Det drømte hjemmet
Det er ikke første gangen jeg flytter inn i en fiktiv bolig. I mange år, kanskje så mye som tyve, bodde jeg delvis i en fantasivilla i en dagdrømt norsk småby, som jeg brukte som indre kulisser i både romaner og noveller. Siden jeg kommer fra Larvik, var det mange av leserne som trodde jeg brukte hjembyen min som modell i fortellinger som for eksempel Dukken i taket, Sølvfjorden og Dronningen sover, men det er ikke tilfelle. Det var en helt og holdent drømt by, med gater og smug, og brygger og bakker, kulper og kroker. Og da jeg var i disse tekstene, de ukene eller månedene det tok meg å skrive dem ferdig, var jeg hele tiden mentalt til stede i denne vesle byen, selv om 5
69359 Eppendorf-notatene – s. 5
29.06.2026 13:51
jeg bodde i Hamburg i min virkelige tilstedeværelse. Jeg drømte meg dit om nettene. Jeg gikk der i tankene under min dagbevissthet. Hver gang jeg trengte den navnløse byen ved havet, gikk jeg på et indre tog og satt der og skranglet noen timer, før jeg så steg av på en forlatt perrong. Alltid alene. Alltid i skumringen, eller et slags halvlys. Villaen var et litt slitt funkisbygg oppe på toppen av et fjell i utkant av byen. Stor naturtomt med forblåste furutrær og utsikt til et fyr langt ute i horisonten. Alle detaljer var på plass. Selv følelsen av å sette nøkkelen i låsen. Duften av støv og fravær når jeg kom inn i entreen. De sorte og hvite flisene på kjøkkenet. Møblene i stua. Den manuelle skrivemaskinen på spisebordet som jeg alltid brukte som arbeidsbord. Bunkene med ark. Askebegeret i asurblått krystallglass. Soverommet som utelukkende rommet den store jernsengen. Vinduet som alltid sto åpent. Vinden som løftet gardinet i en bue inn i rommet. Det var aldri noen andre enn meg selv der. Bare en og annen fugl i den rufsete hagen utenfor. I to tiår reiste jeg jevnlig dit uten at noen visste om det. Der satt jeg og skrev og hadde det godt. Jeg trengte ingen. Her i Kråkereiret i Hamburg har jeg holdt til siden i sommer. Men når jeg nå regner på det, finner jeg til min forbauselse ut at jeg har gått ut og inn her i ti år. Men i motsetning til i funkisvillaen i Norge, har jeg jevnlig befolket Kråkereiret med fiktive personer. For eksempel Halvdan Skagge fra Ut av ilden. Han er faktisk den eneste av leieboerne som så langt har hav6
69359 Eppendorf-notatene – s. 6
29.06.2026 13:51
net mellom permene i en bok. Resten har vært flyktige personligheter som har sklidd ut og inn av mine forestillinger og litterære ideer. Det har ikke blitt noe av dem. De har gått til grunne som fortapte sædceller i livmorens røde osean. Jeg aner ikke hvor mange oppstarter jeg har forsøkt meg på her oppe på taket i Eppendorfer Weg. Mange. Veldig mange. Og Halvdan Skagge har forsvunnet. Det er en natt i juli. En sånn duftende bysommernatt med lett duskregn. Jeg har vært ute og forsøkt å gå noe av meg, det kan ha vært noe med skatten, jo, på det tidspunktet var det noe med skatten, det drev meg gate opp og gate ned, jeg gikk et par runder i Innocentia park, tok stien videre langs kanalen, jeg sto på broen og så ned i det beksvarte vannet. Så tenker jeg at det kanskje vil hjelpe meg å gå opp i Kråkereiret. Tre ut av selve virkeligheten for en stund. Klokken er noe over fire. Den nye dagen melder seg i form av en lys grønn stripe over skorsteinene øst i byen. Regndråpene skinner som diamanter på asfalten. Gatene ligger nesten aldeles øde. Bare en og annen taxi på tilfeldig sveip. Finken, baren, har akkurat stengt. Willy står med ryggen til og feier gulvet, han ser meg ikke idet jeg glir forbi, og jeg tenker: Godt slik. At det er godt ingen ser meg nå. At jeg er ute i et slags hemmelig ærend. Inngangsdøren er malt i blygrått, men partiet rundt den blanke messingklinken er slitt helt inn til trevirket, man kan se at døren tidligere har vært rustrød, og aller først, kanskje før siste krig: mørk grønn. 7
