Elsk meg i morgen

Ingvar Ambjørnsen

Elsk meg i morgen

© J.W. Cappelens Forlag a.s 1999 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63980-8 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

J

eg mistet søvnen. Fikk ikke sove. Jeg lå der med ansiktet mot veggen hver natt, og det hendte jeg tenkte: Hvem er de andre? Hvorfor later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten? Det er noe sykt ved den selvfølgeligheten de utstråler når de børster flass av kragen, tenner en sigarett, eller simpelthen bestemmer seg for å spise en plomme.

Så enkelt er det nemlig ikke. Det er jeg overbevist om. Det må ligge noe bak. På en eller annen måte må det ligge et skjult mønster i våre gjerninger og opplevelser. Ikke nødvendigvis noe som gir mening, men noe som er helt og holdent virkelig. Udiskutabelt.

Slik lå jeg og tenkte. Klokken ble både fire og fem, og enkelte ganger sto jeg opp og så ned i den trange bakgården der blålyset sto mot de slitte fasadene. Av og til fikk jeg det for meg, at hele verden sov. At jeg var den eneste som våket. At det var jeg, som gjennom min bevissthet holdt det hele sammen. Og ikke bare menneskene, de som lå under sine dyner eller gikk i gatene, elsket eller sloss, men selve verden, hele det voldsomme mineralriket med fjellkjeder, og oseanenes uendeligheter, plantenes forunderlige verden av støvbærere, stengler og bladverk. Og jordens dyr! Også de hvilte i ly av min bevissthet; de ble simpelthen født i mitt våkne blikk. Kuer og snøleoparder, coalabjørner, giraffer og veps.

Det var et voldsomt ansvar.

Av og til besvimte jeg utpå formiddagen, og alt gikk til grunne.

543 5

Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder jeg min verden – så får heller de andre holde på med sitt.

Jeg gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føder meg selv. Elling, sier jeg til meg selv, med den vidunderlige tankens kraft. Trekk hånden inn under dynen, det er så kaldt i rommet. Og så gjør jeg det! Armens muskler adlyder hjernens impuls, og hånden trekkes inn i varmen. Her er en seng. En vegg, nei fire. En dør fører ut mot nye rom, videre mot gaten, byen, verden. Og der på gulvet står sannelig en ødelagt vekkerklokke og driver ap med tiden. Den står der, så hvit og så sort, og med viserne på seks på halv fem. En eller annen natt med blod piskende mot ruten, stanset jeg tidens tikk og takk med et velrettet slag. Presis seks på halv fem.

Det var en av disse endeløse nettene. Jeg lå der i mørket, og hadde rotet meg inn i tankebaner jeg ikke kunne ta meg ut av.

Jeg tenkte på alt det som skjedde samtidig. Hjertet banket jevnt og støtt, og jeg så for meg hvordan blodet ble pumpet rundt i kroppens nettverk av årer. Fra tærnes ytterste spisser og helt opp til det tynne kjøttlaget under hodets hårrøtter. Jeg så for meg hvordan gårsdagens pølse «med alt» (som man sier) langsomt ble eltet og brutt ned til en illeluktende masse i tarmenes mysterieganger, hvordan talløse bakteriestammer angrep det røde pølsekjøttet og det hvite brødet, rekesalaten, sennepen og ketchupen, rev næringen ut og ga meg livet på ny, godt hjulpet av tarmtottenes sug. Og min egen hjernes ustoppelige virksomhet. Under min krumme panne, under dette ytterst sårbare skallet, lå en gal konges ballsal, befolket med . . . Å, herregud! Jeg så en termitt krype over et blad et sted i Tanzania, idet morgensolen eksploderte over åskammen, så hvordan den nølte, for så å bli stående med vibrerende følehorn, mens solens stråler plantet diamanter i nattens dugg. Samtidig kommer vesle Mary Key ut på trappen i sitt hjem i en av Bostons forsteder. Hun står der og raper i regnet; ennå varm rundt venstre øre etter at broren slo henne med saksofon-kofferten. Hun tenker på mormor som døde sist vinter, og på et stort stykke rugbrød med blåbærsylte544 6

