Et uønsket folk av Jan A.S. Brustad, Lars Lien, Maria Rosvoll og Car Emil Vogt

Jan Alexander Svoboda Brustad Lars Lien Maria Rosvoll Carl Emil Vogt

Et uønsket folk Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915–1956

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Boken er utarbeidet med støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Utenriksdepartementet og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senter) ISBN 978-82-02-56260-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Illustrasjoner er hentet fra forskjellige kilder, se bildetekstene.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Det kongelige bibliotek, København Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2017 Satt i 10,3/13 pkt. Minion Pro og trykt på 100 g Amber Graphic 1,25.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Tidslinje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12

Kapittel 1: Kosmopolitiske omstreifere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rom og romani . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tidlig «omstreiferpolitikk». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den norske omstreifermisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Møte mellom majoritet og minoritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innvandring og statsborgerskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spor etter norske rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 17 19 20 22 29 30

Kapittel 2: «Sigøynerproblemet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fanget i kryssilden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trusselen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økende kontrollbehov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den internasjonale politikommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tostatlige avtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En skjebnesvanger avtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motstrategiene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Presset ut av Belgia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33 33 37 39 43 44 46 48 51 52

Kapittel 3: Norsk «sigøynerpolitikk» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En natt i Padborg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rom i norsk minoritetspolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En lov mot farlige individer – fremmedloven av 1915 . . . . . . . . . . .

Registrering og «sigøynerparagrafen». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Sigøynerpolitikk» i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

312 mark for å løse «sigøynerproblemet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et «sigøynerfritt» Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 55 58 63 65 69 78 80

Kapittel 4: Fanget i Belgia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tigge- og reiseforbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En norsk «feil» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trakassering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bryllupet som ble avbrutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En avstikker til Frankrike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81 81 82 86 87 90

Kapittel 5: Krig og fangenskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Exodus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frankrikes nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppsamlingsleiren Darnétal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marsjen til motorsportbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Nomadeleiren» Linas-Montlhéry . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fluktforsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontakter utenfor leiren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nedleggelsen av Linas-Montlhéry. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92 92 94 95 97 98 100 101 102 105

Kapittel 6: Internering og deportasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ny leir: Mulsanne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet i Mulsanne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Om å få fangene i arbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den største «nomadeleiren»: Montreuil-Bellay. . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvangsarbeid og fengsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjebneøyeblikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Husarrest. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Familien Josef blir fri. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107 107 108 111 112 114 116 117 118

Kapittel 7: Nazistisk «sigøynerpolitikk». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tidlig nazistisk sigøynerpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nazistisk «sigøynerpolitikk» under andre verdenskrig . . . . . . . . . .

Nazistenes aksjoner i Belgia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dødens forkammer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Deportasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

122 122 124 126 127 130

Kapittel 8: Møtet med Auschwitz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fangeregisteret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Zigeunerlager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En av mange familier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medisinske eksperimenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvangssterilisering og fiktive dødsårsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motstand og avviklingen av «sigøynerleiren» . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigens siste fase – overlevende og døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

132 132 134 139 141 144 146 149

Kapittel 9: De overlevende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Milos Karoli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stevo Karoli. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jeanne Galut Modis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klara Karoli. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De som unngikk leirene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Til Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

153 153 154 158 160 163 165

Kapittel 10: Avviklingen av «sigøynerparagrafen». . . . . . . . . . . . . . .

Avvisningen på Fornebu i 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Danmark og Sverige som foregangsland? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Justisdepartementet under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvisningen for retten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Helge Seip og Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ble «sigøynerparagrafen» borte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

168 170 172 174 175 178 182

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Internerte, Auschwitz-Birkenau 1943–1944. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Internerte, Frankrike 1940–1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193 195 199 201 215 227 251

Innledning Dette er en bok om norske rom, som før gjerne ble kalt «sigøynere». Den handler særlig om politikken norske myndigheter rettet mot folkegruppen fra begynnelsen av 1900-tallet, og hvilke konsekvenser dette fikk for minoriteten. Myndighetene betraktet den omreisende livsstilen som samfunnsskadelig og traff til dels omfattende tiltak for å utradere den. Som analfabeter uten fast eiendom og bopel, de hverken leide eller eide, sto rom her til lands svakt overfor statens kontroll- og overvåkningssystemer. De var heller ikke mange nok til å få sin stemme hørt – i 1920 utgjorde norske rom kanskje ikke mer enn 100–150 enkeltpersoner totalt. Det at de var så få, gjorde det mulig for norske myndigheter å gå lenger enn andre europeiske stater: Norge kunne ganske enkelt finne en løsning på det såkalte sigøynerproblemet, og det en gang for alle.

