Elsker, elsker ikke
Mary Higgins Clark
Elsker, elsker ikke Oversatt av Elsa Frogner
Mary Higgins Clark Originalens tittel: Kiss the girls and make them cry Oversatt av: Elsa Frogner Copyright © 2019 by Nora Durkin Enterprises, Inc. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Originalforlag: Simon & Schuster Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67886-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Gegham / www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om John Conheeney, min unike ektefelle
Prolog
12. oktober
Gina Kane strakte på seg, der hun satt på vindusplassen. Ønsket hennes var blitt oppfylt. Døren til jetflyet lukket seg, og besetningen gjorde seg klare til avgang. Midtsetet på den treseters seteraden på hennes side var tomt, og det ville det fortsette å være på den seksten timer lange direkteflygningen fra Hongkong til JFK i New York City. Hellet var også med henne når det gjaldt passasjeren på den andre siden av det tomme setet. Straks etter at han hadde festet sikkerhetsbeltet, hadde han tatt to sovepiller. Øynene hans hadde allerede lukket seg, og slik ville de forbli de neste åtte timene. Simpelthen perfekt. Hun ønsket tid til å tenke, ikke prate om løst og fast. Dette var en tur foreldrene hennes hadde brukt mer enn et år på å planlegge, og de var så opprømte da de ringte henne for å si at de hadde betalt depositumet, og at de nå hadde «forpliktet» seg til å dra. Hun mintes noe moren hadde pleid å si: Dette må vi gjøre før vi blir for gamle. Et utsagn de ofte hadde kommet med. Tanken på at de holdt på å bli gamle, hadde forekommet henne så uvirkelig. Begge var glade i friluftsliv; de tok lange fotturer, eller de satte seg på sykkelen. Men da moren var til sin årlige legesjekk, hadde legen funnet noe han kalte unormalt. Dette «unormale» viste seg å være en kreftsvulst som var umulig å operere. Hun gikk fra å være selve bildet på god helse til å dø i løpet av fire måneder. 7
Det var etter begravelsen at faren hadde brakt reisen på bane. «Jeg kommer til å avbestille. Når jeg ser andre par fra turgjengen vår reise sammen, vil det bli så deprimerende å ta turen helt alene.» Gina hadde bestemt seg der og da. «Du skal reise, og du skal ikke være alene. Jeg drar sammen med deg.» I ti dager hadde de vandret gjennom små landsbyer i fjellandet Nepal. Etter å ha flydd sammen med henne til Hongkong hadde han tatt direkteflyet til Miami. Det hadde vært så lett å innse og å gjøre det riktige. Faren hennes hadde frydet seg over reisen, og det hadde hun også. Ikke en eneste gang hadde hun tvilt på avgjørelsen om å bli med. Men hvor var hennes evne til å bestemme seg og finne veien videre når det gjaldt Ted? Han var en så tvers gjennom skikkelig kar. Begge var trettito år gamle. Han var absolutt sikker på at hun var det mennesket han ønsket å tilbringe livet sammen med. Selv om han var skuffet over at de skulle være så lenge fra hverandre, hadde han oppmuntret henne til å slå følge med faren. «Familien bør alltid komme først.» Det var ordene han hadde sagt til henne mange ganger når de stilte opp sammen med hans forvirrende sammensurium av slektninger. Så lang tid på å bestemme seg, og hun var ikke kommet nærmere å vite hva hun skulle si til Ted. Han hadde rett til å vite i hvilken retning det bar. Hvor mange ganger kan jeg si at jeg bare trenger litt mer tid? tenkte hun. Som vanlig endte betraktningene hennes i et dødpunkt, og fordi hun higet etter litt avledning, åpnet hun iPaden og tastet inn passordet for e-posten. Skjermen fylte seg som vanlig med nye meldinger, til sammen nittifire av dem. Hun klikket flere ganger for å få skjermen til å vise avsendere for de forskjellige e-postene. Ingen svar fra CRyan. Forbauset og skuffet klikket hun på NY, tastet inn mailadressen til CRyan og begynte å skrive:
8
Hei, C, jeg håper du fikk mailen jeg sendte deg for ti dager siden. Jeg er svært interessert i å høre om din «grufulle opplevelse». Vennligst ta kontakt så snart anledningen byr seg. De beste hilsener Gina
Før hun trykket på SEND, skrev hun telefonnummeret sitt etter navnet. Den eneste andre e-posten hun åpnet, var fra Ted. Hun var sikker på at han ville si at han hadde lagt planer om at de skulle møtes til en middag. Og en samtale. Det var med en blanding av lettelse og skuffelse at hun leste meldingen hans. Hei, Gina Jeg har telt dagene til jeg får se deg igjen, men er lei meg fordi jeg må fortsette tellingen. I kveld må jeg reise i forbindelse med et spesielt prosjekt banken har pålagt meg. Jeg kommer til å være i Los Angeles i minst en uke. Kan ikke få sagt deg hvor skuffet jeg er. Jeg lover å gjøre alt godt igjen så snart jeg er tilbake. Kjærlige hilsener Ted
En stemme lød over høyttaleranlegget om at de var klare for avgang, og det kom beskjed om at alt elektronisk utstyr måtte skrus av. Hun lukket iPaden, gjespet, og la puten bak hodet og inn mot det ledige setet. E-posten hun hadde fått for ti dager siden, den som skulle sette hennes liv i fare, svirret rundt i tankene mens hun langsomt drev inn i søvnen.
