Erobreren av Buthler & Öhrlund

I samme serie: En nesten vanlig mann, 2017 Naboen, 2017 Hjemkomsten, 2017 Oppgjøret, 2017 Erobreren, 2018 Neste bok i serien: Hevneren, kommer i salg fra 27. august 2018.

Et sammendrag av handlingen i de tidligere bøkene i serien finner du lengst bak i denne boken.

Dan Buthler og Dag Öhrlund

Erobreren Oversatt av Tor Erik Solberg

Dan Buthler & Dag Öhrlund Originalens tittel: Erövraren Oversatt av Tor Erik Solberg Copyright © Dan Buthler & Dag Öhrlund, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58163-3 Omslag: Nils Olsson, OINK Omslagsfoto: Istockphoto.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: Krimbøker www.buthlerohrlund.com

1 Mandag 3. mars Kroppen ble presset mot seteryggen da Norwegians Boeing 737-800 skjøt fart på rullebanen. Et halvt minutt senere så Anna hvordan Boryspil-flyplassen og Kiev forsvant under henne.

Hun grøsset ved tanken på hva som hadde skjedd.

Flyvertinnen smilte da Anna bestilte champagne. Da hun hadde nippet til glasset, åpnet hun håndveska, tok opp det sølvfargede futteralet og trakk fram et av de elegante visittkortene.

Anna S. Nordin, forfatter/author.

Hun smilte. Hittil var det bare en eller annen saksbehandler i Skatteetaten som visst at S’en sto for Silfverbielke.

Han ville bli stolt av henne.

Christopher, den eneste hun hadde igjen.

Blodsbånd.

For drøyt to år siden ville hun blitt redd om noen forbandt henne med navnet Silfverbielke.

Nå var situasjonen en helt annen.

Anna lente seg tilbake, lukket øyene og tenkte tilbake på alt som hadde skjedd de siste årene.

Da dramaet i Vittaryd utspilte seg, hadde hun sittet på et hotell i Hamburg og ventet på Christopher, som aldri dukket opp. Etter å ha lest nyhetene, hadde hun kontaktet politiet i Sverige, reist hjem og stilt seg til deres disposisjon.

Hun mintes med et grøss de avhørene som politifolkene 15

Colt og Vadh hadde hatt med henne lenge før hun hadde møtt sin bror for første gang. Da hadde hun vært nervøs og opprørt.

Men senere hadde Christopher gitt henne en helt annen oppfatning av politifolk, og forklart hvordan man skulle oppføre i samtaler med dem.

Da Anna ble avhørt angående Michaels forsvinning, sin omgang med Christopher og det som hadde skjedd i Vittaryd, følte hun seg til sin forbauselse bare rolig – til tross for at politifolkene hadde presset henne ganske hardt. De fortalte at de hadde funnet Michaels lik, pakket inn i plast i baksetet på den Ford Mondeoen som Bettine Winter hadde tatt fra låven til Christopher og flyktet med. De hadde også kartlagt at Anna og Michael hadde hatt tett kontakt via mobilsamtaler og SMS-er.

Anna hadde bare trukket på skuldrene, innrømmet at hun og Michael hadde vært nære venner, men ikke noe mer. Hun visste ingenting om at han hadde forsvunnet og var død, dessuten hadde hun vært på cruise til Helsingfors på det tidspunktet som interesserte politiet. Det kunne de gjerne sjekke.

Når det gjaldt resten, hennes omgang med broren og besøket i Vittaryd, holdt hun bare fast på sin historie. Silfverbielke hadde helt uventet dukket opp hos henne rett før julaften og truet med å drepe henne, hvis hun ikke kjørte ham til gården i Småland. Hun hadde også latt ham få disponere bilen hennes, en Renault Clio. Hun adlød ham i frykt for sitt eget liv. Men i et ubevoktet øyeblikk hadde hun klart å flykte, og hadde deretter gjemt seg i sin mors sommerstue utenfor Norrtälje.

Politiet hadde ikke klart å motbevise forklaringen. Silfverbielke var taus som en østers når det gjaldt Anna Nordin. Dessuten hadde hennes mor kjørt seg i hjel på motorveien første juledag, da hun hadde hentet Annas halvbror på Arlanda.

Anna hadde så vidt klart å skjule et smil, da advokaten hennes vennlig med bestemt hadde spurt politifolkene om de hadde noe mer å komme med.

Nei, hun kunne gå.

16

Hun nippet til champagnen. Christophers virkelig sjenerøse julegave hadde fått henne til å si opp jobben med umiddelbar virkning, så hun kunne virkeliggjøre en gammel drøm.

