Endetid av Sylvia Browne

Sylvia Browne i samarbeid med Lindsay Harrison

ENDETID Forutsigelser og profetier om verdens undergang – sett fra den andre siden

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Sylvia Browne Originalens tittel: End of Days © 2008 Sylvia Brown All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form. This edition published by arrangement with DUTTON, a member of Penguin Group (USA) Inc. First published in the United States under the title End of Days: predictions and prophecies about the end of the world by Sylvia Browne with Lindsay Harrison Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-29168-6 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Kristin Stephansen-Smith Sats: Type-it AS, 2011 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11.6/13.3 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Fra Sylvia og Lindsay Til Kristen, Misty, Crystal og Willie

IN NH OL D

Innledning 9 1. Verdens ende: Hvorfor denne boken nå? 15 2. Gamle forestillinger om dommedag 27 3. Kristne, jøder og katolikker om verdens undergang 58 4. Andre store religioner og verdens ende

94

5. Profetene snakker om endetiden 125 6. Dommedagssekter 161 7. Dommedag sett gjennom mine øyne 192 8. Menneskeheten i endetiden 222

IN NL ED NI NG

J

eg er lei av å være redd, og jeg vet at du også er det. Ikke for det, det er mange ting å være redd for i dagens verden. Vi blir ustanselig bombardert med overskrifter om kriger og atomkraftverk og terrorister og attentater og sivil uro og økonomisk usikkerhet og politisk tåkeprat og ekstremvær og et miljø som blir stadig mer helsefarlig. Men det kommer et punkt der det blir for mye å ta stilling til, og der tanken på tingenes tilstand ikke fører til noe annet enn at man havner i sengen med en kald klut på pannen.

Og da, når du allerede er på bristepunktet, er det en eller annen i nærheten som føler seg kallet til å nevne at ifølge mayaenes gamle kalender vil verden uansett gå under i 2012, så derfor er det ingenting som egentlig spiller noen rolle i det hele tatt. Eller de har hørt eller lest et eller annet sted at det står i Johannes’ åpenbaring eller Daniels bok eller Nostradamus at vi alle sammen kommer til å være døde om to år eller fem år eller ti år eller hva det nå var, eller at det er «tydelige tegn» på at verdens ende er rett rundt hjørnet. Og selvfølgelig minnet det dem på en eller annen skrekkelig film de har sett der det bare ble igjen en håndfull mennesker på jorden etter at den ble truffet av en kjempestor asteroide, og de overlevende minnet mest om zombier, der de vandret rundt i folketomme byer og forsøkte å drepe hverandre på grunn av en brødskorpe.

Det er nesten nok til at du mister lysten til å legge deg i sen9

gen, og velger å gjemme deg under den i stedet. Nesten. Men før du gjør det, vil jeg innstendig oppfordre deg til å stille noen spørsmål rundt disse dystre dommedagsprofetiene. Hvem var for eksempel mayaene, og hvordan kom de frem til en kalender som ender i 2012? Hva står det egentlig i Johannes’ åpenbaring eller Daniels bok som «beviser» at dommedag virkelig er nær forestående, og hva vet vi i det hele tatt om de omstendighetene de opprinnelig ble skrevet under? Hvem var Nostradamus, hvorfor blir han tillagt større ekspertise med hensyn til verdens undergang enn resten av oss, og er det sant at skriftene hans er så fulle av symbolikk at det faktisk er umulig å avgjøre hva han egentlig snakker om? Hva går de egentlig ut på, disse «tydelige tegnene» på at vår tid på jorden nærmer seg slutten – og bare av ren nysgjerrighet kunne det være interessant å vite om disse tegnene har dukket opp tidligere i denne planetens historie også, og kanskje er blitt feiltolket? Og den filmen vi snakket om, ga den seg ut for å være en dokumentar? Finnes det virkelig noen gyldig grunn til å tro at en gigantisk asteroide, stor nok til å ødelegge vår verden, er på vei mot oss, eller at den kanskje vil komme til å sette kurs for oss en gang i nærmeste fremtid?

Nittini ganger av hundre vil svaret på et noe som som helst av alle disse spørsmålene være: «Jeg har ingen anelse.»