tøy. En bil stryker forbi nede på den stille villaveien, og en kvinne ler oppgitt på den andre siden av hekken; det er Ellen Carver, meglerens hustru, hun ler mens pølsen langsomt går til grunne i mitt eget indre. Jeg puster ut, og før jeg rekker å puste inn igjen, har hundre millioner tildragelser skrevet seg inn i tilværelsens selsomme bok. Milton Hammilton knekker en tann, mens han spiser yoghurt og planlegger layouten på en brosjyre om hagestell for handicappede. På et hotellrom i Bangkok trenger Jens Wilhelm Kruger inn i dagens tredje endetarm, og tømmer seg øyeblikkelig med et snøft. Samtidig: En tyrkerdue legger et egg i et skogholt på Balkan, og registrerer uten følelser hvordan et spebarn dør i et kratt under henne, mens barnets mor forbanner Gud. På morgenmøtet i avisen Oldenburgische Volkzeitung, får Ursula Kleinkram i oppdrag å dekke saken mot den notoriske biltyven Christof Halle, kjent som Hal blant tvilsomme venner. På Grønland kalver en bre, usett av menneskeøyne. I København, midt på Kongens Nytorv, står Asle Bredesen og pisser på en bit pizza som svensken Gunder Larsson fire timer tidligere har kastet fra seg i forbitrelse over sin kones manglende sans for rasistisk humor og inntak av alkoholholdig drikke. Nå ligger han på tvers av hotellsengen og sover med åpen munn, mens hun står ved vinduet og betrakter postbudet nede i gaten, står der og fantaserer om å betjene tre store negere på en gang. Samtidig knipser Yoka Yamamoti et kattehår bort fra det høyre ermet på sin italienske dressjakke. Tusener av kvinner føder; de ser behårede hoder på gutter og jenter gro frem mellom sine egne ben, som velsignede, av og til forhatte, sopper. Noen hundre millioner sitter til enhver tid på do, i et brakende fellesskap av lettelse og smerte. En isbjørn gir ungen sin melk. I Kristiansand sier Bernt Karlsen til sin noe eldre bror Hans: «Det var akkurat det jeg hadde regnet med.» Og over hele kloden stryker vind i alle styrker, og får gress og blader til å danse i underlige, bølgende mønstre, mens mennesker ser det hele og tenker sitt.

Jeg tenkte: Hvem er alle disse andre? Igjen og igjen tenkte jeg det.

545 7

Jeg sto opp. Dette var en slik natt der ingen ting nyttet. Pyjamasen min var våt av svette, jeg kom til å tenke på det blodige skinnet som akkurat var flådd av et slaktet dyr, og rev den ergerlig av meg. Lemmet var halvveis klart til angrep, men bare halvveis, og her var ingen å gå til angrep på. Bare det tomme soverommet og rullegardinet som langsomt beveget seg i trekken fra vinduet.

Jeg frøs, jeg orket ikke tanken på en dusj, jeg kledde på meg, og førte til protokolls at jeg var blitt litt grisete i det siste. Litt. Det luktet stramt av meg.

Armbåndsuret mitt lå på stuebordet, der jeg alltid legger det fra meg før jeg forsøker å gå til ro. Remmen var strøket flatt i en utsøkt parallell til bordets kant. Jeg gjør det helt uten å tenke.

Jeg gjør det perfekt. Klokken viste sytten på halv fire. Borte ved ovnen lå kattene med labbene om hverandre. Elmer studerte meg med et halvt øye. Pepper’n lå og sov med åpen munn, han minnet meg litt om denne elendige svensken på hotellrommet i København. Jeg liker ikke svensker. Jeg synes svensker er feige.

Jeg synes at svenskene skulle ha brettet opp ermene under krigen, og tatt et tak sammen med nordmenn og dansker, istedenfor å sitte der borte i den såkalte nøytraliteten sin og tjaka strømning, eller hva det var.

