Skip to main content

Det de ikke forteller oss av Kristín A. Sandberg og Trond K. O. Kristoffersen

Page 1

Kristín A. Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen

Det de ikke forteller oss Steinerskolens okkulte grunnlag


Mer informasjon på forfatternes nettsteder: www.steinerkritikk.no www.detdeikkefortelleross.no

© 2010 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-31888-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, og fra stiftelsen Fritt Ord. Illustrasjon: Siw Beate Been Bødtker-Næss Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Lay-out og sats: Type-it AS Satt i Sabon og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www. cappelendamm.no


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

Kritikk er motstand mot sannhet … 18, Kilder … 19

Naive idealister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

Hvordan begynte det for oss? Den rasjonelle versjonen … 21, Overmot … 23, Fra grønn bølge til New Age … 27, For døve ører … 28, Villedende informasjon … 29, Steinerskolens nettsider … 29, Store Norske leksikon … 30, Wikipedia og krigen om sannheten på nettet … 30, Kritikere må stanses … 33, Namedropping … 33, Hvordan begynte det? Den emosjonelle versjonen … 35, Foreldreskap … 35, Offentlig skole … 38, Steinerbarnehagen … 39, Foreldreinnsats … 44, Steinerbevegelsens nyspråk … 46, Nyspråkets funksjon … 47, Naive idealister … 49, Skam … 50

Erfaringer fra steinerskolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

Steinerskole 1: … 52 «Når jeg ser særlig venstresidas politikere gå inn i steinerbevegelsen, tenker jeg at de lurer seg sjøl, eller rett og slett ikke vet hva de er med på […]» (Far 56) … 52 Steinerskole 2: … 55 «Vi var en del av et større fellesskap helt til vi tok ungene ut av skolen. Fra den ene dagen til den andre var alle borte» (Far, 50) … 55 Steinerskole 3: … 57 «Jeg fikk høre at jeg burde lese mer av Steiners åndelige litteratur, dette ville motivere meg i arbeidet som lærer» (Lærer, 32) … 57


Steinerskole 4: … 63 «Steinerskolen har så mye vakkert å vise frem, og det er et problem for dem. Myndighetene lar seg forblinde av det som er pent og ser ikke de store strukturelle og formelle manglene» (Lærer, 63.) … 63 Steinerskole 5 … 66 «Det er faktisk sånn at de tror på Steiner. Som en profet. Og det hadde aldri ramla meg inn at det var mulig» (Mor, 43) … 66 Steinerskole 6: … 72 «Ved å se fotografier av elevene skulle den klarsynte fortelle oss lærere hvordan vi skulle gripe fatt problemer tilknyttet elevene» (Lærer, 44) … 72 Steinerskole 7: … 74 «Jeg følte meg lurt, samtidig som jeg skammet meg over ikke å ha satt meg bedre inn i hva steinerskolen egentlig er» (Lærer, 52.) … 74 Steinerskole 8: … 79 «Eurytmien var viktigere enn barnet. Hele steinerskolen var viktigere enn barnet som skulle gå der. Det ble en påfallende opplevelse» (Mor, 37) … 79 Steinerskole 9: … 83 «Det er deres riktige måte å tenke og gjøre ting på – også er det vi andre. Vi som ikke har skjønt det. Vi får et overbærende, lite smil, men ikke noe mer» (Bror, 61 år) … 83 Steinerskole 10: … 86 «Vi hadde ikke noe behov for å gå ut i avisen og fortelle masse greier. Vi ville egentlig bare være i fred og finne ut av det på vår måte» (Far, 31) … 86 Steinerskole 11: … 87 «Kort fortalt endte det etter hvert med to selvmordsforsøk fra min side og en stor erstatningssak mot steinerskolen. Steinerskolen svarte med å lese et personlig brev fra meg til ledelsen høyt for foreldregruppen og ba dem om å holde seg unna meg, angivelig fordi jeg ’trengte det’» (Lærer, 49) … 87

Den offentlige kritikken av steinerbevegelsen. . . . . . . .

94

Den norske steinerkritikken … 96, Fra avisinnlegg til Internett … 97, Historisk oppsummering av steinerkritikken … 99, Kritikk og diskusjon i nordiske medier fra 1995; bruken av internett … 101, Hvem kritiserer antroposofene og deres virksomheter? … 103, Debattinnleggenes innhold og form … 104, Antroposofenes måte å møte kritikken på … 107, Steinerkritikkens innhold, ifølge Cato Schiøtz … 109, 1. Steiners utlegninger er latterlige og/eller absurde … 109, 2. Antroposofien inneholder sosialt sett klart uakseptable elementer … 110, 3. Steiners fremstilling er uvitenskaplig og positivt i strid med naturvitenskapelige kjensgjerninger … 112,


4. Antroposofi er ingen vitenskap … 113, 5. Antroposofi representerer en trosretning … 115, 6. Antroposofien er bare et produkt av Steiners omfattende lesing … 118, 7. Antroposofien er asketisk og psykologisk usunn … 121, 8. Antroposofien er autoritetstro, og antroposofene forholder seg ukritisk til Rudolf Steiners påstander … 123, 9. Antroposofien fremtrer som svevende, uklar og vanskelig tilgjengelig … 125, 10. Kritikk av Rudolf Steiners kristologi … 126

Steinerpedagogikk – første del . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

129

Steinerskolen – en livssynsskole … 129, Barndommens rike … 130, Rudolf Steiner … 133, Kosmiske krefter i de første fire utviklingsperiodene av vårt liv … 134, Et pedagogisk alternativ? … 135, Hva sier Rudolf Steiner om steinerskolen som livssynsskole? … 135, Skuebrød for myndighetene … 136, Frihetens filosofi … 137, Om Steiners mistro til moderne vitenskap … 139, Åndsvitenskap og steinerpedagogikk … 142, Faren i vår tid … 143, Barnets modning … 145, Tekster for de innvidde og tekster for de uinnvidde … 147, Inkarnasjon på steinerskolen … 148, Et magisk menneskebilde … 152, Mat og helse … 153, Karmaloven og barnets uendelige muligheter … 155, Astralvesener og astralkrefter … 156, Lese- og skriveopplæringen på steinerskolen … 158, Viktigheten av å holde tilbake teoretisk sterke og kunnskapstørste barn … 159, Hva sier Kunnskapsløftet? … 161, Fysiognomisk pedagogikk … 162, Å skue hunden på hårene … 162, Å se det tredelte mennesket … 164, Utdrag fra: Rudolf Steinerhøyskolen – Praksishåndbok for lærerutdanning 2008: … 166, Antroposofi i steinerskolens praksis … 168, Arvesynd … 171, «Naturlig utvikling» … 174, Steinerskolen forholder seg aktivt til erkeenglene … 176, Indoktrinering eller pedagogikk? … 178, Eurytmi … 180, Refortrylling … 182, Folkereligiøsitet og new age … 184, Steinerpedagogikken gjør eventyr til vitenskap og kunst … 184, Et hierarki av engler og gnomer … 185, Hva har dette med steinerpedagogikken å gjøre? … 188, Astronomi … 188, En kongelig beskytter … 190, Venstresiden og folkereligiøsitet … 191, Besatte barn? … 192, Åndene trenger kunst, og hus å bo i … 193, Steinerskolen og venstresiden … 195, Parallelle linjer møtes aldri … 195, Grønne verdier, liksom … 196, Verdivalg … 197, Om de sosialistiske tenkende og den fremtidige skolen … 198, Frihetens filosofi? … 198, «Farlig og feilaktig» … 199, Anerkjennes Steiner bare av antroposofer? … 199, Er steinerbevegelsen en sekt? … 201, Sosial kontroll og ladet språkbruk … 201, Sosial kontroll … 202, Mystisk manipulasjon og ladet språkbruk … 203, Pedagogisk alternativ? … 206, Ekskludering … 208, Lærerne på steinerskolen og deres personlige utviklingsvei … 210, Er kritikk av steinerbevegelsen mulig? … 210, «Motstand mot antroposofien


er […] en motstand mot sannhet.» … 210, Ny brosjyre? … 212, «10 gode grunner til å velge steinerskolen» … 213, Det problematiske med steinerpedagogikken … 217, En oppsummering … 217