Hvis du har sett meg på fjernsyn eller hørt meg holde foredrag og/eller lest bøkene mine, vet du at jeg er dypt og inderlig overbevist om at kunnskap er makt, og at det første man bør gjøre hvis man er redd for noe, er å sette seg så grundig som mulig inn i alt som berører saken. Jeg ville aldri si: «Ikke vær redd for verdens undergang», for – som du vil oppdage når du leser denne boken – vi mennesker er nesten genetisk disponert for å tenke på den og engste oss for den. Men jeg vil innstendig oppfordre deg til å lære alt du kan om emnet, danne deg dine egne oppfatninger og, kanskje fremfor alt, finne ut om det er mulig å foreta et valg mellom å gjøre slutt på denne planeten eller redde den.

Hensikten med denne boken er altså å erstatte frykt med fakta, å bevise at kunnskap er makt, og å forsikre leserne om at selv 10

om verden skulle gå til grunne i morgen (og det kommer den ikke til å gjøre), vil Gud fremdeles bevare oss i all evighet, slik han lovet da han skapte oss.

Sylvia C. Browne

ENDETID

KAPITTEL EN

Verdens ende: Hvorfor denne boken nå?

V

ær så snill å ikke trekke den konklusjonen at det er noe presserende betydningsfullt ved det tidspunktet denne boken kommer på. Jeg kan love deg at du vil få tid til å lese den mer enn én gang før det blir slutt på alt liv på jorden.

Faktisk er det flere grunner til at denne boken sto øverst på prioriteringslisten min. Jeg skal komme tilbake til mange av disse grunnene underveis, i den konteksten som hvert enkelt kapittel utgjør. Men en av de viktigste grunnene er også en av de mest innlysende: De siste par årene har jeg fått utrolig mange spørsmål om når verdens ende vil inntreffe. Hva med Kristi tilbakekomst? Når skal vi begynne å se etter ham? Eller er han her nå?

Er Antikrist her allerede, og hvis ikke, når vil han dukke opp, og hvem vil han være? Hvor bokstavelig skal vi ta Johannes’ åpenbaring i Bibelen? Kommer henrykkelsen virkelig til å finne sted? Nostradamus fikk det til å høres ut som om Antikrist er blant oss her og nå, og mayaenes kalender fastslår eksplisitt at verden vil gå under i 2012, som er rett rundt hjørnet. Er det sant? Og hvis ikke, når kommer den til å gå under, og på hvilken måte?

Når et emne dukker opp gjentatte ganger blant klientene mine, begynner jeg selvfølgelig å lure på hva det er som forårsaker dette «sammentreffet». (Ja, for du vet at det ikke finnes noe slikt som sammentreff, ikke sant?) Og jeg har et par teorier. En av dem 15

går ut på at det i kjølvannet av alt hysteriet rundt årtusenskiftet – og la oss se det i øynene, ordet hysteri er ikke for sterkt – har oppstått en generell følelse av at man har klart å unnslippe en geværkule, som om vi på en eller annen måte unnslapp en uunngåelig, total ødeleggelse, slik at vi nå lever på lånt tid. En annen teori innebærer at apokalyptiske bøker, artikler, fjernsynsprogrammer og prekener i kirken ble voldsomt populære ved dette århundreskiftet, og selv om de (imaginære) verdens-undergangkrisene har kommet og gått, har ubehaget ved all denne informasjonen fortsatt å syde i folks bevissthet, helt til den nå koker over. En tredje teori er – som du vil se i en del av kapitlene i denne boken – at jeg vet at den åndelige bevisstheten på kloden vår kommer til å vokse til en enestående styrke og kraft i løpet av dette århundret, etter hvert som vi mennesker omsider begynner å lytte til de åndelige stemmene inne i oss. Og de minner oss på dette: Ja, det er faktisk på tide å beskikke vårt bo. Den åndelige veksten er allerede i gang, og den får flere og flere av klientene mine til å tenke lenger enn til den daglige tredemøllen og lete etter svar på de mer overordnede spørsmålene om fremtiden for deres egen sjel, og for alle de sjeler som i dag befinner seg på en planet som i henhold til utallige rykter ikke kommer til å vare evig.

