Eneboerliv av Kjell Arild Pollestad

Kjell Arild Pollestad

ENEBOERLIV Dagbok 2011–2014

«Du er gal, for du er ikke som oss.»

Abba Antonius

Til minne om Oddrun Hauge 1958–2012

2011

17. april – Bryne – Landet er fullt av eneboere. Noen kaller seg «særboere», men da har de én eller flere de kan finne trøst hos når trangen til samliv melder seg. Eneboeren sover alene hver natt og spiser frokost alene hver morgen.

Er han ute, venter ingen ham hjem, med mindre han har en hund eller en annen levende skapning med evne til savn og gjensynsglede. Mange lever på diett når det gjelder kjærlighet, men finner trøst i den hengivenheten de får fra firbente vesener. Det er noe vakkert over det, som et uttrykk for at vi alle er skapt til å elske og bli elsket, men samtidig er det med vemod jeg betrakter all den kjærligheten som øses over umælende dyr. Fra et brennende menneskehjertes synspunkt må det være som å fyre for kråkene.

18. april – Klosterlivet begynte som et eneboerliv i den egyptiske ørken for sytten hundre år siden. Den første som forsaket livets såkalte goder og slo seg ned i en hule i ødemarken for å vie seg til Gud alene, var rikmannssønnen Antonius. Han kalles «munkenes far» og ble over hundre år gammel. Erkebiskopen av Alexandria, den store Athanasios, kjente ham personlig og skrev hans biografi. Den handler ikke minst om den tapre kampen han førte mot alle de fristelser som hjemsøkte ham i ørkenen, ikke uten11

ENEBOERLIV

fra, men fra dypet av hans eget hjerte. Hulen, som han kalte «cellen», var hans kamparena og bønnen hans våpen.

Mange visdomsord er bevart fra denne første av de såkalte ørkenfedre. Jeg har dem på gresk i bokhyllen, og oversatte et par av dem i morges: Abba Antonius sa: «Likesom fiskene dør dersom de ligger for lenge på det tørre, blir også munken slapp i sitt bønneliv når han tilbringer tiden utenfor cellen eller har samkvem med denne verdens barn. Vi bør derfor skynde oss til cellen likesom fisken til havet, så vi ikke tilbringer tiden utenfor og glemmer det indre vakthold.»

Han sa også: «Den som bor i ørkenen og lever i indre bønn, er fritatt fra tre kamper: den som skyldes hørselen, den som skyldes pratsomheten og den som skyldes synet.

Han har bare én kamp å føre, og den gjelder hans eget hjerte.»

Det var kanskje lettere den gang, da det hverken fantes radio eller fjernsyn. Noen særlig pratsomhet var det vel heller ikke ofte anledning til langt ute i ødemarken. Men Antonius fikk erfare at ingen kan rømme fra seg selv. «Nissen» flytter alltid med på lasset, med alle de selvsentrerte begjær og lyster som gjør hjertet urent og Gud fjern.

19. april – Av alle menneskets oppfinnelser har jeg størst glede av bokstavene. Takket være dem har jeg i noen billige hyller fra Ikea en daglig tilgang til visdom og skjønnhet fra tre årtusener. Jeg kjenner ryggene på de mange bøkene mine, og i bokverdenen er det ikke som i menneskenes verden: Blant bøkene er de eldste de vakreste. En De imitatione Christi i rødt skinn, trykket i Paris i selve revolusjons12

APRIL 2011

året 1789, er ikke bare vakker for øyet og behagelig å lese; jeg stikker nesen inn mellom sidene og innånder en eim av førrevolusjonær ro. Eller de islandske sagaene som danske lærde fikk utgitt på 1700-tallet, med latinsk oversettelse ved siden av originalspråket, en Viga-Glums saga eller en Kristni saga, trykket i Hafnia, som er latinens København, i henholdsvis 1786 og 1773 – de dufter ikke bare av ærverdig støv, men bringer med seg en velgjørende atmosfære av gammel lærdom og opplyst enevelde.

20. april – De siste dagene har jeg oppholdt meg noen gode stunder blant ørkenfedrene. De er kjent under hver sitt navn og tituleres abba, eller på koptisk apa, som kommer av det semittiske ordet for «far», ab. Ut fra tittelen er vi kolleger, ørkenfedrene og jeg, for så lenge paven ikke har svart på min søknad om å bli løst fra mitt presteløfte, er jeg fortsatt pater, som er «far» på latin. Jeg vil nødig være apa.

