Anna Sam
En kassadames betroelser Oversatt fra fransk av Elisabeth Solberg Holm
Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-31639-6 1. utgave, 1. opplag 2010 Denne boken ble opprinnelig utgitt i 2008 med tittelen Les tribulations d’une caissiere. © Editions Stock Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009 Satt i 10,5/13,5 Sabon og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Gwenael, broren min, Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet dele denne boka med deg. Til alle dem som en eller annen gang har sittet bak en kasse.
Jeg heter Anna, jeg er tjueåtte år, har en universitetsgrad i litteratur i boks og en livserfaring som på samme tid er særegen og banal. Jeg har jobbet åtte år på et supermarked, først for å finansiere studiene og oppnå økonomisk selvstendighet, og så, fordi jeg ikke fant noen jobb i min bransje, fortsatte jeg her for å bli kassavertinne, som det så fint heter. En kasse. Ikke akkurat skapt for de helt store samtalene, hvis man ser bort fra de små pipene den jevnlig utstøter når man skanner varene. Hadde jeg hørt lenge nok på denne lille lyden, kunne jeg endt med å tro at jeg var en robot. For øvrig bidrar ikke de flyktige møtene med kundene nevneverdig til at man føler seg levende. Men heldigvis har kontakten med de andre kollegene alltid minnet oss på vår menneskelige status. Så en dag bestemte jeg meg for å fortelle om jobben min og notere alle de små hendelsene som daglig inn7
treffer i livet til en helt vanlig kassadame. Med ett fikk jeg et nytt blikk på menneskemengden som passerer på den andre siden av kassabåndet, jeg betraktet supermarkedets univers med nye briller, jeg oppdaget en verden som var uendelig mye mer variert enn jeg hadde trodd. Du har kunder som er greie og andre som er mindre greie, de som er rike og de som er fattige, de som er sjenerte og de som brauter, de som behandler deg som om du var gjennomsiktig og de som sier hei, de ivrige som står og tripper mens de venter på at butikken skal åpne, og de som systematisk kommer rett før stengetid. Noen flørter med deg. Andre er hånlige. Hvem kan vel påstå at det ikke skjer noe i en kassadames liv? Etter å ha opplevd tilstrekkelig mange slike situasjoner fikk jeg lyst til å fortelle om dem. Her kommer noen av disse historiene, de som har gjort mest inntrykk på meg. Men nå er det på tide å ta handlevognen fatt og gå inn i supermarkedet. Gitrene er allerede på vei opp! God tur!
8
Velkommen til supermarkedet – et yrke for livet
Gratulerer! Du har endelig blitt innkalt til intervju og til og med blitt ansatt. Velkommen til supermarkedets flotte familie. Så nå har du altså blitt kassadame … unnskyld! kassavertinne. Da føler du deg vel straks langt mer sexy, ikke sant? Jobbintervjuet kan vel ikke ha vart mer enn noen minutter, bare for å få deg til å gjenta det som allerede står på CV-en og be om kontonummeret ditt. Psykotekniske prøver? Litt hoderegning? Hva mer ventet du deg?! … Hvorfor ikke like godt en grafologisk prøve! Du skal bli kassadame, ikke advokat! Det er første dagen din … … og allerede er det om å gjøre å være lønnsom for bedriften. Her er det ingen tid å miste. Opplæring på flekken. Ingen grunn til panikk. En «senior» vil ta deg under 9
