Dødsmesse

Arne Dahl på norsk: ONDT BLOD (2002) BLIND JAKT (2003) EUROPA BLUES (2004) SKJULTE DYP (2006) EN MIDTSOMMERNATTSDRØM (2007) DØDSMESSE (2008)

Arne Dahl

Dødsmesse Oversatt av Einar Blomgren

Arne Dahl Originalens tittel: Dödsmässa Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Arne Dahl 2004 Opprinnelig forlag: Albert Bonniers Förlag Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64533-5 2. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitat fra «En sommernattsdrøm» av William Shakespeare er fra André Bjerkes norske gjendiktning

1 Fossiler, tenkte han, fossiler overalt. Han stanset på det øverste trappetrinnet og ble stående bom stille.

Foten dekket halvveis det velkjente mønsteret i den rødlige granittoverflaten i kjellertrappen. Han skrapte lett med foten og flyttet den ti centimeter til siden slik at hele ortoceratitten ble synlig. Levningen fra urtiden glitret svakt i det matte lyset i daggryet som sivet inn gjennom den storbyskitne vindusruten i kjellerdøren.

Han kikket opp på de petroleumsgrå skyene, og i et plutselig øyeblikk med fullkommen klarhet så han at himmelen bak var fullstendig blå.

Lyseblå.

Det varte bare et øyeblikk. Himmelen var grå igjen, grå som vanlig, grå av forbrente fossile brensler.

Foten på fossiler, og fossiler over hodet, i lungene, i blodomløpet.

Fortidens uutslettelighet.

Men himmelen kan bli blå igjen, tenkte han ettertrykkelig og klappet seg på innerlommen i den slitte cordfløyelsjakken.

Han lukket øynene og trakk pusten dypt. Han burde tenke på døden, syntes han. Han var litt skuffet over seg selv. Det kom ingen dype, eksistensielle tanker om dødsøyeblikkets magiske forløp, om tilstanden som ingen noensinne kan fortelle om. Ingen guddommelige åpenbaringer, ingen brådype siste innblikk i en mening hinsides forgjengeligheten, intet liv som passerte revy for hans indre blikk.

7

Han lo. Stille. Det fantes ikke noe særlig liv som kunne passere revy. Det skjedde kanskje akkurat nå, uten at han merket det. Hele tomheten, hele meningsløsheten, alt det han var frastjålet, veltet kanskje forbi uten å etterlate seg et eneste merke i hjernebarken.

Den tomme historien om hans liv.

I stedet tenkte han på dinosauruser. En verden som gikk under og la grunnlaget for en ny. Døde dinosauruser som presses ned under jorden og blir til olje, kull, gass og hviler der til neste verden borer dem fram og brenner dem og sender de giftige levningene deres opp mot himmelhvelvingen.

Himmelen dekkes av utdødde dinosauruser.

Han lo igjen. Like stille. Han strøk seg over konvolutten i innerlommen og tenkte på de tre. De tre kartene, de tre døde brødrene, det tause brorskapet i kjelleren, de krystallklare tankene omringet av et flammende helvete.

Far, tenkte han.

Han gløttet forsiktig på kjellerdøren. Den rå, fuktige kulden i forsommermorgenen smatt straks inn under klærne. Antok han.

For han kjente den ikke. Og ikke kjente han den tunge, klamme stanken, så typisk for Berlin. Han hadde andre ting å konsentrere seg om.

Noen ganger blir enkelte sanser tvunget til å fortrenge de andre for å få større plass. Det eneste han behøvde, var hørsel og syn.

Aldri mer ville han kjenne en lukt, en smak, aldri mer en berøring. Men han ville rekke å se og høre litt til. Så mye som mulig.

Fram til leveringsstedet. Så kom følelsessansen til å ta over fullstendig i de siste sekundene. Han håpet at det ville bli få av dem.

Ja, herregud, tenkte han og kikket ut. Gaten lå helt øde. Noe annet hadde han ikke ventet seg. De var flinke til ikke å synes.

Begge to.

Begge leirene.

Hvis de ikke var enda flere.

De små timene, tenkte han. Når tar de små timene slutt?

Idet han gikk ut på gaten, falt et siste blikk på fossilet i trappen. Han tenkte: Det var så nær et husdyr jeg kom.

8

Det var så nær en familie jeg kom.

Leveringsstedet, tenkte han. Det er det alt dreier seg om nå.

Det er det eneste.

Gaten var en bakgate, litt lurvete, bortgjemt. Et smug. Et sted å bli ranet på. Et skjult sted. En skjult dør til et skjult sted.