Fra andre halvdel av 1800-tallet var det kommet grupper av rom til Norge. Mange av dem ble etter hvert norske statsborgere, giftet seg og fikk barn her. Men fra begynnelsen av 1900-tallet ville ikke norske myndigheter lenger ha rom i landet. I den nye fremmedloven av 1927 ble det innført en egen bestemmelse som i ettertid er omtalt som «sigøynerparagrafen». Paragraf 3, tredje ledd, lød: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket.»1 Norske myndigheters strategi ble å frata norske rom som hadde statsborgerskap, dokumentene på dette – først og fremst pass. Slik mistet de også sine rettigheter. Deretter ble politi- og justisbyråkratiet, men også utenrikstjenesten, instruert om ikke å utstede nye pass til norske rom. Norske myndigheter tvang dem i utlendighet fra 1920-årene. Mange endte opp i Frankrike og Belgia, og ble gjentatte ganger og helt konsekvent nektet innreise til Norge med henvisning til «sigøynerparagrafen». Dersom de hadde pass eller identitetsdokumenter utstedt av norske myndigheter, skulle disse 9

betraktes som forfalskninger. Etter 1934 befant det seg, så vidt norske myndigheter registrerte, i prinsippet ikke «sigøynere» i Norge.

Ved utbruddet av andre verdenskrig ble flere norske rom sperret inne i egne konsentrasjonsleirer i Frankrike. Andre endte opp i Auschwitz-Birkenau og ble ofre for den nazistiske utryddelsespolitikken. For nazistene var rom en form for menneskelig søppel, men de var langt fra de eneste som hadde et slikt syn. Det at 62 norske rom døde i Auschwitz og flere andre mistet livet under andre verdenskrig, er en følge av behandlingen de fikk av norske myndigheter. Staten Norge kan ikke holdes ansvarlig for de medisinske eksperimentene, mishandlingen og myrderiene de tyske nazistene sto for, men den bærer et tungt ansvar for den behandlingen rom ble utsatt for både før og etter andre verdenskrig. I mellomkrigstiden var samtlige politiske partier – fra Norges kommunistiske parti til Høyre – skjønt enige om at alle rom skulle ut av landet. Fremmedloven ble enstemmig vedtatt på Stortinget. Etter 1945 ble rom stadig nektet innreise. Først i 1954 klarte enkelte å komme seg inn i Norge med falske pass.2 Da noen flere kom til landet året etter, ble norske myndigheter oppmerksom på hva som var i ferd med å skje og sendte ut alle som ikke hadde gyldige norske pass, stadig med hjemmel i «sigøynerparagrafen». Nå var imidlertid politiet i åpenbar utakt med opinionen. I motsetning til i mellomkrigstiden begynte nemlig pressen å omtale bestemmelsen som rasistisk. Og sommeren 1956 avskaffet Stortinget omsider «sigøynerparagrafen».

Dette utgjør sluttpunktet for denne boken. Men et sted skal den også begynne, og den åpner med noen forsøk på å skildre roms aller tidligste historie som nordmenn. Når kom de til Norge? Var de norske statsborgere, oppfattet de seg som norske? Og ikke minst: Hvordan reagerte norske myndigheter på roms tilstedeværelse i landet? Spørsmålene er mange om en minoritet som har etterlatt seg svært få skriftlige kilder. Svarene må betraktes som et forsøk på å skape orden i et uhyre komplekst og mangelfullt materiale som er hentet inn i mange land.

Forskningen denne boken bygger på ble satt i gang fordi norske rom i 2012 ba Regjeringen om å finne ut hva som hadde skjedd med familiene deres under andre verdenskrig. Kommunal- og moderniseringsdepartementet ga Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i oppgave å undersøke spørsmålet. Kildeinnsamlingen begynte i 2014 i Oslo, og har vært gjennomført av fire historikere HL-senteret.3 Fra Justisog utenriksdepartementenes arkiver på Riksarkivet ledet sporene videre til Sverige og Danmark. I Danmark ble det tydelig at kildene også befant seg 10

