Etterlyst av Lee Child

Lee Child

Etterlyst Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: A Wanted Man Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2012 Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-45145-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey TW Foto: © Jonathan Ring (mann) og © Alamy (annet) Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jane, som står ved den store eika

1

Øyenvitnet sa at han faktisk ikke så at det skjedde. Men hvordan skulle det ellers ha foregått? Like etter midnatt gikk en mann i grønn vinterjakke inn gjennom den eneste døren til en liten betongbunker. To menn i svart dress gikk inn etter ham. En kort pause fulgte. De to mennene i svart dress kom ut igjen.

Mannen i grønn vinterjakke kom ikke ut igjen.

De to mennene i svart dress gikk hurtig ti meter bortover og satte seg inn i en knallrød bil. Brannbilrød, kalte øyenvitnet det. Veldig rød. Ganske ny. En vanlig, firedørs personbil, mente øyenvitnet. Eller kanskje femdørs. Eller tredørs. Men i hvert fall ikke en todørs kupé. En Toyota, mente øyenvitnet. Eller kanskje en Honda. Eller en Hyundai. Kanskje en Kia. Men uansett, de to mennene i svart dress hadde kjørt bort i den.

Det var fortsatt ingen tegn til mannen i den grønne vinterjakken.

Så begynte det å renne blod ut under døren til betongbunkeren. Øyenvitnet ringte 911.

Fylkessheriffen ankom og fikk høre historien. Han var flink til å la folk få komme til poenget uten å virke utålmodig. Det var et av hans mange talenter. Til slutt ble øyenvitnet ferdig. Deretter tenkte fylkessheriffen seg lenge om.

Han var i en del av landet hvor det lå mange hundre kva7

dratkilometere med ingenting i alle retninger rett bak horisonten. Hvor veiene var lange, ensomme snorer.

Han var i veisperringslandet.

Dermed ringte han utrykningspolitiet, og etterpå rekvirerte han helikopteret fra delstatshovedstaden. Han sendte ut en etterlysning etter en knallrød, importert bil med to menn i svart dress.

Jack Reacher fikk sitte på i femten mil og nitti minutter med en kvinne i en skitten, grå varebil, da han så de skarpe neonlysene over motorveikrysset, med store, grønne skilt som pekte mot vest og øst. Kvinnen senket farten og stoppet, og Reacher gikk ut og takket henne og vinket henne av sted. Hun tok den første påkjøringsrampen, vestover mot Denver og Salt Lake City, og han gikk under broen og stilte seg opp på den østlige påkjøringsrampen, med en fot på veiskulderen og en i kjørebanen. Han stakk ut tommelen, smilte og prøvde å se vennligsinnet ut.

Men det var ingen enkel sak. Reacher var en svær mann, en nittifem høy, kraftig bygd, og den kvelden så han som vanlig litt rufsete og ustelt ut. Enslige bilførere ville ha hyggelig og ufarlig selskap, og av lang erfaring visste Reacher at han utseendemessig ikke var noens førstevalg som passasjer. Han virket for truende. Og akkurat der og da var han ekstra handikappet, på grunn av en nylig brukket nese.

Han hadde lappet den sammen med sølvtape, og han visste at det fikk ham til å se enda mer grotesk ut. Han visste at tapen skinte og glitret i det gule lyset. Men han følte at den medisinsk sett var til hjelp, derfor bestemte han seg for å la den sitte en time til. Fikk han ikke haik med noen i løpet av seksti minutter, skulle han vurdere å rive den av.

Han fikk ikke haik i løpet av seksti minutter. Det var lite trafikk. Nebraska, om natten om vinteren. Motorveikrysset han hadde valgt var det eneste krysset av betydning på mange kilometer, likevel kunne det gå flere minutter mellom hver gang det kom en bil. Trafikken under broen var ganske jevn, men det var få som kjørte opp på motorveien.

8

Den første timen svingte bare førti kjøretøy østover. Personbiler, lastebiler, SUV-er, forskjellige merker, forskjellige modeller, forskjellige farger. Tretti stykker feide forbi uten å senke farten. Ti bilførere sjekket ham ut, før de så vekk og akselererte.

