Etgar Keret Sju gode år

Sju gode år

Etgar Keret

Sju gode år Oversatt av Aleksander Melli

Etgar Keret Originalens tittel: The seven good years Oversatt av Aleksander Melli Copyright © by Etgar Keret Published by agreement with The Institute for the Translation of Hebrew Literature Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-51958-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: gray318 Omslagsfoto: dem10/Getty Images (due), Sabina Hahn (sprettert) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9.8/11.4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Introduksjon

Når en forfatter sier at en bok han har skrevet er spesielt viktig for ham, sier han egentlig ikke stort. For at en bok skal eksistere, må den være spesielt viktig for minst ett menneske. Har man hellet med seg, vil det mennesket være en av leserne, men selv om det ikke er det, har man alltids forfatteren, som vil være like begeistret for boken som en stolt forelder. Jeg tror det tok meg mindre enn fire bøker å innse akkurat det, og nå er det noe jeg virkelig har tatt innover meg. Likevel vil jeg si at denne boken er spesielt viktig for meg. Fordi det er den første boken jeg utgir som ikke er fiksjon, etter mer enn tjuefem år som forfatter. Fordi den handler om menneskene i denne verden som jeg er mest glad i. Fordi den plasserer meg på et nytt sted som forfatter, et ukjent sted som er sårbart og intimt. Og dette nye stedet er så skremmende at jeg har bestemt meg for ikke å utgi boken på morsmålet mitt (hebraisk) eller i hjemlandet mitt (Israel), men kun dele den med fremmede.

5

Så lenge jeg har kjent meg selv, har jeg alltid hatt to typer historier å fortelle: de jeg likte å fortelle til nære venner og naboer, og de jeg helst sparte til folk som satt ved siden av meg på et fly eller et tog. Historiene i denne boken tilhører den siste kategorien: historier om spørsmål sønnen min har stilt meg og som jeg har prøvd å svare på, historier om faren min, som alltid stilte opp for meg og reddet meg når jeg trengte å reddes, men som jeg selv ikke var i stand til å redde da han ble syk. Historier om barten jeg anla da faren min ble syk, bare for at folk ikke skulle spørre hvordan det gikk, et spørsmål som var altfor vanskelig å takle på den tiden. Historier om sterke ønsker som aldri har gått i oppfyllelse, og om en endeløs krig som gradvis og umerkelig er blitt min sønns barndomslandskap.

I løpet av de neste par hundre sidene skal du dele togkupé med meg. Når du kommer til den siste siden, går jeg av på stasjonen, og vi ses trolig aldri igjen. Jeg håper at noe fra denne sju år lange reisen, som begynner med min sønns fødsel og slutter med min fars død, også vil berøre deg.

år 1

PLUTSELIG, NOK EN GANG

«Terrorangrep er det verste jeg vet,» sier den tynne sykepleieren til sin eldre kollega. «Vil du ha en tyggis?»

Den eldre sykepleieren tar en tyggis og nikker. «Fint lite å gjøre med det,» sier hun. «Jeg hater også akuttsituasjoner.»

«Nei da, akuttsituasjoner går helt fint,» insisterer den tynne sykepleieren. «Ulykker og sånt. Det er terrorangrepene jeg sliter med, de legger liksom en demper på alt.»

Jeg sitter på benken utenfor fødeavdelingen og tenker at hun har et poeng. For bare en time siden, i taxien på vei hit, var jeg full av forventning og glede, sammen med konen min og taxisjåføren, en kar med renslighet på hjernen som reagerte veldig da vannet gikk, siden han var redd for at setetrekkene skulle bli ødelagt. Og nå sitter jeg og depper i korridoren mens jeg venter på at sykehuspersonalet skal komme tilbake fra akuttmottaket. Alle andre enn de to sykepleierne hjelper til med å behandle terrorofrene. Dessuten er det lenger mellom min kones rier nå.

