Døtre av en ny tid

Carmen Korn

Døtre av en ny tid Oversatt av Ute Neumann

Carmen Korn Originalens tittel: Töchter einen neuen Zeit Oversatt av Ute Neumann © 2016 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63168-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Ullstein Bild Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitatet på s. 42 er hentet fra: Goethe: «Vandrerens nattdikt». Gjendiktet av Odd Magne Hansen i Goethes blå sonetter, Brage forlag 1999.

Sitatet på s. 176 er hentet fra: Bertolt Brecht: «Om den stakkars B.B.». Gjendiktet av Georg Johannesen. Bertolt Brecht (1898–1956). Den norske lyrikklubben 1999.

Sitatet på s. 223 er hentet fra: Humperdincks Hans og Grete, oversatt av Morten G. Kielland. Statens operahøgskole, 1996.

Mars 1919

Henny løftet hodet og lyttet. En velkjent lyd steg opp fra bakgården og nådde henne i tredje, lengselsfull som klokkeklang og svarttrostsang. Den brakte frem minner om barndommens lørdager. Sommervær. Vannglitter i regntønna.

Hvite ripsbusker langs den innerste muren i bakgården, som hun fikk lov til å forsyne seg av. Duften av kaken som sto i ovnen til søndagen. Faren som kom hjem fra kontoret og lavt plystrende tok av slips og skjortekrage.

Henny gikk og åpnet vinduet og lyttet til lyden som tryllet frem alle disse bildene. Hviningen fra den gamle husken.

Det var ikke sommer på lenge ennå. Guttungen nede på husken hadde grovt strikkede gamasjer og en kort vinterjakke, himmelen over ham var grå, buskene fortsatt nakne.

Men seljetreet begynte å få gåsunger, plenen var rammet inn av klosterklokker, og også lyset virket mer håpefullt enn bare noen dager før. De mørke vintermånedene var over, og de mørke krigsårene med dem.

«Men jenta mi, står du i den kalde trekken i bare nattskjorta.» Henny snudde seg mot moren som kom inn og stilte seg hos henne ved kjøkkenvinduet. «Klokka er ikke engang åtte, og så slipper Lüder-kjerringa guttungen ut i bakgården.»

Else Godhusen ristet på hodet. «Men nå må du få fart på deg. Det er varmt vann på kjelen, jeg skal fylle vaskefatet for deg.»

Gutten smatt ned fra husken og forsvant ut av Hennys synsfelt. Han tok sikkert veien gjennom kjelleren og inn i huset. Husken svingte ennå en stund. Henny snudde seg vekk 7

fra vinduet og mot servanten, slo kaldtvann i emaljefatet med kokvarmt vann og dro i forhenget av solid, hvitt bomullstøy med en vakker hullsøm en fingerbredd over gulvet. Noe så bortkastet. Gardinringene gled over jernstanga, og det hvite bomullstøyet laget et lite avlukke midt på kjøkkenet.

Det var faren som hadde satt opp jernstanga, like etter Hennys tolvårsdag. «Jenta begynner å bli stor», hadde Heinrich Godhusen sagt. «Hun kan ikke vaske seg midt i glaningen på oss mer, det går ikke an.» I går var Henny blitt nitten år, og faren hadde vært død i flere år. Han falt i den store krigen.

Henny tok av seg skjorta og tok såpen som lå i skålen og duftet av fioler. Ikke som de vonde krigssåpene som knapt inneholdt fett og besto av nær sagt alt som lot seg kverne, til og med leire. Hun dyppet den kostbare såpen kjapt i vannet og lot den deretter gli fra den ene hånden til den andre, til den fikk et tynt lag skum. Så begynte Henny å vaske seg fra topp til tå.

«Det dufter over hele kjøkkenet», sa moren, tydelig stolt av presangen. Fiolsåpen hadde ligget på gavebordet. Sammen med en jordmorkoffert, som var brukt, men i god stand. Else Godhusen hadde ofret litt margarin for å få det mørke læret til å skinne. «Til den fremtidige jordmoren», hadde hun sagt.