enda lengre ned på kontinentet. Arkivene angående ofre for Holocaust og andre verdenskrig og Sikkerhetspolitiets arkiver i Brussel har vært svært sentrale i arbeidet. Det samme gjelder det franske sikkerhetspolitiets arkiver – de såkalte Moskva-filene – i Paris. Ikke minst gjelder det arkivet etter International Tracing Service i Bad Arolsen i Tyskland for å gjenfinne personer som forsvant under og etter krigen. I tillegg har lokale franske departementsarkiver vært konsultert for å finne informasjon om norske rom som satt i konsentrasjonsleirer for «nomader» i Frankrike. Bildet kildene tegnet var entydig. Folket var uønsket hvorenn de beveget seg. Det problematiske ble likevel at dokumentene i all hovedsak bare ga én versjon av fortellingen: politiets, overvåkernes og overgripernes.

Det var nemlig ikke bare i Norge rom møtte problemer i perioden som behandles her; det gjorde de over hele Europa. Tusener endte sine liv i Auschwitz-Birkenaus «sigøynerleir», og til sammen kan 200 000 rom ha blitt drept av nazistene. Det er vesentlig å presisere at denne boken er begrenset til å belyse den lange kampen norske rom måtte kjempe mot rasistisk og diskriminerende lovgivning og praksis fra 1915 til 1956.

1845 1901

«Fantetellingene» gjennomføres for å få oversikt over «tatere» i Norge.

Den første norske fremmedloven vedtas.

1908 1512

1896

De første «tatere» kommer til Skandinavia.

Vergerådsloven.

Barna kan tas fra foreldrene.

Tvangsarbeidsleiren Svanviken for romani/«tatere» opprettes.

1870

1907

De første rom kommer til Norge og får norske statsborgerskap.

Løsgjengerloven.

Omreisende settes til tvangsarbeid.

1687

1897

1915

Lov som utestenger alle «tatere» fra Norge.

Myndighetene hadde begrenset mulighet til å håndheve loven.

«Foreningen til omstreifervesenets motarbeidelse» opprettet, senere kalt «Den norske omstreifermisjonen» og «Norsk misjon for hjemløse»: «Tater»/romanikulturen skal utryddes.

Ny fremmedlov vedtas.

1940–1942 November 1940– april 1942. Norske rom internert i leiren LinasMontlhéry utenfor Paris. Edouard Petrobost og Josef Boudin blir født av norske mødre.

1934

1931

1924

Ordningen i Norske rom fratas Feignies: Avtale sine statsborgerskap. mellom Belgia og Frankrike om fordeling av utenlandske rom. De norske rom den gjaldt, kom til Belgia og mistet rett til innreise til Frankrike.

Tvangssteriliseringsloven vedtas. En del romanikvinner («tatere») blir tvangssterilisert i perioden frem til 1977.

1940 10. mai: Belgia og Frankrike angripes av Nazi-Tyskland.

Masseflukt fra Belgia til Frankrike.

Mange rom flykter til Frankrike.

1927

1934–1940

«Sigøynerparagrafen» innført i den nye fremmedloven. Rom har ikke lengre adgang til Norge.

Norske rom er blokkert i Belgia.

1934

1940

Et stort følge norske rom på reise fra Belgia via NaziTyskland nektes innreise til Norge.

Oktober–november: 11 norske rom blir internert i «nomadeleirer» i Frankrike.

1943 Sommer og høst: Norske rom kommer ut av de franske leirene og settes i husarrest.

Familiene til Helene Modis Petrobost og Josefine Josef Boudin kommer seg til Belgia.

1942–1943 13 norske rom er internert i leiren Montreuil-Bellay, den største franske «nomadeleiren».

1944 6. juni: D-dagen.

Allierte styrker begynner frigjøringen av Frankrike.

1944 15. januar: 351 rom, deriblant 62 norske, blir sendt fra Mechelen i Belgia til «sigøynerleiren» i AuschwitzBirkenau.

1942

1943

1944

April–august. 13 norske rom er internert i leiren Mulsanne utenfor byen le Mans.

Høst: Rom arresteres i Belgia.

2. august: «Sigøynernatt» – likvideringen av «sigøynerleiren» i AuschwitzBirkenau.

1943

1944

11. august: 15 år gamle Karl Josef dør på sykehuset i Angers av tuberkulose han har pådratt seg i leiren Montreuil-Bellay.

Mai–juni 1944: Familien til Czardas Josef og Dika Jeanne Josef flykter fra husarrest i Maine-et–Loire i Frankrike.