Steinerpedagogikk – andre del . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

220

Dahlinrapporten og kunsten å dokumentere … 221, Hvem er det som står bak den svenske rapporten om waldorfskolen? … 221, Hvem har finansiert rapporten? … 222, Tvilsom forskning … 223, Hovedinnvendingene mot Dahlinrapporten fra steinerkritisk side: … 223, Kunstens plass på steinerskolen … 225, Tillit til kunst … 226, Prof. Dr. Heier Ullrich … 227, En åndsvitenskapelig grunnmur … 227, Kunsten å presentere seg … 228, Et nærblikk på Arve Mathisens artikkel … 228, Kunst og åndelighet … 229, Kunst slik astrallegemet oppfatter det … 230, Platon og Rudolf Steiner … 231, Den egentlige virkelighet … 233, John Dewey og Rudolf Steiner … 233, Hva mente egentlig John Dewey? … 236, William James og Rudolf Steiner … 238, Pierre Bourdieu og Rudolf Steiner … 240, Immanuel Kant og Rudolf Steiner … 241, Fra åndelighet til vitenskap … 244, Om øvelse i kritisk tenkning på steinerskolen … 245, Konstruerte sammenhenger og namedropping … 247, Åpenhet rundt antroposofien i steinerskolen … 248

Mat med kosmisk kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

250

Om Steiners biodynamiske jordbruk … 250, Åndelig føde og giftfri mat … 251, Det økologiske miljøet i Norge … 254, Uvitenskapelig kvakksalveri? … 255, Økologiske og biodynamiske merkevarer … 256, Demeter … 257, Forskjellen mellom økologisk og biodynamisk landbruk … 258, Forskning? … 261, Biodynamiske preparater … 262, Kompostert gjødsel … 264, Forskningsmiljøer … 266, FiBL-rapporten … 268, Artur Granstedts bidrag til forskningen … 270, Lars Kjellenbergs oversikt over forskning på biodynamiske preparater … 271, Fortiet? … 272, Klosterstudien … 273, Kritisk blikk på økologisk landbruk generelt … 274, Økologisk mat er heller ikke sunnere … 276, Utdanning … 276, Antroposofenes rolle i det økologiske miljøet i Norge … 277, Kopperkloridkrystalliseringsbilder … 279, Maria Thuns såkalender … 280, Kongelig interesse for biodynamisk jordbruk … 281, Konkrete påstander om effekten av de biodynamiske preparatene fremsatt av antroposofer … 282


Om antroposofisk medisin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

283

En åndelig diagnose … 284, Hva er sykdom, og hva er mennesket? … 287, Vaksiner … 289, Vaksinen – et sjokk for kroppen? … 293, MMR-vaksinen og autisme … 294, Ingen sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme … 297, Antroposofiske leger og deres behandlingsmetoder … 298, Kan vann virkelig huske? … 300, En undersøkelse av homøopatisk medisin … 302, Andre antroposofiske terapiformer … 303, Det antroposofisk sykehuset i Järna – Vidarklinikken … 303, Kritikk av komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM) … 305, Kreftbehandling og Iscador … 308, Finnes det holdbar dokumentasjon på effekten av antroposofisk medisin? … 311, Evidensbasert og kognisjonsbasert medisin … 314, Goethes vitenskapelige metode – et lutret sinn … 316, Om urte- og plantemedisin … 317, Om metaller, mineraler og planeter … 319, Virkningen av å bli møtt av en som lytter … 321, Camphill og arbeid med psykisk utviklingshemmede … 321, Om ernæring … 323, Rudolf Steiner og medisinfaget … 325, Eksempler på Rudolf Steiners medisinske innsikt … 326, Om befruktningen … 327, Om barnets utseende … 328, Om tvillinger … 329, Om influensa og hvordan den smitter … 330, Om filosofer og forstoppelse … 331, Om øyenfarge og blondt hår … 332, Om å regne ut at vi stammer fra kosmos … 334, Oppsummering … 335

Fantastisk litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

337

Fra Atlantis gjennom Narnia til Galtvort … 337, Magisk realisme … 338, Dekonstruksjon … 340, Science fiction … 342, Hemmeligheter … 344, Dramaturgi … 345, Vitenskapskritikk … 350, Fra Atlantis til Galtvort … 351, Etter den atlantiske katastrofe følger disse periodene i menneskehetens historie: … 352, Onde brorskap … 356, Kampen om menneskets sjel … 360, Å reise i tid … 362, Den allvitende forteller … 367, Fantasi og virkelighet … 368, Hvor hører du hjemme? … 370, Fantasi og virkelighet … 372, Hver spiller sin egen forfatter … 373

Om læreplaner, IKTog nasjonale prøver på steinerskolen 377 Konflikten mellom antroposofi og demokrati … 377, Konflikten mellom antroposofi og demokrati … 377, Om Steinerskolens læreplan – Idé & Innhold … 380, Data på steinerskolen … 381, Onde ånder og data … 382, Nasjonale prøver … 384

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

389

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

419


Forord

Det er med stor lettelse vi utgir dette manuskriptet som har dominert hverdagen vår i fire år. Det kjennes godt å gi fra seg en dokumentert begrunnelse for vår kritikk av steinerbevegelsen. Det kjennes befriende å sette punktum. Dette er, i og for seg, et resultat av en sorgprosess over et illusjonstap der flere nære venner har blitt borte i bruddet med skolen. Andre igjen, som også følte seg lurt av steinerbevegelsen har holdt ut med og oppmuntret den langsomme prosessen frem til ferdig bok. Takk! Vi vil med denne boken forsøke å synliggjøre de mange som bare forsvinner fra klassene og lærerværelsene, uten at det kjennes mulig for dem å ta et verdig farvel med venner og kollegaer. Det er vårt ønske at denne boken kan bidra til å gjennopprette noe som gikk tapt. Man trenger ikke nødvendigvis å lese denne boken fra perm til perm. Man kan med godt utbytte lese bare de kapitlene man synes er mest interessante ut fra eget ståsted. Den som leser alt, vil legge merke til at noe gjentas. Det er for å skape sammenheng i hver enkelt del. Siden New Age, folkereligiøsitet og alternativbevegelsen generelt får mye oppmerksomhet, tror vi at denne boken kan være interessant også for mennesker som ikke har personlig tilknytning til steinerbevegelsen. Den bør definitivt være interessant for foreldre som vurderer steinerskolen som en mulighet for egne barn. 11


Vi mottar stadig spørsmål om hvorvidt det er slik at vi vil steinerskolen til livs? Som om det ikke er mulig å løfte frem kritikk av steinerskolen uten å ønske den død. Vi ønsker ikke steinerskolen til livs; vi ønsker at den står åpent frem med sin religiøse pedagogikk og slutter å gjemme seg. Det ville spart både den og mange tilhengere for hemmelighold og traumatisering. Har vi ingen gode erfaringer med steinerbevegelsen? Jo, vi møtte mange engasjerte mennesker som la ned mye arbeid og engasjement for en idé de trodde på. Å være forelder sammen med andre engasjerte foreldre er alltid en gave. Vi endte opp med å ønske at nettopp alle disse foreldrene hadde valgt å engasjere seg i den offentlige skolen og i barns oppvekstmiljø ute i det åpne samfunnet. Der er muligheten for å skape en bedre og felles fremtid større.


