Du blir den neste av Rachel Abbott

Rachel Abbott

Du blir den neste Oversatt av Unni Rom Stueland

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 © Rachel Abbott, 2016 ISBN: 978-82-02-58017-9 1. opplag 2018 Utgitt første gang på norsk av Cappelen Damm AS i 2017 Originalens tittel: Kill me again Oversatt av Unni Rom Stueland Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Nørhaven Paperback, Danmark 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Det regnet da de kom for å ta meg. Jeg stirret ut av vinduet på de lubne regndråpene som rant nedover ruten, laget striper nedover speilbildet av det bleke ansiktet mitt. Jeg angret på de ubesindige avgjørelsene jeg hadde tatt – selv om de hadde virket riktige der og da – og lurte på hva som kom til å skje i livet mitt nå.

Da det banket på døren, sjekket jeg ikke engang hvem det var. Jeg trodde jeg visste det. Jeg trodde jeg var tilgitt.

Jeg skyndte meg bort til døren, slo den opp på vidt gap med et smil for å vise gjesten min hvor glad jeg var for å se ham.

Jeg skjønte straks at det ikke var personen jeg hadde ventet på. Jeg kjente et stikk av redsel rase gjennom kroppen mens jeg prøvde å lukke døren, men det var for sent.

Et nytt ansikt dukket opp bak døren – et ansikt som var prikk likt det første. To sett identiske ansiktstrekk, med skinnende blanke, nesten kjerublignende kinn som reflekterte lyset i entreen min.

Jeg så på de like kinesiske maskene, og bena mine ga nesten etter under meg. Plasten hadde en jevn, gulaktig hudtone, øyehulene var rombeformede, tomme med menneskepupiller som glodde olmt bakenfor.

Jeg hadde ikke tid til å skrike. En behansket hånd skjøt ut og grep meg om halsen, klemte til hardere og hardere til jeg var sikker på at jeg kom til å besvime. Hvorfor var de her? Hva var det de ville meg?

5

De snakket lavt, uten den røffe dialekten jeg ville forventet av en lokal kjeltring. Av en eller annen grunn gjorde det det verre. Det var en grunn til at de var her, og jeg hadde ingen anelse om hva den grunnen var. De snakket ikke til meg; de snakket til hverandre, som om jeg ikke engang var der. Det opphissede tonefallet sto i sterk kontrast til maskenes smilende ansikter, og gåsehuden bredte seg utover hver eneste centimeter av huden min.

Jeg kunne se mannens tenner mellom de røde leppene på masken. De var presset sammen, den bleke munnen var bred og rett, som om anstrengelsen ved å kvele meg med en hånd ble for mye for ham. De to leppeparene – et menneskelig laget av kjøtt og blod innenfor et par i hard plast – fikk blodet til å fryse i årene på meg, men jeg klarte ikke å ta blikket fra masken og personen jeg fikk et glimt av under den.

Den andre mannen grep tak i armene mine og bandt dem stramt bak ryggen på meg med noe hardt og kaldt som gnagde seg inn i huden min. Og så kom knebelen – inn mellom tennene mine. Det grove stoffet gnisset mot huden og skar seg inn i munnvikene.

De to mennene snakket sammen igjen, men ordene deres ble utydelige i hodet mitt, ble knapt mer enn en summelyd.

Jeg så på mens den første mannen gikk ut i entreen. Han skulle gå fra oss, trakk av seg masken idet han nådde frem til inngangsdøren. Han visste ikke at jeg hadde sett speilbildet hans i entréspeilet. Jeg skjønte at det at jeg hadde sett ansiktet hans, at jeg kunne kjenne ham igjen hvor som helst, kunne bety slutten for meg. Jeg så raskt ned, håpet at ingen av mennene hadde sett øynene mine, som betraktet, som noterte seg de finmeislede ansiktstrekkene og den 6

lett krokede nesen, visste at frykten gjorde at hver detalj ble bevart i hukommelsen. Det var et ansikt jeg aldri kom til å glemme.

Den andre mannen snudde seg for å se på meg, med masken godt på plass.

«Og nå venter vi,» sa han.