Bakgården var tom og øde. En blå ball lå borte ved søppelkassene. Det regnet stille. Jeg sto der og tenkte på alle de som nå var døde, og som hadde hatt sin daglige gang ut og inn av denne gården. I skyggen over portrommet hadde bygningsarbeiderne støpt inn 1891 i sortmalt jern i den grå muren. Over hundre år siden . . . Jeg så barna. Først som en halvt gjennomsiktig hvirvel borte ved den gjenglemte ballen. Hvirvelen utvidet seg, den omfattet snart hele gården, og så trådte bildene frem. Små gutter og små jenter i fremmede, gammeldagse påkledninger. Side kjoler og halvbukser, bare føtter og beksømstøvler. Sixpencer på kortklippede guttehoder, jentenes lange fletter. De danset forbi som i langsom kino, de lekte leker jeg ikke kjente, eller de hoppet tau og kastet på stikka. Så ble vinduene i gården slått opp, alle på en gang, og jeg så voksne i undertøyet eller fullt påkledd som satt ved kjøkkenbordene, eller lente seg ut og ropte lydløst ned i går546 8

den, jeg tenkte på formaningene, de tusenvis av formaningene som gårdens grå mur hadde absorbert gjennom et helt århundre.

All engstelsen og alt raseriet som var blitt slynget ut i dette tomrommet midt i Oslo, midt i den verden disse menneskene hadde kjent og vært en del av mens de ennå levde ut sine liv på en befolket sten midt i verdensnatten.

Borte ved søppelkassene på den andre siden, sto en liten gutt og så opp på meg. Han sto helt stille, mens de andre barna gled rundt ham og gjennom ham. Han var kortklippet som de andre guttene, men var kledd i en underlig, altfor stor frakk. Med det samme jeg møtte blikket hans, løste dette våkne drømmesynet seg opp, og gårdsplassen lå der, tom og våt som for sekunder siden. Jeg ble litt redd, for slike syn skal man ikke ha. Det er jeg sikker på. Noe som ytterligere forsterket den uroen jeg følte, var at begge kattene som på kommando hadde kommet seg på bena, og nå sto og stirret på meg, eller kanskje på noe bak meg, jeg var ikke helt sikker.

Nåvel. Alle har sitt. I hvert fall har jeg måttet venne meg til at jeg selv har mitt. Jeg gikk ut på badet og vasket ansiktet i kaldt vann. Så tok jeg en vival fra boksen i medisinskapet, og satte over tevann. Da jeg skrudde på radioen, og de trygge og kjære stemmene fra Marienlyst fylte rommet, falt det meste på plass, selv før vivalen begynte å virke.

Senere plugget jeg inn en pornofilm, og ble sittende og se på den, mens jeg nippet til den skoldhete teen. «Lulu’s crazy cunt». Det er den der Lulu får besøk av postbudet og rørleggeren samtidig.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Klokken var tydeligvis blitt fire, og mannen fra Marienlyst messet et eller annet om Rwanda, kanskje Bosnia eller Kurdistan, det var hauger av døde, og lange rekker av barnesoldater som plyndret og drepte mens de gråt og voldtok, gråt og voldtok. Kronen var blitt svekket igjen. Renten gikk opp. Så, Wenche Myhre som sang «Når jeg blir seksogseksti». I en roman hadde jeg lest om en person som mente at Wenche Myhre var en inkarnert demon. Det skulle sannelig ha tatt seg ut, tenkte jeg, mens jeg kastet opp i vasken på kjøkkenet.

Etterpå måtte jeg ha luft. Med en gang.

547 9

Kirkeveien i regn, litt over fire, en morgen i mars. Nede i sentrum pulserte ennå utelivet på cafeer og barer, men her oppe på Majorstua hersket menneskenes nesten totale fravær.

En og annen bil gled forbi, ellers var det bare meg og de grå, skabbete duene. Jeg opplevde en letthet. Ja, en letthet. Det var som om de andres mangel på tilstedeværelse hadde gjort noe med gravitasjonskraften. Jeg hadde spydd meg tom, og helt bakerst i hjernen nynnet den vesle vivalen tilforlatelig. På forunderlig vis hadde den rukket å lure seg inn i nervesystemet før magen gikk i revers. Ikke dårlig. Jeg krysset gaten og gikk inn i Frognerparken. Her dryppet vannet fra de sorte trærne, og himmelen var lav og av melk, nei sæd, jeg vet ikke, det var varmere enn naturlig, og vått, vått, jeg knappet opp den gamle vinterfrakken, og var inne i et slags erotisk eventyr allerede før jeg nådde Vigelands nakne stenmennesker, det virket ikke så urimelig å vippe frem lemmet og gå med det dinglende fritt, eller kanskje i hånden; men så var det det der med oppdragelsen, jeg har en god oppdragelse, mor ville ha rødmet langt inn i døden bare ved denne stygge, stygge tanken. På broen ble jeg stående og studere endene og svanene, for ikke å snakke om gjessene på bredden under meg, hele tiden med Monolitten helt ytterst i synsfeltet til høyre. Var det sant, dette med minstepensjonistene som gikk på jakt her oppe natterstid, eller var det bare en myte, skapt av tabloidavisene nede i Akersgata?