1956–1972

1948 Stevo Karoli, en norsk rom som har overlevd AuschwitzBirkenau, får fransk statsborgerskap.

1944–1945 De fleste norske rom som ble stoppet på grensen i 1934, myrdes i Auschwitz-Birkenau og andre leirer.

1955 De første rom kommer tilbake til Norge.

Norske rom får tilbake de norske 1989 statsborgerskapene Omstreiferog får opphold i misjonen avvikles. landet.

Opprinnelig het den «Foreningen til omstreifervesenets motarbeidelse» og skiftet etter hvert navn til «Norsk misjon blant hjemløse».

1951 Omstreifere forbys å holde hest. Romani var avhengige av hest for å kunne reise, og forbudet skulle få en slutt på «omstreifer1945 uvesenet».

Freden kommer: Fire overlevende norske rom fra Auschwitz-Birkenau kommer via andre leirer tilbake til Belgia og Frankrike.

62 andre er døde.

1977 Tvangssteriliseringsloven av 1934 oppheves.

1956 «Sigøynerparagrafen» oppheves.

Et av de eldste bildene som finnes av rom i Skandinavia, fra ca. 1895. Denne familien kom fra Ungarn og tilbød sirkusforestillinger.

Kilde: Det kongelige bibliotek i København.

Kapittel 1

Kosmopolitiske omstreifere

Rom og romani De første kildene som viser at «sigøynerne» var kommet til Skandinavia, stammer fra henholdsvis Danmark (1505) og Sverige (1512).1 I VestEuropa ble disse omreisende gruppene fra 1400-tallet stort sett omtalt som «sigøynere» eller med forskjellige varianter av betegnelsen «egypter» («gypsy», «gitano»). I Norden og i de nordligste delene av de tysktalende områdene var den vanlige betegnelsen «tatere», mens en ny innvandringsgruppe som kom rundt midten av 1800-tallet, gjerne ble omtalt som «sigøynere».2 En fellesbenevnelse for begge gruppene – både den tidligste («tatere») og den seneste («sigøynere») – var «omstreifere», mens de i dag offisielt kalles respektive «romani» og «rom».3 I den eldste innvandringen fikk altså de samme gruppene ulike betegnelser, alt etter geografi. Det kan med andre ord ikke trekkes et enkelt skille mellom romani/tater og rom/sigøyner i denne tidligste innvandringen.4 Det som synes klart, er at da det kom en innvandring med rom i andre halvdel av 1800-tallet til Norge, så fantes det allerede en gruppe mennesker i landet med røtter tilbake til gamle innvandringer. Ganske raskt festet det seg en forestilling om at innvandringen i andre halvdel av 1800-tallet besto av grupper som på visse områder skilte seg fra de gruppene som alt fantes i landet.

Det er komplisert å forstå forholdet gruppene imellom, og det hersker stadig en viss forvirring rundt hvem de egentlig er.5 Termen «rom» ble valgt av norske myndigheter da gruppen i 1998 fikk status som nasjonal minoritet. «Rom» er en entallsform som betyr menneske eller mann; internasjonalt brukes flertallsformen «roma». I Sverige bruker de flertallsformen «romer», og i Danmark «romaer».

Enkelt sagt har altså norske rom bakgrunn i den andre innvandringsbøl17

gen på 1800-tallet, mens romani har forbindelse til de omvandrende gruppene som har oppholdt seg i Norden siden 1500-tallet. I likhet med rom er romani anerkjent som en av Norges fem nasjonale minoriteter. 6 Mange rom kom fra det tidligere fyrstedømmet Valakia i det nåværende Romania, et område der romgruppene frem til om lag 1850 var underlagt slaveri. Under det 500 år lange slaveriet i Valakia og Moldavia var personer stemplet som «sigøynere» godsherrens eiendom; de kunne selges, byttes eller brukes som avdrag på gjeld etter herrens ønsker.7 Revolusjonsåret 1848 ledet til at liberale krefter fattet interesse for roms rettigheter, og i 1850-årene ble slaveriet forbudt. Etter at slaveriet og livegenskapet ble opphevet, reiste en rekke eiendoms- og jordløse rom fra disse urolige områdene til Vest-Europa. Disse vlach-rom (vlach betyr rumensk) var mennesker med en mer kosmopolitisk livsstil enn skandinaver flest.8 Begrepet kosmopolitt kommer av det greske kosmopolites, som betyr verdensborger. Og de var verdensborgere i den forstand at de ofte levde på tvers av nasjonalstatenes snevre grenser. Slik brakte de fremmedartede inntrykk og kultur til Skandinavia.