Innledning

I kollegiet, må vi utvilsomt bære med oss viten om at vi ikke er her for vår egen skyld, men for å sette ut i livet den guddommelige kosmiske planen. Vi bør alltid huske at når vi gjør noe, bringer vi videre gudenes intensjoner, at vi er, på en bestemt måte, de mediene [det] der oppe strømmer gjennom og ut i verden.1

Rudolf Steiners egne uttalelser levner ingen tvil om at steinerskolens egentlige hensikt er å videreformidle en kosmisk plan. Steinerskolelærere er medier for gudene. Hensikten med steinerskolen er å virkeliggjøre Rudolf Steiners tanker om «gudenes intensjoner». Uten målet om å åpne opp for en åndelig forståelse av barnets tidligere liv og karma, finnes ingen steinerpedagogikk. Steinerpedagogikken kan ikke tas ut av steinerskolen eller forvaltes av en praktiserende kristen, muslim eller jøde uten at selve pedagogikken strider med vedkommendes religiøse overbevisning. At det finnes steinerskoler i hele verden, er ikke noe bevis for annet enn at steinerpedagogikken med sin praksis henvender seg til et bredt publikum, uten å redegjøre for sin antroposofi. Det er en pedagogikk som i sin helhet hviler på Rudolf Steiners reinkarnasjonslære og kosmiske forståelse av verden. Man kan spørre seg om det er en alternativ pedagogikk i vitenskapelig forstand, all den tid det kreves okkult innsikt for å forstå den. Som supplement til pedagogikkfaget er metodikken uløselig knyttet til Steiners spirituelle syn på barns utvikling og hviler på ingen måte på vitenskapelig grunn. innledning

13


De ytre kjennetegnene ved steinerpedagogikken, som har blitt fremmet gjennom periodeundervisning og integrerte fag, er for lengst tatt inn i den offentlige skolens repertoar av pedagogiske metoder for å tilpasse undervisningen til den enkelte eleven. Ikke-religiøs pedagogisk undervisning, i motsetning til steinerpedagogikk, kan revideres, forkastes, suppleres og fornyes uten å miste sin bærende idé. Ikke-religiøs pedagogikk er et verktøy, ikke en åndelig øvelse. Det som står igjen som særtrekk ved steinerskolens undervisningskunst når det religiøse er tatt bort, er den enkelte lærerens tro på ideen, engasjementet og viljen til å se sitt virke i skolen som en livsstil. Dette handler imidlertid ikke om pedagogikk, men om enkeltmenneskets grad av idealisme. Ifølge Rudolf Steiner finnes det onde krefter i verden som vil forhindre menneskeheten i å nå sitt øverste mål, nemlig Den sjette etteratlantiske periode2, der vi gir slipp på vårt fysiske legeme og blir ånd. Den største onde kraften er den nedstyrtede ånden Ahriman. For antroposofene er det sentralt å forsøke å bekjempe de ahrimanske kreftene. Det er viktig for steinerskolen å arbeide på en måte som fremmer det de omtaler som englehierarkienes arbeid mot, blant annet, de ahrimanske kreftene. Interne dokumenter fra våren 2008 bekrefter at dette i høyeste grad fortsatt er steinerskoleforbundets anliggende: […] en levende Steinerskole vekker interesse i de høyere verdener, at englene interesserer seg for dette. Han3 nevner konkret hele det 3. hierarki4 og deres forhold til kollegiet og han hentyder også til den ånd som står bak denne skoleimpulsen, uten å nevne navn.5

Vi tror ikke foreldrene på steinerskolen vet at forbundet som organiserer lærerne regner med erkeenglene som samarbeidspartnere. Vi tror det lykkes steinerskolen i stor grad å holde sine religiøse mål unna offentligheten, både for sin brukergruppe og for myndighetene. Dette er også i tråd med Rudolf Steiners uttalte råd. Antroposofer driver ikke misjonerende virksomhet, de dri14

innledning


ver skole og barnehage. Blant annet. De driver menighet også, men den må man oppsøke selv. Menighetslivet og pedagogikken har den samme opphavsmann: Rudolf Steiner. Hvis antroposofene i steinerbevegelsen kunne vært likefrem og sagt det som det er, kunne de sagt noe i retning av at Vi tror på en profet som tenkte på alt som har med det forrige livet, dette livet og fremtidige liv å gjøre. Han har skrevet veldig mye om dette, og vi ønsker å kalle det vitenskap, siden vi tror det er sant. De kunne bare sagt det. De kunne gått til foreldrene og staten og vist frem pedagogikken sin og vitenskapsmannen og sagt at de gjerne vil at det som ikke kan bevises, likevel skal kalles vitenskap. Hver fjerde nordmann tror på reinkarnasjon, meldte NTB i 2007.6 Denne troen kan innebære alt fra et svermerisk deter-mer-mellom-himmel-og-jord-enn-vi-er-klar-over, via hinduistisk tilnærming til et åpent sinn. I steinerpedagogikken fungerer troen på reinkarnasjon og karma som grunnlag for hvordan barnet blir undervist. Inndelingen av barna i såkalte «temperamenter» er resultatet av å betrakte barnas kroppsform og væremåte, og deretter gjette på hva slags indre liv de har. Antroposofene snakker mye om filosofi, men i filosofien er vi tvunget til å tenke nytt om gamle ting – helt ulikt antroposofien, som har konkrete, detaljerte fortolkninger å se etter, allerede anvist av mesteren. Det livet barnet lever i dag, hevder Steiner, er et resultat av de bestrebelsene det har gjort i tiden mellom forrige død og ny fødsel. Denne boken handler mye om steinerpedagogikken, og om hvordan sentrale antroposofer rir to hester når de presenterer steinerskolen. En tilrettelagt sekulær versjon for kundegruppen på den ene siden, og en uttalt religiøs talemåte internt. Steinerpedagogikkens grunnpilar er tanken om å oppdra og utdanne hele mennesket. «Hele mennesket» er for antroposofene en sammensetning av flere usynlige legemer uttrykt i et fysisk legeme. For å undervise barnet må steinerpedagogen sette seg inn i karmalover og tilegne seg et åndelig blikk. Pedagogen må også bruke den kunnskapen Rudolf Steiner mente å ha innsikt i, for eksempel om åndelig medisin og mat fremstilt på en måte som bevarer den «kosmiske kraften». innledning

15


Vi har derfor valgt å ta med to kapitler som forklarer og utdyper antroposofisk medisin og biodynamisk jordbruk. Vi nevner i den forbindelse noen få tilgrensende emner, som Camphill, helsepedagogikk og eurytmi. Vi har bevisst valgt bort andre deler av steinerbevegelsen, som Kristensamfunnet, Cultura bank, forlagsvirksomhet og tidsskrifter, Antroposofisk selskap og Høyskolen for åndsvitenskap. Disse uttalt religiøse sidene ved steinerbevegelsen er uproblematiske i denne sammenhengen, siden disse foretakene ikke gir seg ut for å være noe annet. Et forslag til ny lesemåte av Rudolf Steiners tekster finnes i kapitlet Fantastiske tekster. Vårt anliggende har vært å se steinerpedagogikken, og nært tilliggende områder, med et kritisk og analytisk blikk, samt å oppdatere den mangeårige kritikken av antroposofien og steinerbevegelsen frem til i dag. Vi har ikke ønsket å underslå at mange foreldre er fornøyde med steinerskolen. At folk er fornøyde med bevegelsens virksomhet er ensidig fokusert både fra steinerskolen selv og tildels fra myndighetenes side. Denne boken belyser slagsiden og de, for mange, ukjente antroposofiske begrunnelsene som steinerskolen bevisst omskriver i sin kommunikasjon med foreldre og myndigheter. Tiden er overmoden for å se nærmere på steinerbevegelsen. Nitti år med steinerskoler i Norge har gitt mange mennesker erfaringer med dette skoleslaget. Og de erfaringene er svært delte. Det holder ikke lenger å slå seg til ro med det steinerbevegelsen presenterer om seg selv, og det de alltid uttrykker om sine kritikere. Det er viktig å minne om at de fleste som begynner på steinerskolen ikke fullfører skoleløpet sitt der. Det finnes ingen offentlig oversikt over de mange som slutter, de som bare blir borte fra steinerskolen og tas opp av det offentlige systemet. I kjølvannet av steinerbevegelsen står den like verdensomspennende steinerkritikken. Den har eksistert helt siden Steiners dager på 1920-tallet, og kommet fra ulike grupperinger med ulike vektlegginger. Mange kritikere er også enkeltmen16

