Elin Viktoria Unstad Vega

Elin Viktoria Unstad

Vega Kampen for en ny verden

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-54810-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjoner og design: Anita Løkken Evensen Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til farfar.

Jeg skulle ønske du kunne opplevd dette.

første del

Prinsesse Aktive solceller nå: 86 340 678 Ved forrige telling: 86 344 945 Reduksjon: 4267

1

Portforbudet begynner om åtte minutter.

Jeg sitter på skrivebordet med notisboken lent opp mot lårene. Gjennom vinduet kan jeg se helt til grensen.

Nærmest ligger ringveien, fem meter bred. Bak kommer muren med piggtråd kveilet på toppen. Den beskytter solcellene, tusener på tusener, glitrende i kveldsolen. Bortenfor alt ruver fjellene, vokter over alle innbyggerne i Nyhåp.

På den andre siden av fjellene er alt lagt øde. Vannet og luften og jorden er forgiftet.

Jeg holder på med en skisse av den høyeste klippen.

Egentlig liker jeg best å tegne mennesker, men gatene ti etasjer nedenfor er folketomme så nær portforbudet. Å skape liv med blyanten får meg vanligvis til å glemme alt annet. Men ikke i kveld, ikke dagen før rangeringen blir offentliggjort. I fjor ble jeg nummer fire. Greit nok det, av hundre elever, men ikke bra nok det nest siste året.

Noe beveger seg nede til venstre. Et menneske subber langs muren, virrer med hodet fram og tilbake. Jeg kjenner ham igjen på den gule kapsen, det er den senile mannen i første etasje. Han som alltid nikker og smiler. Jeg sjekker klokken, bare fem minutter igjen til alt skrus av.

Han beveger seg altfor sakte og vet ikke hvor han skal.

Fire, nei tre minutter igjen nå. Shit! Han må komme seg 9

vekk. Jeg lener meg mot vindusglasset med begge hender.

Jeg vil rope til ham, dunke i glasset, få ham til å skjerpe seg. Men jeg tør ikke annet enn å stirre.

Barnebarnet hans kommer løpende. Jenta går to trinn under meg på skolen, hun pleier å ta følge med meg og Kornelia innimellom. Nei, hvisker jeg, ikke gjør det.

Hun stormer bort til bestefaren og drar ham i armen.

Men han vil ikke røre seg av flekken. Han rister på hodet og peker, hun drar mer og mer desperat. Redd deg selv, får jeg lyst til å skrike.

Et lite minutt igjen, jeg teller sekundene, etter tretti skjer det noe. Tre vakter marsjerer mot dem. Alarmen begynner å ule, får dem til å skru på hver sin lommelykt.

Jeg setter meg opp på knærne for å se bedre, notisboken faller i gulvet og blyanten etter.

«Vega?»

Jeg skvetter rundt. Mamma står i døren. I hånden har hun to lykter med hvert sitt stearinlys.

«Det er noen utenfor,» sier jeg og dunker fingeren mot vinduet.

«Nå?» Hun kommer opp bak meg, og sammen titter vi ned på gata.

Jenta drar hardt i bestefaren sin, spenner i med alt hun har. Det er som om han våkner, stirrer på vaktene og på henne, hele han blir skrekkslagen på et øyeblikk.

De begynner å løpe mens de holder hverandre i hendene.

Jenta først, så han. Det tar bare sekunder før vaktene er like bak dem. Bestefaren snubler. Den nærmeste vakten griper tak i ham.

«Han er jo syk,» protesterer jeg. Mamma legger hånden på skulderen min.

Jenta løper videre og roper noe jeg ikke hører. Hun stormer fra side til side, i sikksakk, som for å riste av 10

seg vaktene. Hun har ikke sjanse. Vakten legger henne i bakken mens hun slår og sparker. Bestefaren skriker, men hun nekter å gi opp, vrir seg vekk fra vakten. Like etter klubber den andre henne i hodet. Jeg gisper, dunker neven i vinduet. Hånden til mamma klemmer hardere rundt skulderen min, så hardt at jeg senker armen og tvinger fingrene fra hverandre.

