Else går til psykolog

ELSE KÅSS FURUSETH

GÅR TIL PSYKOLOG

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-39308-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag og bokdesign: Eivind Stoud Platou Omslagsfoto: Colin Eick Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/13 pkt. Lyon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alltid rause Cecilie Ramona, fattern og Anne-Berit – og ikke minst bestemor.

Terapeutens forord To personer møtes i et rom. Møtene har en klar hensikt. Den er å fremme helse. Det er et noe uvanlig rom. Det ryddes for en rekke forstyrrelser. Dører lukkes, telefoner blir ikke besvart.

Taushetsplikten er viktig. Man møtes som likeverdige, men ikke i likhet, for likhet er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for å oppleve hjelp. Og så settes språket i gang.

Det faglige begrepet for det som skjer i dette rommet, er psykoterapi. Et norsk begrep vil være samtalebasert behandling.

Psykoterapi kan forstås både som en medisinsk praksis og en humanistisk praksis. Det er saklig medmenneskelighet, i betydningen profesjonelt og absolutt personlig. I psykoterapiens historie er Sigmund Freud den store referansen. Han var banebrytende med sin snakkekur. Det er rik dokumentasjon for at dette kan være effektivt, selv om det slett ikke er effektivt hver gang eller for alle. For flere psykiske tilstander er det imidlertid behandlingsformen med størst effekt.

Vi kan altså møte oss friske. Det er i dag et voldsomt fokus på helse, på all verdens remedier fra farmaka via dietter til den alternative medisinens overtro. Da er det faktisk underlig at det ikke er større fokus på det mest nærliggende: samvær og samtale.

Ordene er naturlig nok viktige i snakkekuren. Det kan ligge 4

mye bedret helse i at følelser, fornemmelser eller kroppslig ubehag blir til ord, at noe indre blir forsøkt gitt en form. I det psykoterapeutiske rommet handler det ikke minst om at ordene blir delt. Man er to om det.

Monologen er ofte stillstand. Dialogen derimot er mer befordrende for endring. Er det to eller flere som deler språket, er det langt større sjanse for at det oppstår noe nytt. Den andre sitter ikke like fast som deg i ditt, kan se tingene utenfra og på andre måter. Vi deler og leker med virkeligheter. Nye fortellinger kan bidra til nye virkeligheter som er bedre å leve med.

Psykoterapeuten har dessuten erfaring og utdannelse. Den profesjonelle kompetansen kan forhåpentligvis formidle både kunnskap og håp. Historiene vi forteller om oss selv er unike, men samtidig ligner de ganske mye på historier terapeuten har hørt før. Behandleren er et menneske, men også en ekspert, og det kan være trygt med eksperter.

Snakkekuren handler om langt mer enn ordene. Kanskje vi legger for stor vekt på selve ordene. Det snakkes om at det er godt å få tømt seg. Jo da, men virksom behandling handler kanskje vel så mye om å få fylt seg. Det vil si at møter mellom to eller flere, når de er gode og trygge nok, er emosjonell næring.

Vi undervurderer nok betydningen av at endring stort sett alltid skjer via andre, at vi endrer oss via våre møter.

Mange som kommer til psykoterapi, har med seg historier, minner og erfaringer med noe som er utrygt. Terapeutens profesjonelle oppgave er å lage disse møtene i disse uvanlige rommene trygge nok. Psykisk lidelse kan beskrives gjennom en rekke av dens mindre bestanddeler. En av dem er g jentakelsene.

Vi kjenner på de samme følelsene, om igjen og om igjen. Vi tenker de samme tankene om oss selv og andre, om igjen og om igjen. Og vi har de samme løsningene, om igjen og om igjen, som ikke virker.

5

Den terapeutiske relasjonen, som vi kaller den, må bli trygg nok til at pasienten kan våge å tenke og føle om seg selv på andre vis, og våge å gi slipp på gjentakelsene både i forestillinger og handlinger. Det er således ingen liten jobb terapeuten har tatt på seg. Både med ord og med kropp, med mimikk, gester, smil og lun småprat, med humor og alvor, er oppgaven å formidle at pasienten både blir tålt og anerkjent. Skamfulle beretninger vipper ikke terapeuten ut av stolen. Det er terapeutens oppgave å gjøre forholdet så trygt at pasienten kan utfordres til å bevege seg ut av gjentakelsenes boks. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Det er noen klare paralleller mellom forholdet pasient og terapeut og forholdet barn og foreldre. Psykoterapi er også omsorg. Mange er uheldige i sine erfaringer med andre mennesker, om det er en mor eller far eller mobbere. Vellykket psykoterapi er på vakkert vis blitt beskrevet som en korrigerende emosjonell erfaring. Første gang i livet gikk det ikke så bra. Men så fikk man, gjennom de mange møtene med saklig medmenneskelighet, en annerledes erfaring. Det gikk bedre neste gang. Og den erfaringen kan man forhåpentligvis ta med seg ut av dette rommet.

