Endelig sommer

Endelig sommer

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70316-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Diktet sitert på side 121 er hentet fra samlingen Veisperringer av Gunvor Hofmo, Gyldendal Norsk Forlag, 1973. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Nina Lykke – Fra hytte til hytte . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Lars Saabye Christensen – Trosse . . . . . . . . . . . . . . .

21

Sondre Lerche – Inni en sang . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49

Mari Andreassen – Han har gitt seg selv sommeren

65

Ingvar Ambjørnsen – Utdrag fra Fugledansen . . . .

83

Marie Aubert – Bare gjøre det . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Shazia Majid – Perfekte sammen . . . . . . . . . . . . . . .

101

Erlend Loe – Utdrag fra Stille Dager i Mixing Part

123

Vigdis Hjorth – Endte det lykkelig? . . . . . . . . . . . . .

129

nina lykke

Fra hytte til hytte

Etter frokost går vi ned til stranda. Vi går forbi de andre hyttene, der folk sitter på verandaene. Gresset foran verandaene er slått, buskene klippet, rutene pusset, for dette er de normale menneskene. Til og med når de ikke er normale, er de normale. De kan føre de normale genene sine tilbake til svartedauen. Stien vi går på er dekket av blåskjellskall. Mamma går foran, hun er rasende. – Har du hørt på værmeldingen i dag, spør jeg, men hun svarer ikke, enda værmeldingen er noe av det hun er mest opptatt av. Hun har på seg morfars fillete badekåpe. Beltet sleper etter, tungt av sand og skitt. Alle som sitter på verandaene snur seg etter oss. De stirrer alltid på oss. Det har de alltid gjort. Kanskje det er den gamle badekåpa. Men mamma er ikke den eneste som går rundt i en gammel badekåpe her. Det hjelper ikke å stirre tilbake, da stirrer de bare enda mer, for de er de normale og vi er de gale og dette er bestemt en gang for alle i tidenes morgen. Nede ved sjøen kryper familiene sammen på svaberget, 7

rundt hver sin kjølebag. Vi har ingen kjølebag med oss, vi har aldri eid en kjølebag. De andre familiene har kjølebager med mat innpakket i metallfolie og kaffe på termos og oppskåret frukt som moren deler ut. Mamma har en ølboks i hver lomme på badekåpa. Hun åpner en av dem, legger seg ned på svaberget og lener seg på albuene og gulper i seg med høye stønn. Jeg burde tatt med meg ungene og dratt, men jeg må vente til jeg skjønner at det er helt sikkert at hun vil at vi skal dra. Dessuten har vi ikke bil og jeg vet ikke når bussene går. Og så har vi med marsvinet. Bare høyet og sagflisen fyller en egen bag, og så er det buret i tillegg. Det er typisk oss å dra rundt på et marsvin. Familiene på terrassene og svaberget ville funnet en måte å unngå det på. De ville funnet en løsning som jeg ikke engang kan forestille meg, men som i ettertid ville virket helt glassklar. Ungene setter seg tett inntil meg. Jeg kjenner varmen fra dem. De hvisker meg i øret. – Hvorfor drikker mormor øl? – Ja, sier jeg høyt og ser på mamma. – Hvorfor drikker du øl nå? Du vet at det ikke er så lurt å svømme når man har drukket? Mamma svarer ikke, bare drikker videre og ser ut mot horisonten. Det er helt stille rundt oss. Familiene lytter, venter. Mamma åpner den andre boksen. Hun ser på de andre familiene og hever boksen i været. – Det er sannelig ingen spøk å være flere generasjoner på hytta! En av dem tar på seg å svare. 8

