RachelAbbott Dublir denneste
OversattavUnniRomStueland
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
©RachelAbbott,2016
ISBN:978-82-02-58017-9
1.opplag2018
UtgittførstegangpånorskavCappelenDammASi2017
Originalenstittel: Killmeagain OversattavUnniRomStueland Omslagsdesign:TineWinsvold
Sats:Type-itAS,Trondheim2018 Trykkoginnbinding:NørhavenPaperback,Danmark2018
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletiloveller tillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretil åndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Detregnetdadekomforåtameg.Jegstirretutavvinduet pådelubneregndråpenesomrantnedoverruten,laget stripernedoverspeilbildetavdetblekeansiktetmitt.Jeg angretpådeubesindigeavgjørelsenejeghaddetatt–selv omdehaddevirketriktigederogda–oglurtepåhvasom komtilåskjeilivetmittnå.
Dadetbanketpådøren,sjekketjegikkeenganghvem detvar.Jegtroddejegvisstedet.Jegtroddejegvartilgitt. Jegskyndtemegborttildøren,slodenopppåvidtgapmed etsmilforåvisegjestenminhvorgladjegvarforåseham. Jegskjøntestraksatdetikkevarpersonenjeghadde ventetpå.Jegkjenteetstikkavredselrasegjennomkroppenmensjegprøvdeålukkedøren,mendetvarforsent. Etnyttansiktdukketoppbakdøren–etansiktsomvar prikkliktdetførste.Tosettidentiskeansiktstrekk,med skinnendeblanke,nestenkjerublignendekinnsomreflektertelysetientreenmin.
Jegsåpådelikekinesiskemaskene,ogbenaminega nestenetterundermeg.Plastenhaddeenjevn,gulaktighudtone,øyehulenevarrombeformede,tommemed menneskepupillersomgloddeolmtbakenfor.
Jeghaddeikketidtilåskrike.Enbehanskethåndskjøt utoggrepmegomhalsen,klemtetilhardereoghardere tiljegvarsikkerpåatjegkomtilåbesvime. Hvorforvarde her?Hvavardetdevillemeg?
Desnakketlavt,utendenrøffedialektenjegvilleforventetavenlokalkjeltring.Avenellerannengrunngjorde detdetverre.Detvarengrunntilatdevarher,ogjeg haddeingenanelseomhvadengrunnenvar.Desnakket ikketilmeg;desnakkettilhverandre,somomjegikke engangvarder.Detopphissedetonefalletstoisterkkontrasttilmaskenessmilendeansikter,oggåsehudenbredte segutoverhverenestecentimeteravhudenmin.
Jegkunnesemannenstennermellomderødeleppene påmasken.Devarpressetsammen,denblekemunnenvar bredogrett,somomanstrengelsenvedåkvelemegmed enhåndbleformyeforham.Detoleppeparene–etmenneskeliglagetavkjøttogblodinnenforetparihardplast –fikkblodettilåfryseiårenepåmeg,menjegklarteikke åtablikketframaskenogpersonenjegfikketglimtav underden.
Denandremannengreptakiarmenemineogbandt demstramtbakryggenpåmegmednoehardtogkaldt somgnagdeseginnihudenmin.Ogsåkomknebelen –innmellomtennenemine.Detgrovestoffetgnissetmot hudenogskarseginnimunnvikene.
Detomennenesnakketsammenigjen,menordene deresbleutydeligeihodetmitt,bleknaptmerennen summelyd.
Jegsåpåmensdenførstemannengikkutientreen.Han skullegåfraoss,trakkavsegmaskenidethannåddefrem tilinngangsdøren.Hanvissteikkeatjeghaddesettspeilbildethansientréspeilet.Jegskjønteatdetatjeghadde settansiktethans,atjegkunnekjennehamigjenhvorsom helst,kunnebetysluttenformeg.Jegsårasktned,håpet atingenavmennenehaddesettøynenemine,sombetraktet,somnotertesegdefinmeisledeansiktstrekkeneogden
lettkrokedenesen,vissteatfryktengjordeathverdetalj blebevartihukommelsen.Detvaretansiktjegaldrikom tilåglemme.
Denandremannensnuddesegforåsepåmeg,med maskengodtpåplass.
«Ognåventervi,»sahan.