innledning


nesker som har så dårlige erfaringer med steinerbevegelsen at de varsler tilsynsmyndigheter og andre foreldre som lar seg forføre av steinerskolens ansikt utad. Folk som har erfart at steinerskolen behandler sine kritikere på en kult-lignende måte og har en agenda utover det å drive opplæring i tradisjonell forstand. Å havne i konflikt med kult-lignende organisasjoner er ikke enkelt. Til tross for 85 % statlig finansiering av steinerskolen, kan både rettsvesen og utenforstående konkludere med at det er ethvert menneskes frie valg å gå ut av det offentlige tilbudet og inn i en privat skole/menighet. Følgene av valget bærer du som forelder helt alene. At barnet ditt ikke fikk den opplæringen læreplanen lovte, er ikke noe tilsynsmyndigheter eller andre kan gjøre noe med. Det er ikke ulovlig å la seg lure, det er en sjanse du tar. Om steinerskolens forhold til læreplaner kan du lese i en egen del bakerst i boken, Om læreplaner, IKT og nasjonale prøver på steinerskolen. I 2005 startet vi nettstedet www.steinerkritikk.no. Det var ment som vårt bidrag til å gi et større bilde av hva steinerbevegelsen står for. Søker du informasjon om steinerskolen på nettet eller i litteraturen, får du bare steinerskolens egen fremstilling av seg selv. Den opplever vi som svært mangelfull. Vi trodde vi var ferdige med steinerskolen, og ønsket å sette et punktum med et alternativt innspill. Pågangen fra andre med samme erfaring var imidlertid overveldende. Etter hvert mottok vi så mange historier, og satt på så mye kunnskap om denne bevegelsen at det syntes umoralsk å la være å dokumentere den. Vi mottar fortsatt ukentlig henvendelser fra mennesker som bearbeider sine erfaringer med steinerbevegelsen. De fleste som tok kontakt med oss, ga uttrykk for at den situasjonen de var havnet i på sin steinerskole, sannsynligvis var spesiell for akkurat den skolen, og at det var flere som hadde opplevd noe av det samme der de var. Alle hadde opplevd familier som var tilknyttet steinerskolen, men som forsvant uten at det ble klart hva som var grunnen. Mange mente at konflikten de var havnet i hadde sin grunn i et spesielt konservativt antroposofisk miljø. Alle hadde de fått med seg at steinerskolen snakker om kvalitetssikring av det pedagogiske innledning

17


tilbudet, både før, under og etter at de selv var tilknyttet steinerbevegelsen. I vårt materiale er alle steinerskolene i Norge representert. I løpet av årene 2005–2009 fikk vi henvendelser fra hele landet per e-post, telefon og i brevs form. Noen ringte på vegne av flere familier, andre skrev anonymt i opptil et år før de sto frem med fullt navn og gikk med på et møte med oss. Noen trakk seg underveis av hensyn til egen arbeidssituasjon, familie og angst for at deres kritikk av steinerbevegelsen ville bli brukt mot dem. Flere personer vi kom i kontakt med, ble advart av kollegaer og/eller ledelse på sin steinerskole mot å ha kontakt med oss. Noen opplevde å bli fysisk utestengt fra deler av skolen de jobbet på fordi de hadde uttalt støtte til www. steinerkritikk.no, og ledelsen ved skolen ikke ønsket at medarbeidere uten nødvendig lojalitet skulle få tilgang til interne dokumenter. Alle historiene som du finner i denne bokens kapittel Erfaringer fra steinerskolen, er anonymisert. Alle som har fortalt om sin erfaring, har vært ansatt eller vært forelder ved en steinerskole i mer enn fire år. De elleve historiene vi gjengir er representative for hele materialet. Av alle henvendelsene vi har mottatt, fremstår ingen av historiene som vesensforskjellig fra hverandre. Hver henvendelse er en personlig trist historie, noen har til og med langvarig arbeidsuførhet som følge.

Kritikk er motstand mot sannhet7 De fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster, men sympatiserer med den livsstilen steinerskolen kommuniserer utad. Fokus på økologisk mat, antimaterialisme og et ønske om å gjøre skoletiden til en meningsfull, helhetlig opplevelse for egne og andres barn. De er tilhengere av steinerbevegelsens ytre. De er i en muntlig overlevert tradisjon, de har kanskje vokst opp innenfor det antroposofiske miljøet, og de gjør ting ut fra interesser de alltid har hatt. Mange jobber på steinerskolen uten å sette seg inn i antroposofien ut over det de tilfeldigvis får høre på mø18

innledning


ter og lar det i grunnen være med det. Det angår dem lite. De gjør det man pleier å gjøre på skolen, på den måten det er tradisjon for å gjøre det. Og skulle de begynne å stille noen kritiske spørsmål eller tenke på tvers av det etablerte innenfor steinerskolen, har de som regel alle sett eller hørt hvordan det går med kollegaer eller foreldre som gjorde noe lignende. Antroposofien og steinerpedagogikken utgir seg for å være en fenomenologisk observasjon, men Steiner har gitt så mange svar og bestemte tolkninger av hva fenomenene er et uttrykk for, og følgelig er det ikke uhildet tenkning. Det finnes skjema det skal tenkes innenfor, en «åndelig skuen». Filosofer som bestrider Steiners teorier om virkeligheten, både i hans samtid og ettertid, omtales av Steiner selv som motstandere av «sannheten».

Kilder Vi har i denne kritikken bestrebet oss på i størst mulig grad å bruke Steiners egne ord fra hans bøker og foredrag som kilder. I den grad det har vært mulig har vi brukt de referanseverkene som ligger nærmest vår egen tid. Hovedkildene vi har brukt er stort sett skrevet mellom 1919 og 1925. Altså de siste fem–seks årene av Steiners liv. Vi starter i 1919, fordi det var da den første steinerskolen ble etablert. I årene 1920–1921 ble den antroposofiske medisinen etablert. Og vi ender opp når biodynamisk landbruk ble etablert og Landbrukskurset ble holdt i 1924. På denne måten har vi kunnet sikre oss at de tingene Steiner beskriver er endepunkter i en lang erfaringsrekke. De utgjør hans endelige standpunkter, og er ikke foreløpige uttalelser som senere er korrigert. Som kilder har vi hovedsakelig brukt Steiners originaltekster oversatt til engelsk, norsk, svensk og dansk. Dette er ikke ideelt. Den beste kildebruken hadde vært å bruke de første tyske utgavene av Steiners bøker. Mange politisk ukorrekte og svært kontroversielle utsagn har blitt redigert bort i senere utgaver av Steiners verker, og særlig i de oversatte verkene, uten at det er redegjort for på noen måte. Det er bare mulig innledning

