Dommerfruen av Ann O'Loughlin

Dommerfruen

Ann O’Loughlin

Dommerfruen Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Ann O’Loughlin Originalens tittel: The Judge’s Wife Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © Ann O’Loughlin 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm ISBN 978-82-02-53255-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: www.designstudioe.com Omslagsfoto: Trevillion/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.bazarforlag.no

Til John, Roshan og Zia

Takk

For mange år siden dro John og jeg på et spennende eventyr til landet med farger og krydder. Vi reiste på kryss og tvers over hele India, men det var først da vi slo oss ned i Bengaluru, som da het Bangalore, at vi virkelig fikk nyte gleden ved dette herlige og varierte stedet.

Der ble vi kjent med familien Noronha: Olga, nå avdøde Tony og deres to barn, Nikesh og Nitya, og resten av deres utvidede familie. De slapp oss inn i hjertet og livet sitt og gjorde vårt opphold i India til en opplevelse som forandret og forbedret livet vårt for alltid. Vi kommer alltid til å skylde dem en stor takk for den kjærligheten og det vennskapet de tilbød to ukjente mennesker fra den andre siden av verden. Nå er tiden inne for å si takk til Olga Noronha og familien hennes og til alle våre kjære venner i den vakre byen i Sør-India for et vennskap som har vart i over to tiår.

Det å skrive en roman er en langvarig og langsom prosess, og forfatterens familie dras med. Takk til John, Roshan og Zia, som sto ved siden av meg hele veien og oppmuntret meg – jeg er glad i dere. Jeg må også takke agenten min, Jenny Brown fra Jenny Brown Associates, som med vennlige og inspirerende ord hjalp meg med å få utgitt Dommerfruen.

Teamet ved Black & White Publishing har som alltid vært utrolig oppmuntrende, men en særlig takk må gå til 7

redaktøren min, Karyn Millar, for gode råd, og til rettighetssjef Janne Moller for hennes alltid gode humør.

Til sist en takk til alle de skjønne leserne som tok imot Kafeen på Roscarbury Hall med åpne armer. Jeg håper at dere finner like stor glede i Dommerfruen, og til nye lesere som tilfeldigvis har funnet denne romanen, vil jeg si at jeg håper dere liker historien om Vikram og Grace like mye som jeg har kost meg med å skrive den.

Ann

Kapittel 1 Vår Frues asyl, Knockavanagh i county Wicklow, mars 1954 Det gjorde vondt overalt. Den tynne ullkåpen hang tungt på skuldrene og skrapte mot huden. Pudderet han hadde sagt at hun skulle ta på, fikk det til å svi i kinnene.

Skoene han hadde satt fram, var for høye, og blodet dunket i ankelen etter at hun hadde snublet på det siste trappetrinnet på vei ned til bilen.

Grace bøyde hodet ned mot det myke silkesjalet hun hadde knyttet løst om halsen. Tårene presset på. Hun hadde lyst til å rulle ned ruten og hyle, til å kaste seg ut av bilen idet den saktnet farten langs O’Connell Street. Hun så på menneskemengden. En kvinne ventet på å krysse gaten sammen med en mann og stirret snurt på den store bilen med myke skinnseter.

Mannen hennes, dommeren, hadde sagt at hun skulle pakke en liten koffert. «Du har godt av en liten tur.»

Han hadde stått der med korslagte armer og bøyd hode mens hun kledde på seg, og bare ventet på å følge henne ut til bilen. Nå satt han ved rattet – taus og stor.

Dommer Martin Moran tok kystveien til Wicklow som om de var ute på dagstur fra byen. Hun satt ved siden av ham mens tårene rant og lagde grå render i sminken. Gjemt i den ene hånden, inni hansken, holdt hun hardt om en liten hvit marmorbit. Den kjølige stei9

nen ga litt trøst. Tante Violet satt taus i baksetet med et fast grep om håndvesken og så på mens niesen hikstet inn i sjalet.

Skoddene var slått for butikkvinduene i Knockavanagh, for de stengte tidlig. På den andre siden av byen, forbi kjøttfabrikken, stanset dommer Moran ved porten til Vår Frues asyl.

Panikken jaget gjennom Grace. Hun strakte forsiktig fram hånden mot ektemannen, men han trakk seg unna. De kjørte sakte forbi en høy, grå bygning med små vinduer og et vanntårn ute på en sumpete eng. Morris Oxford-en kjørte inn på en parkeringsplass merket «reservert» foran en lav bygning i stein.

