Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma

Ekspedisjonen Min kjærlighetshistorie

Bea Uusma Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

001-004_Expeditionen_NOED.indd 1

28.04.14 13:39

Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt.

Bortsett fra side 271 og 272.

001-004_Expeditionen_NOED.indd 4

28.04.14 13:39

1. Min kjærlighetshistorie.

005-020_Expeditionen_NOED.indd 5

28.04.14 13:39

005-020_Expeditionen_NOED.indd 6

28.04.14 13:39

Jeg hater å fryse. Jeg får panikk bare ved tanken på å være ute uten vanter når det blåser. Når det er minusgrader, holder jeg meg helst inne. Tidligere var jeg illustratør. Så utdannet jeg meg til lege. Jeg kjøper ekstra varme sokker til barna mine, slik at de ikke skal fryse, de heller. Jeg ligger i badekaret i timevis. Jeg setter inn i oppvaskmaskinen. Jeg orker ikke å sette inn i oppvaskmaskinen. Jeg har busskort og dørkode og bundet boliglånsrente. Jeg har avtalebok og løpemusikkliste, og hver dag – i femten år – har jeg lengtet til en øde øy, en hvit flik i det arktiske ishavet. Øya er helt ubebodd og dekket av en isbre med kanter som stuper loddrett ned i vannet, som klippevegger. Den kalles gjerne

utilgjengelighetens øy fordi den alltid er fullstendig omgitt av drivis. Tre ganger har jeg forsøkt å reise dit, men hver gang – når vi nesten har vært fremme, har vi måttet snu fordi vi ellers ville ha risikert at båten vår ble sittende fast og skåret i stykker av de enorme, mintgrønne isflakene.

Det er ingenting som kan vokse på denne øya, men lengst ute på sørspissen finnes det en smal steinstrand med barmark, en liten landtunge som stikker ut i havet. På den stranden finnes det ingenting, bare knust stein og grus, noen få stokker av rekved, og det er til nettopp denne stranden jeg vil, nei, ikke vil, må.

Jeg har lengtet til denne stranden i femten år. Jeg må dit, til tross for at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre der når jeg en gang kommer frem. Når jeg kommer frem til Kvitøya.

7

005-020_Expeditionen_NOED.indd 7

28.04.14 13:39

8

005-020_Expeditionen_NOED.indd 8

28.04.14 13:39

JEG SATT I EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andrée-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger.

Polarhistorien er full av heltemodige ekspedisjoner. På slutten av 1800-tallet, da Arktis og Antarktis fremdeles var hvite flekker på verdenskartet, fantes det mange menn som modig kastet seg ut i det store ukjente. Hardbarkede menn med rim i skjegget – Nansen, Amundsen, Nordenskiöld – som etter de forferdeligste strabaser vendte hjem som nasjonalhelter. Medaljer fra kongen. En lykkelig slutt. Andrée-ekspedisjonen var av et helt annet slag. I ettertid er det lett å se at de aldri burde ha dratt av sted.

Noen uker etter festen kjørte jeg bil til Göteborg. På vei forbi Gränna stoppet jeg ved Andréemuseet. Da jeg for første gang fikk se ekspedisjonens utrustning i virkeligheten, skjedde det noe med meg. Jeg gikk rundt blant montrene og kikket i timevis på hermetikkbokser med bitemerker fra isbjørntenner og sleder med amatørmessige reparasjoner. Tilbake i bilen på riksvei 40 hadde jeg blikket festet på veien, men jeg kunne ikke slutte å tenke på hva jeg hadde sett. Jeg forsøkte å resonnere med meg selv, men jeg 9

005-020_Expeditionen_NOED.indd 9

28.04.14 13:39

var som en vampyr som for første gang har fått smake menneskeblod. Det ble min ekspedisjon.

Jeg reiste tilbake til museet. Jeg begynte å kjøpe bøker om Andrée-ekspedisjonen i antikvariater. Jeg begynte å lete etter noe – uten egentlig å vite hva.