19


å få øye på hva som er fjernet hvis du leser begge versjonene. Det som vi har mulighet til å bringe frem i denne boken, er det som står igjen som presentabelt for et allment publikum, sett fra den antroposofiske oversetterens og utgivers side. Vi har også lagt vekt på å bruke de bøkene som studentene på Rudolf Steinerhøyskolen har som obligatorisk og anbefalt litteratur. I tillegg har vi brukt artikler, læreplaner og tekster fra nålevende norske antroposofer som vi anser som de mest toneangivende når det gjelder å målbære dagens steinerbevegelse og dens holdninger og meninger. De kontroversielle sidene ved Rudolf Steiners forfatterskap som omhandler jøder, mørkhudede og indianerne, har vi latt ligge. Disse tekstene er under et omfattende arbeid hos andre forfattere enn oss. Den antroposofiske bevegelsens forhold til Nazi-Tyskland8, raseideologier og rasismebeskyldninger er et enormt tema som har vært oppe til grundig debatt i Tyskland og Nederland i flere omganger siden 1990-tallet. Vi har av plasshensyn avstått fra å ta med særlig mye om dette temaet i denne boken, men det må nevnes at det også finnes eksempler fra norsk steinerskolevirkelighet der raseforskjeller har gitt seg utslag i ulik pedagogisk tilnærming til elever. Vi har valgt å dele boken inn i kapitler som gjør det mulig å lese om det temaet som interesser leseren mest, uten at det skal være nødvendig å lese hele boken for å få innsikt i den bestemte tematikken. Vi har med denne boken først og fremst ønsket å bidra til at foreldre og andre interesserte får en utvidet forståelse av hva de velger, og hva valget deres innebærer, når de begynner på steinerskolen eller går aktivt inn som deltager i en annen del av steinerbevegelsen. Det er vårt håp at denne boken kan bidra til å synliggjøre noen av de tapene enkeltmennesker har blitt påført av steinerbevegelsen.

20

innledning


Naive idealister

Hvordan begynte det for oss? Den rasjonelle versjonen «Hvordan kunne dere, med både filosofi og kulturkunnskap i bagasjen, velge steinerskolen? For så å bli overrasket over at det var Rudolf Steiner det handlet om?»1 Spørsmålet er betimelig. Flere har stilt det. Det er et spørsmål som forventer et objektivt og rasjonelt svar. Det finnes ikke. Det finnes selvsagt subjektive, rasjonelle svar på spørsmålet, som at det var et riktig og fornuftig valg ut fra den informasjonen som var tilgjengelig på det tidspunktet, og fordi vi trodde det var den beste løsningen for våre barn. De fleste som velger offentlig skole for sine barn, behøver aldri å svare rasjonelt på hvorfor de gjorde det. Mest sannsynlig har foreldre i offentlig skole satt seg like lite inn i den rådende pedagogikken der, som steinerskoleforeldre har det på steinerskolen.2 Å la barnet begynne på den offentlige skolen er ikke resultat av et aktivt valg. Man følger hovedstrømmen i samfunnet, lokalmiljøet eller tradisjonen i familien. De aller fleste vurderer ikke å velge bort offentlig skole, selv om mange ser på sin skolegang som både mangelfull og gledesløs. Resultatet av en skolegang i offentlig skole er målbart i bl.a. PISA-undersøkelser og brukerundersøkelser, men disse resultatene kan man bære som et kollektivt nederlag og en felles misere. Det er dessuten ingens feil. Det var ingens aktive valg, og følgelig kan alle klage. Men hvordan kunne du velge steinerskolen, spør folk som er skeptiske til skjeve bygninger og steinerskolelærere med «kunst» som alle tings mål. Med mindre spørsmålet bare er et naive idealister

21


uttrykk for en generell skepsis til folk som tror de er noe og velger bort den gemene hop. Det gjør man sjelden ustraffet. De færreste har konkret kjennskap til steinerskolens pedagogikk og bare et vagt bilde av steinerskolen som noe alternativt. Hva skal man svare? At det offentlige, lokale tilbudet syntes dårligere? At samfunnet så ut som et dekadent sted der barndommen var blitt en slagmark for markedskreftene? At vi ville noe mer, noe bedre? Istedenfor å finne oss i kommunale budsjetters tilfeldige håndtering av skolehverdag, forsøkte vi noe annet. Det var noe med fremstillingen av norsk skole den gangen som virket lite ambisiøs på barnets vegne. Politikere og andre som uttalte seg til mediene, hadde fokus på mobbing, holdningskampanjer og antallet elever i klasserommet. Det var fokus på økonomi, på alt som var mislykket. Steinerskolen snakket om «troen på det enkelte barns uendelige muligheter»3 Der lærerne i den offentlige skolen klaget over dårlig lønn, for stort arbeidspress og lavt utdanningsnivå,4 skrev steinerskolen om sitt forhold til barn. Det syntes på nittitallet som om lærerne i den offentlige skolen hadde et enormt fokus på seg selv, mens lærerne på steinerskolen hadde engasjement og begeistring for en idé. Vi sympatiserte med det idealistiske, og tenkte at det måtte bli mye dårlig stemning for barn der voksne hadde så mye å klage over, som i den offentlige skolen. Vårt valg av steinerskolen var basert på synsing. Vi kjøpte steinerskolens vage formuleringer, fordi vi trodde det var et pedagogisk alternativ. Selv i dag (2009) skriver steinerskolen på sine nettsider at de har «langsiktige og ambisiøse mål for den enkelte elev».5 Om metoden sin skriver de at de «setter kunnskaper i sammenheng».6 Steinerskolen presenterer ikke at «langsiktig» betyr «de høyere verdener»7, eller at kunnskapen de setter i «sammenheng» er Rudolf Steiners okkulte sammenheng, der både synder og karma, stjernetegn og erkeenglers virke er avgjørende for hvordan steinerpedagogen ser det enkelte barnet. De presenterer fremdeles en begeistring og en ambisiøs holdning til barn og læring. De presenterer ikke de bakenforliggende strukturene og den skjulte agendaen. De spiller på fø22

naive idealister


lelser: På håp og tro og engasjement på vegne av barnet. Det går hjem hos foreldre som vil noe … mer. Problemet med å våge seg utenfor merkede løyper og den brede vei er naturligvis at det krever mot. Både når du velger det, og å stå i det. Selv utenriksminister Gahr Støre blir konfrontert med sitt valg av «privatskole» på vegne av sine barn.8 Å gjøre noe de fleste ikke gjør, avkrever alltid en begrunnelse. Ikke alle kan, som utenriksministeren, si at de er glade for at barna fikk med seg «kvalitetene fra steinerskolen»9 når de tar barna ut derfra. Men alle kan la være å snakke om hvorfor de tok barna ut, og hva de fikk innsyn i mens de var der. Vi har valgt å fortelle om det.

