Etter oss

Gunn Marit Nisja

Etter oss

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-57646-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Nikada/Getty Images og Dreamstime Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog Lundavang Folkehøgskole, 10. mai 1967 JEG TOK ET SKRITT fram idet jeg hørte navnet mitt.

Rektors ansikt flimret smilende foran meg, han rakte meg vitnemålet. Fingrene mine skalv da jeg grep det, forsiktig, for ikke å sette merker på den brede gullkanten. Under skolens logo sto navnet mitt: Ingrid Helene Hauge, med flott slyng på bokstavene.

Rektor var nok fornøyd med meg, sin mest betrodde sladrehank. Jeg ble varm i kinnene ved tanken. Det måtte være synlig for alle hvilken sviker jeg var. Heldigvis hadde ingen av vennene mine funnet ut hvorfor rektor så brått hadde bestemt at det skulle spikres en bred fjøl på tvers av soveromsvinduene i første etasje på internatet.

– Mattis Mikkelsen. Jeg ble rykket ut av tankene mine.

En mumling gikk gjennom flokken vår.

På sin ledige og slentrende måte tok han imot dokumentet, holdt det over hodet et øyeblikk som et trofé.

Folk skulle bare visst hvor nær han hadde vært å ikke fullføre skoleåret. Jeg tok ikke øynene fra ham, ville brenne synet av ham fast, ansiktet, bevegelsene. Alt jeg ikke hadde rukket å prate med ham om, spørre om, forklare …

Selv om jeg alt var klar over hva som ville skje, greide jeg ikke holde tilbake et lite «Å nei». For i stedet for å komme 5

opp igjen til oss andre, gikk han ned i salen til foreldrene sine. De hadde også reist seg.

Dette fremmede paret i pentøy, var det virkelig mulig at de kunne kjenne Mattis like godt som jeg gjorde? Nå tok de ham med seg. Ut av salen, ut av livet mitt. Han stanset et sekund i døra, så seg tilbake og løftet hånden lett mot oss som sto igjen på scenen.

Mot meg.

Aldri hadde noen knuget hånden min så hardt, i tillegg sang Miriam med tydelig skjelving i stemmen. Tjukk snufsing lød i koret som utgjorde 1967-kullet ved Lundavang.

Tappert forsøkte vi å framføre skolesangen for publikum, som besto av familiene som var kommet for å hente oss hjem.

Hånden begynte å gjøre vondt, men jeg trakk den ikke til meg. Lot Miriam klemme. I smug kikket jeg opp på min venninnes våte, hovne ansikt. Det tykke, lyse håret var pent vippet utover i tuppene, men øyensverten var i ferd med å renne bort. I halsgropa blinket gullkorset.

Så skjedde altså dette likevel.

Denne datoen, 10. mai, hadde virket fjern og betydningsløs, men nå var den likevel her. Like fjernt virket det at jeg ikke hadde kjent disse vennene hele livet.

Ett år tidligere hadde Miriam, Anki og Brita vært fremmede.

– Jeg føler at dette er en helt vanlig dag.

Miriam hadde sagt det under frokosten samme morgen.

Hun satte seg ned på den faste plassen ved langbordet, rett overfor meg. Som vanlig hadde hun lesset på med smør, sunda og gulost på begge de to brødskivene sine. I glassene var både melk og jus. I min skål lå derimot bare tre 6

knuste kavringer med litt surmelk på. Svart kaffe ved siden av. Som vanlig, det også.

I løpet av året hadde Miriam lagt på seg fem kilo. Jeg hadde tatt av åtte. Hver gang Miriam nevnte at skjørtet hennes var blitt så trangt, og at hun ikke kunne skjønne hvorfor, trakk jeg på skuldrene. Det måtte da Miriam forstå selv.

– Det er jo en helt vanlig dag, Miriam. Men det er den siste av dem.

Kort tid etter frokosten og morgensamlingen begynte de første foreldrene å komme. Vi ble travle med å bære kofferter, kasser og ryggsekker ut på skoleplassen. – Hvordan skal jeg få med meg alt dette på bussen til Stavanger? hadde Oddbjørn klaget og uttrykt at alle skulle hatt en far med egen bil, – slik som Ingrid.

Jo, slik sett var jeg heldig.

Rommet jeg hadde delt med Brita, hadde lenge virket tomt og rart. Elvis-plakatene hadde hun plukket ned for over en uke siden. Hun snakket ikke om annet enn hvor mye hun gledet seg til å komme hjem til Skjervøy, til familien og vennene.