«Jordmor er enda finere enn sykepleier. Far ville vært så stolt av deg.»

Mor og datter hadde prøvd å snakke ham fra det da han spontant hadde besluttet å melde seg som frivillig i en alder av trettiåtte. «Jeg vil ikke at du skal leke helt», hadde Else sagt.

Men Heinrich Godhusen lot seg rive med av den patriotiske rusen som feide over landet i august 1914. Han viftet med hatten. Ikke med den stive skalken, men med den lette stråhatten som lot seg svinge så muntert. Leve Tyskland! Leve keiseren! Hornorkesterne spilte, det stakk opp blomster fra munningen på geværene.

Så dro han i krigen, falt og endte i masurisk jord. Landvernets andre bataljon var blitt sendt til østfronten så tidlig som september. «Krigen er et helvete», hadde Heinrich skrevet til Else. Men det visste ikke Henny noe om.

8

«Jeg tror nok Käthe var ørlite misunnelig på kofferten din», sa Else Godhusen. «Jeg er spent på hva slags ræl hun stiller med i Finkenau. Tenk at de tok henne inn, hun er ikke bestandig like nøye med hygienen. Jeg så straks at neglene hennes ikke var helt rene.»

«Men mamma, nå må du gi deg», sa Henny bak forhenget. Hun var glad i barndomsvenninnen. Käthe hadde nølt en stund før hun også bestemte seg for å søke om plass på jordmorutdanningen. Fødeavdelingen på Finkenau sykehus hadde utviklet seg til en av de beste i landet de siste fem årene, det var kanskje litt vel ambisiøst for forsorgsarbeidersken Käthe.

«Du har kjent Käthe siden hun var seks, men noen ganger virker det nesten som om du ikke liker henne.» Henny tok skjorta som lå klar på stanga.

«Du trenger ikke kle på deg der inne. Du tåler vel at din gamle mor ser deg naken, og her på kjøkkenet er det godt og varmt.»

Henny trakk forhenget til side og sto der i skjorta. «Hørte du hva jeg sa?»

«Hentet jeg ikke fars siste flaske med rhinskvin opp av kjelleren for å dele den med deg og Käthe?»

«Men liker du henne?»

Hennys mor tok seg god tid med å svare. «Jeg liker Käthe», sa hun til slutt. «Men du er rett og slett et hakk finere enn henne.»

«Moren din er en snobb», hadde Käthe sagt kvelden før, da hun sa ha det til Henny utenfor inngangen. «Og da har jeg ikke engang nevnt hvor trangsynt hun er politisk.»

Det hadde begynt som et muntert bursdagsselskap. De tømte flasken med Oppenheimer Krötenbrunnen fra 1912 og drakk en flaske musserende som var oksidert av elde. De skålte for Henny og for faren hennes, for at han måtte hvile i fred, og deretter for fremtiden og for jordmorgjerningen. De spiste smørbrød med hakket løk og sylteagurk til, Else hadde funnet en velfylt krukke blant alle de tomme sylteglassene.

«En gang bestilte Heinrich og jeg buljong med løvflak av 9

ekte gull», hadde moren fortalt og drømt seg bort til førkrigstidens glans. «På Cölln’s Austernstuben. Faren din var ikke særlig glad i østers, det smakte for mye fisk for hans smak.»

«Gull i suppa.» Käthe hadde ristet på hodet.

«På Hotel Reichshof har de små franske kaker med rosa glasur og sukrede mandler. De glitrer, de også. Men du får dem ikke på rasjoneringskortet.»

«Du har nå alltid vært så grådig på kake.» Hennys mor hørtes fornærmet ut, hun skulle gjerne gasset seg litt mer i gamle minner. «Tenk at det er lov å selge petits fours igjen allerede, enda vi nettopp var i krig med Frankrike. Hva har du forresten på Reichshof å bestille, Käthe?»

