Sigbjørn Mostue
Illustrert av Ketil Bleidin
2
Prolog
Det nesten tropiske regnskyllet døde gradvis ut, som om noen motvillig skrudde igjen en kran. De mørke skyene trakk seg bort og etterlot et fargeløst teppe på himmelen. Bortsett fra sildringen fra oversvømte bekker og drypping fra trærne lå skogen i stillhet, som om den fremdeles var rystet etter det voldsomme regnet. I ei skjev bjørk som strakte seg ut over et tjern, ristet en løvsanger seg tørr. Bevegelsen fikk vanndråpene til å løsne fra greina fuglen satt på; de falt ned mot vannet og passerte en sverm med døgnfluer som flagret lydløst opp og ned ved myrkanten. Helt inne ved torva sto en ørret og viftet nesten umerkelig med halen. Blikket dens var låst mot svermen. Ørreten ventet tålmodig på at døgnfluene skulle lande på vannet for å legge egg. Da skulle den slå til, fråtse vilt i de deilige insektene, fylle magen til bristepunktet! Ørreten var så oppslukt av insektene at den ikke la merke til at noen kom listende langs vannkanten: en liten skikkelse med ei fiskestang av bambus på skulderen, sprukken og reparert utallige ganger. Under den slitte lua, som måtte ha vært rød en gang for lenge siden, myste to øyne bekymret ut over tjernet. Rynkene i ansiktet var så dype at huden mest minnet om sammenfoldet lær. – Det er noe gæli, hvisket skikkelsen til seg selv. – Tjernet er ikke slik det skal være: så tyst og dødt, som om noe ondt og mørkt har tatt bolig i det. Mon tro om … Nei, ikke tenk slik, Otteline-mor! Det er sikkert bare noe du innbiller deg. Snart skinner sola, og da vil alt være som normalt. 3
I neste øyeblikk lød et voldsomt plask fra vannkanten bare noen meter unna, som om en kampestein var blitt sluppet ned fra himmelen. Noe stort og mørkt skjøt opp fra dypet, og i vannspruten kjempet en diger ørret for livet. Det så mest ut som om en del av myra var blitt levende og hadde gått til angrep på fisken. Brått ble overflaten brutt av noe som minnet om en slimete hånd. Fisken sprellet hjelpeløs, spiddet på de spisse fingrene. Deretter ble den trukket ned i dypet. Det boblet noen ganger, før vannet la seg og det ble helt stille. – Nei og nei, det er jo styggen sjøl, ynket skikkelsen med den slitte lua. – Nå vil all fisken forsvinne – og hva skal Otteline leva av da? Skal det virkelig bli sult og armod på mine gamle dager? Med nevene knyttet sank den lille skikkelsen ned på knærne og bøyde nakken i fortvilelse. Rundt tjernet sto skogen i stillhet, som om også den sørget over noe.
kapit tel 1
Bonusfamilien
– Det her er bare en så sykt dårlig idé, pappa! Herregud, ass – telttur, liksom … Skulle tro vi levde på 80-tallet. Malin la armene i kors over brystet og kikket ut gjennom bilruta med en munn som var snurpet sammen så stramt at den nesten forsvant. Mathias så strengt over mot søsteren og forsøkte å si med blikket at hun tross alt kunne prøve å være litt grei. Han var enig i at det var idiotisk å bruke helga til å dra opp i marka for å overnatte i telt. Det var ingenting å gjøre ute i skogen. Ingenting! Vel, man kunne jo slå i hjel mygg, dem var det nok av: mygg, knott, maur og en masse andre kryp. Men ellers? Det ventet dem ikke annet enn den totale kjedsomhet. At Ella og Birgitte skulle være med i tillegg, fikk farens opplegg til å rykke enda noen hakk oppover på hatlista til Mathias. Likevel måtte da Malin ha fått med seg at faren hadde det litt tøft for tiden, og trengte ikke å gjøre det enda verre for ham! – Og så jeg som trodde du var blitt litt interessert i naturen, etter alle talene om klimaet som du har holdt for oss i det siste, svarte det fra førersetet. – Ja-ja, uansett er jeg sikker på at en slik tur kan sveise oss sammen, gjøre oss mer til en ordentlig … familie. Faren tok en liten pause. Så sa han, litt lavere, som om han først og fremst snakket til seg selv: – Denne turen er viktigere enn dere tror. Ella må få se med egne øyne hva som står på spill! Han snudde seg og gjorde et mislykket forsøk på å sette opp et entusiastisk smil: – Dessuten har ingen vondt av å tilbringe litt tid i 5
