaddeveljegåfrykte,derjegvandret blantvelduftendemarkblomster?Ogomkveldenlysteildflueneoppstienforanmeg,ogjegfulgteetterdemogkom megtrygthjem.
DetvanskeligetokikketilførMadamkompåbesøktil ossdenførstegangen.Jegvarniårda.Armringenehennes klirretoglagetsinheltegnemusikkdahunbanketpådøren vår.Hunhaddemedsegenkraftigkar.Detvarendyster dag.Regndråpenehaddebegyntåfalletidligommorgenen,
ogettersomdagengikk,haddeskyenetatttilåtordneover oss.Gjørmenutenforvarfullavsmåhuller,pisketoppav detheftigeregnet.Jegsattogkikketutavvinduetognøt densøtligeduftenavjorddagjesteneplassertesinegjørmeteføtterpåtrappenvår.
Sakubaihaddehengtveddørenhelemorgenen.Hun tvinnetdeneneendenavsari pallu-ensin,somomhunventetpånoen.Dahunsådemivinduet,haltethunstraksbort tildøren.Øynenehenneslysteopp,oghunsmilte.Hunvinketdeminnoggahveravdemenlangklem.Jegstobak Sakubai,gjemtemeg,ogkastetbareraskeblikkbortpå dem.Madamslosammenparaplyenogsattedenigjenved sidenavdøren,såfoldethunhendenetilhilsen.
«Namaskar,Sakubai,lengesidensist.Gårdetbramed deg?»
Sakubainikket.HunførteMadamborttilethjørne, ogsåsattedesegpågulvetmedkryssedebein,ansikttil ansikt.Mannenbleståendeidøråpningen,lentmotdøren. Deblodskutteøynenehansvandretrundtihusetogfestet segtilsluttpåmeg.Detubarberteansiktethansgaham enusteltfremtoning.Hanflirtetilmegogløsnetlommetørkleethanhaddebundetomhalsen.Sågnedhantrekantenavhårsomstakkfremfradenhalvkneppedeskjorten hans.
«DettemåværeMukta,barnebarnetditt?»saMadamog skakketpåhodetdahunbetraktetmeg.Jegkikketsåvidt frembakSakubai.
«Komhit.»Madamtokmegiarmenogprøvdeådrameg fremfraSakubai.JegvredpåmegogtviholdtiSakubais sari.
«Detgårbra.Hunerenvenn»,saSakubaiogløsnet
fingreneminefrasariensin.Ogsåstojegplutseligforan Madam,ogdenknalloransjesarienhennesblereflektertav huden.Leppenehennesvarrødeogskinnendesomomdet sivetblodutavdem.Ogtiltrossfordettykkelagetmed hvittpudderiansiktetkunnemansearrenepåderunde kinnenehennes,somomnoenhaddetattsegbryetmedå skjæreutbittesmåhulleridem.
«Se,såvakkerduer!»Hunklemteomskuldrenemine. «Grønneøyne og lyshud.Sakubai,duharvunnetilotteriet!»
«Gåut,Mukta,ogikkekomtilbakeførjegroperpå deg.»Ammahaddedukketoppfraintet.Jegvredmegut avMadamsgrepogløput.
Jegbleståendeirommetvedsidenavmedkinnetpresset motveggenmensjegforsøkteålytte.Avogtilgløttetjeg forbiforhenget,innirommet.
«Hvaerdette?Ingen namaskar,ingenhilsenoverhodet. Harduglemthvemjeger,barn?»saMadamtilAmma.
«Nei,jegharabsoluttikkeglemtdeg.Hvordankanjeg glemme?»Ammalaarmeneikors,ogfiendtlighetenistemmenhennesgagjenlydirommet.
«Så,så,vibehandlerikkegjestenevårepådenmåten.» SakubainappetlittiAmmasarm.
«DuburdesendedatterendintilBombaysammenmed oss;duvetatdeterderforjegerher»,saMadamtilAmma.
«Jegkommer ikke tilåsende min datternoesomhelst sted.Jegbyrderepåte,ogsåviljegatdereskaldra.»
Sakubaisukket.Hunpressethendenemotknærneog massertedem,såsukkethunigjen.
«Jegvilikkeblibehandletpådennemåten»,saMadam tilSakubaidaAmmaforsvantutavrommet.
«Dukjennerdatterenmin.Hunharethissigtemperament.Hunvetikkehvahunsier.»