Helt siden tjueårsalderen hadde Anna satt pris på vodka, og med årene var hun blitt litt av en ekspert. Men drømmen om å lage den ultimate vodkaboka hadde ikke vært oppnåelig før nå.

I de siste to årene hadde hun reist rundt i verden, drevet research og samlet materiale. Nå manglet det ikke mye før hun kunne sette sammen det unike materialet til en bok, og et forlag hadde allerede tent på idéen.

Kievreisen skulle ha blitt et høydepunkt i bokprosjektet.

Ikke fordi Ukraina var verdens beste vodkaprodusent, men fordi det var som om Jernteppet aldri var blitt revet der. Det var som å reise tilbake til en svunnen tid.

Allerede da hun landet på Boryspil-flyplassen, hadde Anna fått en forsmak på hva som ventet. Til tross for at hun hjemmefra hadde bestilt «henting med limousin» på flyplassen, ble hun møtt av en ung mann i skrukkete jakke som tok henne med bort til en gammel Audi med bulker og riper.

Hotellet hadde derimot overgått alle hennes forventninger. Da bilen stanset utenfor det femstjernes Premier Placa på Taras Sjevtjenka-boulevarden, bare et steinkast fra Kievs paradegate Chresjtjatyk, var hun umiddelbart blitt hilst velkommen, fått hjelp med bagasjen og blitt vist opp til et stort, hyggelig rom med flott utsikt.

Det første Anna gjorde etter å ha sjekket inn, var å ringe Jurij Symonenko, vodkaprodusenten som hun hadde kontaktet for å komme til Kiev, besøke fabrikken og gjøre et intervju med.

Symonenko hadde vært like imøtekommende i telefonen som på mailen. Han hadde ønsket Anna velkommen til Kiev, og foreslått at hun skulle hvile ut denne første dagen og se seg rundt i byen. Neste dag, før lunsj, skulle hun bli hentet til fabrikken med limousin.

17

Anna pakket ut, tok en dusj og spaserte etterpå til Kievs stolthet – Chresjtjatyk. Til tross for fattigdommen som preget andre deler av byen, ble denne brede og korte gaten regnet som en av de dyreste i Europa, og hun ble forbauset over å se mengden av eksklusive restauranter og butikker.

Selv om hun hadde lest seg opp før hun reiste, ble hun skuffet over at det berømte varemagasinet TSUM var stengt for renovering. Det store magasinet var blitt bygd i 1939 som en sovjetisk variant av NK i Stockholm eller Harrods i London, og hadde beholdt sin ledende posisjon i hele sovjettiden. Nå var det eid av den innflytelsesrike finansmannen Rinat Achmetov som hadde sterke koblinger til regjeringspartiet.

Etter å ha spist lunsj på en av Chresjtjatyks restauranter, rakk hun innom de fleste severdighetene hun hadde sett seg ut. Hun besøkte den nesten tusen år gamle Sankta Sofia-katedralen, Petjerska-klosteret med de underjordiske grottene, Det bessarabiske markedet som bugnet av matvarer og Andrijivskijgaten hvor utallige kunstnere og håndverkere solgte sine verker. Hun kjøpte et lite maleri og noen småsaker som suvenirer og fortsatte å utforske byen. Vandringen ble avsluttet med et besøk på museet for Den store Fedrelandskrigen. En stund ble hun stående og kikke imponert på «Mor Moderland», en seksti meter høy statue i rustfritt stål som holdt et sverd og et skjold med hammeren og sigden.

Da hun sent på ettermiddagen vendte tilbake til Premier Palace, verket føttene og hun var trett. Hun vasket seg, spiste middag i hotellets restaurant og zappet en stund mellom tvkanalene, men sovnet med fjernkontrollen i hånden.

Etter en god natts søvn og en fyldig hotellfrokost hadde hun tatt enda en lang spasertur, og konstaterte med beklagelse at besøket hennes i Kiev ville bli altfor kort. Alt dagen før hadde hun oppdaget at den ukrainske hovedstaden var en spennende blanding av den gamle Sovjetunionen og det moderne Vesten.

Byens eldre arkitektur og utstilte historiske militærkjøretøyer 18

sto i sterk kontrast til det moderne kjøpesenteret Globus ved Selvstendighetstorget. I tre etasjer, hvorav to lå under bakkeplan, var nesten to hundre butikker fylt med den vestlige verdens dyreste merkevarer.