del i
1
Ginas leilighet lå på hjørnet av 82nd Street og West End Avenue. Den hadde foreldrene gitt henne etter at de pensjonerte seg og flyttet til Florida. Leiligheten var romslig, med to soverom og et kjøkken med skikkelig størrelse. Venner la ikke skjul på at de var misunnelige, for mange av dem presset seg inn i knøttsmå leiligheter med bare ett soverom. Eller ikke noe soverom i det hele tatt. Etter å ha sluppet fra seg bagasjen på soverommet gløttet hun på klokken. Den var 23:30 i New York, og 20:30 i California. Hun kom til at tidspunktet for å ringe Ted var utmerket, og han tok telefonen på første ring. «Nei, men hallo der, fremmede.» Stemmen hans var dyp og kjærlig, og Gina kjente en bølge av varme. «Jeg kan ikke få sagt hvor dypt jeg savner deg.» «Det samme her.» «Det plager meg at jeg sitter fast i Los Angeles en hel uke.» De småpratet i noen minutter, og han avsluttet med å si: «Jeg vet at du nettopp har kommet hjem, og at du sikkert er veldig sliten. Selv har jeg planlagt flere møter. Jeg ringer når situasjonen er blitt roligere.» «En avtale,» sa hun. «Jeg elsker deg.» «Og jeg elsker deg.» Da Gina la på røret, slo det henne at Teds uventede reise til California var en blandet velsignelse. På den ene siden 13
ønsket hun å se ham, men på den andre var det en lettelse å slippe en samtale hun ikke var klar for. Da hun gikk ut av dusjen klokken halv seks neste morgen, var hun behagelig overrasket over hvor uthvilt hun følte seg. Hun hadde sovet i nesten åtte timer på flyet, og ytterligere fire etter at hun kom hjem. Hun kjente ikke noe av den jetlagen de fleste opplevde etter en lang flytur fra vest til øst. Nå var hun ivrig etter å komme seg på jobb. Etter avlagt eksamen ved Boston College med hovedfag i journalistikk var hun blitt henrykt over en jobb som redaksjonsmedarbeider i en forstadsavis på Long Island. Nedskjæringer i budsjettet hadde tvunget avisen til å gi avkall på noen av sine mest erfarne skribenter, og innen et år skrev hun reportasjer. Hennes artikler om forretningsvirksomhet og finans fanget oppmerksomheten hos redaktøren av Your Money. Hun sa fornøyd ja takk til jobben hos den pågående, nye oppkomlingen, og hadde nytt hvert minutt av sine sju år der. Men den avtagende interessen for papirutgaver, og det labre utbyttet annonser ga dem, hadde hatt sin innvirkning, og i løpet av de tre årene som var gått siden Your Money måtte gi opp, hadde hun vært frilanser. Selv om en del av henne nøt friheten ved å følge opp historier som interesserte henne, var det en annen del som savnet den månedlige gasjen og helseforsikringen som fulgte med det å være fast ansatt. Hun kunne velge fritt hva hun ønsket å skrive om, men når alt kom til alt, måtte en eller annen kjøpe historien hennes. Empire Review hadde vært en livredder. Mens hun besøkte foreldrene i Florida, hadde venner av dem fortalt Gina hvor skrekkslagne de hadde vært da deres atten år gamle barnebarn ble brennemerket i et eller annet hemmeligstemplet ritual i studentforeningen i colleget deres. Ved bruk av et glødende jern var greske bokstaver blitt svidd inn i baksiden av låret hans. Klager til universitetets administrasjon var ikke blitt 14
besvart. Store givere blant universitetets tidligere elever hadde truet med å holde tilbake bidrag dersom det ble foretatt innstramninger i deres «greske» koloni. Empire Review hadde straks sagt ja til historien. De ga henne et solid forskudd og et sjenerøst reise- og utgiftsbudsjett. ERs avsløring skapte sensasjon. Den ble dekket av landsdekkende kveldsnyheter, og fremkalte til og med et innlegg på 60 Minutes. Suksessen med historien om studentforeningens praksis hadde gitt henne stor synlighet som gravejournalist. Hun ble nedrent av tips og e-poster fra personer som ønsket å være varslere, og fra folk som påsto at de hadde kjennskap til store skandaler. Noen av dem hadde resultert i historier som hun hadde fulgt opp og publisert. Knepet var å skille mellom folk som skaffet ekte vare, kontra skrullinger, misfornøyde tidligere ansatte og konspirasjonsteoretikere. Gina kastet et blikk på klokken. Etter planen skulle hun møte magasinets sjefredaktør dagen etter. Charles Maynard begynte typisk nok samtalen slik: «Jaha, Gina, og hva skal vi så skrive om?» Hun hadde litt mer enn tjuefire timer på seg til å komme opp med et godt svar. Hun kledde seg raskt, valgte jeans og en varm genser med rullekrage. Etter å ha sminket seg litt kastet hun et blikk i helfigurspeilet. Hun så ut som gamle fotografier av moren, som hadde vært homecoming queen ved Universitetet i Michigan. Harmonisk avstand mellom øynene, som var mer grønne enn nøttebrune, og klassiske trekk. Skulderlangt, kastanjebrunt hår fikk henne til å se enda høyere ut enn sine 1,70 meter på strømpelesten. Fornøyd med utseendet gikk hun bort og la et frossent rundstykke i brødristeren, så laget hun seg en kopp kaffe. Da alt var klart, tok hun asjetten og koppen med seg bort til bordet ved vinduet i stuen. Hun kunne se morgensolen, som akkurat gløttet over horisonten. Dette var det tidspunktet på dagen da hun kjente det heftigste stikket fordi moren var død, og opplevde at tiden stormet videre så altfor fort. Hun satte seg ved bordet, som var yndlingsstedet når hun 15
jobbet, åpnet den bærbare PC-en og så hvordan en bølge av uleste e-poster foldet seg ut på skjermen. Det første blikket gjaldt de nye e-postene som var kommet etter at hun sjekket dem på flyet. Ikke noe som hastet. Og enda viktigere, ingenting fra CRyan. Det neste hun gjorde, var å la blikket gli over de andre som var kommet i løpet av den halvannen uken hun hadde befunnet seg på de få stedene på kloden der nettilgang ikke var mulig. En melding fra en kvinne i Atlanta som påsto at hun hadde bevis på at resirkulert gummi som ble brukt på lekeplasser, gjorde barn syke. En anmodning om å holde et innlegg neste måned for AFJF, Amerikansk forening for journalister og forfattere. En e-post fra en mann som hevdet at han blant sine eiendeler hadde den delen av president Kennedys hjerne som var forsvunnet etter obduksjonen. Selv om hun trolig kunne innholdet utenat, gikk hun tilbake og klikket på e-posten hun hadde mottatt samme dag som hun dro på ferie. Hei, Gina Jeg tror ikke vi noen gang møttes da vi gikk på Boston College. Tidsmessig var vi i utakt med et par år. Like etter min avgangseksamen begynte jeg å jobbe for REL News. Der hadde jeg en grufull opplevelse med en av sjefene. (Og jeg var ikke den eneste.) Nå er de redd for at jeg skal snakke om det. Jeg er blitt kontaktet angående et økonomisk vederlag. Jeg ønsker ikke å skrive mer om dette i en e-post. Kan vi få til et møte?