Opphevelsen av slaveriet i Romania var bare én av flere årsaker til reisingen: At rom kom til Norge, hang også sammen med at det i andre halvdel av 1800-tallet ble enklere å forflytte seg over lange avstander og krysse grenser. Passtvangen ble opphevet over hele Europa, også i Norge, og kommunikasjon ble sterkt utbedret med utbygging av veinett og jernbane og bruk av dampskip.9 Etterkommere etter vlach-rom snakker språket romanes med betydelige innslag av rumensk og deles gjerne inn i ulike familiegrupperinger eller klaner: lovara (hestehandlere på ungarsk), kelderara (kjeleflikkere på rumensk) og tjurara (silmakere på rumensk).10 Norske rom sier i dag at de tilhører både tjurara og lovara.11 Oppfatningene av det nomadiske levesettet som en trussel mot majoritetssamfunnet oppsto ikke på 1800-tallet, men kan spores i vesteuropeiske kilder helt tilbake til 1400-tallet. Men sent på 1800-tallet var rom nokså fåtallige her til lands, og de ble sjelden skilt skarpt fra den eldre minoriteten «taterne». For å forstå bakgrunnen for politikken som ble utviklet overfor rom, er det nødvendig å se de to gruppene i sammenheng. Ikke minst danner politikken som førtes overfor «taterne», en viktig bakgrunn for tiltakene mot rom fra 1900-tallet av.

18

Tidlig «omstreiferpolitikk» Helt siden de kom til Skandinavia, ble de såkalte omstreiferne omtalt som «tatere» hardt rammet som gruppe. Allerede i 1536 hadde kong Christian 3. besluttet at alle som i dansk-norsk lovspråk ble kalt «tatere» skulle forvises og forlate Danmark-Norge innen tre måneder. I Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 het det: «Tatere, som omløbe og besvige folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom skulle af Stædets Øvrighed paagribis, hvor de kunde befindis […].»12 De skulle overleveres til fogden, deres fremkomstmidler fratas dem og «deres Anførere paa Livet straffes […].» Etter at lederne var henrettet, skulle resten av følget utvises fra landet. Dersom de ble påtruffet igjen i kongeriket Danmark-Norge, skulle også de bøte med livet.13 På 1700-tallet ble det etablert tukthus der myndighetene kunne sette inn mennesker de mente utgjorde et ordensproblem og motsatte seg arbeid. Svært mange av de innsatte var såkalte løsgjengere, og sannsynligheten er stor for at mange var «tatere». Myndighetene benyttet seg av straff for å få bukt med omstreifervirksomheten, som de så som samfunnsskadelig.14 På midten av 1800-tallet ønsket norske myndigheter å få en viss oversikt over «taterne» i landet. Det ble blant annet gjennomført en telling av «tatere» i 1845, de såkalte fantetellingene. I tillegg begynte myndighetene også å sette inn en del offentlige tiltak for å sivilisere «taterne». Og det var nettopp da, i andre halvdel av 1800-tallet, at enkelte nye grupper av dem vi nå kaller rom, begynte å komme til Norge. De omreisende ble i stadig større grad betraktet som et sosialt problem, og etter hvert ble det utviklet en egen politikk overfor dem. For rom skulle dette senere få avgjørende betydning fordi de i motsetning til «taterne» simpelthen ikke ble regnet som potensielle medlemmer av nasjonen: Utover på 1900-tallet ble da også politikken todelt: Myndighetene ville gjøre gode nordmenn av «taterne», men samtidig kaste rom ut av landet.