–Men hva med oss, da, kommer du ikke til å savne oss? forsøkte Anki seg, men Brita bare lo.

– Selvfølgelig! Vi skal da besøke hverandre ofte, ikke sant?

– Hva var det egentlig som skjedde med Mattis? Anki hvisket bak ryggen min i kakekøen etter seremonien. Bløtkakene hadde noen av de andre jentene pyntet tidligere på dagen, med krem og mandarinbåter. Jeg tok en liten bit, mest for ikke å få noe mas om at jeg spiste for lite. Vi var ramme på det, å følge med på hverandres tallerkener og midjer, og jeg var sikkert ikke bedre enn noen andre.

7

– Det skjedde ingen ting. Foreldrene hans skulle på et møte i kveld eller noe slikt. Han var jo bare glad for at de kunne komme i det hele tatt.

– Men nå har han dratt. For godt. Ankis stemme hadde en dyster tone, og selv om jeg stadig måtte forsøke å svelge klumpen i halsen, forsøkte jeg å virke uberørt: – Om to timer har alle dratt for godt.

Bakdørene på fars store, svarte bil gikk så vidt igjen da alle eskene og ryggsekken var satt inn.

Miriam rakte meg veska mi, som var det siste. I lufta var det lett mairegn, men vi forhastet oss ikke av den grunn.

Disen hang i Romsdalsalpene på den andre siden av fjorden, denne utsikten som jeg hadde sett fra klasseromsvinduet hver dag et helt skoleår.

Mors blikk hang lenge ved Miriams gullkors i halsgropa.

Antagelig var hun glad jeg hadde ordentlige, kristelige venninner.

– Du vet du er hjertelig velkommen til å besøke oss i Ålesund akkurat når det måtte passe deg.

– Takk. Miriam neide høflig. – Det kommer jeg nok til å gjøre, fru Hauge.

Der og da trodde jeg på det, nei, jeg visste det, som en selvfølge, at slik skulle det bli.

Vi omfavnet hverandre. Miriam luktet som vanlig litt for sterkt av parfyme. Men det var hennes lukt, og jeg savnet den allerede.

– Herlighet, sa Miriam med et raskt blikk på far, som flyttet utålmodig på seg. – Vi bor jo i samme fylke, til og med. Vi kommer ikke til å miste kontakten. Ikke sjans!

1 Isfjorden, Åndalsnes, 2012 DET KOM INGEN kondolanser lenger.

Like greit, jeg visste aldri hvordan jeg skulle svare. De velmente ordene kom like brått og overraskende på meg hver gang. Stotrende svarte jeg: – Ja, man skal være glad man ikke kjenner morgendagen, eller en lignende frase.

Ord tomme for mening.

Tommelen min klemte inn knappen på kaffetrakteren.

Den vante bevegelsen, og det lille pipet som lovte at om få minutter ville den nødvendige morgenkaffen være klar …

I det samme gikk det opp for meg at jeg hadde satt på full kanne enda en gang. Seks måneder var gått, og jeg hadde ennå ikke greid å endre den vanen.

Ingen stanset meg lenger på butikken og spurte hvordan det gikk. Akkurat som om det nå var en selvfølge at det gikk greit. Det burde vel gjøre det? Det var tross alt gått et halvt år. Et halvt år! Det var ingenting mot over førti års ekteskap.

Førtitre.

Det var lenge.

Men Arvid hadde ikke engang rukket å gå av med pensjon.

– Sånn. Da er kaffen ferdig. Og avisen er kommet. Jeg kan lese kultursidene. Du kan få sportsbilaget.

9

Ordene gjorde ikke annet enn å understreke stillheten, mangelen på svar. Koppen min sto der og så ensom ut på det runde bordet.

– Ja da. Jeg gjør det verre for meg selv ved å holde på slik, Arvid. Jeg vet det, mumlet jeg og kikket bort på brudebildet vårt som hang ved siden av kjøkkendøra. Den gangen det ble hengt opp, hadde Arvid leende sagt han ville ha det der han fikk se det oftest.

I det samme gled skyene til side på sommerhimmelen utenfor, og jeg ble oppmerksom på støvet som danset i en bred søyle av sollys som sto skrått inn i stua.

– Herregud. Ordet unnslapp meg som en mumling ut i luften. Jeg burde vel vaske. Vinduene så ikke ut, vinden bar stadig med seg dråper av saltvann fra fjorden. Gulvene var ikke renere, det ble så synlig når sola sto inn på den måten.