Da hun så navnet CRyan i en e-post, hadde hun prøvd å komme på hvorfor navnet virket så kjent. Hadde det vært en Courtney Ryan på skolen? Gina leste e-posten to ganger mens hun prøvde å presse seg selv til å se om det var noe hun hadde oversett. REL News var Wall Streets yndlingsvalg når det gjaldt medie16
selskaper. De hadde sitt hovedkvarter på hjørnet av 55th Street og Avenue of the Americas, eller Sixth Avenue – som de fleste newyorkere fortsatt kalte det. Over en periode på tjue år hadde det vokst fra å være en liten gruppe med TVstasjoner til å bli et landsdekkende kraftsenter. Seertallene hadde overgått CNNs, og nærmet seg stadig markedslederen, Fox. Deres uoffisielle motto var REaL News, ikke det andre slaget. Virkelige, reelle nyheter, jo, jo. Den første tanken som hadde slått henne, var at dette dreide seg om seksuell trakassering. Vent et øyeblikk nå, hadde hun tenkt. Du vet ikke engang om denne «CRyan» er mann eller kvinne. Du er reporter. Du skal ikke trekke forhastede slutninger. Skaff deg fakta. Det hadde bare vært én måte å finne det ut på. Igjen lot hun øynene gli over svaret hun hadde sendt. Hallo, Mr./Ms. Ryan Jeg er svært interessert i å snakke med deg om den «grufulle opplevelsen» du refererte til. Nå kommer jeg til å befinne meg utenlands og uten tilgang til e-post, men jeg er tilbake den 13. oktober. Som du antagelig vet, bor og arbeider jeg i New York City. Hvor er du? Jeg ser frem til å høre fra deg. Vennlig hilsen Gina
Hun hadde problemer med å se klart da hun skrollet gjennom de andre e-postene. Jeg hadde virkelig håpet å få mer enn dette, sa hun til seg selv mens tankene gled mot morgendagens møte i nyhetsmagasinet. Kanskje hun har sendt en tekstmelding, tenkte Gina optimistisk. Mobiltelefonen hadde vært nesten helt tom for strøm da hun gikk om bord i flyet, og den var død da hun landet i New York. I e-posten hadde hun gitt CRyan mobilnummeret sitt. Gina gikk raskt inn på soverommet, tok telefonen ut av laderen og bar den ut på kjøkkenet. Hun klikket for å få liv 17
i den. Et fort blikk viste henne flere meldinger, men ingen fra ukjente numre. Første melding var fra bestevenninnen, Lisa. «Hei, vennen. Velkommen tilbake. Gleder meg til å høre alt om reisen. Håper avtalen for middag i kveld fortsatt står ved lag. Vi må absolutt gå på den uformelle restauranten i Village som heter Bird’s Nest. Jeg har fått en fantastisk ny sak. En som skled og falt. Klienten min deiset over ende på isbiter bartenderen mistet mens han holdt på å mikse martinier. Brakk beinet på tre steder. Nå er det opp til meg å sope til meg hele knokkelen.» Gina klukklo mens hun lyttet. Å spise middag med Lisa var alltid morsomt. De andre meldingene var salgsfremstøt og andre forespørsler, som hun straks slettet.
2
Gina tok T-banen fire stopp til 14th Street. Herfra gikk hun de tre kvartalene til Fisk Building. Fra tredje og til og med sjuende etasje var utleid til nyhetsmagasinet. «God morgen,» hilste sikkerhetsvakten da hun gikk gjennom skanneren. Flere trusler i det siste hadde ført til en forandring; alle besøkende så vel som ansatte måtte nå gjennom sikkerhetskontrollen. Uten unntak. Gina gikk inn i heisen og trykket på knappen for sjuende etasje, som var reservert lederstaben og redaksjonsansatte. Idet hun kom ut, ble hun hilst av en vennlig stemme. «Hallo der, Gina. Velkommen tilbake.» Jane Patwell, som hadde vært ansatt i administrasjonen i mange år, holdt ut hånden. Jane var femti år gammel, en litt for kraftig dame som stadig beklaget seg over klesstørrelsen. «Mr. Maynard venter deg på sitt kontor.» Hun senket stemmen til en hemmelighetsfull hvisking. «Han har en eller annen flott kar der inne. Jeg vet ikke hvem han er.» Jane var den fødte Kirsten Giftekniv, og det irriterte Gina at hun bstandig prøvde å finne noen til henne. «Kanskje han er seriemorder,» var hun fristet til å si, men isteden smilte hun bare uten å si noe. Hun fulgte Jane til det store hjørnekontoret som var Charlie Maynards domene, mannen som hadde vært magasinets sjefredaktør i lang tid. Charlie satt ikke ved skrivebordet. Han hadde plassert seg på yndlingsstedet, møtebordet ved vinduet. Der satt han 19
med en mobiltelefon klistret til øret. Han var litt under 1,80 meter høy, hadde kulemage og engleblidt ansikt. Det grå håret kammet han sidelengs over issen, og lesebrillene var trygt plassert på pannen. Gina hadde en gang hørt en kollega av Charlie spørre ham hva han gjorde for å holde seg i form. Som svar hadde Charlie sitert George Burns og sagt: «Jeg gjør et poeng av å spasere hver gang jeg går i en begravelse til venner som jogger.» Han vinket da han fikk øye på Gina, og pekte på stolen midt imot ham. Ved siden av ham satt den pene mannen Jane hadde referert til. Da hun gikk til bordet, reiste den fremmede seg og strakte frem hånden. «Geoffrey Whitehurst,» sa han med en anelse britisk aksent. Han kunne vel være 1,82 eller der omkring, og hadde regelmessige ansiktstrekk dominert av gjennomborende, mørkebrune øyne. Håret var også mørkebrunt. Han virket spenstig og sterk, hele mannen ga et inntrykk av myndighet. «Gina Kane,» sa hun og følte at han allerede visste hva hun het. Han så ut til å være i midten av trettiårene, tenkte hun idet hun satte seg i stolen han trakk ut for henne. Charlie trykket inn en tast og avsluttet telefonsamtalen. Hun snudde seg mot ham: «Jeg beklager at jeg gikk glipp av fødselsdagen din mens jeg var vekk.» «Det er ikke så farlig, Gina. Sytti er det nye femti. Vi hadde det riktig festlig alle sammen. Jeg ser at du har hilst på Geoffrey. La meg nå fortelle deg hvorfor han er her.» «Men før Charlie sier noe,» innskjøt Geoffrey, «vil jeg gjerne få fortalt deg at jeg er en stor beundrer av arbeidet ditt.» «Takk,» sa Gina og undret på hva som nå ville komme. Det som kom, ble litt av et sjokk. «Etter mer enn førtifem år i denne bransjen har jeg bestemt meg for at nok er nok. Kona ønsker at vi skal tilbringe mer tid på vestkysten med barnebarna, og det har jeg sagt meg enig i. Geoff kommer til å overta for meg, og 20
