Falskspill og finter

Mikael Thörnqvist

Falskspill og finter Ballfølelse 6 Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Mikael Thörnqvist Originalens tittel: Falskspel och finter Oversatt av Cecilie Winger © Mikael Thörnqvist 2009 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60326-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Trine + Kim Designbyrå Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 13/18 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til min familie og til min bror Ronny for verdifulle synspunkter

1

– Jeg må gå hjem nå.

Emil så opp fra tv-spillet. Endelig. Emma burde ha truet med å gå hjem tidligere. Da hadde han kanskje ikke sittet og stirret på den skjermen i nesten to timer.

– Allerede? sa Emil.

– Ja, vi har fransklekse til torsdag. Jeg må lese.

– Vi har spansk, men jeg bryr meg ikke.

– Det er ditt problem.

Emma reiste seg fra sengen.

– Ha det bra.

– Ha det, sa Emil, som hadde flyttet blikket tilbake til tv-en igjen.

Emma bet tennene sammen. Aldri mer, tenkte hun. Dette var siste gang hun ødela en kveld med å sitte og se på når Emil spilte Grand Theft Auto.

Var det mulig å ha det kjedeligere, om hun så enn prøvde?

7

Foreldrene til Emil satt som vanlig i sofaen og glodde på sin tv.

– Jaså, går du hjem nå? sa moren hans dumt da Emma gikk gjennom stuen.

– Ja. Idioter, tenkte Emma surt mens hun tok på seg de lysegrønne conversene. Hun grep jakken, gikk ut av leiligheten, stormet ned trappen og ut i friheten.

Ah! Hun fylte lungene med septemberklar luft.

For en befrielse å slippe ut av det innestengte rommet til Emil!

Mens Emma gikk hjemover med raske skritt, kastet hun et blikk opp mot et av vinduene i huset noen oppganger fra Emil. Persiennene var trukket ned, men det lyste bak dem. Det betydde at Felicia var hjemme.

Hun bodde fremdeles hos mormoren, og det virket som om hun trivdes med det. Men dessverre hadde hun nesten sluttet å trene fotball – igjen. Felicia var sånn. Det hjalp ikke at lagkameratene og Lasse maste. Hun hadde alltid massevis av ting å skylde på, som hun syntes var viktigere enn å slå crossballer og krysspasninger på Uddenbanen.

8

Emma lovet seg selv at hun skulle gå på messenger når hun kom hjem, og sjekke om Felicia var inne. Det ga henne en god unnskyldning for å utsette fransken en stund. Å begynne med fransk var en av nyhetene det nye skoleåret hadde ført med seg. En annen var at de hadde fått en ny kontaktlærer istedenfor Malin. Emma mislikte begge deler. Spesielt Ulf. Den tullingen kalte seg ikke engang kontaktlærer, han var mentor.

– Vi kommer sikkert til å trives sammen, sa han første gang han traff klassen.

En halvtime senere var han ikke like sikker. Da hadde Petrus og Erik rukket å slåss med hverandre, og Anna hadde blitt fryktelig sint på Ali av en eller annen grunn, begynt å gråte og løpt ut av klasserommet.

Nå som det hadde gått fire uker, virket det ikke som om han trivdes i det hele tatt. Tvert imot sa han at klassen var en av de mest slitsomme han hadde hatt i løpet av sine tjue år som lærer.

– Det kan du si, du som er dødsslitsom selv, ropte Vanessa, og for en gangs skyld var Emma enig med henne.

Emma åpnet dataen. Felicia var ikke inne 9

på messenger. Ikke Frida heller, og ikke Mirre.

Naturligvis ikke Sara, hun hadde ikke engang egen pc, og det var ikke så ofte hun fikk låne morens. Sandra og Nina på fotballaget var derimot inne, og det samme var Karin i klassen, men Emma hadde ikke lyst til å prate med dem nå.

Så fikk det bli fransk, da. Ikke morsomt, men hun måtte. Emma fant fram boka og slo seg ned ved skrivebordet. De hadde tre sider til torsdag.

Og prøve om fem uker som Emma allerede hadde begynt å grue seg til.

«Bonjour! Je m’appelle Veronique. Je suis une fille qui aime …»

Gud i himmelen, så kjedelig! Emma orket bare ikke bry seg om hva Veronique likte. Hvorfor hadde hun valgt fransk? Tysk var sikkert lettere.

Eller spansk, som Emil hadde.

«J’habite à Paris. C’est la plus grande ville de France.»

J’habite? Hva betydde nå det? Og hva skulle den største villaen bety? Bodde hun der Veronique i Frankrikes største hus?

Emma skjøv boka fra seg med vemmelse. Det fantes visse grenser, og nå var de passert. Fransken fikk vente en stund.

10

Hun gikk ut på kjøkkenet. Mamma satt ved bordet bøyd over noen ark.

– Hva gjør du? spurte Emma og åpnet døren til fryseren.

– Leser lekser, svarte mamma uten å se opp.

– Lekser? Hvorfor det?

– Jeg har begynt på kurs hos Friundervisningen.

Så klart. Hver høst begynte mamma på et nytt kurs. Hun kjørte steinhardt i tre uker, og så ga hun opp hele greia. Sånn hadde det vært så lenge Emma kunne huske.