Else Kåss Furuseth gikk – helt klart nølende – inn i et slikt rom for noen år siden. Det rommet var altså mitt kontor. Hun hadde erfart to selvmord, morens og brorens. I det aller første møtet snakket vi om hennes åpenbare behov for å sørge for «god stemning». Dårlig stemning hadde bokstavelig talt vært livsfarlig i hennes oppvekst. Jeg forsøkte å si at her i dette rommet er det jeg som skal passe på stemningen. Du er kanskje Norges morsomste person, sa jeg, men vær så snill å ikke underholde meg – det kan du altfor mye om. Om mulig, fortsatte jeg, er det jeg som skal passe på deg, og ikke du på meg. Klarer vi det, tror du?

Disse samtalene ble tatt opp på bånd i perioden 2015–2017.

Av hensyn til enkeltmennesker i min umiddelbare nærhet og den lesende befolkning for øvrig er noen berørte tredjepersoner anonymisert, hele timer blitt utelatt, og deler av timer blitt strøket. Ellers er samtalene lagt så tett som overhodet mulig opp mot det originale lydopptaket. Innenfor rimelighetens grenser, da. Jeg er tross alt ikke Knausgård.

Else

Han ga meg en badevekt før han døde.

Ja vel?

Men det var humor. Det må være lov?

Ja vel.

Ja, det mener jeg. Der stoler jeg på ham. Det burde du også gjøre.

Det var han som sa jeg burde gå til psykolog.

Men før vi eventuelt snakker mer om den badevekten, hvordan er det med deg?

1 (lydskurr) Sånn, nå er den på! Ikke så stilig som en iPhone, men det blir bedre lyd.

Mm. En gang ble jeg intervjuet av en mann som tok opp med iPhonen.

Underveis i samtalen tok han telefonen da den ringte, og så ble opptaket slettet. Han turte ikke si ifra, så han fant på alle sitatene.

Og hvordan gikk det?

Det ble minst like bra! Så forutsigbar er jeg. Han sa sånn: «For å være ærlig, så er du en selvironisk type som sier cirka det samme hver gang.» Han skrev for et reklamebilag og hadde hjerteproblemer. …

Det er ikke derfor jeg er her. Det er ikke derfor jeg har oppsøkt psykolog.

11

(ler) Men la oss snakke litt om praktiske, innholdsmessige rammer. Du har jo sagt til meg at bror skal være et slags tema. Det er ikke sikkert det blir sånn?

Nei, det er ikke sikkert, det kan hende man blir fanget av hverdagens bekymringer.

Jeg tenker at det blir en slags naturlig dynamikk at vi snakker om det som er viktig for deg.

Det kvantitative, det at jeg kommer en gang i uka, den formen er ganske viktig. Tenker jeg. At jeg kommer hit og sitter her med deg.

Du har jo ikke vært i denne settingen i særlig grad før, er det noe du er nervøs for? Det er mange myter om faget mitt. At kunstnere som går her mister kreativitet og sånt.

Jeg er ikke redd for å miste kreativitet, men kanskje at jeg blir mer selvopptatt enn det jeg allerede er, som jeg tenker er en naturlig konsekvens av å se inn i seg selv? Og så tenker jeg at jeg blir tristere.

Mm. Men jeg er helt sikker på at det ikke gjør noen ting, egentlig.

At du tåler det?

Ja, det tror jeg. Men hvor interessant er jeg egentlig?

12

For meg blir en person interessant når man blir kjent med vedkommende.

Er du sikker på det?

Det er klart at det finnes noe grunnleggende kjedelig der ute, men det er ofte fordi man ikke får noe kontakt med det. Det å bli kjent handler ofte om å komme forbi kjedsomhet.

Det var en på jobben som sa til meg at jeg var en lyspære, at jeg glødet, men at etter at vi ble kjent, så var det ikke så mye mer inni der. Det er sånn typisk mann-i-førtiåra-ting å si? Og er ikke det bare en slappere versjon av den løken til Peer Gynt? At jeg er en lyspære? Men tror du det er sant? At jeg er blid og hyggelig, men at det ikke er så mye mer enn det?

Du, Else – er det sånn at du vil at jeg skal invitere deg til å snakke om hvorfor du er her? Eller skal du g jøre det selv?

Broder’n sa at jeg var som ham.

Hva betyr det?

Det betyr … han mente at jeg burde gå til psykolog. Fordi jeg har problemer. Da han sa det, lo jeg av det. For er det ikke typisk at den syke sier at andre er syke? Så sa jeg det til pappa og så lo vi av det begge to, for vi tenkte at det stemmer jo ikke? Men så er det sånn at den som dør er et geni. I hvert fall er det sånn i min familie.

Mm.

13

Det siste han gjorde var å gi meg en badevekt og si jeg måtte gå til psykolog. (snufser) Jeg synes det var veldig morsomt. Og så tenkte jeg sånn, fader, kanskje det er sant?

Hva er det som rører deg så umiddelbart med dette nå, tenker du?

Først så tenker jeg: «Å, så patetisk!» Jeg blir liksom rørt av meg selv. Men så tenker jeg at … nei … det er kanskje bare det at han er borte, egentlig?