1

Onsdag Foajeen i den åtte etasjer høye kontorbygningen var kraftig opplyst, noe som understreket det ugjennomtrengelige mørket på parkeringsplassen utenfor. Resepsjonisten var gått for kvelden, og Maggie Taylor ble stående innenfor glassdørene og kikke ut i natten. Hun kastet et blikk over skulderen i et forgjeves håp om at det røde lyset over heisen skulle forandre seg og begynne nedtellingen. Kanskje dørene ville gli opp og la enda en som jobbet sent komme til syne, en som gjerne ville gå sammen med Maggie over den øde parkeringsplassen – et digert, tomt område med mørk asfalt som førte ut i det fjerne, og hvor den enslige bilen hennes sto et sted utenfor synsvidde og ventet på henne.

Men værvarselet hadde gitt folk den perfekte unnskyldning for å dra tidlig, og hun var overbevist om at ingen ville komme henne til unnsetning. Hun forbannet seg selv for at hun var blitt sittende så lenge, for hun visste at ingenting gjorde henne mer engstelig enn den digre, tomme bygningen hvor stillheten ga gjenklang.

En lyd bak henne fikk små stikk av frykt til å jage oppover armene hennes, og før hun rakk å snu seg, kjente hun en hånd langt nede på ryggen. Hun bråsnudde seg – og pustet lettet ut.

9

«Herregud, Frank, du må ikke snike deg innpå folk på den måten. Du skremte vettet av meg.»

Den spinkle skikkelsen til Frank Denman sto en halvmeter bak henne, med et skyldbetynget smil i det smale ansiktet.

«Beklager, Maggie,» sa han og så ned på føttene sine.

«Det er disse skoene mine, med ekstra tykke gummisåler.

Jeg kjøpte dem fordi de var så behagelige, og så får de meg til å virke noen centimeter høyere, men de lager knapt en lyd mot parketten.»

Hun kunne ikke unngå å trekke på smilebåndet. Han hadde allerede reddet skinnet hennes en gang i dag, og det var ikke hans skyld at hun var så forbasket skvetten. Han var en lavmælt og omgjengelig mann som aldri lot til å bli det minste satt ut av de forferdelige menneskene han noen ganger måtte ha kontakt med.

«Hvorfor står du her?» spurte han. «Gruer du deg til å gå ut i den kalde kveldsluften? Jeg hadde trodd at du var ivrig etter å komme deg hjem til denne mannen din som du alltid snakker om?» «Å gud, snakker jeg virkelig så mye om ham?» sa hun og skar en grimase. «Beklager. Noe så kjedelig.»

Frank var et av de få menneskene Maggie var blitt noenlunde godt kjent med siden hun flyttet til Manchester for syv uker siden. Som forsvarsadvokat hadde hun ved flere anledninger trengt en psykolog for å få hjelp til å vurdere sjansen for å få gjennomslag for en påstand om at en klient var mentalt svekket, og hun og Frank hadde hatt noen sandwichlunsjer sammen. Han var utrolig dyktig til å lytte – unektelig en stor fordel for en psykolog.

«Kom, nå går vi, eller hva? Eller har den sjarmerende klienten vår i dag gitt deg den store skjelven?»

10

Hun ville ikke innrømme hvor engstelig den felles klienten deres hadde gjort henne, ikke engang for Frank. Det var jobben hennes å takle folk som ham, for helsike. Hun var bare ikke vant til kriminelle som sank så dypt som denne hadde gjort.

«Kom,» sa Frank. «Jeg skal følge deg til bilen.»

Han lente seg frem og dro opp døren, og de gikk ut på den stille parkeringsplassen. «’Ut av den natt som dekker meg, beksvart som jord, så mørk og fel …’,» sa han lavt mens de trakk inn den kalde luften.

Maggie kikket bort på ham idet døren gled igjen bak dem. Hun hørte et lavt klikk og deretter et metallisk smell da den gikk i smekklås.

«Beklager,» sa Frank og smilte beskjemmet. «Bare en verselinje fra et dikt jeg kom til å tenke på.»

«Et lystig lite vers, må jeg si,» sa Maggie og skubbet til ham med albuen. «Men uansett, jeg er i farta nå. Du trenger ikke å følge meg bort til bilen, det trenger du virkelig ikke. Jeg er bare litt patetisk. Men det er fint å vite at du passer på meg.»