69359 Eppendorf-notatene – s. 7
29.06.2026 13:51
Inne i gangen dufter det av kamfer og vin. Heisen er produsert i Paris i 1936, og er utstyrt med et gitter i sort smijern. Jeg kan se mitt eget ansikt i et halvt utvisket speil. Utkjaset og blek av de sorte regnestykkene jeg har gått og balet med halve natten. Våt i håret. Hvis man teller langsomt og rytmisk, er man oppe på trettiseks. Døren står på gløtt. Jeg skyver den langsomt inn i entreen. Den gamle skinnjakken til Halvdan på en knagg. Inn til venstre: Arbeidsrommet, med utsikt mot den store verandaen som liksom hviler i trekronene. Kombinert stue og kjøkken. Fra soverommet ser jeg ned i bakgården, der en grå katt går målrettet langs en husvegg. Inne på badet drypper det fra en kran. Drypp. Drypp. Drypp. Monotont. Halvt uvirkelig, som noe fra en drøm. Og overalt, i stua, og i kjøkkenkroken, inne på arbeidsrommet, på det trange gjesterommet og på soverommet: Bøker. Fra gulv til tak. Selve leiligheten er et underlig resultat av krig og kaos og ikke helt lovlig gjenoppbygging, slik arkitektur er hele Hamburg full av. Det var i slutten av juli, tenker jeg, idet jeg åpner døren ut til verandaen. Den varmebankende sommeren 1943. 125 000 mennesker ligger døde i ruinene, etter først å ha løpt brennende og skrikende gjennom byen. Dette huset: En fulltreffer. Bare fasaden mot gaten står igjen. (Med en naken madonna i muren mellom tredje og fjerde etasje.) Når huset reises opp igjen, ser noen sitt snitt til å bygge denne leiligheten inn i loftet. Noen i byråkratiet ser en annen vei. 8
69359 Eppendorf-notatene – s. 8
29.06.2026 13:51
Kjøleskapet er tømt, og vasket grundig rent. Det er som om Halvdan har forlatt fiksjonen med stor besluttsomhet. Men i veggskapet finner jeg te, sukker og salt. Mens teen trekker setter jeg på en av de utallige Miles-skivene som jeg har utstyrt ham med. At The Blackhawk, San Francisco. Setter meg ut i den gamle, fillete lenestolen som står tørt under halvtaket. Nipper til teen. Jo. Det hadde virkelig en hensikt å dra opp hit. Akkurat nå virker kemneren veldig langt borte. Alt annet også. * Det er høst. Vi skriver 30. september. Hver formiddag tar jeg heisen ned, og går i de samme gatene som jeg gjør i mitt virkelige liv, jeg går Eppendorfer Weg til ende, det er en av byens lengste gater, jeg går i Eppendorfer Landstrasse, Lehmweg og Falkenried, rundt og rundt i Innocentia park, over til Bolivar park, der stemningen er en annen og dystrere, jeg går langs Alsters bredd, noen ganger rundt hele vannet som ligger der som et blått øye midt i byen, jeg går under de eldgamle eiketrærne, jeg går, og går, og går, mens jeg kjenner på slitasjen og gjetter litt på hvor lenge jeg kan ha igjen før jeg kneler under min egen vekt. Det gjør ikke noe, det er helt greit, det er bare en gjettelek jeg bedriver, nærmest for moro skyld. Og så går jeg og tenker at jeg egentlig ikke hører til her, at jeg selv etter over tredve år ikke hører hjemme i denne byen, og at det kanskje er på tide å finne ut av hvor jeg vil dø eller bli hjelpeløs, det er slikt vi berører 9
69359 Eppendorf-notatene – s. 9
29.06.2026 13:51