Jeg vet ingenting om broren din annet enn at han dukker opp i teaterstykket ditt. Så jeg er helt åpen.

Ja. Jeg tenker at selv om folk er døde, så kan de ha både gode og dårlige sider, Else?

Han var typisk storebror som var et forbilde for meg og søsteren min på et vis. Jeg husker at søsteren min ble fornærmet da jeg fortalte at han hadde sagt til meg at hjertet hans var som en vissen rose. Du kan ikke si det, sa hun, for det er min historie. Så han har sittet …

Hva mente hun med det?

At han hadde sagt det til henne, òg. Hun bodde i første etasje og jeg bodde i tredje etasje. Han ringte på om morgenen og kom inn 14

med humøret sitt. Ofte var han veldig nede. Han var bare tre år eldre, men han mente mye, og alle var enige om at han var den smarteste i familien.

Så det var liksom en sannhet?

Ja, men det er en objektiv sannhet.

En objektiv sannhet?

Og det var vårt ansvar å holde ham i live.

Ja, følte du det?

Ja. Var det noen som ga deg det ansvaret eller tok du det? Ga han deg det?

Nei, han ga det vel mest til pappa.

Hvordan sa han det til dere?

Han kom og fortalte at han hadde det forferdelig. Han delte ikke det med andre. I begravelsen følte jeg nærmest at pappa måtte ha et PowerPoint-foredrag for at alle skulle gå derfra uten dårlig samvittighet.

Så han skjulte det etter evne for store deler av verden, men ikke for dere tre?

15

Han delte uforbeholdent med oss. Kjærlighet, kunnskap, men også dyp tragedie.

Mm. Det må vel en familie tåle. Men når han fortalte hvordan han hadde det, så kom han med så mange referanser at jeg ikke klarte å skjønne hvordan han hadde det.

Mange referanser, hva betyr det?

Nei, at han refererte til bøker, filmer, musikk og sa sånn, «som Søren Kierkegaard så har jeg det sånn og sånn». Så da lot jeg som.

Så han tok omveien om en eller annen referanse?

Noen vil si at han belærte meg, samtidig som jeg prøvde å holde ham i live. Han holdt nærmest en forelesning som jeg fortsatt ikke forstår.

Ja. Jeg håper du tålerat jeg sier dette, men han høres nesten autoritær ut i kraft av sin depresjon?

Ja vel.

Det høres veldig strengt ut, på en trang måte?

Ja, han ble litt asketisk på en måte. Jeg husker da jeg kom inn i leiligheten hans etter at han var død, så hadde han en sånn ellipsemaskin, eller gå-maskin, og da hang treningstøyet hans der, og det var fortsatt vått, tror jeg. Han hadde vært og løpt. Han 16

var veldig opptatt av å trene, stå opp tidlig, legge seg tidlig, spise sunt, ikke bruke penger. Han levde mer og mer som en gammel mann, tenkte jeg. Du vet, de som går rundt på Blindern i sånne sandaler som du har på deg nå, som man tenker at er en del av interiøret.

Mm. Men autoritær, ja, det stemmer nok. Så var det litt sånn at han og mamma hadde et bånd. Først merket jeg at jeg var litt sjalu på det båndet, men så tenkte jeg at det var veldig bra at jeg ikke hadde det båndet. Jeg tenker alltid at det er provoserende at folk sier sånn.

Hva er provoserende?

At folk på en måte sier at de er klokere enn oss andre.

Eller mer depressive?

Ja, men det ble opphøyet til en god egenskap på et vis. Jeg mener, med en gang han var død så ble han hedret som et geni, av meg også, selv om han ikke hadde produsert noe, skrevet en bok, laget et bilde eller … jeg tenker at det kunne han da ha gjort?

Kan det også være at man har behov for å løfte dette, nettopp fordi han var så langt nede og ikke orket dette?

Absolutt.

Altså at man vil kompensere og reparere litt for seg sjøl, g jøre ham til noe ideelt?

17

Ja. Mens han egentlig, unnskyld at jeg sier det, ikke orket å leve.

Ja. Mm. Det stemmer nok det, for sett utenfra så er det ikke en perfekt familie jeg kommer fra. Men jeg har alltid tenkt at vi var helt perfekte. Er det rart?

Nja, det er litt rart, men det kan hende det oppstår et behov for å g jøre noen litt sånn «untouchable» fordi de ikke var helt sånn?

Jeg snakker om dem som om de nesten var helgener, da.

Men er det noe rart i å, holdt jeg på å si, ta de helgenene ned fra pidestallen? Ta av dem englevingene?

Han var rå. Han var mye mer enn det her. Det håper jeg du forstår? Men hva sa du?

Hva skjer om du tar helgenene ned fra pidestallen?

Da blir det en mer jordnær død. Det er jo veldig trist å tenke på.

Med moren min tenkte jeg at dette er en sykdom.

Og formelt er det en type bipolar sykdom, eller?

Ja, jeg har aldri visst hvilken diagnose det var, men jeg tipper hun var manisk depressiv? Veldig, veldig glad og veldig, veldig trist.