Det eneste jeg visste, var at jeg måtte inn i ekspedisjonen, så langt det går an.

Da det ikke fantes flere bøker å lese, gikk jeg over til originaldokumentene fra slutten av 1800-tallet i museets arkiv: fra Andrées hotellregninger og bestillingslister, testamenter og sjøforklaringsprotokoller til gripende, tettskrevne kjærlighetsbrev og private meddelelser på baksiden av fotografier.

Jeg har sittet og sett på små, stygge skoletegninger av hunder uten å forstå hva det egentlig er jeg leter etter. Likevel har jeg fortsatt å lete. Den yngste deltageren var nyforlovet da han forsvant. Jeg har truffet hans etterlevende slektninger. Og hennes. Jeg har fulgt i sporene av de tre ekspedisjonsmedlemmenes liv, bladd i manntallsbøker, eiendomsregistre og folketellingsarkiv. Jeg har besøkt stedene der de bodde. Gått inn i trappeoppgangene deres.

I historien om ekspedisjonen finnes det en gåte som ingen ennå har klart å løse: Vi vet ikke hvorfor de døde. Det er som en medisinsk kriminalroman: 11. juli 1897 klokken 13.46 letter ballongen Örnen fra Spitsbergen og forsvinner inn i skyene mot nord. Fire dager senere kommer en av brevduene deres tilbake. Noen bøyer flyter i land ved kysten. Så blir det stille – i 33 år. I 1930 blir likene av de tre ekspedisjonsmedlemmene funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya, en øde øy i Arktis. I leiren finner man dagbøkene deres, der man kan lese hvordan de bare tre dager etter at de startet, ble tvunget til å nødlande med den utette ballongen midt i den arktiske pakkisen, og hvordan de i tre måneder – alltid våte og kalde – har slept de flere hundre kilo tunge sledene over isen for å prøve å ta seg tilbake til fast grunn. Når de etter 87 dager med umenneskelige anstrengelser tar seg i land på Kvitøya, slutter alle opptegnelsene. De har store mengder proviant, varme klær, fungerende våpen og flere kasser med ammunisjon. Men de tre medlemmene i ekspedisjonen dør før de så mye som rekker å pakke opp sledene.

10

005-020_Expeditionen_NOED.indd 10

28.04.14 13:39

Det har lykkes å preparere de opptinte dagboksidene som har ligget nedfrosset på Kvitøya, slik at det faktisk fremdeles går an å lese teksten. Det var fremdeles mulig å fremkalle filmrullene som ble funnet i leiren, til tross for at de hadde ligget under snøen i mer enn tre tiår. Men selv om vi har notatene i dagbøkene og ekspedisjonsmedlemmenes egne fotografier fra isen å forholde oss til, er det ingen som har klart å løse gåten om hvordan historien om Andrée-ekspedisjonen slutter. Så snart de går i land på Kvitøya, er det noe som skjer. Noe de ikke skriver om. Helt siden 1897 har forfattere, journalister, leger og polarforskere forsøkt å finne ut hva som egentlig skjedde.

Men ingen har kunnet legge frem en teori om hvorfor de døde, som det har vært mulig å bevise vitenskapelig.

11

005-020_Expeditionen_NOED.indd 11

28.04.14 13:39

HVA GÅTEN DREIER SEG OM. DETTE ER FORUTSETNINGENE: 1. De tre deltagerne i Andrée-ekspedisjonen, Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel, tar seg i land på Kvitøya 5. oktober 1897. For første gang på tre måneder slår de opp teltet sitt på fast grunn. Mørketiden nærmer seg, en eneste lang natt som varer i fire måneder. De er klar over at sjansen for at de skal bli reddet i mørketiden, er så godt som ikke-eksisterende.

Siden ingen kommer til å lete etter ekspedisjonen på Kvitøya, en øy som ikke engang står på kartet, må de overvintre på stranden. Til våren kan de forsøke å ta seg frem til noen av de proviantdepotene som er utplassert langs nordkysten av Spitsbergen, og så smått begynne å håpe på at de kan bli funnet.