«Her skal du bo. I hvert fall en stund.» Dommeren snakket med fast og nøktern stemme. Tante Violet tok et fast grep om Graces skulder.

En dresskledd mann, flankert av to voktere, kom ut fra bygningen med et stort smil og utstrakte armer. Grace ble hjulpet vennlig ut, og skinnkofferten ble hentet fra baksetet.

Mannen i dress hadde svetteperler i pannen. Han tok et skritt fram og bukket for dommeren og tante Violet. «Dommer Moran, Mrs. McNally, kom inn og få litt kaffe.»

«Vi kan ikke bli så lenge.»

Grace prøvde å slite seg løs og snu seg mot mannen.

«Martin, ikke la meg være igjen her.»

Ordene falt i tomrommet mellom dem da Martin ble geleidet inn i den lille bygningen.

Tante Violet viftet med en hanskekledd hånd. «Kaffe høres ut som en god idé», sa hun.

Den nærmeste vokteren satte en albue i siden på Grace. «Ikke lag så mye oppstyr. Vær snill pike nå.»

10

De tok tak under armhulene og løftet henne så høyt at hun mistet skoene.

«Skoene mine, jeg trenger skoene mine.»

«Det er ikke behov for pensko der du skal nå.»

Den ene tok fram nøkkelen og låste opp en tung jerndør. «Du er kanskje dommerfrue, men her inne er du ingenting. Rett og slett ingenting. Kom deg inn, og ta av deg de klærne.»

Grace gikk inn. Hun presset seg inntil veggen og holdt armene over brystet.

«Vær flink pike nå, og gjør som du får beskjed om.»

Hanskene ble dratt av. Silkesjalet gled ned på gulvet.

Kåpen ble rykket av skuldrene, og kjolen slitt av slik at den tynne satengen spjæret i den ene siden. Lyden av revnende stoff hylte i rommet og var som et ekko av skriket inni henne. Hun sto og skalv i kremfarget undertøy.

«Ta dem av.»

«Men …»

Vokteren tok et skritt nærmere. Grace fortet seg med å ta av underkjolen og løsnet bh-hektene mens hun fortvilt prøvde å skjule brystene.

«Av med trusene også.»

Grace skalv. «Jeg fikk barn for bare noen dager siden.»

«Ta dem av.»

Grace dro ned trusene mens skamfølelsen prikket i henne. Hun reiste seg og presset beina sammen for ikke å måtte tisse. Høye og livlige stemmer blafret forbi – hastige adjø, knasende singel, duren fra Morris Oxford-en idet dommeren snudde på den lille plassen og kjørte sin vei.

Hun ble ført mot døren med et skuldergrep.

«Men jeg er jo naken.»

11

Grace fikk en dytt i ryggen og ble ført tvers over gangen til et langt, smalt rom med fem flislagte dusjer. Hun fikk et stykke rød karbolsåpe i hånden, og kaldtvannet ble skrudd på.

«Vær flink pike nå, og vask deg.»

Grace dro såpestykket over kroppen. Den skarpe lukten fikk henne nesten til å kaste opp. Da vannet sluttet å renne, fikk hun utdelt et håndkle og en blå nattkjole i bomullsflanell.

«Hvis bomullsflanell var bra nok for May Minihan i B-fløyen, får det være bra nok for deg.»

Nattkjolen kjentes stiv mellom fingrene, og den var blitt kokevasket så mange ganger at blomstermønsteret hadde falmet for lenge siden.

«Opp med farten.»

De fulgte henne bort en lang korridor. Da de nærmet seg ståldøren i enden, hvinte nøkkelen i låsen. Døren ble åpnet fra den andre siden.

«Kofferten min, hva med kofferten? Kan jeg ikke få kofferten min?»

Grace ble ført bort til en kraftig sykesøster som sto og ventet.

«Fløy E. Raske på.»

Et skydrev innrammet av rektangelformede, møkkete vinduer danset der oppe. Lyden av latter fløt opp nedenfra, hvor de to vokterne pattet på hver sin sigarett og fortalte kantinestaben hver minste detalj om innleggelsen av dommerfruen på asylet.

Kapittel 2 Parnell Square i Dublin, mars 1984 En liten, brun skinnkoffert var spent igjen med lærrem.

Rundt midten var det knyttet rødspettet hyssing.

Den sto i hjørnet mellom dommerens skrivebord og vinduet ut mot bakhagen. Det var som om den var blitt glemt for lenge siden, skjøvet hastig ut av veien og oversett i den mørke kroken.