18

Jeg husker at jeg tenkte at dette var som kreft, bare på sinnet, og at jeg godtok det på en helt annen måte.

Da hun levde?

Ja, og da hun døde. Det er veldig rart, men jeg koblet det ikke til personligheten hennes. For jeg tenkte på en måte at hun ble tatt fra oss. Og så skjønner jeg i ettertid at hun ikke bare var enkel å leve med. Jeg husker at faren min fortalte at han hadde fått kjemperestskatt, og så kom han hjem og så hadde mamma kjøpt tre nye salonger i stua. Da hadde vi plutselig FEM sofaer i en liten stue. Men jeg husker det bare som helt fantastisk, nye rosa sofaer, liksom!

Mm. Broren min var opptatt av at pappa hadde en jobb som gjorde at han ikke var så mye til stede og at han jobbet mye på legevakten og sånn, men det tror jeg var for å betale for de sofaene. Det har jeg skjønt i ettertid.

Mm. Med broder’n min følte jeg at det var mer som en reell kamp for at han ikke skulle dø. Han diskuterte det litt da han var med og malte leiligheten min. Da sa jeg sånn,«du må ikke dø, du må love det». Så sa han sånn, «jeg kan ikke love deg det og hvis du ikke gir deg nå, så hjelper jeg deg ikke med å male». For eksempel.

Mm.

19

Da måtte jeg godta at han kanskje skulle dø for at han skulle være med på å male leiligheten min.

Hvor gammel var du da?

Da var jeg kanskje syv og tyve eller noe sånn.

Det er en ubehagelig kjøpslåing.

Ja. I ettertid har jeg skjønt at det ikke er så uvanlig, men jeg følte at vi hadde en avtale på et vis. Han malte stua. Rekerosa.

Hvordan opplevde du det at den avtalen ikke ble holdt?

Da tenkte jeg at det burde jeg sett.

Så du legger en del på deg selv?

Ja. Det er jo problematisk, Else. Det er det som er det svinaktige ved selvmord. Det etterlater alltid andre med en skyldfølelse på et eller annet vis. «Skulle ha g jort, skulle ha skjønt, skulle ha sagt fra …»

Det er det alle sier. Du lurer kanskje på om jeg er sint, og om jeg har skyldfølelse, det er de vanlige spørsmålene. Uansett, jeg pleier å si det er uproblematisk. Jeg vet at det ikke er min skyld.

Vi sa i begravelsen at han ikke døde på grunn av oss, men på tross av oss. Jeg sa det selv! Men så tenker jeg sånn at: «Ja, men ærlig talt, Else, dersom du hadde bodd sammen med ham, så kunne han ikke ha gjort det.» Jo, han kunne vel det, han kunne jo gjort det et annet sted.

20

Absolutt. Og om du hadde bodd sammen med ham, så kunne du jo ikke vært inne på rommet hans hele tiden.

Jeg vet det. Jeg bodde sammen med ham en periode, og jeg vet at det ikke handler om meg. Kanskje det er litt ego å tro at dette handler noe om meg? Men søder’n, det er så typisk at akkurat da han døde, så var jeg sikker på at det gikk bedre med ham. Han skulle begynne å jobbe. Han hadde to rom som han hadde leid ut, men nå hadde han sagt dem opp. Han skulle bo alene, og det tenkte jeg var bra, for det virket slitsomt å leie ut. Leieboerne var svensker, tror jeg. Han levde en gammelmannstilværelse med partysvensker. Og det virka slitsomt. Og så var det nesten flaut, for han var så streng. Mot svenskene. Så da de flyttet ut, tenkte jeg at det er bra: Han skal bo alene! Uten svensker. Og begynne å jobbe. Men det skulle han ikke. Dette handler ikke om svenskene. Men det skjønner du vel? Han var høflig. Han trakk for gardinene da han hang seg. Kanskje han ville dø alene? Og man kan vel ikke forutse det? Døden?

Altså, det er til å bli fortvilet og provosert av. For selvfølgelig, på en måte er det åpenbart: Død er en endelig løsning. Man har laget en frase som egentlig er veldig presis: Selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem. Poenget mitt: Da er det jo alltid for sent.

Da sitter de andre ig jen med det de ikke fikk lov til å g jøre. Det er jo skrekkelig for dem som er ig jen. Men bruker du mye tid på det? «Jeg kunne ha sett, jeg kunne ha g jort, jeg kunne ha bodd der?» Er det en del av det for deg?

Jeg tenker at jeg ikke skjønner.

Ham?

21

Ja. Er det til å skjønne, tror du? Jeg som ikke vet så mye om ham?

Kanskje ikke. Det var veldig rart, synes jeg. Fra den ene dagen til den neste var det dyp tragedie. Han dro. Like etter at mamma døde dro han til Frankrike for å gå på skole, og jeg forsto det som at han hadde det fantastisk, og det hadde han sikkert også. Han hadde masse venner. Vi snakket om at han var best i klassen, bedre enn de franske i fransk. Det var jeg veldig opptatt av.