Med økende forbauselse merket Anna seg prisen på moteklær og sko, og lurte på hvordan noen hadde råd til å betale like mye som i vest for luksusvarene. På morgenen hadde hun kjøpt en flaske med ukrainsk vodka i en nærbutikk og betalt elleve kroner. Nå kikket hun på et par joggesko som kostet ett tusen sjuhundre. Hun antok at situasjonen her var den samme som i de andre gamle sovjetstatene. Mens en stor del av befolkningen sultet og gamle damer forsørget seg med å feie trikkeskinnene med sopelimer, kjørte unge menn i Boss-dresser fornøyd rundt i Mercedeser etter å ha skapt seg formuer på narkohandel og annen kriminalitet.

Symonenko holdt ord. Like før tolv kjørte en lang, svart limousin opp foran hotellet. En engelsktalende sjåfør hilste Anna velkommen og holdt opp bakdøra for henne. Så gikk turen til et av industriområdene utenfor byen.

Den grå bygningen virket enorm, men var ellers ikke mye å se på. Inntrykket ble et helt annet da Anna kom inn i direktøretasjen. Enorme krystallkroner kastet et mykt lys over store oljemalerier i gullrammer. Skrittene ble dempet av tykke, ekte tepper og møblene var av edeltre.

«Jurij Symonenko. Velkommen til Kiev. Jeg håper alt har vært tilfredsstillende så langt.»

Håndtrykket var fast og blikket bestemt. Han kunne være i førtiårsalderen, skarpe ansiktstrekk, mørkt, kortklipt hår og intense, grå øyne. Den mørke dressen var utvilsomt skreddersydd, og det mørkegrå silkeslipset sto i vakker kontrast til en lysere, grå skjorte.

«Takk.» Anna smilte. «Jo da, jeg har spasert omkring en hel del, og skulle bare ønske at jeg kunne bli her litt lenger. Det er jo så mye å se. Men jeg må hjem og jobbe videre med boka.»

«Jeg forstår. Men Kiev ligger her og du er alltid velkommen 19

tilbake». Før Anna rakk å svare, fortsatte Symonenko: «Jeg går ut fra at du er sulten, så jeg har bestilt lunsj til oss».

Han gjorde tegn med armen og gikk etter henne inn i en stor matsal.

Ved et mahognibord som sikkert hadde plass til minst tretti personer, ventet en annen mann med utstrakt hånd.

«Dette er Krystijan Ivanov, Ukrainas assisterende handelsminister.» Symonenko lo en kort latter. «Han er også tilfeldigvis min fetter. Og det er jo ikke noen ulempe i denne forbindelse, eksporten av vodka er jo svært viktig for landet og…»

Stemmen hans tonet ut mens tankene fór gjennom hodet til Anna.

Korrupsjon. Oligarker. Maktmisbruk. Bonuser.

Men å redde verden var ikke hennes oppgave. Hun presset fram et smil og tok den utstrakte hånden. Men i samme øyeblikk som Ivanov klemte hånden hennes en anelse for hardt og så granskende på henne, kjente hun en stikk av ubehag.

Hun ristet av seg følelsen. Innbilning. Hennes dårlige erfaringer med menn skulle ikke få påvirke arbeidet hennes, og den eneste kontakten hun skulle ha med disse to fyrene, var rent profesjonell.

Så fort de hadde satt seg, dukket servitriser i sorte kjoler og hvite bluser opp ved bordet. De serverte rødvin, vann med kullsyre og vodka i ulike glass, før de satte fram tallerkener med rykende varm borsjtj, den berømte ukrainske rødbetsuppen. Det kom også fire fat med ulike brødsorter på bordet.

Symonenko lo og viftet med hånden: «Det ukrainske kjøkkenet er blant annet kjent for sine mange brødsorter. Jeg tror det offisielt finnes åtti måter å bake brød på, men i virkeligheten dreier det seg om mange flere enn det.»

Anna nøt maten. Hun kunne smake en mengde krydder i den sterke suppen, og den fyldige rødvinen passet perfekt til.

Mens de spiste ga Symonenko en kortfattet gjennomgang av 20

historien bak suksessvodkaen K, som i løpet av kort tid hadde kapret markedsandeler i store deler av verden. Ivanov hørte på en stund, før han festet blikket på Anna og avbrøt sin fetter.

«K kommer ennå ikke i nærheten av premiummerker som deres svenske vodka eller den markedsledende Grey Goose.

Men tro meg, vi kommer til å sette Ukraina på verdenskartet. K er bare begynnelsen, og vi har en mengdenye produkter under utvikling.»

Ivanov nikket fornøyd og fortsatte.