En av de mest særpregede blant ørkenens vise var abba Arsenios. Mens han fremdeles var en rik mann, satt han i palasset sitt og ba til Gud: «Herre, vis meg hvordan jeg kan bli frelst.» Da hørte han en røst som sa: «Arsenios, flykt fra menneskene, så skal du bli frelst.» Han lot seg åpenbart ikke be to ganger, men kvittet seg med alt som bandt ham til denne verden og trakk seg tilbake som eneboer i ørkenen.

Snart fikk han ry som en hellig mann. Dermed spøkte det for hulefreden, for nå kom folk for å se og høre ham. Djevelen fikk ikke innpass i hans hjerte, men hevnet seg med å lage bråk utenfor hans dør. En dag kom til og med den fromme erkebiskopen Theofilos sammen med en fornem magistrat. Erkebiskopen ba om å få høre et ord av ham.

13

ENEBOERLIV

Etter en kort taushet svarte den gamle: «Og hvis jeg sier noe til dere, vil dere da gjøre som jeg sier?» De lovet å gjøre som han sa. Da sa den gamle til dem: «Hvor dere enn hører at Arsenios befinner seg, så hold dere langt unna.»

Erkebiskopen ga seg ikke. Neste gang han ville besøke Arsenios, sendte han en mann i forveien for å spørre om den gamle ville lukke opp for ham. Og han fikk dette svaret: «Dersom du kommer, lukker jeg opp for deg, men lukker jeg opp for deg, lukker jeg opp for alle, og da bor jeg ikke her lenger.» Da erkebiskopen hørte dette, sa han: «Dersom jeg jager ham ved å komme, vil jeg aldri mer besøke den hellige mannen.»

Menn som gir avkall på kvinner, har ikke sjelden en betydelig tiltrekningskraft på damer. Dette fikk også mange ørkenfedre erfare. Til abba Arsenios kom en rik og gudfryktig ung dame – en jomfru ifølge teksten – helt fra Roma bare for å se ham. Den fromme erkebiskop Teofilos ble så imponert at han glemte sitt forsett og oppsøkte ham enda en gang for å få i stand et møte med romerinnen. Men Arsenios nektet å ta imot henne. Hun red likevel ut i ørkenen: Og da hun nærmet seg den gamles celle, var det Guds vilje at han befant seg utenfor cellen. Straks hun så ham, kastet hun seg ned for hans føtter. Men han reiste henne opp i sinne, så strengt på henne og sa: «Hvis det er ansiktet mitt du vil se, så se da!»

Damen skammet seg, og ble stående med nedslått blikk.

Arsenios spurte hvordan hun hadde våget å legge ut på en så lang sjøreise: «Vet du ikke at du er en kvinne og at du aldri bør gå ut? Eller var det for at du skulle dra tilbake til Roma og si til de andre kvinnene: ‘Jeg har sett Arsenios!’

Har du tenkt å gjøre havet til en vei for kvinner som vil besøke meg?» Den unge damen hadde ingen slike planer, 14

APRIL 2011

sa hun, men hun ville at han skulle be for henne og alltid huske på henne. Han svarte henne slik: «Jeg ber om at Gud vil utslette minnet om deg i mitt hjerte.» Da hun hørte dette, dro hun forferdet bort.

Hun tok den gamles avvisning så tungt at hun ble liggende i feber da hun kom tilbake til byen. Erkebiskopen gikk på besøk og ville vite hva som feilte henne, og hun fortalte om Arsenios som ville utslette minnet om henne i sitt hjerte. «Se, derfor dør jeg av sorg,» sa hun. Erkebiskopen sa til henne: «Vet du ikke at du er en kvinne, og at det er gjennom kvinnene fienden fører krig mot hellige menn? Det var derfor den gamle talte slik; men for sjelen din vil han be uten opphør.» Slik ble hennes sinn helbredet, og hun dro hjem med glede.

21. april – Jeg sitter ved vinduet og ser ut i Storgata som ligger folketom, for vi er midt i det som i min hule heter «den stille uke», men som i vår etterkristne samtid bare kalles «påskeferie». I dag er det skjærtorsdag, da Frelseren og forræderen dyppet brødet i samme fat før de gikk til hver sin lidelse.

I manges øyne er jeg en slagen mann. I disse dager er det ett år siden jeg ble satt i gapestokken, anklaget for «voldtektsforsøk».