Vi dro på ferie dit og alt var helt obla-di-obla-da. Så gikk han over til å studere i Skottland, og der begynte det nok mer enn jeg skjønte. Jeg trodde han flyttet hjem fordi skottene hadde vegg-til-vegg-teppe på do, men da jeg gikk i tredje klasse på videregående, prøvde han å ta livet sitt for første gang. Og var innlagt ganske lenge.

Ble lagt inn, ja. Du sier at han hadde en diagnose. Var det en eller annen variant av depresjon? Eller noe annet som du kjenner til?

Jeg tror han var deprimert. Ganske lik som mamma, kanskje.

Med noen topper, eller?

Han var tyngre.

Så han kjøpte ikke så mange sofaer?

Nei. Men han hadde 72 lysestaker i boden. En dag jeg kom hjem da vi bodde sammen, hadde han hengt opp 60 bilder i stua.

Da han flyttet, overtalte han meg til å kjøpe alle bildene. 2 750 kroner betalte jeg.

22

(ler) En kremmer. Han lurte meg. På mange måter. Jeg hører nå, når jeg snakker om ham, at jeg snakker om ham som en solgud.

Jeg hører ikke at han er en solgud. Snarere at han også er krevende.

Jeg husker han bodde i Stensgata. Pappa var på vennetur i Budapest, tror jeg. Da han skulle gå på flyet, så hadde broder’n ringt ham seks ganger eller noe. Så noe var galt. Jeg dro fra Jessheim og hjem til ham, sammen med en kollega av pappa. Da hadde han prøvd å ta livet sitt. Jeg husker at han lå på gulvet.

Ved siden av ham lå det et kort brev, som jeg har glemt hva det sto i, som jeg alltid har tenkt var veldig viktig, men kanskje det ikke var så viktig? Ambulansefolkene kom. De ville ta på ham en joggebukse, siden han lå i boksershorts, men jeg var veldig opptatt av at «han bruker ikke joggebukse, det gjør ikke vi når det ikke er jogging». Jeg var veldig opptatt av at han ikke skulle dø i joggebukse, veldig opptatt av verdighet på et merkelig vis.

Det skulle være kordfløyel i kista. Så var han på Lovisenberg i hvert fall en måned. Og så hentet jeg ham hjem til jul.

Men. Når vi spør om det går an å forstå ham, eller om du skulle forstått ham – hva forstår du? Hva var det han ikke klarte her i livet?

Sa han noe om det, eller sa han bare at verden var forferdelig? Nå spør jeg litt uklart, men altså …

Nei, veldig klart. Dyp sorg.

Sorg. Sorg over noe?

23

Jeg tror det var mamma. De to hadde et bånd seg imellom. Det følte jo jeg også, at vi hadde et bånd. Men de hadde … ikke en pakt, men … Siden han var så trist, isolerte han seg mer og mer fra ting jeg tror han hadde likt. Damer, det var det slutt på. Ikke mer kjærester. Han var bare på Blindern. Alene. Syntes det var vanskelig med folk som tok kontakt. Kanskje han ville skåne dem? De ville bare være hyggelige. Men dette kunne han ikke dele med dem. Han hadde et sånt bord som du har, inne i stua.

Der lå det tjue oppslåtte bøker med masse notater. Det føltes som at han var inne i et veldig stort prosjekt.

Akkurat. Hva studerte han?

Han tok en master i kunsthistorie. Og så tror jeg bare han fortsatte å lese alt han kom over på egen hånd.

Helt klart intellektuelt interessert. Ble han en grubler av dette? Man kan jo gå seg vill i historien og filosofien. Bak ethvert resonnement ligger det et nytt?

Han fant mange svar. Han lette vel etter svar. Det handlet ikke om å ta en grad. Jeg sa han burde få en jobb som kurator på et galleri. Det synes han var tåpelig. Det var ikke ekte.

Samtidskunst var bare en digresjon, virket det som.

Han hadde ganske høye idealer?

Veldig høye idealer.

Var det de han ikke levde opp til da, sine egne?

24

Ja, det tror jeg. Absolutt. Vi levde vel ikke opp til hans idealer, vi heller.

For å sette det på en enkel spiss: Det er jo problematisk at disse idealene er dødelige. Hvis man skal leve opp til dem, og ikke lever opp til dem, men ender med å ta sitt eget liv. Så er det vel idealenes grandiositet som er problematisk, mer enn at du ikke innfridde?

Søren! Det er liksom for enkelt når du sier det sånn.

Jeg sier det ikke for at det skal være enkelt eller komplisert. Jeg tenker høyt.

Det stemmer at han ikke levde opp til sitt eget høye ideal.

Men at du ikke levde opp til dem, Else? Er det noe du er opptatt av?

Eller er det hans idealer som er problematiske, mer enn at du ikke alltid kvalifiserte?

Jeg tenker at jeg har noe av det samme. Eller, jeg burde hatt høyere idealer. Jeg har ikke veldig høye idealer. Jeg trener ikke.

