Jegtilgirdeg,Maria. Detteblirvialdrikvitt, menjegtilgirdeg,Maria, selvomansvaretvarditt. Jegtilgirdeg,Maria. Jegklarerikkeglemme,selvomjegvil, menjegtilgirdeg,Maria. Huskpådet,erdusnill. steviesmith
Jegfikkbesøkavgamlespøkelserdenkvelden,høytideligevitnesbyrdikåpeogskjerf.Jegtenktefortsattpådem somjentene–Christine,Sarah,Fran–engangvarviet fastfirkløver,drevritueltgjønmedhverandre,utvekslet hemmelighetervedbusstoppeticourtelle-V-gensere,var oppløpne,besattavmascara,littdjerve,desperateetterå synde.
Christineregjerteoveross:blankpolertutenpåoginni. Hunvarsnøhvitskåsetil,menmerustadigavlynne –skarp,smart,begavet,ganskesåbegavet–manbleen smuleforbløffethvishunlikteen,forskrekket,selvom smigerenvarmet.Jegbrukteengangordet«forrædersk» ihennespåhør;deterikkeetsærliggodtord,ogjegangretpådetiukevis,selvomdet står iordboken.Hunhar blittentankemildere.Sarkasmenharsluknet.Fortrettiår sidenforlotektemannenLukehenneogdetosmåbarna tilallesoverraskelse;niårsenereskrevhanutenforvarsel etbrevpåklutepapirogbaomåfåkommehjemigjen.
Jeghaddeikkesetthennepålenge,menhunringte meg,ogvimøttesforådiskuteresaken.Detvarkaldt ogblåste,menhunvillegåentur,hunmentetraskingen villefåtingtilåfallepåplass,rytmeniskritteneogdet skarpelyset.Jegkjøpteenkladdebokogtospisseblyanter,ogvisatteossmedknærnesåvidtinntilhverandrepå ensprukkenbenkiFinsburyPark.Christinehaddekledd
segforanledningen:vinrøde,spanskestøvlerogenstilig regnfrakksomflagretivinden,ogvilagdetokolonner, énforjaogénfornei.Jegbidroikkestort.Jegvarikke sikkerpåhvordanjegskulleformuleremeg.Mennåog danikketjeglojalt,voktetmegforikkeåpusteliviraseriet.Vihaddeingenproblemermedåfyllenei-kolonnen –hanbrukteråløkisalaten,skruddefrahverandreden skitnesykkelensinpåkjøkkenbordet,ogdetvarikkeså myesomenbrøkdelengang–likeveltokhunhamtilbake. Entabbeiogmedattillitenvarborte,tenktejeg.Siden hanhaddegjortdeténgang,sahun,detvilsi,treganger, hennebekjent.Hanvarenmannhvishverdagslivbestod avenrekkeunnvikelser;detlånaturligforhammedhemmeligholdogskjulesteder,diskréforsvinningsnumre.Han verdsatteprivatlivetsittsåhøytathanikkeenganglikte åfåspørsmålomhvordanhanhaddedet.
«Trefferdunoengangpåham?»spurtehun.
«Nei.»Jegristetpåhodet.
Engangfortaltehanmegathannærteenfryktfordet ulevdelivet,noejegbarekunneoversettetilenforaktfor familielivetsforpliktelser.Mennåraltkomtilalt,ogdet gjordedetjoiblant,haddehanenslåendeevnetilågjøre degmindreuinteressantiegneøyne.Oghanblerørtover storsinnethennes,føltesegheldigogvartakknemligfor åblisluppetinnigjen,oghanfalttilro,tilbraktemyeav fritidenmedåklekkeuttingsomvillegledehenneogguttene.Hunvarmaler,ognåsombarnahaddeflyttethjemmefra,kunnehunåndsfraværendemaledagenlang,noen gangerhelenatten,kleddienmalingsflekkete,marineblå kjeledress.Hunvarentemmeliggodmaler,selvomjeg varreddbildenehenneshaddeenpåtattintensitet.Atden ikkevarreell.Hunstilteutcirkahverttredjeår.Kanskje detersjofeltavmeg.Jegkanværesjofeliblant.