Frank gjorde et lite bukk for henne. «Det gjør jeg, min kjære.»

Maggie lo. Hun elsket at han iblant ble så formell. «Ser deg snart, uten tvil,» la hun til, og med et lite vink gikk hun av sted omtrent i den retningen hvor hun trodde at bilen hennes befant seg.

Hun brettet opp kragen på jakken, men så snart hun ikke lenger gikk i ly av den store bygningen, fikk hun lite beskyttelse mot det sluddlignende regnet som gikk løs på kinnene hennes med hundrevis av ørsmå ispiler. Hun kikket seg til venstre og høyre og kastet et raskt blikk over 11

skulderen for å sjekke at det ikke var noen andre der, og skyndte seg bort mot bilen, den samme veien som hun hadde gått massevis av ganger tidligere uten å tenke seg om et øyeblikk. Denne kvelden var det annerledes. I kveld merket hun de truende skyggene som lot til å sirkle henne inn, som kom nærmere og nærmere. Selv med Frank innen ropeavstand følte hun seg ille til mote.

Den nye Audien hennes sto parkert omtrent så langt unna som mulig fra de skarpe lysene fra kontorbygningen, og mens hun med blikket lette opp den mørke formen, husket hun at hun hadde smilt da hun fikk høre at fargen på bilen hun var så begeistret for, het fantomsvart. Nå føltes det mer som et ondt varsel at den gikk så sømløst over i den måneløse natten.

Maggie trykket på døråpneren, og blinklysets to gule glimt ga et kort øyeblikk varme til de ensfargede omgivelsene. Lettet grep hun dørhåndtaket og trakk hardt i det.

Hun satte seg raskt inn, trykket på sentrallåsen og lente seg hardt bakover mot nakkestøtten mens hun pustet ut igjen, bare for i neste øyeblikk å bråsnu seg og nervøst sjekke baksetet.

«Herregud,» mumlet hun, snudde seg igjen og kjørte nøkkelen inn i tenningen. Et blikk i bakspeilet, og hun kunne så vidt skimte Franks skikkelse, som fremdeles sto der hun hadde gått fra ham. Velsigne ham, tenkte hun.

Hun visste at frykten var irrasjonell. Men i dag hadde hun truffet djevelen selv, og han hadde advart henne – advart henne mot noe hun ikke hadde noen anelse om hva var. Hun var en erfaren forsvarsadvokat, men firmaet hun hadde arbeidet for i Suffolk, hvor de hadde bodd inntil nylig, forholdt seg til den mindre hardbarkede delen av det kriminelle spekteret, og skurkene der hadde virket 12

så normale. Hun hadde lengtet etter å få jobbe med mer kompliserte saker, men med unntak av en eller to beryktede saker hvor ingen hittil var blitt siktet, var det langt mellom de alvorlige forbrytelsene. Men denne mannen i dag – Alf Horton – var den verste hun noen gang hadde truffet.

«Det er så hyggelig å treffe deg, Maggie,» hadde han sagt og rakt ut hånden for å trykke hennes. Hun hadde sett på den tørre huden i ansiktet hans og visste nøyaktig hvordan hånden hans kom til å føles.

Mens hun så vidt rørte ved den papirtynne huden under det obligatoriske håndtrykket, og tenkte på de døde cellene som kom til å bli overført til hennes egne klamme fingre, fortsatte Horton å snakke.

«Jeg har hørt alt om deg, og jeg ser virkelig frem til å bli bedre kjent med deg.»

Hva kunne han vite om henne? Hun hadde anstrengt seg kraftig for å holde ansiktet nøytralt mens hun gikk gjennom rutinen med å stille ham standardspørsmålene for å begynne å utforme forsvaret hans. Ti minutter inn i samtalen fikk hun en telefon fra en fengselsbetjent som sa at Frank var kommet for å foreta sin psykologiske vurdering, og pustet lettet ut. Han skulle se og høre på fra rommet ved siden av. Da Maggie la på røret, bøyde Alf seg over bordet mot henne, og misfargede tenner kom til syne mellom tørre, sprukne lepper. Hun merket at hun trakk seg bakover så langt som mulig, så ikke engang pusten hans skulle nå henne.