Sannsynligvis føler til og med babyen at det ikke lenger 9

haster med å bli født. Mens jeg går bort til kafeteriaen, ruller et par av de skadde forbi på knirkende syketraller.

I taxien på vei til sykehuset skrek konen min som en gal, men disse menneskene sier ikke et pip.

«Er du Etgar Keret?» spør en mann i rutete skjorte.

«Forfatteren?» Jeg nikker motvillig. «Du verden!» sier han og drar opp en liten båndopptaker fra bagen sin. «Hvor var du da det skjedde?» spør han. Da han ser at jeg nøler, tar han fram empatien: «Bare ta den tiden du trenger. Ikke føl deg presset. Du har vært gjennom en traumatisk opplevelse.»

«Jeg var ikke der,» forklarer jeg. «Det er bare tilfeldig at jeg er på sykehuset i dag. Konen min skal føde.»

«Ah, skjønner,» sier han uten å skjule skuffelsen, og trykker ned stoppknappen på båndopptakeren. «Mazel tov.» Han setter seg ved siden av meg og tenner en sigarett.

«Du burde kanskje prøve å snakke med noen andre,» foreslår jeg i et forsøk på å bli kvitt Lucky Strike-røyken han blåser i ansiktet mitt. «Jeg så dem trille to sårede inn på nevrologen for bare noen minutter siden.»

«Russere,» sier han med et sukk. «De kan ikke et ord hebraisk. Dessuten slipper man ikke inn på nevrologen.

Dette er det sjuende angrepet jeg dekker på dette sykehuset, så jeg kjenner rutinene deres.» Vi sitter litt uten å 10

snakke. Han er rundt ti år yngre enn jeg, men begynner å bli skallet. Idet han tar meg i å kikke på ham, smiler han og sier: «Synd at du ikke var der. En øyenvitneskildring fra en forfatter ville ha gjort seg bra i artikkelen min. En original vri fra en fyr med litt visjoner. Det er jo den samme, gamle visa hver gang: ’Plutselig hørte jeg et smell’, ’Jeg vet ikke hva som skjedde’, ’Det var blod overalt.’ Det er grenser for hvor mye sånt folk orker å lese …»

«Det er ikke vitnenes feil,» sier jeg. «Det er bare det at angrepene alltid er like. Hvor mye originalt er det å si om eksplosjoner og meningsløs død?»

«Har ikke peiling,» sier han og trekker på skuldrene.

«Det er du som er forfatteren.»

Folk i hvite frakker begynner å komme tilbake fra akuttmottaket, på vei til fødeavdelingen. «Du er fra Tel Aviv,» sier reporteren til meg. «Hvorfor reiste dere helt hit for å føde i dette hølet?»

«Vi ville ha en naturlig fødsel, og de har en avdeling som …»

«Naturlig?» avbryter han med et flir. «Hva er det som er naturlig med at en miniputt med kabel i navlen plopper ut av din kones vagina?» Jeg prøver ikke engang å svare.

«Vet du hva jeg sa til kona mi?» fortsetter han. «’Hvis du noen gang føder, må det være med keisersnitt, sånn som de gjør det i Statene. Jeg vil ikke ha noe av at en baby 11

skal gjøre deg slakk der nede.’ I våre dager er det bare i primitive land som vårt at kvinner føder som dyr. Ok, jalla, nå må jeg jobbe.» Han reiser seg opp og prøver seg en siste gang: «Helt sikker på at du ikke har noe du vil si om angrepet?» spør han. «Har det forandret noe for deg?

Som for eksempel hva du har tenkt å kalle babyen eller noe sånt …?» Jeg smiler unnskyldende. «Ja, ja, det gjør ingenting,» sier han og blunker til meg. «Håper fødselen går som smurt, mann.»