Onsdag
Foajeenidenåtteetasjerhøyekontorbygningenvarkraftigopplyst,noesomunderstreketdetugjennomtrengelige mørketpåparkeringsplassenutenfor.Resepsjonistenvar gåttforkvelden,ogMaggieTaylorbleståendeinnenfor glassdøreneogkikkeutinatten.Hunkastetetblikkover skulderenietforgjeveshåpomatdetrødelysetoverheisenskulleforandresegogbegynnenedtellingen.Kanskje dørenevilleglioppoglaendaensomjobbetsentkomme tilsyne,ensomgjernevillegåsammenmedMaggieover denødeparkeringsplassen–etdigert,tomtområdemed mørkasfaltsomførteutidetfjerne,oghvordenenslige bilenhennesstoetstedutenforsynsviddeogventetpå henne.
Menværvarselethaddegittfolkdenperfekteunnskyldningforådratidlig,oghunvaroverbevistomat ingenvillekommehennetilunnsetning.Hunforbannetsegselvforathunvarblittsittendesålenge,for hunvissteatingentinggjordehennemerengsteligenn dendigre,tommebygningenhvorstillhetengagjenklang.
Enlydbakhennefikksmåstikkavfrykttilåjageoppoverarmenehennes,ogførhunrakkåsnuseg,kjentehun enhåndlangtnedepåryggen.Hunbråsnuddeseg–og pustetlettetut.
«Herregud,Frank,dumåikkesnikedeginnpåfolkpå denmåten.Duskremtevettetavmeg.»
DenspinkleskikkelsentilFrankDenmanstoenhalvmeterbakhenne,medetskyldbetyngetsmilidetsmale ansiktet.
«Beklager,Maggie,»sahanogsånedpåføttenesine. «Deterdisseskoenemine,medekstratykkegummisåler. Jegkjøptedemfordidevarsåbehagelige,ogsåfårdemeg tilåvirkenoencentimeterhøyere,mendelagerknapten lydmotparketten.»
Hunkunneikkeunngååtrekkepåsmilebåndet.Han haddealleredereddetskinnethennesengangidag,ogdet varikkehansskyldathunvarsåforbasketskvetten.Han varenlavmæltogomgjengeligmannsomaldrilottilåbli detminstesattutavdeforferdeligemenneskenehannoen gangermåttehakontaktmed.
«Hvorforstårduher?»spurtehan.«Gruerdudegtilå gåutidenkaldekveldsluften?Jeghaddetroddatduvar ivrigetteråkommedeghjemtildennemannendinsom dualltidsnakkerom?»
«Ågud,snakkerjegvirkeligsåmyeomham?»sahunog skarengrimase.«Beklager.Noesåkjedelig.»
FrankvaretavdefåmenneskeneMaggievarblittnoenlundegodtkjentmedsidenhunflyttettilManchesterfor syvukersiden.Somforsvarsadvokathaddehunvedflere anledningertrengtenpsykologforåfåhjelptilåvurdere sjansenforåfågjennomslagforenpåstandomatenklientvarmentaltsvekket,oghunogFrankhaddehattnoen sandwichlunsjersammen.Hanvarutroligdyktigtilålytte –unekteligenstorfordelforenpsykolog.
«Kom,någårvi,ellerhva?Ellerhardensjarmerende klientenvåridaggittdegdenstoreskjelven?»
Hunvilleikkeinnrømmehvorengsteligdenfellesklientendereshaddegjorthenne,ikkeengangforFrank.Det varjobbenhennesåtaklefolksomham,forhelsike.Hun varbareikkevanttilkriminellesomsanksådyptsom dennehaddegjort.
«Kom,»saFrank.«Jegskalfølgedegtilbilen.»
Hanlentesegfremogdrooppdøren,ogdegikkutpå denstilleparkeringsplassen.
«’Utavdennattsomdekkermeg,beksvartsomjord,så mørkogfel…’,»sahanlavtmensdetrakkinndenkalde luften.
Maggiekikketbortpåhamidetdørengledigjenbak dem.Hunhørteetlavtklikkogderetteretmetallisksmell dadengikkismekklås.
«Beklager,»saFrankogsmiltebeskjemmet.«Bareen verselinjefraetdiktjegkomtilåtenkepå.»
«Etlystiglitevers,måjegsi,»saMaggieogskubbettil hammedalbuen.«Menuansett,jegerifartanå.Dutrengerikkeåfølgemegborttilbilen,dettrengerduvirkelig ikke.Jegerbarelittpatetisk.Mendeterfintåviteatdu passerpåmeg.»