«Etterpå skal vi spise marmorkake», skyndte Henny seg å kaste inn for å styre samtalen ut av faresonen.

«En liten kake, bare. Vi hadde ikke nok råvarer til den store formen. Den forsvinner nok fort i dessertmagen til Käthe.»

«Da er det kanskje best å la den være», sa Käthe. «Det er jo nesten så man får vondt av den, stakkars liten.»

Kanskje tålte ikke Else Godhusen alle boblene. Henny ga gladelig den musserende skylden for at moren stemte i den ulykksalige sangen.

De skal ikke få den, den frie, tyske Rhinen, om de så skriker som grådige kråker.

«Krigen var en forbrytelse», hadde Käthe sagt midt i linje to.

«Den var til skade for alle parter. Og keiseren er en kjeltring.»

«Det var et spørsmål om dyd og moral. Jeg skal ikke ha noe kommunistsnakk på mitt kjøkken, Käthe!»

Det var da stemningen snudde.

Käthe gikk hjem det korte stykket til Humboldtstrasse, der hun hadde bodd med bare foreldrene siden småbrødrene døde. Og et lite sekund tillot Henny seg å drømme om et eget rom. Et rom uten morens evige, dominerende nærvær.

10

Hun og Käthe hadde vokst opp med utsikt til hverandres gårder. Da Henny skulle begynne på skolen, hadde familien flyttet til den femetasjes hjørnegården øst i Uhlenhorst, ikke langt fra Barmbeck. Allerede på første skoledag hadde hun lagt merke til jenta med de svarte flettene og forkleet på skeive. Käthe gikk og bar på et kremmerhus, akkurat som Henny. Begge hadde kluter hengende utenpå sekken, til å tørke av skifertavlene med. Klutene flagret. Flettene flagret.

Et par svarte fletter. Et par lyse fletter. En stormfull dag.

«Se så sjuskete de har knyttet forkleet til den jenta», hadde Else Godhusen sagt. Det samme hvasse blikket allerede da, den samme mangelen på raushet.

Før hun gikk og la seg i går, hadde moren sunget enda tre lange vers av den pokkers sangen av full hals, bare for å trosse Henny. Den siste linjen forfulgte henne inn i søvnen.

Til siste mann går under i flodens strie strøm.

Ordene fortsatte nådeløst å gjalle inni henne. Det var hviningen fra husken som til slutt hadde fortrengt dem.

Henny tok på seg den lysegrå drakten av kamgarn som Else hadde sydd av farens dress, og en hvit, plissert bluse. Så tok hun på seg knappestøvlene og snørte dem.

«Du har pyntet deg, ser jeg», sa Else. «Du får nyte friheten en siste gang, da. Men kom hjem til middag.»

Henny ga Else et lite kyss på kinnet og lukket døra etter seg. Vel nede på gata kikket hun opp et øyeblikk og vinket til Else, som sto i vinduet i tredje som hun pleide. Så bøyde hun seg ned og snørte den ene svarte støvelen på ny.

I utstillingsvinduet til skoforretningen Salamander sto det et par pumps. I mykt, semsket skinn. Kanskje hun skulle unne seg dem, nå som hun begynte i lære på Finkenau? Trippe lettføtt inn i det nye livet. Bort fra Else.

«Nå er vi i gang!» hadde Käthe sagt i går kveld og løftet knyttneven til avskjed, mens Henny sto i døråpningen og så etter henne. Som barn hadde de brukt seks til åtte store byks på å komme seg fra Hennys gård på hjørnet av Schubertstrasse og til Käthes gård rett overfor i Humboldtstrasse. Det var Käthe som hadde stått for de dristigste sprangene.

Et eget rom. En dør det gikk an å låse. Hun ville hatt råd til 11

det med lønnen hun fikk som sykepleier. Men Else nektet å la henne dra, og det viste seg å bli en styrkeprøve bare å flytte ut av foreldrenes soverom, der hun siden krigens dager hadde sovet på farens side av ektesenga, i stedet for i feltsenga hun hadde hatt som barn.

