BA
E
FENGSELSKUPPET
JENS & HEDDA LAPIDUS GUSTAF LORD Oversatt fra svensk av
A. Audhild Solberg
Les også:
Originalens tittel: Dillstaligan: Fängelsekuppen Tekst: © Jens Lapidus & Hedda Lapidus, 2022 Illustrajoner: © Gustaf Lord, 2022 Utgitt etter avtale med Salomonsson Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72721-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Oversatt av A. Audhild Solberg Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022, Latvia Satt i 14 pkt Adobe Caslon Pro og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1 POLITIPRAT Det fins et sted som heter Dillstad som nesten ingen vet om. I Dillstad bor Jonathan. Han elsker å se på film og finne opp ting. Moren til Jonathan syns at han burde være litt mer aktiv. Det betyr at han burde finne på ting ute og være mer sammen med andre barn. Men de fleste på skolen syns at Jonathan er teit. Oppfinnelsene hans også. Heldigvis fins det én som digger oppfinnelsene hans, og det er Zasha, som iblant bare kalles Z. De har en egen tyvebande som heter Dillstadbanden. Det fins et tredje medlem i banden også. Lotta heter hun. Lotta har ikke alltid vært med i Dillstadbanden. Jonathan og Zasha trodde først at hun var slem. Men der tok de feil. Ifølge Zasha var det rart, siden han aldri tar feil. 5
Det er ettermiddag, og Jonathan, Zasha og Lotta sitter og slapper av i klubbhuset. Det ligger i en gammel kruttfabrikk som de tømte for skrot og innredet for en tid tilbake. Egentlig var det vel mest Jonathan og Lotta som ryddet og fikset ting. Z hadde nemlig en uvanlig sykdom som gjorde at det var farlig for ham å bære noe annet enn mobiler og brusflasker. Heldigvis varte sykdommen bare i noen timer. Da Jonathan og Lotta hadde fått alt på plass i klubbhuset, var Zasha blitt frisk igjen. Dillstadbanden gjør det de alltid gjør etter skolen: spiser i overkant mange brødskiver med smør på og drikker sjokolademelk. Lotta spiser som vanlig flest skiver. «Den som er sterkest, trenger også mest energi», sier hun, og det stemmer nok, for Lotta er utrolig sterk. Armmusklene hennes er ikke bare store, de er steinharde også. I dag går det virkelig unna med spisingen. Jonathan har nemlig tatt med en ny smart oppfinnelse til å smøre brødskiver med. «Se, du vrir her nede, og så kommer det ut akkurat passe mye smør», sier han og viser fram noe som ser ut som en limstift, bare at den er større. «Det er en smørstift», gliser han. 6
«Dette er en av de smarteste oppfinnelsene dine noensinne», sier Lotta og smører tre brødskiver på én gang. Hun skal prøve å slå rekorden sin fra i går og spise alle tre på under 27 sekunder. «Kan jeg få en egen stift?» Z begynner derimot å se mett ut. «Det eneste som kan toppe dette nå, er brus. Hvorfor har man aldri råd til å kjøpe brus når man virkelig trenger det?» sukker han. Enda godt at mamma ikke er her, tenker Jonathan. Hun maser alltid om at brus er
unødvendig. Dessuten har de sjokolademelk, hva er galt med det? «Husker dere den gangen vi hadde hundre brusflasker her?» mimrer Lotta. «Fytti grisen, så fint det var. Akkurat nå er jeg en av de seks mest brustørste i hele Nord-Europa», erklærer Zasha. Da våkner Jonathan til liv. «En av de seks mest brustørste? Pleier ikke du å være en av de sju?» spør han. «Jo, men når det gjelder brus, så fins det ikke mange som meg, det er noe alle vet», sier Z alvorlig. I det samme hører de noen rope. Da de kikker ut av vinduet, ser de politimannen Ali Svensson nede på bakken. «Kan dere komme ned hit litt?» spør han, men det høres mest ut som en ordre. «Lurer på hva han vil», sier Zasha. «Jeg pleier ikke å snakke med purken.» «Men Ali har alltid vært grei med oss», minner Jonathan ham på. Han håper at Z ikke har tenkt å kalle Ali purk, selv om han vet at det betyr politi på Z-språket. De kommer ned. Jonathan tror at Z er skeptisk til politifolk fordi 8
faren hans sitter i fengsel, han er dømt for bankran. Men ifølge Z var det ikke faren som ranet banken, og Dillstadbanden burde finne bevis for at han er uskyldig og ikke hører hjemme i fengsel. De har faktisk funnet ut noe som kan tyde på at Z har rett. Politiet fant for eksempel et hårstrå i banken som tilhørte faren til Zasha, men de fant også et fingeravtrykk som tilhørte en annen, en de ikke visste hvem var. Det viste seg også at faren til Zasha var for svær til å kunne rømme gjennom et takvindu. Men under rettssaken hørte retten kjempemye på et vitne som sa at faren hadde ranet banken, så derfor ble han dømt. Vitnet, som heter Danny, var en kamerat av faren til Z. «Hvordan går det, unger? Hyggelig å se dere igjen», sier Ali Svensson vennlig. «Det var jo helt kaos på politistasjonen sist vi møttes, så jeg tenkte at nå tar vi en prat i ro og mak.» Jonathan blir kry da han blir minnet på at han og Dillstadbanden hjalp politiet med å finne en ekte tyv for en tid tilbake.