han vil fra nå av samarbeide med deg. Forandringen vil bli annonsert i neste uke, og jeg ber om at du holder dette hemmelig frem til da.» Han tidde for å gi Gina tid til å la avgjørelsen hans synke inn, så tilføyde han: «Vi var heldige som kunne snappe ham fra Time Warner-gruppen. Frem til nå har han tilbrakt det meste av sin tid i London.» «Gratulerer til dere begge, Charlie og Geoffrey,» sa Gina automatisk. Hun trøstet seg med at Geoffrey allerede hadde sagt at han likte det hun gjorde. «Kall meg Geoff, er du snill,» sa han kjekt. «De sakene du jobber med, tar det vanligvis flere måneder å fullføre, Gina,» fortsatte Charlie. «Derfor ba jeg Geoff med på dette innledende møtet.» Han rensket halsen, så fortsatte han: «Jaha, Gina, hva ønsker vi så å skrive om?» «Jeg har et par ideer,» svarte Gina, samtidig som hun trakk en liten notisbok opp av håndvesken, «og jeg vil gjerne høre hva dere synes.» Henvendelsen var rettet til dem begge. «Jeg har utvekslet flere e-poster med en tidligere assistent for en senator for delstaten New York. Denne assistenten hevder at hun har bevis på anbudssvindel og inngåelse av kontrakter mot kontante utbetalinger og andre tjenester. Men det er et problem med denne saken. Assistenten ønsker et forskudd på tjuefem tusen dollar for å stå frem og fortelle sin historie.» Geoff var den første som sa noe. «Min erfaring er at folk som ønsker betaling for det de vet, vanligvis ikke er pålitelige. De utbroderer og overdriver sine historier fordi de ønsker penger og publisitet.» Charlie klukklo. «Jeg tror til og med de mest ihuga tilhengerne av statlig korrupsjon begynner å gå litt lei av det emnet. Og jeg er enig i at det å betale en kilde sjelden er noen god idé.» «Greit,» sa Gina og bladde om til ny side. «En som i årevis har vært ansatt ved inntakskontoret på Yale, tok kontakt med meg. Han hevder at landets fremste universi21
teter forteller hverandre hvor mye de planlegger å tilby de enkelte søkerne.» «Hvorfor er det et problem?» spurte Geoff. «Fordi det grenser til prissamarbeid og hemmelige avtaler. Det kan på enkelte måter sammenlignes med da Silicon Valley-selskaper i all stillhet ble enige om at de ikke skulle snike til seg hverandres ingeniører. Resultatet var at selskapene profitterte på det, for da måtte de ikke betale mer for å beholde sine talenter. Ingeniørene tjente mindre enn de ville ha gjort dersom de hadde solgt sine tjenester til høystbydende.» «Jeg innbiller meg at det er snakk om åtte av disse eliteuniversitetene, ikke sant?» spurte Geoff. «Det stemmer,» sa Charlie, «og de har i gjennomsnitt seks tusen elever på de lavere trinnene; før de går videre til mastergrader og den slags. Det blir med andre ord førtiåtte tusen av landets tjue millioner collegestudenter. Jeg er ikke sikker på hvor mange av våre lesere som gidder å bry seg med en håndfull elever fra våre eliteuniversiteter som kan ha blitt lurt for stipendpenger. Spør du meg, tror jeg de kaster bort pengene sine på disse overprisede stedene.» Charlie hadde vokst opp i Philadelphia, og gått på Penn State. Hans lojalitet når det gjaldt statlige skoler, var ikke til å rokke. For en flott måte å gjøre inntrykk på den nye sjefen på, tenkte Gina mens hun igjen bladde om. Hun prøvde å høres oppildnet ut da hun fortsatte: «Den neste saken er bokstavelig talt i åpningsfasen.» Hun fortalte dem om e-posten hun hadde fått som beskrev den «grufulle opplevelsen» i REL News, og svaret hun hadde sendt. «Det har altså gått ti dager siden du besvarte e-posten, og du har ikke fått noe svar?» spurte Charlie. «Ja, elleve dager med dagen i dag.» «Denne CRyan som sendte mailen … Har du klart å finne ut noe om henne? Er hun troverdig?» Det var Geoff som spurte. «Jeg er enig i antagelsen om at CRyan er en kvinne, men 22
det kan vi ikke være sikre på. Det første som falt meg inn da jeg leste dette, er at det kanskje dreier seg om en metoosituasjon. Nei, jeg vet ikke mer om henne enn det hun skrev i mailen, men magefølelsen sier meg at det er verdt å gå videre her.» Geoff så på Charlie. «Hva sier du?» «Var jeg deg, ville jeg være svært interessert i å finne ut hva denne CRyan har å si,» svarte Charlie. «Og det vil være mye lettere å få henne til å fortelle sin historie før hun bestemmer seg for en forliksavtale.» «Greit, Gina. Jobb videre med saken,» bekreftet Geoffrey. «Finn ut hvor hun er, og jeg er også sikker på at det er en kvinne vi har å gjøre med. Se om du kan møte henne. Jeg ønsker å få dine personlige inntrykk av henne.» Da Gina gikk bortover korridoren mot heisen, hvisket hun for seg selv: «Vær så snill, la ikke CRyan vise seg å være en gærning!»