Overmot Det er alltid et problem å våge for mye. Men for demokratiets del er det et problem å våge for lite også. Hvis alle foreldre tror at barna deres må gå på den lokale skolen for å få venner, eller lar være å stille spørsmål ved de tilbudene den offentlige skolen kommer med,10 får vi et lokalsamfunn som konserverer de tradisjonelle maktstrukturene. Å ha mot til å være ambisiøs på barnets vegne er krevende. Mange foreldre har for lite mot i møtet med det pedagogiske tilbudet på sin lokale, offentlige skole. Åttitallets jappetid ble klaustrofobisk for mange av oss med grønne ideer. Vi syntes politikerne viste for lite mot da seksårsreformen ble vedtatt og en allerede presset skole fikk enda yngre barn å undervise. Barn som etter manges mening burde lekt seg ferdig i barnehagen før de begynte på skolen. 11 Steinerskolen fikk godkjent sin søknad om unntak fra seksårsreformen, og begrunnelsen syntes sammenfallende med vår. Steinerskolen redegjorde ikke for de grunnleggende forskjellene mellom vårt politiske syn på barndom og sitt pedagogiske fundament. De surfet på tilsynelatende sammenfall og tok imot alle som kom. Det er fristende å gå i forsvar og begynne å forklare hvorfor vi valgte som vi gjorde, særlig i ettertid, når livet og erfaringen lærte oss at det ikke er gull alt som glimrer. Som om fornaive idealister

23


klaringer og objektivt rasjonelle begrunnelser har den største plassen i valget. Det er i så tilfelle etterpåklokskapen som taler. I utgangspunktet var det ønsket og håpet som drev oss til steinerskolen. Det var vår egen dårlige eller utilfredsstillende erfaring med offentlig skole og håpet om at det skulle være bedre et annet sted. Vi valgte ikke steinerskolen, vi valgte bort offentlig skole. De fleste, påstår vi, velger ikke steinerskolen på grunn av steinerpedagogikken. De fleste velger steinerskolen fordi de har mistillit til den lokale skolen, og fordi steinerskolen omtales som et ikke-religiøst og anerkjent pedagogisk alternativ. De omtaler seg selv som et ikke-religiøst, pedagogisk alternativ.12 Steinerskolen er et begrep og en referanse i offentligheten. De personene som snakker om steinerskolen i det offentlige rommet, er i Norge i dag høytstående politikere og deres familier, blant annet både statsministeren og utenriksministeren. Det er den kulturelle elitens barn. Skuespillernes barn, forfatternes og komponistenes. Det vi får høre er deres beretning om hvordan de selv ble reddet fra mobbing i offentlig skole da de kom over i steinerskolen.13 Noe som ga dem muligheter til å blomstre. Nå er steinerskolen også en del av kongefamiliens erfaring. Prinsesse Märtha og Ari Behn lot sin første datter starte på Steinerskolen i Bærum høsten 2009. Når pressen og steinerskoleforbundet omtaler dette valget av skole, skriver de ikke ett ord om den alternative pedagogikken, men om hvor «idyllisk beliggende» skolen er, og at hun går i «fars fotspor».14 Dette til tross for at nettopp denne familien har lansert sin åndelige lengsel i media mange ganger tidligere i forbindelse med sine bokprosjekter og sitt arbeid med engler. Valget av steinerskolen er derfor langt mer i samsvar med steinerskolens pedagogikk enn de fleste andres uttalte begrunnelse for å velge nettopp denne skolen. Når pressen presenterer nyheten, er det likevel skolens beliggenhet og fars skoletid det er fokus på. Alle kan i prinsippet gå på steinerskolen. Det er ikke (lenger) et spørsmål om kjøpekraft eller tilgjengelighet. Det er det økologiske, barnevennlige, langsomme alternativet til fast food og skolereformer som stadig går ut på dato, tror man. Det er skolen i naturskjønne omgivelser og med en «urokkelig 24

naive idealister


tro på menneskets verdighet, menneskets uendelige muligheter og på betydningen av at barn utvikler allsidige læringsmåter».15 Mange flotte ord, mye begeistret form; men hva ligger bak disse frasene? Hva inneholder begrepene, og hvorfor ligger ikke det også fremme på første side der steinerskolen presenterer seg selv? Dokumentasjon på steinerskolens faglige resultater og tilsynsrapporter fantes ikke lett tilgjengelig på 1990-tallet, da dette ble et konkret alternativ for oss. Det fantes ikke et internett der vi kunne søke på steinerbevegelsen og få opp de okkulte sidene ved den, eller diskusjonene om kristologien16 deres. Det var heller ikke lett å finne gruppene av tidligere steinerskoleforeldre med dårlige erfaringer, eller de prinsipielt kritiske røstene til steinerbevegelsen som sådan. De originale tekstene til Rudolf Steiner lå ikke ute på egne nettsider, men fantes i beste fall som en tilrettelagt og publikumsvennlig variant i en egnet brosjyre. Det fantes medieoppslag med vellykkede mennesker som hadde steinerskolen som del av sin biografi, og det fantes en vag forestilling om at steinerskolen så det enkelte barnet. Det fantes et lokalt bibliotek som bestilte Steiners bøker for deg på dansk. Bibliotekaren bestilte ikke samtidig tidsskriftene til Human-Etisk Forbund som advarte mot steinerbevegelsens religiøse slagside. Steinerskolen selv presenterte seg dessuten uten snev av okkultisme. Det fantes en læreplan for steinerskolen, forfattet av Svein Bøhn, der alt var forbilledlig idealistisk fremstilt. Det så ut som om steinerskolen hadde en plan. Som om det var barnets intellektuelle og personlige utvikling i dette livet, og ikke i det neste, som var hovedideen. De presenterte seg som en progressiv skole, og ikke som et redskap for å oppnå åndelige og okkulte mål i tråd med Rudolf Steiners ideer. Og de presenterte seg som om de hadde valgt å være akkurat slik de var. Det var i 1990 ingen rasjonell grunn til å velge bort steinerskolen. I 2010 ser det for oss helt annerledes ut. Vi tilhørte den politiske venstresiden og hadde noen tanker om en barndom som var i ferd med å legges ut på billigsalg. Vi så anbudsrunder og nedskjæringer av det offentlige naive idealister

25


tilbudet og noe som syntes som en markedstilpasset pedagogisk holdning til barn. Vi var unge foreldre som ønsket et pedagogisk alternativ til samlebåndskolen og gjerne et skoletilbud som var internasjonalt. Steinerskolen har det pedagogiske tilbudet den har – i alle land. Det er ikke avhengig av politiske eller nasjonale strømninger – tvert imot. Vi tolket dette som et uttrykk for noe universelt og kompatibelt. Vi tolket det som venstresidens pedagogiske alternativ. I virkeligheten var det dogmatisk og religiøst, men det visste vi ikke da. Og siden Arbeiderpartiet og et samlet politisk Norge ikke kom med offentlige motforestillinger, trodde vi det fantes en kvalitetssikring av steinerskolen, slik alt i vår sosialdemokratiske oppvekst var kvalitetssikret og merket. De skeptiske røstene som talte i vår vennekrets den gangen, argumenterte emosjonelt. Skepsisen var med andre ord like lite rasjonell som begrunnelsen for å velge steinerbevegelsen: Det er pent der, de som jobber der er hyggelige og snakker om hele mennesket, og fraværet av plastikkleker er totalt – da er det sikkert bra. At steinerskolen snakket om «hele mennesket», var en del av den grønne bølgen på åttitallet. «Hele mennesket» var og er et slagord i politisk retorikk, helt fra Aristoteles via Maslow til generelle diskusjoner om faglighet i skoledebatter. Vi vil alle gjerne ta vare på «hele mennesket», uten at noen egentlig konkretiserer uttrykket nærmere. Når venstresiden snakker om hele mennesket, mener den «trivsel». Det enkelte barnet skal ha det hyggelig og blomstre sosialt, ikke bare pugge gloser og salmevers. Det er også her Jens Bjørneboes litterære figur Jonas blir misbrukt til å forlede leserne til å tro at steinerskolen var den skolen Jonas hadde trengt. I steinerskolen skulle det imidlertid vise seg at «hele mennesket» ikke var en «grønn» måte å tenke sammenheng og trivsel på, men en tilforlatelig beskrivelse av menneskets usynlige legemer og åndelige beskaffenhet. Innsikten om menneskets egentlige vesen, og innsikten om den egentlige virkeligheten, hadde Rudolf Steiner fått ved lang tids åndsvitenskapelig forskning og evne til å lese livets store bok, Akashakrøniken. Denne clairvoyante17 innsikten, hevder Steiner, er noe alle kan 26

naive idealister


få ved å følge hans åndsvitenskapelige oppskrift og med den rette innstilling og trening. Det er i dette prosjektet steinerpedagogikken inngår, ved å gjøre elevene mottakelige for Steiners åndsvitenskapelige sannheter, og innstille dem på åndsvitenskapelig forskning generelt og en personlig åndelig utvikling spesielt. Det er nemlig bare på den måten du kan håpe på den rette karmiske utviklingen i en reinkarnasjonsprosess frem mot den sjette etteratlantiske periode der vi alle blir åndelige vesener, ifølge Steiner.18