Frankgjordeetlitebukkforhenne.«Detgjørjeg,min kjære.»
Maggielo.Hunelsketathaniblantblesåformell.«Ser degsnart,utentvil,»lahuntil,ogmedetlitevinkgikkhun avstedomtrentidenretningenhvorhuntroddeatbilen hennesbefantseg.
Hunbrettetoppkragenpåjakken,mensåsnarthun ikkelengergikkilyavdenstorebygningen,fikkhunlite beskyttelsemotdetsluddlignenderegnetsomgikkløspå kinnenehennesmedhundrevisavørsmåispiler.Hunkikketsegtilvenstreoghøyreogkastetetrasktblikkover
skulderenforåsjekkeatdetikkevarnoenandreder,og skyndtesegbortmotbilen,densammeveiensomhun haddegåttmassevisavgangertidligereutenåtenkeseg ometøyeblikk.Dennekveldenvardetannerledes.Ikveld merkethundetruendeskyggenesomlottilåsirklehenne inn,somkomnærmereognærmere.SelvmedFrank innenropeavstandføltehunsegilletilmote.
DennyeAudienhennesstoparkertomtrentsålangt unnasommuligfradeskarpelysenefrakontorbygningen, ogmenshunmedblikketletteoppdenmørkeformen, huskethunathunhaddesmiltdahunfikkhøreatfargen påbilenhunvarsåbegeistretfor,hetfantomsvart.Nåføltesdetmersometondtvarselatdengikksåsømløstover idenmåneløsenatten.
Maggietrykketpådøråpneren,ogblinklysetstogule glimtgaetkortøyeblikkvarmetildeensfargedeomgivelsene.Lettetgrephundørhåndtaketogtrakkhardtidet. Hunsattesegrasktinn,trykketpåsentrallåsenoglenteseg hardtbakovermotnakkestøttenmenshunpustetutigjen, bareforinesteøyeblikkåbråsnusegognervøstsjekke baksetet.
«Herregud,»mumlethun,snuddesegigjenogkjørte nøkkeleninnitenningen.Etblikkibakspeilet,oghun kunnesåvidtskimteFranksskikkelse,somfremdelessto derhunhaddegåttfraham. Velsigneham,tenktehun.
Hunvissteatfryktenvarirrasjonell.Menidaghadde huntruffetdjevelenselv,oghanhaddeadvarthenne –advarthennemotnoehunikkehaddenoenanelseom hvavar.Hunvarenerfarenforsvarsadvokat,menfirmaet hunhaddearbeidetforiSuffolk,hvordehaddeboddinntilnylig,forholdtsegtildenmindrehardbarkededelen avdetkriminellespekteret,ogskurkenederhaddevirket
sånormale.Hunhaddelengtetetteråfåjobbemedmer komplisertesaker,menmedunntakavenellertoberyktedesakerhvoringenhittilvarblittsiktet,vardetlangt mellomdealvorligeforbrytelsene.Mendennemanneni dag–AlfHorton–vardenverstehunnoenganghadde truffet.
«Detersåhyggeligåtreffedeg,Maggie,»haddehansagt ograktuthåndenforåtrykkehennes.Hunhaddesettpå dentørrehudeniansiktethansogvisstenøyaktighvordan håndenhanskomtilåføles.
Menshunsåvidtrørteveddenpapirtynnehudenunder detobligatoriskehåndtrykket,ogtenktepådedødecellenesomkomtilåblioverførttilhennesegneklamme fingre,fortsatteHortonåsnakke.
«Jegharhørtaltomdeg,ogjegservirkeligfremtilåbli bedrekjentmeddeg.»
Hvakunnehanviteomhenne?Hunhaddeanstrengt segkraftigforåholdeansiktetnøytraltmenshungikk gjennomrutinenmedåstillehamstandardspørsmålene foråbegynneåutformeforsvarethans.Timinutterinni samtalenfikkhunentelefonfraenfengselsbetjentsomsa atFrankvarkommetforåforetasinpsykologiskevurdering,ogpustetlettetut.Hanskulleseoghørepåfrarommetvedsidenav.DaMaggielapårøret,bøydeAlfsegover bordetmothenne,ogmisfargedetennerkomtilsynemellomtørre,spruknelepper.Hunmerketathuntrakkseg bakoversålangtsommulig,såikkeengangpustenhans skullenåhenne.