«Pass på deg selv der ute, Maggie. Du er ikke trygg noe sted.»

Noen dager skulle hun ønske av hele sitt hjerte at hun var aktor og ikke forsvarsadvokat, for denne mannen 13

– dette sadistiske uhyret som hadde gjort så mange mennesker vondt – var endelig tatt på fersken, og var så skyldig som det var mulig å bli. Hun ville se ham bak lås og slå, aller helst på livstid. Men det var ikke sånn det var meningen at hun skulle tenke.

Hun tråklet seg ut av parkeringsplassen og videre gjennom de travle, våte gatene i sentrum av Manchester, men hun så stadig for seg klientens øyne, like mørke og uttrykksløse som en dobbel jernbanetunnel som sto ubrukt og prøvde å lokke henne til å utforske det store, iskalde mørket der nede. Hun hadde rolig gått gjennom alle detaljer ved de utallige voldsovergrepene han var siktet for, og hun hadde sett tungen hans gli ut av den smilende munnen for å fukte leppene. Han gjenopplevde torturen og mishandlingen, og blikket hans ble glassaktig før de gjenopptok den uttrykksløse stirringen. Maggie hadde kjent en nærmest ubendig trang til å hoppe opp av stolen, løfte den i været og smelle den i hodet på ham.

Hun skulle kanskje ha nektet å påta seg saken, men hun hadde vært så heldig da hun fikk jobb i dette velansette advokatfirmaet. De hadde presentert henne for muligheten til å bli partner, så mot bedre vitende hadde hun smilt og sagt seg villig til å forsvare Horton. Hun hadde vært borti klienter som gjorde henne uvel fordi de slett ikke angret på forbrytelsene de hadde gjort, men det var noe eget ved denne mannen, noe som fikk det til å krible under huden på henne.

Og hva hadde han ment da han sa at hun «ikke var trygg noen steder»? Ansiktsuttrykket hans da han uttalte de ordene hadde festet seg og ville ikke forsvinne, og mens hun kjørte gjennom sentrum av byen, var det som om hvert eneste par frontlykter som passerte lot til å projisere 14

et holografisk bilde av ansiktet hans svevende like foran frontruten.

Maggie tok raskt av fra veien og kjørte inn i en busslomme, hvor hun lente seg frem og hvilte hodet på rattet.

«Ta deg sammen, for helsike,» sa hun til seg selv. Hun løftet armen og trakk det lange mørke håret ut av hårsmultringen som holdt det på plass bakpå hodet. Så åpnet hun vesken og kastet hårnåler og strikker nedi, i håp om at hun ville få tilbake evnen til å tenke rasjonelt ved å endre fremtoning fra forsvarsadvokat til kone og mor. Hun vred bakspeilet og rotet rundt i vesken etter en leppestift.

Det var bedre, tenkte hun mens hun så på de store røde leppene sine.

Det lød et dunk i bakvinduet. Maggie bråsnudde seg, plutselig redd for om hun hadde husket å låse dørene.

Noen lo. En gjeng tenåringsgutter sto på fortauet og gjorde seg til, lot som om de tok på seg leppestift og ristet på håret, og én gjorde obskøne bevegelser med høyrehånden. Hun ville ikke verdige dem så mye som et foraktelig blikk.

Maggie vrengte speilet tilbake på plass og kjørte ut på veien igjen, uten å tenke på noe som helst annet enn hva Duncan kunne ha laget til middag til dem denne kvelden.

2

Føret var forferdelig. Sluddet hadde raskt blitt til snø, og som vanlig var Manchester dårlig forberedt. Maggie hadde allerede sett et par biler gli inn i fortauskanten, så hun skjønte at hun måtte ta det med ro, enda så ivrig hun var etter å komme seg hjem. Desperat etter en smule normalitet denne dagen snakket hun til bilens trådløse telefonsystem.

«Ring hjem.»

Hun ventet. Ingen tok telefonen. Det var rart. Barna skulle ha spist middag nå og være i gang med å gjøre seg klar til å legge seg. I hvert fall Lily. Kanskje det hadde snødd mye mer hjemme. Det ville vært akkurat likt Duncan å kle dem i varme klær og gå ut og ha snøballkrig. Hun bestemte seg for å vente fem minutter og så prøve igjen.