Fra grønn bølge til New Age Foreldre vil det beste for sine barn. Håp, tro og kjærlighet er sterke krefter. Frykt likeså. Det er i 2010 fremdeles mange grunner til å se etter alternativer til norsk enhetsskole, men alternativene er ikke mange, og de som finnes er enten for dyre for gjennomsnittsforelderen eller for uttalt religiøse. Venstresidens foreldre vil ikke ha kristne alternativer eller dyre privatskoler der du må snakke fransk eller tysk for å følge undervisningen. Ennå står steinerskolen der som det eneste riksdekkende, såkalt pedagogiske alternativet. Enhetsskolen sliter med dårlige resultater, billige løsninger og lærere som trengte en 3-er i gjennomsnitt for å komme inn på lærerhøyskolen.19 For idealistiske foreldre er det ikke et godt tegn at lærerne i offentlig skole må lokkes med høyere lønn for å gjøre en bedre jobb, når man samtidig vet at de begeistrede lærerne på steinerskolen lønnes etter egne satser, som regel langt under offentlige tariffer. Hvis lærerne på steinerskolen skulle kreve lønn på nivå med lærere i offentlig skole, ville steinerskolene gå konkurs etter kort tid.20 Det er åpenbart noe annet enn lønna som driver dem. I 2005 bidro de største riksavisene til at debatten om steinerskolen fikk en ny dreining. Fra å være mest kritisert på et organisatorisk plan, ble steinerskolen nå kritisert for innholdet i undervisningen. I tillegg til å ha dårlig struktur, ikke å ta tak i mobbing og for tilfeldig opplæring, ble det nå satt fokus på hva som motinaive idealister

27


verer steinerpedagogikken. Hva består egentlig alternativet i? Steinerskolen gikk fra å være et økologisk og mytisk begrep til å bli et New Age-inspirert skoleslag der prinsessens mann trådte sine barnesko. Engler og usynlige vesener ble tema i den offentlige debatten, samtidig som skytsengler og healere ble mer stuerene å trekke frem som løsninger på livets allehånde utfordringer. De som tidligere støttet en alternativ tenkemåte og ivret for en tilbake til naturen-holdning, fikk nå mulighet til å skille bedre mellom det som er økologisk og det som er nyreligiøst. De ulike aktørene kan se like ut ved første øyekast, men ved nærmere ettersyn viser det seg at de begrunner sine livssyn grunnleggende forskjellig.

For døve ører Til tross for at steinerskolens okkulte sider og store mangler nå er tilgjengelig for alle som søker informasjon om det, kommer mange foreldre fortsatt til å velge steinerskolen. Håpet om noe bedre enn det lokale, offentlige alternativet er større enn tilliten til andres erfaringer. Ønsket om å gjøre noe alternativt er sterkere enn informasjonen som finnes. Som foreldre til et utfordrende barn eller et barn som av ulike grunner oppfattes som utsatt, vil man først og fremst skanne offentligheten for muligheter og alternativer til den lokale skolen. Det kan hende at lengselen gjør blind. I ettertid går det an å tenke at det var egen arroganse som gjorde at vår steinerskoleseilas forliste. Det fantes folk som pekte på sider ved steinerbevegelsen de var skeptiske til. Det fantes foreldre som hadde tatt barna sine ut etter dårlige erfaringer. Hadde vi tatt alvorlig de skeptiske signalene vi fikk og de første dårlige erfaringene, hadde vi ikke brukt så lang tid på å komme oss ut av noe vi i utgangspunktet burde latt være å gå inn i. En familie vi møtte hadde tatt barna ut av steinerskolen fordi de ikke syntes den faglige progresjonen var god nok, og de prøvde å fortelle oss at skolen ikke hadde svart til forventningene. Foreldrene var anerkjente kunstnere, og de snakket om steinerskolen som et luftslott der tiden sto stille. Det falt ikke i god jord hos oss, for vi hadde ikke begynt ennå, 28

naive idealister


og tolket foreldrenes utsagn som én uheldig erfaring i et spesielt miljø. Mange år senere dukket familien opp i hukommelsen, og vi kjente igjen det de hadde snakket til oss om. Andre som har gått offentlig ut og advart mot å sende barna på steinerskolen, er pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund og hans kone Annie Ulvund.21 Da den første steinerskolen vi var tilknyttet hadde en merkelig måte å ordne med økonomi på, trodde vi det var mangel på informasjon og en naiv idealisme som var årsaken til rotet. Noen av foreldrene tok barna sine ut, men vi fortsatte. Vi trodde også det var én uheldig erfaring i et spesielt miljø. Da de første lærerne forsvant fra skolen uten forvarsel, trodde vi det var «personlige årsaker». Da de første foredragene om Rudolf Steiner ble holdt på den nye steinerskolen vi flyttet til, trodde vi det var foredragsholderen som var merkelig, og da vi ikke fikk svar på spørsmålene våre, trodde vi det var vi som var dumme. Det er en tid for alt. Noen ting må man erfare på egen hånd, dessverre. Arroganse førte til at vi tolket utsagn fra antroposofer som vi syntes var vel fantasifulle, som et billedlig eller malerisk uttrykk for noe annet. Noe forståelig. Antroposofene som jobbet i barnehagen, og senere på skolen, sa det i grunnen akkurat som det var. Det var vi som ikke tok det alvorlig nok. Vi påstår at heller ikke politiske partier med makt tar det alvorlig nok, ikke Stortinget og ikke utdanningsmyndighetene.

Villedende informasjon Steinerskolens nettsider Hver steinerskole har sin egen nettside. I likhet med de skriftlige brosjyrene er disse sidene preget av vage, klisjéaktige formuleringer som ikke redegjør for hva steinerpedagogikk dypest sett er. Ved å bruke allmenne begreper som «naturlig utvikling» og «kunstnerisk bearbeiding» forteller steinerskolen ingenting om hva disse begrepene innebærer i en antroponaive idealister

29


sofisk sammenheng. Leseren er derfor like klok etter å ha lest informasjonen, men kan komme til å sitte igjen med en romantisk forestilling om noe vagt som har med natur og kunst å gjøre. Dette har til nå vært en svært vellykket form for merkevarebygging. Nettsidene sier tydelig at steinerskolen er et godkjent, pedagogisk alternativ til offentlig skole. De redegjør bare ikke for hva det alternative består i. Mer om dette i avsnittet «10 gode grunner til å velge steinerskolen» i kapitlet Steinerpedagogikk – første del.

Store Norske leksikon I vår tid har nettleksika tatt fullstendig over som informasjonskanal for folk flest. Det siste tilsiget som er gratis tilgjengelig på internett er Store Norske leksikon. Der kan du lese mange antroposofirelaterte artikler.22 Disse artiklene skal gi en utenforstående innsikt i hva antroposofi er på en objektiv måte. Du skal kunne søke på steinerskolen og få opp en objektiv beskrivelse av pedagogikken der. Alle artiklene om antroposofi og relaterte tema som finnes i nettutgaven av Store Norske leksikon, er imidlertid skrevet av antroposofer. Ingen kritikk av steinerskolen er tatt med, til tross for at den internasjonale kritikken er svært omfattende. Rettsprosesser likeså. Artiklene i Store Norske er til alt overmål også «kvalitetssikret» av antroposofen Cato Schiøtz. Han er fagansvarlig for fagkategorien Antroposofi (Religion og livssyn). Det er flere anbefalte lenker til artiklene. Alle lenkene går til antroposofenes egne nettsider. Det finnes ingen steinerkritikk i Store Norske leksikon.

