Issuu

Slottetiregnskogen

Oversattav InaBakkeKickstat

EliseMcCune

Originalenstittel: CastleofDreams OversattavInaBakkeKickstat

ByarrangementwithAllen&Unwin,AustraliaandIaAtterholmAgency,Sweden

Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2017

UtgittavBazarForlag,etimprintiCappelenDamm

ISBN978-82-02-53140-9

1.utgave,1.opplag2017

Sats:Type-itAS,Trondheim2017

Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017

Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.

Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.

Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.

Prolog

CastillodeSueños,1935

VivienogRoseBlakestormetutdetungeytterdørenetil CastillodeSueñosmensderoptetilmorenatdevartilbake førdetblemørkt.ForsentkomVivienpåathunhaddelovet åhjelpemoreniveksthusetmedorkideeneogdeblondelignendevenushårbregnene.Heledagenhaddedensøteduften fravillkaprifolensomslyngetsegoversøylegangendrevet inngjennomdeåpnevinduene,ognåsomundervisningen varover,vardetmyemerforlokkendeåværeutendørs.Føttenevarbaresåvidtnedimosaikkflisenedajenteneløpgjennomloggiaen,neddebredesteintrappeneogoverplenen motregnskogen.

GjennomhelebarndommenhaddeVivienutforsketregnskogensammenmedlillesøsteren.Beggejentenevarfødti Irland,detkalde,regnfullestedetframorensfortellinger. VivienvartreårgammelogRosebareenbabydadedro derfrafordimorenmåtteflyktefraenvoldelig,fordrukken ektemann.Detenestehjemmetjentenehaddekjenttilvar detteslottetiregnskogen.

Dekjentehvertenesteettavdegamletrærne,navnene påalleblomsteneogfuglene.Dehaddelærtåsvømmeidet naturligebassengetunderMenaCreekFalls.Sammenpleide deåløpenedtrappenfraslottettilpatioen,ogstupefra stupebrettetutidetkaldevannet.Elvenhaddesittutspring oppeifjellene,fløtnedoverfrahøylandetogbuktetseggjennomdenuutforskederegnskogenførdenstyrtetutforfossenognedibassengetnedenfor.Sammehvorlangtjentene

streifet,gikkdesegaldrivill,forallestieneledettilslutttilbaketilCastillodeSueños.

Menshunløp,kastetVivienetblikkopppådenklare, blåhimmelenoghåpetdetbleuværtilkvelden.Iregntiden kunnedenattligeregnskyllenegåovertilpiskendestormi løpetavetøyeblikk.Sliktuværvirketalltidmerspennende nårhunsnekseginnpåsoverommettilRoseogdekrøp tettsammenpåvindusbenkenhvordeblesittendeogstirre utidenmørkenatten.Vivienelsketdenunderligestillheten rettførvindenøktepå,ogførselvestormenbrøtløsslikat desølvgråpalmebladenesloivindkasteneogregnettordnet somendundrendekakofonimotslottsveggene.Hunhadde tilogmedforsøktetpargangeråfotograferelynglimtene somskjøtutfradesvarteskyene.Heltsidenhunhaddefått etKodakBrowniebokskameratilniårsdagen,haddeVivien værtfascinertavfotografering,oghunhaddefaltpladask foralleeffektenehunkunneskapenårhunframkaltebildenepådetmørklagtesoverommetsitt.YndlingsbildethennesvarethunhaddetattavRosepåhuskenmedhåret flagrendeutbakhenne.DaVivienetterpåhaddevurdertdet svart-hvitebildet,såhunathunendelig,ettersåmangeforsøk,haddetattetbildehunvarfornøydmed.

Deløpnedskråningenmensdehoppetovernoenquandongbuskerformoroskyldogviderenedoveralleenmed kauritrær.Dadepassertebambuskrattene,sakketdelittned påfartenogfortsatteietroligeretempo.Skvatrendepapegøyeriskarpefargerfløyoppforandem.

«Kappløp!»ropteRoseplutselig.

ViviengrephåndentilRoseogholdthenneigjen.«Laoss gåtilklokketårnet.»

Rosefikkenrynkeipannen.«Morharjosagtatviikke fårlovtilågåditigjen.»

«DetvarfordiHarrysaatdet kunne væreustabilt.Han saikkeatdet var ustabilt.»

Stefarenderes,Harry,varbådesnillogomtenksom,men dahansnakkettilVivienmånedenførogforbøddemågå nærklokketårnet,haddestemmenhansværtstreng.

«Ja,menlikevel…Morsa–.»

«Hunfårikkevitedet…hvisviikke sier noe.»Vivienså megetsigendepåsøsteren.

Rosetenkteoverdetteetøyeblikk,sånikkethun.«Greit, detblirvårlillehemmelighet.»

VivienslapphåndentilRose.Deløplangsengjengrodd stiunderettetttakavgrenerhvorfuglenesanghøyt, ognedienravine.Viviensyntesravinen,somalltidlåi kjølig,grønnskimrendeskygge,vardetvakrestestedetpå jord.

RosedroVivieniarmen,ogdetokenpause.«Jegharlest omaztekerneileksikonet,»sahun.«Deboddeienjungel akkuratsomoss.»

«Detvetjeg.»

«Dehaddeethemmeligritual,et blodsritual,»saRose ogdroframdenskarpeurteknivensinfraslirenhunhadde hengendeibeltet.«Laosshaetblodsritual.Deteringenjeg hellervilblandeblodmedenndeg.»

Vivienmåttele.Morendereshaddeansvaretforskoleoppgavenesomkomiposten.Dehaddealdrihattanledning tilåblivennermednoenavdelokalejentenesomgikkpå skoleniMenaCreek,ogutensøskenbarnmåtteVivienog Roseholdehverandremedselskap.

«Rose,detfinnesjoingenandreåspørre.»

Viviensattesegpåetveltettrevedsidenavdengrunne elvensomrantgjennomravinen,ogbørstetetparhoppende maurbortfrabeina.Roseskaretkuttisinegentommel førhunraktekniventilVivien.Selvomdetvarmeningenat detskulleværeenhøytidsstemtseremoni,klartedeikkeåla væreåfnisedadepressettomlenemothverandreogsverget evigtroskap.Deventetnoenminutterførdekryssetelven ogklatretopppådenandresidenavravinen.

«Nestenframme,»saVivien.

Forandem,påtoppenavenlitenkolle,badetisollys,lå ruineneavSt.Theresaskirkesomvarblittødelagtaven syklonåretfør.