overflaten av rundt stambordet på Finken, men når jeg går alene for meg selv, hender det at jeg stikker fingertuppen helt inn i selve såret. For så å snuse litt på den etterpå. Jo. Betent. Jeg kjøper to flasker rødvin av Harald hver dag før jeg tar heisen opp, jeg har flyttet ham fra det vesle hullet hans i Löwenstrasse der han holdt til på nittitallet, nå har jeg altså vinhandel i eget hus, jeg kan handle inn for helgen iført tøfler og slåbrok dersom jeg ønsker det, og Jåla i jålebutikken ved siden av har sitt eget hvitvinsabonnement, hun henter selv i kjøleskapet og bringer tomflaskene tilbake etter avtale. Det er slike ordninger som får oss til å bli her nede. Susi sier: Jeg kunne ikke tenke meg å bo i et land der jeg ikke får sjampanje på bensinstasjonen. Aldri i verden! Jeg har sluttet å få panikk dersom det ikke blir skrevet noe på en uke eller to. Det var ikke så lenge det varte heller. Tidligere sto jeg aldri fast. Jeg leverte en jevn strøm av manuskripter, de gikk videre til trykkeriet etter et par looper på forlaget. Nå sitter alt mye lenger inne. På nettene er det ennå såpass mildt at jeg kan sitte ute på verandaen og drikke. Månen som en diger gul ost i en bue over hustakene.
69359 Eppendorf-notatene – s. 10
29.06.2026 13:51
Konrad
Konrad treffer jeg på Private Dinner. Første gang vi møttes var også i juli, slår det meg plutselig. Tidlig på totusentallet en gang. Minnet om bombene og de splintrede trærne og kroppsdelene som fyker gjennom luften, husene som kneler i seg selv, tak og piper som synker sammen over de forvirrede og vettskremte hodene, innfallene og ideene som brått blir klippet over. Når sensommeren kommer med mørkegrønne parker og hager, er det umulig å forhindre at disse tankene kommer, slik er det å leve i denne byen, og altså særlig i juli, den måneden da det skjedde, her smalt det så inn i helvete. Jeg går gjennom Innocentia park på vei til den gamle villaen i Kantstrasse 11
69359 Eppendorf-notatene – s. 11
29.06.2026 13:51
der Peter holder sine gastronomiske seanser, jeg tror det er en idé han har snappet fra en av sine matreiser verden rundt, den går slik: Peter låner en leilighet i Kantstrasse en kveld, det er en enorm kåk på en tre, fire hundre kvadrat, den ligger i første etasje i den stille delen av byen nord for Innocentia, den opptar halve kvartalet og bebos og eies av et eldre ektepar som ikke vil ha sine navn med i denne teksten; de er steinrike og vennlige, de stiller sitt hjem til rådighet for Peters matfantasier fire ganger i året, vinter, vår, sommer og høst, da kommer Peter med sine to assistenter, årstidens råvarer, samt nøye utpønskede oppskrifter. Gjester: Peters venner og venners venners venner. Tjuefem stykker. Pris: Femti spenn. Billig. Og absolutt ikke noe for meg. Men en gang går jeg likevel. Disse kveldene har alltid et tema, en innleid musiker, foredragsholder av et eller annet slag, krigsreportere, for eksempel, forfattere av ulike slag, jeg har takket nei til dette flere ganger både som forfatter og privatperson, men én gang går jeg, og så vender jeg altså av og til tilbake. Det er en god atmosfære. Man kjenner kanskje et par stykker, og her møter man så deres venners venners venner. Og en og annen som ingen vet hvem er. Tjuefem stykker. Aldri mer. Aldri mindre. Jeg tror jeg går her for ikke å møte likesinnede. For å tilbringe timer rundt et bord sammen med folk som jobber i posten, eller som importerer porselen. Som dyrker roser ute i Altes Land, eller som tegner og bygger svømmehaller og konserthus. Lærer barn å lese. Den snobbetheten 12
69359 Eppendorf-notatene – s. 12
29.06.2026 13:51