– Nei, det har du jammen rett i! Moren i den andre familien ser seg rundt, fornøyd over å ha oppført seg så naturlig og avslappet. Mamma har drukket opp den andre boksen. Hun klemmer den sammen og raper. – Nei, sier hun og reiser seg. Hun svaier litt. – Jeg tror jeg tar meg en svømmetur, jeg. Hun finner fram dykkermasken fra bagen, tar den på seg, lar badekåpa falle ned på svaberget og går ned til vannet. Ungene og jeg følger etter. De andre familiene følger med, ansiktene deres følger oss. Hele svaberget minner om et fuglefjell. – Skal du virkelig svømme etter å ha drukket? Det er jeg som spør. Jeg står med hendene i siden. Fuglefjellet bak meg, blikkene deres brenner i ryggen. Mamma svarer ikke. Hun sklir ned svaberget, tvers gjennom tangen. Det gjør aldri jeg, for hvem vet hva som kryper rundt i de brune klasene. Mamma blir stående for å justere dykkermasken. Å stå på bunnen – det gjør jeg heller aldri. Dykkermasken har hun på seg for å se etter brennmaneter. Hun er like redd for brennmaneter som meg, det har vi felles. Jeg er til og med redd for glassmaneter, mens hun kan svømme gjennom et hav av glassmaneter, hun bare skyver dem unna. Hun er blitt modigere med alderen, jeg er blitt reddere. Nå kan jeg ikke engang bade uten å få fantasier om å være innesperret i en bil under vann og forsøke å redde ut ungene. Da hun har fått på seg dykkermasken, begynner hun å svømme utover. 9

– Hallo? Hallo? Hvor skal du? Hun svømmer videre uten å svare. Nå skal hun ta livet av seg. Hun har tenkt å slite seg ut og drukne, stille og rolig. For å straffe meg fordi jeg spurte om hun kunne snakke litt lavere da vi spiste frokost. Kan du dempe deg litt, spurte jeg, hun hadde reist seg og sto midt på terrassen og var i gang med en eller annen usammenhengende historie og alle som gikk forbi og var på vei til stranda, så på oss. Men de stirrer jo på oss uansett om mamma står i en hullete gammel underbukse og roper, eller om vi sitter helt stille ved bordet, så hvorfor kunne jeg ikke bare holdt kjeft. Fem dager har vi vært her nå, fem hele dager uten bråk. Kanskje hun bare skal ut til det nærmeste skjæret. Men nei, hun skifter retning, hun skal ut til horisonten. Ut til de evige jaktmarker. Hodet hennes blir mindre og mindre. – Mamma, hvorfor gjør mormor sånn? – Jeg vet ikke. Hodet hennes er nå en liten prikk, langt ute i de mørkeblå bølgene. Jeg tenker på ambulansebåter, helikoptre, mamma på en båre med hodet tildekket. Hva skal jeg gjøre med hytta, skal jeg selge den eller pusse opp. Det første jeg må gjøre er å bestille en container. Hun kjøper så mye dritt på tilbudslåven, fyller opp hytta med tusen billige ting som går i stykker istedenfor én dyr ting som varer. Jeg tenker på en svær økonomipakke med klesklyper hun nettopp har kjøpt, klesklyper som det ikke engang går an å åpne uten at fjæren knekker, og noen kjøkkenhåndklær, tjue kroner for tre stykker, som det 10

er umulig å tørke oppvask med, fordi de er laget av et glatt stoff som alt preller av på. Tanken på disse klesklypene og håndklærne gjør meg så rasende at jeg får tårer i øynene. Mens moren min tar livet av seg står jeg på svaberget og begynner å grine av noen kjøkkenhåndklær. – Men hva skal vi gjøre da, mamma? Hva skal vi gjøre? Ungene haler og drar i meg. – Hun gjør det bare for å skremme, sier jeg, – hun er litt sint på meg i dag. – Mamma, vi må redde mormor! Hun kommer til å drukne! Hodet hennes er nå nesten ikke til å få øye på. Jeg hadde ikke sett det hvis jeg ikke hadde visst at det var der. Men nå og da kan man se en svart nåleprikk gå opp og ned i bølgene. – Mamma, vi må ta båten og redde mormor! – Jeg vet ikke hvordan den starter. – Men vi kan bruke årene! Mamma, vi må løpe! Kom! De drar i meg. Jeg blir stående, stiv, som en flaggstang. – Men mormor er bare ute på en svømmetur. – NEI! MORMOR SKAL IKKE DØ! VI SKAL REDDE HENNE! Den minste setter seg ned og gråter. Mormor skal ikke døøøø. Mormor skal ikke døøøø. Fuglefjellet holder pusten, ungene sitter på foreldrenes fang og følger med. Jeg vil gå rundt på svaberget og vri om halsen på dem, én etter én, store som små, og når jeg er ferdig med alle sammen, skal jeg kjenne gleden over et skikkelig dagsverk. I stedet tar jeg ungene i hånden og går bort til brygga, 11