Det henger et krusifiks på veggen foran meg, en gave fra min gamle tyske venninne Dorothea, som selv er en gudegave i mitt liv. Under krusifikset har jeg hengt et ikon av Peter og Paulus, kristusfornekteren og kristenforfølgeren som ble apostelfyrster og bæresøyler for kristendommen i verden. De endte begge som martyrer under keiser Nero i 15

ENEBOERLIV

Roma. Solrun Nes har latt dem omfavne hverandre på ikonet mitt, enda de til tider var alt annet enn samstemt. Slik må det være i Kirken: Enhet og samhold er ikke tuftet på like meninger, men på en felles tro som er sterkere enn alt som ellers kan skille. Derfor er jeg fremdeles i enhet med biskopen som satte meg i gapestokken. Han er apostlenes etterfølger i Norge, han er den hos oss som har det øverste ansvaret for at apostlenes tro fremdeles blir forkynt. Brøt jeg med ham, ville jeg ikke lenger være katolikk, for det er gjennom enheten med biskopen jeg er i enhet med paven og den universelle kirke. Om jeg har mistet Bernt som venn, er han fremdeles min biskop og gjenstand for min daglige forbønn.

Jeg har flere venner som ikke skjønner en slik troskap mot en institusjon som har gjort meg så mye ondt. Men sannheten er at det heller ikke finnes noen institusjon som har gjort meg så mye godt. Det er i Kirken som i livet: Vi mennesker er for hverandre kilde til det beste og det verste.

Når jeg tenker på alt jeg har fått gjennom Kirken i de mange årene jeg har bodd i kloster og i de tredve årene jeg har vært prest, er takknemlighet den følelsen som ligger dypest. Mor og far har gitt meg det «jordeliv» jeg har elsket så lenge jeg kan minnes, Kirken har, som Peter sier, gjenfødt meg til et levende håp om et liv hinsides graven. Samtidig har den her i tiden gitt meg de dypeste åndelige og intellektuelle gleder, de videste horisonter og de varmeste vennskap.

Det lille bordet ved vinduet på Bryne, med utsikt til krusifikset og apostlene, er for meg både spisebord og alter.

Av hensyn til den biskoppelige unåde sier jeg ikke lenger messen, men holder tidebønner på klostervis selv om jeg er alene. I dag sang jeg det timelange Tenebræ, som betyr «mørke» og handler om Jesu lidelse. Det synges de tre siste 16

APRIL 2011

dagene i den stille uke, og navnet kommer av at lys blir slukket etter hvert som gudstjenesten skrider frem, slik at kirkerommet til slutt ligger som et minne om solformørkelsen i Jerusalem den første og egentlige langfredagen. I fjor sang jeg Tenebræ sammen med femti medbrødre i vår store og mørke klosterkirke i Paris, i år slukket jeg lys i egen stue, med en strålende sol over Njåfjellet i øst som gjorde mitt mørke lyst som dagen.

Påskelammet spiste jeg hos mor, ikke på jødevis, men som en «heimegild» frikassé.

25. april – Jeg var innom Krogedal kristelige bokhandel på jakt etter en bestemt utgave av Snorres kongesagaer.

– Er det ei bok? spurte ekspeditrisen.

Hun skammet seg ikke, men det gjorde jeg. Hadde jeg vært yngre, ville jeg ha rødmet. Men uvitenheten lever i fred med alt og alle og skammer seg aldri. Den ser ingen grunn til det, aller minst når den er «kristelig».

30. april – Katinka og Stian, et ungt kjærestepar, hun fra Rosendal, han fra Karmøy, bor hos meg i helgen, og min lille eremitasje er som i en rus av ungdom og skjønnhet.

Han har studert tysk, en Jüngling etter Heines hjerte, men begge arbeider i Baroniet, der hun er født og oppvokst og så adlet som noen kan bli det i sosialdemokratiet. Hennes renskårne trekk, lyse skjønnhet og suverene utstråling ville kledd en baronesse, og den slanke, bleke gutten hennes har det sjelfulle ansiktet innrammet i en kraftig, kastanjebrun 17

ENEBOERLIV

hårmanke. De stråler av forelskelse, og jeg kan knapt se meg mett på dem. I en slik lysglans av fremtidshåp og lykke kunne det lett falle et streif av vemod over en gammel ungkar, men alderen kommer meg til unnsetning: Jeg er førti år eldre enn dem, kunne vært deres bestefar og har oldingens glede over at Livet lever, selv om jeg står på sidelinjen og er tilskuer. Det har jeg i grunnen alltid gjort. Slik ble min lodd i livet. Men jeg merker nok en liten glød av den gule Morild i Blodet, og er ikke fremmed for tanken på kjærligheten som en helvedeshed Musik, som faar selv Oldingers Hjærter til at danse.