Emma bøyde seg. Dommeren var død, ellers hadde hun ikke tort å se etter. Håndtaket var tykt av støv, og læret knirket da hun tok tak. Den satt fast. Hun dro hardere og ble enda mer innbitt på å vite hva han hadde gjemt unna. Hun lente seg fram, fikk bedre tak og dro hardt. Det stive læret klagde idet det ga opp kampen, men det hang igjen i gulvet helt til hun klarte å rykke løs kofferten så støvet sto rundt henne.

Den var tung. På det flate lokket var det festet en konvolutt med brun tape. Den var adressert til dommer Martin Moran, Parnell Square 19, Dublin. Den gulnede konvolutten var blitt åpnet, og innholdet var fjernet.

Emma nølte. Han ville ikke ha likt at hun gikk gjennom tingene hans, ikke minst fordi hun først kom hjem etter at han døde. Det var tolv år siden de hadde snakket sammen.

Her, i dette rommet, hadde hun skreket til ham, sagt at han var mer som en fengselsvakt enn en far. Han hadde lent seg tilbake i skinnlenestolen ved skrivebordet foran 13

vinduet og bare stirret på henne uten å prøve å bryte inn.

Hun hadde sett seg over skulderen da hun langsomt gikk mot døren. Hun så at skuldrene hadde stivnet, men han ba henne ikke om å bli. Han visste at hun hadde pakket. Han hadde lent seg bevisst over papirene på skrivebordet før han sakte løftet røret og ba kjøkkenet om å sende opp te. Raseriet slo over henne, og hun tok en bok ned fra hylla og kastet den. Den hadde flakset forbi ham og klasket ned som en død fugl på vinduskarmen bak ham.

Hun la kofferten midt på dommerens store skrivebord og tørket av et støvlag med ermet. Hun gadd ikke lete etter saks. I stedet dro hun i hyssingen, men den gnog seg inn i fingrene og nektet å la seg slite av. Hun gikk frustrert til angrep med brevåpneren og hakket som en slakter til den ga etter.

Hun åpnet spennen på lærremmen og løftet opp låshaspene. Kofferten knirket, og sølvkre pilte unna. Det luktet gammelt lær, og hengslene gnislet da hun løftet opp lokket. En søtlig lukt av innestengt parfyme svevde nølende forbi henne. Emma kjente at hun ble opprømt da hun så det pent pakkede innholdet: en silkenattkjole, rullet sammen slik at den ikke skulle bli skrukkete, en kam og en børste med myk bust, og en liten parfymeflakong, som ble holdt på plass av dusblå silketøfler og en liten sminkepung. To sammenfoldede strikkejakker, en tweedjakke som var pakket slik at den tok liten plass, plisserte linskjørt, et grått og et rødt, og et par svarte sko.

Emma kjente forsiktig etter med fingrene i kofferten til hun kjente en avlang form. En rød notatbok med et bredt bånd rundt. Innenfor omslaget sto navnet Grace.

14

Emma kjente at det knøt seg i magen. Skriften var jevn og pen. Det var bare den første siden som var blitt skrevet på. Det var som om den som skrev, regnet med at hun kunne bruke resten av livet til å skrive ut resten.

22. mars 1954 Martin sier at jeg må reise et sted for å komme til hektene igjen, men han sier ikke hvor. Han er så annerledes, jeg kjenner hvordan sinnet kommer inn av døren før ham. Det er tante Violet som står bak, det vet jeg. Hun har ikke sagt mer enn noen få ord til meg, og ingen av dem var vennlige. Hun er ondskapsfull.

Hvordan kan hun være så slem mot sitt eget kjøtt og blod?

Vikram, hvor er du? Jeg er så bekymret. Har noen fortalt deg hva som har skjedd? Jeg er sliten og utmattet. Jeg skulle ha stukket av sammen med deg, det vet jeg nå. Det kommer jeg alltid til å angre på. Har du reist tilbake til India? Jeg håper du tilgir meg, jeg håper at du ikke mister troen på meg. Jeg håper du tar kontakt, jeg håper du finner meg. Jeg har skrevet et brev til deg og satt frimerke på, jeg må bare finne en postkasse å legge det i. Jeg kan kanskje gå til en landsby eller noe når jeg er blitt bedre, eller kanskje noen kan postlegge det for meg hvis de er snille der, men det blir helt sikkert sladder om et brev som skal sendes med luftpost til India.

