Adania Shibli
En liten detalj Oversatt fra arabisk av Oda Myran Winsnes, MNO
Adania Shibli Originaltittel: Tafsil thanawi Først utgitt på arabisk av Dar Al Adab, Beirut, Libanon Copyright © Adania Shibli 2017 Published by agreement with Rogers, Coleridge and White Ltd., London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-73087-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Sats: Type-it, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt med Sabon Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Luftspeilingen var det eneste som rørte seg i det vidstrakte, golde åslandskapet som lå stablet lag på lag opp mot himmelen. Den skarpe ettermiddagssolen visket ut linjene mellom de gule åskammene, og man kunne bare så vidt skjelne den uklare horisonten som slynget seg over åsryggene med spinkle skygger av tørre, tornete blodtopper og steiner. Det var ikke annet å se, bare den tørre, uendelige Negev-ørkenen badet i trykkende augustvarme. Det eneste tegnet til liv var ulingen fra ørkenhundene i det fjerne og lyden av soldatene som holdt på å slå leir. Det var disse lydene han hørte der han sto og gransket omgivelsene gjennom kikkerten sin fra en stilling oppe på en kolle. Mot det skarpe gjenskinnet fra solen fulgte han de smale stiene som snirklet seg over sanden. Nå og da tok han en liten pause og lot blikket hvile litt lenger på en åskam. Han senket kikkerten, tørket av svetten og la den tilbake i etuiet. 7
adania shibli
Så bega han seg ut i den tjukke, tunge ettermiddagsluften igjen og gikk tilbake til leiren. Da de kom dit, hadde de funnet to hytter og restene etter en vegg av en tredje, som hadde rast sammen. Det var bare disse to som sto igjen etter den voldsomme bombingen området var blitt utsatt for i begynnelsen av krigen. Nå var det satt opp et kommandotelt og et messetelt inntil hyttene, og soldatene holdt på å drive ned stolper og teltplugger til de tre teltene som skulle fungere som brakker i forlegningen. Hans nestkommanderende, sersjantmajoren, kom ham i møte da han nærmet seg leiren, og informerte ham om at soldatene hadde fått ryddet alle steinene og bygningsrestene, og at noen av dem var i gang med å grave ut skyttergravene igjen. Han svarte at de måtte bli ferdige med alle forberedelsene innen dagen var omme, og ba ham gi beskjed til sersjantene, noen korporaler og andre erfarne soldater om å umiddelbart innfinne seg i kommandoteltet til et møte. Ettermiddagssolen fylte teltåpningen, og lyset strømmet inn og la seg over sanden så man kunne se de svake fordypningene der soldatene hadde gått. Han innledet briefingen med å forklare at hovedoppgaven deres mens de var utplassert her, var – utover å overvåke grensen mot Egypt i sør og hindre at noen kom seg inn den veien – å finkjemme den sørvestre 8
en liten detalj
delen av Negev og renske ut de araberne som måtte være igjen der. Kilder i Luftforsvaret hadde rapportert visse bevegelser som kunne tyde på at det fantes både arabere og infiltratører i området. De skulle også sende ut daglige rekognoseringspatruljer for å gjøre seg kjent med området. Operasjonen kunne komme til å vare en god stund, og de skulle være stasjonert her til de hadde sikret hele denne delen av ørkenen. De skulle i tillegg trene soldatene på ørkenkamper hver eneste dag så de ble vant med forholdene. Soldatene som var til stede på møtet, lyttet og fulgte håndbevegelsene hans over kartet, der leiren var markert som en liten, knapt synlig, svart prikk inni en stor grå trekant. Ingen sa noe til det som ble lagt frem, og i flere sekunder etterpå var det dørgende stille i teltet. Offiseren vendte så blikket opp fra kartet til de mutte ansiktene som glinset av svette i lyset fra teltåpningen. Etter en kort pause fortsatte han og ga beskjed om at de måtte sørge for at soldatene, spesielt de som nettopp var blitt innlemmet i troppen, tok godt vare på uniform og utstyr, og hvis noen manglet enten klær eller annet til munduren, måtte de gi beskjed med en gang. Det kunne heller ikke skade å minne soldatene om hvor viktig det var med god personlig hygiene, og at de barberte seg hver dag. Før han hevet møtet, snudde han seg 9