Lat var jeg blitt.

Jeg åpnet den tunge terrassedøren for å bli kvitt filmen av skitt mellom meg og utsikten. Huset lå rett på andre siden av fjorden for Åndalsnes, i rett linje med Romsdalen.

Geologer overvåket fjellene nøye, flere av knausene som hadde stått i hundretusener av år, truet med å rase ned i dalen.

Ble det så ille som fagfolkene fryktet, kunne det bety slutten for Raumabanen, elva kunne bli demmet opp av store steinmasser som kunne utløse en flodbølge ned mot småbyen. Flere ganger hadde jeg stått her og sett for meg vannmassene som kom, skylte med seg Hotell Grand Bellevue, rådhuset og stasjonen. Jeg ville ikke kunne slippe unna.

Huset hadde fulgt med ekteskapet, mannen min hadde arvet det av en tante. Håndverker som han var, hadde han pusset opp hele boligen, bygget hems med tv-krok i den 10

store stua, og gjesterom i sokkeletasjen. Men det var lenge siden nå. Strietapetet var blitt malt over flere ganger etter at jeg flyttet inn.

De to små soverommene ovenpå var «Anjas rom» og «Elins rom», og jeg kalte dem fortsatt det, til tross for at det var flere år siden noen av døtrene våre hadde sovet i sengene der.

Det var da bare seks år siden Arvids mor døde! I ti år hadde jeg pleiet svigermor. Hun rakk å bli godt over nitti. Signe hadde vært en viljesterk, men trivelig dame som ikke lot én dag gå forbi uten at hun nevnte hvor takknemlig hun var over å få bo hos Arvid og meg.

Livet hadde da vært fint.

Jeg hadde ikke følt misunnelse når Arvids kolleger hadde snakket om reiser til Australia og Brasil. Ungene var blitt så glade for turen til Legoland den gangen, og det hadde blitt med den ene reisen.

– Vi hadde det jo godt, sa jeg ut i luften.

Den unge mannen på brudebildet svarte ikke, men jeg trodde han ville sagt seg enig. Han holdt seg godt livet ut, var alltid lik den unge mannen jeg ble kjent med for så mange år siden. Selv på de få bildene som ble tatt sist jul, syntes jeg han framsto som ungdommelig. Kraftigere var han, kanskje, men så å si uten grå hår.

Bildet av ham og barnebarnet Leon på ni var det fineste.

De holdt den store skåla med multekrem mellom seg, multene hadde de sammen plukket på Vistdalsheia høsten før.

De mørke krøllene og smilet var det samme. Begge jentene våre hadde mitt strie hår. – På tide at krøllane kom att, hadde Signe sagt da hun fikk se oldebarnet første gang.

Elin skulle ha gutten den jula til tross for at det egentlig var farens tur, og jeg hadde sagt at hun i alle fall ikke måtte 11

tvile på hvorvidt Arvid og jeg var glade for å ha dem der.

Ingen av oss hadde trodd eller tenkt på at dette kunne bli den siste julaften sammen, og absolutt ikke Arvid selv, der han lot barnebarnet spise dessert rett fra bollen.

Likevel, det var slik det ble.

Arvid reiste fra meg, ikke bare på festdagene, men også gjennom de lange, tause hverdagene. De var kanskje likevel å foretrekke.

– Du burde skaffe deg en jobb, mamma, sa Elin et par måneder etter begravelsen.

– Hvorfor det? Jeg har pengene jeg trenger. Svaret ble krassere enn jeg hadde tenkt. – Takk for omtanken, nå tror jeg heller jeg går og setter på mer kaffe. Jeg reiste meg før hun rakk å svare.

Tvillingene, Elin og Anja, var egentlig nokså ulike, de hadde til og med forskjellig hårfarge, men for tiden lot de til å være veldig enige. I alle fall når det kom til meg, ho mamma.

– Men er det ingenting du alltid har drømt om å gjøre, mamma, eller noe du gjerne ville oppleve en gang til?

Skulle bare ønske du kunne bli litt bedre.

Anjas ord sved.

– Bli litt bedre? Det feiler meg da ingenting, annet enn at jeg har mistet mannen min.

Likevel klarte jeg ikke å unngå at en skarpt gul Volvo PV dukket opp i minnet.

– Hva er det, mamma? Du ble så rar?