Men Henny bestemte seg for å okkupere den lille dagligstua som sto skinnende ren og ventet på en viktig anledning, og redde opp til seg på sjeselongen helt til moren endelig lot henne bære ned feltsenga fra loftet og sette den opp i stua.

Det var i fjor vinter, og siden hadde nøkkelen til stuedøra vært sporløst forsvunnet.

I morges, da hun lyttet til lydene fra husken, var det også et annet minne som dukket opp i hodet hennes. En gang hadde hun funnet en død humle i bakgården. Vesle Henny var blitt forundret over at humler kunne dø om sommeren. Faren hadde tatt humlen og lagt den i den store hånden sin, og så hadde han båret den bort til seljetreet og begravd den.

Den snille faren som var blitt trukket inn i krigens galskap.

Vår Gud han er så fast en borg, hadde han sunget foran speilet mens han barberte seg den siste dagen han var hjemme.

Datteren savnet Heinrich Godhusen så inderlig.

«Da må du lære deg å skrubbe fingrene ordentlig, når du skal bli jordmor», sa Karl Laboe og satte blikket i datterens rygg.

«Det skal jeg nok klare», sa Käthe. «Skrubbe fingrene, mener jeg.» Hun øste vann med begge hender og slo det i ansiktet på seg. Resten fikk hun ta senere, når faren stakk ut.

«Ligner mer på en kattevask, spør du meg.»

«Jeg tar heller en tur på det offentlige badet når du skal glo på den måten.»

«Ikke bli frekk nå, Käthe. Det er fortsatt mitt bord du parkerer føttene under, og sånn blir det vel en stund fremover, når du skal slite deg gjennom jordmorskolen.» Karl Laboe satte hendene i kjøkkenbordet og kom seg møysommelig opp av kanapeen. Han hadde et stivt bein etter en arbeidsulykke på verftet, men skaden hadde da i hvert fall reddet ham fra 12

krigstjeneste. Skjønt livet her på hjemmefronten hadde ikke akkurat vært en dans på roser, det heller. To kvinnfolk på nakken og ikke noe å bite i.

«Mor kommer sent hjem. Fått seg ny vaskejobb, i Fährstrasse. Steller og ordner for fiffen.»

«Vet det. Så, kom deg ut nå!»

«Ikke mas på den gamle faren din», sa Karl Laboe og tok stokken som sto lent til bordkanten.

Käthe trakk pusten dypt da hun endelig hørte inngangsdøra slå igjen bak faren. Hadde hun skaffet seg jobb på fabrikken, ville hun snart hatt råd til noe eget. I stedet skulle hun gå to endeløse år i lære. Men samme det. Henny hadde rett.

Når skulle hun våge å satse, om ikke nå som hun var nitten?

Hvorfor måtte faren være så negativ til at det eneste gjenlevende barnet hans prøvde å komme seg opp og frem?

Hun tok av seg underskjørtet og begynte forfra med kroppsvasken. Vannet var for lengst blitt kaldt, og såpen var så grov at det føltes som å holde en pimpstein mellom hendene.

«Jeg synes det er helt fantastisk at du vil drive det til noe her i livet», hadde Rudi sagt, gutten hun hadde møtt gjennom arbeidernes ungdomsfylking nå i januar. Rudi med de mørke krøllene, som var typograflærling hos Hamburger Echo. Seks måneder yngre enn henne. Han leste dikt for henne hele tiden.

Eller ikke hele tiden, akkurat. Men det hadde skjedd fire ganger i løpet av de to månedene som var gått siden januar. Godt mulig at han kom til å lese et femte dikt for henne i dag, mens de mumset i seg en av de små firkantede kakene på Reichhofkafeen. Hun hadde ennå ikke spurt hvor Rudi fikk penger fra til den slags ekstravagante fornøyelser.