som jeg hadde forestilt meg på forhånd, var og ble min egen høyst personlige fordom. Mitt eget snobberi. Herr og fru Steinrik i tøfler og strikkejakke, luntende rundt i sitt enorme hjem. De lavmælte samtalene innover i de uendelige stuene etter maten og foredraget. Fjern klunking på et klaver. Døren ut til hagen, alltid åpen uansett årstid. I kveld er foredragsholderen en nordmann, har jeg fått vite. En viss Konrad Ramn skal snakke om Hamsun og nazismen. Som en slags intellektuell del av en syvretters meny. Intet mindre. Jeg går i de stille gatene og humrer litt over dette. Disse foredragene eller opplesningene er gjerne delt opp i to. Første del etter andre forrett. Andre del før desserten, kaffen og konjakken. For eksempel stekte kamskjell på en sky av artisjokk-dingsboms. Kremet suppe av jordskokk og morkelslim. Så en dash dannet nazi før reinsdyrplommen og de gratinerte potetene. Mer mat. Mer nazi. Mer litteratur. Og masse deilig vin. I bøtter og spann. Peter er et geni når det gjelder sponsorer. Vi lar oss overvelde. Jeg ser Konrad med det samme jeg kommer inn, og jeg ser at han ser meg, og at han ikke liker det han ser. Jeg ser slikt. Det litt hånlige smilet som han har lagt fra seg på underleppen. Hodet vippet litt bakover. Han står og lytter til noe en bitte liten kvinne gir fra seg, men i sideblikket ser han meg, og satser på et smil, forsiktig lastet med forakt. Bare litt. Han hater meg ikke. Det har han ikke tid til. Sektglasset holder han i stetten. Med to fingre. 13
69359 Eppendorf-notatene – s. 13
29.06.2026 13:51
Han har blåsort tilbakestrøket hår, det skinner som på en striglet argentiner. Mørk dress og hvit skjorte. Burgunderrød vest. Dette er Konrad Ramn. Det er det ingen tvil om. Og Konrad Ramn er veldig god. Det er det heller ingen tvil om. Tysken hans er mye bedre enn min, han snakker lett og uanstrengt aldeles uten manus, han står der med den ene hånden i bukselommen, og med et vinglass i den andre, han får folk til å le av små pussigheter i Knut Hamsuns liv og forfatterskap, og så får han dem til å skamme seg for at de lo, siden Hamsun jo var en nazist, og slikt skal ingen le av, særlig ikke tyskere. Det siste sier han ikke, han overlater det til dem, slik at de kan si det til seg selv inni seg. Og mine damer og herrer: Han var ikke «en slags» nazist, han var ikke en medløper, og slett ikke løpegutten til Marie. Knut Hamsun var en glødende, gnistrende, troende nazist av verste skuffe. Og så kommer dokumentasjonen. Dette skjer et år eller to før Ingar Sletten Kolloens monumentale Hamsunbiografi kommer på markedet, og her er det veldig mye jeg ikke vet. Hele seansen ender med at en pensjonert gymnaslærer fra Lüneburger Heide marsjerer rasende ut allerede før desserten, med en hard hårknute i nakken. Det smeller i døren. Dette er så visst ikke hennes Hamsun! Naturligvis ble Konrad og jeg presentert i løpet av kvelden. Vi gjør gode miner til slett spill. Vi kommer begge fra møblerte hjem. Slike som oss blir høfligere og høfligere jo mer vi drikker, så det er ikke snakk om 14
69359 Eppendorf-notatene – s. 14
29.06.2026 13:51