Som om de ikke visste om den.

Som om de ikke lå på lur.

Som om de ikke allerede nå, der oppoverbakken begynte, var etter ham.

Det var en flat by. Han visste ikke om så mange andre bakker. Men her kom man opp og fikk et overblikk over de materialiserte drømmene.

Drømmer som materialiseres, blir mareritt.

Han hadde vært så glad i dette stedet, den mikroskopiske parken med en eneste benk der man kunne sitte og se muren strekke seg ut, med ingenmannslandet som en sone, minelagt mer med vanvidd enn med miner. Og det fantes temmelig mange miner.

Men nå stanset han ikke. Han halvveis løp gjennom den tomme byen. Ikke et liv.

Og der nede i gråheten – en kunstig tåke som trolig ikke besto av annet enn forbrente fossile brensler, gamle dinosauruser – buktet muren seg av sted til den ble slukt av den grå himmelen som ikke helt klarte å skjule den halve solskiven han måtte snu seg i den andre retningen for å se.

For solen går opp i øst.

Og blikket hans var rettet mot vest.

Da han snudde seg for å se solen, ante han en bevegelse i byens fullkomne stillhet, men ikke mer enn det. Kanskje fantes den slett ikke der bak ryggen på ham, men inne i hodet hans.

Der hadde mange demoner vokst seg sterke de siste ukene, i takt med at de dukket opp i den ytre verden. Eller var det omvendt?

Det var vanskelig å skille de ytre demonene fra de indre.

De var legio.

Herregud, leveringsstedet. Det var for langt igjen. De måtte ikke komme allerede nå. Hvordan skulle han rekke fram? Han økte skrittlengden, men han kunne ikke begynne å løpe. Da kom 9

de til å skjønne at han hadde sett dem, og da kom de bare til å ta ham. Og da kom helvete til å bryte løs.

De var fremdeles på vakt, ventet. Han forsto ikke helt på hva.

Han klappet seg på innerlommen igjen – og samtidig på sitt eget hjerte. Jo, det slo fortsatt. Under dagboken og de tre delene i den gulbrune konvolutten.

Uten det bankende hjertet ville de ikke være noen ting. Bare tre døde papirbiter.

De tre døde brødrene som han nesten var far til. Og på en måte faktisk var.

Far, tenkte han. Om jeg bare hadde fått treffe deg.

Om du hadde kunnet se dette, tenkte han og økte skrittlengden så mye han våget. Blikket hans gled et kort øyeblikk ut over byen. Forvitrede fasader på de husene som fremdeles sto. En urestaurert, grå ruinby med enda gråere himmel. Det var ikke det du drømte om. Nå som jeg vet hvordan du tenkte. Nå som jeg endelig har lest ordene dine.

Drømmene dine var større enn dette.

Men dette er alt jeg har sett. Dette er min by. Muren, den evige muren, finnes like mye inne i hodet mitt som utenfor. Og de fossile brenslene bor i kroppen min.

En eneste gang hadde han klart å forlate byen. Det var temmelig strevsomt å få reist av sted. Til Moskva. For å besøke fortiden.

For å endre fortiden.

Ennå kunne han ikke skimte parken. Når de første tretoppene kom til syne, ville han begynne å løpe. Ikke før. Alt var stort sett et spørsmål om når de kom til å ta ham. For hvem som gjorde det, spilte ikke så stor rolle.

Han hadde tre veier til parken. De fantes i hodet hans. Sikkert i deres også, men det ville være mulig å lure dem. Burde i hvert fall være mulig, rent teoretisk.

Et nytt blikk over skulderen. Et menneske nå – eller heller en rask bevegelse inn mot en gatedør. En avbildning ble sittende på netthinnen en stund. Et rent synsminne.

Han visste hvem de var. Disse overdrevent velsittende dres10

sene, som om alle brukte samme skredder. Broderlandets så annerledes ut. De brukte ingen skredder i det hele tatt. Skjønt også de var sikkert i nærheten.

De russiske dressene, som en gjeng bønder.

Ingen tretopper ennå. Og lyset i daggryet som tvinger seg fram gjennom det grå. Men ingen mennesker ennå.

Ingen unntatt dem. Har de sluttet å gjemme seg? De velsittende dressene er visst overalt nå. Eller er det bare i mitt eget hode?

To stykker nå. Skarpe konturer mot den matte solskiven. Intet behov for å skjule seg lenger.

Da var tiden inne. Han dreide inn gjennom et stengsel, løp over en lekeplass, kastet seg over en mur, dreide inn i en bakgate i et kryss og løp alt han kunne.