Lina åpnet skapet og tok frem en stor linduk med morens initialer. En av de få pene gjenstandene i husholdningen som ikke var havnet på svartebørsen, men det hadde likevel ikke vært nok til å få dem alle fire gjennom den elendige kålrotvinteren. Faren hadde dødd to dager før julaften 1916, og moren i januar. Den gamle huslegen hadde skrevet hjertesvikt i dødsattesten, men det var en eufemisme. Fortvilelsen i ansiktet på 13

Lud, som knapt var femten år den gangen, forsøket på å fortrenge erkjennelsen av at foreldrene hadde sultet seg i hjel for at barna skulle overleve.

Ekteparet Peters hadde måttet vente mange år før de endelig fikk barn, de var begge over førti da Lina ble født i 1899, og så hadde Lud kommet to år senere. Faren og moren elsket Karoline og Ludwig over alt på jord, og de hadde ofret seg for dem. Det var en tanke som knapt var til å bære. Og Lud hadde det enda vondere enn henne.

Lina skuttet seg, som for å riste av seg de mørke tankene. Så åpnet hun døra til det vesle kammeret ved siden av kjøkkenet, der broren hadde bygd dusj. Han var dyktig med hendene. Kanskje han heller skulle gjort noe praktisk enn å begynne i lære som kjøpmann. Lud ville bli kjøpmann fordi faren hadde vært det. Alt dette strevet for å holde fast noe uhåndgripelig. Hva var vitsen? Det var bare sitater fra en svunnen tid.

Hun kledde av seg, la klærne på krakken og stilte seg i dusjen. Til å begynne med kom det bare noen dråper. Lud hadde koblet dusjen til vannledningen på kjøkkenet, vegg i vegg med det gamle spiskammeret. Ingen perfekt løsning, men det var mye bedre enn å stå foran servanten og skvette litt vann på seg nedentil og oppe. Det var uansett lenge siden de hadde hatt matreserver å oppbevare i spiskammeret. Det lille de hadde fikk lett plass i kjøkkenskapet og i vindusposten.

Såpen skrapte mot huden, men til gjengjeld begynte vannet å strømme. Lina vasket gåsehuden og tørket seg til hun var rød over hele kroppen. Blikket hennes falt på kleshaugen.

Noe så latterlig som å gå med korsett når man lett kunne telle hvert eneste ribbein på kroppen. Det holdt lenge å snøre den altfor vide kjolen med et belte.

Den andre krigssommeren hadde tegnelæreren deres oppfordret elevene til ikke å gå med klær som var så trange at det var vanskelig å bevege seg i dem. Når han sa hvalbarder, hørtes det ut som noe uanstendig. Den unge tegnelæreren beundret Alfred Lichtwark og var tilhenger av reformpedagogikken, og seksten år gamle Lina forelsket seg udødelig i 14

ham. Senere fikk hun vite at han hadde falt på slagmarken i Frankrike, i det landet der han hadde drømt om å leve.

Det Lina satt igjen med, var en fornemmelse av hvordan det var å elske en mann, og en plan om å komme seg gjennom lærerhøyskolen og på sikt bidra til å forandre hele utdanningssystemet. Var det virkelig så formastelig å tenke at den gamle pedagogikken hadde sin del av skylden for den grusomme krigen? Man hadde fostret en hær av undersåtter.

Helt til krigens siste dager hadde hun vært redd for at Lud skulle bli innkalt. Men han var kjøpmannslærling i firmaet Nagel og Kaemp som fremstilte lastekraner til skip og havner, og dermed ble han spart og aldri sendt ut på slagmarken.

Lina hadde lovet moren at hun skulle passe godt på broren, og det hadde hun klart, om ikke annet.

Hun kledde på seg og tok med seg korsettet ut på kjøkkenet. Den skarpe kniven hadde ikke vært slipt på lenge, men den gled likevel gjennom korsettet som om det var smør. Det vekket en følelse i Lina som minnet om begjær. Til minne om tegnelæreren.