Vivienprøvdeåunngååtråkkepåvillbieneidestjer-

neformede,hviteblomstenesomstakkoppavsprekkenei dengamlehellegangensomførteborttilkirkegårdsportalen.

Dagenvarstrålende.Småfuglersmattinnogutavdet tykkebladverkettildegamletrærneiregnskogen.Altvar grøntogfrodig.VivienbleovermannetavenplutseliglykkefølelseoggløttetbortpåRose.Idagvardetkastanjebrune håretfestetbakpåhodetmedenlysegrønnsløyfe,ogkinnenevarrosenrøde.

Mrs.Patterson,postdameniMenaCreek,kommenterte ofteatRosekomtilåblienskjønnhet.SelvomhuniforrigeukehadderostVivienfordevakreøynenehennesog detlange,svartehåret,samtidigsomhungodmodiglatilat dettrengteåklippesogkrølles,vissteViviengodtatdetvar enhalvhjertetkommentar.Likevelhaddehuninnerstinne blittgladogføltesegsomenamerikanskfilmstjerneresten avdagen.

«Deterfullmåneinatt,»saRosefornøyd.

TiårgamleRoseelsketfortsattfullmånenetter.Dettevar heltspesiellekvelderhvormorendereslestetarotkorteneog fortalteeventyrfragamledagersIrlanddamanlettkunne finneenbyttingpåtrammenellermøteettrolllangslandeveien.

«Jeghåperbaremorlarmegfågåtilsengstidlig,»sa Vivien.«Ikkesidettilnoen,menjegleser LadyChatterlys elsker.»

«Hvahandlerdenom?»

«Duvilleikkeforståttdet,»saVivienfraværende.«Deter envoksenbok.»NåsomVivienvarnestentolv,føltehunat hunhaddelagtbarndommenlangtbakseg.Hunelsketkjærlighetshistorierogfantdemipocketbøkerogdamebladene morenabonnertepå.Detvarenannenverdenhunkunne forsvinneinniogdrømmeomframtiden:Etfargeriktsted heltutenskygger,perfektpåallevis,oghunbefantsegmidt oppidet.

«Jo,detvillejeg.Kanjegfålesedenetterdeg?»spurte Rosefrimodig.

«Nei,morvilleblittrasendeomhunfantutat du leste den.Kanskjenårdublireldre.»

«Ok.»Rosetrakklikegyldigpåskuldrene.

Vivienløftetklinkenpåporten,ogdehastetforbikirkeruineneogborttilklokketårnetsom,bortsettfranoenknuste ruter,påmirakuløstvishaddeoverlevdsyklonen.Dettevar dereshemmeligetilfluktssted,enfortrylletplass,ogVivien haddeingenplaneromåfølgemorensinstrukseromåholde segunnadetmosekleddetårnet.

Denseneettermiddagsluftenvarklamogfuktig,oglike brennhetsombålenepåsukkermarkeneidetfjernenårde svedavsukkerrørene,ogVivienfornemmetødslighetenpå dettestedetsomenganghaddeværtetforsamlingsstedfor denlokalemenigheten.

Hunnøltelittforanklokketårnetsbuedeinnganghvorden tungetredørenstoåpen,plutseliglittnervøsfordidetvar hennesansvaråseetterRose.Vivienlengtetetterågåinn, menhvaomklokketårnetrastesammenmensdevarder inne,ogRoseskadetseg?Hunvillealdrikunnetilgisegselv. «Komigjen,»saRose.

Vivienrørtesegikke.Hunfikkenprikkendefornemmelse.Vindentiltok,ogfugleneiregnskogenbletause.Hun kikketbortpåRoseogderetteropppåklokketårnetsomvar dekketavmoseogsammenfiltredeslyngplanter.

DenspanskeimmigrantensomhaddebygdCastillode Sueñospåbegynnelsenav1900-tallet,haddeogsåbygdkirkenogklokketårnet.Harry,somkjenteslottetshistorie, haddefortaltdematspanierenønsketalletrosretningervelkommentilSt.Theresaskirke,sannsynligvismedethåpom åomvendedemtilkatolisismen.

Klokketårnetvaretfirkantetmursteinsbyggitreetasjer, medrektangulærevinduerpåhversideideførstetoetasjene ogetstaseligspirsomstraktesegmothimmelen,ogsom medårenesløpvarblittlittskjevt.Idenøversteetasjen,i selveklokkekammeret,vardetbuedeåpningerpåhverside foråslippeutlydenfradekimendeklokkene,hvermed ensmalbalkongomgittavetrekkverkavtre.Tilhøyrefor

Vivienstoetdrikketrauforhesterfyltmedløvoggreinerfra regnskogen.

Vivientrakkpustendyptogønsketathunforengangs skyldhaddehørtpåmorenogikketattRosemedseg hitidag.Såstrøkhunfingertuppenenedoverremmenpå kameraet.SistdevarherhaddeVivienfotografertnoenav gravsteinenepådenlillekirkegårdenbakkirkeruinene,og Rosehaddelimtyndlingsbildetsittpåforsidenavdensiste utklippsbokensin:Enmarmorstatueavenkvinnemeden kransavsprukneblomsterpåhodet.IdagvilleVivienfotografereinnsidenavklokketårnet,menhunmåttepassepåat morenikkefikksedeframkaltebildene.

«Nei,»saVivien.Hunstofortsattognølteidenbuede døråpningen,usikkerpåhvahunskullegjøre,mentroenpå athunvaristandtilåpassepåRose,fikkhennetilslutt tilågripesøsterenshåndoggåinnenfor,hvordenklamme, tungeluftenkomhenneimøte.

Solensomgikksingangoverhodetpådem,haddevarmet oppmursteinsveggene,menluktenavmuggogråtneblader gjennomsyretfortsattdentrykkendeluften.Tykkeslyngplanterhaddeklatretoverkarmenepådehøyreiste,tomme vindueneogspredteseguhindretoppoverveggene.

Vivienførtean,ogdegikkforsiktigoppdensmaletretrappenmensdepassetpååunngåfuglersomlåogruget, ogetparråtnetrappetrinn.«Værforsiktig,Rose,»sahun. Påveiopptilklokkekammeretpassertedereposetderklokketauethang.

Sammenlignetmeddelavereetasjeneiklokketårnetvar klokkekammeretluftigoglystmedsinebuedeåpninger. FryktenVivienhaddekjentpåtidligere,forsvant,oghunså segrundtidetvelkjenterommetmenshunsåforsegalle muligheteneforåtabilder.