Den andre av de tre veiene til parken.

Skrittene. Han hører skrittene. Knasingen mot grusen på lekeplassen. Du rekker det, du kan rekke det. Du kan fremdeles rekke det.

Han rundet et hjørne og løp lydløst langs en større gate, dreide av igjen, gjennom en bakgård, inn i et vaskerom og ut på den andre siden. Skrittene var borte.

Var de virkelig borte? Han kunne ikke stanse og høre etter.

Det gikk ikke. Og ingen tretopper ennå.

Han gjorde det likevel. Stanset. Lente seg tilbake mot en gatedør, plassert dypt inne i fasaden. Lyttet. Ikke en lyd. Kikket fram.

En gatefeier omtrent femti meter unna. Burde han være der?

Var det ikke for tidlig for en gatefeier? Han mente han kunne skimte en bondsk dress under den blå overallen.

Og løp i den andre retningen, til han faktisk så tretoppene vaie over fasadene.

Var de virkelig der?

Ingenting var sikkert. Unntatt leveringsstedet, konvolutten i venstre innerlomme. Og pistolen i høyre.

Han løper. Snur seg. Gatefeieren er borte. Bevegelser i smugene. Faen. Bondske dresser.

11

Og parken der framme. Kort, langt; langt, kort. Vet ikke, kan ikke avgjøre det. Løper bare.

Skritt. Løpende skritt. Hvor? Hvorfra? Bak, foran?

Inn i parken. Inn blant trærne. Den tetteste treklyngen. De løpende skrittene et sted. Hvor? Vær så snill, ikke se meg nå. Ikke se meg nå når jeg trykker konvolutten ned i det nesten usynlige hullet bak grenene på det mest utilgjengelige treet.

Ikke se meg nå, jævler.

Og han krysser parken. Litt lettere. Hvert skritt er en seier.

Hvert levende skritt. Han er ute på neste gate. Løper vilt nå, vilt.

Det rasler mot asfalten. Gatefeieren. Han ser ham i øyekroken.

Alt er så jævlig dumt.

Det er fire av dem. En gatefeier og tre med bondske dresser.

Han kommer aldri til å løpe fra dem. Det er egentlig ikke dem han løper fra, men fra leveringsstedet. Hvert skritt er en seier.

De kommer nærmere, nærmere. Til et visst punkt, da de plutselig liksom sakker akterut. Hvorfor det? Han løper videre og forstår. Han ser konturene mot den absurde, skitne solskiven som fremdeles ikke er hel. Han ser konturene av de velsittende dressene. Han stanser, snur seg. Gatefeieren og de tre bøndene avventer, tar langsomme skritt forover. De velsittende også. Fra den andre kanten.

Selv er han i midten. Uten utvei.

Det ligger faktisk en liten kirke bak ryggen på ham. En nedlagt kirke som brukes som potetlager. Han kjenner den igjen.

I den ble han døpt.

Jeg skulle ønske jeg kunne be.

Til deg, Gud, som jeg ikke tror på.

Og tiden ble forandret. Han stoppet opp. Pustet ut. Smilte. Kanskje lo. Sank ned på huk mot den nattkalde kirkeveggen. Bare fasader. Ingen alternativer. Ingen alternativer til høyre lomme.

Høyre innerlomme.

Han tok fram pistolen. Ikke for å drepe. Men for å dø.

Han satt der på huk. Pistolen beveget seg sakte mot asfalten.

Tegnet uleselige figurer. Han skottet til høyre. Gatefeiergjengen nærmet seg sakte. Bondeknøler. Blikkene deres var ikke rettet 12

mot ham lenger. De var rettet mot de fire velkledde som kom fra venstre. Han vendte blikket dit.

Ingen så på ham. Ingen lot til å se ham.

Og det var da han begynte å skyte. I begge retninger. Høyt over hodene på dem. Han ville ikke dø og ha drept.

Jeg dør i hvert fall uten å ha drept, tenkte han og skjøt.

De må ikke ta meg, tenkte han. Det har jeg visst hele tiden.

De kommer til å få meg til å avsløre alt.

En kule igjen.

Han sparte den. Ventet på dem. Betraktet reaksjonene deres.

Så hvordan det rykket til i begge leirene. En liten kollektiv rykning av plutselig, avgrunnsdyp innsikt.

Den kom akkurat idet han åpnet munnen og stakk pistolløpet inn.

Den kom altfor sent.

Far, tenkte han.

Så var himmelen fullstendig lyseblå.