Jenta blir liggende helt stille midt i gata. De siste ti sekundene av alarmen signaliseres med korte støt, ti, ni, åtte, sju, bestefaren knekker sammen i knærne, seks, fem, fire, før han slepes av gårde bortover asfalten. Den gule kapsen faller av på veien. Tre, to, én. Alarmen stopper, og elektrisiteten skrus av i samme øyeblikk. Skrivebordslampen slukner. Den eneste lyskilden kommer fra stearinlyset mamma har plassert ved siden av senga.

«Hvorfor må det være sånn?» spør jeg.

«Det vet du godt, Vega,» svarer mamma og slipper tak i meg. «Reglene er det viktigste.»

Selv om jeg vet at hun har rett, at Myndighetene må passe på, føles det urettferdig at alt skal være så svarthvitt. Hvorfor må en forsvarsløs jente lide for at alle skal beskyttes?

Mamma plukker opp notisboken min fra gulvet og skuler på den. «Har du ikke noe bedre å gjøre enn å tegne?» spør hun.

«Ikke noen lekser den siste dagen.» Jeg napper til meg boken og skjuler den under noen skolepermer. Etter at mamma har lukket døren bak seg, legger jeg ansiktet inntil vinduet for å se mer. Gata er mørk, det er bare noen små lys fra lommelyktene til vaktene. Jeg følger dem til de forsvinner rundt hjørnet mot hovedgata.

Tanken på jenta som blir dratt gjennom gatene, bevisstløs eller enda verre, gjør meg svimmel. At hun og 11

familien kan vente seg straff i tillegg, orker jeg ikke tenke på. * Siste skoledag er vi tidlig ferdig, like etter lunsj. Jeg ble rangert som nummer to i år. Nå sitter jeg i stua til Kornelia og later som om jeg er fornøyd med det. Hun bor i første etasje sammen med bestemoren. Stua er så trang at det bare er plass til en toseters sofa og et lite bord.

«Ferie,» jubler Kornelia og dytter til meg. Hun ble rangert langt under gjennomsnittet, men bryr seg ikke en døyt.

Jeg forteller om jenta og bestefaren som ble arrestert i går. Kroppen spenner seg når jeg kommer inn på detaljene. Det føltes ikke rettferdig. Kornelia mumler fortsatt noe om ferie, om å sole seg, om å kline med kjekke gutter. Bestemoren setter seg ned ved siden av meg i sofaen, så liten og tynn at hun nesten ikke tar noe plass.

«Bor de ikke ved siden av dere?» spør jeg.

Hun nikker: «De er borte nå.»

«Er de …» begynner jeg, men vet ikke om jeg vil vite hva som har skjedd med dem. Synet av jenta som ble dratt bortover hovedgata var nok.

«Var det sånn før krigen?» spør jeg isteden.

«Nei,» svarer hun, «alle kunne være ute når de hadde lyst.» Håret ligger som en glorie rundt hodet på henne, røde krøller stikker ut i alle retninger.

Kornelia himler med øynene: «Ja da, ja da.» Hun ligger utover gulvet, med føttene opp på sofaen. Rundt øynene har hun skimrende svart sminke. Jeg vet hun lager den selv av aske blandet med ørlite fett. Leppestiften lager hun også.

12

«Du har aldri fortalt hvor du var da krigen brøt ut,» sier jeg nølende.

«Jeg var sammen med mamma på kjøkkenet.»

Jeg venter og håper hun forteller mer.

«Mamma hadde plassert meg på kjøkkenbenken mens hun lagde grønnsakssuppe fra en oppskrift på nettbrettet.»

«Hva er et nettbrett?» spør jeg og lurer på om Kornelia vet det fra før. «Og hvorfor kunne hun ikke bruke en kokebok?»

Hun smiler trist, som om jeg er et lite barn som ikke forstår noe av hvordan verden fungerer. «Nettbrettet var en slags dataskjerm. Den ble brukt til alt mulig, man ladet det bare opp igjen hvis det gikk tomt for strøm.»