«Når man lanserer en ny vodka, er det vanlig å begynne produksjonen med tre hundre og femti tusen liter eller så. Vi sikter litt høyere og produserer en million liter det første året, og satser over femti tusen dollar på markedsføring bare i USA. Vi skal bli ledende på de beste barene og dessuten åpne egne konseptbarer.

«Det er vel på høy tid at miss Nordin får smake», sa Symonenko og løftet glasset sitt. «Budmo! Det betyr noe sånt som «vi skal leve for alltid»».

«Budmo!» svarte Anna, skylte munnen med vann og satte vodkaglasset for munnen idet Symonenko avbrøt.

«Nei, nei, du skal svare Hey !»

«Hey!» Hun ventet å få en brennende følelse i halsen, og ble forbauset over den milde, runde smaken som hun likte umiddelbart.

Symonenko fortsatte: «K er ikke bare en vodka, det er et konsept med mange fasetter, og i kveld skal du få se noen av dem. Men nå, etter kaffen, tar vi en titt på produksjonen».

Fabrikken viste seg å være større enn Anna hadde trodd da hun så den fra utsiden. På baksiden av bygningen var det en betongtunnel som bandt den sammen med enda et hus, nesten like stort som det første.

Mens Symonenko pekte og fortalte, gikk Krystijan Ivanov hele tiden et skritt bak dem med hendene på ryggen. Selv om 21

han bare hadde sagt noen få ord siden de håndhilste, følte Anna fortsatt et visst ubehag.

Etter omvisningen vendte de tilbake til direktøretasjen og matsalen, hvor Anna fikk servert kaffe og noen utsøkte småkaker. Symonenko tok opp en liten, gullfarget kasse fra gulvet og rakte henne den.

«Jeg tror de kaller det goodiebag i vest», lo han.

Anna kikket ned i kassen som inneholdt tre flasker ulike K-vodkaer og et silkeskjerf med vodkaens logo på.

«Tusen takk!»

«Gleden er helt på vår side. Dessverre har vi en hektisk ettermiddag foran oss, og på dagen i morgen har vi også en del møter som vi ikke har kunnet skyve på. Det dreier seg om store eksportkontrakter, så jeg håper du har forståelse for at tiden blir litt knapp».

«Selvfølgelig. Men jeg skulle gjerne ha…»

Ivanov holdt opp en avvergende hånd og smilte, men stemmen var kjølig. «Miss Nordin, du skal få alt du trenger, men det må bli i porsjoner. Nå kjører bilen deg tilbake til hotellet, og klokka åtte i kveld hentes du igjen. Da kommer vi til å vise deg noe som er en veldig viktig del av vårt konsept. På formiddagen i morgen kan du atter utforske Kiev på egen hånd. Midt på dagen får du treffe Jurij og meg igjen, da i min representasjonsbolig. Vi byr på en avskjedslunsj, og innen da skal jeg ha funnet fram alle fakta om produksjonen og eksporten, samt bilder både på CD og papir. Blir det bra?

Anna nikket og sa nølende: «Jeg beklager, det var ikke meningen å…»

«Du trenger ikke å beklage.» Stemmen til Ivanov var varmere nå. «Jeg forstår godt din iver eter å komme i gang med boka, og vi kommer som sagt til å sørge for at du har absolutt alt du trenger, når du reiser hjem».

De to mennene fulgte henne ut til limousinen, og da Symonenko åpnet døra, sa han: «For en vakker kjole du har.»

22

«Takk.»

«Men jeg håper at du har bukser med også.»

Anna lo forbauset. «Hvorfor det? Jeg liker å gå i kjole.»

«Og jeg liker at kvinner kler seg som kvinner. Men jeg anbefaler likevel at du tar på deg bukser i kveld. Og en varm jakke eller kappe. Det er kaldt der vi skal.»

2 Mandag 3. mars En mengde tanker og funderinger raste rundt i hodet til Anna.

Mens hun var alene denne ettermiddagen hadde hun prøvd å hvile en stund, før hun hadde tatt laptopen og skrevet ned sine inntrykk fra besøket på fabrikken. Så tok hun en dusj, la på ny sminke og kledte seg i sorte jeans, hvit skjorte og genser i sort lammeull.

Kaldt. Hvor skulle hun?

Limousinen kjørte gjennom gatene i Kiev, og den engelskspråklige sjåføren var like hyggelig som tidligere på dagen.

Men han hadde tydeligvis fått ordre om å ikke avsløre hvor de skulle, for da Anna spurte, sendte han henne bare et smil i bakspeilet og svarte: «Det blir en overraskelse, miss Nordin, men det er ikke langt dit.»

Under kjøreturen prøvde hun å orientere seg, og oppdaget at hun kjente igjen noen av restauranten og butikkene.

