Tom Ingar Eliassen
Dronningen av Danmark
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70323-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: ©Shutterstock/Master 1305 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
INNHOLD
Det er her de elsker med hverandre i vognene . . . . . .
7
Dronningen av Danmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25
Er det ikke en vulkan der? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
35
Främling, vad döljer du för mig? . . . . . . . . . . . . . . . .
47
Ingen elsker hverandre sånn som du tror . . . . . . . . . .
65
Akvarier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
79
Håper på litt glede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
99
Trettini . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
111
Kanskje det er sånn det er å være død . . . . . . . . . . . .
125
Bak stille fjell løper hjorten alene . . . . . . . . . . . . . . . .
145
Latteren til de som er på tv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
151
Tussmørkesvermere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
161
Favorittblomstene mine er liljer . . . . . . . . . . . . . . . . .
173
Canadas nest lengste elv, Yukon . . . . . . . . . . . . . . . . .
189
det er her de elsker med hverandre i vognene
Aldri har bilen vært finere. Det glattpolerte panseret brenner i sola, og jeg kjører sakte, glir som et blinkende lasteskip gjennom gatene. Men det er ikke vanlig prosedyre, sa Syverstad, du skjønner det? Vanlig prosedyre. Jeg holder hendene rundt rattet, gjør som jeg pleier: myke igangkjøringer, langsomme bevegelser, får bilen til å sveve over asfalten. Han blir sju år i september, etter sommeren. Som regel feirer vi likevel bursdagen hans på campingen. Det er der han elsker å være, løpe rundt på svabergene eller bruke den lille sparkesykkelen mellom vognene. Han bøyer den brune nakken, smiler. Fortere, roper han. Stemmen er ikke til å ta feil av, den er alltid levende, full av lys. Jeg svinger av ved Brubakken. Herfra tar det nøyaktig tretten minutter til kapellet, hvis jeg kjører som jeg pleier. De fleste åkrene er stille, men noen steder står kuene, drøvtygger, med gress langt oppover leggene. Iblant møter jeg andre biler, da legger jeg meg helt ut mot asfaltkanten, i korte øyeblikk har vi mulighet for øyekontakt, men de flest ser bort. Cathrine ba meg om å la være. Men hun skjønner det 9
ikke, hvor upersonlig det ofte er, hvor mye Syverstad tuller med de som ligger i kistene. Han elsker Liverpool. På rommet har han to plakater, en av Salah og en av Firmino. Han fikk dem i julekalenderen. Hvis han ikke får sove, ligger han ofte og titter opp på dem. Han har til og med tegnet det brasilianske flagget. Det henger på døra hans. Jeg ser det hver morgen, før jeg går på badet, det gule i flagget skinner som ei sol. Det egyptiske ble han ikke ferdig med. Det ligger på pulten hans, helt inntil veggen, under skrivebordslampa, den som ikke lyser lenger. Ved skytterhuset dukker det opp en jogger, og den er ikke til å ta feil av, den røde friidrettsjakka. Det er Arvid Aas. Med en gang han får øye på meg stanser han, trekker ut i veikanten, lager plass til oss. Ansiktet hans er preget, trist. Jeg hilser med et nikk. Han nikker tilbake, forsiktig, redd for at jeg skal stoppe. Han var læreren til Simen det første året, hjalp ham når det ble litt vanskelig med de andre elevene, lærte ham å lese. For noen uker siden vant han et mosjonsløp i Tyskland, ny personlig rekord på halvmaraton. Han smilte over hele forsiden til lokalavisa, holdt hendene over hodet som om han var blitt verdensmester. Pusten min er tung. Jeg klarer ikke helt å fylle lungene, føler meg jaget, men jeg kan ikke stikke av. Jeg stritter imot. Har hendene rundt rattet, sola i øynene. Neste sving, tenker jeg, neste slette. Jeg gruer meg til boligfeltet, til fartshumpene, til å passere skolen, papirhesten i vinduet, den han gjorde ferdig hjemme. Hver dag er vi ute med den lille båten. Vi fisker, det blåser litt, men det synes han bare er gøy. Han sitter foran, lukker øynene i det sterke lyset, vi får ikke på ham solbriller. Når vi kommer tilbake til vogna vil han 10