Flere av disse klientene slet med den samme, høyst forståelige frykten. De klarte ikke å skyve fra seg en følelse av at verdens ende måtte være nær forestående, for hvorfor skulle de ellers tenke på den hele tiden? Av hensyn til dem og alle andre som deler denne frykten, vil jeg nå legge frem konkrete beviser på at vi som lever i verden i år 2008, ikke er de første som har følt seg overbevist om at slutten er så nær. Her er noen historiske eksempler som lett kan verifiseres: Omtrent år 2800 f.Kr. ble følgende ord hugget inn i en assyrisk steintavle: «Jorden vår er degenerert i løpet av disse siste tider. Det er tegn som tyder på at vi raskt nærmer oss slutten.»

I Bibelen, i Matteus 16,28, står det at Jesus sier til disiplene sine: «Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.» Og i Matteus 24,34: «Sannelig sier jeg dere: Denne slekt 16

skal ikke forgå før alt dette skjer.» Begge disse utsagnene ble tolket dit hen at Jesus ville vende tilbake før apostlene døde.

Rundt år 90 e.Kr. forutsa den fjerde paven, den hellige Klemens I, at verdens undergang var nær forestående.

I det 2. århundre e.Kr. var det en kristen sekt som ble kalt montanistene, som trodde at Kristus ville vende tilbake i deres levetid, og at det nye Jerusalem ville «dale ned fra himmelen, sendt av Gud». Og en romersk leder var så overbevist om at det bare gjensto to dager før verden ville gå under, at han og tilhengerne hans forberedte seg ved å kvitte seg med husene sine og alle andre eiendeler.

I år 365 f.Kr. utstedte en biskop ved navn Hilary av Poitiers en offentlig erklæring om at verden ville gå under samme år.

En eller annen gang mellom år 375 og 400 e.Kr. var det en av Hilary av Poitiers’ studenter, den hellige Martin av Tours, som forberedte sine tilhengere på at jorden avgjort ville gå under ikke senere enn år 400 e.Kr. Han uttalte også: «Det er ingen tvil om at Antikrist allerede er født.»

En rekke dommedagsprofetier var knyttet til midten av det første årtusen. Dette gjeldet blant andre Hippolyt av Roma, «motpaven» som midlertidig trådte ut av den katolske kirke i protest mot de reformasjoner som ble innført. De beregningene han utførte, overbeviste ham om at Kristi gjenkomst ville inntreffe seks tusen år etter skapelsen, eller i år 500 e.Kr. Den romerske teologen Sextus Julius Africanus var sikker på at verdens undergang var forutbestemt til å inntreffe i år 800 e.Kr. Hvert år feirer de kristne Maria bebudelsesdag den 25. mars, den dagen da jomfru Maria ble oppsøkt av en engel som fortalte henne at hun skulle føde Kristusbarnet. I 992 falt langfredag, erkjennelsen av Kristi korsfestelse, sammen med Maria bebudelsesdag. Denne begivenheten var blitt forutsett gjennom flere århundrer, og man regnet med at dette innvarslet Antikrists komme, tett fulgt av verdens undergang i henhold til Åpenbaringen. År 1000 var en anledning som utløste det første offisielle millenniumhysteriet. Dette ble ytterligere forsterket av at Karl den 17

stores legeme ble fjernet fra graven, fordi legenden forteller at en keiser en dag skal stige opp fra sin grav for å kjempe med Antikrist.

Mange autoriteter som høyt og tydelig hadde proklamert at verden avgjort ville gå under i år 1000, forklarte sin åpenbare feilberegning ved å «innse» at de burde ha lagt Jesu levetid til sine profetier. Resultatet var at man nå kunne være helt sikker på at verden ville gå under i 1033.

En prest ved navn Gerard fra Poehlde var derimot sikker på at Kristi tusenårsrike faktisk begynte da Konstantin kom til makten. Derfor ville Satan unnslippe trelldommen i 1147 og overta Kirken.

Den spanske astrologen John av Toledo ble overbevist om at en bestemt konstellasjon mellom planetene i 1186 var et tegn på at verden ville gå til grunne som følge av sult, jordskjelv, katastrofale uvær og vulkanutbrudd.

Ifølge en italiensk mystiker og teolog ved navn Joachim av Fiore var Antikrist allerede inkarnert på jorden og ville bli overvunnet av kong Richard I av England. Seieren ville innvarsle den store gjenfødelsen av verden i 1205.