«Å,Viv,dethaddejegglemt.Jegfantdennetildegisteinbutikken,»saRoseogtrakkframenlitenpakkefrashortslommensomhungatilVivien.«Denertilbursdagendin,» sahunopprømt.

«Burdeduikkehellergidentilmegimorgen?»

«Jegklarteikkeåvente.Denertilsteinsamlingendin.»

Viviensmiltelykkeligdahunknyttetopphyssingenog pakketoppgråpapiret.Detvarenhjerteformetopal,gressgrønn,medethintavblått.

«Takk,»sahun.

«Vissteduatopalblirregnetforåværeenvannstein,for nårvannetrenneroversteinene,letterdetovergangentilet nyttliv,uavhengigavhindringer?»

«Nei,detvisstejegikke.»

«Detvardetmorsa.»

Viviengasøsterenenklem.«Denerkjempefin.»

Luftenduftetdeiligavsjasmin.Rosevarsammenmed henne.Dagenvarperfekt.

Roseskinnblussetavglede.HunlikteåfinnesjeldnesteinertilVivienssamling.Detvarhunflinktil.Hunlestebøker omedelstener,letterundtiregnskogen,ogfantskatteri utstillingsvinduettilsteinbutikkeniCairns.

«Viv,duskalikkedratiletnyttliv,skalduvel?»

«Nei,selvfølgeligikke.»

Opalenkjentesvarmihåndenhennes,ogViviensblikkble drattmotdenlillealkovenmeddethemmeligerommetlike tilhøyreforkirkeklokken.Rommethaddeværttomtdahun oppdagetdethelttilfeldigfornoenmånedersiden,oghun haddelurtpåomspanierenhaddegjemtgulletsittder.

«Jegleggeropalenigjenher,»saVivien.«Fullmånensom skinnerpåklokketårnetvilrenseden.»

Rosefniste.«Duhøresutakkuratsommor.»

«Ja,jeggjørkanskjedet,»saVivienmedetflir.

Hunpakketopaleninnigråpapiretigjen,knyttethyssingenrundtoglagdeenperfektsløyfe.«Vikankommetilbakeoghentedenomtredager,»sahunoglapakkenned pågjemmestedet.Trevardetmagisketalletialleeventyr.

Hunsnuddesegfornøyd.Rosestoutepåbalkongenmed beggehendenepårekkverketogsåutoverregnskogen.Et kaldtvindpustblåsteinngjennombuene.Vivienblestående heltstille,vågetnestenikkeårøreseg.Allfryktenhunhadde kjenttidligere,vendtetilbake.Hunhaddeståttutepåbal-

kongenselvsistdevarher.Rosevarhelttrygg.MenHarrys ordrungetiørenehennes: Kanværeustabil.

«Deterbestvigår,»sahunlett. «Vilduikketanoenbilder?»

Vivienristetpåhodetogsmiltetilsøsterendahunkom innigjen.«Nei,ikkenå,lyseterlittdiffust.»

«Ok.Førstemannned!»ropteRose.Hunløpborttiltrappenogbegynteåhoppenedovertotrinnavgangen.

Vivien,somkomlikebaksøsteren,såstraksdetråtne trappetrinnetmedetfugleredepå.

«Seopp,Rose,»roptehunogbleståendeheltstille.

MenRosegreideikkeåstanse.Hunklarteåhoppeover fugleredetoglandethardtpåtrinnetnedenfor,ogietkort øyeblikkslappetVivienavigjen.SåhørtehundenkvalmendelydenavsplintrendetreverkogsåRosemistefotfestetogramlenedovertrappen.

VivienløpnedtilRosesomlåurørligvedfotenavtrappenblantødelagttreverk,spindelvevogbladersomhadde blåstinnfraregnskogen.

HunslooppøyneneogsåpåVivien,førstlittforvirret, mensåismerte.

«Å,Viv…»

«Hvorgjørdetvondt?»

Viviensstigendebekymringforsøsterenfikkhennetilå snakkemedenskarperetoneennhunhaddement.

«Ankelen…»saRoseogrynketbrynene.«Unnskyld.Nå kommervitilåfåkjeft.»

«Nei, jeg kommertilåfåkjeft,ikkedu.»

ViviensattesegpåkneogstrøkRoseoverpannenslikhun haddepleidågjørenårRosevarlitenoghaddesnubletog slåttoppkneet,elleretlynglimthaddelystopphimmelen utenforsoveromsvinduetogskremthenne.

«Jegblirnødttilåhinkehjem,»saRose.Hunsatteseg oppogsåpådenforstuedevenstreankelensin.

«Nei,»svarteVivien.«Dublirher.Jegskalhentemorog Harry.»

ØynenetilRoselysteavbekymringogsmerte.«Ikkevær

borteforlenge,detbegynneråblimørkt.Jegharvondti sidenogså.»

VivienklappetRosepåhånden.«Duklarerdegfint.»

Hunreistesegogløputavklokketårnet,forbideskumrendekirkeruinene,nedoverhellegangentilkirkegårdsportalen.Hunløftetklinken,snubletgjennomportenogsprintetnedoverbakkenmotdenskyggefullestiensomførte tilbakegjennomregnskogentilCastillodeSueños.

Kapittel1

Hjemkomsten

Warialda,nordiQueensland,desember2008

DaflyetbegynteinnflygningentilCairnsflypass,sattejeg oppdetskulderlangehåretmittogfestetdetmedklemmen avskilpaddeskalljegfikkavmortil29-årsdagenminifjor. JegkombarehjemtilWarialdaomsommerenforåfeirejul, ogblesjeldenværendemerennenuke–tilmorsstoreskuffelse–førjegdrotilbaketilSydneyforåfeirenyttårsammen medvennenemine.Meniårhaddejegutvidetoppholdet medenukeihåpomåfåtilbringemestmuligtidsammen medbesta.

Warialda–etaboriginskordsombetyr«stedmedvillhonning»–varnavnetpådentropiskefruktfarmeniBabinda, heltnordiQueensland,hvorjegvoksteopp.DenhaddetilhørtfamilienLeightonitregenerasjoner,ogvaretavde våtestestedeneiAustralia.

Jeglukketøyneneogslappetavideruggendebevegelsene fraflyetsomvariferdmedålande.Iløpetavåretsomvar gåttsidenjegvarhjemmesist,haddejegsavnetfamilienmer ennjegvilleinnrømme.Jeglurtepåommorvarklaroverat hunvarendelavårsakentilatjegflyttethjemmefrafornestentiårsiden.FørjegbestemtemegforåflyttetilSydney, spurtejegfarhvorformorvarsomhunvar.Overbeskyttende.