Jeg later fortsatt som jeg har lest Min Kamp. Jeg leste den første, men stoppa i toern, i den derre brokkoli-kokinga og at han ikke visste hvordan det var å være far. Jeg likte at jeg tenkte at det var patetisk. Men jeg tenker at jeg har problemer. Jeg hadde akkurat fått kjæreste da broder’n døde. Folk sa det var veldig bra at jeg hadde noen. Da tenkte jeg «dere skjønner ingenting», for det er slitsomt. Å fortelle, å vise seg på sitt verste, å gråte. Å dele mørket med andre. Jeg synes det var vanskelig. For jeg tenker at ingen andre skjønner. Broder’n, altså. Han var ikke bare en fyr som tok livet sitt. Han var noe annet enn det.

25

Det er han jo nødvendigvis. Han er din bror og du har levd tett med ham. Han kan ikke bare reduseres til et selvmord i statistikken. Men han var muligens ikke alltid sånn som dere kanskje har g jort ham?

Han var kanskje ikke så genial?

Nja. Det blir litt for enkelt å bare avfeie hans genialitet. Men han var sammensatt. En kveld ringte han til legevakta fordi han mente han var en fare for seg selv. Han sa at «nå må jeg legges inn». De ville først ikke ta ham med. Det endte med at han havnet i basketak med noen vektere nede på legevakta. Jeg husker at han ba meg om å dra ned dit dagen etter, fordi han hadde mistet noen knapper i losjakka sin under slåsskampen.

Jeg måtte finne dem. Først tenkte jeg: Jeg kan ikke gjøre det, men så gjorde jeg det. Ja, det var han som hadde gått berserk og ropt og slått, men den losjakka var like viktig. Da jeg kom ned på legevakta, var det masse folk der. Mye gråt fra en baby, og en mann som blødde fra pannen, så å spørre om knapper ville bli for dumt. Rart å spørre hun gamle med brukket lårhals om å flytte litt på seg fordi jeg må se under stolen hennes. Men jeg gikk i det minste rundt og så. Og så løy jeg til broder’n etterpå og sa at jeg snakket med noen på «hittegods». Uansett, jeg tror ikke de hadde de knappene der nede. Det endte med at han sendte legevakta en faktura for reparasjonen på jakka. Da de ikke betalte, sendte han en purring. Og da var alt greit igjen.

Så fort løper tiden fra oss.

Var det for mye losjakke?

Nei, nei, nå ble vi litt kjent.

26

Det gikk veldig fort, da. Jeg snakket så mye! Jeg begynte å gråte med en gang. Men du. Er det helt vanlig det jeg sier? Er det sånn man føler det når noen dør? Det lurer jeg på.

Jeg tror ikke du skal være så opptatt av hva som er vanlig. Jeg tror vi skal være opptatt av hvordan du har det. Du er rask med å bruke ord som «patetisk», altså, du setter dette fort i en sånn sammenheng.

«Er det vanlig, er det ikke vanlig? Er det patetisk?» Blir du veldig opptatt av hvordan man bør tenke riktig om dette?

Jeg tenker at det er litt for lett å være lei seg for det.

Det er vel nesten uunngåelig. Det vanlige er vel at man sitter med den dobbeltheten. Man savner og er lei seg, og et eller annet sted er man forbanna, òg – fordi man mistet en mulighet til å g jøre noe med det, det vil jeg si er vanlig. Utover det, Else, så pleier jeg, som støter på sorg i en del sammenhenger – alt fra krybbedød til selvmord til kreft til trafikkulykker – å si: Det er viktig å ikke lage normer for hva som er riktig sorg. Alt er riktig inntil man blir psykotisk, på en måte. Noen vil aldri gå til graven, noen vil gå til graven hver dag. Noen vil ikke snakke om det, noen vil snakke om det hele tiden. Jeg har sett folk bli skilt fordi den ene mener at den andre sørger feil. Sorg er en veldig personlig ting. Det er viktig at det ikke er en riktig eller gal måte å sørge på. Det er klart at selvmord etterlater noen ekstra dilemmaer.

Som ofte er knyttet til ens eget bidrag, altså hva kunne jeg g jort i stedet? Det er derfor, for å si det rett ut, at selvmord er så ekstremt provoserende.

Jeg har tenkt at det er en irrasjonell handling, så det var på en måte ikke ham som gjorde det. Men om jeg skal være helt ærlig, så var det jo det?

27

Det vet på sett og vis ikke jeg. Selvmord kan være en veldig aggressiv handling, du tar livet ditt og tenker at de står rundt grava og gråter og kan ha det så godt. Men det er klart at ved en dyp depresjon – hvis din mor, for eksempel, eller din bror har diagnosen bipolar – så tenker man jo at man mister en realitetssans når man er der nede.

Det er irrasjonelt fordi man mister oversikt. Det kan være begge deler, tenker jeg.

Så han hadde ikke noe valg?

Det kan være tilfellet hvis man er inne i en dyp depresjon. Da slukker alle lysene. Du tror du er det verste mennesket på jorda eller at alt er ødelagt for bestandig. Da har du bikket over i en slags galskap. Vi vet jo ikke det, eller jeg vet ikke det, hvordan det egentlig var. Folk er ikke ett sted, de beveger seg jo i dette.