Mye av grunnlaget for denne politikken er altså å finne på midten av 1800-tallet. Det var da den samfunnsvitenskapelige pioneren Eilert Sundt innledet sitt arbeid med å forbedre «den fattigste og råeste klassen» og å vinne «taterne» for «sivilisasjonen». Sundt bidro helt avgjørende til å øke kunnskapen om «taterne» i det norske majoritetssamfunnet.15 Særlig viktig var Sundts «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge», som kom i 1850.16 Men Sundt «oppdaget» dem på ingen måte; inter19

essen for gruppen var allerede økende da Sundt tok til å gjøre seg gjeldende.17 Sundt hadde to mål: 1) Å hindre at de reisende levde en tilværelse i strid med de kristelige moralbud, ja, ofte uten engang å være døpt eller konfirmert. 2) Å fjerne det ondet som de reisende etter hans oppfatning innebar for den bofaste befolkningen.18 Ofte hevdes at Sundt gikk inn for behandling og ikke straff.19 Men Sundt mente «taterne» fikk for korte straffer. De slapp for raskt ut av arresten. Alternativet hans var tvangsarbeidshus. Han omtalte dem som en mellomting mellom «Strafanstalter» og «Forsørgelsesindretninger».20 På grunnlag av utredningene og forslagene hans ble det fremmet et lovforslag for Stortinget i 1854 til «Lov angaaende Tatere og Fantefolket», men Stortinget lot forslaget falle. I stedet opprettet Stortinget «Fantefondet», som fikk tilført det betydelige beløpet 6000 spesidaler.21 «Taterne» skulle skaffes en lovlig næringsvei og barna deres en «ordentlig Opdragelse». Tre år tidligere var det såkalte finnefondet opprettet for samenes del. Mens samene først og fremst skulle lære norsk språk, skulle «taterne» assimileres inn i det store nasjonale fellesskapet.

Utover i 1850- og 1860-årene ble midlene fra fantefondet brukt til en lang rekke tiltak overfor «taterne» – direkte pengestøtte, tvangsarbeid, sykehusopphold, fosterhjem for barn og annet. Sundts prosjekt ble utsatt for kritikk fra mange hold. Enkelte mente han og meningsfellene var for ettergivende overfor «taterne». I noen grad tok Sundt også kritikken til seg, selv om det må sies at han hele tiden hadde gått inn for å bruke «lovens arm med styrke».22 Samtidig uttrykte han engstelse for fremtiden til så vel taterfolket som fantefondet. I 1869 stanset Stortinget bevilgningene til Sundts prosjekter. Det gjaldt også øvrig arbeid han drev for småkårsfolk og fattigfolk i Norge. Deretter ble Sundt prest i Eidsvoll. Fantefondet fikk fremdeles noe penger, men overfor «taterne» ble prosjektet nå stort sett drevet som ren fattigunderstøttelse. De ble klientifisert. Veien mot tvangsintegrering av «taterne» var like fullt staket ut, som det står i Norsk innvandringshistorie.

Og i 1890-årene dukket den såkalte tatersaken opp igjen for fullt.

Den norske omstreifermisjon Først vedtok Stortinget i 1892 at regjeringen skulle legge frem forslag til «Indskrænkning af Fantevesenet».23 Flere lover ble vedtatt med en rekke bestemmelser rettet mot fattige og omreisende generelt, vergerådsloven i 20

1896, løsgjengerloven av 1900, fremmedloven av 1901 (den aller første fremmedloven) og straffeloven av 1902.

Men det var sogneprest Jakob Walnum som virkelig ble fanebærer for bekjempelsen av «omstreiferproblemet». I 1893 slo han fast i Morgenbladet at det måtte være en «Æressag for Kirkefolket» å ta Eilert Sundts arbeid med «taterne» opp igjen. Omkring midten av 1890-årene reiste Walnum på kontinentet for å studere hvordan man der arbeidet med saken. Det hele resulterte i en en plan for arbeidet blant «omstreiferne» som ble lagt frem for Stortinget.24 Han konkluderte blant annet med at antallet omstreifere var høyere enn antatt og anbefalte en «Kamp mot Omstreiferuvæsenet». Dette var i første rekke en statlig og kommunal oppgave som måtte begynne med barna: «Berger du barna, berger du slekten.»

De voksne skulle settes i arbeid, slik Walnum hadde sett ved «den belgiske straffekoloni Merxplas, som hadde plass til opptil 4200 ‘korrigender’ og som gikk med et årlig overskudd på 200 000 frcs, av et årlig budsjett på 2.300.000 frcs». Han hentet også inspirasjon fra tvangsbosetting og «arbeiderkolonier efter tysk mønster».25 Målet var enkelt og greit å svekke «taternes» stilling som gruppe eller folk og assimilere dem i majoritetsbefolkningen. Det fremste midlet var å ta barna fra foreldrene og få de voksne til å slutte å reise.