Hunvarblittmorigodtvoksenalder,hunvartrettifire dajegblefødt,oghaddehatttrespontanaborterførdet. Hunutvikletsvangerskapsforgiftningukenførfødselenog måtteliggepåintensivavdelingenifemdageretterpå.Fød-

selenmåttesettesigang,ogselvomjegvarsunnogfrisk, varjegenlitenbaby.Etteråhaværtgjennomentraumatisk fødselogværtdødennærselv,haddemorværtengsteligda hunholdtdenskjørebabyensinforførstegang,reddforat babyenhunhaddelengtetsliketter,skulledø.

«Morharetkomplisertforholdtilbesta,»haddefarsagt. «Hunharalltidføltatbestaikkevargladihenne.Det gjordehennefastbestemtpåatdualdriskulletvilepåhvor høythunelsketdeg.»

Livetifamilienvårhaddealdriværtenkelt,tenktejeg idetflyettraffrullebanen.Morskvelendeomsorgogden anstrengtestemningenmellomhenneogbestahaddedrevet megtilåflyttehjemmefradajegvaratten.JegkjentenesteningeniSydneyoghaddealdriboddienstorbyfør,men jegvarikkebekymret.Ikkenårenheltnyverdenfullav opplevelserlåformineføtter.Jeghaddefåttmegenkarrierejegelsket,førstvedåstuderefotografiogderetterskaffe megenlærlingplass,ognågjennomjobbensomfrilansfotograf.

Jeggikkutgjennomutgangenogfikkøyepåforeldrene minesomventetifolkemengden.Farsåavslappetutmed hendeneibukselommenepåjeansenesine,mensmorkastet nervøseblikkpåhverogenavpassasjerenesomkomforbi. Morfikkførstøyepåmegogvinketentusiastisk.

«Hei,mamma,»sajegoglaarmenerundthenne.

«Stella,»sahunmedtåreriøyneneogtoketskrittbakoverforåsenærmerepåmeg.«Sågodtåsedeg.»

Farlaenarmomskuldrenemineogsmilte.Hanvarfortsattenflottmannienalderavsekstifem:Tykt,sølvgråtthår, ingenmidtlivsmage,slanksommeg.Øynenehansvarlike varmeogsnillesomalltiddahansmiltetilmeg.

Jeglo.«Detergodtåværehjemme.»

Jegstakkarmenundermors,ogvigikkborttilbagasjebåndet.Detgikkikkelangtidførjegfikkøyepådenlett gjenkjenneligerødekoffertenmin.

«Peter,»samorogpekte.«DererStelskoffert.»

Farløftetdenavbåndetførjegrakkåtaden.Handroden

ettersegogledetangjennomdentravleterminalenoguttil parkeringsplassen,hvorhankjaptstuetkoffertenibagasjerommetpåLandcruiseren.

MensfarsattekursenmotMickBorziDrive,spurtejeg morhvordandetgikkmedbesta.

«Detgårfintmedhenne,»samor.«Altgårbarelittlangsommere…huneråttitrenå,måduhuske.»

Mormorenmin,RoseBailey,somvarblittenkenoen månederførjegblefødt,haddeflyttetinnhososspåWarialdaforfemtenårsiden.Bestavarensjarmerendegammel dame,menhunhaddealltidværtendamesomlikteåha ordenpåting.

Førhunkomforåbohososspermanent,pleidehunå kommepåbesøkfradenveslegårdensin,Fernleigh,somlå nærGoulburniNewSouthWales,foråtilbringeferienepå Warialda.Dajegvarliten,ogmorvaropptattmedåbake ellerjobbeihagen,vardetbestasomløftetmegoppogbar megrundtomkring.JegelsketdensøtligeluktenavEvening inParis-parfymenhennes,oghvormyktkinnethennesføltesnårjegladenveslehåndenminmotdet.Senere,dajeg vartenåring,blejegalltidfyltmedenblandingavkjærlighet ogredselnårjegsåpåhenne.Dengangtroddejeghunvar sågammelathunganskesikkertkomtilådøsnart,ogdet varenvidunderliglettelsedahunfortsatteålevevidere,like strålendeogvakkersomalltid.Nåsomjegvarblittvoksen, klemtejeghennealltidekstragodthvergangvitokfarvel,i tilfelledetvarforsistegang.

Dajegvarhjemmeifjor,oppdagetjeg,overenkoppte sammenmedmorenregnfullettermiddag,atselvomhun vargladforatjegogbestastohverandresånær,hadde hunofteføltsegutestengtfrasamtalenevåreogdetingene vigjordesammen.Bestaavslørteathunhaddeøstalloppmerksomhetenhunikkeklarteågisinegendatter,overpå meg,ogdethaddetiltidergjortatforholdetmellomdem varveldiganstrengt.Jeghuskeratjeghaddestirretpåmor ogforsikrethenneomatdetslettikkevartilfellet.Menden kveldenhaddejegliggetvåkenpårommetmittogtenktover

dethunhaddesagt,ogjeghaddeinnsettathunikketok heltfeil.JeghaddeflyddtilbaketilSydneydagenetter,men dennegangenskullejegymteframpåforbestaatviburde tilbringemertidsammenmedmor.

Jeghaddesnakketmedbestapåtelefonenfortodager siden.Dahaddejeglagtmerketilenhvinendetoneistemmenhennessomvarubehageligåhørepå,ogurovekkende. Dajegspurtehvordandetgikkmedhenne,insistertehunpå ataltvarisinskjønnesteorden.Likevelblejegbekymret. Jeghaddealleredebestemtmegforikkeåsinoeomdettil mor,forjegvilleikkegjørehennebekymret.

«Hvameddeg,Stel?HvordanvardetiVietnam?»spurte far.

«Flott.Jeghaddedetveldigfint.»

Ogdethaddejeg.

IveskenminlåZippo-lighterenAlexBertelli,enfotograf fraNewYork,haddegittmegsomsuvenirdensistekvelden. DenvaretgreltminnefraVietnamkrigenoghaddefølgende ordgravertinnpåsiden: Detenestejegfølernårjegdreper, errekylenframinM16.

AlexogjeghaddemøtthverandrehelttilfeldigilobbyenpåCaravellehotelliSaigondavibeggesjekketinn.Vi utveksletetparordomhvavigjordeiSaigonogoppdaget atvihaddesammeyrke.Noenkvelderseneremøttesviover endrinkpåtakbarenhvorvisådenblekemånenstigeopp overbyen.JegvartiltrukketavAlexogtroddehanvartiltrukketavmegogså,menvitokossgodtid.