Ikke så uvanlig. Det ble stadig vanskeligere å være haiker.

På tide å skaffe seg bedre odds.

Han snudde seg, og med en sprukken tommelfingernegl begynte han å plukke på kanten av sølvtapen. Han fikk opp en centimeter, og grep den provisoriske fliken mellom tommel og pekefinger. To innfallsvinkler. Den ene var å rive tapen raskt av. Den andre innebar å løsne den sakte.

Et illusorisk valg, tenkte Reacher. Smertene ville uansett bli de samme. Dermed valgte han noe midt imellom: å rive den sakte av. På kinnet var det ingen stor sak. Det var verre med nesen. Sår åpnet seg, hevelser ble flyttet på, de brukne delene av nesebeinet gnisset mot hverandre.

På den andre siden av kinnet var det heller ingen stor sak.

Han rullet den blodige tapen sammen til en sylinder og stakk den i lommen. Så spyttet han på fingrene og tørket seg i ansiktet. Han hørte et helikopter tre hundre meter over seg og så en kraftig lyskaster som skar gjennom mørket, stoppet et øyeblikk, flyttet seg, stoppet igjen, flyttet seg. Han snudde seg, tråkket ut i kjørebanen med den ene foten igjen og stakk ut tommelen. Helikopteret ble hengende en stund, før det mistet interessen og dundret vestover, helt til lyden ble borte.

Antallet biler på vei gjennom landet på motorveibroen var jevnt, men lavt. Trafikken som kom nordfra og sørfra gjennom fylket minket. Men nesten alle svingte opp på motorveien i den ene eller den andre retningen. Nesten ingen fortsatte rett fram. Reacher var fortsatt optimist.

Kvelden var kald, og det hjalp på ansiktet. Han ble så nummen at det nesten ikke gjorde vondt lenger. En pickup med Kansas-skilter kom sørfra, svingte østover og satte 9

ned farten. Bilføreren var en lang, svart fyr som hadde pakket seg inn i en stor jakke. Varmeapparatet virket kanskje ikke. Han stirret hardt og lenge på Reacher, og stoppet nesten. Men han gjorde det ikke. Han så bort og kjørte forbi.

Reacher hadde penger i lommen. Han kunne ta en buss hvis han bare kom seg til Lincoln eller Omaha. Men han kom seg ikke til Lincoln eller Omaha. Ikke uten skyss. Han begynte å stikke høyre hånd inn under venstre arm mellom hver bil, så han ikke skulle fryse. Han trampet med beina.

Pusten samlet seg som en sky rundt hodet hans. En politibil feide forbi med blålys, men uten sirene. Det satt to politibetjenter i den. De kastet ikke så mye som et blikk på Reacher. De konsentrerte seg om veien foran seg. En ulykke, kanskje.

To andre biler holdt på å stoppe. Den ene kom sørfra, den andre nordfra, med noen minutters mellomrom. Begge saktnet farten, kjørte litt usikkert, studerte ham, før de ga gass igjen og kjørte forbi. Det nærmer seg, tenkte Reacher.

Den kommer. Det hjalp kanskje at det var så sent. Folk hadde mer medfølelse rundt midnatt enn midt på dagen, og bare det å være ute og kjøre om natten var litt uvanlig. Da ville det ikke være noen stor sak å plukke opp en tilfeldig fremmed.

Håpet han.

Enda en bilfører så lenge på ham, men kjørte forbi.

Og enda en.

Reacher spyttet i håndflatene og glattet på håret.

Han fortsatte å smile.

Han var fortsatt optimist.

Og så, endelig, etter nittitre minutter på motorveien, stoppet en bil.

2

Bilen stoppet ti meter fra ham. Den hadde lokale skilter, var ganske stor, amerikansk og mørklakkert. En Chevrolet, tenkte Reacher, antagelig mørkeblå eller grå eller svart.

Det var vanskelig å si i neonlyset. Mørke metallfarger ble anonyme om natten.