Til dette formålet stiftet Walnum i 1897 Foreningen til Modarbeidelse af omstreifervæsenet, fra 1922 kalt Den norske omstreifermisjon og igjen omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse i 1935.26 I løpet av perioden 1900–1947 tok omstreifermisjonen 964 barn fra familiene og plasserte dem i barnehjem eller hos fosterforeldre. All bruk av språket romani ble forbudt.27 Omstreifermisjonen fikk en svært sterk stilling, noe som fra tidlig 1900-tall og fremover skulle få tragisk betydning også for den lille romminoriteten på kanskje bare 100–150 individer i Norge.

Men enda et aspekt ble stadig mer dominerende i 1920- og 1930-årene: biologiske raseperspektiver. «Taterne» og «sigøynerne» ble betraktet som egne raser. Den innflytelsesrike legen Johan Scharffenberg, som arbeidet ved Botsfengselet i Kristiania, begynte for eksempel å interessere seg for såkalte omstreifere rundt 1930.28 I en artikkelserie i Arbeiderbladet «viste» han på bakgrunn av statistikk at «omstreiferne» var en mindreverdig rase: For eksempel mente han det fantes «uforholdsmessig mange abnorme mennesker blant omstreiferne». Han snakket om en «vandrelyst» eller «vandrerdrift» som minnet oss om at mennesket «fra først var en omstreifende dyreart».

Han mente omstreiferne hadde svake sinn; da kunne «slik primitiv drift få 21

makten». For «sigøinernes vedkommende» følte Scharffenberg seg temmelig sikker på at driften var nedarvet.29 For de andre omstreiferne mente han det måtte regnes med andre muligheter, både arv og miljø, men han ville «kraftig advare mot at man bygger hele arbeidet mot omstreiferondet på miljø-hypotesen. Det vil sikkert føre til bitre skuffelser». Arv var med andre ord viktigere enn miljø. Han trakk derfor inn to mulige virkemidler: internering der de to kjønnene ble holdt fra hverandre, eller sterilisering. Sterilisering var det billigste. I 1934 vedtok Stortinget en steriliseringslov som ikke bare åpnet for såkalt frivillig sterilisering, men også for tvangssterilisering.30 Biologisk tenkning og raseperspektiver fikk bredt gjennomslag i 1920- og 1930-årene. I disse perspektivene ble rom plassert langt ned i et hierarki av raser. For eksempel gjennomførte det svenske Statens institut för rasbiologi rasebiologiske undersøkelser hvor de sammenlignet gruppene «tatere» og «sigøynere». Der ble det slått fast at det var forskjeller mellom gruppene hva gjaldt fysikk, livsførsel, kulturuttrykk og språk, og at «sigøynerne» var den mest primitive av de to minoritetene.31 Også Scharffenberg skilte tydelig og på lignende vis mellom de to gruppene.

Da nazistene overtok makten i Tyskland, videreførte de den tidligere politikken mot rom. De var ikke spesielt opptatt av gruppen, og kategoriserte dem stort sett som asosiale, kriminelle, arbeidssky og løsgjengere. Steriliseringslovene som ble vedtatt også der, rammet derfor rom i spesielt høy grad. Da nazistene innførte raselovene (Nürnberglovene), var de primært rettet mot jødene, men «sigøynere» var også ansett som «bærere av fremmed blod».32 De nazistiske overgrepene mot rom var i de første årene etter maktovertagelsen altså grovt sett en del av det nye regimets radikale sosial- og kriminalpolitikk. For eksempel ble rom samlet i leirer der de måtte bo. Men mot slutten av 1930-årene ble den nazistiske politikken overfor rom gradvis sentralisert og i tydeligere grad rettet direkte mot «sigøynerne» som gruppe.

Det kom en egen lov om «Bekämpfung der Zigeunerplage» i 1938, og det var først da forfølgelsen på rasemessig grunnlag tok til.