finner båten og løsner fortøyningene. Påhengsmotoren er trukket opp, den henger innover ripa og ser ut som et hode som lener haken mot brystet. Årene er slitte og brukne, det er nesten ikke noe igjen av bladene. I tillegg har vi motvind. Det er bare så vidt vi beveger oss framover. – Mamma, du må RO! Jeg kan nesten ikke se mormor lenger! Overskriftene: Mor døde mens datter sto og så på. Datter nektet å redde mor. Mor drakk øl og svømte til sjøs. Alkoholpåvirket mor døde mens datter så på. Sola skinner og det blåser hardt. Det er en grunn til at alle sitter på svaberget og ingen bader. Ingen utenom mamma. Jeg bakser med de ubrukelige årene, de er nesten helt runde og minner om gigantiske spisepinner. Vi kjemper oss forbi fuglefjellet, en centimeter av gangen. Noen av dem har reist seg og står og ser utover. Ikke fordi de vil hjelpe, men fordi de liker å holde seg orientert, følge med på det som skjer. Dette er folk som leser avisen og løser kryssord og vet hvem som har vunnet medalje i OL og om bilen går bra. Folk som liker å forklare veien. Jeg vet ingenting om hva de har oppi de kjølebagene sine, eller hva de egentlig tenker på, men hvorfor sitter de der på svaberget og ser ut som ett eneste vesen, med felles ører og øyne? Det var sånne som dem som stemte fram Hitler. Ungene lener seg langt over ripa og forsøker å ro med hendene. – Sitt rolig i båten! Først nå husker jeg at jeg har glemt å ta på dem vester. 12

De runde årene dasker rundt i vannet. Vannet og luften har skiftet plass, vannet er som luft, jeg får ikke tak. Og luften rundt meg er seig og tung, som en slags dissende, gjennomsiktig gelé. Etter det første skjæret ser vi mamma. Ungene krabber fram i baugen, de vet at det ikke er lov å reise seg i båten. – Mormor, mormor, nå kommer vi og redder deg! Hun er tjue–trevde meter unna. Jeg drar inn årene og ser på henne. Hun svømmer noen tak, dukker under for å se etter brennmaneter, og så svømmer hun noen tak igjen. – Mormor, du må ikke være redd! Den eldste snur seg mot meg. – Mamma, hun hører ikke! – Joda, hun hører oss godt. Hun bare later som hun ikke hører. – Hvorfor det? – Fordi hun er sint på meg. – Hvorfor er hun sint på deg? – Fordi vi skal dra til morfar i morgen. Vi begynner å drive, så jeg legger ut årene igjen. Armene verker. Snart er vi ved det ytterste skjæret, og mamma er bare noen meter unna. – Mormor! Mormor! Du får ikke lov til å dø! Mamma snur seg og ser på oss. Hun later som om hun oppdager oss først nå. Kanskje er det sånn, kanskje oppdaget hun oss først nå. Ønsket om å ligge noen skritt foran, som jeg likevel aldri greier, gjør ofte at jeg innbiller meg ting. 13

– Hva gjør dere her? Kom dere unna meg! – Ungene blir redde når du holder på sånn. Kan du ikke komme om bord i båten. Vær så snill. Mamma svømmer bort til det ytterste skjæret, griper tak i tangen og haler seg opp. Mens hun krabber videre opp på skjæret, skriker hun og hytter med nevene mot oss. Hun er rød i ansiktet og ser gal ut. – Hva er det dere gjør, følge etter meg sånn! Det er min båt! Du kan ikke bare ta den sånn uten videre! Gå og legg den tilbake! Gå og legg tilbake båten! – Du klemte i deg to øl og la på svøm, det er klart vi blir redde! – Du vet ingenting om hva jeg driver med når jeg er her! Du er jo aldri her! Du vet ingenting om mitt liv! Jeg liker å ta lange svømmeturer! Nå gråter hun. Hun står der på skjæret med dykkermasken på hodet og gråter fordi vi skal til faren min i morgen og jeg sitter her med en enorm og flisete chopstick i hver hånd. – Mormor, du må ikke være lei deg! – Kom dere vekk! Hun tramper med det ene beinet som et lite barn. – Kom dere vekk, sier jeg! Dere vet ingenting om mitt liv! Dere får ikke være her lenger, dere kan bare begynne å pakke! Det er min hytte og det er jeg som bestemmer! To timer etter sitter vi på en bussholdeplass. Marsvinet piper. Bilene som kjører forbi er fulle av bensin og kjernefamilier. Hvite ansikter ser på oss. Mens vi pakket lå mamma inne på et av soverommene og snakket i telefonen. Innimellom kunne vi høre at hun 14