skog og mark. Alle trenger å komme seg ut innimellom, Malin. Du sitter jo bare inne med den mobilen din dagen lang. Frisk luft vil gjøre deg godt. Det var som om en kruttladning gikk av i hodet på Malin: – Gjøre meg godt? Åh, du er bare så …! Smilet til faren forsvant. Han løftet håndflatene som om han ba om fred: – Hør her, jeg vet at dere to ikke akkurat jubler for at Ella og jeg har flyttet sammen. Og jeg skjønner at det er utfordrende å bo på samme rom, men … Malin sendte faren et blikk som skjøt gnister: – Utfordrende? Virkelig? Mathias slenger fra seg klærne på gulvet, fiser som en elefant, tar mobilen min uten lov, roter i tingene mine … Det er ikke bare utfordrende, skjønner du – han plager livet av meg! Det hadde vært mye bedre om han og Birgitte delte rom. – Vel, men slik blir det altså ikke. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde bedre råd, slik at vi kunne ha kjøpt noe større, men … Faren brøt seg selv av, for i det samme ble ytterdøra i bygården åpnet. Ut kom først Birgitte, deretter Ella. Begge slepte på hver sin tunge ryggsekk og myste mot det sterke solskinnet. Faren spratt umiddelbart ut av bilen og løp mot dem for å hjelpe. – Endelig klare til avgang? Det tok sin tid. – Noen måtte jo skru av lysene etter dere, rydde opp etter frokosten, ta med søpla og dessuten plukke med alt dere hadde glemt, sa Ella og løftet opp en gjennomsiktig pose. – Se, der er hodelyktene våre, ja, lo faren usikkert. – Myggoljen også. – Og fyrstikkene, la Ella til. – Lommekniven din. Kvitteringen for fiskekort som du skrev ut i går kveld … – Du tenker nå på alt, kjære. Pappa bøyde seg fram for å kysse Ella. Så langt kom han imidlertid ikke, for i samme øyeblikk gjallet et nys gjennom portrommet så 6
den nervøse puddelen til Karlsen i tredje etasje begynte å ule i panikk. Birgitte pleide ikke å si stort, men du verden som hun kunne nyse! – Stakkars skatten min, som du plages av pollen, kom det trøstende fra Ella. – Det blir garantert ikke noe bedre oppe i skogen. Blikket hun sendte pappa, flommet ikke akkurat over av varme og kjærlighet. Inne i bilen sukket Mathias tungt og så en annen vei. * – Gi deg, Mathias! – Hæ? – Ikke prøv deg, du vet hva jeg snakker om! Mathias rev blikket bort fra den endeløse veien og kikket spørrende mot søsteren. Malin satt lent mot vinduet i et forsøk på å sove. Selv måtte han avfinne seg med det forhatte setet i midten, med dårligst plass til beina og ingen steder å hvile hodet. Han trakk på skuldrene av utbruddet til søsteren og forsøkte å vri kroppen slik at han fikk en bedre sittestilling. På den andre siden hadde han Birgitte. Tause Birgitte, som kun snakket til moren, og da så lavt at andre knapt hørte et ord. Men de store, stirrende øynene hennes talte et tydelig språk: Hun likte Mathias og familien hans omtrent like godt som Mathias likte henne og Ella. Og det var ikke mye å skryte av. Mathias kunne ikke forstå at faren hadde falt for den høylytte dama med kort gutteklipp og kaffegule tenner, som attpåtil var lærer! Han priste seg lykkelig over at det var flere år til han skulle begynne på ungdomsskolen, for Malin hadde hvisket ham i øret noen historier om Ella Kjeftesmella. Som da hun under et allmøte kalte fram tre av skolens verste bråkmakere, og fortalte at siden disse forstyrret undervisningen så mye, var de var skyld i at så 7