Emma bladde gjennom resten av boken i håp om at hun skulle finne mer. Hun hadde vondt i hodet. Grace var moren hennes: kvinnen som hadde satt henne til verden, kvinnen som døde før hun rakk å holde henne, moren hun aldri fikk bli kjent med. Grace var kvinnen hun 15

aldri fikk snakke om. Dommeren tillot ikke at navnet ble nevnt mens han var til stede, han lot ikke noen få lov til å snakke om Grace. Da hun forsøkte, hadde han blitt morsk i ansiktet og snerret: «Nei, vær så snill.» Ansiktet var så fordreid av smerte at hun aldri var modig nok til å mase noe mer.

Hun kjente seg irritert over alt hun ikke kunne forstå, og kastet fra seg notatboken. Den føyk ut av rommet og landet med et dunk på gulvet i hallen mens en liten, rosa konvolutt forsvant under entrébordet. Hun skulle til å hente konvolutten, men da det ringte på døren, ble hun redd for at vedkommende skulle høre henne ute i hallen. Hun snudde seg. Den innstendige kimingen ringte gjennom rommene, men hun overhørte den. Emma trodde at personen utenfor hadde gitt opp da ringelyden ga seg, men kimingen begynte igjen i korte, skarpe skrall som avslørte gjestens utålmodighet. Dørklokkens brrring klødde i hodet og fikk henne til å storme sint ut i hallen. Hun åpnet døren så hardt at den sprang tilbake og traff henne i skulderen. Kvinnen som ventet utenfor, hoppet overrasket unna.

Emma studerte henne. Middelaldrende med blondt hår samlet i en høy knute. Det kantete ansiktet var dekket av pudder, leppestiften var lysrosa, og den hadde smittet av i små flekker på fortennene. Øyelokkene var tunge av blå øyenskygge.

«Naboen din, Angie Hannon, fra pensjonatet. Det var leit å høre om dommeren. Jeg hjalp ham litt, gjorde noen små ærender for ham de siste årene. Jeg tenkte at jeg skulle hilse på. Jeg tok med litt varer, så slipper du å dra på handletur midt oppi det hele.»

«Takk, Mrs. Hannon, men jeg klarer meg.»

«Jeg liker ikke tanken på at du er her helt alene. Hvis 16

du vil, kan du få bo hos meg. Det er ikke så travelt på pensjonatet nå for tiden. Jeg har nok av plass.»

Angie Hannon bøyde seg og løftet den store pappesken på trammen. «Skal jeg bære den ned for deg?»

Emma tok et skritt tilbake slik at Angie slapp inn. «Du kan kanskje sette den på bordet her.»

Angie skjøv den inn på mahognibordet så esken etterlot en sti i støvet. En vinflaske stakk opp ved siden av papirposene med mat, så Mrs. Hannon måtte ha handlet på mer enn én butikk.

«Jeg er rett i nærheten, så det er bare å ringe på. Jeg likte faren din. Han var alltid så hyggelig mot meg.»

«Jeg kom ikke overens med faren min, Mrs. Hannon, vi fant ikke fram til noe vi hadde til felles.»

Angie tok Emma om armen et øyeblikk. «Sånt spiller ingen rolle nå.»

Emma svarte ikke, og Angie gikk ut på trappen igjen.

Emma lukket døren og snudde seg mot dommerens bibliotek. Hun skrudde på ovnen ved siden av skrivebordet og satte seg og så på den åpne kofferten. Sakte tok hun fram det røde linskjørtet og lot det slippe fri fra den stramme rullen. Skjørtet ga etter og foldet ut rynkene med et blaff til det hang langt og rett med alle plisseene på plass. Så en grå strikkejakke, hvor den myke ullen minnet henne om da hun var liten og hushjelpen la klærne hennes i bløt i kaldtvannsstampen for å løse opp ullen og holde den myk. Hun knappet sakte opp knappene og stakk armen inn i boleroermet. Den passet. Da hun steg inn i skjørtet, kjente hun linet vifte lett mot anklene. I skapet i den andre enden av rommet var det et speil. Det hang på innsiden av skapdøren slik at dommeren kunne se om alt satt riktig før bilen kom for å skysse ham til Four Courts hver morgen. Idet hun åpnet skap17

døren, kjente hun et blaff av søt mahogni gli forbi, og den velkjente, intense sigarlukten omga henne. Hun ristet på hodet for å slippe unna.

Når hun snurret rundt, utvidet det plisserte linstoffet seg. Og i det øyeblikket kjente hun seg lykkelig, som en liten jente som hadde sneket seg inn på foreldrenes soverom for å prøve morens klær.