EtterenukeiSaigonfløyvitilHue,Vietnamstidligere hovedstad.Vileidesyklerogsyklettilcitadelletogdenlilla forbudtebyeninnenforbymurene.Vivandrethåndihånd gjennomruineneogsåaltgjennomenvarmedismensden trykkendehetendirretrundtoss.

EnnattelsketviiensampanpåParfymeelven,hvor blomsterfrafrukthagenehøyereoppeielvenfløtpåvannflaten.NestedagspasertevioverTruongTien-broen,et symbolpåkjærlighet.

Tidligommorgenendendagenjegskulledratilbaketil

Australia,låAlexmedhodettettinntilmittpåputen.Han strøkfingreneforsiktignedoverkinnetmittogspurteom vikunneholdekontakten.Jegholdtpustenetøyeblikkog nøltelittførjegsmilteogristetpåhodet.

Alexsåmeginniøynene.«Jegkommerikketilåglemme deg,Stella.»

Jegsmilteigjen,ogdennegangensmiltehantilbake. Vivisstebeggetoinnerstinneatdenneberusende,men håpløse,forelskelsenvilleblekneitaktmedminneneom den.

JegtenktemyepåAlexdajegkomtilbaketilSydney.Jeg haddeliktåværesammenmedham,mendethaddevært noedyptutilfredsstillendeoverdentidenvihaddehattsammen.Dettoklitttidførdetgikkoppformeghvadetvar, somdetsåoftegjør.Mennåsomtrettiårsdagenminnærmet seg,stodetganskeklartformeg:Jegvillehanoeekte,med ensomlaarmenesinerundtmegogdromeginntilseg.Jeg varendeligklarforådelelivetmittmednoen.

JegnevnteikkeAlexforforeldrenemine.Istedetfortalte jegdemomfotojobbenforetreisemagasinitravleSaigon, somvardetnavnetbyenfortsattvarmestkjentsom,selvom detoffisiellenavnetvarHoChiMinh.Byenvarfullavhandelogkultur,livogrøre,ogselvomjegtokslåendevakre bilderavvillaerfradenfranskekolonitidenogartdeco-husi lysogskygge,varjegmestfornøydmeddebildenejeghadde tattavhverdagsmenneskerpågaten.Jegbaalltidhøfligom lovtilåtabilderavdem,ogdeflestesaja.Enavdem,en fuglelignendegammeldamesomstobakenfiskebod,smilte vennligtilmegdajegtokbildet.Detvardetbestebildetjeg tokiSaigon,ogjegfølteatjeghaddeklartåfangeetviktig elementjegalltidprøvdeåfåmedpåbildenemine:Ikkeet bildeavfortidenellerframtiden,menetøyeblikkienuniversellnåtid.

FortidenreistejegrundtogtokbilderiAustraliaogrestenavverden,ogjegsåalltidframtilnesteoppdrag,men densistemorgeneniVietnam,dajeggikkgatelangsogtrakk innluktenavdepikantekrydderne,lydenefratrafikkenog

allestemmenerundtmeg,skullejegønskejegkunneblilenger.

«DingamleskolekameratJackringtedaduvariVietnam. Hanerentriveligfyr,»safarogavbrøttankenemine.Han svingteutpåmotorveienogkjørtestødigforbisukkerplantasjer,engermedbeitendekyrogenlitenlandsenskirkegård omkransetavetsmijernsgjerde.

«Ringtehandere?»spurtejegoverrasket,ogtilogmed littglad.Såblejegplutseligovermannetavenvelkjentlengseljegikkehaddekjentpålenge.

JackLucas,somhaddevokstopppåensukkerplantasje femkilometernediveienforWarialda,haddeflyttettilSydneyåretførmeg.Hanhaddestudertmedierogkommunikasjon,varferdigmedbachelorgradenienalderavtjueto, oghaddejobbetforFairfaxMediaitoårførhanblefrilansjournalist.Hanhaddeværtpåtrykkistoreaviserogmagasinerverdenover.DetvarflereårsidenjeghaddesettJack, mennåogdaskrevjegfortsattnavnethansinnisøkemotorenminmensjeglurtepåhvasomhaddeskjeddmellomoss.

Jackmåhaværttenåringsistfarsåham,medlysebrunt hårsomhangnedipannen,enbred,bestemtmunnogen muskuløskropptakketværealtgårdsarbeidet.

Farnikket.«Hanvarvennlignoktilåtasegtiddahanvar hjemmepåbesøkhosfamilien.Mobilnummerethanshengerpåkjøleskapet.»

«Lahanigjennummeretsitt?»

«Ja,hanspurteetterdeg.DajegfortalteatduvariVietnam,sahanathangjernevillehørefradegnårdukomtilbake.»

PåskolenhaddeJackogjegværtgodevenner.Ikkelenge etteratjegflyttettilSydney,haddejegbesøkthamileilighetenhansietgammeltherskapshussomvaromgjorttil flereboenheter.Jeglotblikketglioverhaugenemedbøker ogreproduksjoneneavrenessansemadonnaerigullrammer somhanhaddebegyntåsamlepå.Etterdetgikkviiblant påenkaféiKingsCrossoglotsomvivarpåCafedeFlore iParisogsugdetilossatmosfærenfraenforgangentid.

Somjeghaddesavnetham,tenktejegdengangen.Han måhafornemmetdet,forenuforglemmeligvårdagdavilå vedsidenavhverandrepåplenenibotaniskhage,sattehan segopppåalbuene,bøydesegframogkyssetmeg,ømtog dvelende.Jegbletattpåsengenavallefølelsenesomveltet oppimeg,ogsattemegopp.Hansmiltemedsmilerynker iøyekrokene,ogdetføltessomomjegmøttehamforaller førstegang,somomvialdrihaddesittetsammenpåskolebussen,overnattethoshverandreellerhjulpethverandre medleksene.

Jegskulleakkurattilågjengjeldekyssetdaansiktsuttrykkethansforandretseg.Hansåflauut,ogdetvarsomomen murkommellomossoggjordeatviikkekomossvidere.