SarahogFranvarfortsattbestevennerogboddeitilstøtendegater.Franjobbetiherdigpåetbarnebokforlag;hunvaretbehersket,samvittighetsfulltogpertentlig
menneske.Jegharaldriopplevdhennesomannetenn enslig.Hunholdtpååskriveenromannå–omforeldrenessexliv,visstnok–menjegkanikkesinoemer,sa hun,somomjegikkevarmodenforstoffet.Sarahvar mildere,sjaskete,sjenerøs.Fortidenboddehunsammen medGeoff–hanvarlittforhøyrøstetogenergiskformin smak;enfabelaktigkokk,mengjettommanfikkhøredet –ognånylighaddehunsluttetsomlærer.Hunvilleslåinn påennyvei,sahun,oghaddeåpnetenbittelitenbutikk ienkrokpåetantikvitetsmarked;toogenhalvganger toogenhalvmeter,medenlivsfarligvindeltrappogen endamindreetasjeovenpå.Dersolgtehungamleklær: hviteviktorianskenattkjoler,perlebesattestrikkejakker, blomstretesilke-ogkreppkjolerfra1930-talletogblondegardinersomhuniblantlagdeedvardianskbrudeskrud av.Dettesynteshunskapteenromantiskrammerundt henne,badettingietblekgyllentskjær,istedetfordegrå skyggenefratavlen,somikkevardetsporflatterendefor noen.Mennåtilbraktehunhvertledigesekundmedå reparereklær,snarereennåretteprøver,noesomabsolutt varheroiskogfeminint,menvardetetfremskritt?Jegvar ikkeoverbevist.
Jegvarikkesikkerpåhvadevillehasagtommeg. Høy,kastanjebrunthår,fortvilet?Villedehahevdetatjeg haddemåttetforråemegforåværetapper?
Visattidenlillestuenmin,utporsjonertpådesjøgrønne lenestoleneogdengamle,blåsofaenoghalvhvisketmens Lilysovirommetvedsidenav.Nåringensanoe,kunne manhøreåndedrettethennes.Jegelsketåhørepåathun sov,fordetlødsomomhuntrakklivetnedilungene. Allevilledevitehvordandet gikkmedEleanor;despurte ihvertfall,menjegvisstealdrihvajegskullesi.«Huner somhunpleier»,prøvdejegmegmednoenganger,elleret tørt:«Å,derevet»,mendetvarvanskeligåfinnedetrette toneleiet.Fornoenårsidenbegikkjegenfeilogfôretde spissedeørenederesmed:«Hunerstabil»,idenforstand
atjegikkevissteomennyligforverring,somjoegentligikkeerbetydningenav«stabil».Førstoppfattetdedet somenkunngjøringomforbedring,gamegbrede,bønnligesmil,blankøydegratulasjoner,meningenavdemtok detoppdadeinnsåfeilen.Noengangervarjegbekymret foratdevillesynessørgmodighetenminvarutilstrekkelig, ellertroatmotethaddesviktetmeg.Jegmerketbestandig nårdetlånoeiluften:ubehag,fordømmelse,etunderlig, ubehersketpress,somfikkmegtilåstivne.
DethersketenoppfatningomatLilypåymsemåter varenerstatningforatjeghaddemistetEleanor.Nårjeg sattogrettetprøvervedkjøkkenbordetoglyttettilhenne derhunbearbeidetdagenmeddenkomiskemumlingen ibabycallen,hviltedetfaktiskenslagslysendefullkommenhetoveross.Detfikkmegalltidtilåsmileatpludringenhenneslødmerogmerinternasjonaljotrøttere hunble.MenhvisLilytroddeatdetvarhennesoppgave ålappemegsammenigjen,villejeghasviktetnoken gang.