Det er interessant, for jeg skjønte at han var ordentlig syk, men samtidig var han en, ja, autoritær og ikke minst gøyal skikkelse i livet mitt.

Det skal vi helt sikkert snakke mye om, for det etterlater fort en forvirring. Hvem er hvor, hvem er jeg, hva er dette? Det er forskjellige signaler som spiller inn. Men … nå har vi debutert.

Var det godkjent?

Det er feil spørsmål.

2 Jeg har badet med Reiseradioen i dag.

Ja? Først snakket vi om hva slags badevaner vi hadde, og så skulle vi bade på Huk, men akkurat der hvor det var mulig å få kontakt med radiostudio var det veldig vanskelig å bade. Så jeg måtte skli ut i vannet som en sel, og så skulle vi lett gli over i prat om forestillingen min Kondolerer. Mens vi badet. Litt rart. Men jeg tror Reiseradioen skal være sånn.

Jeg har ikke hørt på det på mange år, jeg.

Det er sånn som du tror det er. Samlivstips og badeglede og festivalmoro. Jeg sa det var idyllisk. Det var det ikke. Det var kjempekaldt, det regnet, og så lå det en mann og sov rett ved siden av meg. Men jeg holdt mikrofonen opp mot måkeskrik og så kom danskebåten og sa sånn «tut-tut».

Nettopp. Hvordan var det å starte her da?

Jeg synes det var skikkelig gøy.

29

Gøy?

Ja, jeg følte meg nesten høy etterpå. Jeg ble veldig gira. Og så hørte jeg på opptaket av timen etterpå, og da var det ikke så gøy.

Nei, men jeg tenker det er interessant at du har hørt på det, hvorvidt du skal det eller ikke finner du ut av. Men det i seg selv er en fin ekstrarunde. Du får et utenfra-blikk på deg selv.

Du sa noe smart. Du sa at jeg veldig ofte sa at ting var typisk eller patetisk.

Ikke minst patetisk.

Så jeg tenker at jeg er veldig selvkommenterende. Og det er patetisk. Eller, unnskyld, det er en uvane.

Men er uvanen å si det er patetisk eller er uvanen å være opptatt av det? Å være opptatt av det. Om jeg er patetisk. At jeg ser meg selv utenfra. Det følte jeg litt da jeg lagde en forestilling også.

Mener du Kondolerer?

Ja. En forestilling om min sorg. Da ble det en slags fasit. Jeg blir kanskje overdrevent opptatt av at alt skal være greit. Da jeg rapporterte for Reiseradioen før i dag, i badedrakta – i regnvær og snakket om broder’n, da tenkte jeg: Dette er litt rart. Dette gir ikke mening. Å bade på radio mens man snakker om død gir ingen mening. Og så tenker jeg at jeg er litt patetisk. En singel dame i tredveåra som småpludrer og kommer med utsagn som: 30

«Aldri hatt det bedre!» eller «Alt jeg ønsker meg er badesko!»

Det blir litt Banjo-Kari over det. Minus banjoen, da. Er jeg ikke patetisk da?

Jeg reagerer nesten intuitivt når du sier patetisk tre ganger, for jeg tenker det er en måte å snakke seg selv ned på. Å kommentere følelsesmessige reaksjoner som om det er noe suspekt. Skjønner du meg?

Ja. Det er fordi jeg er lei av følelsesmessige reaksjoner.

Dine egne?

Egne og andres. Hjemme i jula, da broder’n levde, var det alltid veldig spennende hva slags humør han var i. Det handlet mye om at huset ikke lenger var det barndomshjemmet som han vokste opp i. For eksempel så sto nissene feil i vinduet. Det var ikke sånn de skulle stå. Moren min var veldig opptatt av nissene. Etter at hun døde sto nissene ofte feil. Han måtte legge seg hvis det var feil stemning. Dersom nissene ikke sto i riktig rekkefølge.

Såpass?

Og så husker jeg en gang han hadde slått opp med kjæresten sin. Han og jeg delte et rom på kvisten, og så sa han: «Det blir vanskelig for meg å dele rom med noen, å være så nær et annet menneske etter denne store følelsesmessige påkjenningen.» Da måtte jeg sove på gangen. Som en labrador. Hele jula. Han måtte ha det rommet til følelsene sine. Jeg vet jo at jeg tåler å sove på gangen. Jeg er ikke et offer. Men jeg ble irritert.

Hva synes du om at du ble irritert? Jeg tenker at det var på sin plass.

31

Den psykisk syke tar mye plass.

Men lammet han omgivelsene litt? Jeg ser det nærmest for meg. «Nå kommer bror. Mon tro hva slags humør han er i nå?»

Ja. Det er en veldig ubehagelig situasjon å tenke seg inn i.

Jeg følte han var inne i en prosess da han gikk i terapi. Han kunne referere til noe jeg hadde sagt på barneskolen en gang, at det hadde vært utrolig vanskelig for ham at jeg var sånn og sånn.