– Hva slags kurs? spurte hun samtidig som hun fant det hun lette etter, posen med pappas hjemmebakte boller.

– Fransk.

– Fransk?! Frivillig? Hvorfor det?

Nå så mamma opp. Overrasket.

– Det er faktisk kjempegøy. Og bra å kunne.

Emma skar en grimase og lukket fryseren.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du lærer deg fransk hvis du ikke må.

Mamma svarte ikke. Hun hadde vendt blikket ned i boka igjen og satt med pannen lent mot venstrehånden. Hun mumlet noe utydelig.

11

– Vil du ha en bolle? spurte Emma.

Ikke noe svar.

Emma brydde seg ikke, hun begynte bare å mikrovarme bollen mens hun blandet seg et stort glass saft. Mamma så sliten ut. Emma skjønte virkelig ikke hvorfor hun var nødt til å plage seg selv med den fransken. For Emma var det annerledes, hun hadde ikke noe valg. Nesten ikke, i hvert fall.

Nå så mamma opp fra boka igjen.

– Hva gjør du? spurte hun.

– Varmer en bolle.

– Jeg vil også ha. Jeg pleier alltid å spørre deg når jeg tar en.

Emma sukket og åpnet fryseren for å finne en kanelbolle til den slitsomme moren sin.

Da Emma kom tilbake til rommet og satte seg ved dataen, så hun at Felicia var inne på messenger. De begynte å chatte, først om skolen. Etterpå kom de inn på fotball. trening i morgen? spurte Emma vet ikke … kanskje hvorfor vet du ikke?

12

jeg kanskje skal treffe noen Hvem?

Emil

Emil. Jaha. Det var i og for seg ikke så merkelig siden de var naboer og venner, men var hun nødt til å droppe treningen for det? du kan vel trene likevel kanskje forresten er han sååååå kjedelig

Det svarte ikke Felicia på før det hadde gått noen minutter. er dere ikke sammen? jo det er vi vel hvorfor sier du at han er kjedelig da? han spiller bare tv-spill hele tiden tv-spill suger sjukt ikke sant J vet du jeg skal treffe pappa snart

Emma skvatt litt. Felicia pleide ikke å snakke om faren sin nå for tiden. Han satt i fengsel, så det 13

var et følsomt tema. Emma tenkte seg litt om før hun skrev: når da? vet ikke … om noen uker han skal ha permisjon snart skjønner, skrev Emma, for nå kjente hun seg ute på tynn is vær så snill kan du bli med?

Nei, tenkte Emma. Hun hadde vært redd for faren til Felicia allerede før han havnet i fengsel.

Hun visste ikke nøyaktig hvorfor han satt der, bortsett fra at han på en eller annen måte hadde vært slem mot Felicia. Felicia hadde flere ganger antydet at han hadde slått henne, og Emma hadde selv sett at hun hadde kjempestore blåmerker. Hvem kunne vite hva han kunne tenkes å finne på? jeg kjenner ham jo ikke gjør ikke noe han syns du er veldig hyggelig J vi skal bare treffes en time eller noe sånt en fra sosialen kommer også vær så snill vær så snill å bli med!

14

Vær så snill. Ingen var så god til å si «vær så snill» som Felicia. Og ingen var så dårlig til å si «nei» som Emma. kanskje takk! J må gjøre lekser nå ok kyss kyss

Felicia og Emma kysset hverandre aldri i virkeligheten. Men Felicia hadde begynt å avslutte snaper og beskjeder med «kyss», og Emma følte seg nødt til å gjøre det samme.

Emma vendte tilbake til lekseboka, men kunne ikke konsentrere seg. Hvorfor hadde hun gått med på å treffe den fæle faren til Felicia? Hun måtte klare å snike seg unna dette. I verste fall måtte hun juge opp noe. En annen kunne bli med istedenfor. Mormoren hennes? Nei, hun og faren hatet hverandre, det hadde Felicia fortalt.

Ja ja, det virket i hvert fall som om det var en stund til. Mye kunne skje. Emma kunne bli syk.

15

Faren til Felicia kunne dø. Det kunne ramle ned en meteor så hele byen brant opp.

Emma trykket fingeren mot noen sukkerkorn som lå på skrivebordet. Den bollen hadde vært lettspist. Hun var jammen sugen på en til.

I det siste hadde sukkerbehovet hennes økt enormt. Iblant fikk hun sånne raptuser, men nå var det verre enn noensinne. Før hadde hun akseptert at det av og til ikke fantes noen boller i fryseren eller sjokoladekaker i skapet. Det gikk ikke lenger. Fant hun ikke noe, så rørte hun selv sammen noe gørr av for eksempel kakao, sukker, havregryn og smør. Ofte lignet det ingrediensene i det som mamma strengt krevde at de skulle kalle sjokoladeboller, men som pappa kalte noe helt annet når hun ikke hørte det. Selv om Emma sjelden gadd å lage det til boller. Hun gaflet innpå den seige røren uten å forme den først.

Nå satt hun og kjente at den der bollen hadde vært altfor liten. Ellers ville den vel ikke tatt slutt på ti sekunder?

Emma slo opp «ville» i ordlisten bakerst i boka.

«By» betydde det. Paris var altså den største byen i Frankrike. Litt av en nyhet.

16