«Er ikke det å sløse?»

«Jo da, det kan du vel si. Jeg husker jeg fulgte med på at hun skar opp løk, hvitløk, brokkoli og blomkål.»

«Hvor fikk hun alt det fra?»

Bortsett fra gulrøtter og poteter har jeg bare en sjelden gang spist ferske grønnsaker. En gang fikk jeg smake salat. Bladene var grønne og friske, og når jeg tygget, laget de en knasende sprø lyd.

«Du kunne kjøpe alt du ville i butikken; kjøtt, grønnsaker og sjokolade.»

Jeg biter i meg et spørsmål om hva sjokolade er.

«Mamma skulle gå til neste del av oppskriften, hun trykket og trykket. Til slutt ble skjermen hvit med svarte bokstaver: Feil. Ingen internettilkobling.»

«Internett?» Jeg ser ned på Kornelia som filer neglene sine med en slitt neglefil. Hun er god til å late som hun ikke bryr seg. Jeg er ikke det.

«Det var det som startet Energikrigen,» svarer bestemoren.

13

«På skolen har vi lært at den begynte fordi det ikke var mer fossilt brennstoff igjen.» Selv om jeg husker alt jeg lærte på skolen, vet jeg knapt noe om hvordan verden var før. I Nyhåp skal vi se framover.

«Det er mer komplisert enn det,» svarer hun. «Strømforbruket ble høyere og høyere, de rikeste landene tvang til seg det meste. Etter hvert ble det mye uro, og til slutt eksploderte det.»

«Hva med solceller?»

«De hadde noen fornybare strømkilder også, men ikke nok til å hindre krigen.»

«Men akkurat hva skjedde?» spør jeg og venter i spenning.

Det banker på døren. «Jeg kan fortelle deg mer en annen gang, Vega,» sier hun før hun forsvinner ut i gangen. Jeg har ikke lyst til å vente, men Kornelia løfter hodet fra gulvet og hever øyenbrynene: «Bestemor fortalte meg om kinofilm, nesten som teater, men på et svært laken.»

«Med skuespillere?»

«Ja, og de var ikke kjipe som de på teateret vårt, men så kule at alle visste hvem de var. Det skulle vært meg, ikke sant, filmstjerne Kornelia Buff.» Smilet hennes er nærmest glødende. «I en glitrende kjole på rød løper.»

«Filmstjerne? Rød løper?» spør jeg før jeg får stoppet meg selv. Kornelia spruter ut i latter, jeg får ikke til å le sammen med henne. Bestemoren kommer inn igjen med en kurv med mat i hendene. Kornelia bråstopper latteren og spretter bort til det som er matrasjonene deres.

«Er det enda mindre denne gangen?» hvisker hun.

Bestemoren legger en hånd på kinnet hennes, som for å si at det går bra.

14

Det er 52 år siden Energikrigen.

Den varte i sju år.

Krigen ødela alt.

Nesten.

2

Det er endelig mandag. I dag skal jeg begynne som sommerkandidat. Tyvstarte til og med. Å være i lokalene til Universitetet føles stort. Jeg både gruer og gleder meg mens jeg venter på tante Ella inne på avdelingen hennes.

Vinduene begynner ved føttene mine og rekker meg langt over hodet. Glasset er limt sammen med nesten usynlige gummilister, det føles som om jeg står i luften.

Herfra kan jeg se både sjøen og begynnelsen av fjellene. Åtte etasjer under meg kan jeg se hovedgata, og rett imot meg står en bygning som er helt lik denne. Vindusflater er stablet oppå hverandre, oppdelt av etasjeskiller dekket med solcellepaneler. Til sammen ser det ut som et grått tårn. Lag på lag, tolv etasjer og rette vinkler.

Det finnes sekstifire slike bygninger i Nyhåp.

En stemme dukker opp like bak meg og sukker ertende. «Du blir jo høyere for hver gang jeg ser deg.»