Ammalagette.Jegsåpåhennemenshunheltedentykke, brunevæskenilaveglass,somklirretdahunsattedemfra segpåetbrett.Jegsåatpustenhennesgikkraskt,ogathun blunketiettsett.UtenforsmåsnakketSakubaiogMadam somomAmmasfrekkhetvartilgitt.
«OghvordangårdetmeddegiBombay?»spurteSakubai.
Hjertetmitthoppetoveretslag.Bombay.Dekomfra Bombay,detstedetderfarenminbodde.Ogplutselig,som omjeghaddeglemtaltsomhaddeskjedd,haddejeglysttil åspretteopp,løpeutogspørredemomdekjentefarenmin. Jeghaddespørsmål,jeghaddemangespørsmåltildem. Visstedehvorfarenminvar?Haddedenoengangmøtt ham?HvordansåBombayut?Jegfikksåmangetankeri hodet,ogallepåsammetid.Haddedekommetforåtameg medtilBombay?Vardetfarenminsomhaddesendtdem hitforåhentemeg?
Altgikkbraenstund.Ammaservertete,ogMadamslurpetfornøydisegsin.SakubaiogMadamvarsåoppslukt avsamtalenatjegikketroddeatdehaddesettmegbakforhenget.
MensåropteMadampåmeg:«Komhit.»Jegsåbortpå Amma,oghunsendtemegetblikksombetyddeatjegkom tilåfåproblemerhvisjegikkegjordesomhunsa.
«Komhit!»Madamsstemmevarhøyerenå,nesten truende.Detfikkmegtilåsmettefremfraskjulestedetmitt oggåmothenne.
«Hvavildu?»spurteAmmaMadam.Hunstoppetmeg påhalvveienoglahendenepåskuldrenemine.
«Hva jeg vil?»Hungaettegntilmannen,somforlotsin postidøråpningen,gikkborttilAmmaogtvanghendene bakpåryggenhennes.Ammakjempetogskrek.
«Slippmeg»,sahun,ognågikkjegogsåtilangreppå ham.Medskjelvendehenderforsøktejegåslåtilham.Han varnaturligvismyesterkereogansånokmegsomenliten fluehankunnefeiebort.HanløftetoppAmmasomomhun varentøydukke,ogbarhenneutavrommet,bandthendenehennesmedettauogetterlothenneder.Førjegvisste ordetavdet,haddeMadamløftetmegoppogplassertmeg foranseg.Hunholdtetfastgrepomkjevenmin,skakket påhodetmitt,førsthitsådit,hunsåetternoeiansiktet mitt.Såkneppethunoppblusenminogløsnet nada-enpå skjørtetslikatdetfaltnedpåbakken.Håndenhennesgled nedoverhalsenminogoverkroppenmin,somenslange. Jegklartenestenikkeåholdetårenetilbake.Jegsåbortpå Sakubaigjennomtåreneogventetpåetsignal–ethvilket somhelstsignalomhvajegskullegjøre.Menhunsåikke påmegidetheletatt.Hunsåbareutavvinduet.Regnet høljetnedpåtaketvårtogdryppetnedibøtta.
«Hmm,duerung»,sahunogbetraktetdennaknekroppenmin.
«Hvasynesdu?»spurtehunmannen.Øynenehansvandretlangsomtoverkroppenmin.Skammenvoksteimegsom enstorm.
«Hunerklar,trorjeg.Ogomhunikkeerdet,erhundet ometår»,sahan,ogsåflirtehantilmegogklappetmeg påkinnet.
Madamløftetoppblusenogskjørtetigjenogkleddeforsiktigpåmeg,somomhunikkevardensammekvinnen somhaddeværtsåhardhendtforbareetøyeblikksiden.
«Erduklaroverhvormyedukantjeneomdublirmedmeg tilBombay?»spurtehun.«Å,ikkegråt,sepådeøynene der,deersomsmaragder.Mennårdugråter,erdeikkelike fine.»
HungikkborttilAmma,somfremdeleslåbundetpågulvet.
«Duersmartsomføderenjentesomersåvakker.Deter barevisomvethvorviktigdetermedjentebarnsomkan bæretradisjonenvideremedgudinnensvelsignelse.Dukan ikkeunngåskjebnenvedågjemmevekkdatterendin.»
«Vibrukermerenngjernepengenevårepådennejentas innvielsesseremoni»,saMadamtilSakubaidadedro.
