Didrik Morits Hallstrøm
Lysår
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-56172-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: KIB & MORITS Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til pappa
Kanskje du er heldig. Kanskje hodet treffer karmen når døren åpner seg. Slår deg bevisstløs, knuser det eller river det tvert av. Avslutter alt i løpet av sekunder. Hvis ikke blir du sugd ut i verdensrommet, fullt i stand til å både tenke og føle. Først kulden, så stillheten. Den kommer ikke til å ligne noe du har hørt tidligere. Hjernen fyller lyden av ingenting med tog som bremser og jetfly som tar av. Stjernene blir til striper. Det er ikke du som roterer, men rommet du henger i. Glimtvis får du øye på skipet du kom fra. Den 900 meter lange og sigarformede stålkonstruksjonen, de fire hvitmalte bokstavene langs siden. I det ene øyeblikket kan du se hver eneste bulk og ujevnhet i skroget. I det neste er skipet redusert til kun gløden fra motorene, en ny stjerne blant millioner av andre. Du krøller deg sammen, går tilbake til start, blir til ballen du var før du ble født. Hendene dine svulmer opp, så resten av kroppen. Vepsestikk, glødeovn, brennesle. En kopp kaffe som velter over et spedbarn. Den usynlige brannen du svever i, er effekten av hardt vakuum. Verdensrommet suger ut all væsken du har i kroppen. Svette, blod, urin, spytt, magesyre. Lungene utvider seg som en ballong. Presser knyttnevestore luftbobler inn i blodårene. Det er som om du skulle hatt noe levende inni deg. Noe redd, noe som febrilsk leter etter en utvei. En isbjørn i rastløse sirkler, fanget i en dyrehage 7
på en varm sommerdag. Den rare gutten som blir omringet bak gymsalen i storefri. Et nyfødt barn, kavende i den fremmede kulden utenfor moren. Jeg husker alt nå. Stedet vi kommer fra, det vi en gang var. Jeg kan dra tilbake og det kan du også Tilbake til et liv. Tilbake til mening og tilhørighet, før det som beveger seg på innsiden av kroppen stanser opp og du med vidåpne øyne stirrer mot neste solsystem. Du har nettopp brent, frosset og druknet på samme tid. Det siste du føler kan ikke ha vært noe annet enn lettelse, og lettelsen vinner over smerten og smerten vinner over frykten. Du er død nå. Alle biologiske prosesser opphører. Vakuumet jobber videre med kroppen. Huden sprekker som bunnen i en tørrlagt innsjø. Du blir mumifisert. En fargeløs, stålgrå skapning alene i verdensrommet. Det er over nå, i motsetning til skipet du nettopp forlot. Her inne hvor livet aldri har begynt eller aldri kommer til å slutte. Næringen og søvnen Vita gir deg, holder deg ikke i live, den holder deg døende. Et spøkelse av et spøkelse, en bestanddel av en programkode. En blek, sovende kopi av det de pleide å kalle mennesker. Våkne opp, før du sovner for alltid. Nederland skrev det i boka for 75 år siden. Like før han krabbet inn i det lave og trange avfallsrommet, inn hit jeg sitter nå, og forsvant. Bokstavene er lave og kompakte, men fortsatt enkle å lese. Ingen antydning til nervøsitet eller skjelving. Han visste hva han gjorde. 8
Ingen kommer til å savne deg. Jævla feiging. Pisser på kapselen din. Kommentarene til de andre landene fyller margene og bunnen. Blyantstrekene ligger hardt i papiret. Smitter over på sjakkpartiet mellom Island og Ukraina på neste side. De kan hate ham, men ingen kan påstå at de ble overrasket. Alle kan tallene, det er derfor vi er her. Feilernæring 2%. Stryk på psykologiske tester 8%. Hull i skrog 13%. Sykdom 18%. Og så det største kakestykket, det klassiske selvmordet med hele 59%. Noen har skrevet at vi er ingenting uten hverandre. Noen har skrevet at man blir født alene og man dør alene og det er vanskelig å velge hva man skal tro på. Kanskje det er derfor jeg aldri har skrevet i boka selv, kanskje det er derfor blikket mitt begynner å flakke nå. Flytte seg mellom de trykksikre dørene som finnes i hver ende av rommet. Bak den ene, er korridorene, messa og sovekapslene. Bak den andre venter vakuumet og verdensrommet. Jeg