Møte mellom majoritet og minoritet Da de første gruppene av rom kom til Norden på 1800-tallet, var landene uforberedt på innvandringen. Et tidlig eksempel på en beretning om rom i denne delen av Europa er å finne i Finlands Allmänna Tidning i 1866. Avi22

sen fortalte for eksempel om en gruppe på 40–50 personer som slo seg ned utenfor Viborg i Karelen. Korrespondenten ble umiddelbart begeistret og beskrev malerisk den ungarske steppens ville sønner som med sine lange kullsvarte lokker, sin solbrune hud og sine hullete klær vandret i byens gater. «En fantastisk bild som ofrivilligt påminner om södra länders lazaroner», skrev journalisten.33 På tidstypisk vis la han stor vekt på det fremmede ved situasjonen og menneskene, som hadde reist langt for å tilfredsstille sitt iboende behov for eventyr.34 I Norge kunne Dagbladet i en 17. mai-reportasje i 1889 fortelle hvordan «Zigeunerne» fant sin plass i feiringen i Sandefjord.35 Th. Klaveness hadde akkurat holdt en oppsiktsvekkende radikal tale der han erklærte at Norge var «et Lydrige» uten frihet for befolkningen og klaget over at unionsmerket ikke var strøket fra flagget. Festkomiteen fryktet da at den «hidsige og

Karl Petterson med familie på Jylland. Bildet er tatt ca. 1900. Karl Petterson var født på Hamar i 1849, kona Maria samme sted ti år senere. Vi finner spor etter dem i Belgia i 1907, da de ble stanset av politiet på vei fra Frankrike til Tyskland.

Kilde: Det kongelige bibliotek i København.

23

øiensynligt lidet overlagte Tale» skulle inspirere og oppløste 17.-maitoget, så sandefjordingene måtte finne annen underholdning. Og det gjorde de: «Nede paa Bryggen havde endel stygge Zigeunere opslaaet sit Telt, og derned valfartet nu Folk en masse.» Avisens korrespondent mente man burde fått betalt for å gå inn i teltet.

«Sigøynernes» ankomst til Europa skapte en slags skrekkblandet fryd blant majoriteten, som gjerne fremstilte dem negativt og, paradoksalt nok, på samme tid ofte romantiserende. På den ene siden sier kildene at «sigøynerne» er kriminelle, parasitter og skitne. På den andre siden skildres de som frie individer som lever i tråd med eget temperament og intensitet.36 For den bofaste lokalbefolkningen kunne det knytte seg en viss spenning til at romfølgene kom på besøk, for handelen og musikken eller forestillingene følgene bød på, kunne krydre en ellers ensformig hverdag. Sannsynligvis var det for eksempel stor interesse for et sirkus som dukket opp i arbeiderklassebydelen St. Gilles i Brussel i 1903. Store plakater annonserte at et «Grand Cirque Hongrois» var kommet til byen. Helt ungarsk kunne sirkuset neppe ha vært, for i tillegg til pantomime og musikk sto det både norske, svenske og samiske nasjonaldanser på programmet. Dansen ble utført av en liten gutt på fem år og en pike på seks. Ikke minst reklamerte plakaten med iscenesettelsen av et «stort norsk bondebryllup» der frøken Maria Elisa, 15 år, skulle giftes bort til herr Andreas Paek på 55.37 Men også det belgiske sikkerhetspolitiet fattet interesse for sirkustruppen. Ifølge politiet besto gruppen av 57 personer. Samtlige voksne oppga å være musikere. Lederen var en Carlo Taikon, født i Arendal i 1857. Bortsett fra tre voksne, født i Toulouse i Frankrike, hadde alle norske pass utstedt i henholdsvis Arendal, Kristiania, Hønefoss, Sandefjord, Hamar, Kristiansand eller på norske konsulater i Helsingborg og København. «Når vi sier de er sigøynere», står det i politinotatene, «protesterer de og sier at de er samer [lapons].» Likevel er det neppe tvil om at dette var en gruppe norske rom.

Flere av dem var ifølge passene født i Norge helt tilbake til 1840-årene.

Det belgiske politiet konkluderte med at «alle disse personene er antagelig sigøynere, ingen av dem har fast bopel i Belgia, og de er ikke kjent av det lokale politiet. De har heller ikke, så vidt vites, opptrådt i noe sirkus eller forestilling».38 De forsøkte å finne ut hva de skulle gjøre med denne gruppen på 57. Det finnes en omfattende korrespondanse, blant annet med Kristiania politikammer, den belgiske jernbanen, det belgiske justisdepartementet og den svensk-norske konsulen. Løsningen ble at gruppen delte seg i to. Den ene halvdelen dro til Frankrike (Figny) og den andre til Nederland (Rotter24

Sirkusplakat fra Brussel i 1903 beslaglagt av belgisk sikkerhetspoliti. Sirkusfølget, som besto av over 50 norske «nomader», opptrådte blant annet med norsk bondebryllup og samiske danser.

Kilde: Archives générales du Royaume.