«Takkoglovforatduharundervisningen»,saChristine,saSarah,Fran.Detteberømmeligeuniversalmiddelet!(Detvarordrettdetdesatilmegdavisistmøttes fornoenårsiden.)Jegraktedemglassmedstrågulvin. Degamleskolevenninneneminesattalleredemedputeri ryggenogvannglassoggrønneolivenfyltmedmandelbiterellerlysende,rødetungeravsyltetpaprika.DenkornblomstblåcardiganenjegholdtpååstrikketilLily,låmed armeneutstraktoverlenestolenmin.Jeglamerketilat jeganlaenekstraomsorgsfullauranårdevarinærheten. KanskjehaddejegetbehovforatdeskulleviteatEleanor enganghaddeværtibesittelseavnoeverdifulltsomhun forspilte,valgteåforspille.Deternoeavdetvanskelige medpersonligheten–nårmanforsøkeråformidledenpå effektivtvis,følgerdetalltidmedenvageimavforstillelse somgrumserdentil.Jeghaddebehovforatdesåmegiet gunstiglys.Kanskjevarjegbareveldigsliten.
«Jegsånoedenneuken,menjegvissteikkeomjeg skullenevnedet»,saChristine.
«Å?»
«Jegmener,detvarikkenoespesielt,men–å,jegvet ikke.Du,bareglemdet.Jegskulleikkehasagtnoe.»
Detvarsåntnoejegikkeorket.
«Nåblirdunødttilåsidettilhenne»,mumletSarah. «Erdetille?»
«Ne-ei.Ikkeegentlig,ikkeille,ikke så ille.»
«Kandusidet?»
«Altså,jegvarpåveitilbakefraSainsbury’s,ogsågikk jegforbitube-en,ogduvetrettutenfor,derdetofteer uteliggeresomsitterogdrikker,løsgjengereogdenslags, ogvedinngangensattdetenlitenklyngeavdemmed soveposerogsakerstrøddutover,flaskerogbylter,pledd, melk,røykpakker,enkartongmedfrokostblanding,tror jeg,ogenlitenplakatderdetstodatdebaommat,ogén avdemhaddeendigerhund,ogénavdemhaddegitar, ogénavdem,énavdemvarEleanor.»
«Åh.»
«Jegmenerdesåganskelystigeut. Påsittvis.»
«Dufårdetnestentilåhøres–hvaheterdet– pikaresk ut.»Jegtenktepåenbagladyjegpleideåhilsepå,som knugetdelurveteeiendelenesinesomomdevarfamilien hennes.
«Detvarikkeheltsånn.»
«Nei,nei.Jegbare,detvar–enspøk.»
«Detsomvarvanskelig,varatjegikkehaddesetthenne pånoenår,oghunhaddeforandretseg,ogdajegsåhenne, visstejegbareikkehva–»
«Dufikksjokk.Selvfølgelig.Deterforståelig.»Jegforsøkteåhøresmildut,mendetholdthardt.
«Jegvarganskesjokkert,ja.Detvirketnestensom om–»
Jegavskyddeatfolktyddetilbilledligeuttrykkidisse situasjonene.«Hunsåutsometpentplaggdelvisødelagt
avenuheldigvask.»«Ansiktethennesvarsometkart overbrustnedager»ellerlignende.«Brustnekor»;jeg tåltedetikke.OrdrasketsammenfraenforkastetShakespeare-sonett.Eleanorhaddealltidværtansettforåvære vakker,ognåsomhunkanskjeikkevardetlenger,frydetfolksegioverkant.Haddedeholdtdetmotosstidligere?(Hunvarliksomutilnærmelig,slikveldigvakre menneskerkanvære.)Engangsaénavdemathunlottil åvære«modenforlungebetennelse»,somomdetvaren slags referanse.Jegvissteatjegikkeburdebrymegom sånt.
«Jegbeklager»,sajegbare.«Jegberomunnskyldning. Detmåhavært–»
«Nei,nei,nei»,sahun,«jegmentealdriat du skulle–»
«Detergreit»,sajeg.«Detgårfint.Deterbare…» Jegvuggetfremogtilbakeistolen,ogjeghaddetåreri øynene,mendevarikkesærligvoldsomme.Detvarnoe nøkterntveddem.
