En hund begravet av A.J. Rich

A.J. Rich

En hund begravet Oversatt av Anne Fløtaker

A.J. Rich Originalens tittel: The Hand That Feeds You Oversatt av Anne Fløtaker Copyright © 2015 by Amy Hempel and Jill Ciment First published by Scribner, a division of Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Published by arrangement with Ulf Töregard Agency AB Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-47757-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Lyn Randle / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12,3 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Sitatet på side 7 er oversatt fra dansk av Bente Klinge, J.W. Cappelen forlag, 1990 Sitatet fra Emily Dickinson på side 243 er gjendiktet av Kurt Narvesen (fra Samlede dikt 1, Bokvennen 2008) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Katherine Russell Rich

Hvem må ikke grøsse ved tanken på de ulykker som en eneste farlig forbindelse kan foranledige!

– choderlos de laclos Farlige forbindelser

Ja eller nei ® Jeg vil at alle skal være lykkelige. ® Jeg vet hva folk trenger, uten at de har spurt. ® Jeg er blodgiver. ® Jeg ville donert en nyre for å redde livet til en nær venn. ® Jeg ville donert en nyre for å redde livet til en fremmed. ® Jeg virker vanligvis oppriktig. ® Jeg gir mer enn jeg får. ® Folk utnytter meg. ® Folk bør i det store og hele unnskyldes.

I dag ville jeg ikke svart på noen av disse spørsmålene slik jeg gjorde for et år siden. Og det er min test, jeg laget den.

Jeg skulle bli den som endret definisjonen av en jeger ved å identifisere hva som skaper et offer. Testen: Den var en del av masteroppgaven min i rettspsykologi ved John Jay College of Criminal Justice. En filosof har sagt dette: «Det er ved terskelen man bør vente.» Jeg var ved terskelen til alt jeg drømte om.

Her er det spørsmålet jeg ville stilt i dag: Kan jeg tilgi meg selv?

Forelesningen hadde vært om viktimologi. Fins det en symbiotisk uregelmessighet i overgriperens hjerne som finner tilsvar i offerets følelsesliv? Professoren brukte «mishandlet kvinne-syndrom» som eksempel, et eksempel som foreleseren påpekte at ikke eksisterer i Diagnostic and Statistical 9

Manual of Mental Disorders (DSM-5), men som fins i lovverket. Hvorfor? Jeg trodde jeg hadde svaret.

Morgenen hadde vekket arbeidslysten, jeg gledet meg til å dra hjem og fortsette. Siden jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet over å ville ha leiligheten for meg selv igjen, dro jeg innom Fortunato Brothers og kjøpte en pose mandelkjeks med pinjekjerner til Bennett.

Leiligheten min lå i øverste etasje i et hus i en rekke av trehus i Williamsburg, Brooklyn. Ikke i hipsterområdet, dette var et gammeldags strøk. Italienske kvinner kostet fortauet utenfor husene sine hver bidige dag, pensjonerte smartinger spilte sjakk hos Fortunato’s. Hos gravsteinhuggeren i nabogata solgte de brød også. Bennett kalte dem Gravbrød.

Ryktene sa at mannen som drev geskjeften, hadde jobbet for en av de mektigste mafiafamiliene. De som jobbet der, ingen under åtti, satt på plaststoler og røkte utenfor sjappa.

Iskrembilen spilte kjenningsmelodien fra Gudfaren-filmen.

Vi pleide å si: «Det er ikke HBO, det er nabolaget vårt.»

Sekstiåtte trinn slynget seg opp til inngangsdøra mi. På veien opp kunne jeg lukte det etniske potpurriet av nypresset hvitløk i første, kokt kål i andre, deretter stekt chorizo og til slutt min egen etasje, hvor det aldri ble laget mat.

Døra var åpen. Bennett måtte ha gått ut og glemt å riste den ødelagte dørvrideren slik jeg hadde sagt. Hundene kunne ha sluppet ut. Jeg hadde tre: Cloud, en pyreneer jeg bare kalte Det store hvite lerretet, og Chester og George, to dustete, klengete pitbullblandinger jeg var fosterforelder for. Hundene var det eneste Bennett og jeg kranglet om.