I 1260 profeterte dominikanermunken broder Arnold en nær forestående verdens undergang der han ville anmode Jesus om å dømme kirkeledere verden over, hvoretter Jesus ville avsløre paven som den lenge ventede Antikrist.

Pave Innocens III forkynte 1284 som verdens ende. Han kom frem til dette årstallet ved å legge 666 år, et tall hentet fra Åpenbaringen, til den datoen da islam ble grunnlagt.

I 1300 offentliggjorde fransiskaneren og alkymisten Jean de Roquetaillade en rekke profetier som omfattet Antikrists komme i 1366, etterfulgt av en tusenårig sabbat ikke senere enn i 1370, og Jerusalems innsettelse som verdens sentrum.

Et samfunn som kalte seg «De apostoliske brødre» og anså seg selv for å være den nye autoriteten innenfor den romerskkatolske kirke, var overbevist om at alle kirkens menn, inklusive paven, ville bli drept i 1307 i en omfattende krig som ville føre frem til Åndens tidsalder.

Den tsjekkiske erkediakonen Militz av Kromeriz insisterte på 18

at Antikrist ville avsløre seg selv i 1367 og fremkalle verdens undergang.

I 1496 var det mange kirkeledere som begynte å vente på apokalypsen ut fra det faktum at det snart ville være femten hundre år siden Kristi fødsel.

Astrologer forutså en massiv, global oversvømmelse som ville ødelegge verden i 1524.

Reformatoren Hans Hut gjorde det til sin oppgave å samle 144 000 utvalgte helgener som skulle forberede Jesu tilbakekomst i 1528.

En tysk visjonær ved navn Melchior Hoffman profeterte Kristi gjenkomst i 1533 og gjenopprettelsen av Jerusalem i Strasbourg i Tyskland. Han tolket Åpenbaringen dit hen at bare 144 000 troende ville bli spart, mens resten av verden ville forgå i flammer.

Astrologen Richard Harvey forutså Kristi gjenkomst ved middagstid den 28. april 1583.

Ifølge dominikanermunken, poeten og filosofen Tomasso Campanella var solen og jorden forutbestemt til å kollidere i 1603.

I 1661 kom en gruppe som kalte seg «The Fifth Monarchy Men», frem til at hvis de overtok Parlamentet, kunne de bevise for Gud at troen fremdeles var høyst levende på jorden, og at tiden var inne for Jesus til å vende tilbake og gjøre krav på sitt rettmessige tusenårsrike.

Christofer Columbus skrev Profetienes bok ved slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. Den inneholder blant annet et varsel om at verdens undergang ville finne sted i 1658.

Da den russisk-ortodokse kirke gjennomgikk en reformasjon, var det en gruppe som kalte seg De gamle troende, som løsrev seg fra Kirken og utformet sin egen ultrakonservative, ultratradisjonelle tro. Innbakt i denne troen lå overbevisningen om at verden ville gå under i 1669. Mellom 1669 og 1690 valgte nesten tyve tusen Gamle troende å brenne seg til døde i stedet for å stå ansikt til ansikt med Antikrist.

Baptistlederen Benjamin Keach levde på 1600-tallet. Han forutså at verdens undergang ville inntreffe i 1689, samme år som den franske profeten Pierre Jurieu hadde pekt ut.

19

Cotton Mather, puritansk minister og viden kjent heksejeger, forutsa verdens ende tre forskjellige ganger, hvorav den første var i 1697.

Den 13. oktober 1736 var det mange som forberedte seg på en stor, global oversvømmelse forutsagt av William Whitson, en britisk teolog og matematiker.

Den kjente mystikeren Emanuel Swedenborg fikk englebud om at verden ville gå under i 1757.

Charles Wesley, som grunnla metodismen sammen med broren John, var sikker på at dommedag ville inntreffe i 1794.

John Wesley var ikke enig med broren om tidspunktet for verdens undergang og erklærte at det i virkeligheten var i 1836 at «Dyret i Åpenbaringen» ville stige opp av havet og den nye fredens æra ville begynne.

Den presbyterianske ministeren Christopher Love forberedte sine tilhengere på et massivt jordskjelv som ville ødelegge jorden i 1805.

I 1814 sto en 64 år gammel profet ved navn Joanna Southcott frem og hevdet at hun gikk gravid med Jesusbarnet, og at han ville bli født 25. desember 1814. Skjebnen ville det slik at hun døde den dagen i stedet for å føde, og det kom ikke som noen overraskelse på noen da en obduksjon viste at hun ikke var gravid i det hele tatt.