mange andre fikk dårlige karakterer. Også Mathias kunne ha litt problemer med å sitte stille på plassen sin, og fikk vondt i magen ved tanken på at en slik offentlig ydmykelse kanskje ventet når han selv ble ungdomsskoleelev. Og nå hadde de altså fått Ella som bonusmamma, som faren ville at de skulle kalle henne. Mathias kunne imidlertid ikke se noe som minnet om «mamma» ved Ella, og hun var i alle fall ingen bonus! – Kutt ut, sa jeg! Mathias skvatt til og spurte forbauset: – Hva er det for noe? – Hva er det for noe, hermet Malin med en geip om munnen. – Mathias, la henne være, kom det oppgitt fra pappa. – Jeg gjør jo ingen ting! – Så hvem er det som blåser meg i øret, da? – I hvert fall ikke jeg! Mathias stirret sint ut gjennom frontruta. Greit, han kunne nok finne på litt av hvert mot søsteren, men akkurat nå var han faktisk helt uskyldig! – Er det langt igjen? spurte Ella med et tungt sukk. – Nja, kanskje 20 minutter eller så, svarte pappa og pekte: – Vi skal ta av hovedveien like der borte, og deretter kjøre innover på en grusvei til vi er framme. Ah, jeg gleder meg, sa han henrykt og kikket seg over skulderen. – Ingenting slår ren, urørt natur. Synes lufta er blitt friskere alt, eller hva? Mathias merket ingen forskjell: Det luktet tyggis fra Birgitte, hårspray fra søsteren og kaffeånde fra Ella. Pappa luktet pappa. – Hvis denne turen din bare er et forsøk på å påvirke meg, så har jeg faktisk bedre ting å gjøre, kom det dempet fra Ella. Pappa forsøkte å le: – Dette er en familietur – vi skal hygge oss, ikke snakke politikk. Det har vi gjort nok i det siste, eller hva? Ella svarte ikke, men det hadde Mathias lyst til å gjøre. Det hadde ikke gått lang tid etter at faren og Ella flyttet sammen, før de 8
begynte å krangle så busta føyk, om noen vindmøller som skulle bygges ute i skogen og en avgjørelse i bystyret hvor Ella visstnok «satt på vippen». Mathias visste ikke hva det betydde, og ikke brydde han seg heller. Men hvis de skulle begynne på’n igjen der oppe ved tjernet, kom han til å pakke og gå hele veien hjem. Han orket ikke tanken på en dag til med krangling og diskusjoner. Det hadde han hatt nok av gjennom oppveksten! Idet bilen la seg over i en krapp sving og skogen lukket seg rundt dem, kom et nytt utbrudd fra Malin: – Kutt ut det der, ellers hiver jeg deg ut av bilen! En hard albue traff Mathias i ribbeina. – Au! ropte han av smerte. – Jeg har ikke gjort deg noe, sier jeg jo! – La nå søsteren din være! Mathias stirret himmelfallen først mot Ella som hadde irettesatt ham, deretter over mot faren, men der var det ingen støtte å få. Et lite fnis hørtes fra Birgitte, og kanskje var det den lille, irriterende lyden som fikk det til å sprekke fullstendig for ham: – Hun har sikkert mensen! – Hva? Det sjokkerte utbruddet kom i et perfekt samstemt kor fra både Malin, Ella og Birgitte. Mathias krympet seg, og var ikke særlig høy i hatten da han kom med sitt forsvar: – Det sa pappa en gang mamma var skikkelig sinna. – Ja vel, så det sa han, sa Ella med iskald stemme. Faren sendte Mathias et strengt blikk i bakspeilet, før han kremtet og ristet på hodet: – Nei, den gutten … La oss heller høre på musikk. Raskt skrudde han på bilstereoen. I neste øyeblikk ble de truffet av en vegg med øredøvende 9
jazzmusikk. Volumet var så høyt at rutene dirret og truet med å sprekke. Febrilsk forsøkte pappa å dempe lyden, men i samme øyeblikk skrek Ella så selv de skjærende instrumentlydene ble overdøvet: – Pass deg for sauene! Pappa kastet seg over rattet og vred det til side. Bilen skjente over grusen og tok sikte på noen svære stabbesteiner på den andre siden av veien. Mathias hylte. De gjorde de andre i bilen også, enda høyere enn vrælet fra jazzvokalisten på radioen. Mens saueflokken bykset i brekende panikk inn mellom trestammene, klarte faren å få rettet opp bilen sekundet før det smalt. Med skjelvende hender skrudde han av radioen. – Herregud, hveste Ella. – Du må jo følge med på veien, mann! – Jo, men … Hvem i alle dager har skrudd opp volumet så til de grader? – Ja, hvem kan det være, tro? svarte Ella spydig. – Du er den eneste som bruker denne gamle skranglekassa av en bil! – Jeg hører aldri på musikk så høyt! Faren ristet på hodet og banket et par ganger på anlegget. – Det må være noe galt inni her et sted. Mathias sa ingenting. Han satt fortsatt stiv av skrekk, men kjente samtidig en viss lettelse. Nesten-kollisjonen hadde fått alle til å glemme den dumme kommentaren hans.