Seks timer senere plopper en miniputt med kabel i navlen ut av min kones vagina og begynner umiddelbart å vræle. Jeg prøver å roe ham ned, overbevise ham om at det ikke er noe å ta på vei for. At alt vil ha ordnet seg her i Midtøsten innen han blir voksen: Freden kommer, terrorangrepene vil høre fortiden til og selv om de en sjelden gang skulle ramme igjen, vil det alltid være noen i nærheten med en original vri og litt visjoner som kan beskrive alt på en treffende måte. Sønnen min blir stille et øyeblikk og vurderer sitt neste trekk. Som nyfødt er det meningen at han skal være naiv, men selv ikke han biter på det, og etter noen få sekunders nøling og et lite hikst går han tilbake til å vræle.

KJEMPEBABY

Da jeg var guttunge, tok foreldrene mine meg med til Europa. Høydepunktet på ferien var ikke Big Ben eller Eiffeltårnet, men flyturen fra Israel til London – nærmere bestemt flymaten: brettet med en bitte liten boks CocaCola og en cornflakeseske som ikke kunne være større enn en sigarettpakke.

Overraskelsen min over minimåltidet gikk ikke over til genuin begeistring før jeg åpnet colaen og oppdaget at den smakte som helt vanlig boksecola, og at cornflakesen også var ekte vare. Det er vanskelig å forklare hvor den begeistringen egentlig kom fra. Vi snakker tross alt bare om en brus og en frokostblanding i mye mindre innpakning, men da jeg var sju år gammel, føltes det som å være vitne til et mirakel.

I dag, tretti år senere, mens jeg sitter i stuen min i Tel Aviv og kikker på min to uker gamle sønn, har jeg nøyaktig den samme følelsen: Her ligger en mann som ikke veier mer enn fire og en halv kilo – men på innsiden er han like sint, lei, redd og rolig som enhver annen mann 13

på planeten. Ta på ham en dress og en Rolex, gi ham en liten stresskoffert og send ham ut i verden, så vil han forhandle, krige og selge deg en støvsuger uten å blunke.

Han snakker ikke ennå, det er sant. Og han bæsjer på seg til den store gullmedalje. Jeg er den første til å innrømme at han har en ting og to å lære før han kan bli skutt opp i verdensrommet eller få lov til å fly en F-16. Men i prinsippet er han et komplett menneske i en pakke på litt over en halv meter – og heller ingen hvem som helst, men et veldig ekstremt menneske, en eksentriker, litt av en original. Ett av disse menneskene du respekterer, men ikke nødvendigvis forstår. For som alle sammensatte mennesker, uavhengig av høyde og vekt, har han mange ulike sider.

Sønnen min, den opplyste: Som en som har lest en del om buddhisme, har fått med seg et par–tre guruforedrag og en gang til og med pådro seg diaré i India, må jeg si at den nyfødte sønnen min er det første opplyste mennesket jeg noen gang har møtt. Han lever virkelig i nået.

Han bærer aldri nag og er aldri redd for framtiden. Han er helt fri for ego. Han prøver aldri å forsvare sin egen ære, eller å ta æren for noe. Forresten har besteforeldrene hans allerede åpnet en sparekonto for ham, og hver gang de gynger ham i vuggen, forteller bestefar ham om den gunstige renten han har klart å skaffe til ham og hvor 14

mye penger han kommer til å få, gitt en forventet ensifret, gjennomsnittlig inflasjonsrate, når han fyller tjueen år og kontoen blir tilgjengelig for ham. Den lille svarer ikke.

Men så beregner bestefar rentesatsen opp mot laveste utlånsrente, og da ser jeg at sønnen min rynker pannen en anelse, som om nirvanaet hans slår sprekker for første gang.