«Passpådegselvderute,Maggie.Duerikketryggnoe sted.»
Noendagerskullehunønskeavhelesitthjerteathun varaktorogikkeforsvarsadvokat,fordennemannen
–dettesadistiskeuhyretsomhaddegjortsåmangemenneskervondt–varendeligtattpåfersken,ogvarsåskyldigsomdetvarmuligåbli.Hunvillesehambaklåsog slå,allerhelstpålivstid.Mendetvarikkesånndetvar meningenathunskulletenke.
Huntråkletsegutavparkeringsplassenogvideregjennomdetravle,våtegateneisentrumavManchester, menhunsåstadigforsegklientensøyne,likemørke oguttrykksløsesomendobbeljernbanetunnelsomsto ubruktogprøvdeålokkehennetilåutforskedetstore, iskaldemørketdernede.Hunhadderoliggåttgjennom alledetaljerveddeutalligevoldsovergrepenehanvarsiktetfor,oghunhaddesetttungenhansgliutavden smilendemunnenforåfukteleppene.Hangjenopplevde torturenogmishandlingen,ogblikkethansbleglassaktigførdegjenopptokdenuttrykksløsestirringen.Maggie haddekjentennærmestubendigtrangtilåhoppeoppav stolen,løftedeniværetogsmelledenihodetpåham.
Hunskullekanskjehanektetåpåtasegsaken,menhun haddeværtsåheldigdahunfikkjobbidettevelansette advokatfirmaet.Dehaddepresenterthenneformulighetentilåblipartner,såmotbedrevitendehaddehunsmilt ogsagtsegvilligtilåforsvareHorton.Hunhaddevært bortiklientersomgjordehenneuvelfordideslettikke angretpåforbrytelsenedehaddegjort,mendetvarnoe egetveddennemannen,noesomfikkdettilåkribleunder hudenpåhenne.
Oghvahaddehanmentdahansaathun«ikkevar tryggnoensteder»?Ansiktsuttrykkethansdahanuttalte deordenehaddefestetsegogvilleikkeforsvinne,ogmens hunkjørtegjennomsentrumavbyen,vardetsomom hvertenesteparfrontlyktersompassertelottilåprojisere
etholografiskbildeavansiktethanssvevendelikeforan frontruten.
Maggietokrasktavfraveienogkjørteinnienbusslomme,hvorhunlentesegfremoghviltehodetpårattet.
«Tadegsammen,forhelsike,»sahuntilsegselv.Hun løftetarmenogtrakkdetlangemørkehåretutavhårsmultringensomholdtdetpåplassbakpåhodet.Sååpnet hunveskenogkastethårnålerogstrikkernedi,ihåpomat hunvillefåtilbakeevnentilåtenkerasjoneltvedåendre fremtoningfraforsvarsadvokattilkoneogmor.Hunvred bakspeiletogrotetrundtiveskenetterenleppestift.
Detvarbedre,tenktehunmenshunsåpådestorerøde leppenesine.
Detlødetdunkibakvinduet.Maggiebråsnuddeseg, plutseligreddforomhunhaddehusketålåsedørene. Noenlo.Engjengtenåringsgutterstopåfortauetoggjorde segtil,lotsomomdetokpåsegleppestiftogristetpåhåret, ogéngjordeobskønebevegelsermedhøyrehånden.Hun villeikkeverdigedemsåmyesometforakteligblikk.
Maggievrengtespeilettilbakepåplassogkjørteutpå veienigjen,utenåtenkepånoesomhelstannetennhva Duncankunnehalagettilmiddagtildemdennekvelden.
Føretvarforferdelig.Sluddethadderasktblitttilsnø,og somvanligvarManchesterdårligforberedt.Maggiehadde alleredesettetparbilergliinnifortauskanten,såhun skjønteathunmåttetadetmedro,endasåivrighunvar etteråkommeseghjem.Desperatetterensmulenormalitetdennedagensnakkethuntilbilenstrådløsetelefonsystem.
«Ringhjem.»