«Å,Ruth!Jegharfåttdegtilågråte.Å,såfryktelig!»
«Deterikkenoeåbekymresegover,værsåsnill–deter bare,deterbareenkjemiskreaksjon.»Jegtørretøynene medknokene.
«Jegvetikkeomdetvarriktigellergalt»,saChristine, «menjeggikkbortoggahenneetkysspåpannen,oghun varikkeilleluktendeellermøkketesomdeandre,men hårethennesergansketyntnå,duvet,pistreteogganske sørgelig,ogmankunnesedenrosaissenhennes,detvar liksomenrårosafarge,ogtilgimeghvisdetvarveldiggalt avmeg,menjeggahennetipund.Jegkunnebareikkela være.»
Détvippetmegavpinnen.«Takkskalduha»,sajegog varoppriktigtakknemlig.Jegvissteikkeatjegfremdeles kunnekjennetakknemlighet,påekte;detkjentessågammeldags,nestenunaturlig,blottetforforsiktighet,som noesomtilhørteendelavlivetsomvarborte.DaEleanor haddevannkopper,dyppetjegenvattpinneiflaskenmed
sinkliniment;maltesmå,rosakronbladerrundtprikkene; føydepunktenepådenfebrilekroppensammenmedbladerogfiligransslyngtråder,ogsåblomstenetørketilde blekritthvite.Detvarenoppriktigtid.Jeglukketøynene etøyeblikk.Jegbryddemegikkeompengene,mendet plagetmegathårethennes,somåpenbartvaruskyldig, haddeblittkritisertsådirekte.
Stemningenirommetvarmedettveldigtrykkende.Det vartydeligatingenvillesiellerfølenoeutenminstilltiendetillatelse.Venneneminevissteatjegkunnevære kritisk.Detvarsåintimtatdetnestenvarkvelende,dette lillerommetsomdirretavoverspentekvinneligenerverog degamleklassevenninneneminesomsattderogbadeti vakre,fellesfølelserellerprøvdeågjøredet,prøvdeikke ågjøredet,detvarvanskeligåsi.Detrantenulydigtåre nedoverkinnettilSarah;hunstrøkdenbortmedtommelfingerneglen,sometterlotsegetflyktig,høyrødtrisp.Jeg villeikkehanoeavdenslags.
Detvarenblankoktoberdag,uviss.Solenstodlavtog uformeligpåhimmelennå.Lysetvariferdmedåblihelt borte,ogjeglamerketilskjæretfragatelykteneetter somdeslosegpå,énetterén.Skam.Anger.Sorg.Neste dagskullevistilleklokkentilbake.Denfestligeinnspurtenfremmotjul.Jegvissteikkehvordanjegskulleklare åholdemeggående.Denumåteligestolthetenlivetlottil åavkrevemeg.Elleringenstolthetidetheletatt.Igaten utenforsåjegtosmåjenterknyteettaurundtengatelykt, ogénavdemhoppetinnogutmensdenandresvingtedet rytmisk.«Bamse,bamse,taibakken,bamse,bamse,vend degom,bamse,bamse…»Dethørtesplutseligerop,en bildørsmaltigjen,ogjegsåenungkvinneienkort,svart kjoleløpebortovergatenhylendeavlattermedflagrende, hvitskulderveske.
«Hvakanvigjøre?»trygletSarah.«Hvakanvigjøre fordeg,Ruth?»
Jegsyntesegentligikkebehovetderesforåhjelpemeg varmittproblem.Jegfantaserteometviltopprør,menjeg sattebareoppetsmil.
IselvsammeøyeblikksnubletLilyinnirommet,heroiskiblåttoghvittnattøy,medrosaøyenlokkgulskorpede avsøvn,flateogmostekrøller.Hunglippetmedøynene, betraktetdamenenestensomomdevarendrøm,ogførte håndentilpannen–enlittGarbo-aktigbevegelse,tenkte jeg,enpraktfullstumfilmgest–såkrøllethunsegsammen ifangetmittmeddemangelemmenehunlottilåha,seks ellernistykker;klyngetsegtilmegsomomhunvaren koalaogjegettre,ellerikkeakkuratsånn,mendetlåen erklæringibevegelsenehennesomatjeg,kroppenmin, varhjemmethennes,hennesnaturligehabitat.Hvisnoen akkuratdahaddesagtathunhaddekommetutavmeg, villejeghatroddpådet.