Han mente det gikk på bekostning av arbeidet mitt at jeg forsøkte å redde løshunder, men jeg hadde en mistanke om at den egentlige grunnen til at han klaget, var at han ikke kunne utstå hundehår på genserne sine. Bennett var alltid kald, til og med om sommeren. Han påsto at han led av Raynauds sykdom, en tilstand med anfallsvis dårlig blodforsyning til fingre og tær. Og han fryktet den sekundære 10

formen, der man kunne utvikle koldbrann i fingertuppene.

Men hendene hans var aldri kalde mot huden min. Jeg var stikk motsatt, jeg var varmblodig. Jeg var den første med sandaler om våren, jeg brukte aldri skjerf, jeg ble aldri kald i luftkondisjonerte rom. Og det kom ikke av at jeg var stor.

Idet jeg dyttet opp døra med skulderen og stålsatte meg for den frydefulle logrende velkomsten som ventet meg på den andre siden av den, så jeg at det lå roseblader strødd utover filleryen i gangen. Var det Bennetts verk? Så ulikt ham, det virket billig. En mann som husker alt man sier, behøver ikke å ty til klisjeer. Bennett så meg og forsto meg på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Det var ikke bare det at han var oppmerksom; det var sånn at han visste hva jeg ville ha, før jeg visste det selv. Enten det var på en meny, en scene eller en cd. Og selvsagt i sengen.

Jeg bøyde meg for å plukke opp et roseblad, og så at det var potemerker. Altså slett ikke en oppbrukt romantisk gest. Det som så ut som en abstrakt blomstersti, ledet tvers over gulvet mot soverommet. Hadde fosterhundene, Chester og George, vært i søpla? Hundepoter med tomatsaus gjennom hele leiligheten? En annen klisjé jeg ikke kunne utstå. Chester og George var veloppdragne herremenn, men Bennett irriterte seg over tyggebeina som lå strødd overalt.

Det at han stadig snublet i tyggebein og pipende gummileker, var en av grunnene til at han ville at jeg skulle finne et permanent hjem for dem, eller levere dem tilbake til East Harlem Animal Shelter, der jeg hadde fått dem. Jeg hadde gitt en pengegave til en lokal dyreverngruppe, noe som tydeligvis hadde gjort at navnet mitt kom på e-postlisten deres, og det hadde resultert i nærmest daglige e-poster med bilder av og informasjon om hunder med bare få timer igjen å leve dersom jeg ikke gjorde noe.

Pitbullene, Chester og George, satt på dødscella, der de bare ventet på å bli avlivet. På bildet lente de seg mot hverandre med hver sin utstrakte labb til hilsen. Jeg kunne ikke 11

motstå dem. Da jeg kom til kennelen, viste registreringskortene deres «ingen anmerkninger». En av dem som jobbet der, fortalte at det betydde utmerket lynne. De hadde ikke gjort annet enn å være hengivne og vente det samme tilbake. Jeg fylte ut de nødvendige skjemaene, betalte adopsjonsavgiften i den hensikt å være fosterhjem, og neste dag hentet Cloud og jeg dem i en bil fra bilkollektivet.

Bennett tålte dårlig det konstante kaoset tre digre bikkjer i en liten leilighet forårsaket, og kanskje hadde han rett – bikkjene styrte livet mitt. Var det å ta inn fosterhunder en form for patologisk altruisme? Faktisk var dette temaet for masteroppgaven min, en test som ville identifisere ofre som tiltrakk seg overgripere på grunn av sin ekstremt uselviske hyperempati.

Bennett trengte orden for å fungere, mens rot og elskverdig kaos var mer min stil. Når han kom på besøk fra Montreal, hengte han opp bomullsskjortene og chinosene sine, mens mine tights, vester av veganskinn og krøllete topper lå strødd på sengen. Han tømte oppvaskmaskinen han hadde satt i gang, mens jeg la skitne tallerkener i kjøkkenvasken.