Tante Ella stiller seg inntil meg for å måle. Vi er akkurat like høye. En imponerende høyde, pleier pappa å si, som for å unnskylde at jeg er høyere enn nesten alle andre 17åringer. Hun gir meg en klem, løfter meg et hakk mens hun nesten knuser meg. Vi begynner å le begge to.

«Du er kanskje litt for stor for det nå?» spør hun.

Jeg nikker, selv om jeg elsker at hun klemmer meg og har elsket det så lenge jeg kan huske. Alle sier vi er så 16

like, bleke og tynne. Håret hennes er svart, akkurat som mitt, men mitt rekker helt ned til livet, hennes er klippet rett over skuldrene.

«Her er altså Universitetet.» Hun tar meg med til et skrivebord fullt av bøker og permer. Øverst i en haug ser jeg en rapport: Avansert solcelleforskning.

«Jobber du med solcellene?» spør jeg. Egentlig er det Firmaet som har eneretten på det feltet, men de har kanskje spurt om hjelp.

«Ikke direkte,» svarer hun. «Nå jobber jeg med en skikkelig kul prototype.» «’Kul’?»

«Er jeg ikke kul nok til å si ’kul’, eller?»

Før jeg rekker å svare, kommer en mann bort til oss.

Han er lavere enn oss begge, så lav at jeg ser rett ned på hodet hans. Skallen er naken på toppen.

«Vega, dette er Pablo Koss, rektor ved Universitetet,» sier tante Ella før hun snur seg mot han: «Hils på niesen min. Hun ble nettopp nummer to i rangeringene.» Hun legger armen rundt meg, som for å vise hvor jeg hører til, og jeg prøver å rette meg opp like mye som henne.

Pablo Koss tar hånden min og rister den opp og ned: «Imponerende!»

Jeg åpner munnen for å si noe, men ordene kommer ikke ut. Han ser på meg et par sekunder før han fortsetter: «Ella har fortalt mye om deg.»

Jeg smiler høflig, og han nikker til meg.

«Kan jeg låne partneren min?» spør han og vrir hodet til siden for å gi tante Ella beskjed om at hun skal bli med ham.

«Vent her,» sier hun til meg.

Jeg setter meg ned på skrivebordsstolen hennes og svinger den rundt. Etter en runde finner jeg fram notis17

boken fra sekken. Det tar meg bare noen linjer med blyanten før jeg har skissert Pablo, liten og med øyne tett på hverandre. Tenk om det var like lett å snakke med folk som å tegne dem. I øyekroken skimter jeg at han legger en hånd på armen til tante Ella før han ser henne rett inn i øynene, som for å si noe viktig. Tante Ella rister av seg hånden hans, hopper bakover og roper: «Sa de nei?»

«De nekter å høre i det hele tatt,» sukker han.

«Hva med solcellene?» roper hun. Hun har heist skuldrene helt opp til ørene. Pablo står stille, stemmen er alvorlig når han svarer: «De mener at kontroll er viktigere.»

«Faen.» Ella snur på hælen og går vekk fra ham. Når hun har kommet tilbake til meg, snur hun seg og sier: «Da må vi legge en ny plan.»

Pablo møter blikket mitt et sekund, to sekunder.

Notisboken min ligger fortsatt oppslått på skissen av ham. Selv om han ikke kan se den, rødmer jeg.

«Kom igjen, Vega,» sier tante Ella og venter ikke på meg før hun baner seg vei mellom skrivebordene. Jeg klapper sammen boken og følger etter henne så fort jeg kan. På veien skyver hun til et par av stolene så de smeller inn i skrivebordene.

«I dag trenger jeg hjelp til arkivering.»

«Jeg er glad for å kunne være til hjelp,» sier jeg.

«Skjønner det. Du ville jo til og med komme en dag før det starter?» «Å lære er det beste.»

Kornelia synes selvfølgelig det er sykt at jeg vil begynne på det hun kaller sommerfengselet tidligere enn nødvendig. Jeg har gledet meg i ukesvis.

«Du kommer til å elske Universitetet.» Tante Ella bråstanser utenfor en dør i hjørnet av lokalet og drar den 18

opp. Innenfor ligger stabler av mapper langs alle veggene og på skrivebordet.