Hunventet.Ingentoktelefonen.Detvarrart.Barna skullehaspistmiddagnåogværeigangmedågjøreseg klartilåleggeseg.IhvertfallLily.Kanskjedethadde snøddmyemerhjemme.DetvilleværtakkuratliktDuncanåkledemivarmeklæroggåutoghasnøballkrig.Hun bestemtesegforåventefemminutterogsåprøveigjen.
Iløpetavdetomånedenesomvargåttsidendeflyttet tilManchester,haddebarnafunnetsegtilrettepådennye skolen,menMaggievarbekymretforDuncan.Sompar haddedeforlengstbesluttetatMaggieskulleværehovedforsørgerenogDuncandensomhaddehovedansvaretfor barna.Detvirketfornuftig.DuncanaksepterteatMaggie villetjenemyemerennhankunnesomrørlegger,sånåtok hanbarejobbersomhankunneavsluttetidsnoktilåhente påskolen.Bådehanogbarnalottilåstortrivesmeddette opplegget,ogMaggiemåtteinnrømmeatdetvardeiligå kommehjemtilferdigmiddag.Tilgjengjeldsørgethun
foråovertamatlagingenihelgeneslikatDuncanfikken pause,ogdetfungertebra.
MenDuncanhaddevistoverraskendeliteentusiasme nårdetgjaldtflyttingentilManchester.Slikhunsådet, haddedetikkeværtmyesomtalteforatdeskullebli værendesørpå–kanskjebortsettfraværet,somutvilsomt varbedreennkaldeogvåteManchester–ogdetvirket somDuncantilslutthaddesettfornuftenidet.Maggies storelønnsøkninghaddenokhjulpet,menDuncanhadde likevelvirketmerresignertennoppgløddoveråskulle flytte,ogkanskjedetvarpåtideatdetokennypratomdet. Hunvilleatdeskulleværelikelykkeligehersomdealltid haddevært,ogdesisteparukenehaddeDuncandefinitivt værtveldigtaus.
Detvarpåtideåprøveåringedemigjen.Hunventet oglyttetogskulletilåavsluttesamtalenigjendanoentok telefonen. Takkogpris.
«Hei,detteerJoshTaylor.»Joshhørtelikebeskjedenut somalltidnårhansnakketpåtelefonen.Lilypåfemår haddemyemerselvtillitennstorebroren.
«Hei,Josh!Jegtroddederevaruteallesammenog haddesnøballkrigellernoe.»
«Nei.»Detvarsønnenhennesietnøtteskall.Kunenstavelsesord.
«Jegkommertilåblilittsen,erjegredd.Føreterhelt forferdeligpågrunnavværet.Kanjegfåsnakkemed pappa,vennenmin?»
«Hanergåttut.»
«Hvagjørhan?Måkeroppkjørselen?»
«Nei.Hanergåttut.»
Maggietrakkpustendypt.Noengangerkunnesønnens fåmælthetværemildtsagtfrustrerende.
«Skjønner,skattenmin.Hvorerhan,egentlig?»
«Jegvetikke.Hanbegynteålagemiddag,mensådro han.Medvarebilen.»
Maggierynketpannenforbauset.
«SåhvemerdersammenmeddegogLily?»Joshsvarte ikkemedengang.«Josh?»
«Ingen.DeterbaremegogLily.»
DetgikketsjokkartetstøtgjennomkroppentilMaggie. HvamenteJosh?
Plutseligkjenteslemmenehennesblytunge,somomalt hungjordegikkisaktefilm.«Pappakjørteavgårdemed varebilen?Erdusikker,Josh?»
Hunhørteetsukkidenandreendenavlinjen,også, somendemningiferdmedåbriste,begyntesønnenhennesåsnakke.«Ja,mamma.Jegsajodet.Hanholdtpåålage middag,ogsåsluttethan.JegogLilyerkjempesultne.Han harværtbortekjempelenge.Hankominnistuenforåsi hadet.»
«Oghva sa han?»Detlødethøyttutfraetbilhorn,og detgikkoppforMaggieattrafikklysethaddeskiftettil grønt.
«Hansaathanvarleifordet.»
TankenerasterundtihodetpåMaggie.Hunvarnødt tilåkommeseghjem.Ungenevaralenehjemme–en åtteåringogenfemåringienmørk,gammelprestebolig iendenavengruslagtblindvei.Hunkjenteikkenaboene –kunneikketelefonnumrenederes–haddeikketattseg bryetmedåinviteredempåbesøkennå.Hunhaddevært såopptattavatdeskullekommesegiordenallesammen.