Og – det vanskeligste for meg å akseptere – han mislikte at hundene sov sammen med oss i sengen. Hundene merket at han ikke likte dem. Hunder merker sånt. De adlød ham, men Bennett var mer kommanderende enn nødvendig. Jeg hadde sagt det til ham mer enn én gang. Hvordan skulle vi kunne leve sammen alle fem?

Cloud kom først. Hun brukte bjørnestørrelsen sin til å brøyte seg vei foran gutta. Ikke bare unnlot hun å hilse på sin vanlige frydefulle måte, med begge kjempelabbene på skuldrene mine, men hun var tydelig redd og opphisset.

Hun gikk i sirkel rundt meg med ørene flatt tilbake. Den ene siden hennes så ut som om hun hadde lent seg mot en nymalt vegg, men jeg hadde ikke malt, og skulle jeg gjort det, ville jeg ikke valgt rødt.

Jeg falt ned på kne og lette gjennom pelsen hennes etter sår, men huden var hel, og fargen nådde ikke underullen.

12

Jeg ba Chester og George om unnskyldning for urettmessig å ha mistenkt dem. Den første bølgen av svimmelhet nådde meg og ville ha fått meg til å falle, men jeg var heldigvis alt på kne. Jeg begynte automatisk å undersøke Chester og George på jakt etter kilden til blodet. Hjertet mitt dunket vilt i brystet, og en ny bølge av svimmelhet skyllet over meg.

De var også hele. Jeg måtte bøye hodet mellom beina for ikke å besvime.

«Bennett!» ropte jeg. Jeg dyttet Chester vekk mens han slikket blodet av hendene mine.

Jeg så at den nye sofaen, en gave fra Steven, broren min, for å feire at jeg forlot tjueåra og endelig ble voksen, var tilsølt. Jeg prøvde å få kontroll over hundene, men de fortsatte å sirkle rundt meg, og gjorde det vanskelig å nå soveromsdøra. Leiligheten hadde planløsning som en jernbanevogn, lang og smal, der rommene førte ut fra en lang gang. En kule som ble avfyrt, ville fort truffet endeveggen.

Jeg kunne se fotenden av sengen fra der jeg sto. Jeg kunne se Bennetts fot.

«Hva har skjedd med hundene?» spurte jeg.

De røde flekkene ble større da jeg nærmet meg soverommet.

Bennett lå på magen på soveromsgulvet med ett bein i sengen. Men de to delene hang ikke sammen. Min første tanke var å redde ham fra å drukne i sitt eget blod, men først da jeg satt ved siden av ham, kunne jeg se at han ikke lå på magen. Hvis han fremdeles hadde hatt øyne, ville han sett opp. I ett eneste ulogisk minutt klamret jeg meg til håpet om at det ikke var Bennett. Kanskje det var en tjuv som bikkjene hadde angrepet. Selv om jeg var i sjokk, hadde jeg nok erfaring til å se at morderen ikke var et menneske. Blodspruten hadde ikke noe emosjonelt mønster. Jeg kunne nok om rettsmedisin til å vite hva jeg så.

Blodsprutanalyse er langt mer nøyaktig enn man skulle tro.

Den forteller en hva slags skade det dreier seg om, i hvilken rekkefølge sårene er påført, hva slags våpen som påførte 13

dem, og om offeret beveget seg eller lå stille mens skadene ble påført. Her dreide det seg om bittskader. Bennetts hånd var strippet for hud og kjøtt idet han forsøkte å beskytte seg. Det høyre beinet var revet av ved kneet. «Våpenet» var ett eller flere dyr. Sårkantene var ujevne, ikke som etter et knivblad, og hele kjøttstykker manglet. Blodflekkene indikerte at han var blitt dratt over soveromsgulvet. Høyrebeinet må ha blitt tatt med opp i sengen etter at han var blitt angrepet. Blodspruten på hodegjerdet og veggen bak kom antakelig fra en hovedpulsåre.

