Dinotopia

14

På noen sekunder var jungelen full av skapninger. De var så utrolige at jeg ikke klarte å røre meg. Will, derimot, tok meg i armen og begynte å hale meg mot stranden. Men det var for seint!

Selv om dyrene var gigantiske, beveget de seg utrolig fort, og snart hadde de omringet oss. De hadde truende horn og klubbeliknende haler. De trampet og brølte. Lyden var øredøvende. Jeg kunne ikke tro det, men begynte likevel å innse at skapningene som truet oss var levende dinosaurer.

15

En himmelbax-pilot går inn for landing.

48

Tok fortalte oss at hilsenen kommer fra delfinene, som for lenge siden lærte å overleve ved å ta med seg store mengder luft ned i det mørke havet. Hilsenen har på mange vis blitt en del av skikkene her på Dinotopia. For eksempel er det dinotopiske ordet for et ekteskap eller et nært vennskap cumspiritik, som betyr «puste sammen».

Noen landdyr strekker også ut en klo eller en vinge. Den skal representere delfinenes loffe – som faktisk har alle de samme knoklene som en menneskehånd. Hilsenen «Finn fred» kommer fra dinosaurene, men ingen husker lenger akkurat hvordan den oppsto.

Ceratosaurusen er en fjern slektning av tyrannosaurusen, men ikke like farlig.

For noen dager siden hørte vi et langt, klagende skrik som skar gjennom skyene over Vulkaneum. Et krypdyr med lærvinger kom feiende ned mot oss med et menneske på ryggen!

Mennesket ble kalt en himmelbax-rytter. Da han hadde landet og steget av, stakk han hånda i en liten salveske og tok ut flere skatter – kart, plantegninger, medisiner, leker – mens han fortalte de som sto omkring om nyhetene fra øya.

Dyret han rir på kalles en quetzalcoatlus himmelbax, og må være en av de flotteste flyvende skapningene som har eksistert. Ingen, utenom rytteren selv, våger å nærme seg dyret, og særlig ikke klatre opp på det.

Will legger ikke skjul på hvor fascinert han er av tanken på å fly. Han holder seg hele tiden i nærheten av himmelbaxen, og har begynt å bruke en ny hilsen som han har lært av himmelbax-rytteren. Med hånda løftet sier han: «Pust dypt, finn fred.»

«Pust dypt, finn fred.»

49

De er ikke redd for å dykke.

Den går ved hjelp av fingrene.

Himmelbax-rytteren var ferdig med oppdraget sitt med å levere nye bestillinger til fabrikken, da hun snudde seg på vei opp i salen og sa noe helt uventet: «Will og Arthur Denison, de venter på dere i Fossebyen.»

50

Så løftet himmelbaxen lærvingene sine og forsvant i skyene. Vet hele øya at vi er her? Det gjør meg litt nervøs.

Men skipbrudne er sikkert sjeldne. Will har forresten bestemt seg for at han vil bli himmelbax-rytter.

Vi seilte videre neste morgen. Etter en stund måtte musikken fra hadrosaurusene vike for det fjerne, men dype bulderet fra en stor foss.

På de solrike flekkene langs elvebredden veltet taggete dinosaurer seg. Der de sto, side om side, minnet de om en bølgende brosteinsgate. Med jevne mellomrom dukket det opp et hode som stirret på oss og en munn som ropte ut en advarsel, som Bix som regel oversatte med: «Svarte steiner, hvitt vann!» Og den raske strømmen begynte faktisk å bli sterkere med en gang vi kom til den siste svingen. Vi fikk et kort glimt av byen før båten veltet i den strie strømmen. Da vi klatret opp på klippene og gispet etter luft, så vi for første gang Fossebyen.

58

Hylaeosaurus Polacanthus Euoplocephalus

Det første glimtet av byen 59

Kurver med røkt ål Skrivere

føttene til en forbipasserende. Hver gang kjeven smalt eller monsteret brølte, møtte hun dyret med en ny foss av ord. Bix ga signal til Will om at han skulle kutte løs kurvene. En etter en gikk de i stykker idet de traff bakken med et brak. Mens dyret jafset i seg, trakk vi oss sakte bakover.

Jeg hjalp Bix tilbake i salen. Will utbrøt: «Hva i all verden var det du sa?»

«Vi lagde en avtale», svarte hun og blunket. «Jeg sa at han kunne få godbitene hvis han lar flokken med forsvarsløse prosauropoder, som reiser forbi her i morgen, være i fred.»

Selv om Bix lurte ham, lot hun som hun bare prøvde å være høflig. Men for meg virket det ganske dumdristig, uansett hva Bix sier.

Med tunge, stive steg som fikk bakken til å riste, dukket en tyrannosaurus rex fram i solskinnet.

Den stoppet rett foran oss og stirret sultent på oss.

Så åpnet den de digre kjevene sine og klasket med tennene. Bix sa til Will at han måtte stå klar til å kutte løs kurvene med fisk, mens jeg prøvde å roe ned de vettskremte skriverne.

Til min gru oppdaget jeg at Bix hoppet ned fra salen og over på ryggen til en styracosaurus, for å komme nærmere dyret. Like etter hørte jeg skrekkslagen på mens hun snakket til tyrannosaurusen i et plaprende utbrudd som tydeligvis bare gjorde ham forvirret.

Jeg kan bare sammenlikne motet hennes med det motet et ekorn viser når en nøtt har falt ned foran 83

Stegosaurusen er et veldig jålete dyr.

Camarasaurusen trenger tannlegehjelp ofte.

108

Når styracosaurusen møter fremmede, trenger den å bli roet ned med klapp under haken.

Himmelhopping er en populær sport.

109

GJØR DEG KLAR FOR EN REISE DU SENT VIL GLEMME.

ISBN 978-82-8373-140-8

ISBN 978-82-8373-140-8

Passer best for 6–12 år og dinosaurinteresserte i alle aldre!

9 788283

731408

www.fontini.no