«Josh,hørpåmeg,vennenmin.Tamedtelefonenog gåutpåkjøkkenet.»Hunlyttettilsønnenslavefottrinn. «Greit.Nåtarduenstologdrardenborttildørenogstil-
lerdegpåden.Jegvilatduskallåseigjenlåsenøverstpå døren.Duskjønnerhvajegmener,guttenmin?»
Omhuntenktelogisk,visstehunatdetikkevarnoeå væresåreddfor.Hunkomtilåværehjemmeomunderen halvtime,ogJoshvaralltidsåfornuftig.Menettermøtet idagogAlfHortonsadvarsel,klartehunikkeåseforseg annetenndetmørkeomrissetavhusetsittmotnattehimmelenogenfremmedsomnærmetsegdøren.
Hunanstrengtesegforålydeavslappetdahunfortsatte åsnakke.
«Hvordangårdet?»
Hunhørtenoengryntmenshanstrevdemeddøren.
«Greit.Fikkdettil.»
«Bra,vennenmin,ogsåviljegatduskalgåtilinngangsdørenogvrilåsenrundttogangerder.Skjønnerduhvajeg mener?»
«Såklartjeggjør.Mendakommerikkedudeginn, mamma.»
«Detstemmer,vennenmin,mennårjegkommerhjem, kandukikkegjennomvinduetogsjekkeatdetermeg,og såkandulåseopp.Greit?»
Hunhørtepåmenshangjordesomhunbaom.
«Nåskalduhørepåmeg,Josh.Uansetthvadugjør, skalduikkeslippenoeninn,ogdamenerjeg ikkenoen –selvomhansierathanerpolitimann–gjennomden inngangsdøren.Baremegellerpappanårhankommer tilbake.Forstårdudet,vennenmin?»
«Deterlett,mamma.Bareduellerpappa.Ingenandre.»
«Jegkommerhjemsåsnartjegkan,menjegskalringe tanteSuzyogbehennesnakkemeddegtiljegkommer hjem–davilduikkeføledegsåalene.Gårdetbramed Lily?»
Maggietrakkpustenogslappdenlangsomtut,passetpå åholdestemmenstødigavhensyntilsønnen.«Kandusi littmer,vennenmin?Hvagjørhun?»
«LiggeromtrentticentimeterfraTV-enogserpåden dummefilmen.Igjen.»
DetvillekrevesenbombeforåfåLilyvekkfraTV-en omhunsåpå Frost.Menshundesperatforsøkteåhindre panikkenfraårenneoverogpåvirkeJosh,sahuntilham athunskulleværesårasksomoverhodetmulig,ogathan måtteventepåtelefonenfratanteSuzy.
Hunlarasktpåogringtesøsteren.
«Ikkestillmegnoenspørsmål,Suzy.Værsåsnill,ring Joshogholdhamitelefonentiljegkommerhjem.Duncanerikkeder,avenellerannengrunn.Ungeneeralene hjemme.Jegvetatjegoppførermegidiotisk,menkandu snakkemedhamtiljegkommertilbake?Værsåsnill?Jeg skullegjortdetselv,menjegmisterdekningennoensteder påveienhjem.»HunvissteatSuzyvilleoppfattepanikken hunikkelengerklarteåleggelokkpåoggjøresomhunble bedtomutenåstillespørsmål.
DetenesteMaggiehaddelysttilnå,varåringeDuncan.Ogspørrehamhvaihelvetedetvarsomforegikk. Hvordankunnehanlabarnaværeigjenalenehjemme? Hva tenktehanpå ?Hunvissteikkeomhunskullevære rasendeellervettskremt.Menbekymringenhennesfor Duncanmåttekommesiden.Detenestehunklarteåse forsegakkuratnå,vartohoder–detenemedetvirvarav mørkekrøller,detandredekketavluftige,lysblondebølger.Tosmåbarnaleneihuset,oghunklarteikketenkepå annetennaltsomkunneskje,altsomkunnegågalt.
Stemmenhennesskalv,hunhvisket«RingDuncan»til
telefonsystemet,nestenreddforhvahankomtilåsi.Hun hørteringetonen.Hunhørtedestakkatopipeneforhvert siffer.Ogsådenlange,sammenhengendetonen.
Duncansmobilvarskruddav.