2. Det går an å overleve en vinter på en øde øy som ligger 140 mil nord for polarsirkelen. Andrée er fullstendig klar over at de norske polfarerne Nansen og Johansen har klart å overvintre to år tidligere i en jordhule på Frans Josefs land, et sted som ligger på omtrent samme breddegrad som Kvitøya, i samme del av Arktis. (Nansen og Johansen fikk liggesår etter å ha ligget side om side hele vinteren i hulen. Men da det lyktes dem å ta seg tilbake til sivilisasjonen, hadde Nansen lagt på seg ti kilo, og Johansen hadde gått opp seks.)

3. I Andrée-ekspedisjonens oppakning finnes det nok av mat og vann til at de skal kunne klare en overvintring. Foruten hermetikk og tørrmat har de et forråd av kjøtt fra vilt som de har skutt (isbjørn, storsel og fugl, først og fremst ismåke). De regner med at kjøttet kommer til å rekke til hele mørketiden. Primuskjøkkenet deres er konstruert for å kunne smelte snø til drikkevann samtidig med at maten varmes. Da leiren ble funnet i 1930, var det parafin igjen på primusen. Da den ble testet, etter 33 år på Kvitøya, fungerte den fremdeles. I leiren finnes det over hundre esker med fyrstikker.

4. Foruten klærne de hadde på seg, finnes det mengder av ekstra plagg å varme seg med i oppakningen: ulltrøyer, yttertøy, pelsluer, votter, sokker 12

005-020_Expeditionen_NOED.indd 12

28.04.14 13:39

og støvler. De har et telt, to isbjørnfeller, flere tepper og en sovepose av reinskinn.

5. De har medisiner, tre fungerende geværer og kassevis med ammunisjon.

HVA SOM SÅ SKJER, ER UKLART, MEN FØLGENDE ER SIKKERT: 1. 6. oktober blir det snøstorm.

2. 7. oktober, etter to netter på øya, flytter de teltet til et sted som ligger beskyttet av en lav klippe, 150 meter fra strandkanten. De begynner å samle rekved som ligger spredd langs stranden, og legger den i hauger. De planlegger å bygge en hytte å overvintre i.

3. Stormen gjør at de må holde seg inne i teltet 8. oktober. Det er tre dager siden ekspedisjonen tok seg i land på Kvitøya. Her slutter Andrée å skrive i dagboken.

4. Hvor lang tid det går nå, vet vi ikke, men det hender noe som gjør at den yngste ekspedisjonsdeltageren, Nils Strindberg, dør. Vi kan med sikkerhet si at minst én person fremdeles er i live etter at han døde, for Strindberg blir begravet under steiner i en bergsprekk. Men hverken Andrée eller Frænkel skriver noe om denne hendelsen.

5. Vi vet ikke om Andrée og Frænkel dør samtidig. Vi vet ikke om én dør og én blir igjen alene. Ingen av dem har fått en grav.

Hvordan døde de?

Hvorfor døde de?

Hva var det som skjedde?

13

005-020_Expeditionen_NOED.indd 13

28.04.14 13:39

14

005-020_Expeditionen_NOED.indd 14

28.04.14 13:39

15

005-020_Expeditionen_NOED.indd 15

28.04.14 13:39

JEG VAR VOKSEN DA JEG GIKK på den festen hvor jeg tok med meg boken, men jeg hadde hørt snakk om Andrée-ekspedisjonen allerede da jeg var liten. Da jeg var tolv år, skrev min søster og jeg et eget bidrag til Melodi Grand Prix.* Låten het Trikiner i det! Ordet det siktet til isbjørnkjøttet som Andrée, Strindberg og Frænkel spiste for å overleve på pakkisen. Trikiner er parasitter (rundormer) som kan infisere dyr, og som kan overføres til mennesker hvis kjøttet ikke varmes opp tilstrekkelig før det spises. I 1970og 1980-årene var den generelle oppfatningen at ekspedisjonsmedlemmene hadde dødd av trikiner. I dag vet man at det er nesten umulig å dø av en trikininfeksjon.