Etøyeblikkblejegsittendehelturørligimøtemeddet somslomegsomenkolossallojalitet.Jegvarsikkerpå atkvinnenesomvartilstede,plutseligmisuntemegpåen måtesomhaddeværtutenkeligforbaretominuttersiden. Etøyeblikkføltejegatlivetmittslettikkevaristykker.
Delåstesegut,ogjegblesittendeenstundihalvmørketmedLilyliggendeovermeg,bølgenavtakknemlighetmerkbarikroppen,ogjeglukketøyneneogbegynte ådagdrømmefredfulltidenvarmeroensomarmeneog beinahennesgameg.Jeganteresteravenjulnoenårtilbakesomhaddeveldigskarpekanter.Menmålethadde endretseg,håpethaddenedjustertsegtiletrealistisknivå, ogdenunderligedagenvirketsometgammeltfotografi manharlagtvekkfordimansåsurelleruskjønneller sinnssvakut,menommanfinnerdetigjenienpakke medgamlebrevnoenårsenere,vilmanværevilligtilågi ganskemyeforåsesånnut.
Eleanorhaddeikkevillettreffemegiløpetavjulen –dettevarfortreårsiden,ganskenøyaktig–menhun gikkmedpåågåenturomettermiddagen25.desember.
Jegsa:«Hvamedenpiknik?»,oghunbamegikkeholde kjeft,såjegforesloRegent’sPark,enpassendestaselig ramme;noengangertrengermansvanerogeninnsjøog enmusikkpaviljong.«Dahenterjegdegiett-tiden,også fykervibortdit?»,menhunbamegistedetmøtehenne påenbeskjedengresstripevedsidenavhovedveiennoen minutterunnahjemmethennesiHolloway.
Detvarengråligdag,insisterendelitebemerkelsesverdig,ogdetlåetlikegyldig,gråttskjæroverdethele.Jeg varvanttilåvåknealenejuledagsmorgen,menhvisjeg skalværeærlig,såretdetstolthetenmin.Parkenhadde etparutflytendebuskerogtrebenker,hvoravénsognet tildettilgrensendebusstoppet,mendetvarigrunnenen oppstasettrafikkøy,nærmestutstøttogtreløs.Definitivt etstedåunngåettermørketsfrembrudd.Dajegkom,satt hunpåbenkenvedbusstoppetsammenmedBen,dårlig kleddforværet,meddetlange,blondehåretoverskuldrenesomtynneglitterremseridetbegredeligelyset;de kikketrundtsegmedenforventningsfullmine,somom ingenhaddefortaltdematdetikkegikknoenbusserpå juledagen.Bensmilte;hanhaddeenmunter,bryskoptimismevedsegsomvirketnestenhøytidsstemt.Hanreiste segoghilstemegmedetkysspåkinnet,velvilliginnstilt overforuniverset.Detvartredjegangvimøttes,ogmåten hanhilstepå,gamegfornemmelsenavathunneppe kunnehasnakketstygtommeg.
«Godjul!»utbrøtjeg,ogdesmiltebeggesomomjeg haddegittdemoverdrevnekomplimenter.Jeggjordetegn tilatvikunnegåinniparken–hvorforikke,detvartross altjul–istedetforåholdeosspåbenkeniveikanten.De fulgteettermeg,menEleanorsattesegstraksnedpåen annenbenk,somomhunvarganskegammelellerleddene haddeblittstiveogvonde.
«Vikanikkeblilenge»,sahun.
«Greit,kjæremin.»Hunvarsåblek.