De befant seg altså på paradegaten Chresjtjatyk, og plutselig bremset bilen opp.

«Jeg håper du får en riktig hyggelig kveld. Jeg kommer og henter deg og kjører deg tilbake til hotellet, når du er ferdig.»

«Takk.» Anna kikket ut gjennom vinduet mens sjåføren steg ut for åpne døra for henne. Det våte fortauet reflekterte gatelysene og neonskiltene ved det som tydeligvis var en restaurant eller bar. En stor, lysende «K» var omgitt av et diffust glitter 24

som trengte gjennom den tetnende tåken, så hele lufta virket kjølig og blå.

Symonenko sto innenfor døra og ønsket henne velkommen, og i et øyeblikk håpet Anna at Ivanov var blitt forhindret fra å komme. Vodkaprodusenten hadde vært imøtekommende på alle vis, og Anna syntes han var sympatisk. Den assisterende handelsministeren var hun derimot fortsatt usikker på.

«Ta med kåpen til bordet, du kommer til å trenge den senere,» smilte Symonenko og gikk foran henne.

Restauranten var eksklusivt innredet, og da Anna så gjestenes antrekk, angret hun på sitt eget klesvalg. Alle mennene hadde elegante dresser, og de fleste kvinnene hun så, hadde riktignok på seg bukser, men alt annet enn jeans.

Krystijan Ivanov reiste seg, bukket reservert og klemte hånden hennes like bestemt som tidligere. Men nå med et varmt smil.

«Hyggelig å se deg igjen. Jeg håper du er fornøyd med ettermiddagen.»

Anna slappet mer av. Kanskje hadde hun tatt feil av ministeren. Kanskje hadde han tidligere på dagen vært stresset og bekymret for et eller annet. Det kunne jo forklare hans kjølige oppførsel.

En hovmesteren dukket umiddelbart opp med menyer, og Anna merket seg at det ikke fantes priser ved de forskjellige rettene. Dessuten var samtlige retter delikatesser.

«Liker du kjøtt?» spurte Ivanov og betraktet henne med nysgjerrighet.

«Ja visst.»

«Da er vel saken klar, Jurij.» Uten å vente på svar, henvendte Ivanov seg til hovmesteren. «Vi tar bjørn alle tre. Og du vet hva vi drikker.»

Hovmesteren bukket og forsvant. Anna skulle akkurat til å åpne munnen, men ministeren kom henne i forkjøpet.

«En utsøkt spesialitet, jeg forsikrer deg at du ikke kommer 25

til å bli skuffet. Vi befinner oss på K, Kievs fineste restaurant og samtidig en meget interessant konseptbar. Jeg foreslår at du tar på deg kåpen, så tar vi en titt.»

Først nå la Anna merke til at både Symonenko, Ivanov og de fleste andre hadde frakker på stolene ved siden av seg. Hun reiste seg, tok på kåpen og fulgte etter de to mennene.

Et svakt lys skimret gjennom tykke, frostdekkede glassruter som gikk fra gulv til tak. Symonenko holdt opp døra for henne, og i det samme kjente Anna kulden som slo imot henne.

Rommet kunne være sju ganger ti meter. En lang bardisk av panserglass dekket med et tynt lag av klar, glitrende is opptok det meste av plassen. Bak bartenderne som var kledt i hvite, tykke overaller, hansker og luer, var veggen dekket av hyller med hundrevis av flasker som ble opplyst nedenfra.

«Restauranten har som du så en meget eksklusiv meny, og vinene er av absolutt ypperste klasse», sa Symonenko. «Som du forstår finnes selvfølgelig alle sorter sprit for den som vil ha, men i denne baren serveres kun K av høyeste kvalitet. Temperaturen her inne er alltid minus 2,3 grader, og av forståelige grunner pleier derfor gjestene å ta med glassene til bordet i restauranten. Men til tross for at baren kun har vært åpen i tre måneder, er den allerede Kievs innested nummer ett. Det betyr også at et glass K koster fire ganger mer her enn noe annet sted.

De rike drikker her av en enkelt grunn – fordi de har råd. Eller hva, Krystijan?»

Ivanov nikket. «Akkurat som i vest. Kapital er konge. Vi lever i en tid med store forandringer, og K er en viktig del av den prosessen.»

Ved bardisken sto fire menn og to kvinner og ventet på glassene sine. Anna la med et smil merke til at fire av dem hadde ytterklærne på, mens de to andre sto i bukser og bare skjorteermene, lo og pratet ganske høylytt. Antagelig hadde de tatt 26

flere turer inn i baren allerede, og nå, varme innvendig av vodkaen, trengte de ikke å ta på seg frakkene.