«Mappene skal sorteres i korrekt skuff. Jeg jobber på laboratorium nummer 1,» sier tante Ella og lar et nøkkelknippe dingle på fingeren før hun fanger det med hånden med et klirr, «om du vil ha tak i meg.»

Jeg tar sats: «Stemmer det at solcellene reduseres raskere for hver dag som går?»

Hun nikker lenge, nøklene dingler på fingeren igjen.

De vingler den ene veien, så den andre veien, som om de sier tikk-takk, tiden går.

«Mamma sier at Firmaet vil finne en løsning,» legger jeg til.

Hun rister på hodet før hun sier: «Det er helt idiotisk at de nekter andre å jobbe med det.»

«Er ikke det for å verne om ressursene?» spør jeg. Hvis ingen har kontroll, vil jo alt sløses bort. Det er i alle fall det Firmaet sier, og det er de som gjør Nyhåp til et beboelig sted. De renser luften og vannet, skaper energien vi bruker, dyrker mat og produserer alt fra medisiner til arkene jeg noterer på.

Likevel har vi for få ressurser. Altfor få.

Ella bøyer seg nærmere, helt inntil øret: «Det er farlig med for mye makt samlet på ett sted.»

«Hæ?»

«Bare glem det,» sukker hun.

Mange timer senere står jeg fortsatt i arkivrommet og forsøker å gjøre ferdig oppgavene mine før jeg skal gå hjem. Det er blitt mørkt i rommet, enda mørkere utenfor.

På skrivebordet foran meg ligger de siste mappene. Alle skal plasseres i riktig skuff, sorteres etter en kode som står skrevet på forsiden, én bokstav og ett tall. Klokken 19

er snart kvart over seks, og portforbudet begynner om tre kvarter. Tante Ella sa jeg kunne bli her så lenge jeg ville. Jeg gleder meg til å fortelle henne at jeg har gjort ferdig absolutt alt. Kanskje Pablo blir enda mer imponert.

En lyd flerrer gjennom lokalet, voldsom, men kort, som om noen forsøker å rive i stykker noe. Jeg skvetter og mister innholdet i den siste mappen utover gulvet. Utenfor den halvåpne døren ser det helt tomt ut. Det eneste lyset kommer fra skrivebordslampen her, de andre skrivebordene er tomme og mørke. Jeg samler sammen arkene. Det er mange av dem, tettskrevne alle sammen, og det siste har havnet noen meter unna. Mens jeg kryper rundt på alle fire, hører jeg enda en høy lyd, det er som om et kraftig verktøy sliter seg gjennom metall. Lyden ender så skingrende at det går kaldt nedover ryggen på meg.

Hva er det som skjer? Jeg vet jeg burde sjekke, men først legger jeg det siste arket pent inn i mappen og finner riktig arkivskuff. Så skrur jeg av lampen. Jeg må bli stående et minutt før jeg venner meg til mørket.

Med en gang jeg er ute av arkivrommet, ser jeg et lys gli over taket. Lysstrålen starter innerst i lokalet, der laboratoriene er plassert. Fra samme plass kommer flere dunk. Noe virker galt. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Etter et dypt innpust og et raskt blikk ned på adgangskortet mitt går jeg mot laboratoriet. Jo nærmere jeg kommer, jo mer forsiktig plasserer jeg føttene. Den nærmeste døren står åpen, og det er et hull der låsen skulle vært. Metallbiter stikker ut i sære vinkler.

Jeg sniker meg helt bort til dørkarmen, presser magen mot veggen ved siden av åpningen. Noen banner, sta20

dig styggere ord pøser ut. Jeg sniker hodet så vidt rundt dørkanten, stopper når jeg kan se inn i halvmørket med ett øye. Mannen står med ryggen til. Hodet er tildekket av en hette. Han kaster en glasskolbe i gulvet så den går i tusen knas. Han vifter litt med to bøker, som om han tror noe kan ligge inni dem, før han slenger dem oppå glasskårene.