3
Vanligvis ville Gina tatt seg bedre tid til å ta inn over seg og sette pris på synet og lydene fra byen hun var så glad i. Da hun gikk inn i T-banevognen, smilte hun idet hun kom til å tenke på romkameraten hun hadde hatt i sitt første studieår. Marcie kom fra en liten by i Ohio, og hun hadde spurt om det hadde vært «stritt» å vokse opp i New York City. Gina var blitt helt sjokkert av spørsmålet, for hun hadde mestret undergrunns- og bussystemene og nytt friheten ved å farte omkring på egen hånd fra hun var tolv år. Hun spurte Marcie om det hadde vært stritt å vokse opp på et sted hvor man var avhengige av foreldrene hver gang man ønsket å forflytte seg fra ett sted til et annet. Hun gikk innom den lille matbutikken på hjørnet ved Broadway, og plukket til seg en melkekartong og litt forskjellig pålegg. Forbauset over at det ikke var kø hos Starbucks ved siden av, stakk hun inn dit og bestilte yndlingsdrikken, en vaniljelatte. Mens hun spaserte det drøye kvartalet hjem til leiligheten, tenkte hun på den krevende oppgaven som lå foran henne. Etter å ha pakket ut matvarene satte hun drikkebegeret på kjøkkenbordet, så gjorde hun noen tastetrykk for å vekke datamaskinen fra hvilemodus. Hun klikket på e-posten fra CRyan. Den var blitt sendt fra en Google-konto, men det spilte i og for seg ingen rolle. Etter utallige innbrudd var selskapene under ekstremt press når det gjaldt å beskytte brukernes personvern. Ikke tale om at Google vil 24
løfte en finger for å hjelpe meg til å finne CRyan, tenkte hun. Enda en gang leste Gina den delen av e-posten som ga et spor: Jeg tror ikke vi noen gang møttes da vi gikk på Boston College. Tidsmessig var vi i utakt med hverandre et par år. CRyan vet tydeligvis hvilket år jeg tok eksamen, tenkte Gina. Og på et eller annet tidspunkt var vi der på samme tid. Med et par år må hun selvsagt mene mer enn ett, men det må være mindre enn fire, ellers ville vi aldri ha gått på colleget samtidig. Så enten tok CRyan sin avgangseksamen to eller tre år før meg, eller to til tre år etter. Gina lente seg tilbake i stolen og nippet til latten. Da hun jobbet med historien om brennemerkingen, hadde universitetet fått nyss om hva hun drev på med. De hadde motarbeidet henne så godt de kunne da hun søkte etter kontaktinformasjon om medlemmer av studentforeningen og fakultetsrådgivere. Men omstendighetene den gangen var annerledes. Boston College var ikke noen skyteskive. Dette dreide seg ikke om dem. Hun hadde bare tenkt å be dem oppgi hvem som hadde en bestemt e-postadresse. Hadde det bare vært så enkelt, tenkte hun. Hvis de ikke hadde CRyan-adressen i sitt register, ville hun bli nødt til å be om noe langt mer. Og nå som reglene for private opplysninger var som de var – «Ja ja,» sa hun høyt for seg selv. «Det er bare én måte å finne ut det på.»
4
«Boston College, elevkontoret. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Mannsstemmen i telefonen hørtes skarp og effektiv ut, og Gina gjettet at hun snakket med en eller annen i femtiårene. «Hallo. Mitt navn er Gina Kane. Jeg gikk ut fra Boston College for ti år siden. Kan jeg spørre hvem jeg snakker med?» «Mitt navn er Rob Mannion.» «Hyggelig å hilse på deg, Mr. Mannion –» «Kall meg Rob, du.» «Takk for det, Rob. Jeg håper du kan hjelpe meg med noen opplysninger.» «Hvis du er ute etter tidspunkter for sammenkomster for tidligere elever, så finner du dem på nettsiden vår. Du kan få adressen av meg.» «Nei, det er ikke derfor jeg ringer. Jeg prøver å komme i kontakt med en som gikk på colleget omtrent samtidig med meg.» «Det kan godt hende jeg kan hjelpe deg. Hva heter denne personen, og i hvilket år tok vedkommende avgangseksamen?» «Det er der jeg har et problem,» sa Gina. «Jeg har ikke personens fulle navn. Alt jeg har, er en e-postadresse. Jeg håper du kan –» «Hvorfor sender du ikke bare en e-post og ber om navnet?» 26
Gina prøvde å skjule hvor frustrert hun følte seg. «Jeg kan forsikre deg at jeg har tenkt på det.» Hun var usikker på hvor mye hun skulle røpe i denne samtalen. Enkelte ble opprømt ved tanken på å snakke med en journalist, andre ble tause som østers. «Mitt spørsmål er om du ved hjelp av en e-postadresse kan fortelle meg om du har informasjon om hvem som er innehaver av denne adressen?» «Jeg vet ikke om våre retningslinjer tillater meg å dele den slags informasjon.» «Det skjønner jeg,» sa Gina, «men det er ikke det jeg ber om. Selv om du ikke kan dele dette med meg, ønsker jeg bare å vite om du har tilgang til disse opplysningene.» «Dette er særdeles uvanlig, men jeg skal sjekke,» sa Rob. «Gi meg tid til å gå inn i databasen. Hvilket år sa du at denne personen tok avgangseksamen?» «Jeg er ikke sikker,» svarte Gina, «men jeg har grunn til å tro at det var i løpet av ett av disse seks årene.» Hun leste opp årene det trolig var snakk om. «Jeg må lete meg frem i hvert enkelt år.» Rob sukket, det var tydelig at han var irritert. «Jeg setter virkelig stor pris på din hjelp,» sa Gina hjertelig. «Greit. Nå kommer det opp på skjermen. Nei til første år, nei til det andre, det tredje, det fjerde, femte og sjette. Jeg beklager. Jeg kan ikke være til noen hjelp for deg.» «Har dere vanligvis oppdaterte e-postadresser på tidligere elever?» «Vi gjør så godt vi kan for å vedlikeholde kontaktinformasjon, men stort sett er vi avhengig av at de enkelte elever holder oss underrettet. Hvis de begynner å bruke en ny e-postadresse og sier opp den vi sitter med, blir svaret nei. Det samme gjelder adresser og telefonnumre.» «Står det siste året jeg ba deg sjekke, oppe på skjermen?» «Det gjør det.» «Kan du fortelle meg hvor mange elever med etternavnet ‘Ryan’ som står oppført der?» 27
«En stor prosent av våre elever er av irsk herkomst, Ms. Kane.» «Kall meg Gina, er du snill. Og, Rob … jeg setter enormt pris på din tålmodighet. Før vi legger på, ønsker jeg å snakke med deg om årets bidragskampanje.» «Så hyggelig av deg,» svarte Rob og var plutselig mer begeistret. Et kvarter senere hadde Rob sendt henne en e-post med lister over navnet «Ryan» for de seks årene Gina hadde bedt om. Et bidrag på tre tusen dollar var blitt belastet kredittkortet hennes.