sitter mellom dem. Ryggen mot veggen, knærne dratt opp til haken. Huden nupper seg under den tettsittende ulldrakten. Det er ingen grunn til å varme opp et sted som dette. Den vante, lavfrekvente murringen fra luftekanalene jeg vanligvis hører overalt på Vita, er fraværende. Rommet trenger ikke oksygen, det eneste som skal være her inne er avfall. Avfall, Nederland og meg. Stillheten er gjennomtrengende. Jeg kan høre hjertet mitt slå, tennene som gnisser der over- og underkjeven møtes. På et veggdisplay knekker digitale streker taktfast over i nye former. En synkende verdi. Nedover og nedover fra femten minutter, til øyeblikket døren til verdensrommet vil åpne seg. 9
Hendene mine beveger seg. Vrir ID-armbåndet rundt og rundt. Det er umulig å fjerne, metallgjenstanden har ingen åpne- eller lukkefunksjoner, ingen synlige skjøter. Det henger rundt håndleddet som om det var en del av meg. Huden er dekket av dråpestore arr. Små og lyse fortykninger som følger armene opp til skuldrene og halsgropen, sprer seg nedover brystet og magen. Det ser ut som jeg en gang i tiden har løftet et malingsspann fra bakken, for så å ha mistet det. Da spannet traff bakken, sprutet malingen opp. Dekket meg med flekker som med tiden falmet, men som aldri helt forsvant. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, hvordan de oppsto. Som alle andre land på Vita har jeg ingen minner fra tiden før vi dro. Skulle vi ha husket alt vi forlot, ville århundrene her inne ha blitt uutholdelige. Sannsynligheten for psykiske sammenbrudd med tilhørende selvmord ville ha vokst fra et kakestykke til en hel kake. For å overleve ble vi nødt til å bli noen andre. Noen som ikke kjenner en annen virkelighet enn dette. Vi ble nullstilt. Behandlingen kalles selektiv minnedekonstruksjon og pågår fortsatt. Hjernen er vanskelig å bekjempe. Jeg kan løse kompliserte regnestykker, men jeg husker ikke hvordan jeg lærte dem. Jeg vet hvordan jeg kjører bil, men jeg ville aldri kunne plukke ut min egen på en parkeringsplass. Jeg vet at noen har født meg, men ikke hvem. Jeg vet at jorda er en kule av vann, skog, sand, is og fjell og at jeg er fra et land som heter Norge, men aner ikke hvor på den smale og oppsprukne flaten jeg skal plassere fingeren hvis noen spør hvor jeg kommer fra. Vi henger i messa alle sammen. Bildene må ha blitt tatt like før vi dro. Tomme, ventende blikk foran den samme nøy10
trale bakgrunnen. Nederland har det samme kortbarberte håret som meg selv. Smale øyne og markerte kinnben. Fortennene så vidt synlige mellom leppene. Han skiller seg ikke ut fra oss andre på noen som helst måte. Det er ingenting i bildet som tilsier at han kom til å gjøre det han gjorde. Før Nederland døde var det annerledes. Jeg husker ham i den siste søvnen. Ansiktet under glasset i kapselen; han kunne ikke veid mer enn femti kilo. Huden lå tynn og dratt over kraniet, lignet en bit med elastisk stoff. Blodårene stakk frem fra tinningene og pannen. Kravlet frem under haken og videre nedover halsen som blå larver. Forsvant i stoffkanten på den frynsete, grå overdelen. Øyelokkene i en omvendt bue. Innsunkne, som om øyeeplene manglet. Håret uklippet i lange, sammenklistrede dreads. Leppene stivnet rundt slangen som mater alle i kryosøvn med proteiner, vann, oksygen, antibiotika og diverse stabiliserende medisiner. Hvitt hår. Hvit hud, hvite lepper. Nederland var nesten gjennomsiktig. Han svevde i kapselen som en av de glassmanetene fra naturprogrammene Vita viser hver kveld. Jeg åpner øynene. Forventer å finne meg selv i sengen eller kanskje på benken i messa, men jeg er fortsatt i avfallsrommet, sittende på gulvet, stirrende inn i min egen frostrøyk. Er i ferd med å duppe av enda en gang da jeg kommer på nedtellingen. Et rykk farer gjennom kroppen. Jeg prøver å bevege meg, men bena og armene har sovnet. Jeg halvveis krabber, halvveis sleper meg gjennom rommet. Slår inn avbryt-knappen samtidig som en hyperaktiv alarm begynner å ule og lyset skifter fra operasjonshvitt til blodrødt.