Margaret McDonald, en femten år gammel kristen profet, erklærte i 1830 at Antikrist var Robert Owen, en av sosialismens grunnleggere.

Det var en utbredt oppfatning at Krimkrigen i 1853–56, da Russland og Frankrike sloss om hvem som skulle ta Palestina fra Det ottomanske rike, faktisk var det store slaget Harmageddon som er forutsagt i Åpenbaringen.

Den britiske profeten Ursula Southeil, som levde på 1500-tallet og ble berømt og/eller beryktet som Moder Shipton, skal etter sigende ha sagt: «Verdens ende står for døren/i atten hundre og åttien.» Senere har det vært spekulert i om de fleste av Moder Shiptons profetier egentlig ble skrevet og tillagt henne etter at hun døde, og at «hennes» 1881-profeti i virkeligheten kom fra forleggeren hennes, Charles Hindley.

20

Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, også kjent som Mormonkirken, skal etter sigende ha sagt: «I Guds Herrens navn forutsier jeg, og la det bli skrevet ned – Menneskesønnen vil ikke stige ned fra himmelens skyer før jeg er åttifem år gammel.» Smith ville ha fylt åttifem i 1890.

Heldigvis hadde han allerede vært død i nesten femti år på det tidspunktet.

Mot slutten av 1800-tallet påsto legen William Thomson, også kjent som lord Kelvin, at det bare var nok oksygen i atmosfæren til å holde liv i menneskeheten i tre hundre år, og derfor kom den menneskelige rase til å bli utryddet ved kvelning.

I påvente av 13. november 1900, som var den datoen de hadde utpekt som dommedag, valgte mer enn ett hundre medlemmer av den russiske sekten «Den røde døds brødre og søstre» å begå selvmord på den datoen.

Ifølge beregninger utført av seismologen og meteorologen Albert Porta ville en helt spesiell sammenstilling av seks planeter den 17. desember 1919 skape en magnetisk strøm som var så kraftig at den ville få solen til å eksplodere og oppsluke jorden.

Herbert W. Armstrong, som grunnla «Guds verdensvide kirke» tidlig i 1930-årene, trodde at henrykkelsen ville finne sted i 1936, og at bare medlemmer av hans kirke ville bli trukket inn i Jesu armer og ført opp i himmelen til frelsen. Da 1936 kom og gikk uten noen henrykkelse, endret han profetien til 1975.

Bibellæreren Leonard Sale-Harrison turnerte i Nord-Amerika i 1930-årene for å lede en rekke profetikonferanser, der han forsikret sine tilhørere om at verden ville gå under i 1940 eller 1941.

Da staten Israel ble grunnlagt i 1948, var det mange kristne som trodde at den siste av de forutsagte begivenheter som ville føre frem til Kristi gjenkomst, nå hadde funnet sted.

Astrologen Jeane Dixon forutsa at planeten vår ville gå til grunne 4. februar 1962 som følge av krefter utløst av en planetkonstellasjon.

Moses David, grunnlegger av en religiøs gruppe som ble kalt «Children of God», forutsa at en komet ville treffe jorden, anta21

gelig i 1973, og at den ville utrydde alt liv i USA. Deretter reviderte han profetien så den også omfattet et stort slag i 1986, Harmageddon, og Kristi gjenkomst i 1993.

I 1987 kom forfatter og pedagog José Argüelles med en advarsel om at med mindre 144 000 mennesker samlet seg på oppgitte steder verden over den 16. og 17. august til ære for The Harmonic Convergence, ville Harmageddon være uunngåelig.

NASA-vitenskapsmannen Edgar C. Whisenant skrev en bok med tittelen 88 Reasons Why the Rapture Could Be in 1988, og den solgte i mer enn fire millioner eksemplarer.