Ali snur seg mot Z. «Du ga meg en farget seddel da, husker du det?» Zasha nikker forsiktig. «Som dere vet, kommer fargede sedler fra bankran», fortsetter Ali. «Det er fargepatroner oppi boksene der pengene ligger, og når noen bryter opp boksene, spruter fargen ut på sedlene. Nå har vi undersøkt seddelen og funnet ut hvilket bankran den er fra.» Jonathan tror han vet hva Ali skal si nå, og han syns det er fint at politiet endelig hjelper dem. «Det jeg trenger å vite nå, er hvem som hadde den seddelen», sier Ali Svensson. Jonathan sier ikke noe, han venter på at Z skal svare. «Vel?» sier Ali. «Jeg kommer ikke til å fortelle hvem som hadde den før du forteller hvilket ran den er fra», svarer Zasha. «Den er fra det ranet faren din ble dømt for, Zasha.» Z sier fortsatt ikke noe. Ali ser på dem etter tur. Da åpner Jonathan munnen. «Det var en
fyr som heter Danny som hadde seddelen. Han kjøpte et trommesett i musikkbutikken og betalte med en masse sedler.» «Jaså, det var interessant informasjon», sier Ali Svensson og noterer noe i en liten bok. «Da sier jeg takk for meg og håper vi ses igjen. Forhåpentlig vet jeg mer da. Vi i politiet skal undersøke saken, det kan dere være trygge på. Og så er det én ting til som er veldig viktig ...» «Hva da?» avbryter Lotta. «Jo, det har seg nemlig sånn», sier politimannen, «at dere er barn, og barn får overhodet ikke blande seg i politiets etterforskning. Er det forstått?» Uten å vente på svar gir Ali Svensson dem et lite nikk og går sin vei. Zasha ser på Jonathan og Lotta og himler med øynene. «Det er på tide å komme til bunns i mysteriet med de fargede sedlene. Jeg er nemlig sikker på at Danny har flere. Og de er altså fra bankranet pappa er dømt for!» «Men Ali Svensson sa jo at vi ikke skulle blande oss.» Z rynker pannen. «Skal vi ikke blande oss i at pappa sitter i fengsel? Kom igjen. Det er klart vi 11
skal blande oss. Vi skal blande oss noe innmari!» «Men at Danny betaler med fargede sedler fra ranet faren din er dømt for, betyr jo ikke at faren din er uskyldig», innvender Jonathan. «Altså, jeg tror på deg, og på at faren din ikke er bankraner, men jeg vet ikke om det holder som bevis.» «Jo, pappa må være uskyldig. Jeg bare vet at han er det», protesterer Z. «Dere skjønner hva vi må gjøre, ikke sant?» Zasha lar blikket vandre fra Jonathan til Lotta og tilbake. «Eh, vi må besøke faren din og fortelle om sedlene?» svarer Lotta usikkert. «Ja, men før det skal vi gjøre som Jonathan sier. Vi skal skaffe bevis! Vi må finne ut hvor Danny har resten av sedlene fra ranet», sier Zasha, og så er den saken klar. Alt er med andre ord som det pleier i Dillstad. Eller ikke helt. Jonathan trenger litt mer klarhet i ting. «Hvordan vet du at Danny har flere sedler? Det er jo over et år siden bankranet», sier han. «Ranerne fikk med seg veldig mye penger. De kan ikke ha brukt opp alt ennå», svarer Z. «Kanskje vi skal spørre Danny.» «Tør vi det, da?» spør Jonathan. 12
Han kjenner det i magen, i hele kroppen, nesten, at dette er skummelt. Han har sykt lite lyst til å snakke med en som kanskje er bankraner. «Og hvor finner vi Danny, liksom?» spør Lotta. «I øvingslokalet, of course», smiler Z og reiser seg. «Kom igjen, vi kan ikke sitte her og sløve lenger. Her er det jo ikke brus engang.»