Symonenko ga en kort ordre til en av bartenderne, og ga tegn til Anna at de skulle gå tilbake. Ute i restauranten grøsset hun litt idet hun tok av seg kåpen og kjente at hun var rød i kinnene.

Mens de var borte, hadde kelnerne satt fram asjetter med sjenerøse porsjoner sort kaviar. Idet de satte seg, stilte en av bartenderne seg ved bordet med et brett med seks små, rimete glass. Han satte to av glassene ved asjetten til Anna, og like etter løftet de to mennene hvert sitt glass mot henne.

«Budmo!»

«Hey!» Mennene tømte sine glass i én slurk, og Anna fulgte deres eksempel. Hun hevet forbauset øyebrynene da Symonenko raskt løftet sitt andre glass mot henne.

«Budmo!»

«Hey!» Den kalde spriten sved i halsen og hun kjente at øynene ble fylt med tårer. Symonenko lo med det tomme glasset i hånden.

«Egentlig skal man gjøre det tre ganger i rask rekkefølge, hvis man skal følge tradisjonen. Men vi begynner litt forsiktig i kveld, ikke sant, Krystijan?

Ivanov smilte nesten sjenert, pekte på asjetten og sa lavt: «Dette er den fineste kaviaren som kan skaffes. Jeg håper den vil smake.»

Hun ble fortsatt ikke klok på mannen. Tidligere på dagen hadde han virket ubehagelig. På kvelden først hyggelig, deretter taus og nå nærmest sjenert. Hvem var Krystijan Ivanov egentlig?

Anne skyllet munnen med vann og la merke til at kelnerne også hadde satt fram vinflasker på bordet. De to raske snapsene hadde gjort henne litt yr i hodet, og hun tenkte på at hun ikke hadde spist noe på flere timer.

Best å ta det litt rolig.

27

Under middagen småpratet de om litt av hvert. Symonenko og Ivanov viste stor interesse for Annas bokprosjekt, og forhørte seg om hvilke produsenter hun hadde besøkt og hva hun syntes om de forskjellige merkene. De fortalte også at de opplevde at Ukraina var på vei til å bli et stadig mer vestlig land på mange måter.

«Det er ikke så mange år siden jeg ikke kunne ha snakket så åpent om dette», sa Symonenko. «Men det er helt klart at det kapitalistiske systemet og fri konkurranse er best for Ukraina om vi skal kunne fortsette å stå på egne bein. Og alternativet vil vi ikke tenke på, eller hva, Krystijan?»

Ivanov trakk nesten umerkelig på skuldrene. «Alle mennesker vil ha det bra, og alle vil tjene penger, merkeligere er det ikke.»

Anna nøt hovedretten i fulle drag, og var overrasket over hvor mørt og smakfullt bjørnekjøttet var. Vinen som ble servert, var perfekt avstemt og det hele ble en smaksopplevelse hun sent skulle glemme.

Desserten besto av en variant av El Colonel i form av melonsorbé med en tynn sjokoladeskive i. Og naturligvis var det K som ble helt over sorbéen.

Til kaffen ble enda et glass K servert, og Anna begynte å føle seg behagelig beruset. Stemningen rundt bordet var avslappet, de to mennene opprømte og åpenhjertige. Symonenko viste til og med bilder av sine barn og spurte Anna om hun hadde noen. Da hun fortalte at hun var singel, syntes hun å merke at Ivanov sendte henne et raskt blikk, men avfeide det som innbilning.

Klokka var over elleve på kvelden da hennes verter fulgte henne ut til limousinen. Hun takket høflig for en fantastisk kveld.

«Fornøyelsen har vært helt på vår side», svarte Ivanov smilende. «Jeg håper du får en hyggelig dag i morgen. Vi byr som sagt på en avskjedslunsj, og du får alt materialet du trenger.

Passer det at bilen henter deg klokka ett?»

28

Anna prøvde å samle de uklare tankene. Flyet hennes hjem skulle ikke gå før klokka ti i overmorgen, så hun ville ha rikelig med tid til å se mer av Kiev.

«De passer veldig bra, takk».

Da den hyggelige sjåføren hentet henne i limousinen enda en gang, lurte Anna på om den stakkars mannen noen gang fikk fri fra jobben. Han fortalte at trafikken i Kiev var blitt stadig tettere i takt med at velstanden hadde økt – i alle fall for enkelte.

Bilen stanset. Sjåføren gikk rundt og åpnet døra for Anna.