5
Gina bladde seg gjennom datalistene Rob hadde sendt henne. Til høyre for navnet på hver student – etternavn, fornavn og mellomnavn – sto det kolonner for forskjellige typer informasjon: fødselsdato, hjemmeadresse, arbeidsgiver, e-post, telefonnummer, navn på ektefelle. Hun kunne raskt bekrefte at Rob hadde hatt rett da han sa at ingen av disse studentene hadde e-postadressen hun lette etter. Ved å bruke klipp-og-lim-funksjoner skrev hun inn navnene på en ny liste. Det var syttien avgangselever i løpet av disse seks årene, litt flere kvinner enn menn. Så valgte hun hver Ryan med et fornavn som begynte på ‘C’, og flyttet dem til begynnelsen på listen. Det var fjorten av dem: Carl, Carley, Casey, Catherine, Charles, Charlie, Charlotte, Chloe, Christa, Christina, Christopher, Clarissa, Clyde og Curtiss. Hun tok en utskrift av listen, og satte strek under navnet på alle som var kvinner. Fordi hun ikke var sikker på navnet ‘Casey’, sjekket hun mellomnavnet. Det var ‘Riley’. Det kunne også gå begge veier, tenkte hun. Dermed førte hun opp ‘Casey’ på listen over kvinner. Hun stoppet opp et øyeblikk da en forvirret tanke slo henne. E-postadressen til Sharon, som var en av hennes venner, var en ‘S’, fulgt av etternavnet. Men ‘Sharon’ var mellomnavnet hennes. Fornavnet var ‘Eleanor’. Så hvis hun hadde søkt gjennom disse listene for å finne Sharon, ville 29
hun ha lett etter feil navn. «La fornavnet ditt begynne med en C, Ms. Ryan,» hvisket hun for seg selv. Så lurte hun på om Facebook kunne hjelpe henne med å begrense søket. Hun prøvde fornavnet på den avmerkede listen: Carley Ryan. Som hun hadde tenkt seg, var det mange kvinner og noen få menn med det navnet. Hun tastet inn «Carley Ryan, Boston College». Hun fikk fire treff, men ingen så ut til å være i den aldersgruppen hun søkte. Så prøvde hun enda en gang, og skrev «Carley Ryan, REL News», men ingenting kom opp. Hun skulle til å gjenta søket med neste navn på listen, Casey, da hun stoppet opp et øyeblikk. CRyan hadde skrevet at hun hadde hatt en «grufull opplevelse» mens hun jobbet for REL News. Gina tenkte at hvis dette var hendt henne, ville hun da ha nevnt REL på sin Facebook-konto? Trolig ikke. Og noen som hadde hatt en fæl opplevelse, ønsket kanskje bare å forsvinne. Eller hun kunne være en av dem som simpelthen ikke likte å bruke sosiale medier. Gina vurderte, men forkastet, tanken på å sende en e-post til hver av de ni kvinnene. CRyan hadde av en eller annen grunn valgt ikke å reagere på e-posten Gina hadde sendt henne for halvannen uke siden. Ville hun svare om hun sendte henne en i dag? Hun grep telefonen og begynte å slå nummeret til Carley Ryan. «Hallo.» Kvinnen som svarte, hørtes ut som hun var middelaldrende. «Hallo, er dette Mrs. Ryan?» «Det er det.» «Mitt navn er Gina Kane, og jeg tok eksamen ved Boston College i 2008.» «Kjente du datteren min, Carley? Hun var ferdig to år før.» «Jeg må være ærlig og tilstå at jeg aldri møtte Carley, men jeg arbeider med en artikkel om avgangsstudenter fra Boston College som etterpå begynte å arbeide i nyhetsbransjen. Jobbet Carley noen gang for TV-stasjoner som REL News?» 30
«Nei, ikke min Carley,» sa kvinnen med en liten latter. «Carley synes at TV-titting er bortkastet tid. Hun er for tiden instruktør for Uteliv, og akkurat nå leder hun en kanotur i Colorado.» Etter å ha strøket Carley fra listen kastet Gina et blikk på navnene og telefonnumrene som var igjen. Det var umulig å vite hvilke numre som gjaldt avgangselevene, og hvilke som gjaldt deres foreldre. Hun slo et nytt nummer. Casey svarte på første ring, og forklarte at hun hadde kastet seg over jusstudiet, og at hun deretter var blitt ansatt i et firma i Chicago. Enda en blindgate. Etterpå la hun igjen en beskjed til Catherine. Charlie viste seg å være en mann som var revisor. Nummeret til Charlotte begynte med 011, og adressen på listen var en gate i London, England. Gina kastet et blikk på klokken. England lå fem timer foran. Det var ikke for sent å ringe. Telefonen ble tatt på annet ring av en middelaldrende kvinne med britisk aksent. Hun forklarte at like etter college hadde datteren, Charlotte, takket ja til en stilling hos Lloyd’s i London, og at hun senere hadde fortsatt der. Gina leste inn en melding til Chloe. Clarissas mor forklarte pinefullt detaljert at hennes datter hadde giftet seg med kjæresten fra videregående, at de hadde fire herlige barn, og at hun bare hadde jobbet ett år i Pittsburgh før hun ble hjemmeværende mor. Hun tilføyde at dette sto i skarp kontrast til hennes eget liv. «Jeg var yrkeskvinne i nesten ti år før jeg bestemte meg for å få barn. Selv om det ser ut som det er det riktige for Clarissa, er du ikke likevel enig med meg i at det er mer fornuftig for kvinner å jobbe minst fem år for å sikre seg en karriere, bygge opp selvfølelsen, før man binder seg? Dette har jeg prøvd å si til Clarissa, men tror du hun hører på meg? Selvfølgelig ikke. Jeg –» Da Chloe ringte henne tilbake, fikk Gina en kjærkommen unnskyldning til å avslutte samtalen. Chloe var gått 31
rett inn på medisinstudiet, og arbeidet nå på Cleveland Clinic. Nummeret til Christa var frakoplet. Courtney svarte mens hun hadde lunsjpause. Hun hadde tatt sin mastergrad, og var gått rett inn i læreryrket. Gina prøvde å skyve skuffelsen til side da hun så på de to gjenværende navnene. Catherine og Christina. Fordi hun ikke var sikker på hva hun skulle gjøre, laget hun seg et smørbrød.