Jeghaddefølelsenavatjegspiltenoeellernoendajeg fiskettermosenmedkaffeoppavveskenogskjenketi trehviteemaljekrusmedblåkant,ogmelk–varmmelk –fraenmindrebeholder.Jegføltemegtåpelig,oppmerksomhetssøkende,nestensomenblotterdajegrakteEleanorstrømpenhennes.«Mamma!»hyltehun,menhun hørtesgladut.Hunåpnetdenikke,menholdtdeninntil segsometlitekjæledyr.Jegkunnekjennedetrødekrepppapiretrundtpakkenemykneikroppsvarmenhennes;et sølvbåndglednedpåbakken.TilBenhaddejegkjøptet gammeltskotsk-ruteteskjerfiblåttoggrøntfrabutikken tilSarah–alleogenhvervilledabligladfordet,ikke sant?Dethaddeenvisstyngde,etherreskjerf,sobert.Jeg villeselvhablittgladfordet.Hanåpnetpresangenmed éngang,revdenopp.Hansåhenryktut.Detvaroverraskendeelegant,oghansurretskjerfetrundthalsenogbegyntelykkelig,forlegen,tomseteåmumle:«Deteraltfor fintformeg.»
«Tøys!»sajeg.«Ikkeværdum!»Viloallesammen, menlatterenlødfarlig.
Jegtokmottilmegoglatrerødrutetekjøkkenhåndklærpådengamlebenken,plassertenoengullfargede papptallerkenerientrekant,pakketutkalkunsandwichenejeghaddelagd;halvpartenavkjøttetvarhvitt,halvpartenbrunt,fortsattvarmt,glinsendeavsmør.Jeghadde medkastanjestuffinginnpakketisølvfolie,ogjegsmuldretdenoverkjøttet,smurtepåtranebærsausfraetkaffeglassmedbaksidenavenskje.Jegsattefremetpappkrus fyltmedrosenkålpåbenken.Håndenminskalv.«Julevitaminer»,mumletjegtørt,mendesåikkeheltoverbevisendeut,levdeikkeheltopptilnavnet.Jeghaddemedtre småcolaflaskeravdenformfullendtetypen–jegharalltidavskydddetsomerforsunt–ogrød-og-hvitstripete sugerør,itilfellenoenvillehadet.Jeghaddeeneskemed sekssmellbongbongermedrødstruperpåienhandlepose, ogjeglatovedsidenavhvertallerken.Jeghaddeglemt
papirserviettenemedkristtornpå.Jegstilteethøyt,rødt lysieteggeglassogtentevekenmensjegskjermetden medhåndflaten;flammenbrantmotfingreneminehelt tildenhersensvindenblåstedenut.Ingensanoe.Jegble plutseligveldigbevisstføttenemine,sompressetsegned idenhardebakken;dentynne,gråluften;tomrommet underføtteneogoveross,denujevnepusten.Jeggjorde megnummen.Viteddeossallesomomdetvarfullstendig naturlig,somomvispistejulemiddagdendagendaverdenhaddegåttunder.
Detbegynteåregnelett,ogdenanstrengtebegivenhetenvariferdmedåvisnehen.Jegtenktepåbordetileilighetenmin,demykestolene,denhypnotiserendeflammen ikullovnen.Benspistelitt,menEleanorkomikketilå gjøredet,detskjøntejeg.Ilikhetmedmangeungejenter somerfastbestemtpååutviskesegselv,haddehunen lunefullappetitt.Hunsyntesathunalleredehaddevært ekstravagantsomhaddegåttut.Brokkeneavenjulesang lekteihalsenmin,seksfrisketonersomstegbrått.Jeg klarteikkeåkommepåteksten.Å. Letnothingyoudismay.