ropte. Ute i skjulet fant jeg trillebåren, som jeg lastet all bagasjen opp på, med marsvinburet på toppen, og så begynte vi å gå i retning hovedveien. Det siste jeg gjorde før vi gikk, var å gløtte på døra inn til mamma. – Er det greit at vi tar med oss trillebåren? Jeg gjemmer den i åkeren bak bussholdeplassen, så kan du kanskje hente den etterpå? Hun holdt for røret. – Kom dere vekk herfra! Jeg greier ikke mer nå! Jeg har kommet til veis ende! Bare kom dere vekk! Bussen kommer, vi går om bord og snart lukter hele bussen av marsvinpiss. Vi skulle ha skiftet sagflisen. Marsvinet knurrer hver gang bussen svinger. Det nekter å komme ut av huset sitt, som er en skoeske som ungene har dekorert med rosa tusj. Ved Risør står faren min på parkeringsplassen og venter. Ungene løper bort til ham. – Morfar! Morfar! Ingen av oss sier noe om mamma. I mobilen sa jeg bare at planene var forandret og han spurte ikke hvorfor. Men han var opptatt av at vi kom en dag før vi hadde avtalt. Nå måtte han forklare det for Kari-Anne. – Drar dere hjem en dag før også da, spurte han, vi var på vei mot bussholdeplassen og jeg forsøkte å holde mobilen opp mot øret samtidig som jeg balanserte trillebåren med bagasjen og marsvinburet. – Ja selvfølgelig, svarte jeg. – Oj, sier han da han får øye på marsvinburet. – Oj oj oj. Hva gjør vi nå, haha, Kari-Anne er jo allergisk. Hun får pustevansker hvis hun er i nærheten av et pelsdyr. Haha! Hvorfor sa du ikke fra om dette? Hva er det du 15

tenker på? Du vet jo at hun er allergisk. Haha. Hun har alltid vært allergisk. Han ler og smiler fordi han ser på seg selv som en som har kontroll og tar alt med godt humør. Og det er ikke marsvinet som opprører ham, men at vi kommer en dag før avtalt. Han hater alt som beveger seg utenfor planen. Dette vet jeg fordi barn alltid vet mye mer om foreldrene enn omvendt. Helt fra de blir født samler barn informasjon om foreldrene, det pågår natt og dag, og til slutt vet de alt. Jeg setter meg inn i bilen og tenker på hva mine egne unger allerede vet om meg. – Vi kan sette marsvinburet i vedskjulet. Eller vi kan sette det ute, bare vi legger noe over så det ikke regner inn. Det var umulig å få noen til å passe det nå i fellesferien. Pappa rister på hodet, rød i ansiktet. – Haha! Den var god. Neste gang Kari-Anne setter seg inn i bilen, kommer hun til å få et anfall. Haha, det er nok at buret har stått i bilen i et minutt for at hun skal få et anfall. Hårene fyker jo rundt og setter seg overalt. Haha. Han svinger ut på motorveien og jeg regner ut hvor lenge vi skal være på hytta hans. Syv dager. Det er to dager lenger enn hos mamma. – Du, jeg lurte på en ting. Er det greit for deg at vi drar hjem tre dager før? – Tre dager før! Han sukker. Men han spør ikke hvorfor. Til forskjell fra mamma, som alltid synes det er for kort uansett hvor lenge vi blir, vil pappa ikke ha oss i det hele tatt. Han tror 16

