Erlend Loe
Thore Hansen
Kim våkner tidlig og går for å vekke pappa. Bordet på stua er fullt av pizzakartonger og glass, og sofaputene er i uorden. Typisk pappa å sitte oppe om natta og tulle og rote, tenker Kim. Kim rister pappa våken. «Er du helt koko?» sier pappa med trøtt stemme og ser på Kim nesten uten å åpne øynene. «Vet du ikke at det er lørdag?»
«Jo,» sier Kim, «og derfor vi må opp og leke.» «Nei, vet du hva,» sier pappa, «det skal vi i hvert fall ikke. Kan du ikke lære deg å lese eller noe?» «Det kan jeg jo allerede,» sier Kim. «Stå opp!» «På lørdager må alle sove lenge. Hvis ikke kommer Stå-opp-politiet.» «Stå-opp-politiet?» sier Kim. «Nettopp,» sier pappa. «Selveste Stå-opp-politiet. Dem spøker man ikke med.» «Det er ikke noe som heter det, engang,» sier Kim. «Tror du, ja,» sier pappa. «Stå-opp-politiet er det verste av alle politier.» Kim syns det høres rart ut. Fra før har han bare hørt om det vanlige politiet, ikke om Stå-opp-politiet. «Jeg har ikke villet fortelle deg det før,» sier pappa. «Du er sånn en trygg og god gutt, og jeg har tenkt at du skal få vokse opp uten frykt og redsel. Men nå har sannhetens time kommet. Kim. Stå-opp-politiet fins. Og de er skumle.»