Kapittel 3 Bangalore i India, mars 1984 «Bli med meg, Rosa. Det er bare snakk om to uker.»

«Onkel, da, Anil ville ikke ha likt at kona hans reiser så langt av sted. Har du fortalt mamma om planene dine?»

Vikram lo høyt. «Fortalt det? Du vet hvordan Rhya kommer til å reagere.»

«Kanskje hun har rett. Du er nettopp blitt friskmeldt.»

Vikram tok av seg lesebrillene han hadde brukt for å bla gjennom Indian Express. «Når skal kvinnene i denne familien innse at vi menn faktisk er i stand til å ta viktige avgjørelser selv?»

«Mamma kommer ikke til å like det – hun hater det landet. Kan vi ikke heller dra til et sted med litt historie?

Til London. Besøke dronningen?»

Vikram klappet på puten i rottingstolen ved siden av seg på balkongen. «Sett deg. Det er noe jeg må fortelle deg.»

Med et tungt sukk satte hun seg ved siden av ham.

«Jeg er nødt til å dra dit for å besøke graven til min store kjærlighet.»

«Hva for noe?»

«Grace døde. Jeg dro tilbake til India.»

«Grace? Hva for en Grace?»

Vikram nølte.

«Var hun irsk?»

19

Vikram nikket og reiste seg for å røre ved jakarandatreets syrinblå blomster. «Jeg er nødt til å gjøre det, Rosa.»

«Onkel, da. Det høres ut som om du har tenkt å gå hen og dø.»

«Heller det motsatte, kjære Rosa. Jeg har lyst til å stå ved graven til den jeg elsket. Hva er det som er galt med det?»

«Hvorfor har jeg ikke hørt noe om dette før?»

«Når man kommer så nær døden som jeg har vært, er det mange ting man bestemmer seg for å gjøre hvis man får sjansen. Jeg blir veldig glad hvis du har lyst til å gjøre det sammen med meg.»

Rosa fant Vikrams hånd. «Anil må bare finne seg i det.

Fortell meg om Grace.»

«Grace? Hvilken Grace?» Rhya tasset bortover balkongen i bomullsmorgenkåpen mens hun flettet håret for natten. Hun så fra broren sin til datteren og sluttet å flette håret. «Rosa, du burde gå hjem nå. Kommer ikke mannen din til å lure på hvor du er?»

«Gi deg, mamma, ikke vær så gammeldags.»

Vikram åpnet avisen og ristet den rett for å avlede de to kvinnene fra krangelen. «Vi kan prate videre i morgen, Rosa. Jeg tror moren din har tenkt å sende meg i seng.»

Rhya løftet armene oppgitt i været. «Vikram, du har vært lege selv. Du vet godt hvor viktig det er med hvile under rekonvalesensen.»

Før Vikram rakk å svare, snudde hun og gikk sin vei med Rosa.

«Du skulle ha gitt ham noe å drikke, Rosa, sånn som han svetter fremdeles. Stakkars Vik. Livet har ikke vært nådig.»

20

«Han klager ikke.»

Rhya flettet det lange, grå håret med raske fingre, men så snudde hun seg brått. «Er det ikke det som alltid har vært problemet med Vikram? Altfor snill, altfor ettergivende.»

Rosa la hånden på Rhyas skulder. «Så, så, mamma.

Han er blitt friskmeldt, så det er ingen grunn til å være så urolig.»

Rhya ga opp å flette håret og lot det falle ned over skuldrene mens Rosa lette etter håndvesken ved siden av sofaen.

«Du skulle ikke ha lagt den igjen der. Jeg stoler ikke på den nye tjeneren, og det vet du», sa Rhya.

«Jeg kommer innom i morgen tidlig og tar med noe godt til ham fra Nilgiri’s.»

Da hun hørte at Rosa var på vei ned med heisen, marsjerte Rhya ut til broren igjen. «Du holder på å finne på noe sammen med Rosa. Ikke sant?»

Vikram la fra seg avisen og ba Rhya om å sette seg.

«Jeg vil at Rosa skal bli med meg på tur.»

«Hva slags tur?»

«En tur utenlands.»

Han nølte, og hun kjente hvor urolig hun ble for hva hun hadde i vente.

«Jeg skal reise til Irland, Rhya. Jeg vil at Rosa skal bli med meg.»

«Vikram Fernandes! Er du blitt gal?»

«Det er ingen grunn til å si sånt. Det er på tide at jeg reiser dit. Jeg må finne ut hvor Grace er gravlagt. Jeg må ta et siste farvel.»