adania shibli
til sjåføren, en sersjant og to korporaler og ba dem gjøre seg klare til en første rekognoseringspatrulje i området. Før patruljerunden gikk han innom den ene hytta, som han hadde tatt i bruk som sin egen offiserbolig. Han flyttet sakene sine, som han hadde lagt fra seg rett innenfor døra, inn i et hjørne av rommet. Han hentet frem en jerrykanne og helte opp litt vann i et lite vaskefat av blikk. Så fisket han frem en klut fra utstyrssekken, dyppet den i vannet han hadde helt opp, og tørket svetten fra ansiktet. Han vred opp kluten før han tok av seg skjorten og vasket seg under armene. Deretter tok han på seg skjorten, kneppet den igjen, vred opp kluten ordentlig og hengte den på en av spikerne som fortsatt sto i veggen. Så tok han med fatet ut, helte det skitne vannet utover sanden, gikk inn igjen, satte fatet tilbake med de andre tingene sine og dro av gårde. Sjåføren satt klar bak rattet, mens resten av gruppen han hadde bedt om å bli med, sto rundt bilen. Da de så at han kom, klatret de opp bak, og han satte seg i forsetet. Sjåføren justerte setet før han strakte frem nøkkelen for å vri om tenningen og starte motoren, som sendte et voldsomt brak ut i det tomme intet. De kjørte vestover mellom de blekgule bakketoppene som strakte seg i alle retninger. Tjukke støvskyer vellet frem bak bilen og skjulte utsikten bak 10
en liten detalj
dem. De som satt bakpå, ble dekket av sand og måtte lukke både øyne og munn for å holde støvet unna. Sanden buktet seg som bølger i luften og la seg ikke igjen før bilen var ute av syne, og motorduren hadde stilnet. Først da la den seg over og visket vekk de dype, parallelle hjulsporene. De kom frem til grensen hvor det var inngått våpenhvile med Egypt, men de så ingen tegn til at noen hadde prøvd å komme seg over. Da solen begynte å nærme seg horisonten, hadde de fått nok av støvet og varmen, og han ba sjåføren kjøre tilbake til leiren. De hadde ikke sett det minste tegn til liv under patruljeringen, til tross for rapportene om at det skulle ha vært bevegelser i området. Det hadde begynt å skumre da de kom tilbake, og i øst var himmelen så mørk at man kunne skimte noen få stjerner. Leiren var ikke ferdig ennå, og idet han hoppet ned fra forsetet, ga han ordre om at alt måtte være klart før de kunne spise middag. Det satte fart på soldatene, og snart beveget silhuettene seg rundt i leiren med raske, lette bevegelser. Han gikk inn i hytta si igjen. Der inne var det blitt helt mørkt, så han stoppet opp et øyeblikk før han snudde seg mot døra igjen og satte den på gløtt så han kunne se fremfor seg. Han tok kluten, som nå var helt tørr igjen, ned fra spikeren på veggen. Han dynket den i vann rett fra jerrykannen og tørket svet11
adania shibli
ten og støvet fra ansiktet og hendene. Fra stabelen med saker i hjørnet tok han frem en lykt, løftet av glasset og satte den på bordet uten å tenne glødenettet. Så gikk han ut av hytta. Han hadde ikke vært inne i mer enn par minutter, men nå var himmelen full av stjerner. Mørket hadde pakket inn åsene rundt dem, og det var som om natten hadde senket seg over leiren på et øyeblikk. Silhuettene av soldatene beveget seg sakte igjen, og stemmene deres skar gjennom det dype, blå nattemørket mens lyktene deres smøg seg som glør inn og ut av teltene. Han gikk en runde i leiren og inspiserte hvor langt de var kommet, spesielt med å grave opp skyttergravene og klargjøre området der de skulle trene. Alt så ut til å være under kontroll, men klokka hadde rukket å passere åtte, og det var som regel da de samlet seg for å spise. Snart kunne de allikevel sette kursen mot messeteltet og sette seg rundt bordene. Etter middagen gikk han tilbake til hytta si. Fullmånen og stjernene som var strødd utover den mørke horisonten, lyste vei for ham. Han gjorde unna nattstellet, slukket lykten og la seg. Han dyttet vekk lakenet og lå uten noe over seg. Han greide å sovne til tross for den trykkende varmen i rommet. Det hadde vært en lang og tung dag for alle: 9. august 1949.