Viblesittendeientimetilogdiskutereframtidigeprosjekter,beggelittilletilmote,ogdadetbegynteåskumre, spasertevilangsSpringWalkogutavhagen.Jackklemte megikkesånnsomhanpleidedavitokfarvel,ogjeglurtepå omhanangretpåathanhaddekyssetmeg.Etterdettesluttetviheltåomgås.JegblesåretogleimegdaJackavsluttet vennskapetvårtpådetviset.Dajegikkehørtemerfraham, vurdertejegåringe,mengjordedetaldri.Mennåhadde Jackringthjemtilforeldrenemineogspurtettermeg.Jeg lurtepåhvasomhaddeendretseg.

Ettermindreennentimesvingteviavhovedveienoginn gjennomdehviteportenetilWarialda.Vikjørteoppden langeinnkjørselenmedutsprungnejakarandatrærpåbegge sider,ogdadettoetasjerhøyevåningshusetavsteinendeligkomtilsyne,sukketjegtilfreds.Jegvaralltidgladforå kommetilbaketilWarialda.

Farsvingteinnpågrusenforanhuset,ogjegtokinnsynet avdetnyfeidegulvetpåverandaensomgikkrundthuset, ogdestoreorientalskeblomsterpottenevedytterdørensom vardekorertmedvinrankemønsteriblåttoghvittogvar fulleavfargerikepetuniaer.DenskykattungenTrey,som varblittenstor,flottkattdetsisteåret,slumretienvinduskarm.Denåpnetøyneneogreisteseg,straktelittpåsegog

sattesegigjen.Bienesummetrundtderosaklatrerosenesom dekketverandastolpene,plystreskjærenesang,ogdeneukalyptusdunstendeluftenvarskarpunderdenklare,blåhimmelen.

Dajeggikkinnytterdøren,kastetjeginstinktivtetblikk innistuen,hvorjegventetåfåsebestasittendepåsinfaste plassvedvinduet.Menstolenvartom,ogjegkjenteatjeg fikkenklumpimagen.

«Bestasahunvilletasegenhvilførvikomhjem,»safar, somskjønteatjeghaddeventetåblimøttavbestaidøren. «Hunharnoksovnetslikathunikkehørteatvikom.»

Påtrappeavsatsenovenpåstoppetjegoppetøyeblikk forandørenhennes.Menjegvilleikkeforstyrrehennehvis hunlåoghvilte,såjegsnuddeoggikkinnpåmittegetrom. Ingentinghaddeforandretsegmensjegvarborte.Gardinene påhversideavvinduetblafretsvaktidenvarmeluften.På nattbordetlåenbokjegikkehaddelestut,medbokmerket stikkendeutmellomsidene,vedsidenavenskålmedduftendesommerroser.

Jegbleståendevedvinduetogsepådenvelkjenteutsikten:Plenenvedsidenavhusetsomvaroversåddmed japanskviftelønn,denhøyesteinmurensomførtenedtil kjøkkenhagen,fuglebadetogdehistoriskerosene.Endalengerunna,uteavsyne,lådrivhuset.Imorgenskullejeg plukkenoenavmorskulturarvstomater,noktilålageflere glassmedtomatrelish.

Dajegholdtpååpakkeutklærnemineoghengeoppde nyekjolene,somvarsyddisilkeogbomullavenvietnamesiskskredder,hørtejegforsiktigbankingpådenhalvåpne døren.Mornølteetøyeblikkførhunkominnirommet. Lysetfravinduettraffnoensølvskimrendelokkeravhåret hennes,somellersvarlikemørktsommitt,ogframhevetde finealdersrynkenerundtøynenehennes.

«Takkforbrevenedusendte,»sahunogpektepåskrivebordetmitt.«Deterhyggeligmede-postogså,mennår jegåpnerpostkassenogfinnerenhåndskrevetkonvoluttfra deg,erdagenreddet.»

Jegnikketogkastetetblikkbortpåtreskrinetpåskrivebordethvorhunlagretallebrevenejegsendtehjem.Jeg skrevetukentligsneglepost-brevtilfamilienmin,ogmor svarteomhyggeligpåhvertenesteett.Hunhaddesagtatjeg kanskjevillesetteprispådemendag,somenslagsdokumentasjonoverreisenemine.Ellerkanskjebarnamineville lesedem,lahuntilmedetforhåpningsfulltsmil.Jeghadde aldrifortaltmordette,menjeglesteoftebrevenehennesom igjen,ogfanttrøstianekdotenefrahverdagendereshjemme påWarialdanårjegvarsålangthjemmefra.

«Fareristuen.Deterikkesålengetilmat,»sahun.

Detklirretiarmringenehennesdahungikkutdøren,og jeghørtefottrinnenehennesforsvinnenedtrappen.

Dajegvarferdigmedåpakkeut,gikkjegborttilvinduet igjenogbleståendeogstirreutavdet.Blikketmittfaltpå frukthagen,ogjegsmiltedajegsåformegbestasomløftet megoppforåplukkesitronerfraettre.Detvaretavmine førsteminner.

Jegdusjetogtokpåmegetparjeansjeghaddelagtigjen ifjor,dropåmegenlysegrønnT-skjorteogsattemegforan speiletpåsminkebordet.Jegbørstethåretogsattedetoppi enhestehale,fikkøyepåperidot-øredobbeneismykkeskrinetsomframhevetøyenfargenmin,ogsattedemiørene.Jeg toklitt4711eaudecolognepåhåndleddene,gikkovergangenogbanketforsiktigpådørentilbesta.

Hunåpnetstraksdøren,iførtetparenklelangbukserog enhvitbluse,klartilågånedenunder.

«Stella,sådeiligåsedeg.»Hunkyssetmegpåkinnetog gamegengodklem.

Bestatoketskritttilbake,ogjegfikktattennærmeretitt påhenne.Hunvirketskjørogslitensammenlignetmedsist jegvarhjemme,somometlitevindpustkunneblåsehenne avsted.Jegskjønteatdethaddeværtrettavmegåforlenge oppholdetforåtilbringemertidsammenmedhenne.

«DumåfortellemegomVietnam,»sahun.

«Detvarenfantastiskreise,besta.Jegharmangebilderå visedeg.»

Hunsmiltefornøydogvendteoppmerksomhetenmotden øversteknappeniblusensomfortsattvaruknappet.

«Dethaddeværthyggelig,»sahundaknappenvarpå plass.«Duerenfantastiskfotograf,Stella.Deterengavedu harfått,oggaverskalmanalltidsetteprispå.»

«Å,jegvetikkedet,besta.Jegfortsetterbareåtabilder, ognoenavdemblirganskebra.Komnå.Morlurersikkert påhvorviblirav.»