«Michailovskajatorget, miss». Han gjorde en sveipende bevegelse med armen. «Der borte ligger Utenriksdepartementet, Mikaelsklosteret og Det diplomatiske Akademiet og her…», han pekte på en port. «Her er minister Ivanovs tjenestebolig.

Vær så god.»

Han holdt opp porten for henne. «Ønsker du å bli hentet senere?»

Anna tenkte seg om et øyeblikk. Antagelig ville det bli servert vodka til lunsjen også, og hun ville ha godt av en forfriskende spasertur etterpå.

«Nei takk, jeg går. Jeg vil gjerne se litt mer av byen. Takk for hjelpen.»

«Bare hyggelig.»

Anna gikk og inn og ble møtt av Krystijan Ivanov.

«Velkommen. La meg ta kåpen din».

Han fulgte henne inn i en spisestue som var enda større enn den på fabrikken, og Anna la til sin forundring merke til at to asjetter med russisk kaviar allerede var satt fra, samt glass og en flaske K som sto i en isbøtte.

Ivanov dro ut stolen for henne, og da han hadde satt seg, skjenket han raskt opp vodka til henne.

«Budmo!»

«Hey!» Anna tømte glasset og skar en grimase idet spriten rant ned 29

gjennom halsen. Ministeren skjenke fort i på ny, og de gjentok prosedyren.

«Vær så god.» Ivanov tok opp bestikket, men Anna nølte litt.

«Skulle ikke Symonenko være sammen med oss?»

Ministeren la ned bestikket og trakk oppgitt på skuldrene.

«Denne dagen ble dessverre ikke slik vi hadde tenkt oss. Noen amerikanske forretningsmenn som ønsker en stor kontrakt med K, krevde å få treffe Jurij klokka to, og jeg er redd møtet kommer til å bli langvarig. På toppen av det hele er min servitrise syk i dag, og jeg ble nødt til å gi kokken fri fordi han skulle i sin mors begravelse. Han gikk for en kort stund siden, men rakk i alle fall å tilberede maten til oss før han forsvant. Så jeg er redd du må nøye deg med meg i ettermiddag.»

Han smilte og fylte glasset hennes igjen. «Så, tredje gangen gjelder, miss Nordin – Budmo!»

«Hey!» Anna kjente hvordan spriten gjorde sin virkning. Hun hadde helst ventet med å drikke mer, men innså at det ville være uhøflig og protesterte heller ikke da Ivanov skjenket i vinglassene til dem begge.

Under måltidet fortalte ministeren greit og åpenhjertig om det handelsmessige klimaet han jobbet for å forbedre ytterligere, og om hvordan K virkelig var på vei til å sette Ukraina på verdenskartet som en spritnasjon i vekst.

Ivanov skålte ofte, og så fort Annas vinglass var halvtomt, skjenket han i mer. Da de hadde spist, tørket han seg rundt munnen med en serviett og sa: «Før kaffen vil jeg gjerne gi deg alt materialet du trenger. Jeg har samlet alt sammen inne i rommet her ved siden av, så om du vil følge med meg…»

Anna reiste seg, og gikk på litt ustø bein etter ministeren inn i neste sal. På et stort, vakkert trebord lå velordnede små hauger med papirer, bilder og cd-er. Ivanov holdt fram en kasse som lignet den hun hadde fått dagen i forveien.

30

«Enda en liten gave fra K, forbeholdt våre mest spesielle gjester. Krystallflaska finnes bare i fem hundre nummererte eksemplarer, så jeg foreslår at du tar godt vare på den.»

Anna smilte. «Takk, det skal jeg gjøre.»

Ivanov gjorde en håndbevegelse mot materialet på bordet.

«Her finnes alt du trenger. Vær så god, ta hva du vil ha. Jeg skal hente en bedre pose til å bære alt i.»

Han forsvant, og Anna måtte holde seg i bordkanten fordi hun ble litt svimmel. Hun hadde blitt altfor full, og forbannet seg selv for det. Nå gjaldt det å samle sammen materialet og så takke for seg, før hun gikk tilbake til hotellet.

Med uklart blikk studerte hun tekstene og bildene på bordet, og plukket til seg alt hun kunne tenkes å ha behov for. Bedre å ta for mye enn for lite, nå som hun hadde sjansen.

Plutselig rykket hun til, da et par hender la seg rundt livet hennes og hun hørte den lave stemmen til Ivanov.

«Du er en svært tiltrekkende kvinne, miss Nordin.»

Før hun rakk å reagere, kysset han henne i nakken, samtidig som han strøk den ene hånden nedover kjolen hennes. Den andre hånden la seg over det ene brystet hennes og klemte til.