Benlafrasegsandwichenmedtrehalvmåneformede bitemerker.Hanhaddebruktoppallhøfligheten,ognå vardetbareenøkendeutålmodighet,ensped,oppkavet fiendtlighetianmarsj,flakkendeblikkdemimellom,glimt avforakt.EtpargangervirketdetsomomEleanorvarpå nippettilåsimegnoenskarpesannhetensord;ljåmunnen hennesvendtesegmotmeg.Jegtokfremenlitentreeske medturkishdelight(hvorforgjordejegdet?),løftetpå balsalokketmeddeneplegrønneskriften,brettetutsølvpapiretmeddenstøveteundersiden,somfôretienrøykpakke.Underfolienlådetetflakmedhvittvokspapir,og underderigjenvardetdusordenogoverflod,kvadrater avroseogsitrontettitett,ellevefullkomne,velduftende rader,rosagulrosagul,underetflorlettlagavmelisog maisennamedtekstursomtørrsnø.Deristetbeggepå
hodet,selvfølgeliggjordededet.Jegklarteikkeåkomme pånoemer,haddebruktopphelerepertoaretmitt.Øyeblikketvokstesegstadigskjørere.Rundtmegvardetlite somvargrønt;dettilårskomnegressetvargjørmeteog forsøpletmedemballasjeogsneiperogbokser;deplantenesomfantes,såmaltrakterteogfortapteut.Jegsmilte heletiden,bareforsiktig,meninnimegtenktejegatdette kanskjevardensørgeligstebegivenhetenilivetmitt.
Jegharselvfølgeligerfartstørresorgersidendengang, ogidenlumskehukommelsenminskimretdetbegredeligeselskapetmedenvissfrynseteeleganse,sometklassiskplatecoverellernoesånt,etstillbildefraenkjent ogkjærogdystereuropeiskfilm:denslitne,eldrekvinnensommedunderligfolkloristiskbesluttsomhetrigger istandlittglissenjulemoro.Deetsendesilhuetteneav naknetrær–altsammenvarpåplass.Jegvissteatjeg varstinnavhensikterogkonvensjoner;detvakre,skjøre, mystiskeparet–touinntageligeøyer–gjordemotstand, gaetter,vekunna,ignorerte,holdtut.Selvfølgeligendres minnerlitthvergangmanhenterdemfrem;deternødvendigmedsmåogstorejusteringer,altettersomdetjenervårehensikterellervideres.Mendetvarenfryktelig vanskeligdag.
Visahadet.Detlystekjedsomhetavdemnå.Eleanor snuddepåhodetdajegskullekyssehennepåkinnet,så detenestejegfikk,varenmunnfullhår.Hvisfolkmedfor liteellerformyetaktskullespørre:«Såduidetheletatt snurtenavEleanoriferien?»,villejegidetminstekunne svaresannferdigat–«Mamma?»
«Ja?»
«Skaljegsidegnoe?» «Gjerne.»
«Jegskalhabarn»,sahun.«Enlitenjente.»
Jegsåatblikkethennesplutseligklarnet,ogsåslojeg armeneomhenne.«Hvatrengerdu?»
MorgenenførdåpentokjegmedmegSickert-bildetien Sainsbury’s-posetilenmannvedBondStreet.Vistod overforhverandreenstundmensjegmumletnoeformelt ogusammenhengende.Vibefantossiendunkel,italiensk kafésomvartrekvarttom.Tolvblanke,rombeformede bordmedrosentre-ådringsomikkevarstortbredereenn etstrykebrett,ogElvissomdurteiveiomforspiltemuligheter.
Jegvarnervøs;jegføltemegnestenskipbrudden,radbrukken.Hantokdetbrunepapiretavmaleriet,knep munnensammen,lotskuldrenefalle.Jegsåathandanderteskuffelsensin.Jeglagretden,dennelille,affekterte oppvisningenhans;tenkteatdenkunnekommetilnytte senere.Mannenvarhengsleteoghulbrystet,gustenpåen inntørketdickenskmåte.Nikotinflekkerpåalletifingrene.Håretetvillnis.
Jegsattemeguvørentned,dunketalbuenmotstolen, ogdeserverteosssmåkoppermedkaffe,énsvart,énmed melk.Skålenevarfettete,detluktetbrenttoast,ogenstor servitriseirosakittelgjordeistandtillunsj,skaropp bifftomatermedensagkniv,plukketfrahverandreetgult salathodebladforblad.
«Deterikkeet godt bilde»,sahan.«Bareenskisse.»
Dettilårskomnemalerietavenspurvelignendefiguri hvitorgandipåensceneflankertavrødetepperogden