dramatikk av noe slag. Han er fra Kongsvinger. Har vært her nede i over tjue år. Hvor han har ervervet seg denne enorme innsikten om Knut Hamsuns liv og forfatterskap? Vel. Noe må man ha å pusle med. Når man ellers sitter på et kontor og flytter på dokumenter. Noen nærmere beskrivelse av jobben hans får jeg aldri. Ingen andre heller, skal det vise seg. Når vi etter hvert begynner å vanke på Finken, får han nokså raskt tilnavnet «Kontoristen». Hvilket han aksepterer uten å mukke. * Og her kommer han seilende med den slitte vesken under armen, han har allerede funnet frem høstfrakken, selv om det temperaturmessig fremdeles er sommer. Han kommer gående med lange steg med frakken knappet opp, og vinden løfter den som en kappe bak ham. Skoene hans er skinnende blanke som alltid, den mørke dressen slitt, men hel og uten flekker og lyter, det siste kan jeg ikke se fra her jeg står på verandaen, men jeg kan vite det likevel, for Konrad Ramn er en forutsigbar person, han følger faste vaner og holder et usedvanlig stabilt nivå, både når det gjelder humør og bekledning; han er alltid litt gretten, men det er liksom bare en stil, hans personlige måte å være til stede i verden på. Jeg plystrer. Han bråstanser. Snur seg. Jeg vinker. Han skrår over gaten. Noen minutter senere: Skramlingen i heisen. 15
69359 Eppendorf-notatene – s. 15
29.06.2026 13:51
Da har han vært innom Harald og handlet vin først. Vi drikker. Det er oktober måned, men her oppe i trekronene sitter vi faktisk i skjorteermene og nipper til hvert vårt glass. Vi snakker om kastanjetrærne som i år ser mindre syke ut enn hva tilfellet var i fjor og i forfjor. Er det møllfellene som virker? Eller er det rett og slett naturen som går sin gang? Som hvisker i løvverket at kastanjemøllens dager er forbi i Hamburg? Men tankene våre er andre steder. Av og til fanger jeg opp raske sideblikk fra ham. Og så: Og nå har du tenkt å bo her? Er det så? Jeg nikker og sier at slik er det med den saken. At jeg kommer til å bo her i Eppendorfer Weg inntil videre. Så snakker vi litt om fiksjon og virkelighet. – Det er ikke mer enn noen minutter siden jeg skrev om vårt aller første møte, sier jeg. – På Privat Dinner den gangen for så mange år siden. Han sier litt jaget: – Ja vel. Kan det brukes til noe? – Jeg vet ikke. Det er ikke godt å si. Jeg har bommet noe så grassat det siste året. Men jeg tenker meg en slags litterær dagbok. Jeg samlet noen klipp og notater i sommer. De kan ikke brukes som de står nå, men jeg får se om det går an å få skikk på dem. Om jeg kan få føyd dem sammen med dette. Det hele ble for springende. For løst i kantene. – Det må være en evighet siden, sier han. – At jeg hørte noen bruke det uttrykket. Grassat. 16
69359 Eppendorf-notatene – s. 16
29.06.2026 13:51
* Den sommernatten for alle disse årene siden. Vi sitter ute i hagen og drikker. Vi forstår hva som er i ferd med å skje. At vi kommer til å utvikle et utenlandsvennskap. Et vennskap av et slag som ikke ville ha vist seg levedyktig dersom vi begge hadde møtt hverandre i Norge. Bodd i Norge. Sannsynligvis ikke. Men her nede, omgitt av utlendighet på alle kanter, kan slikt skje. Særlig dersom man har mye å snakke om, og det har vi. Da er det en viss sjanse. Vi snakker naturligvis om Hamsun. Vi snakker mye om Hamsun. Vi sitter i det dirrende varme mørkegrønne, og snakker om romantikk og realisme, om svermere og svikere. Det smaker frukt av luften. Flaggermusene skjener mellom grenene på trærne. Langt borte hører vi trafikken som en slags mekanisk elv. Og latter innefra leiligheten. Av og til slår noen et slag ut i hagen, men de tyske lar oss i ro, det er slik de er. Høflige og forekommende. I løpet av middagen har vi begge blitt fortalt den samme historien, og det til tross for at vi har sittet ved hvert vårt bord. I tredje etasje befinner det seg et dødssykt barn. En liten gutt. Og senere, når vinen gir meg litt vind i seilene, blir jeg sittende og tenke på ham, og det gjør jeg i grunnen uansett hvilken vei samtalen tar, og uansett hvem jeg snakker med. Det er en egenskap jeg har, muligens til og med en uvane, men slik må en forfatter ha det i hodet. Det er nødvendig. Så når Konrad og jeg kommer inn på dette temaet der ute i den mørke hagen, 17