Andrée-ekspedisjonen er Sveriges mest omtalte polarekspedisjon. Det er skrevet mer enn 50 bøker som nesten alle slutter på samme måte: De tar seg utmattet i land på Kvitøya. Nils Strindberg dør først, i feber og kramper når kroppen hans ikke klarer å stå imot trikininfeksjonen. Salomon August Andrée og Knut Frænkel er også svekket av trikiner og sovner inn, side om side i teltet. Når jeg leser bøkene i kronologisk orden, oppdager jeg at forfatterne siterer informasjon fra hverandre når de skriver om hva som kan ha hendt på Kvitøya. Antagelser som gjentas tilstrekkelig mange ganger, blir til slutt forvandlet til sannheter.

* Sangen vår kom ikke med i Melodi Grand Prix.

16

005-020_Expeditionen_NOED.indd 16

28.04.14 13:39

HVA ER DET SOM TAR LIVET av tre unge mennesker i løpet av bare noen dager? Bortsett fra trikiner har det også blitt fremsatt andre teorier om dødsårsaken. En del har vitenskapelig sett vært relativt godt underbygget, mens andre er mer fantasifulle. Alle baserer seg på svært få ledetråder.

NEDKJØLING, 1930 Med Örnen mot polen er den mest kjente boken som er skrevet om ekspedisjonen. (Den ble utgitt på 15 språk bare tre måneder etter at leiren ble funnet.) I boken blir det fastslått at medlemmene må ha frosset i hjel fordi klærne deres ikke egnet seg for arktiske forhold.

KARBONMONOKSIDfOrgiftning i tEltet, 1931 Hvis man lager mat inne i et nedsnødd telt, vil man før eller senere kveles av karbonmonoksidforgiftning. Hur gick Andrée-ekspedisjonen under? heter en liten bok av Ernst Liljedahl, der teorien blir presentert for første gang.

Hugo Nikolaus Pallin fremsetter den samme teorien i sin bok Andréegåtan fra 1934.

Morfin, 1935 Peter Wessel Zapffe var fotograf og en av dem som var med da leiren på Kvitøya ble funnet. Han fant et glassrør med morfin på leirplassen. Tok de livet av seg med en overdose? Allerede da de var på stedet, begynte Zappfe å overveie den teorien, men det tok fem år før han gikk ut med den. Han hadde ikke nevnt noe tidligere fordi lederen for ekspedisjonen hadde sagt at han ikke skulle sverte Andrées rykte.

TRIKINER, 1952 Legen Ernst Adam Tryde fikk analysert en liten prøve av isbjørnkjøtt som ble tatt med hjem fra leiren, og fant spor av kapsler fra trikinlarver. Han skrev en hel bok om sin teori: De döda på Kvitøya. Sanningen om Andrée.

Spør man folk som har hørt om ekspedisjonen, nevner de nesten alltid trikiner. Men det er i prinsippet umulig å dø av en trikinforgiftning. Likevel står 17

005-020_Expeditionen_NOED.indd 17

28.04.14 13:39

det til og med på Smittskyddsinstitutets hjemmeside, under sykdomsinformasjon, at man regnet med at Andrée-ekspedisjonens medlemmer døde av trikiner.

OKSYGENMANGEL I TELTET, 1953 Arthur Wilhelm Granit kommer ikke med noe forslag til hvordan Strindberg døde, men foreslår i en artikkel i Hufvudstadsbladet at Andrée og Frænkel ble kvalt av oksygenmangel i teltet, som var blitt nedsnødd i stormen.

Opium, 1983 Det er ingen som frivillig vil bo i telt en vinter på Kvitøya. Glasiologen Valter Schytt har selv overvintret i Arktis og vet hvordan det påvirker psyken. I en artikkel i Läkartidningen legger han frem teorien om selvmord ved hjelp av en overdose opium.