Jeg vil hjem til rommet mitt, ligge trygg og varm under dyna. Jeg som bare skulle gjøre en ekstra god jobb.

Mannen snur seg halvveis rundt. Jeg står helt stille, rører ikke en muskel. Han skyver ting ned fra bordene.

Han plukker opp en perm, rister litt på den før han slenger den i veggen bare noen centimeter fra der jeg står.

Shit! Jeg er nødt til å komme meg vekk herfra. Nå med en gang. Jeg tar først et overdrevet stille skritt. Alt går fint. Etter flere skritt setter jeg opp farten. Men idet jeg er nesten borte ved utgangsdøren, river jeg overende en stol. Den velter med et pang.

Det blir uhyggelig stille.

«Hallo?» Stemmen dirrer av raseri.

Jeg biter meg i leppen, biter til det nesten blir hull.

«Er det noen der ute?» fortsetter stemmen mens lyset fra lommelykten kommer nærmere.

Jeg snur meg og løper mot utgangen. Det har blitt mørkere. Jeg håper jeg kan komme meg vekk før han ser meg.

«Hei du!» Lysstrålen sneier føttene mine. Jeg snubler framover, må støtte meg med en hånd på nærmeste skrivebord. Når jeg kommer meg ordentlig på beina igjen, stikker lysstrålen meg rett i ryggen. Nå ser han meg uten tvil. Det er ingen steder å gjøre av seg.

«Hvem er du?» spør stemmen hardt. «Snu deg!»

Jeg snur meg sakte og får lyset fra lommelykten i 21

ansiktet. Det blender meg. Jeg skygger for øynene med hånden. Likevel klarer jeg ikke se noe annet enn et omriss av en mann.

«Jeg er sommerkandidat,» sier jeg.

«Navn?»

«Vega Vamm. Det er den første dagen min.»

«Hvorfor er du her så sent?» bjeffer han.

«Jeg jobbet med arkiveringen,» stotrer jeg mens jeg lurer på hvordan jeg klarte å havne i denne situasjonen.

«Og skulle gjøre ferdig …»

Han avbryter meg: «Faen. Ingen skulle være her.»

Jo, jeg fikk lov, men nei, jeg burde ha dratt hjem for lenge siden. Det virker ikke som om han skulle ha vært her heller. Hva driver han på med? Eller nei, tenker jeg, det vil jeg ikke vite.

«Nå må jeg hjem,» sier jeg.

«Nei.» «Jeg har ikke sett noe,» sier jeg raskt.

«Du har sett nok,» svarer han enda raskere.

Han går noen skritt nærmere, styrer lysstrålen ned mot føttene mine igjen og så helt opp til ansiktet. Jeg legger armene i kors over brystet. Mannen har en maske tredd nedover hodet. Øynene er synlige gjennom to utklippede hull. De minner meg om små gråstein. Han setter lommelykten under haken og lyser opp det tildekkede ansiktet. Jeg slipper ut en jamrende lyd.

«Vel, lille jente, du må bli med meg.»

«Det er portforbud snart … og …»

Jeg kaster et blikk bort på utgangsdøren. Kan jeg klare å løpe min vei?

«Dropp det!»

Mannen tar tak i hånden min og drar meg framover.

Han lukter svette. Inne i meg kryper det opp en frykte22

lig kulde. Jeg har lyst til å skrike, men halsen snører seg sammen så jeg må anstrenge meg for å trekke pusten.

Han drar hardere. Grepet er så stramt at fingrene mine blir numne.

«Au,» glipper det ut av meg mens jeg snubler etter.

Han stopper opp et øyeblikk og fester lommelykten i beltet. Lysstrålen peker oppover. Jeg lurer på hva jeg kan si for å få ham til å stoppe. Han må da forstå at jeg er nødt til å komme meg hjem.

Brått løfter han en pistol, fingrene hans strammer seg rundt håndtaket.

Jeg slutter å puste. Presser leppene sammen til det gjør vondt i lungene. Skytevåpen har jeg aldri sett før, ikke på ordentlig. Broren min hadde tegneserier fulle av dem, men det er ikke det samme. Nå klarer jeg ikke å se vekk.