Vel. Det kunne være sant. Når jeg tenkte meg om, kom jeg til at det neppe var revet ut av løse luften. I hvert fall var det ingen grunn til å gå ut fra at landets pensjonister representerte en homogen gruppe av godhjertede individer. Mange av dem hadde utvilsomt en mengde slagg å dra på etter et langt liv. De hadde opplevd krigen. De hadde vasset i sne til skrittet, med våpen og hemmelige beskjeder, ofte midt på natten. Bare for å bli avspist med en kopp kaffeerstatning og et stykke kålrot når de endelig kom frem til hytten der resten av gruppen satt i dempede samtaler med hverandre og et par jøder som snarest mulig måtte skaffes over til Sverige. De ble fanget, og banket 548 10

opp i kjelleren på Victoria terrasse; de så de beste av de beste dø.

Andre ble nazister og misforståtte resten av livet. De hadde ment det godt. Det var bare snakk om små justeringer av grunnloven, etter at landets folkevalgte regjering hadde puttet Norges Banks gullbeholdning i bukselommene og begitt seg på tur til England. Sammen med Kongen. Slik oppførsel blir man lett bitter av. Og etterpå? Etterpå blir alle sammen, tapere som seierherrer, tildelt velferdsstatens fortjenestemedalje i minstepensjon. Det er da du tar med deg stokken din og går ut og slår ihjel en and.

Etter en rask spurt følte jeg meg mer og mer til pass. Lys våken, og nesten litt halvglad. Elling, sa jeg til meg selv. Livet er hellig.

Kanskje ikke så herlig bestandig, men hellig hele tiden. Jeg skyndte meg ut av parken, og så til min lettelse at mennesker av kjøtt og blod hadde begynt å manifestere seg i gatene. De var ennå ikke mange, klokken var tross alt ikke mer enn litt over fem, men de var ytterst til stede alle sammen. Der kom for eksempel en kvinne. Det kunne se ut som om hun var på vei til en tidlig vaskejobb på kontoret til Krøger & Krøger, et advokatfirma med et litt frynset rykte. Men det var nok bare tilsynelatende, for jeg mente å forstå at hun hadde tilbragt natten i lokalene til en motorsykkelbande, der hun hadde latt seg ta og ta, ja hatt seriesamkvem med skjeggete menn med liberale holdninger til amfetamin og fartsgrenser. Nå hastet hun hjemover mot Skillebekk, der hun ville krype til sengs og late som hun sov idet hennes mann, fast ansatt i et vaktfirma, kom gjespende hjem etter en lang natt i rettferdighetens tjeneste. Stakkars, ville han tenke.

Så søt hun er når hun sover. Denne kvinnen vil jeg sannelig ha et barn eller to med, dersom sædkvaliteten er såpass høy som jeg har grunn til å tro.

Og hun som ennå ikke har fått stanset strømmen av rumpetroll som renner ut av henne.

Langhåret mann i barsk frakk: Leonard Treanger. Gitaristen.

Hun der på sykkel? Narr meg ikke til å le!

Jeg var kommet ned på hjørnet ved Peppes Pizza. Et sted jeg 549 11

for noen år siden hadde frekventert både titt og ofte, men som jeg nå hadde utviklet et noe ambivalent forhold til. Jeg hadde sagt så mye der inne. Jeg hadde blottstilt meg. Nå så jeg lokalet slik det var, tomt og avstengt, med en svak eim av gårsdagens mat og sigaretter hengende i løse luften. I et hjørne ligger en trikkebillett. Under et bord, et glasskår. Rommet venter.