Dagenettervarbursdagenmin.Jegvarfødtpåjulaften,noe somkunneværtenkatastrofeforetbarn,menmorhadde alltidværtpåpasseligmedåsørgeforatbursdagenminaldri bleoversettogatgaveneikkebleslåttsammen.Ettermiddagsatteviosspåverandaen.Solen,somvarpåveined, kastetlangeskyggeroverhagenogmarkenebakenfor,og lysteoppdenfrodigetåkeskogenpåtoppenavMountBartle Frere,Queenslandshøyestefjell,somliggerlikebakgården vår.

Morvarmerkeliganspentdahungameggavensin.«Jeg håperdulikerden,Stella,»sahunvarmt.

Jegknyttetoppsløyfenogrevavdetvakregavepapiretogavdekketengammelsmykkeeskeiforglemmegeiblå fløyel.Innismykkeskrinetlåenantikkdiamantbrosjeformetsomenrose.Diamantenepådeåpnekronbladenetil denutsprungnerosenglitretikveldslysetsomfaltover verandaen.

«Denernydelig,»sajeg,forjegvilleikkesåremors følelser,menegentligtenktejegatendiamantbrosjevaren underliggaveågimeg.

Brosjenvarriktignokvakker,menaltforutsmykketetter minsmak,ogveldiggammeldags.Jeghaddealdrigåttmed enbrosjefør,ogtviltepåatjegnoengangkomtilåbruke denne.Selvomjegsatteprispågesten,lurtejeglittpåhvorformorhaddegittdentilmeg.

Hunbøydesegframogstrøkmegoverkinnet.

«Takk,mamma,»sajeg.«Hvorhardufunnetden?»

Svarethennesoverrasketmeg.Hunsadetvarhennesbro-

sje,enhunhaddearvetetterenvenn.Denhaddeliggetiden blåfløyelseskenimerennfemår,oghungikknestenaldri medden.

Morsansiktvaruransakelig.Detvarumuligformegå vitehvahuntenkte.

Etøyeblikkladetsegenanspenttaushetoverbordet. «Jegfikkdenigaveavengammelvenn,»gjentokhun. «Ingendukjenner…Likerduden?»

«Ja,»svartejeghastig.Jegtenktepåminmotviljemotå brukesmykker.Jegliktedetenkelt:armbåndsurmedlærreim,etparsølvarmbåndogenkleøredobber.

Morholdtblikketmitt.«Jegvilleatduskullehaden.»

Jegblelittsattutavhvorintensmorbledahunsnakketomdennebrosjen,menansiktsuttrykkethennesvaren anelsespent,såjegforsikrethenneomatdetvarennydelig gave,ogatjegalltidvillesetteprispåden.

Bestakommenterteikkebrosjen,menstirretundrendepå denmedenlitenrynkeipannen.Hunvarganskepraktisk anlagt,såhungamegetgavekortpåDavidJonesvarehus somfarhaddekjøptpånettetforhenne.«Såkandukjøpe degnoeduvirkeligtrenger,»sahun.

«Takk,besta,»sajegogkyssethennepådetmykekinnet, gladforathunvirketmindreslitenennigår.

Bokenjegfikkavfarfaltbedreismakennbrosjen. Ansel Adams:400Photographs.Jegklartenestenikkeåventemed åriveavplastomslaget.JeghaddebeundretAdams’bilder heltsidenjeghaddesettbildenehanhaddetattiYosemite nasjonalparkogHighSierratidligikarrieren.Fargameg alltidmeningsfullegavertilknyttetkunstformenjegelsket. Hanbrukteganskemyetidpååleteettergavenehanvalgte, ogdevaralltidperfekte.Jegåpnetbokenmedengangog begynteågranskebildene,ogkikketførstoppdamorbar innetvannbakkelstårninnhylletiknekkmedtrettitentelys.

Bestasmiltetilmor.«Forennydeligkake,Linda.»

Morvarikkevanttilåfåkomplimenterfrabesta,såhun bleheltvarmikinneneavstolthet.

Bestastirretpåmoretøyeblikkførhunsnuddesegmot

meg.«Skjæroppkaken,vennenmin.Jegelskervannbakkels medkaramell.»

Jeggrepbursdagsknivenmedenrødsløyfeknyttetrundt skjeftet,ogskarforsiktigoppkremmerhusetavvannbakkels sombleholdtsammenavtynnetråderavknekk.

Visattrundtsedertrebordetiavslappettaushetogspiste kakeogdrakkte,ogdadehvitebikubenebarekunneskimtessomblekeflekkernederstihagen,haddejegglemtaltom brosjen.Detvilsi,helttiljegsåbestatadenutavfløyelsesken.Hunholdtbrosjenidenrynketehåndflatensinogstirretpådenenkortstundmenshunåpnetoglukkethånden, førhunladenvarsomtnedigjenpåsengenavsilkemoiréog lalokketpåmedroligbesluttsomhet,somomhunlalokk påPandoraseske.

Dafarhaddedrukketoppwhiskyensinogbegynteågni segiøynene,ogenskyavinsekterfløyforbipåverandaen utenålasegaffisereavmyggspiralenesomstoogbranti vinduskarmen,trakkviosstilbaketilrommenevåre.

Menjegvarikketrøtt,såjegbleliggendepådenmyke sengenminilysetfraenlampeogstirreutavvinduetmens jegtenktepåbestasansiktsuttrykkdahunsåpåbrosjen, somjeghaddelagtidennedersteskuffenpånattbordet.Jeg lurtepåomhunvisstehvemsomhaddegittbrosjentilmor. Jeghaddespurtfaromdetførviskiltesforkvelden,men hanristetbarepåhodetogvirketunnvikende.Detvarjo ikkesånnatmorhaddesåmangevenner,ellerstorfamilie.DetvarnoenfamiliemedlemmerpåBailey-siden,menpå Blake-sidenvardetbarebesta,somvarutenslektninger,jeg haddemøtt.

BestahaddevokstopppåCastillodeSueños,etslott iregnskogenomtrentfemtikilometerherfra.Hosbestas mor–minoldemor,Ruby,somhaddegåttbortførjegble født–kjentejegigjennoenkvalitetersomjegbeundret.Den irskekvinnenmåhaværtganskeeventyrlystenavsegforå forlatehjemlandeti1926ogseileavgårdemedsinnyfødte datter,Rose,tildenandresidenavverden.Detkunneikke haværtlettåstarteetnyttlivietfremmedland.