I løpet av de to månedene som var gått siden de flyttet til Manchester, hadde barna funnet seg til rette på den nye skolen, men Maggie var bekymret for Duncan. Som par hadde de for lengst besluttet at Maggie skulle være hovedforsørgeren og Duncan den som hadde hovedansvaret for barna. Det virket fornuftig. Duncan aksepterte at Maggie ville tjene mye mer enn han kunne som rørlegger, så nå tok han bare jobber som han kunne avslutte tidsnok til å hente på skolen. Både han og barna lot til å stortrives med dette opplegget, og Maggie måtte innrømme at det var deilig å komme hjem til ferdig middag. Til gjengjeld sørget hun 16

for å overta matlagingen i helgene slik at Duncan fikk en pause, og det fungerte bra.

Men Duncan hadde vist overraskende lite entusiasme når det gjaldt flyttingen til Manchester. Slik hun så det, hadde det ikke vært mye som talte for at de skulle bli værende sørpå – kanskje bortsett fra været, som utvilsomt var bedre enn kalde og våte Manchester – og det virket som Duncan til slutt hadde sett fornuften i det. Maggies store lønnsøkning hadde nok hjulpet, men Duncan hadde likevel virket mer resignert enn oppglødd over å skulle flytte, og kanskje det var på tide at de tok en ny prat om det.

Hun ville at de skulle være like lykkelige her som de alltid hadde vært, og de siste par ukene hadde Duncan definitivt vært veldig taus.

Det var på tide å prøve å ringe dem igjen. Hun ventet og lyttet og skulle til å avslutte samtalen igjen da noen tok telefonen. Takk og pris.

«Hei, dette er Josh Taylor.» Josh hørte like beskjeden ut som alltid når han snakket på telefonen. Lily på fem år hadde mye mer selvtillit enn storebroren.

«Hei, Josh! Jeg trodde dere var ute alle sammen og hadde snøballkrig eller noe.»

«Nei.» Det var sønnen hennes i et nøtteskall. Kun enstavelsesord.

«Jeg kommer til å bli litt sen, er jeg redd. Føret er helt forferdelig på grunn av været. Kan jeg få snakke med pappa, vennen min?»

«Han er gått ut.»

«Hva gjør han? Måker oppkjørselen?»

«Nei. Han er gått ut.»

Maggie trakk pusten dypt. Noen ganger kunne sønnens fåmælthet være mildt sagt frustrerende.

17

«Skjønner, skatten min. Hvor er han, egentlig?»

«Jeg vet ikke. Han begynte å lage middag, men så dro han. Med varebilen.»

Maggie rynket pannen forbauset.

«Så hvem er der sammen med deg og Lily?» Josh svarte ikke med en gang. «Josh?»

«Ingen. Det er bare meg og Lily.»

Det gikk et sjokkartet støt gjennom kroppen til Maggie.

Hva mente Josh?

Plutselig kjentes lemmene hennes blytunge, som om alt hun gjorde gikk i sakte film. «Pappa kjørte av gårde med varebilen? Er du sikker, Josh?»

Hun hørte et sukk i den andre enden av linjen, og så, som en demning i ferd med å briste, begynte sønnen hennes å snakke. «Ja, mamma. Jeg sa jo det. Han holdt på å lage middag, og så sluttet han. Jeg og Lily er kjempesultne. Han har vært borte kjempelenge. Han kom inn i stuen for å si ha det.»

«Og hva sa han?» Det lød et høyt tut fra et bilhorn, og det gikk opp for Maggie at trafikklyset hadde skiftet til grønt.

«Han sa at han var lei for det.»

Tankene raste rundt i hodet på Maggie. Hun var nødt til å komme seg hjem. Ungene var alene hjemme – en åtteåring og en femåring i en mørk, gammel prestebolig i enden av en gruslagt blindvei. Hun kjente ikke naboene – kunne ikke telefonnumrene deres – hadde ikke tatt seg bryet med å invitere dem på besøk ennå. Hun hadde vært så opptatt av at de skulle komme seg i orden alle sammen.