Med ett gikk det opp for meg at vi går og står i de andres tanker. Rettere sagt i fruktene av de andres tanker. Bortsett fra trærne og buskene, som ennå ikke helt hadde våknet av vinterdvalen, samt luften jeg pustet i, var alt rundt meg menneskeskapt. Noen hadde tenkt: Vi legger asfalt i gaten. Vi henter olje opp fra havets bunn. Vi blander den med finmalt sten, og valser den ut over et dekke av grus. Vi brenner leire i nøyaktig like brikker. Vi legger brikkene på hverandre og bygger hus der menneskene kan søke tilflukt mot naturkreftene. En annen: Hvordan ville det være med en smijernsport? En gatelykt? En eller annen har ligget våken og grublet frem kumlokkenes form og tyngde!

En bil stopper på rødt lys. Dette har menneskene blitt enige om. Vi har inngått en forpliktende avtale om å stoppe for det røde lyset, selv om gaten på den andre siden av dette røde lyset ligger tom og øde. Vi har tenkt oss vår egen sivilisasjon, og det koster så og så mye å krysse grensen til kaos. Gult, greit. Men grønt er greiest. Grønt er go, men bare i femti. Seksti er utryggheten. Hundre medfører tap av et offentlig dokument, med ditt eget ansikt sveiset inn i plast. En slags gjengivelse av ditt eget ytre der og da, slik det fremsto for en fotograf, eventuelt en automat. Du har selv skrevet under. Noen har drømt frem et stempel. Det står ingen ting om hvem du er; du vet det knapt nok selv. Nå venter du på grønt. Du skal til Risør, og det har du sikkert gode grunner til, men vi andre har dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke peiling. Vi aner ikke hva du har i Risør å gjøre. Vi vil ikke engang vite det, for det er så mye annet å ta stilling til, så mye annet vi må utforske.

Jeg krysset gaten.

Gepp.

Tenkte på et radioprogram jeg hadde hørt på P2. Det var en 550 12

hjerneforsker som hadde kastet andakt over land og strand. Ja, så sterkt vil jeg si det. Kastet andakt. Han gjorde et stort, stort nummer av at den moderne forskningen ennå ikke hadde klart å finne ut av hvordan mennesket kunne sette en fot foran den andre, og gå. Løsningen på slentringens, for ikke å si løpingens mysterium, lå enda lenger inn i fremtiden, fikk jeg inntrykk av.

Jeg gråt da jeg hørte det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det hadde noe med ærefrykt å gjøre. Nå gikk jeg over gaten i et eneste brusende under av ubegripelige bevegelser.

Det ble lysere for hver meter jeg trengte inn i dagen. Jeg var meg mitt eget mål meget bevisst. Jeg ville betrakte pølsevognen i fullt dagslys. Det hadde jeg faktisk til gode.

Den virket litt . . . Hva skal jeg si . . . Tam? Det var noe skuffende over den. Iallfall hadde jeg opplevd den mer spektakulær i mørket. Det var helt sikkert. For eksempel virket colareklamen merkelig blass nå da neonrørene var slukket. Det samme gjaldt skiltet med «varme pølser» på taket. De nedslåtte lemmene foran vinduene og luken virket direkte avvisende på meg. Skittent regn og sølesprut fra gaten hadde dannet mørke flekker og striper nedover den hvite lakken. Slikt ble man spart for når man sto her i mørket. Med ett engstet jeg meg over hygienen, men jeg slo det fra meg. Pølsene ble tross alt ikke varmet opp ute på fortauet. Vognens indre var dessuten ganske sikkert gjenstand for jevnlig kommunal kontroll; vi levde tross alt på randen av et nytt årtusen. En tom Fanta-boks irriterte meg, jeg sparket den inn under vognen; lyden av det tynne metallet mot asfalten var overraskende høy og skjærende. Jeg akte meg inn mellom husveggen og vognen, og ble stående og betrakte den trange tarmen mellom gjerdet og trappen. Nåvel. Så det var slik det sto til! En grov trapp av tre førte opp mot vognens bakdør. Jeg tok to skritt frem, og så kysset jeg nøkkelhullet forsiktig. Med all respekt. Jeg har tross alt alltid hatet det vulgære.

Klokken halv syv var jeg på plass bak syklene under trappen. Litt etter hørte jeg ham komme buldrende fra fjerde etasje, mens han 551 13

plystret på en ti år gammel landeplage. Jeg lente meg sakte frem, og så Kjell Bjarne styrte ut i en noe forenklet utgave av virkeligheten.

Det var for sent å tenke på Oliver Grøtte. Eller altfor tidlig.

14