ikke sove. Han blir ikke det minste trøtt av sjøluft, blir ikke trøtt av noen ting. Cathrine har ham i fanget, sitter i forteltet med salthvite flekker på skuldrene, solblekt hår. Nå må du sove, sier hun, lille deg. Snart er det morgen. Ved enden av sletta, der hvor bjørkegreinene henger over veien, bremser jeg forsiktig opp. Jeg skimter de første hustakene, vet at fartshumpene møter meg etter den krappe høyresvingen. Små, hvite skyer speiler seg et øyeblikk i panseret, flyktige skygger som glir over og blir borte. Bilen girer ned. Jeg smyger meg over den første fartshumpen, og det er da jeg oppdager dem, ungene. De står i enden av gata, noen spredt utover, andre samlet i en liten klynge. Jeg stanser bilen. Og jeg ser den ikke før det smeller, tennisballen. Den faller ned på panseret, spretter over taket og ruller ut i veikanten. Mens den triller tar den med seg et brunt, vissent løv. Da raser det. Det er noe med det løvet. Jeg setter bilen i revers, manøvrerer meg rolig rundt en tett hekk, snur i en gruset oppkjørsel. I vinduet står det en eldre dame, det ser ut til at hun snakker i telefonen. Hun ser meg ikke først, men da hun får øye på meg, forandres ansiktet, som om noen plutselig truet henne. Selv om jeg hilser, står hun bare der, i vinduet. Jeg kjører fortere enn jeg pleier. Legger husene, boligfeltet bak meg. Hvis jeg ikke hadde overtalt Syverstad, ville noen andre kommet, det er mange som kan gjøre jobben, sa han, mange som vil hjelpe. Jeg titter i speilet. Jeg trenger ikke hjelp, ikke av noen. Blomstene på kista vibrerer. Jeg prøver å la være å tenke. Arvid Aas har nesten kommet ut til hovedveien, han 11
er i fint driv opp den siste bakken. Denne gangen ser han meg ikke komme, og jeg legger bilen ut i venstre fil, glir stille forbi. Jeg blinker to ganger, en liten hilsen. I speilet ser jeg at han stanser, synker litt sammen i overkroppen. Skiltet til campingplassen blinker blått i sola. Noen måker veksler på å stige og falle i horisonten. Havet glitrer. Det var Cathrine som mente vi burde få oss en campingvogn, et sted å reise til. Vi brukte litt tid på å bestemme oss, men så fant vi denne plassen. De fleste vognene står tomme nå, ingen som titter nysgjerrig ut gjennom vinduene. Bak serviceanlegget er gressplenen der teltturistene pleier å ligge, brun og slitt. Jeg går ut foran vogna vår, og det er ikke riktig, alt er feil. Likbilen. Den svarte dressen. Det hører ikke hjemme her. Jeg forsøker å titte inn, få øye på bordet, de tomme stolene, men det går ikke. Cathrine mener det er best å trekke for gardinene når vi ikke er her, stenge det sterke lyset ute. Simen liker å være i teltet om kveldene, når mørket kommer. Da sitter han ofte med beina oppunder seg, spiller på Ipaden eller ser på YouTube. Han er ikke stor nok enda, for han tror at alt kommer til å vare. Jeg finner den hvite sparkesykkelen hans, lent mot gjerdet bak vogna. Den har allerede begynt å ruste. Jeg snur meg mot likbilen. Strammer slipset. Sola inn gjennom de sorte bilvinduene. Den er så liten den kista, svever som et isfjell. Jeg plukker opp sparkesykkelen, setter den foran forteltet. Simen liker at den står der, i teltåpningen. Deretter går jeg inn. Lufta som slår mot meg er varm, tung. Jeg får 12