Det var tre personer i bilen. To menn foran og en kvinne i baksetet. De to mennene hadde vridd seg rundt i setet, som om alle tre diskuterte noe viktig. En demokratisk avgjørelse, kanskje. Skal vi ta med fyren eller ikke? For Reacher antydet det at de ikke kjente hverandre så godt. En slik avgjørelse blir vanligvis tatt helt instinktivt blant gode venner. Disse tre var kanskje arbeidskolleger, en jevnbyrdig gruppe som var kastet sammen for anledningen, med overdreven respekt for hverandres mening, og spesielt kvinnens mening, siden hun var i mindretall.

Reacher så at hun nikket, han leste på leppene hennes at hun sa ja. Mennene snudde seg fram igjen, og bilen rullet mot ham. Den stanset igjen, med vinduet på passasjersiden ved Reachers hofte. Ruten gikk ned. Reacher bøyde seg fra midjen og kjente varme mot ansiktet. Varmeapparatet på denne bilen fungerte utmerket, det var helt sikkert.

Fyren i passasjersetet spurte: «Hvor har du tenkt deg i kveld, sir?»

Reacher hadde vært militærpoliti i tretten år, og etterpå hadde han levd nesten like lenge på sin snedighet og sluhet, og han hadde overlevd begge disse fasene av livet ved å være forsiktig og årvåken når situasjonen krevde det.

11

Alle fem sanser i aktivitet hele tiden. Skulle man sette seg inn i en bil som tilbød skyss, var mye avhengig av lukten.

Kunne han lukte øl? Dop? Bourbon? Men akkurat der og da kjente han ikke lukten av noe. Nesen var brukket. Neseborene var opphovnet og fulle av blod. Neseskilleveggen var kanskje permanent skjev. Det virket fullt mulig at han aldri kom til å lukte noe igjen.

Berøring var ikke en mulighet i denne situasjonen. Heller ikke smak. Han ville ikke finne ut noe ved å famle rundt som om han var blind, og heller ikke ved å slikke på noe.

Da gjensto syn og hørsel. Han hørte nøytrale lyder fra passasjeren i forsetet, ingen utpreget regional dialekt, dannet språk, en anelse autoritet og ledererfaring. Han så at alle tre hadde myke hender uten træler, ikke spesielt muskuløse kropper, pene frisyrer, ikke solbrun hud. Innendørsfolk. Kontormennesker. Ikke øverst på rangstigen, men et godt stykke fra bunnen. De så ut til å være midt i førtiårene, kanskje midtveis i livet, men mer enn midtveis i karrieren. Omtrent som oberstløytnanter, hvis man sammenlignet med Forsvaret. De leverte gode prestasjoner, men var ikke superstjerner.

Alle hadde på seg svarte bukser og blå dongeriskjorte, nesten som en uniform. Skjortene virket billige og nye, de hadde fortsatt den opprinnelige bretten fra innpakningen. En teambyggingsøvelse, antok Reacher. Noe næringslivstull. Man flyr en haug med mellomledere opp fra avdelingskontorene og samler dem ute i villmarka, gir dem skjorter, lager oppgaver til dem. Alt dette styret var kanskje for at de skulle føle seg litt dristige, og det var kanskje derfor de ville plukke ham opp. Etterpå ville det kanskje bli en åpenhjertig og gjensidig kritikk, som muligens var årsaken til at de hadde slitt seg gjennom en treveis, demokratisk debatt. Et team trengte teamarbeid, og teamarbeid trengte enighet, og enighet måtte ikke tvinges fram, og spørsmål som gjaldt kjønn var alltid sensitive. Reacher var faktisk litt overrasket over at kvinnen ikke satt foran eller kjørte. Selv om det å kjøre kunne bli oppfattet som en un12

derlegen rolle for den eneste kvinnen i trioen. Som å hente kaffe.

Et minefelt.

«Jeg er på vei østover,» sa Reacher.

«Inn i Iowa?» spurte fyren i forsetet.