Ida ropte. Hun merket selv hvor irritert hun hørtes ut, så hun prøvde igjen, med litt mildere stemme. Kunne denne Mia aller nådigst se til å få fart på seg? Den nye hushjelpen var sta som en geit. Nå kom det varmtvann rett fra springen, piken måtte ikke ned i kjelleren for å bære opp kull til å fyre i ovnen, og likevel måtte hun vente en evighet på badevannet sitt.

Hun gransket de rosa tærne sine, de blanke neglene som tittet frem fra den fotside, myke badekåpen av frotté. Alt på henne var sytten år og rosa.

Krigen hadde vært en fæl tid. Enkelte matvarer var ikke å få tak i, og ganske snart ble det også slutt på nydelige kjolestoffer fra Paris og London. Hun kjente noen som hadde mistet sønnene sine. Men bortsett fra det hadde hun knapt lidd noen nød, og hun hadde ikke sultet. Familien Bunge hadde utmerkede forbindelser.

Denne Friedrich Campmann med utdanning fra Berenbergbanken, han hadde kommet seg helskinnet gjennom krigen.

Faren hennes ville gjerne at hun skulle være litt imøtekom15

mende mot Campmann og fremstøtene hans. Men brydde hun seg om ham?

Ida skjøv fra seg tanken med et lite kast med hodet, selv om ingen kunne se det. Jo, forresten. Der sto geita og glodde.

«Jeg venter på badevannet mitt», sa Ida. «Jeg vil at det skal være ordentlig varmt. Og ha i rikelig med furunålessens.»

«Kan De ikke gjøre det selv? Jeg har nok å gjøre allerede.»

Ida Bunge snappet etter været. Folk var blitt så uforskammede etter revolusjonsdagene! Dette pakket. Hun behøvde bare knipse med fingrene, så kom maman til å sende dette Mia-mennesket på dør. Det virket som om tanken begynte å sige inn hos geita også, for med et kjapt kniks ga hun seg til å skru på kranene og bøyde seg ivrig over vannet som fosset dampende hett oppi badekaret.

«Gi deg med det der», sa Ida. «Gå og gjør det andre arbeidet ditt. Du er rød nok i fjeset som det er. Hvorfor er du så kraftig, egentlig? Har dere så godt med mat hjemme?»

Mia så forlegen ut. Hun neide på nytt og gikk av sted. Hvor gammel kunne hun være? Neppe eldre enn Mia selv.

Ida skrudde igjen varmtvannskranen og hadde oppi mer kaldt. Overdrevent varme karbad fikk huden til å eldes fortere, det hadde maman sagt. Ida tok flakongen med furunålessens og helte en sjenerøs klunk i badevannet. Så låste hun døra, lot badekåpen gli ned på gulvet og unnet seg et langt blikk i speilet. Det hun så var altfor bra for den stive tørrpinnen Campmann, selv om faren mente at han hadde en stor karriere foran seg. Unge frøken Bunge rev seg løs fra synet og steg oppi det dypgrønne vannet som duftet som to hektar furuskog.

En stund bare lå hun der og tenkte på hvordan det ville vært om hun tok styringen selv. Det kunne kanskje vært morsomt, til og med, og det ville i hvert fall satt en stopper for denne ulidelige kjedsomheten.

Henny sto lenge under markisen til Salamander-filialen på Jungfernstieg og så på vindusutstillingen. Pumpsene hun hadde drømt om i flere uker, sto ikke der mer, og alle de andre skoene var blitt enda dyrere. Hun kviet seg for å gå 16

inn og spørre etter de burgunderrøde pumpsene i mykt, semsket skinn. Hun burde heller spare pengene og unne seg noen mindre utskeielser i stedet.

Våren var så vidt i gang, men hun gledet seg allerede til sommeren. Da fikk man mye moro for pengene når man bodde så nær Alster. Hun kunne leie kano sammen med Käthe. Dra og bade i utendørsbassenget i Schwanenwik. Sist gang hun opplevde en sorgløs sommer, hadde hun vært tretten år. Allerede sommeren etter hadde krigsfrykten lurt i bakhodet.