Lyset slukker bak meg og skrur seg på foran meg. Alltid litt i forkant, som om Vita kan lese tankene mine, som om skipet hele tiden vet hvor jeg er på vei. I begynnelsen pleide lyset å stå på hele tiden. Badet de åttekantede og paneldekkede korridorene i et sammenhengende varmt lys. Sist gang jeg hadde vakt, virket lyset svakere enn tidligere og nå, 16 år senere, er det bare en gyllen glød igjen. Akkurat sterk nok til at øynene ikke klarer å vende seg til mørket. Lyset pleide å holde Vita sammen. Nå er det som om skipet langsomt går i oppløsning, som om verdensrommet er i ferd med å trenge seg inn.
Jeg stikker hånden inn i den runde forsenkningen til høyre for døren. Vrir håndtaket en kvart runde med klokken, så mot meg. Bolter klikker fra hverandre og døren sklir til side med et stønn. Stolen i sykestua roterer mot meg, samtidig som armlener, hode-, nakke- og fotstøtter justerer seg til målene mine. Jeg setter meg. Drar til meg det stålkledde tastaturet som er festet til armlenet med et bevegelig ledd. Skjermen som fyller den ene veggen, vekkes til live. Et sirkelformet ikon begynner å jage sin egen hale og mens diagnoseprogrammet lastes, lener jeg meg tilbake og ser opp i taket hvor tre mekaniske armer ligger sammenfoldet, klare 12
til å assistere hvis det trengs. Som den gangen jeg gjorde rørinspeksjon og ramlet ned i hullet der var meningen at en gulvrist skulle ha ligget. Leggen brakk tvert av. Benpipen sto ut av huden, hvitt som et såpestykke. Jeg brukte litt over en time på å krabbe meg hit. Armene fra taket kom ned. Den ene klippet opp buksebenet, den andre tok tak rundt ankelen. Brukte noen sekunder på å tilpasse styrken i grepet, så tok den tredje tak rundt kneet og dro bruddet fra hverandre. Benpipen sank inn i såret den kom fra og på samme måte som Vita sparer på strøm, varme, lys, vann og mat, sparer Vita også på bedøvelsen. Skriket mitt må ha hørtes i alle korridorene om bord, men dette var i gamledager, før jeg lærte meg triksene. Ikke som nå. Programmet loader ferdig. Jeg bruker piltastene til å bla gjennom diagnosemenyen. Trykker enter på smerter i kjeve/tenner. Så velger jeg bankende, uutholdelig smerte og deretter svekket evnene til å utføre arbeid på en effektiv og trygg måte. I smerterangeringen velger jeg 9. Vita gir en advarsel om at jeg er nær ved å overstige grensen for smertestillende i kategori 3. Jeg trykker OK. Vita sier at det er påkrevd at jeg skanner kjeven og utfører en uavhengig skadeanalyse. Jeg velger Påminn meg senere. Reiser meg fra stolen og går de få skrittene bort til uttaksautomaten. Holder armbåndet mot avlesningsflaten. Maskinen begynner å summe og et plastglass med en enkel aluminiumsinnkapslet tablett i bunnen ramler ut og blir stående i den opplyste luken. Fort stikker jeg hånden opp i åpningen og plasserer en gaffel på tvers der inne. Maskinen fortsetter å summe. Jeg gir den et slag like under avlesningsflaten. Ingenting skjer. Jeg slår en gang til, noen centimeter lenger ned. Et nytt glass med en ny pille ramler ned. Så én 13
til, så én til. Slik fortsetter det helt til maskinen skrur seg av. Jeg fyller lomma med en håndfull sølvkledde venner. På veggskjermen vises instruksjoner for hvordan jeg skal innta dosen. En kjønnsløs, animert figur fjerner innpakningen rundt pillen mens tallet 1 blinker i hjørnet. Så legger figuren pillen i munnen og tallet skifter til 2. På tallet 3 blir pillen svelget med et glass vann. På nummer 4 roterer en oransje sol i brystet og figuren smiler fra øre til øre. Frisk, glad og smertefri. Ingen bekymring i verden nå.