Jeg kunne høre hundene mine pese bak meg, mens de ventet på et tegn fra meg på hva vi skulle gjøre. Jeg forsøkte å holde frykten i sjakk. Med så rolig stemme som jeg var i stand til å frembringe, ba jeg hundene om å «bli». Jeg ba dem om å «bli liggende». Nå merket jeg en ny lukt i rommet, sterkere enn blodstanken. Det kjentes som om den kom fra meg. Jeg reiste meg langsomt og beveget meg sakte rundt hundene. Cloud reiste seg og ville følge meg, men jeg kommanderte på nytt «bli liggende». Chester og George rørte seg ikke mens jeg beveget meg mot badet, men de hadde all oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg nådde endelig frem og slo døra igjen bak meg, og la hele kroppen mot døra i tilfelle de ville kaste seg mot den. Fra den andre siden av døra hørte jeg klynking.

Jeg var ikke i sjokk ennå. Men det ville komme. Foreløpig var jeg gråtkvalt takknemlig for at jeg levde. Det kjentes underlig nok som om jeg hadde vunnet det store loddet.

Og det hadde jeg jo – livet. Men rusen varte bare i noen få sekunder. Jeg samlet meg, ristet av meg den underlige drømmeaktige følelsen og visste at jeg måtte ringe etter en ambulanse. Han kunne ikke være i live, men hva om jeg tok feil?

Hva om han led? Mobilen lå i veska, som jeg hadde lagt på peishyllen sammen med nøklene. Da hørte jeg lyden av papir som ble revet i stykker, og husket kakene. Jeg måtte ha sluppet posen i gulvet, og nå hadde hundene funnet den. Langsomt åpnet jeg døra og passerte soverommet for 14

å hente veska. Hvor lang tid ville det ta før de hadde gjort kål på kakene? Adrenalinet pumpet, og jeg måtte konsentrere meg for å undertrykke impulsen til å springe i sikkerhet. I stedet grep jeg veska uten å ta øynene fra hundene.

Så var jeg tilbake på badet, trygg bak en låst dør. Jeg satte meg i det tomme badekaret, som om karet med løveføttene kunne beskytte meg, og slo 911. Det måtte to forsøk til. Da stemmen spurte meg hva som var galt, fikk jeg ikke frem et ord. Jeg klarte ikke å skrike engang.

«Er du i fare?» Det var en rolig, moden kvinnestemme.

Jeg nikket som en gal.

«Jeg tar det som en bekreftelse. Kan du si hvor du er?»

«På badet.» Jeg hvisket adressen.

«Politiet er på vei. Bare hold linjen. Er det en inntrenger i huset?»

Jeg kunne høre hundene utenfor baderomsdøra. Klynkingen tiltok i styrke. Nå hylte de og skrapte på døra for å komme inn.

Jeg svarte ikke.

«Kakk med fingeren på telefonen én gang dersom det er en inntrenger i huset.»

Jeg kakket tre ganger.

«Har de våpen? Ett kakk.»

Jeg kakket én gang.

«Mer enn ett våpen?»

Jeg kakket igjen.

«Skytevåpen?»

Jeg ristet på hodet og la fra meg telefonen. Jeg hørte stemmen langt bortefra. Å riste på hodet – nei, nei, nei – ga meg samme trøst som å bli vugget.

En av hundene ulte mot lyden av sirenene som nærmet seg. Cloud. Vanligvis fikk det meg til å le når bortskjemte Cloud, hun som fikk tennene børstet hver uke, kastet seg inn i den urbane versjonen av ulveflokken, som om hun hadde så mye som et gram av villdyr i seg. Nå fikk ulingen frykten til å sildre gjennom meg.

15

«Politiet er der,» sa den tynne stemmen fra telefonen i badekaret. «Kakk én gang hvis inntrengerne er der fremdeles.»

Hundene bjeffet mot stegene utenfor, mot hånden som prøvde dørhåndtaket for å kjenne om utgangsdøra var ulåst.

«Politi! Åpne!»