Hun hadde så vidt vært ferdig med opplæringen på Lohmühlenkrankenhaus da hun ble beordret til å jobbe på lasarettet som holdt til i lokalene til blindeskolen i Finkenau 42.

Henny husket den dagen da sykepleierne hadde fulgt de oppegående pasientene ut for å ta gruppebilde. Noen få soldater hadde stilt i uniform, men de fleste hadde båret hvite lasarettskjorter sammen med de meniges enkle soldatluer.

Henny hadde stått bak fotografen og latt blikket vandre fra gruppen med soldater og mot fødeklinikken på motsatt side av veien. En kvinne hadde kommet ut fra porten i Finkenau, og i armene hadde hun båret et bitte lite menneskebarn.

I det øyeblikket skjønte Henny at det var der hun hørte hjemme. Hun skulle ikke bli sykepleier, hun skulle bli jordmor. Hun hadde en sterk indre lengsel etter nytt liv. Hun hadde sett så mye lidelse, så mye elendighet hver eneste dag på lasarettet.

Så hadde krigen endelig vært over i november i fjor, og hun hadde søkt om lærlingeplass på Finkenau. Else støttet planen, selv om lønnen til Henny ville bli sårt savnet i husholdsningskassa.

Henny måtte vente til flere hestevogner, biler og to kjerrer hadde passert før hun kunne krysse Jungfernstieg og fortsette mot Alster. De små trærne på denne siden av veien begynte å få grønne blader, det grå skydekket sprakk opp så den blå himmelen kom til syne, og spurvene laget et voldsomt spetakkel.

Spasere litt. Spise lapskausen til Else. Og så ta turen bort til Käthe og se hva hun drev med denne siste fridagen. Men 17

hadde ikke Käthe sagt at hun skulle møte Rudi i lunsjpausen hans?

Henny holdt på å forgå av nysgjerrighet. Det virket i hvert fall som Käthe likte ham veldig godt, denne gutten som hun hadde kjent siden januar. Hun hadde det ikke akkurat travelt med å presentere prinsen sin. Forelske seg. Det var enda en ting som sto på Hennys ønskeliste.

Käthe valgte en hvit petit four pyntet med sølvperler. Hun skulle gjerne tatt en av de lysegrønne også, de med små fioler av sukker. Men Rudi klarte nesten ikke å sitte rolig, kanskje han ikke hadde nok penger på seg.

De satte seg under en av de store lysekronene som svøpte Reichhof-kafeen i en strålende glans. Det var så godt å sitte her, på solsiden av livet, med en kakegaffel i hånden. Men Käthe la den fra seg igjen, plukket en sølvperle av glasuren og la den på tungen. Forlenge nytelsen.

Rudi drakk en slurk te og stakk hånden i jakkelomma. Et dikt til kaken. Käthe prøvde å se interessert ut, men ordene strømmet bare rett forbi, tankene vandret til moren, som hadde sin første dag i den nye stillingen som storborgerlig vaskekone. Det var Anna som var familiens forsørger, særlig nå som pengene fra Käthe uteble. Faren hadde vært trettifire da han ble skadet i arbeidsulykken, og uføretrygden var beskjeden.

Og her satt hun med Rudi, under en prangende lysekrone.

To unge mennesker som sympatiserte med arbeiderbevegelsen, og likevel elsket pomp og prakt. Var det en selvmotsigelse?

Skjønt Rudi var faktisk enda gladere i poesi enn i pomp og prakt. Han bøyde seg over arket og strøk bort hårlokken som falt i ansiktet på ham med en vakker gest. Han hadde smale, lange hender. Rudi var den peneste gutten hun noen gang hadde møtt. Hun skulle gjerne ha kysset ham her og nå, mens hun fortsatt hadde søtsmaken av sølvperlen på tungen.

Käthe var så oppslukt av egne tanker at hun helt glemte å ta seg god tid med den lille kaken. Borte var den. Og det samme gjaldt diktet.

18