DaRubyankomMenaCreek,haddehunmøttHarry Blake,dennyeeierenavCastillodeSueños.Harry,somen ganghaddejobbetsomregnskapsførerpåetkontoribyen, haddekommetoppfraBrisbanei1924ogkjøptslottetog defemtimålenemedlandsomhørtetilavspanierensom haddebygdslottettidligpå1900-tallet.

Rubyhaddefåttjobbpåslottet,ogmedstillingenfulgte detlosji.TidligåretetterhaddehunmottattetbrevfrabroreniIrlandsominformertehenneomatPatrickDevine, ektemannenhennes,vardød.Utenåsørgedetminsteover tapetgiftetRubysegmedHarryBlakedenvåren,årstiden fornyebegynnelser.

Tragisknokbleslottettattavflomi1948,ogruineneog etparødelagtebygningerbleetterhvertovergroddavregnskogen.Bestahaddeengangfortaltmeg,ietuoppmerksomt øyeblikk,atRubyhaddespådddenkatastrofalehendelsen dagenførsyklonentraffland,dabieneforlotkubenesine. Detvarslikhistoriengikk.

Detvarikkeuvanligmedflomiområdet,mentømmerhoggernehaddenyligfeltogkvistetdesisteavdedigre sedertrærneiMenaCreek,ogtømmerstokkenesomvar klarefortransporttilsagbruket,låstabletnedevedelven. Davannetsteg,bletømmeretførtmedelvennedovertiljernbanebroenlittovenforparkenhvordehopetsegoppinntil broenogdannetendemning.

Ruby,somhusketspådommensinfradagenfør,blenervøsdavannetifossenplutseligforsvant.Førstkomdetbare enlitensildring,ogtilsluttkomdetikkenoevannidet heletatt.Deventetnestentildetvarforsent.Ruby,Harry ogdeansattepåslottetkomsegakkuratoppihøydenfør broenkollapset,ogenfemtenmeterhøyveggavvann,som førtemedsegdedigresedertrestokkene,skylteoverslottet oghageanlegget.

JegbesøkteruineneavCastillodeSueñosforførstegang sammenmedminmorsombarn.Jeghaddestorkostmeg medåutforskedeødelagte,mosekledderestene,menneste gangvidrodit,varjegenhumørsyktenåring.Morforsøkte

utenhellåfåmeginteressertifamilienshistorieogplantelivetiregnskogen.Tilsluttgahunopp,ogvidrohjemtil Warialdaigjen,hvorjeghøylytterklærteatjegaldrivilledra tildetkjedeligestedetigjen.

Jegvetikkehvorlengejeglåderogtenkteoverfortiden, ogførstdajeghørtebestefarsklokkennedenunderslåto, slukketjeglysetoglukketøynene.Idetjegdrevinnisøvnen,vardetikkeCastillodeSueñosjegtenktepå,menbarndomsvennenmin,JackLucas.

Vitokdetmedroførstejuledag.Morlagdejulelunsj:ovnsstektkyllingoggrønnsaker.Bestalagdehvitsjokolade-og jordbær-triflitildessert.Jegdekketpåutepåverandaen,og farskjenketichampagne.

Davihaddespistlunsj,sattviogsnakkethelttiltåkeskogenoppeifjelletbegynteåmørkneogetplutseligregnskyll tvangossinnendørs.

Jegskruddepålampeneistuen,ogbestafantframstrikketøyetogsattesegiyndlingsstolensin.

«Linda,etstykkeavdenjulekakendulagdehaddesmakt godtnå,»sahunutenåseoppfrastrikketøyet.«Sammen medenkoppte,takk,»lahuntillittbryskt.

«Jegkantadet,mor,»sajeg,forjeghaddemerkethvordanhunsprattoppsåsnartbestabaomteogkake.

Bestakikketopp,åpnetmunnenforåsinoe,menlukket denigjen.

Detmåværeengrunntilatforholdetderesalltidvirker såanstrengt,tenktejeg.Tilogmeddabestakomhitpåferie haddedetværtsånn–enunderliggendefølelseavatdetvar noesomskurretmellomdemsomjegalltidhaddeslittmed åforstå.

Far,somaldrihaddeværtspesieltgladikonflikter,måha merketatjegbleopprørtogsettmorsnedtrykteansiktsuttrykk,forhansmiltetilhenne.

«Linny,»sahanmeddenslepende,landsensdialekten somskjulteenskarpintelligens.«Denjulekakendinerden bestejegnoengangharsmakt.»

Morsmiltelittvemodigtilbaketilham,mensaingenting. «Heltenig,Pete,»sabestatilfarmenshunsåpåmor. «Lindasfruktkakererdeilige.Stella,sørgforåtamedentallerkenfull.»

Mensjegventetpåattevannetskullekokeutepåkjøkkenet,lyttetjegtilmonsunregnetsomslomothusveggenutenforoghørterumlingfratordenidetfjerne.

Jeghåpetbestatenkteoverhvordanhunsnakkettilmor: mersomenordreennethøfligspørsmål.Menjeghadde minetvil.

Jeggikkinnistuenigjenmeddampendetekopperogetfat medkakepåetbrettsomjegsattepåsalongbordet.Bestala bortstrikketøyetforåsmakepåteensin.Hunskalvlittpå hendene–noesomskyldtesalderen,antokjeg–menmåten hunsåpåmorpåoverkoppen,medetkjærligblikk,gameg følelsenavathunønsketåsihennenoe,menøyeblikket gikkoverutenatnoeblesagt,såjegskjønteatjegmåtteha tattfeil.

Dadeandretrakksegtilbaketilrommenesine,gikkjeg utpåverandaen.Uværethaddelagtseg,ogdajegsåpåden blekemånen,komjegtilåtenkepåetavyndlingsdiktene mine, TheHighwayman avAlfredNoyes.

Jegblesittendeogsepåmånenmensjegtenktetilbake påhvordanJackogjeghaddepleidågåfraskolebussenog hjemtilhamellermegmensvideklamertedettediktetog syntessyndpågjenferdettiljordeierensdatterBess,somvar dømttilåflettedenmørkerødekjærlighetsknutenidetlange svartehåretsitt,omogomigjen,tilevigtid.

Jeggikkgjennomhagenogborttilkantenavregnskogen somlåbadetimåneskinn,ogfikketglimtavdenopplyste fjelltoppenidetfjerne.Jegbleståendeenstundoglyttetil nattfuglenessangmensjegnøtdenvakrekvelden.

Ogsågikkjegtilbakesammeveisomjegvarkommet mensjegtenktepåJackoglurtepåomhanvarhjemmei julen.