Eller at han hadde blitt tvunget til å spille piano i oppveksten.

Min umiddelbare reaksjon var å le av det, samtidig har det gjort meg redd for andres reaksjoner.

Man kan lære å bli redd for det, dels fordi det skaper støy og bråk, altså at det lager rot, dels fordi det kan være ganske ubehagelig, særlig hvis det er ute av kontroll, for da er det jo skummelt?

Du er hele tiden på vakt. Helt konkret: Han lurte meg en gang.

Jeg skjønte at han hadde sagt farvel til meg dagen før, fordi han hadde en plan om å ta livet sitt. Noe jeg tok for å være en vanlig søndagstur rundt Nordbytjernet, var egentlig en endelig avskjed. Han ga meg en følelse av å være ekstremt viktig. Være viktig, men likevel ikke bli tatt på alvor, på et vis.

Det skal jeg spørre deg om, men det slo meg sist etter at jeg snakket med deg, at vi snakker om broren din hele tiden, men han hadde et navn? Hva het han?

32

Lars Kristian.

Du sier broren min? Eller sier du Lars Kristian?

Med pappa og sånn, så. Men det er så rart, det er ikke så mange jeg kjenner nå som kjente ham. Det er et litt ensomt minne. Det er en litt ensom prosess. Men det er det kanskje uansett?

Altså, ja og nei. Svært mye av det man g jør er jo ensomt. Men man kan jo føle seg forlatt hvis andre forsvinner inn i sin egen fortvilelse og man står ig jen alene. Men Else, du sier at du følte du var ekstremt viktig, men samtidig ikke ble tatt på alvor. Du ble lurt. Det lyder forvirrende? Eller hvordan er det?

Forvirrende fordi … for eksempel: Jeg skjønte jo ikke hvorfor han gikk til psykolog hver dag. Jeg lurte på hva han snakket om. Jeg spurte: «Hva er det mer å snakke om?» Det var frekt av meg å spørre om, og det tror jeg ikke han ville dele. Men samtidig var det veldig viktig å være sammen med meg på spesielle dager til spesielle tider.

Jaha, hva betyr det?

Vi hadde faste avtaler. Jeg var sammen med ham på fredager, etter skolen. Pappa hadde sine faste dager. Bestemor hadde fast dag. Søster’n min … det var … jeg følte at det var ganske viktig, at jeg var livsviktig.

Nærmest for å passe på ham, ikke bare fordi det var et familieritual? Å passe på ham, ja, men samtidig var det absolutt meningsfylt.

Han kunne komme veldig trist. Men så kunne det utvikle seg til å 33

bli en spennende dag. Utflukt. Diskusjon. Matlaging. Han styrte det. Det kunne være gøy, men samtidig ikke noe man kunne avlyse. Sånn tror jeg vi alle følte det, i familien.

Men fikk du en spesiell plass hos ham?

Jeg tror alle ville ha sagt det samme. Søster’n hadde kanskje en enda større plass.

Men du sier du på en måte er lei av følelsesmessige reaksjoner, ja – du vet hvor farlige de kan være?

Ja. Kan man dyrke følelser for mye?

Altså, det kan man absolutt. Hvis man vil sette et navn på det, kan man kalle det selvopptatt. Av og til kaller vi det romantikk. At man er selve følelsen, at man er opptatt av dyrkelsen istedenfor å gå på jobb og være hyggelig med andre.

Faren min er helt motsatt. Mange år etter at hun døde fant jeg mammas avskjedsbrev fra 1992 gjemt under en matte på kontorpulten hans. Jeg synes det var rart han ikke delte det med oss. Men han mente at han ikke kunne være en museumsdirektør, med ansvar for alle minnene.

En praktisk mann, med andre ord. Det er bra å ha den siden. Men, for å stille et veldig stort spørsmål, et altfor stort et selvfølgelig: Hvordan tror du at du i dag er preget av din bror? Hvordan følger han deg i hverdagene dine?

34

Han mente vi var like. Og at jeg var like nevrotisk som ham. Og at jeg måtte gå til psykolog, det var han jo veldig opptatt av. Da tenker jeg: Tenk om han hadde rett?

Det vet vel du bedre enn ham? Jeg mener: Han kan ta feil?

Ja, han tok jo feil. Eller hvordan vet jeg det? Det er rart at han var overbevist om at jeg hadde problemer.

Klarte han å presisere det han mente? Eller var det mer et utsagn: «Sånn er du»?

Han mente jeg ikke hadde kontakt med følelsene mine.

Mens han hadde for mye kontakt?

Kan du gi meg en garanti på at jeg aldri blir deprimert?

De fleste sunne mennesker er deprimerte en gang i løpet av et liv.

Kan jeg være deprimert nå uten å vite om det?

Nei. Eller hypotetisk ja, men da tror jeg det er en mildere depresjon.

Men er det genetisk?

Som regel i psykiatrien, så ender vi opp med et litt kjedelig svar, som er ja, både og. Men det stiller seg litt annerledes hvis det er en bipolar lidelse, som vel er den din mor led av?

Ja, tror det.

35