«Og hvordan kan du gjøre det uten å fortelle jentungen sannheten?»

Han rakte fram hånden, men Rhya overså den. «Hun 21

er ingen jentunge lenger, Rhya. Kanskje det er på tide at hun får vite det.»

«Hva med meg, da? Hva kommer hun til å tro om meg?»

«Du er moren hennes, Rhya. Hun er glad i deg.»

Tårene rant hos Rhya. «Du kan ikke gjøre det mot meg, Vik. Det kommer til å ødelegge alt mellom Rosa og meg.»

«Det er ikke sant, og det vet du godt.»

«Sa hun at hun skulle bli med?»

«Hva er det som er verst, Rhya? Å holde alt skjult for henne, eller at hun endelig får vite det? Rosa må få vite sannheten.»

Rhya trykket fingertuppene mot pannen. «Du skjønner det visst ikke. Hele livet har hun elsket meg av hele sitt hjerte. Jeg elsket henne, og jeg gjør det fremdeles, mer enn noen andre har gjort her. Du kan ikke ta sjansen på å ødelegge det bare fordi du ikke kan gi slipp på fortiden.

Du kan ikke med vitende og vilje slå vrak på livet mitt på den måten.»

Vikram strakte seg etter avisen for å sperre søsteren ute, men Rhya fikk tak i den først.

«Du holder deg her mens vi diskuterer, Vikram Fernandes. Du får ikke gjemme deg bak den dumme avisen.»

«Jeg tror ikke det er noe mer å si. Jeg vil ikke krangle», sa Vikram med tam stemme.

«Selvfølgelig vil du ikke det, du vil bare få viljen din.

Men det sier jeg deg, Vikram Fernandes, hvis du sier ett ord til Rosa, kommer jeg aldri til å snakke med deg mer.»

Rhya ble stående litt på balkongen og lure på om hun hadde gått for langt.

22

Vikram tok avisen og raslet høyt med den før han begynte å lese om cricketkampen.

Rhya trakk seg stille tilbake til balkongen på langveggen for å roe seg ned og tenke gjennom det som hadde skjedd. Hun skalv på hendene og hadde vondt i hodet.

Vikram var flink til å lage vanskeligheter og overlate til henne å rydde opp. Hun hørte at nattevakten i underetasjen kremtet og la seg på feltsengen. Hun burde gå og legge seg, men tankene var så urolige at det ikke var noen vits.

Hun gikk på rommet og tok fram en av nøklene fra knippet som hang rundt livet, og låste opp sariskapet.

Når det var noe i veien, så hun gjennom sariene. Blant deres historier, sterke farger og deilige stoff kunne hun finne trøst og ro.

Hun lot hånden stryke over hyllene mens fingrene svevde over tunge silkesarier. Mange av dem hadde hun kun brukt én gang, ved en spesiell anledning som ikke kom igjen. Hun strakte seg langt inn og tok fram den sarien hun hadde brukt da de holdt avskjedsfest før Vikram reiste til Irland for lenge siden.

Hun lot den rosa silken bølge over sengen. Borden i lilla og gull skimret under lyspæren og overveldet Rhya med en følelse av ensomhet. Hun var blitt for gammel til å gå med en sånn farge nå, det visste hun. Tjeneren Rani hadde hjulpet henne med å kle på seg den kvelden og passet på at foldene var stive og rette. Blusen hadde en litt mørkere rosalilla farge, en farge som hadde stått fint til det lange håret som ble satt opp i en knute høyt på hodet. Hun hadde brukt morens øredobber, to skinnende gulldråper. Vikram skulle reise til Irland, mens hun hadde begynt på ferden mot ekteskap.

Familien Pinto var blitt invitert til feiringen slik at Mrs. 23

Pinto, Rhyas mor og Flavia Nair, som var blitt innkalt for å forestå alliansen, kunne diskutere framtidsplanene.

Hun hadde vært fristet til å kaste sarien flere ganger, men stoffet var så mykt, og minnet om da hun var ung og så lyst på framtiden, både sin egen og Vikrams, var både så sterkt og så sårt at hun hadde vært nødt til å beholde den. Tanken på alt som hadde skjedd i løpet av året som fulgte, og hvor vrient alt ble for familien, frambrakte et sukk. Før hun giftet seg med ham, hadde hun kun vært på hils med Sanjay Pinto, men uten hans urokkelige støtte ville hun aldri ha klart å takle skandalen som etset seg inn i familien.

Til Vikrams avskjedsfest hadde moren brukt en grønn sari i råsilke med en rosa bord med tykke gullbroderier.