«Deteruansettjentasskjebne»,saSakubairesignertog kikketutavvinduet;hunhaddealleredebegyntåtaavskjed medmeg.Etteratdehaddedratt,haltetSakubaiutavrommet,befriddeAmmaogstrøkhenneoverryggen.Amma dyttetvekkhånden.Jegkunnesesporettertårernedover kinnenehennes.Huntokmegiarmeneoglotmeggråte. Sakubailaarmeneomossogforsøkteåtrøste.
«Detvardusomringtedem,ikkesant,Sakubai?»spurte Amma.
«Ja.Duhørerjoikkepåmeg.Dugårbarerundtmedet idiotiskhåpomatMuktasfarskalkommetilbake.Jegkan ikkebaresitteherogikkegjørenoe.Viharentradisjonsom skalfølges.»
«Jegkommeraldritilåtillatedet»,saAmma.
«Duharikkenoevalg»,saSakubai.
Fleredagersenerelurtejegfortsattpåomikkealtsammen barehaddeværtetmareritt,omdetikkebarevarnoejeg innbiltemeg.Jeghaddelysttilåtroatdetvartilfellet,atjeg
haddevåknetfraendypdøs,våknetiskyggenavtrærne, medflekkeravsollysoveransiktet.Luftenvarvarmogfylt avskogensdufter–lydeneavlivetmittførdendagen.Jeg skjønte,nårsantskalsies,ikkehvorfordefremmedehadde behandletosssådårlig,ellerhvorforSakubaihaddeinvitert demhjemtiloss,menjeghaddebegyntåoppdagefryktens grep–hjertetmittsombanketraskereutennoenåpenbar grunn,tyngdenibrystetsomikkegaseg,ogplutseligklarte jegikkeåpusteilysningeninneidennydeligeskogenmin.
Stillhetenlasegoverlivetvårtderhjemme.Ammaogjeg blandetkrydderoglagetmat,beggemedetfjerntuttrykki øynene.Vivarreddeforåmøteblikkettilhverandre,selv omdetbarevarforetøyeblikk,reddeforatdebitreminnenefradendagenskullestrømmepå.Sakubailotossvære ifred.Somoftestsatthunbareinnepårommetsittogsåut avvinduet,ellersåstavrethunsegrundtihusetutenåse påoss.Stillhetenkrøpinnilivetvårtogfikkosstilåholde mareritteneogtankeneforossselv.Vifortsatterettogslett somomingentinghaddeskjedd.
EnmorgenhørtejegAmmaropepåmegmeddennydeligestemmensin.«Mukta,Mukta,komhit,barnetmitt.»
Hunsattvedovnen,bakhennestodetenkjelerisog kokte.Hunsendtemegetettertenksomt,anstrengtsmilog klappetpågulvetvedsidenavseg.Jegsattemeg,mensa ikkenoe,reddforatdenminstelillebevegelseframeg kunnegjørenoemeddetvilottilåhaakkuratidetøyeblikket.Ammatokansiktetmittmellomhendenesine.
«Jeghartenktpådetsomskjeddedendagen»,sahun,og visenketblikketbeggetosåviunngikkåsepåhverandre.
«Jegskalringefarendin.Jegvetikkeihvilkendelav Bombayhanbor,menjegkjennernoenilandsbyen–moren
tilfarendin–bestemorendin–oghunharlovetågimeg ettelefonnummersomjegkanringe.Duogjegskaldratil landsbyenogsnakkemedham.Farendinerannerledesenn alleandremennjegharkjent,Mukta.Hanerensomhjelperfolksomtrengerdet.Folkoppsøkerhamforåspørre hamtilråds.Jegersikkerpåathankommertilåskjønne hvordesperatjegeretteråfådegbortfradettelivet.Jegvil atduskalfåetannetliv.Jegvilatduskalfåetbedreliv.»
Hunsåbortmedetvemodiguttrykkiøynene.Jegnikketog føltemegfremdelesnummen.Jeghaddealdrivisstatmoren tilfarenminboddeilandsbyenvår,elleratAmmahadde kontaktmedhenne.Oghellerikkedennegangenspurtejeg.
«Jegklarteikkeåbeskyttedegdendagen»,hvisket Ammaogstrøkmegoverhåret.
Jegsåpåhenne,ogdetkjentessomomhjertetmittskulle sprenges.Tårenestrømmetuopphørligoveransiktetmitt. Hunlaarmeneommeg,ogjegklamretmegtilhenne.Jeg vetikkehvorlengevisattsliklikevedovnenogholdtom hverandre,omgittavvarme,medrisensomkokteoverbak oss.Gjennomtårenekunnejegseflammeneiovnenslå uforutsigbarthitogdit,akkuratsliklivetmittsnartskulle gjøre.