Den fundamentalistiske forfatteren Reginald Dunlop forutsa at ettersom 23. september 1994 var den siste datoen som var innkodet i den store pyramiden ved Giza, var det åpenbart ikke meningen at verden skulle bestå utover denne datoen. Året 1999 var utpekt av mange som den absolutte verdens ende. Dette gjelder Syvende-Dags Adventistene, Jehovas vitner, lingvisten Charles Berlitz, den åndelige historikeren fader Charles Moore, den pensjonerte elektronikkingeniøren Gerald Vano, spiritualisten Eileen Lakes, rakettforskeren Hideo Itokawa, «Messias-rabbineren» Michael Rood, fjernsynsevangelisten Jack Van Impe, tidligere NASA-konsulent Richard C. Hoagland og forhenværende forretningsmann, politiker og kultleder Joseph Kibweteere, bare for å nevne en liten håndfull.

Michael Travesser, født Wayne Bent, er tidligere sjømann og nå åndelig leder for en sekt i New Mexico, «The Lord Our Righteousness Church». Travesser hevder at han er den lenge etterlengtede messias, og han forutsa at verden ville ende med en apokalyptisk tildragelse ved midnatt den 31. oktober 2007.

Etter en intrikat rekke beregninger basert på bibelske profetier konkluderte den britiske sekten «The Lord’s Witnesses» med at FN ville overta verden i den synodiske måneden forut for 24. april 2001, som tilfeldigvis også er 666 hebraiske måneder etter innstiftelsen av FN. Siden det ikke slo til, er det antagelig trygt å anta at vi ikke trenger å engste oss for annen del av profetien deres – som går ut på at etter at FN har fått global kontroll, vil Harmageddon begynne den 21. mars 2008, og tre fjerdedeler av jordens befolkning vil bli drept.

22

Vi kommer til å drøfte mange flere dommedagsprofetier i løpet av denne boken, og selv da har vi ikke engang skrapt på overflaten av den menneskelige jakten på bare én eneste pålitelig antydning om hvordan det kommer til å gå med oss. Jeg kommer til å blande meg inn med mine egne forutsigelser også, ikke for å bidra til forvirringen, men fordi jeg tror at det er aspekter ved verdens undergang som det ikke blir tatt tak i ofte nok, mens andre aspekter får langt mer oppmerksomhet og troverdighet enn de fortjener.

Tre generelle dommedagskategorier Det stemmer kanskje ikke for hver eneste av de teoriene om verdens undergang som vi skal gå etter i sømmene, men det er i hvert fall en generell sannhet at dommedagsprofetiene faller i én av tre kategorier: De vil være knyttet til teorier om millenniumskifter, apokalypsen eller messias.

Millennialisme er selvfølgelig utledet av det latinske ordet for ett tusen år. Teoriene knytter seg til en overbevisning om at jorden vil bli utsatt for en rekke ødeleggende katastrofer, hvoretter den «frelste» delen av menneskeheten vil tilbringe evigheten i paradisisk lykksalighet. Ved første blikk kan det se ut til at millennialismen innebærer at vi alle bør gå inn i en endetidspanikk ved årtusenskifter, som om det skulle ligge en dommedag implisitt i enhver kalenderdato som har tre nuller i seg. Og ifølge historien er ikke vi den første globale befolkningen som har gått i denne mentale og emosjonelle fellen.

Men som vi skal se nærmere på i kapittel tre, har millennialismen i virkeligheten sin rot i Johannes’ åpenbaring i Bibelen, som er apostelen Johannes’ profeti (eller mareritt, eller politiske essay) om endetiden. I kapittel 20 skriver Johannes: Da så jeg en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Og han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, låste 23

igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått ... Og da så jeg troner, og på dem satt de som hadde fått makt til å holde dom. Og jeg så også sjelene til dem som var blitt halshogd på grunn av sine vitnesbyrd om Jesus og for Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot dyrets merke på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var gått ... Og når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel og dra ut for å forføre folkene … og for å samle dem til strid ... Og de marsjerte opp over jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede by, men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem, og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i en sjø av ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten var, og der skal de pines dag og natt i all evighet.

Det er ikke vanskelig å lese disse versene og forstå hvorfor den kulturelle betydningen av en tusenårsperiode har holdt seg levende til denne dag, helt uavhengig av om de som tror på denne betydningen, og er bekymret for den, i det hele tatt har noen tilknytning til Bibelen.

Apokalyptisisme er en teori om endetiden som innebærer at Gud kanaliserer sin vrede mot jorden i en rekke verdensødeleggende hendelser og deretter dømmer hvert enkelt menneske ut fra deres gjerninger på jorden, før han til sist inntar sin rettmessige plass igjen som skaper og enerådende hersker over himmel og jord.