Rhya oppbevarte den innerst i klesskapet. Da slapp hun å se på det grønne stoffet moren hadde brukt for å hedre et land hun senere kom til å hate.

Hun fortet seg å brette sammen den rosa sarien og slengte den tilbake på hyllen slik at hun kunne gå videre til lykkeligere stunder. Marineblått og gull til datterens bryllupsfest på Bangalore Club, en feststemt sari til en festkveld. Den lå ved siden av den gjennomskinnelige silken i høstlig rustrød og grønn til sønnens avgangsfeiring på medisinsk fakultet. Det var sarier som fikk henne til å stråle av skjønne minner om stolthet og glede.

Klesskapet ga henne mulighet til å trekke fram de minnene hun våget å grunne på: De lykkelige dagene lå fremst, lett tilgjengelig, mens sariene som trakk fram triste og vonde familiehistorier, ble oppbevart innerst, hvor det var lettere å overse dem.

På den øverste hyllen lå morens brudesari. Den hadde blitt oppbevart liggende så lenge hun kunne huske. Nå og da så Rhya for seg at Shruthi løftet ned de sammen24

foldede stofflagene i et stille øyeblikk og ristet dem slik at luften slapp til og fikk den praktfulle silkeveven til å glitre i lyset. Borden i ekte gulltråd var tung og bred.

Noen av vennene hennes hadde fått smeltet brudesarien til en liten gullklump, men Shruthi klarte ikke å slippe taket. Den var et vakkert minne fra en fin tid. Rhya strøk over den tunge silken. Hva med Rosa? Kom hun til å passe like godt på morens brudesari? Kom hun i det hele tatt til å snakke med henne igjen når hun kom hjem derfra? Vikram var så egoistisk. Det var ikke til å holde ut. Denne datteren som hun var så glad i – bare tanken på splid såret henne dypt. Rhya kjente tårene presse på.

Hun strøk over den tunge gullborden. Hun måtte huske å henge sarien til lufting på balkongen i morgen tidlig, så fikk hun feie den med seg inn igjen før det ble for varmt i solen.

Kapittel 4 Vår Frues asyl i Knockavanagh, mars 1954 Teppet var for kort. Uansett hva hun gjorde, klarte hun ikke å dekke tærne, og kulden snek seg forbi anklene, la seg rundt knærne og sendte råkalde rier gjennom kroppen. Hun duppet av, men våknet med et rykk like etter.

Spedbarnsgråten var ikke til å få ut av hodet. Hun satte seg opp og stirret ut i halvmørket. Lyset fra månen lagde merkelige grå figurer på sengene.

Jordmoren hadde vært hos henne i ni samfulle timer.

Skoddene var slått for vinduene i Parnell Square 19. Hvis det var noen som hørte skrikene fra en fødende kvinne, valgte de å overhøre dem.

Hun forestilte seg at dommeren satt ved skrivebordet med hodet bøyd over arbeidet.

Jordmoren hadde kjeftet på henne fordi hun bråkte for mye, fordi hun ropte på Vikram, fordi hun maste om at noen måtte si ifra til ham. Hun strakte seg etter barnet da hun hørte de første skrikene i skyggen et sted.

To kvinner hun ikke kjente, hadde stått ved fotenden og ventet, før de forsvant som to spøkelser med teppebylter.

Hun hadde skreket til hun fikk vondt i halsen, hun slo og sparket, prøvde å komme seg opp av sengen. Beina ble ikke med, bare bønnene og tårene.

De hadde sendt bud på tante Violet, og plutselig sto hun der, stram ved siden av sengen.

26

«Dødt. Legen gir deg noe slik at du får sove.»

Grace akte seg ned i sengen og trakk teppet over hodet.

Pasienten som sang hele dagen, ropte i andre enden av salen. Sinte ord vellet ut av henne som om hun ga stemme til all angst og smerte som satt i veggene.

Grace våknet igjen om morgenen da kvinnen i sengen ved siden av ristet henne kraftig i skulderen. «Fort deg, kom deg opp og ut på gulvet.»

«Hvorfor det?»

«Bare gjør det.»

Grace kom seg opp av sengen og sto ute på gulvet da en solid dame med et stort nøkkelknippe rundt livet kom bortover den trange korridoren mellom radene med stålsenger mens hun ropte opp navn og haket dem av på skriveplaten. Da hun kom til Grace, stanset hun og snakket over skulderen til sykesøsteren som fulgte like i hælene på henne.