«Gjennom Iowa,» sa Reacher. «Helt til Virginia.»

«Hopp inn,» sa fyren. «Vi kan gi deg skyss et stykke på veien.»

Kvinnen satt bak passasjeren i forsetet, så Reacher gikk rundt bagasjerommet og satte seg bak bilføreren. Han satte seg til rette på baksetet og lukket døren. Kvinnen nikket litt sjenert til ham. Kanskje litt forsiktig. Kanskje på grunn av den brukne nesen. Kanskje synet gjorde henne urolig.

Fyren bak rattet sjekket bakspeilet og kjørte opp på rampen.

3

Fylkessheriffen het Victor Goodman, og folk flest syntes det passet veldig godt. Han var et godt menneske, som vanligvis gikk seirende ut av alt han bestemte seg for å gjennomføre. Ikke at det nødvendigvis var noen sammenheng mellom de to delene av navnet hans. Han vant ikke fordi han var god, men fordi han var smart. I det minste smart nok til å sjekke både én og to ganger før han gikk videre med det han hadde bestemt seg for. To skritt fram og ett tilbake, sånn var systemet hans. Det fungerte utmerket for ham. Det hadde det alltid gjort. Og akkurat nå fikk det ham til å tro at det å sende ut en etterlysning hadde vært en forhastet handling.

For åstedet i betongbunkeren så rett og slett for jævlig ut. Mannen i den grønne vinterjakken var blitt mer eller mindre henrettet. Kanskje snikmyrdet. Det hadde vært noe direkte og bestemt over knivarbeidet her. Dette var ikke en liten krangel eller et slagsmål som hadde utartet. Dette var profesjonelle saker, rett fra førstedivisjon. Og det var sjelden kost på bygda i Nebraska. Praktisk talt uhørt.

Så for det første ringte Goodman til FBI i Omaha, for å varsle dem. Han var altfor smart til å bekymre seg om noen revirkamp. Og for det andre hadde han revurdert oppfatningen av de to mennene i den røde bilen. Brannbilrød, hadde øyenvitnet kalt den. Knallrød. Og det ga ikke mening. Fargen var altfor skarp til at profesjonelle ville ha en sånn fluktbil. Altfor opplagt. Altfor lett å huske. Derfor var det stor sannsynlighet for at de hadde parkert et alternativt 14

kjøretøy et passende sted i nærheten. Det var stor sannsynlighet for at de hadde kjørt dit og byttet bil.

Og det tok bare et sekund å ta av seg dressjakkene. Øyenvitnet var usikker når det gjaldt skjortene. Hvite, trodde han. I hovedsak. Eller kremfargete. Kanskje stripete. Eller rutete. Eller noe. Ikke slips. Eller kanskje den ene hadde slips.

Dermed ringte Goodman igjen til utrykningspolitiet og til helikopterenheten, og kom med en enklere etterlysning: Nå var han ute etter alle kjøretøy med to menn i.

Fyren i passasjersetet snudde seg på ganske vennlig vis.

«Ikke at jeg har noe med det, men hva har skjedd med ansiktet ditt?» spurte han.

«Jeg gikk inn i en dør,» svarte Reacher.

«Er det sant?»

«Nei, ikke helt. Jeg snublet og falt. Ikke så veldig spennende. Bare sånt som skjer.»

«Når da?»

«I går kveld.»

«Gjør det vondt?»

«Ikke verre enn at det hjelper med litt aspirin.»

Fyren vred seg enda lenger rundt og kikket på kvinnen. Deretter på bilføreren. «Har vi noe aspirin? Så vi kan hjelpe mannen?»

Reacher smilte. Et team som sto klar til å løse alle problemer, store eller små. Han sa: «Det går bra.»

Kvinnen sa: «Jeg har.» Hun bøyde seg ned og tok opp vesken fra gulvet og rotet rundt i den. Fyren i passasjersetet fulgte ivrig med. Han virket oppglødd. Et mål var satt og var i ferd med å bli oppnådd. Kvinnen fant en pakke Bayers. Hun ristet løs en pille.