6
Oppkvikket etter lunsjen kikket Gina nærmere på adresseopplysningene for hver av de tidligere studentene. Den ferskeste oppdateringen for Christina var Winnetka, Illinois, en velstående forstad omtrent to mil fra Chicago. Hun sjekket retningsnumrene for Winnetka, som var 224 og 847. Christinas telefonnummer på listen begynte med 224. Håpet var ikke spesielt stort da hun slo nummeret. En munter stemme svarte med et tydelig hallo. Ginas nå vel innøvde åpning forklarte årsaken til at hun ringte. Christinas vennlige tonefall forandret seg straks til bitende ergrelse. «Jaså, du ringer meg for å få hjelp til å skrive en historie om hvor vidunderlig Boston College er. Kutt det ut, og skriv heller om dette: Foreldrene mine møttes som ferske elever ved Boston College. Du kunne ikke finne to mer lojale elever. De ga penger hvert år, og stilte opp som frivillige i en drøss med komiteer. Det samme gjorde jeg etter at jeg sluttet. Og fem år senere søker min yngre bror om plass. Han var blant de beste i sin klasse. Var kaptein på lacrosse-laget, var med på enhver aktivitet. Var i ett og alt en flott type, men de sa nei. ‘Vi har hatt så mange kvalifiserte søkere fra ditt område,’ var alt de ville si. Etter alt det foreldrene mine og jeg gjorde! Gjør meg en tjeneste. Stryk nummeret mitt.» Lyden av telefonrøret som smalt på plass, fortalte at nå var den samtalen over. Gina lo for seg selv. Hvis Christina hadde holdt forbindelsen litt til, kunne hun ha gitt henne 33
nummeret til Rob Mannion. Jeg er sikker på at de to ville ha hatt en herlig samtale, tenkte hun. Gina stirret ut av vinduet. Hun møtte ikke annet enn blindgater. Peachtree City, Georgia, var adressen Rob hadde gitt henne for Catherine Ryan. Da hun lette på nettet for dette området, fant hun ingen Catherine Ryan som passet til den aldersgruppen hun var på jakt etter. Hun var ikke sikker på hva hun skulle gjøre. Hvis Catherine Ryan var den «CRyan» hun lette etter, kunne hun gi henne litt mer tid til å reagere på talemeldingen hun hadde sendt. Men noe sa henne at hun skulle presse på, prøve å finne ut om det var noen annen måte å komme i kontakt med Catherine på. Det slo henne at Rob hadde sagt at de oppdaterte sine lister etter hvert som tidligere elever informerte dem om nye adresser og telefonnumre. Betydde dette at de slettet de gamle adressene? Eller var det mulig at Boston College fortsatt hadde adressen til Catherines foreldre? Hun ble satt over til Robs linje, og han tok telefonen på første ring. Da hun presenterte seg, ble han kort i stemmen. «Om mindre enn ett minutt skal jeg ha et telefonmøte.» Gina forsto at hun måtte være rask. «Catherine Ryans nyeste adresse viser at hun bor i Georgia. Et forsøk på å finne henne var en blindgate. Nå håper jeg å lokalisere foreldrene hennes. Kan det tenkes at du har hennes opprinnelige adresse, hjemmeadressen fra da hun var førsteårsstudent?» «Da må jeg sjekke med en eldre dataliste. La meg se om jeg kan finne den nå før jeg må begynne på telefonmøtet.» Hun hørte den lave mumlingen mens han stavet Catherines navn etter hvert som han tastet. «Greit, nå har jeg den. Det er Forest Drive 40, Danbury, Connecticut. Og nå må jeg legge på.»
7
Gina gikk inn på et nettsted og fant navnene Justin og Elizabeth Ryan i Danbury. Gateadressen stemte med den Rob hadde gitt henne. De var sekstifem og sekstitre år gamle, noe som var helt riktig for foreldre til barn i begynnelsen av trettiårene, tenkte Gina. Den journalistiske teften sa henne at det ville være bedre å kjøre til Danbury enn å kontakte dem via telefon. Bilturen denne kjølige høstdagen var behagelig og uten for mye trafikk. Gudskjelov at GPS finnes, tenkte hun da denne elektroniske innretningen loset leiebilen hennes ut av byen og til et hyggelig forstadsområde i det sørlige Connecticut, der det var fine hus på store tomter. En hvithåret kvinne i slutten av sekstiårene åpnet da hun ringte på. Til å begynne med virket hun avmålt da hun leste Ginas visittkort, men så myknet hun og forklarte at hun og hennes mann hadde kjøpt huset for mindre enn et år siden av familien Ryan. Dessverre hadde de ikke deres nye adresse. Så mye var altså opplysninger på nettet verdt, tenkte Gina. Men idet hun snudde seg bort, la hun merke til et skilt med teksten TIL SALGS på naboens plen. Skiltet fikk henne til å snu seg igjen mens den nye eieren fortsatt sto i døråpningen. «Et siste spørsmål,» sa hun. «Kjøpte dere dette huset gjennom en megler?» «Ja, det gjorde vi.» «Husker du navnet på megleren?» 35