selv at han vil ha oss, men han vil være alene, eller sammen med Kari-Anne. En av de mange tingene jeg vet om ham. – Ja ja. Hvis det er det dere vil så. Dere må jo bare gjøre det som er mest praktisk for dere. Ansiktsfargen hans er normal igjen, og han snakker ikke mer om marsvinet, selv om jeg også kan se de hvite hårene som flyr rundt i bilen. Fire dager etter kjører han oss til bussholdeplassen igjen. Kari-Anne er også med, for de har bestemt seg for å dra hjem de også, siden været er så elendig. I fire dager har vi sittet inne i hytta og sett regnet sile ned. Vi har spilt Yatzy og Monopol, spist brødskiver og drukket te. En kveld ble Kari-Anne og jeg sittende og prate, og neste morgen sa pappa at jeg ikke måtte holde Kari-Anne oppe så lenge om kveldene. Hun er ikke så flink til å si fra som vi er i vår familie, sa han. Men hun snakket jo hun også, sa jeg. Det var ikke bare jeg som snakket. Det er fordi hun er så høflig, sa pappa. Hver natt har jeg ligget og kastet meg rundt i sengen. Hvorfor er vi her, hvorfor gjør vi dette. For at ungene skal ha kontakt med besteforeldrene sine, fordi vi ikke har noe annet sted å gå. Vi kunne vært hjemme, dratt til Frognerbadet, vært oppe om kveldene, sittet på verandaen. Ungene kunne ligget i sengen min og den yngste kunne brukt smokk og ingen ville kommentert noe av det. Ingen ville sagt Haha, bruker hun virkelig smokk ennå, lar du dem virkelig ligge i sengen din, haha, da er det jo ikke noe rart at du er sliten hele tiden. Den siste natten var det et voldsomt tordenvær. Hele 17

bakken brakte og skalv. Lynet flerret opp landskapet så det ble lyst som midt på dagen. Men jeg var helt rolig. Jeg lå der sammen med ungene og merket hvordan det avsindige bråket gjorde meg helt rolig. Og mens ungene lå og småsnakket og stirret ut på sjøen og skrek til hver gang det lynte, sovnet jeg endelig. Vi sitter i bilen alle fem, og jeg tenker på hvor fint det hadde vært å kunne sitte på helt til Oslo, men Kari-Anne hoster og nyser med en gang hun kommer inn i bilen. – Ikke snakk om, sier pappa da Kari-Anne sier at det kanskje går bra, hun kan jo åpne vinduet og ta en allergitablett, og hun protesterer ikke. Det pøsregner, og for å unngå rushet setter pappa oss av ved holdeplassen to timer før bussen kommer. Siden det regner blir han sittende i bilen mens jeg laster av. Han virker sur, han oppfører seg som om jeg har utnyttet ham, og nå kan det være nok, nå får det være grenser. KariAnne snur seg og smiler til meg, men hun blir sittende hun også. Jeg laster av marsvinburet og all bagasjen, og pappa vinker og kjører. Så bærer jeg bagasjen inn i bussskuret. Skoesken til marsvinet er mørk av væte, og sagflisen stinker verre enn noensinne, selv om jeg skiftet den i går. Jeg står inne i busskuret mens ungene sitter på benken og tegner og leser, og ser regnet plaske ned over den tomme parkeringsplassen og samle seg i svære dammer. En måke lander litt bortenfor, jeg blir alltid så overrasket over hvor store de er. Den bakser litt med vingene og går litt rundt der ute i regnet, og jeg ser på den og tenker 18

på at også jeg er skilt, og på hvordan ungene kommer til å dra fra den ene hytta til den andre, slik jeg gjør nå. Hvis foreldrene mine lever lenge nok, vil ungene – i og med at foreldrene til eksmannen min også er skilt – ha seks steder å fordele seg på juledager, bursdager, høytider. Seks forskjellige steder å kikke innom etter hvert som alle blir skrøpeligere og skrøpeligere. Seks forskjellige hus å rydde opp i når alle etter hvert dør, og med steforeldre og stebesteforeldre i tillegg. Jeg står inne i busskuret et sted på Sørlandet og ser døtrene mine tegne og lese og ikke vite noe om hva som venter dem. Måken letter, liksom trett, som om den egentlig ikke gidder. Som om den ikke setter pris på det fantastiske å kunne fly. For den virker det vel som om vi er limt fast til bakken. Den flyr lavt over parkeringsplassen, men finner ingenting av interesse. Så stiger den og flyr over trærne, i retning havet.