sine vinger i minst … et kvarter eller … en morgen, hvis du har hellet med deg, eller … to dager hvis du har en grei leder (de eksisterer fortsatt, jeg lover). Det finnes ingen regler. Vi begynner med en runde i butikken (bare en kjapp tur, ikke sant, vi har tross alt annet å gjøre). Du vil få se garderoben, pauserommet, returhylla – eller søpla om du vil: Alle varer som ikke lenger kan selges, ender der; den vil du få mulighet til å besøke ofte –, kassakontoret der du henter vekslekassa og … og det var alt. Fra nå av kjenner du butikken godt nok til å sette i gang med jobbingen. Tid til å utforske din nye arbeidsplass? Da har du alle pausene, det vil være en festlig måte å live opp avbrekkene på. Første gang du går gjennom kasserekka i den praktfulle uniformen din fra Chanel eller Dior … eller i den gyselige arbeidsblusen (alt kommer an på butikken, på hvilken kundetype som er målgruppen) og med vekslekassa stappfull av gryn under armen (det tilsvarer tross alt flere dagers lønn), er det store sjanser for at du føler deg temmelig dum. Trekk pusten dypt, det går over. Sånn ja, da har du funnet kassa di, satt fra deg vekslekassa, alt er på plass, du er veldig konsentrert, supermotivert, «senioren» sitter ved siden av deg, du er lutter øre. Du er klar til å ta fatt på arbeidet. Ikke et sekund for tidlig. Hovedtrekkene du må huske: skanne varene (et kjapt blikk i forbifarten for å sjekke at ikke prisen er helt på jordet), få opp subtotalen, vise beløpet til kunden, 10
spørre om de har medlemskort, ta imot betaling, gi tilbake vekslepenger, eller legitimasjonen hvis det er en sjekk, legge ved kassalappen. Hele tiden med verdens mest oppriktige smil. Naturligvis. Og vips: «HaDetGodtOgFortsattFinDag» og neste kunde. Skal jeg gjenta? Til å begynne med er det fare for at det går fort, altfor fort. Særlig hvis du begynner en dag hvor det er mye folk. Men det tar heller ikke lange tiden før bevegelsene dine blir automatiske og du ikke lenger egentlig legger merke til hva du gjør. En måned er nok til å gi deg følelsen av at du og kassa er ett. Du har ikke engang lagt merke til at tiden flyr, og allerede kommer det færre og færre råd fra «senioren». Det glir inn. Du er i ferd med å bli ekspert på hurtigskanning av varer og pengeveksling. Bravo! Den er i grunnen ingen heksekunst, denne jobben … Det er bare å kunne bevegelsene, så kommer resten av seg selv. Der, ja, da lar «senioren» deg sitte alene bak spakene. Du kan nå skanne de første varene i ditt liv helt av deg selv. Wow! Sjekk meg ’a! Ja, altså, bortsett fra pipene fra skanneren, så er det ikke så voldsomt spennende … Heldigvis har du fortsatt den menneskelige kontakten med kunden (men bare smør deg med tålmodighet, dette er tema for mange av de kommende kapitlene). Å ja, det holdt jeg nesten på å glemme. Det er ikke så lett, men sabla interessant. Man må pugge varenumme11
ret på alle matvarer som selges i løsvekt: sitroner, salat, timian, artisjokker, osv. Ingen grunn til panikk. Det er ikke så uendelig mange av dem, og hvis du skulle være helt blank, så har du en huskelapp på kassa. Og så har du jo kollegene, da, Isabelle, Nadine, Marie, Nicole … som aldri er langt unna (men når det gjelder dem, derimot, må du ikke glemme hva de heter, noe som er litt av en utfordring når man har hundre kolleger). Da er det ikke lenge til første dag er over allerede … De siste kundene er på vei ut, butikken stenger. Nå, hva slags inntrykk har du fått så langt? I grunnen er det jo en ganske artig jobb. Man sender av gårde en masse varer (og på veien oppdager man en hel haug med gjenstander man ikke ante hva var til, ei heller at de fantes), man prater med masse folk, man treffer hyggelige kolleger, man hører på musikk hele dagen, man har det godt og varmt. En drømmejobb. Vel, nesten. Du må jo komme tilbake i morgen og i overimorgen og dagene etter der igjen også. Og jo mer tiden går, desto mindre gir drømmejobben deg lyst til å stå opp om morgenen. Tro meg.