A-VITAMINFORGIFTNING, 1994 A-vitamin lagres i leveren hos isbjørner og seler og er giftig hvis det inntas i høye doser. Medlemmene i Andrée-ekspedisjonen visste at isbjørnlever var giftig, men de visste ikke at det samme gjelder for sellever. De spiste lever fra sel på isen. Av en eller annen grunn har denne teorien aldri vært særlig populær. Jeg har bare funnet den i et eneste brev som en amerikaner, R. S. Woodruff, har sendt til Andréemuseet.

BLYFORGIFTNING, 1998 På slutten av 1800-tallet var det vanlig at hermetikkbokser var loddet sammen med bly. Det har tatt livet av en del overvintrende polfarere som ikke har hatt noe annet å spise enn hermetikk. I oppakningen til Andrée-ekspedisjonen fantes det mange hermetikkbokser. Teorien legges frem, som én av flere tenkelige, av Mark Personne, overlege og sjef ved Giftinformationscentralen.

18

005-020_Expeditionen_NOED.indd 18

28.04.14 13:39

BOTULISME, 2000 Clostridium botulinumtoxin type E er et av verdens giftigste stoffer. Det dannes i en bakterie som lever på bunnen av ishavet og kan vokse i selkjøtt.

Giften kan også finnes i fiskehermetikk, som de hadde med seg på ekspedisjonen. I en artikkel i Läkartidningen vurderer Mark Personne på nytt sannsynligheten for de ulike dødsårsakene. Denne gangen legger han frem botulisme som en mulig dødsårsak.

Det har gått over hundre år. Til tross for alle teorier og antagelser har ingen kunnet bevise hvorfor de døde. Etter å ha lest alle bøkene og sett de samme gamle opplysningene bli gjentatt tenker jeg at jeg må begynne fra begynnelsen av. Hvis jeg legger puslespillet om igjen, fra alle kanter, vil formen på den savnede biten til slutt tre frem – selv om den mangler.

I mangfoldige år har jeg sittet i middager og drevet uinteresserte familiemedlemmer, venner og bekjente til vanvidd med detaljer om Nils Strindbergs blankslitte skosåler. Nå må jeg avslutte det uavsluttede. Jeg må løse gåten, men det kommer jeg aldri til å kunne gjøre hvis jeg ikke trenger lenger inn i ekspedisjonen. Jeg må prøve å følge dem. Jeg må inn i innerlommene deres. Jeg må inn bak ordene i de forvitrede dagboksidene deres. Jeg må forstå hva som skjer med et menneske som befinner seg midt i pakkisen, uten mulighet til å komme seg vekk derfra. Jeg må inn i isen, under skaren.

Jeg må til det stedet der de døde. Jeg må til Kvitøya.

19

005-020_Expeditionen_NOED.indd 19

28.04.14 13:39

20

005-020_Expeditionen_NOED.indd 20

28.04.14 13:39

2.

På land.

021-044_Expeditionen_NOED.indd 21

28.04.14 13:38

I NORDISHAVET ved 80° N, på en rett linje mellom Nord-Norge og Nordpolen, ligger Spitsbergen. Lengst oppe blant de karrige klippeøyene, totalt fri for vegetasjon, ligger Danskøya. Det er sommer, året er 1897. Minus tre grader i luften til tross for at det er midt i juli. 212 mil sør for dette punktet ligger Stockholm. Det er 212 mil hjem.

Nord for dette punktet er kartene hvite, merket med teksten Unexplored region. Det går mer enn femti år før hele Arktis er utforsket. Først da forstår man at det ikke finnes noe fastland, at hele verdensdelen består av et islagt hav, og områdene i det arktiske havet får navn etter topografien på havbunnen. Flere tusen meter under isen bølger sedimentære lag og danner Nansenbassenget, Gakkelryggen, Amundsenbassenget, Lomonosovryggen, Makarovbassenget, Mendelejevryggen, Canadabassenget og Alfaryggen.

Oppå saltvannet, som holder minusgrader, ligger isen metertykk hele året.

Men det vet man ennå ikke.