Sønnen min, narkovraket: Jeg vil gjerne be om unnskyldning til alle narkomane og eksnarkomane som leser dette, men med all mulig respekt for dem og det de sliter med, så er det ingen som får abstinens som sønnen min. Som den sanne misbrukeren han er, har han ikke de samme valgmulighetene alle andre har med tanke på hva han skal gjøre på fritiden – de gode, gamle valgene mellom en god bok, en rusletur på kvelden eller en basketkamp på tv. For ham finnes det kun to muligheter: pupp eller helvete. «Snart vil du oppdage verden – jenter, alkohol og ulovlig internettgambling,» sier jeg for å prøve å trøste ham. Men helt til det skjer, vet både han og jeg at det er pupp for alle pengene. Heldigvis for både ham og oss har han en mor som er utstyrt med to. I verste fall, hvis en av dem skulle streike, finnes det alltid en i reserve.

Sønnen min, psykopaten: Noen ganger når jeg våkner opp om natten og ser den lille skikkelsen som spreller i sengen sin ved siden av meg som en leke som bruker 15

opp alle batteriene på en gang, mens han lager uhyggelige strupelyder, kan jeg ikke la være å tenke på Chucky i skrekkfilmen Child’s Play. De er like høye, de har ganske likt temperament og ingen av dem holder noe hellig.

Det er det som virkelig skremmer meg med min to uker gamle sønn: Han eier ikke et snev av moralfølelse, ikke et gram. Rasisme, urettferdighet, ufølsomhet, diskriminering – han gir blanke. Han bryr seg ikke om annet enn sine egne, umiddelbare ønsker og behov. For hans del kan alle andre mennesker dra til helvete eller melde seg inn i Greenpeace. Det eneste han vil ha, nå, er en real dose melk eller en smule lindring mot bleieutslettet, og hvis verden må gå under for at han skal få det, så er det bare å vise ham knappen. Han ville trykket på den uten å nøle.

Sønnen min, den selvhatende jøden …

«Det holder vel nå?» sier konen min og avbryter tankerekken. «I stedet for å drømme opp hysteriske anklager mot din nydelige sønn, kan du kanskje gjøre noe nyttig og skifte bleie på ham?»

«Ok,» sier jeg til henne. «Ok. Jeg skulle akkurat til å runde av.»

PAKKELØSNINGER

Jeg har stor respekt for hensynsfulle telefonselgere som prøver å ta pulsen på humøret ditt når de ringer, uten å prakke på deg en samtale med en gang. Derfor innleder jeg, da Devora fra satellittfjernsynsselskapet YES ringer og spør om det passer å snakke litt, med å si takk for omtenksomheten. Så sier jeg høflig nei, det passer ikke.

«Du skjønner det at jeg falt ned i et hull for bare et minutt siden og skadet pannen og foten, så vi må nesten ta det en annen gang,» forklarer jeg.

«Jeg forstår,» sier Devora. «Men når tror du at det kan passe? Om en time?»

«Jeg vet ikke,» sier jeg. «Jeg tror muligens at jeg brakk ankelen da jeg falt, og hullet er ganske dypt, så jeg tviler på at jeg klarer å klatre ut uten hjelp. Altså kommer det vel an på hvor raskt hjelpemannskapene klarer å rekke fram, og om de må gipse foten eller ei.»

«Da passer det kanskje bedre i morgen?» spør hun uanfektet.

«Ja,» stønner jeg. «I morgen høres fint ut.»

17

«Hva er det du fabler om – et hull?» kjefter konen min, som sitter ved siden av meg i taxien og har fått med seg unnvikelsesmanøveren min. «Kan du ikke bare si: ’Takk, men jeg er ikke interessert i å kjøpe, leie eller låne noe av det du selger, så vennligst ikke ring meg opp igjen, ikke i dette livet og helst ikke i det neste heller.’ Så venter du et øyeblikk og sier: ’Ha en fin dag.’ Og legger på som alle andre.»