12
Topp 3-lista over spørsmål stilt ved kassa
Mine damer og herrer, som velkomstgave ønsker butikken å tilby dere den eksklusive topp 3-lista over kundenes favorittspørsmål: «Hvor er toalettet?» «Har du ikke poser?» «Er du åpen?» Tatt ut av sammenhengen ser de ganske uskyldige ut, men bare vent til du sitter bak kassa. Mot slutten av dagen kommer disse spørsmålene til å gi deg lyst til å drepe (eller i alle fall til å skrike, hvis du er av det tålmodige slaget). Døm selv. Det mest presserende: «Hvor er toalettet?» Kunde (kommer stormende, oftest ganske utålmodig) «Hvor er toalettet?»
13
Kassadame (forsøker et lite øyeblikk å glemme at hun snakker med en annen kunde) «Hei!» Kunde (med stramt blikk) «…» Kassadame (sukker tungt … inni seg) «Det er der borte.» Og så peker hun på et stort, lysende skilt der det står «Toalett», rett foran kassa. Kunden løper av gårde. Naturligvis uten et eneste «takk» eller «ha det» eller «skitt». Det er sant, det er ikke lett å holde seg når det virkelig haster … Det mest aggressive: «Har du ikke poser?» En av de store revolusjonene fra begynnelsen av dette århundret: Plastposene som supermarkedene var så elskverdige å tilby sine kunder, forsvant. Det var det flere som irriterte seg over. Særlig den første tiden. Resonnementet deres var som følger: «Hvis butikken ikke lenger gir bort plastposer, så selger den det, altså kommer den til å tjene mer penger.» Jeg tenkte det samme selv, i det stille. Men jeg fikk også lyst til å si til dem: «Tenk på morgendagen og på alle de vakre landskapene uten plast du kommer til å se. Er ikke havet litt hyggeligere når det ikke flyter plastposer på det?» I dag er fraværet deres nærmest blitt en del av hver14
dagen. Man ser ikke lenger sure kunder som bare går og lar den overfylte handlevognen sin stå igjen i kassa (jo da, jeg har vært borti dem). Men kanskje kan du fortsatt være så heldig å oppleve situasjoner som denne: Kassadame (som har skannet kundens tre varer) «2,56 euro.» Kunden betaler med sjekk (ja, hva vil du, han har ingen kontanter) Kunde (som ser etter poser nederst ved kassa så han kan pakke de allerede innpakkede tomatene sine, den allerede innpakkede salaten og de allerede innpakkede eplene) «Har du ’kke poser?» Kassadame (for tredevte gang på under to timer) «Som du sikkert vet, har supermarkedene sluttet å dele ut plastposer. Du kan få pappemballasje i pappdisken eller resirkulerbare poser til 15 cent som kan byttes ut når de blir slitt.» Kunde (rasende, øynene holder nesten på å dette ut av hodet på ham) «Kunne du ikke sagt det før jeg betalte?» Kassadame (sukker tungt … fortsatt inni seg) «Jeg beklager, men det er allerede mange måneder siden vi sluttet å dele ut poser. (Med et smil.) Hvorfor 15
ikke bare ta varene med seg i hånden? De er jo allerede pakket i plast.» Kunden, nå enda mer rasende, tar eplene, salaten … og går uten å ta med seg tomatene. Sannsynligvis fordi han bare har to hender. Det mest irriterende: «Er du åpen?» Vil du gjerne være verdens høfligste, kuleste, mest upåklagelige kassadame? OK, du er i din fulle rett, og det er et høyst aktverdig ønske (glem nå likevel ikke hva du får i lønn). Men lov meg aldri å la noen forveksle deg med kassa di. Du er et menneske, ikke et «piiip». Kundene har ikke alle rettigheter. La meg derfor komme med noen forslag: Kunde «Er du åpen?» Den høflige kassadama «Jeg er det ikke, men kassa mi er det.» Den sarkastiske kassadama «Piiiip!» Og hvis kunden er innmari søt «Du kan jo sjekke …»
16
Kassadama med sitt aller vakreste smil «Er du?» Jeg lover ingenting. I forbifarten kan du merke deg at enkelte kunder vil komme med diverse varianter: – – – –
«Er du stengt?» «Er den åpen?» «Er du en kasse?» «Kan jeg få komme hos deg?»
Jeg overlater til dere å tolke …
17