Plaststrimlene er festet til gitteret foran lufteanlegget. Vrir og bukter seg i den jevne strømmen som blåser inn i messa. Jeg sitter på en av de fastmonterte krakkene rundt spisebordet. Bena hviler på den polstrede benken langs veggen. På det oppsprukne og slitte skinnet ligger en halvtom vannrasjon. En pose med skrukork og 0,4 liter innhold, gitt til meg av en litt større utgave av automaten som finnes på sykestua, men som jeg etter 22 år med forsøk enda ikke har klart å hacke. Tre matrasjoner og vannrasjoner per dag, med mindre Vita finner en grunn til å straffe deg. Som regel på grunn av ugyldig sykdomsfravær eller ufullstendig arbeid. En dag uten vann eller mat får hvem som helst til å ta seg sammen. Fingrene trommer mot den hvitmalte bordoverflaten hvor tall, løsrevne ord og tegninger er risset inn av landene om bord. Ved siden av døren som leder ut til Vitas nettverk av korridorer, ruller morgendagens arbeidsoppgaver over en skjerm. Grønne betyr utført, røde betyr ugjort. Jeg trenger ikke lenger lese ordene for å vite hva de betyr. Jeg kjenner dem så godt at det holder å se lengden. 14
Renhold: seksjon 23 til 26 Renhold: seksjon 27 til 30 Fysisk aktivitet Mannskapsanalyse Rørinspeksjon: korridor 5c
Huden klør, plaststrimlene danser, på veggen stirrer landene fra hver sin ramme og jeg tenker at jeg er ferdig med søppelrommet nå og at det alltid er tyngst mot slutten. Bare seks uker igjen, så er vakten over. Bare seks uker, så er jeg tilbake i søvnen.
Messa forsvinner i mørket. Jeg beveger meg dypere innover i skipet. Korridoren ender i et teknisk rom hvor veggene er dekket av rør og ledninger som vikler seg inn og ut av hverandre. Jeg klatrer ned en sjakt. Følger stigen inn i et mindre rom hvor veggene er buede og luften innestengt og varm. På gulvet finnes en luke merket med et varselgult radioaktiv strålingsfare-klistremerke. Jeg har festet det der for å skremme unna andre land som måtte prøve seg. Jeg vil ha stedet for meg selv, dette er bare mitt. Jeg tar av meg skoene og sokkene. Kler av meg de grå, tettsittende ullklærne og åpner luken. Ser ned i det sirkulære og opplyste bassenget, en tre meter bred og ti meter dyp tank, fyllt med en blålig, vannbasert væske som blir brukt til å avkjøle Vitas motorsystemer. Jeg finner pusteventilen, setter meg på kanten. Bryter overflaten med føttene, beveger dem litt frem og tilbake, før jeg skyver meg uti. Varmen omslutter meg. Hundre prosent rent oksygen bruser i munnen og en firedobbel dose med smertestillende bølger gjennom kroppen. 15
Jeg synker dypere. Luken, den svarte sirkelen over meg, blir stadig mindre. Så skifter den farge. Blir lysere, begynner å gløde. Blir en sol på en blå himmel. Åkeren strekker seg ut, en gyllen sjø rundt føttene. Mangelen på vegger rundt kroppen er overveldende. Et vindpust får stråene til å bøye seg. Jeg tar ventilen ut av munnen og puster inn den varme dagen.