Jeg tviler på at alle andre er like bestemte og frekke mot Devora og hennes like som konen min er, men jeg må innrømme at hun har et poeng. I Midtøsten er folk mer bevisst på sin egen dødelighet enn folk i andre verdensdeler, hvilket får mesteparten av befolkningen til å utvikle aggressive tendenser mot fremmede som prøver å kaste bort den korte tiden de har igjen på jord. Og selv om jeg vokter tiden min like innbitt som alle andre, har jeg virkelig problemer med å avvise fremmede over telefonen. Det koster meg ingenting å riste av meg selgere på markedet, eller si nei til bekjente som tilbyr meg et eller annet over telefonen. Men den redselsfulle kombinasjonen av en telefonhenvendelse og en fremmed setter meg helt ut, og får meg umiddelbart til å forestille meg det arrete ansiktet til mennesket i den andre enden, som har levd et liv fullt av sorger og ydmykelser. Jeg ser ham for meg der han står i vinduskarmen til kontoret sitt i førti18

andre etasje og snakker med meg over en trådløs telefon.

Stemmen er rolig, men han har allerede bestemt seg: «Får jeg nei fra én drittsekk til, hopper jeg!» Og når valget står mellom et menneskeliv og et tilbud om å abonnere på Ballongdyr-kanalen («endeløs moro for hele familien») til kun 9,99 shekel i måneden, velger jeg livet, eller gjorde i det minste det helt til konen og finansrådgiveren min høflig ba meg slutte.

Og det var da jeg begynte å utvikle «bestemorstrategien», som påkaller en kvinne jeg har bisatt utallige ganger for å vri meg unna meningsløse samtaler. Men ettersom jeg allerede har gravd et hull til meg selv og falt ned i det, ens ærend for Devora fra satellittfjernsynselskapet, kan jeg faktisk la bestemor Shoshana hvile i fred denne gangen.

«God morgen, herr Keret,» sier Devora neste dag.

«Håper det passer bedre for deg nå.»

«Vel, sannheten er den at det oppsto en del komplikasjoner med foten,» mumler jeg. «Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg har visst utviklet koldbrann. Foten skal amputeres om noen minutter, så det passer litt dårlig akkurat nå.»

«Det tar bare et minutt,» prøver hun seg uten å miste motet.

«Jeg beklager,» insisterer jeg. «Jeg har fått full narkose, 19

og legen gjør tegn om at jeg må slå av mobilen. Han sier at den ikke er sterilisert.»

«Ok, da prøver jeg igjen i morgen,» sier Devora. «Lykke til med amputasjonen.»

De fleste telefonselgere gir opp etter én oppringning.

De som driver med markedsundersøkelser eller selger internett-pakker, kan iblant finne på å ringe én gang til.

Men Devora fra satellittfjernsynselskapet er annerledes.

«Hei, herr Keret,» sier hun da jeg tar telefonen, helt uforberedt denne gangen. «Hvordan går det med deg?» Så fortsetter hun før jeg rekker å svare: «Siden du sannsynligvis må holde deg hjemme under rekonvalesensen, tenkte jeg at jeg skulle tilby deg ekstremsportpakken vår. Fire kanaler med alle ekstremsportene i hele verden, fra verdensmesterskapet i dvergkasting, til den australske glassspiserligaen.»

«Er det Etgar du vil ha tak i?» hvisker jeg.

«Ja,» sier Devora.

«Han er død,» sier jeg og venter et øyeblikk før jeg fortsetter å hviske. «En ufattelig tragedie. Han døde på operasjonsbordet, en turnuskandidat gjorde en feil som tok livet av ham. Vi vurderer å saksøke.»

«Så hvem er det jeg snakker med nå?» spør Devora.

«Michael, lillebroren hans,» improviserer jeg. «Men jeg kan ikke snakke med deg akkurat nå, jeg er i begravelsen.»

20

«Kondolerer,» sier Devora med skjelvende røst. «Jeg fikk ikke sjansen til å snakke så mye med ham, men han virket som et fint menneske.»

«Takk,» fortsetter jeg å hviske, «men jeg må legge på nå.

Jeg må synge kaddisj.»

«Selvsagt,» sier Devora. «Jeg ringer deg opp igjen senere. Vi har en trøstepakke som er midt i blinken for deg.»