– Hva? Nei. Ingenting. Ingenting i det hele tatt.

2

SAMME KVELD BEGYNTE JEG å gå igjennom huset med et mer kritisk blikk enn på lenge. Det var bokhyller overalt, fulle av støvete Hvem, hva, hvor, bokklubbøker fra åttitallet og leksikon som helt sikkert ikke hadde vært åpnet på femten år.

I kommoden i gangen fantes avlagt vintertøy. Det var til og med en skuff full av Signes strikkede luer og votter. Som et barn som kler seg ut, dro jeg på meg Signes favorittlue.

Hvit, i flettestrikk.

– Nå er jeg gamle Ingrid, sa jeg til meg selv i speilet.

Det var vanskelig å innse det.

At jeg var eldre nå.

Heldig for meg å ha vært lys blond, overgangen til grå føltes ikke så ille, og jeg hadde aldri brydd meg om å farge håret. Jeg hadde alltid sett på meg selv som fyldig, men ingen andre var enige, selv ikke fastlegen. Rynkene omkring øynene var fine og overfladiske, solen hadde jeg alltid vært forsiktig med. På de fleste av våre sommerferiebilder lå ansiktet mitt i skyggen av en stor solhatt.

For noen dager siden hadde jeg blitt stående lenge på badet etter dusjen. Vanligvis pleide jeg å snu ryggen til speilet, raskt gni meg tørr og kle på meg. Men nå tvang jeg meg til å studere hva årene hadde gjort.

13

Uten støtte var brystene nokså slappe. Når jeg mismodig krøkte ryggen for å gjøre meg enda eldre, klarte jeg å få brystvortene til å komme i høyde med navlen, som tre rundinger på rad. Synet utløste latteren, den lød hult mellom de flislagte veggene.

Kroppen var et eget prosjekt å få orden på, men først var det altså huset. Alle disse sakene, som noen for lenge siden hadde stuet inn i skuffer og skap! Når hadde de sett for seg at tingene skulle komme til nytte? I garderobeskapet fant jeg tre glorete hawaiiskjorter i ulike farger. Arvid hadde helt sikkert aldri hatt dem på seg.

Det hadde irritert meg at han alltid var så sparsom, skulle ta vare på alt, det kunne brukes på nytt, endres, repareres. Når han kjøpte ny skjorte, var det fordi den gamle var for hullete til å kunne reddes. Jeg bruker ikke penger bare for å bruke, var hans mantra.

Etter hans død fikk jeg tilgang til både lønnskontoen og sparekontoen, kontoer jeg hadde visst om, men aldri spurt hva inneholdt.

Arvid hadde sørget for at jeg aldri noen gang ville få pengeproblemer.

Jeg kikket rundt på alle møblene i huset. Innimellom hadde ett og annet nytt blitt kjøpt, men jeg hadde ikke hatt mot til å trumfe igjennom at vi skulle kvitte oss med noe gammelt. Følelsen av at jeg var gjest i Arvids hus, ville aldri helt slippe taket.

– Men han kommer ikke hjem igjen. Jeg stirret på den tomme godstolen som sto ved stuevinduet der han hadde hvilt hver eneste ettermiddag. Sittet på den samme slitte puta og sett på den samme tilsynelatende uforanderlige utsikten over veien og jordet, vann og fjell. En underlig blanding av lettelse og skyldfølelse skylte inn over meg da 14

det gikk opp for meg at jeg kunne gjøre som jeg ville med den stolen, ingen kunne protestere.

Ingen.

Først hadde det vært meg og Arvid og framtida i dette huset. Så hadde ungene kommet. På samme tid som de var på vei ut, flyttet Signe inn. Alltid hadde jeg noen jeg kunne ta meg av. Så var det meg og Arvid igjen. I det siste hadde det vært meg og alle disse tingene.

Den sto innerst i sportsboden, esken. Bak årganger med ski og akebrett, til og med en ødelagt rattkjelke. Arvid hadde sagt han ville ta vare på kjelken, reparere den … Du vet hvem som må rydde ut av huset til slutt, hadde jeg pleid å si og hadde ment jentene.

Han hadde ikke vært alene om å utsette. Jeg kjente knakingen i ryggen idet jeg løftet den store pappesken. Den gang jeg bar den inn der, skjøv den inn under den nederste hylla, hadde jeg ment å ta den fram igjen «ganske snart». På toppen lå julekortene og brevene jeg aldri hadde besvart.

Livstegn fra mine gamle venner.