«Dommerfruen. Se til at hun går til dr. O’Neill i løpet av dagen», sa oversøsteren idet det lille følget bevegde seg videre.

Kvinnen ved siden av Grace lo lett og satte albuen i siden på henne. «Skal jeg kalle deg dommerfruen, eller har du tenkt å si hva du heter?»

«Grace.»

«Fint navn. Bare kall meg Mandy. Jeg heter egentlig Maureen, men Mandy høres finere ut. Som en sekretær i London eller noe sånt.»

De stilte seg i køen foran en tralle hvor det ble servert te og brød.

«Du tror sikkert at jeg må være gal, eller hva?» sa Mandy.

«Det er ikke opp til meg.»

27

«Du tror vel at siden legene har erklært meg sinnssyk, er det sånn det er.»

«De gjør nok arbeidet sitt.»

«Og hva går det egentlig ut på?»

«Du stiller mange spørsmål», sa Grace.

Det fikk Mandy til å le så høyt at en av vokterne kom for å se nærmere på køen.

«Følg på, vi har ikke hele dagen», bjeffet hun og knipset med fingrene.

Hver pasient fikk en blikk-kopp med te med mye melk i.

«Be om brød med smør, smøret gjør at det ikke smaker så tørt», mumlet Mandy mens den unge kvinnen som delte ut brød, sang ut: «Med eller uten?»

Grace fikk en tykk brødskive med smør og ble med bort til Mandys seng.

«Det smaker ikke så verst i dag. Ingen illeluktende grønne muggflekker engang», hvisket Mandy og gransket brødskiven grundig. «De får tørt brød fra Connollys bakeri inne i byen. Tanten min arbeider der og kaster gammelt brød og rosinboller i sekker til gærningene.»

«Dr. O’Neill kan ta imot dommerfruen nå», ropte en av vokterne uten å heve blikket fra bladet hun leste i.

Mandy dro Grace litt nærmere. «Et lite tips: Ikke innrøm at du hører stemmer.»

«Men jeg gjør ikke det.»

«Da er det greit.»

En søster ga klar beskjed om at hun måtte stelle seg.

Etterpå fulgte hun henne ut av avdelingen og bortover korridoren til et lite kontor i enden.

«Dr. O’Neill, her er spesialtilfellet vårt.»

Legen skjøv brillene opp på neseryggen og studerte den unge kvinnen. Ikke engang den utvaskede flanells28

nattkjolen kunne overskygge det vakre ansiktet. Hun hadde milde øyne, og håret hadde fremdeles en moteriktig frisyre og rammet inn ansiktet med myke krøller.

«Mrs. Moran, vet du hvorfor du er her?»

«Mannen min fikk meg innlagt. Jeg mistet –» «Hører du stemmer, Mrs. Moran?»

«Nei.» En ung søster kom inn på rommet og begynte å fikle med skuffene i arkivskapet. Hun blunket til dr. O’Neill, som vendte seg tilbake til pasienten.

«Du er ikke helt i form, Mrs. Moran.»

«Jeg er trøtt. Jeg vil gjerne dra hjem.»

«Hva har du igjen for å være her?»

«Jeg vet ikke.»

«Det var alt, Mrs. Moran. Vi skal evaluere saken din igjen ved en senere anledning.»

«Hva mener du?»

Han gjorde tegn til at søsteren skulle følge pasienten ut. Søsteren sperret for utsikten til legen og ba en vokter om å følge pasienten tilbake til avdelingen.

«Si ifra hvis det skjer merkbare endringer: depresjon, aggresjon, slike ting», mumlet dr. O’Neill til søsteren mens han fortet seg å skrive ut en resept og ga henne mappen tilbake.

Grace prøvde å si noe mer, men søsteren ble stående rett foran henne.

«Kom igjen. Vi har ikke hele dagen på oss.»

«Jeg vil reise hjem.»

Legen og søsteren lo. «Det vil vi vel alle», sa søsteren.

Grace stivnet og rørte ikke på seg da søsteren dyttet henne forsiktig. «Jeg har ikke noe her å gjøre.»

Hun hørte at legen sukket tungt idet han åpnet en annen av mappene på skrivebordet. «Ta tiden til hjelp, 29

Mrs. Moran», sa han med sliten og gretten stemme før han ropte opp neste pasient.

«Vær så snill, jeg har ikke noe her å gjøre», sa Grace med høy stemme, men verken legen eller søsteren svarte.

En vokter kom inn på kontoret og tok Grace i armen.

Han slepte henne av sted idet søsteren snudde seg for å snakke med legen.