ikke puste, forter meg ut igjen og spyr foran likbilen. Da ringer telefonen. Jeg står med hendene på knærne, kjenner vibrasjonene på innerlomma, nærmest hjertet. Det er Cathrine. Hvor er du? Jeg svarer ikke. Svar meg, sier hun. Hvor er du? Vi er snart på vei ned til bryggene, sier jeg. Ikke vær dum, sier hun. Ikke gjør det. Vær så snill. Det går ikke. Du vet det. Det går bare ikke. Herregud, svarer hun. Hva skal jeg si? Hva skal jeg si til de andre? Si at det ikke går. Nå kommer du, sier hun. Sett deg i bilen. Jeg fant sparkesykkelen, sier jeg. Da blir det stille. Men jeg hører pusten hennes. Kjære deg, sier hun. Det er nok som det er, ikke gjør det verre. Vær så snill, jeg ber deg. Kjør til kapellet. Likbilen glitrer. Et svart smykke i sola. Han elsker å være her, sier jeg. Jeg visste det. Jeg visste at du kom til å ødelegge. Du visste det, sier jeg. Hva har du tenkt å gjøre? Nå klatrer han bak campingvogna, sier jeg. Han har allerede passert den vindskjeve furua. Han skal visst opp på toppen av fjellet. Gi deg, sier hun. Jeg vil ikke høre. Det blir stille litt, så spør hun plutselig: Hva har han på seg? Den røde genseren du kjøpte i London. Og fotballshortsen. En svak trekk kommer inn fra havet, det lukter salt. Tre måker stuper lydløst ned fra toppen av fjellet, skjæ13
rer himmelen i to. Jeg blunker, kniper øynene sammen, strever for å holde tårene borte. Han roper ned til meg, sier jeg. Hører du det? Jeg trekker pusten. Cathrine er taus. Måkene har fløyet helt ned til bryggene. Der går de rundt, rastløse, før de plutselig begynner å hakke på en av bryggestolpene som om den var et kadaver, gir seg ikke før den største måka gyver løs på de andre, jager dem ut mellom båtene. Nei, sier hun. Du får ikke lov. Lov til hva? Stjele sorgen min. Jeg rusler bort til bilen. Det sitter allerede noen døde insekter i grillen, tynne vinger som spriker i alle retninger. Vi kommer snart, sier jeg. Så legger jeg på, begynner å gå nedover mot svabergene. En kveld vi var på vei til kiosken veltet han med sparkesykkelen. Slo hull på kneet. Han ropte og skrek så hele campingplassen hørte det, og jeg husker at jeg ble flau, hvorfor skriker du sånn, vet du ikke at alle hører deg. Jeg stanser der han veltet, der han lå. Den grå asfalten, noen løse steiner, ingenting som minner om den gangen. Jeg setter meg på huk, løfter ham opp. Kjenner de smale armene, den lette kroppen. Det er tullete, jeg vet jo det, men den gangen var jeg mest opptatt av de andre, av alle som kom for å se. Det går bra, sa jeg, bare et lite skrubbsår. Jeg smilte og rufset ham i håret. Så løp han rett opp til Cathrine, til trøsten der. Mens jeg ble stående igjen, pratet om andre ting, om været, hetebølgen som var varslet. Hele kvelden satt han på fanget til Cathrine, limt fast. Det var for seint for meg, jeg fantes ikke len14
ger, og ingenting kunne forandre på det. Da mørket kom lå jeg inne i vogna, alene. Lyttet til stemmene deres ute i forteltet, til alt det som ikke ble sagt, men som likevel var der, i stillheten, det vennlige toneleiet. Jeg har ham på skuldrene. Vi går forbi doene, lekeplassen hvor det henger en blå genser over en av huskene. Den er skitten, full av sand. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har sittet ved lekeplassen. Etter hvert gikk vi fra sandkassa til klatrestativet, det tok et par år, og snart er det stupebrettet, stupebrettet og båtene. Jeg snur meg, titter opp mot vogna vår. Til neste sommer skal vi plante en hekk for å skjerme oss, vi har allerede planlagt det, hva vi kan gjøre der, med hverandre, når ingen ser oss. Telefonen vibrerer på innerlomma, igjen og igjen. Vi skal jo bare ut på stupebrettet, tenker jeg, at hun ikke skjønner det. Hele sommeren har han mast om å få hoppe derfra, men Cathrine har sagt nei. Hun kan være så beskyttende. De store øynene, usikkerheten i dem, og hendene som hele tiden holder ham. Vi står tre–fire meter over den mørke vannflaten. Jeg skjelver i lårene og ser ned på de blankpussede skoene mine. Jeg er sikker på at Simen ler, han klarer nok ikke la være, kjenner suget i magen. Jeg har alltid tenkt på latteren hans som befriende, ekte. Nå gjør den bare vondt, er fremmed, enda den høres ut som før. Jeg tar et skritt frem, helt ut på kanten. Vi gjør det, tenker jeg, vi bare hopper. Det blir perfekt, Simen, ikke vær redd. Er du klar? Da er det en stemme bak meg. Det er han som driver campingplassen, han står der i en blå kjeledress, titter på meg med smale øyne. Jøss, sier han. Er det deg. 15