Blikket mitt er som limt fast i den faretruende tingen, svart og kantete, med et hull som peker rett mot meg.

Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

3

Mannen med masken skyver meg foran seg med den ledige hånden. Pistolen har han i den andre. Jeg vingler mens jeg går, beina vil ikke gjøre som jeg vil. Utenfor døren til laboratoriet gir han meg et hardt dytt, så hardt at jeg faller gjennom åpningen. Jeg må gripe tak i en bordkant for ikke å dette.

En pistol! Herregud, det er jo ikke lov med våpen i Nyhåp. Og med ham foran døren, kan jeg ikke komme meg vekk.

«Jeg må hjem,» hvisker jeg.

«Hold kjeft!» Stoffet i masken hans beveger seg mens han snakker. Munnen er bare et hull, øynene små og grålige i fargen, ekle som på en rotte. Jeg biter meg enda hardere i leppen og forsøker å gjenvinne kontrollen over meg selv. Han går fram og tilbake like innenfor døren.

Det knaser i knust glass.

Selv om alt bare er kaos i kroppen, tvinger jeg meg til å trekke pusten sakte inn og slippe den sakte ut. Jeg er god til å konsentrere meg, lærerne skryter alltid av det.

Rett imot meg henger en stor illustrasjon som viser solen, strålene som treffer en solcelle og omformes til energi. Den er helt lik de som står i lærebøkene mine, bortsett fra at noen har skriblet notater over hele tegningen. Ved siden av er det klistret opp en mindre skisse, av en sol sånn som mennesker tegner dem. Jeg kjenner den 24

igjen, det er en av mine. Tante Ella må ha fått den for noen år siden og likt den så godt at hun hengte den opp her.

Mannen mumler for seg selv. De eneste ordene jeg kan tyde er banneord. Alt er rasert her inne, som om han har ransaket hver millimeter. Og den ødelagte låsen viser tydelig at han brøt seg inn.

Over døren henger en klokke. 18.41. Det er 19 minutter til portforbudet. Jeg bruker et kvarter hjem, kanskje litt mindre om jeg løper. «Portforbudet …» sier jeg.

Han rynker øyenbrynene og sniker seg helt inntil meg.

Jeg står så stille jeg greier. Fingrene begynner å skjelve.

Det starter i tuppene og flytter seg oppover til skuldrene på noen sekunder.

Han tar tak i haken min, fører ansiktet mitt ned i høyde med hans. Nakken får en ubehagelig knekk. Jeg kunne kanskje rykket meg unna, men vet ikke hvordan.

Han er mye kraftigere enn meg og helt klart sterkere. Og han har en pistol. Metallet treffer låret mitt, får musklene til å spenne seg. Grepet hans blir hardere og hardere.

Jeg skjelver over hele kroppen.

«Så du tror jeg bare kommer til å la deg gå?» Han løfter pistolen opp til ansiktet mitt og drar munningen over huden. Først langs det ene kinnet, før han stopper opp ved nesen. Hjertet mitt slår fortere. Jeg vil ikke være fanget, jeg vil ikke dø. Han drar pistolen over det andre kinnet. Det lukter sterkt av noe jeg antar er krutt.

Jeg slipper pusten så sakte ut at jeg håper han ikke hører at den skjelver. Munnvikene hans endrer seg til et slags smil. Han senker pistolen langsomt, dulter den først inn i brystet mitt en gang, så en gang i magen før han stopper ved låret. Musklene mine spenner seg så det gjør vondt.

25

«Slipp meg,» sier jeg så bestemt jeg får til.

Han slipper haken min. Det skjer raskt, så raskt at jeg faller bakover. Jeg støtter meg til veggen, men river med meg tegningen av solen i farten. Han ler mens jeg forsøker å klistre den opp igjen på samme sted. Den blir hengende og dingle patetisk. Jeg klarer ikke mer, jeg er ikke sterk nok til dette. Jeg er bare en liten jente.

Klokka på veggen flytter seg til 18.47. Jeg stirrer på den, så på pistolen. Blikket mitt flakker fram og tilbake.