«Josh, hør på meg, vennen min. Ta med telefonen og gå ut på kjøkkenet.» Hun lyttet til sønnens lave fottrinn.

«Greit. Nå tar du en stol og drar den bort til døren og stil18

ler deg på den. Jeg vil at du skal låse igjen låsen øverst på døren. Du skjønner hva jeg mener, gutten min?»

Om hun tenkte logisk, visste hun at det ikke var noe å være så redd for. Hun kom til å være hjemme om under en halvtime, og Josh var alltid så fornuftig. Men etter møtet i dag og Alf Hortons advarsel, klarte hun ikke å se for seg annet enn det mørke omrisset av huset sitt mot nattehimmelen og en fremmed som nærmet seg døren.

Hun anstrengte seg for å lyde avslappet da hun fortsatte å snakke.

«Hvordan går det?»

Hun hørte noen grynt mens han strevde med døren.

«Greit. Fikk det til.»

«Bra, vennen min, og så vil jeg at du skal gå til inngangsdøren og vri låsen rundt to ganger der. Skjønner du hva jeg mener?»

«Så klart jeg gjør. Men da kommer ikke du deg inn, mamma.»

«Det stemmer, vennen min, men når jeg kommer hjem, kan du kikke gjennom vinduet og sjekke at det er meg, og så kan du låse opp. Greit?»

Hun hørte på mens han gjorde som hun ba om.

«Nå skal du høre på meg, Josh. Uansett hva du gjør, skal du ikke slippe noen inn, og da mener jeg ikke noen – selv om han sier at han er politimann – gjennom den inngangsdøren. Bare meg eller pappa når han kommer tilbake. Forstår du det, vennen min?»

«Det er lett, mamma. Bare du eller pappa. Ingen andre.»

«Jeg kommer hjem så snart jeg kan, men jeg skal ringe tante Suzy og be henne snakke med deg til jeg kommer hjem – da vil du ikke føle deg så alene. Går det bra med Lily?»

19

«Ja.» Maggie trakk pusten og slapp den langsomt ut, passet på å holde stemmen stødig av hensyn til sønnen. «Kan du si litt mer, vennen min? Hva gjør hun?»

«Ligger omtrent ti centimeter fra TV-en og ser på den dumme filmen. Igjen.»

Det ville kreves en bombe for å få Lily vekk fra TV-en om hun så på Frost. Mens hun desperat forsøkte å hindre panikken fra å renne over og påvirke Josh, sa hun til ham at hun skulle være så rask som overhodet mulig, og at han måtte vente på telefonen fra tante Suzy.

Hun la raskt på og ringte søsteren.

«Ikke still meg noen spørsmål, Suzy. Vær så snill, ring Josh og hold ham i telefonen til jeg kommer hjem. Duncan er ikke der, av en eller annen grunn. Ungene er alene hjemme. Jeg vet at jeg oppfører meg idiotisk, men kan du snakke med ham til jeg kommer tilbake? Vær så snill? Jeg skulle gjort det selv, men jeg mister dekningen noen steder på veien hjem.» Hun visste at Suzy ville oppfatte panikken hun ikke lenger klarte å legge lokk på og gjøre som hun ble bedt om uten å stille spørsmål.

Det eneste Maggie hadde lyst til nå, var å ringe Duncan. Og spørre ham hva i helvete det var som foregikk.

Hvordan kunne han la barna være igjen alene hjemme?

Hva tenkte han på ? Hun visste ikke om hun skulle være rasende eller vettskremt. Men bekymringen hennes for Duncan måtte komme siden. Det eneste hun klarte å se for seg akkurat nå, var to hoder – det ene med et virvar av mørke krøller, det andre dekket av luftige, lysblonde bølger. To små barn alene i huset, og hun klarte ikke tenke på annet enn alt som kunne skje, alt som kunne gå galt.

Stemmen hennes skalv, hun hvisket «Ring Duncan» til 20

telefonsystemet, nesten redd for hva han kom til å si. Hun hørte ringetonen. Hun hørte de stakkato pipene for hvert siffer. Og så den lange, sammenhengende tonen.

Duncans mobil var skrudd av.