«Ja, du kan få kortet hans.» Ifølge GPS-en befant eiendomsmegleren seg halvannen kilometer unna. Klokken var fem. Med et håp om at han fortsatt befant seg på kontoret, tvang Gina seg til ikke å kjøre mer enn ti kilometer over fartsgrensen da hun hastet tvers gjennom byen. Kontoret lå i en hovedgate omgitt av et renseri, en frisørsalong og en sportsbutikk. Bilder av hus og prosjekter var utstilt i vinduet. Hun krysset fingrene da hun tok i dørhåndtaket. Heldigvis, døren var åpen. Hun steg inn akkurat idet en firskåren, skallet mann på rundt seksti år kom ut fra et bakrom. Mannen var tydelig skuffet over at hun ikke var på husjakt, men da hun nevnte familien Ryan, ble han hjertelig, nesten snakkesalig. «Hyggelig familie,» begynte han. «Jeg har kjent dem helt siden ungene deres var små. Var ikke glad for at de flyttet, men Elizabeths leddgikt ble stadig verre. De bestemte seg til slutt for at de måtte gjøre noe med det, og begynte å se seg omkring. De vurderte områder i Naples og Sarasota, men de endte i Palm Beach. En utmerket avgjørelse, spør du meg. De viste meg et bilde av leiligheten de hadde tenkt å kjøpe. Jeg sa hva jeg mente, at selv om jeg bare hadde vært i området noen få ganger, var dette et godt kjøp. Nyoppusset, store rom, et ekstra bad i tilknytning til gjesteværelset. Hva mer kan noen ønske seg? Jeg likte veldig dårlig at de flyttet. Utmerkede mennesker, om du skjønner hva jeg mener.» Eiendomsmegleren tidde for å trekke pusten, og Gina rakk å smette inn noen ord. «Du husker ikke tilfeldigvis navnet på barna deres?» «Å, la meg se … Nei, jeg holder visst på å bli gammel. Før i tiden spratt navn frem som bare det. Men ikke nå mer. Nå tar det tid.» Han rynket pannen og tidde. «Et øyeblikk der. Nå begynner jeg å huske. Gutten het Andrew, og jenta het Cathy. Pene unger, begge to. De må være i slutten av tjueårene nå. Jo da, nå er jeg sikker. Sønnen er Andrew, og datteren Catherine. De kalte henne Cathy.» 36
«Husker du hvordan hun staver navnet sitt? Er det med en C eller med en K?» «Det er jeg i hvert fall sikker på. Det var med ‘C’. C-AT-H-E-R-I-N-E.» «C» Ryan, tenkte Gina. Initialene var i hvert fall riktige. Tre minutter senere hadde hun fremskaffet Ryan-familiens adresse i Palm Beach, pluss telefonnummeret deres. Hun gikk til bilen, startet den og ventet litt. Heller enn å ringe nå med muligheten for at trafikkstøy skulle gjøre det vanskelig å høre, eller kjøre gjennom områder med dårlig dekning, bestemte hun seg for å vente til hun var kommet hjem, før hun tok kontakt. Denne gangen føltes avstanden til Danbury lengre, og hun måtte minne seg selv på at hun hadde stått tidlig opp. Det hadde vært en lang dag. Klokken var kvart over sju da hun var tilbake i leiligheten. Glad for at hun var vel hjemme igjen, skjenket hun seg et glass vin, satte seg på en stol i spisekroken og strakte hånden ut mot fasttelefonen. En mannsstemme svarte. «Det er hos familien Ryan.» Gina gjentok det hun hadde fortalt eiendomsmegleren, at hun hadde gått på Boston College på samme tid som Cathy, og at hun håpet å slå av en prat med henne. Det ble en lang pause før Andrew Ryan spurte: «Var du en venn av min søster?» «Ingen nær venn, men jeg ønsker å komme i kontakt med henne.» «Da vet du ikke at Cathy døde i en ulykke i forrige uke, mens hun var på ferie i Aruba.» Gina gispet. «Nei, det visste jeg ikke. Jeg beklager på det inderligste.» «Takk. Vi er i sjokk, alle sammen. Det var det siste vi kunne ha ventet oss. Cathy var alltid svært forsiktig, dessuten var hun en dyktig svømmer.» «Jeg skulle gjerne fortalt deg mer om årsaken til at jeg ringer, men jeg skjønner at dette ikke er det riktige tidspunktet. Hvis du ønsker det, kan jeg ringe tilbake –» 37
«Nå er helt greit. Hvordan kan jeg hjelpe deg?» Gina nølte bare et øyeblikk. «Jeg er journalist, og jeg hadde håpet å få snakke med Cathy om en sak jeg jobber med. Før jeg gjør det, må jeg stille deg følgende spørsmål: Arbeidet hun noen gang for REL News?» «Ja, det gjorde hun.» «Hvor lenge var hun der?» «I tre år. Og så begynte hun å arbeide for et tidsskrift i Atlanta.» «Når var siste gang du så eller hørte fra Cathy?» «For cirka to uker siden. Det var mors fødselsdag, så vi kom begge ned til Palm Beach i weekenden for å feire.» «Hvilken dag var fødselsdagen?» Da Andrew Ryan svarte, regnet Gina raskt i hodet. «Jeg fikk en e-post fra Cathy samme dag som din mor fylte år. La meg lese den for deg.» Andrew lyttet mens hun leste. Gina forklarte at hun selv hadde vært på reisefot, og at hun hadde oppmuntret Cathy til å ta kontakt med henne når hun kom tilbake. «Men hun tok ikke kontakt med deg etter den første e-posten?» «Nei, hun gjorde ikke det. Men jeg har anstrengt meg veldig for å finne henne.» Det ble en lang pause før han sa: «Jeg følte at noe ikke var som det skulle med Cathy på mors fødselsdag. Hun var svært stille. Hun nevnte at hun ønsket å snakke med meg om noe, men så sa hun: ‘La oss gjøre det når jeg kommer tilbake fra Aruba.’ Hun skulle være der i fem dager.» «Vet du om hun beholdt kontakten med noen av kollegaene fra tiden i REL News?» «Jeg er ganske sikker på at hun hadde kontakt med et par av dem etter at hun dro.» «Du husker ikke tilfeldigvis hva de het?» «Det var en i New York-området, men navnet husker jeg ikke. Men det kan jeg kanskje finne. Jeg dro ned til Aruba etter ulykken, og der hentet jeg Cathys personlige saker, inkludert mobiltelefonen og den bærbare PC-en. Når 38
jeg går gjennom dem, vil jeg kjenne igjen navnet hvis jeg ser det.» «Det vil jeg sette enormt pris på.» «Gi meg nummeret ditt. Jeg ringer så snart jeg finner noe.» De utvekslet mobilnumre, og så spurte Andrew lavt og rolig: «Har du noen idé om hva søsteren min refererte til da hun skrev ordene ‘grufull opplevelse’?» «Ikke ennå. Men det har jeg til hensikt å finne ut.»