Vi ser Franco Zeffirellis gripende filmversjon av Romeo og Juliet, og jeg synes Shakespeares vers får dobbel kraft i samvær med de to elskende: Give me my Romeo; and, when he shall die, / Take him and cut him out in little stars, / And he will make the face of heaven so fine / That all the world will be in love with night …

1. mai – Pave Johannes Paul 2., som jeg bare kaller den Store, fikk aldri Nobels fredspris, enda han til og med ifølge sovjetlederen Gorbatsjov var det enkeltmennesket som bidro mest til Jernteppets fall. Det var også han som samlet verdensreligionene til møte i Assisi, med bønn om fred og forsoning i ly av den hellige Frans. Og hvem andre var det som stavret seg frem til Klagemuren i Jerusalem, gammel og nedbrutt av sykdom, med en håndskrevet lapp i hånden, der han ba jødene om tilgivelse for alt det onde de kristne hadde gjort mot dem gjennom tidene? Hvem har noensinne besøkt et fengsel for å tilgi og omfavne mannen som ville myrde ham? Grunnen til at prisen aldri falt på 18

MAI 2011

paven fra Polen, var ikke at han ikke var stor, men at prisutdelerne var så sørgelig små. De fikk en støkk i seg da Moder Teresa takket for prisen med en moralpreken som ikke falt i god jord, hverken hos den offisielle eller den reelle makteliten, overbevist som de alle fremdeles er om at Norge setter selve standarden for hva som er moral og umoral i verden.

Særlig upassende var det at hun nevnte vern om familien og de ufødte under den nasjonale selvforherligelsen som den årlige nobelfesten har utartet til. Her ligger det så å si i kortene at prismottagerens hovedtema bør være nordmennenes fremragende plass som generøse givere og moralske voktere i verdenssamfunnet. Men Moder Teresa hadde liv og samvittighet knyttet til en høyere lov og sa det hun hadde på hjertet, for selv om denne loven for lengst var nedstemt av våre tingmenn og foraktet av flertallet i festlyden, var den gjeldende rett for de fleste som dyrket andre guder enn seg og sitt. «Aldri mer!» må komitéen ha sagt til seg selv da den lille nonnens enkle ord sirlet som en vårfrisk bekk gjennom vår sure nasjonale hengemyr. Derfor fikk fredsstifteren Johannes Paul den Store, som stod under samme lov, aldri fredsprisen.

Men i dag ble han «saligkåret» på Petersplassen, slik han selv for noen år siden skrev Moder Teresa inn blant de salige. Salige er de som skaper fred, står det. Kan et menneske gjøre noe større? De fremste fredsskaperne i det 20. århundre var uten tvil Mahatma Gandhi, Johannes Paul 2. og Nelson Mandela. Mot disse tre blir selv krigeren Winston Churchill en smågutt. Men om fem hundre år, når historiens sus har stilnet rundt de store menn, og de står igjen uten annet lys enn sitt eget, tror jeg den lille nonnen fra Albania vil overstråle dem alle.

19

ENEBOERLIV

2. mai – Hva skal vi mene om amerikanerne? De tar seg til rette i verden med en brautende brutalitet som ikke er nostri temporis, for å si det med keiser Trajan. I byen Abbottabad i Pakistan, fem mil nordøst for Islamabad, har de i dag myrdet Osama bin Laden, fireogtyve elitesoldater mot én ubevæpnet mann. Sønnen Khalid og to andre ble også drept i angrepet. Bin Laden ble skutt to ganger i brystet og deretter over venstre øye, ble det sagt. Slik fikk amerikanerne tatt blodhevn for terrorangrepene for ti år siden. Det føles trygt å bo i et land og en verdensdel med ledere som ikke er primitive nok til å gjøre slikt, selv om de hadde hatt makt til det. Jeg skjønner at undertrykte rumenere kunne drepe tyrannen – det er de rettsløses rett – men jeg fatter ikke at en såkalt «verdensmakt» ikke skulle være sterk nok til å ta en terrorist til fange og gi ham en lovlig og sivilisert rettergang. Terrorismen vinner en seier hver gang vi svikter vår egen rettskultur og svarer med samme mynt.

Det sitter nok flere terrorister i den afghanske fjellheimen og er såre tilfreds med at de har maktet å skremme oss til handlinger som burde være fremmede i vår vestlige sivilisasjon. Jeg synes jeg skimter hånfliret deres hver gang jeg må gjennom en av de hysteriske sikkerhetskontrollene amerikanerne har pålagt verden, til og med når vi skal inn i Peterskirken. Det kan ikke skyldes annet enn at de er livredde. Terroristene har oppnådd det de ville. Det er liten grunn til å glede seg over dagens «seier», for det er en seier på terrorismens premisser. For sivilisasjonen er det et trist nederlag. Trajan var klokere enn Obama: En slik opptreden er ikke «vår tid verdig».

20