De dypeste røttene til apokalyptisisme finner man antagelig i Daniels bok i Det gamle testamente, som vist i følgende utdrag: Jeg så i et syn om natten at himmelens fire vinder satte det store havet i opprør. Og fire store dyr steg opp av havet.

Det første var som en løve og hadde ørnevinger. Mens jeg så på det, ble vingene revet av, og det ble løftet opp fra jorden og reist opp på to føtter som et menneske, og det fikk 24

et menneskes bevissthet. Så fikk jeg se et dyr til, det andre i rekken, og det minnet om en bjørn. Det ble løftet opp på den ene siden. I gapet mellom tennene hadde det tre ribben, og det ble sagt til det: «Stå opp og ét mye kjøtt!» Deretter så jeg et annet dyr som lignet en leopard, med fire fuglevinger på ryggen, og dyret hadde fire hoder, og det ble tildelt stor makt og myndighet. Så fikk jeg i mine nattlige visjoner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og umåtelig sterkt, og det hadde store tenner av jern og åt og knuste; og det som ble til overs, trampet det ned med føttene …

En konge med uforferdet ansikt, en som forstår gåter, skal stå frem. Han vil få stor makt, og han vil forårsake fryktelige ødeleggelser, og han vil lykkes med det han gjør og ødelegge mektige menn og de helliges samfunn …

En salvet vil bli ryddet av veien og vil ikke få noenting.

Og folket til den fyrsten som skal komme, vil ødelegge byen og helligdommen. Den skal ende sine dager i en oversvømmelse, og der vil bli krig, og ødeleggelser er fastsatt … Og på vederstyggelighetens vinger skal det komme en som sprer ødeleggelse, helt til ødeleggelsen strømmer ut over ødeleggeren selv …

Og det skal komme en trengselstid … og mange av dem som sover i jordens støv, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig forakt. Og de som er vise, skal skinne som himmelhvelvingens klare lys; og de som vender mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene i all evighet.

Og så er det messianismen, som baserer seg på det premisset at når enden kommer, vil en messias (av det hebraiske ordet som betyr den salvede) eller frelser stå frem på jorden for å lede Guds trofaste og fromme tilhengere fra den lidelsen og undertrykkelsen de har måttet tåle, inn i en evighet av himmelsk, fredfull glede. De mest åpenbare eksempler på messianisme finner man i den kristne og jødiske tro, men vi skal få se at det også er andre store religioner der man fortsetter å vente på at en messias skal ankomme før endetiden og føre dem trygt inn i Guds armer. Én av grunnene til at menneskeheten historisk sett har vært 25

så fascinert av tanken på verdens ende, slik jeg ser det, er at selv om Gud gang på gang har lovet oss at vi alle skal leve evig, er det mye enklere for bevisstheten vår å forstå det jordiske mønsteret med «begynnelse, midte og ende» enn å fatte tanken på evigheten. Vi hører det faktum at det ikke finnes noe slikt som tid på den andre siden, at det ikke eksisterer annet enn et evigvarende «nå», og for oss blir dette forståelig nok umulig å forestille seg, ettersom vi her på jorden bokstavelig talt er helt besatt av tiden. Begavede teologer og åndelige ledere forteller oss at denne planeten slett ikke er vårt virkelige hjem, men at vi har et harmonisk, hellig hjem som venter tålmodig på at vi skal forlate kroppen vår og komme tilbake dit hvor vi hører til.

Men vi har ingen bevisst erindring om at vi har levd noe annet sted, så hvordan kan et annet sted være «hjemme»?

Alt i alt kan det altså ikke komme som noen stor overraskelse at et samfunn som orienterer seg ut fra «begynnelsen, midten og enden» – og som er gjennomsyret av forestillingen om tidsrelaterte spørsmål som «når?» og «hvor mye lenger?» og klamrer seg innbitt til jorden i den feilaktige tro at det er det eneste hjemmet vi vet om – ønsker seg svar, alltid har gjort det og alltid kommer til å gjøre det.

Uansett om de følgende kapitlene gir svar eller bare fører til flere spørsmål, vet vi i det minste at så lenge vi stiller spørsmål, gir vi uttrykk for nysgjerrighet rundt et emne som er like tidløst som menneskeheten selv.