Det tok noen sekunder før hennes omtåkete hjerne registrerte hva som holdt på å skje.

En mann tok for seg, tok henne for gitt, krenket henne.

Igjen.

Anna Nordin tenkte ikke å la det skje.

Med blussende kinn kastet hun seg rundt, holdt på å miste balansen, men gjenvant den og slet seg løs.

«Hva er det du gjør?!»

Hun fornemmet et ondsinnet drag rundt munnen til ministeren, og øynene hans ble smale mens han tvang fram en latter.

«Tjenester og gjenytelser. Jeg gir deg noe, du gir meg noe. Jeg så det allerede ved vårt første møte at du var interessert».

Anna kjente seg ør og svimmel. Hadde Ivanov ubemerket lagt noe i glasset hennes? Hun var ganske vant til å drikke, og 31

burde selvfølgelig være litt påseilet etter vodkaene og vinen, men ikke så mye.

I neste sekund var ministeren over henne igjen. Han holdt henne i et jerngrep og presset leppene sine mot hennes. Med den ene hånden klemte han brystet hennes igjen, med den andre begynte han å lete seg opp under kjolen hennes.

Kvalmen vellet opp i henne da hun kjente spritstanken fra ånden hans. Hun prøvde å rive seg løs, men ukraineren var mye sterkere.

Kanskje var det tanken på de tidligere gangene som ga henne styrke. Da hånden hans tvang seg innenfor trusekanten hennes, kjørte hun opp kneet og klarte nesten å treffe Ivanov i skrittet. Han stønnet, løsnet grepet og vaklet bakover.

Hva som skjedde etter det, hadde hun bare vage minner om. Ivanov, nå med ryggen mot bordet, kom sakte mot henne, lysende av raseri.

Anna tok et skritt fram, rettet et hardt spark mot skrevet til mannen og denne gang var det fulltreffer. Idet han krøket seg sammen, slo hun ham så hardt på haken med knyttneven at hun selv skrek til i smerte.

Ministeren vaklet bakover, mistet balansen og falt.

Men en ekkel lyd slo han hodet mot bordkanten. Den store kroppen sank sammen. Mannen ble liggende på gulvet med et tomt blikk.

Anna slo hånden for munnen. Herregud! Hun hadde vel ikke….?

Hun ble stående en lang stund, før hun forsiktig gikk nærmere, satte seg på huk og la to fingre mot halsen hans.

Ingen puls, ingen rykninger.

Ingenting.

Hun reiste seg langsomt, støttet seg mot bordet og forsøkte å klarne tankene.

Så rasket hun til seg det hun trengte fra bordet, slengte alt ned i posen, fant kåpen sin og skyndte seg ut av huset.

I den kjølige lufta gikk hun så fort hun kunne uten å til32

trekke seg oppmerksomhet. Først da hun var kommet flere kvartaler vekk fra Michailovskajatorget, stanset hun en taxi og kjørte til hotellet.

Med skjelvende hender åpnet hun den vodkaflaska hun hadde fått dagen før, og helte i et glass. Så ringte hun flyselskapet og fikk vite at det gikk et fly allerede noen timer senere.

Mannen i resepsjonen stilte ingen spørsmål, da hun en time senere sjekket ut og forlot hotellet nesten et døgn for tidlig.

Nå, på flyet, drakk hun litt mer champagne, før hun lente seg tilbake og lukket øynene mens hun tenkte på det som hadde skjedd.

Hun hadde rømt.

Hva skulle hun ellers ha gjort?

Ringt politiet? Neppe. Hun kunne forestille seg hvordan hun kom til å tilbringe dager og netter i en celle, mens man prøvde å finne ut hvordan ministeren hadde dødd.

Hun grøsset.

Ivanov. Et like stort svin som de andre.

Kalle på klasseturen da hun var femten. Han hadde tafset, truet, krenket henne.

Fantes ikke lenger.

Laurin. Svinet som forsøkte å voldta henne på et hotellrom under en konferanse og siden truet med å ødelegge karrieren hennes.

Fantes ikke lenger.

Michael. Mannen hun elsket. Mannen som bedro henne, som var gift, hadde barn. Han som ble en plageånd da hun gjorde det slutt.

Fantes ikke lenger.

Og nå, Krystijan Ivanov. En som hadde tatt seg friheter fordi han var minister.

Og fordi hun var kvinne i en verden der menn som han bestemte.

Fantes ikke lenger.

33

Anna smilte, samtidig som noen tårer piplet nedover kinnene.

Når man først hadde begynt, var det ikke så vanskelig å fortsette.

Christopher ville bli stolt av henne.