«Gi ham to,» sa fyren i forsetet. «Han ser ut som om han har bruk for dem. Faen, gi ham tre.»

Det syntes Reacher var litt vel sjefete. Det ville kanskje ikke gjøre seg så bra når opplegget skulle evalueres. Det satte kvinnen i en vanskelig situasjon. Hun trengte kanskje 15

aspirinen selv. Hun hadde kanskje visse plager og syntes muligens det var flaut å nevne det. Eller kanskje fyren i forsetet prøvde seg på en dobbel bløff. Han var kanskje så prikkfri på alle andre måter, at han klarte å få kontrollbehovet sitt til å virke som uskyldig begeistring.

Reacher sa: «Det klarer seg med én, takk.»

Kvinnen trillet den lille, hvite pillen fra sin håndflate og ned i hans. Fyren i forsetet ga ham en flaske vann. Uåpnet, og fortsatt kjøleskapskald. Reacher svelget pillen, brøt forseglingen på flasken og drakk lenge.

«Takk,» sa han. «Det satte jeg pris på.»

Han ga fra seg flasken. Fyren i forsetet tok den og holdt den fram mot bilføreren. Bilføreren ristet taust på hodet.

Han konsentrerte seg om veien foran seg, holdt en hastighet på mellom hundre og tjue og hundre og tretti, lot bilen suse av gårde. Han var omtrent én åtti høy, anslo Reacher, men smal over skuldrene og litt lut i ryggen. Han hadde tynn hals uten dun. Han var nyklippet, og frisyren var konservativ. Ingen ringer på fingrene. Ermene på den billige, blå skjorten var for korte for ham. Armbåndsuret var fullt av små, kompliserte skiver.

Fyren i passasjersetet var kortere og bredere. Ikke akkurat tjukk, men hvis han spiste hamburger mer enn én gang i uken ville han antagelig ese ut. Ansiktet var stramt og rosa.

Håret var lysere enn bilførerens, det var også nyklippet og kort, og gredd til siden som på en skolegutt. Skjorten hans var lang i ermene, trang rundt midjen og løs rundt skuldrene. Kragen var fortsatt triangelformet fra pakningen, og snippene presset stramt mot halshuden.

På nært hold så kvinnen ut til å være et par år yngre enn mennene. Kanskje i begynnelsen av førtiårene, ikke i midten. Hun hadde kullsvart hår som var satt opp i en knute eller en chignon eller noe, Reacher visste ikke hva det korrekte navnet på frisyren var. Hun så ut til å være middels høy og slank. Skjorten hennes var helt klart en størrelse mindre enn mennenes, men den hang likevel løst på henne. Hun var pen, på en litt streng og likefram måte.

16

Blekt ansikt, store øyne, masse sminke. Hun virket sliten og litt utilpass. Muligens ikke helt henrykt over teamtøyset. Og det gjorde henne til den beste av de tre, etter Reachers mening.

Fyren i passasjersetet vred seg rundt igjen og stakk fram en myk og rund hånd. Han sa: «Jeg heter forresten Alan King.»

Reacher håndhilste på ham, og sa: «Jack Reacher.»

«Hyggelig å treffe deg, Mr. Reacher.»

«Takk, det samme, Mr. King.»

Bilføreren sa: «Don McQueen,» men gjorde ikke noe forsøk på å håndhilse.

«Hvor store er oddsene?» sa Reacher. «King og McQueen.»

King sa: «Ja, ikke sant?»

Kvinnen holdt fram sin hånd, mindre og blekere og mer beinete enn Kings.

Hun sa: «Karen Delfuenso.»

«Hyggelig å hilse på deg, Karen,» sa Reacher og tok hånden hennes. Hun holdt grepet en anelse lenger enn han hadde forventet. Så løftet McQueen foten brått fra gasspedalen, og alle ble rykket litt framover. Foran dem lyste det rødt av bremselys. Som en tett mur.

Og langt borte i det fjerne blinket det raskt i blått og rødt fra en klynge politibiler.