Noe må gjøres. Jeg tar et skritt mot høyre for å snike meg rundt ham og ut døren. Han blokkerer veien og vifter pistolen foran ansiktet mitt. Løpet er et mørkt hull jeg ikke har lyst til å ende opp i. Jeg prøver å svelge, men halsen er for tørr.

Enda et minutt går. Det er livsfarlig ikke å komme hjem i tide, alle vet det, til og med små barn. Mannen følger blikket mitt og fnyser bak masken. Han strekker seg så lang han er for å hekte ned klokka, fikler med den ledige hånden.

«Faen,» sier han når det ikke går. Han legger fra seg pistolen. Med begge hendene fri løfter han ned klokka, hever den over hodet for å gjøre seg klar til å kaste den.

«Tror du jeg bryr meg om portforbudet?» spør han og slenger klokka i gulvet. Metallet sprekker. Skjermen som viser tallene knuser, og en liten mekanisk fjær spretter bortover gulvet. Jeg er nødt til å løpe så fort jeg kan, og det må skje nå. Akkurat nå! Mens pistolen ligger på bordet, har jeg en sjanse. Kanskje. Jeg vet ikke hvordan jeg tør, men før han rekker å reagere, kaster jeg meg mot venstre. Jeg smetter forbi ham, ut gjennom døråpningen, og langer ut gjennom lokalet. Skrittene mine dundrer i gulvet mens jeg løper.

«Faen!» Han tramper i gulvet bak meg. Lyden blir 26

svakere jo lenger vekk jeg kommer. Jeg spurter bort til utgangsdøren og gjennom den uten å blunke. Ned trappene tar jeg mange trinn av gangen. Heldigvis har jeg lange bein. Når jeg har kommet tre avsatser nedover, hører jeg at en dør dras opp over meg. Herregud, følger han etter meg?

Jeg klarer ikke å løpe raskere. Blodet pumper hardt, og musklene svir av den uvante anstrengelsen. Jeg må bare håpe han ikke følger etter meg hele veien, da har jeg ikke en sjanse.

Nede i resepsjonen er det tomt. Jeg skyver opp døren med en sånn kraft at den smeller mot hengslene. Ute i hovedgata er det ingen å se, alle befinner seg vel trygt hjemme hos familien sin.

Alle utenom meg.

Tårene kommer mens jeg løper. De sildrer nedover kinnene og blir skjøvet bakover av farten. Jeg kjenner at huden blir strammere. Både lår og legger svir, armene stivner langs siden. Etter to kvartaler kaster jeg et blikk bak meg og ser ingen. Mannen må ha gitt opp. Jeg blir kjempeglad, et øyeblikk. Så kommer jeg på at vaktene patruljerer like før portforbudet.

Jeg kan ikke sakke på farten. Svetten renner, og tårene renner sammen med den. Alarmen begynner å ule. Det er ett minutt til portforbudet, og jeg er fortsatt et kvartal unna bygningen vår. I tillegg er det alle trappene opp. Jeg biter tennene sammen og forsøker å løpe enda raskere.

Det går ikke. Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke noe.

Shit! Hva tror mamma nå? Har vaktene sett meg?

Jeg er borte ved inngangen og stopper ikke. Innenfor er det mye mørkere enn det pleier, men jeg styrter opp trappene. Dårlig samvittighet blander seg med redsel.

Alarmen starter med korte støt, jeg vet at nå gjelder det.

27

Jeg har ti sekunder på meg. 10, en etasje til, 9, 8, 7, 6, 5, 4, tar til venstre i korridoren, 3, 2, 1, døren vår. Akkurat idet jeg trykker ned håndtaket, blir det helt mørkt.

Rett innenfor døren venter mamma på meg. I hånden har hun en lykt. Flammen får det blonde håret hennes til å lyse. Hun stirrer på meg som om hun aldri har sett meg før i hele sitt liv.

«Jeg trodde jeg hadde oppdratt deg bedre enn dette.»

Stemmen starter rolig, men ender i et slags hest skrik.