12
en liten detalj
* Han våknet av at noe kravlet oppover det venstre låret. Han åpnet øynene. Rommet var bekmørkt, den trykkende varmen gjorde fremdeles luften tett og tung. Han var dyvåt av svette. Det var et dyr like nedenfor underbuksen hans. Det beveget seg litt oppover låret, og så litt nedover. Det summet i det tomme rommet, og av og til hørte han dempede lyder fra soldatene som var satt til å holde vakt, vinden som dasket mot teltdukene, uling i det fjerne og kanskje noen kameler som snøftet. Han lå helt stille en liten stund til før han satte seg opp med en rolig, men bestemt bevegelse. Da dyret rørte på seg, frøs han til og så nedover benet. Det var for mørkt til å se hva som satt på låret, men nå var det i det minste mulig å skjelne silhuettene av møblene og tingene hans og trebjelkene i taket. Et matt lys fra måneskinnet lurte seg ned gjennom sprekkene i taket. Plutselig dasket han hånden etter dyret og slo det vekk, deretter bykset han fra sengen bort til lykten som sto på bordet og tente den. Da glødenettet lyste, holdt han lykten mellom sengen og bordet. Den eneste bevegelsen han kunne se, var skyggene fra småstein på gulvet, som danset på veggen i lysskjæret fra lykten. Han lyste over sengen, under den, og så i hvert hjørne av rommet, rundt 13
adania shibli
døra, ved utstyrssekken og stabelen med ting, langs veggen opp mot taket, og så ved sengen igjen og til slutt rundt støvlene. Han ristet klærne som hang på en spiker på veggen, kikket under sengen enda en gang, gransket gulvet nøye, tålmodig. Hvert hjørne igjen, og så veggen og taket. Skyggen hans hoppet rundt ham og svinset målløst fra side til side. Han roet seg ned, og det samme gjorde lyset og dermed skyggene i rommet. Han holdt lykten over låret, han kjente at svien hadde begynt å bre seg utover. I lyset kunne han se to små, røde prikker. Dyret måtte ha vært raskere enn ham og bitt ham før han fikk dasket det vekk. Han slukket lykten, satte den ved siden av amerikakofferten og la seg i sengen, men han greide ikke å sovne igjen. Det sved bare mer og mer rundt bittet, og ved daggry kjentes det som om han var blitt flådd levende. Han greide omsider å komme seg opp fra sengen og bort til hjørnet der tingene hans sto i spraglet lys fra morgensolen som sivet inn gjennom en sprekk i taket. Han helte vann i vaskefatet, hentet ned kluten fra spikeren på veggen, dyppet den i fatet og vred den opp før han vasket seg i ansiktet, over brystet og ryggen og til slutt under armene. Han tok på seg skjorten og heiste på seg buksen til like over knærne før han stoppet et øyeblikk for å undersøke bittet 14
en liten detalj
på låret. Han hadde hovnet opp rundt de to prikkene, som var blitt svarte og banket av smerte. Han trakk buksen helt opp, stakk skjorten nedi, strammet beltet og festet spennen like over folden. Han vred opp kluten, hengte den tilbake på spikeren, kastet et raskt blikk over vegger, tak og gulv, og så gikk han ut. * De avsluttet rekognoseringen da solen sto som høyest på himmelen. De holdt ikke ut den sviende varmen lenger, og de greide ikke å sitte i bilen, for alt metallet var så varmt at det freste etter dem ved den minste berøring. Klokka nærmet seg tolv, 10. august 1949. Soldatene i leiren søkte tilflukt i de smale stripene av skygge langs teltene. De ville helst unngå å tråkke i sanden hvor solen skinte, for hvert eneste sandkorn hadde sugd til seg varmen fra solstrålene hele morgenen. Det var likevel ikke varmen, men et voldsomt mageknip, som gjorde at han måtte trekke seg tilbake til hytta så fort han gikk ut av bilen da de kom tilbake. Det hadde begynt mens de var ute og patruljerte, og nå greide han ikke å gå innom kommandoteltet eller inspisere leiren engang. Det skitne vannet fra morgenvasken sto fremdeles i vaskefatet. Han bar det ut og helte vannet i 15