Jeg forsøkte å rope til dem, men den eneste lyden jeg fikk frem, var et uhørlig stønn, tynnere enn stemmen som fortsatte å spørre om inntrengerne var der fremdeles. Politifolkene ble bare besvart med gjøing.

«NYPD! Åpne!»

Gjøingen fortsatte.

«Ring Animal Control !» hørte jeg en av politimennene rope.

Det neste jeg hørte, var lyden av en dør som ble brutt opp, og ett enkelt øredøvende skudd. Klynkingen som fulgte, var like trist som menneskegråt. De to andre hundene sluttet å gjø.

«Snill hund, snill hund,» sa en av politifolkene.

«Jeg tror denne er død.»

Aktpågivende skritt nærmet seg.

«Faen. Å, faen,» sa en annen stemme.

Jeg kunne høre ham brekke seg.

Baderomsdøra for opp, og en ung politimann fant meg sammenkrøpet i det tomme badekaret.

Han bøyde seg ned til meg. Jeg kunne kjenne den sure lukten av oppkast.

«Er du skadd?»

Jeg hadde krøllet meg sammen med ansiktet mot knærne og fingrene sammenknyttet over hodet.

«Ambulansen er på vei. Jeg må få se om du blør.» Han la hånden varsomt mot ryggen min, og jeg skrek. «Så, så, ingen skal gjøre deg noe.»

Jeg var som fastfrosset i samme stilling som skolebarn lærte å innta dersom en atomkrig brøt løs. Senere skulle jeg 16

lære at et av symptomene på akutt stresslidelse var at man «frøs» og ikke kunne røre seg.

«Animal Control er her,» sa den andre politimannen.

Ambulansen måtte ha kommet samtidig, for en mannlig sykepleier tok pulsen min, mens en kvinnelig sjekket meg for sår og skader. Jeg satt fortsatt sammenkrøpet i badekaret.

«Jeg tror ikke det er hennes blod, men jeg får ikke sett magen hennes,» sa kvinnen. «Jeg setter et intravenøst drypp. Det kommer et stikk nå, vennen.»

Hun stakk en nål så tykk som en strikkepinne inn i den venstre hånden min, og jeg skrek så høyt at hundene begynte å gjø igjen. Bare to denne gangen.

«Vi skal gi deg noe som hjelper deg med å slappe av, slik at vi kan sjekke at du ikke er skadet.»

Armen min ble fylt av en mørk varme, som om noen hadde dratt en varm hanske på hånden min. Mørket utvidet seg til det var stort nok til at jeg kunne forsvinne inn i det. En stor, svart sekk omsluttet meg.

«Vi trenger å stille henne noen spørsmål. Kan hun snakke?» spurte en av politimennene.

«Hun er i sjokk.»

«Er navnet ditt Morgan Prager?»

Jeg forsøkte å nikke, men den svarte sekken var for trang.

«Kan du fortelle oss hvem som var i leiligheten sammen med deg? Vi finner ingen identifikasjonspapirer på avdøde.»

«Kan hun høre oss?» spurte den andre politimannen.

Jeg ble løftet opp på en båre og trillet gjennom leiligheten. Jeg åpnet øynene da vi trillet forbi soverommet. Nå forvirret synet meg mer enn det skremte meg. «Hva er skjedd?» spurte jeg med den nye, tynne stemmen min.

«Ikke se,» sa kvinnen.

Men jeg så. Ingen hjalp Bennett. «Har han vondt?» hørte jeg min egen stemme spørre.

«Nei, vennen, han har ikke vondt.»

17

Idet jeg ble båret ned, så jeg Chesters skrott på gulvet i gangen. Hvorfor skjøt de ham? Cloud og George satt i hvert sitt bur merket med «FARLIG HUND».

Legene fant ingen skader på meg. Ikke noe fysisk som kunne forklare den fastfrosne sammenkrøpne stillingen, hvorfor jeg var stum, bortsett fra skrikene hver gang noen kom nær meg. Til mitt eget beste ble jeg lagt inn på kode NY, seksjon 9.27: Tvangsinnleggelse av medisinske årsaker.