Hittil har ingen lyktes med å sette sitt lands flagg på jordens nordligste punkt. Oppdagelsesreisende har forsøkt å mestre de arktiske ismassene på mange forskjellige måter – på ski, med hundespann, med et stort skip innefrosset i drivisen. Salomon August Andrée, overingeniør, har klart å skaffe finansiering til ideen om i stedet å gli elegant gjennom luften til Nordpolen med tidens mest moderne fremkomstmiddel, en hygdrogenballong. For å gjøre flydistansen så kort som mulig skal starten gå fra Spitsbergen, det nordligste fastlandet man kjenner til. Med sørlige vinder i ballongens seil har man tenkt at den lille ekspedisjonen skal komme frem til Nordpolen etter bare noen dagers luftferd. De har ikke tenkt å lande. I stedet skal de 23

021-044_Expeditionen_NOED.indd 23

28.04.14 13:38

slippe ned en stor bøye med en skriftlig meddelelse, som for å markere at vi var her først! Deretter skal ferden fortsette til fastlandet i Alaska, Canada eller Sibir, avhengig av hvor vindene fører dem. Ekspedisjonen består av tre menn fra Stockholm, som hittil for det meste har drevet med skrivebordsarbeid.

Nå er de på plass. Klare. 212 mil hjemmefra, på den lille klippeøya lengst nord på Spitsbergen. I oppakningen i ballongen venter russiske rubler, amerikanske dollar, stivede kravater, hvite skinnhansker og halstørklær av rosa silke, slik at Andrée og hans unge medhjelpere skal være standsmessig kledd ved den celebre mottagelsen etter landingen.

24

021-044_Expeditionen_NOED.indd 24

28.04.14 13:38

Alaska Sibir Canada

U N E X PLORE D

RE GION

Nordpolen

Spitsbergen

25

Norge

Sverige

021-044_Expeditionen_NOED.indd 25

28.04.14 13:38

Salomon August Andrée er 42 år. Han kommer fra Gränna og arbeider som ingeniør ved Kungliga Patent- og registreringsverket i Stockholm, der han bestemmer om patentsøknader skal godkjennes eller avslås. Han har vært i Arktis en gang før, men da holdt han seg nesten bare innendørs: Som assistent for et forskerteam tilbrakte han som 28-åring en måned i frivillig husarrest i Svenskhuset på Spitsbergen for å finne ut hvordan manglende dagslys påvirker ansiktsfargen. (Dessuten passet det bra, for de øvrige deltagerne var blitt uvenner med Andrée fordi han hadde regnet feil og tatt med seg altfor lite lampeparafin, en av de få oppgavene han hadde ansvar for.)

Egentlig er Andrées drøm å få fly i ballong over Atlanterhavet, men ingen vil finansiere en slik plan. I egenskap av leder for ekspedisjonen har han valgt ut de øvrige deltagerne: Knut Frænkel, 27 år, født i Karlstad, nyuteksaminert fra Tekniska Högskolan i Stockholm. I søknadsbrevet kaller han seg sivilingeniør, men han har ingen yrkeserfaring ennå. Frænkel skal utføre de meteorologiske observasjonene. Han er svært misfornøyd med de pressefotografiene som blir tatt av ham før ekspedisjonen: Jeg vil absolutt ikke ha noen av de nye profilbildene.

Jeg synes de gamle bildene er bedre.

Nils Strindberg, 24 år, er ekspedisjonens yngste medlem. Han er vitenskapelig assistent på Tekniska Högskolan med gode karakterer i fysikk, matematikk og astronomi og har allerede blitt lagt merke til av professorer og lektorer. Han skal fotografere landskapet fra luften og utføre posisjonsbestemmelser for fremtidig kartlegging av polarområdene. Nils Strindberg er ekspedisjonens nestleder, den som blir ekspedisjonsleder hvis Andrée skulle bli satt ut av spill. Han hadde planer om å prøve å lære seg litt eskimoisk før avreisen. Men det rakk han aldri.

26

021-044_Expeditionen_NOED.indd 26

28.04.14 13:38