69359 Eppendorf-notatene – s. 17
29.06.2026 13:51
det er tross alt uunngåelig, har jeg allerede et riss av en novelle klar. De to som sitter der ute i den varme sensommernatten, og kanskje skal dele noe de har gått og gruet for. Han og hun. En bagatell satt opp mot det faktum at de hele tiden blir iakttatt av et sykt barn som står i et vindu oppe i tredje etasje. Det vesle hodet i det gule kvadratet. Og bare den ene av de to som ser det. Som vet det. Vel. Bare et riss. Men faktum er at det står en liten gutt der oppe i tredje etasje og ser ned på oss. På Konrad Ramn og meg. Ser sigarettglørne våre som danser i mørket som ildfluer. Og det er det bare jeg som ser. Fordi Konrad sitter med ryggen til. Vi skal samme vei. Vi slår følge hjemover. Det viser seg at vi bor bare et par hundre meter fra hverandre. Det ler vi av. Det er første gang vi ler sammen. Konrad Ramns latter er snøftende, liksom snublende. Gøff, Ghøff! Når vi når broen som fører over kanalen til Lehmweg, gir vi hverandre hånden. Så tyske har vi blitt. Det går noen uker. Det blir høst. Lappen med telefonnummeret hans forsvinner, og jeg tenker ikke på ham. Jeg blir borte i skrivingen. På den tiden har jeg det sånn. Jeg går en time eller to på dagtid for å holde angsten på avstand. Klokken fem lager jeg middag. Så skriver jeg frem til elleve eller tolv. Om natten drikker jeg og dagdrømmer. Men en dag går jeg på ham på markedet. Jeg ser ham på avstand, han står og peker og forklarer ved 18
69359 Eppendorf-notatene – s. 18
29.06.2026 13:51
fiskedisken. Ekspeditrisen smiler tålmodig, det virker som om hun er vant til ham (det skal vise seg å stemme). Torsk. Salt. Slik og slik. En natt i kjøleskapet. Innpakket. En natt. Ikke to. Trekke. Ikke koke. Smeltet smør. Ikke eggesmør, men smeltet smør. Gulrøtter. Melne poteter. Ikke noe annet tilbehør. Bare melne poteter og gulrøtter som skal kokes i maks femten minutter. Ikke dårlig, tenker jeg. Dette har du lært deg halvveis inn på Finnskogen. Hvordan var det med torsketilbudet der oppe da du var barn? På føkking Finnskogen? Jeg står helt stille til han snur seg, etter først å ha betalt for både fisken og fiskens flybillett fra Lofoten. Vi blir litt brydd, men bare litt. Det er omtrent som å treffe igjen en one night stand som du i utgangspunktet tok med hjem under en viss tvil. Selvfølgelig vil jeg komme og spise torsk dagen etter. Jeg lover å ta med to røde bomber fra Portugal. Den natten spiller vi Miles til klokken fire. Vi er enige om at Big Fun er det beste han har gjort. Til og med bedre enn Sketches of Spain. Som han har på andre plass, og jeg på femte. Med andre ord en ganske god match. Bøkene mine har vi ennå ikke nevnt med et ord. Også det en god grunn til å treffes igjen.
69359 Eppendorf-notatene – s. 19
29.06.2026 13:51
Finken
Det er Konrad som finner Finken. Han ringer en kveld i mars, jeg tror det må være året etter at vi traff hverandre. Kanskje 2003. Eller 4. – Er du opptatt? Han vet at jeg bare skriver om kvelden og natten. At jeg er opptatt. – Hva har skjedd? Han: – Det er noe som jeg gjerne vil vise deg. Det kan selvsagt vente. Men jeg hører på stemmen hans at han helst ikke vil vente med noe som helst. Og det er absolutt ikke hans stil å ringe meg i arbeidstiden. Noe har skjedd. Noe som involverer oss begge. 21
69359 Eppendorf-notatene – s. 21
29.06.2026 13:51