Wikipedia og krigen om sannheten på nettet Mange benytter seg av Google-søk og Wikipedia når de trenger lett tilgjengelig informasjon. Alle som søker på steinerskolen, vil få Wikipedias sider opp som et av de øverste treffene uansett hvilken søkemotor de bruker. Å være representert høyt oppe på søkelistene er viktig for alle som ønsker å nå et stort publikum. 30

naive idealister


Ideen med Wikipedia er at artiklene der kan redigeres av alle brukere. Artiklene er et samarbeidsprosjekt som gradvis bygges opp av mange forskjellige bidragsytere. Fordelen er at informasjonen som ligger der er svært omfattende, oppdatert og fersk. Ulempen er at artikler kan bli utsatt for hærverk eller faktiske feil. Det siste svekker tilliten og verdien av informasjonen som ligger der. For å hindre at dette skjer har enkelte superbrukere utvidet myndighet til å passe på at kvaliteten ikke svekkes. Disse kalles administratorer og byråkrater. En byråkrat kan utnevne nye administratorer, stenge artikler for redigering hvis redigeringskrigene blir for heftige og fjerne artikler som ikke er ønskelige. En byråkrat kan også stenge ute folk som gjentatte ganger bryter reglene for redigering. De har en viktig nøkkelposisjon og altså stor makt og myndighet til å styre innholdet på Wikipedia. I oktober 2006 ble vi oppmerksomme på diskusjonen rundt artikkelen «Steinerskolen» i den norske utgaven av Wikipedia. Vi hadde siden august visst at det foregikk en diskusjon, og en såkalt redigeringskrig rundt artiklene «Waldorf Education» og «Rudolf Steiner» i den engelske versjonen av Wikipedia. Etter hvert har det vist seg at den samme redigeringskrigen også foregår på tyske, svenske, danske og franske versjoner av Wikipedia. Utgangspunktet for redigeringskrigene er at flere ulike aktører ønsker å legge inn lenker til steinerkritiske nettsteder på disse oppslagsordene. Mange vil også fjerne de mest usanne reklameutsagnene som antroposofene legger inn om sin egen virksomhet. Nettencyklopedien Wikipedias uttalte ønske om nøytrale og balanserte artikler23 blir derfor veldig vanskelig å oppfylle for de mest kontroversielle temaene. Artikler som omhandler kontroversielle tema, har tradisjonelt lenker til kritikk av samme tema av hensyn til en balansert og objektiv fremstilling. Også steinerbevegelsen deltar i redigeringskriger på åpne nettsteder. På artikler som omhandler steinerbevegelsen, er det så å si umulig å presentere kritiske lenker. Det er vår entydige erfaring at steinerbevegelsens aktører arbeider aktivt mot at naive idealister

31


publikum blir gjort oppmerksomme på steinerkritiske nettsteder og om nødvendig kontakter sympatiserende byråkrater og administratorer privat for å stanse kritikere. En redigeringskrig utføres slik at en lenke til for eksempel www.waldorfcritics.com eller www.steinerkritikk.no blir fjernet relativt raskt fra artikkelen etter at den er lagt inn. Som regel tar det fra to minutter til noen dager. Nye, mer kritiske versjoner av artikler blir like raskt tilbakeført til tilhengernes versjon. Dette barnevaktarbeidet som steinerbevegelsen og andre, ofte religiøse, bevegelser påtar seg, er en tungvint måte å holde leksikalske artikler frie for kritiske lenker. Det beste er derfor om de kan påvise at lenkene, i innhold og form, er brudd på Wikipedias regelverk på en eller annen måte. Da vil lenkene bli utestengt permanent. Blant Wikipedias administratorer og byråkrater foregår denne diskusjonen på artikkelens diskusjonsside, eller på det såkalte Tinget. Www.steinerkritikk.no sin relevans som lenke under artikkelen «Steinerskolen» har vært gjenstand for en slik diskusjon blant flere Wikipedia-administratorer og -byråkrater. Noen mente at denne lenken var relevant og hadde sin plass i artikkelen, i henhold til Wikipedias objektivitetskriterier, mens andre mente at den var irrelevant av ulike andre årsaker. Etter hvert gikk det så langt at enkelte wikibyråkrater kommuniserte med oss privat og medga at argumentasjonen som ble ført av en bestemt byråkrat, med nicket «Kph», på Wikipedia syntes underlig. Ved hjelp fra steinersympatisører fikk byråkraten Kph bekreftet hva som var vår IP-adresse og stengte oss ute fra å redigere på Wikipedia. Begrunnelsen var at vi la inn såkalt reklame for eget nettsted. Vårt nettsted er en samling kritiske artikler og promoterer verken et bestemt livssyn eller noen kommersiell aktør. «Kph» la i tillegg inn uriktige opplysninger om vårt arbeidsforhold på steinerskolen i den artikkelen som omhandler det skjønnlitterære forfatterskapet vårt. «Kph» viste seg å være en signatur som, foruten å være tidligere elev ved steinerskolen i Bærum, også arbeider som journalist i NRK. Da hans rette identitet ble avslørt på det danske diskusjonsforu32

naive idealister


met Steinerkritisk Forum, forsvant også hans profil kort tid etterpå fra Wikipedia, og steinerkritiske lenker har siden fått ligge i fred i artikkelen om «Steinerskoler». Det koster mye arbeid å sikre en balansert fremstilling av steinerbevegelsens virksomhet i det offentlige rommet.

Kritikere må stanses Det ble opprettet en egen hatside mot oss personlig på nettet etter den riksdekkende debatten om steinerskolen i 2005. Nettsiden var en pågående raljering under dekke av såkalt humoristiske betraktninger og hadde et uttalt mål om å «avsløre lavpannetheten […]» i vår kritikk av steinerbevegelsen. Det ble også fremsatt påstander på denne siden om hvor våre barn gikk i barnehage og skole. Fordi den ansvarlige for hatsiden samtidig var ansvarlig for og lenket fra Steinerskoleforbundets egne nettsider, tok vi kontakt med forbundet for å opplyse om at de lenket til en privat hatside fra sine sider. Etter noe frem og tilbake ble lenken fjernet. Hatsiden opereres per i dag bare privat av internettansvarlig i Steinerskoleforbundet.

Namedropping I flere kronikker og avisinnlegg har fremstående representanter for steinerbevegelsen gått hardt ut for å forsvare seg mot kritikere. I en kronikk i Aftenposten 19.12. 2006 fremsetter steinerskolens advokat, Cato Schiøtz, og daglig leder av Institutt for steinerpedagogikk, Trond Skaftnesmo, en påstand om hva vi mener, og kaller denne påstanden «ondsinnet» og «usann». Istedenfor å imøtegå kritikken, bruker kronikkforfatterne stor plass på å undergrave kritikernes autoritet: Hvis antroposofien har det innhold som Kristin Sandberg og Trond Kristoffersen formidler, er det uforståelig at ledende representanter for kulturliv og akademia, som André Bjerke, Jens Bjørneboe og Hjalmar Hegge, beskjeftiget seg intenst med Rudolf Steiners livsverk. naive idealister

33


Hvorfor det? At to fettere som var forfattere og en filosof født i 1920 var fascinert av Rudolf Steiner, skal hindre kritikk fra andre forfattere og filosofer i 2006? Hva slags argumentasjon er dette? Schiøtz og Skaftnesmo trekker «ledende representanter for kulturliv og akademia» inn som garantister for at steinerskolen i 2006 er et godt pedagogisk alternativ til offentlig skole. Det er, som alltid, spennende at steinerskolens representanter forsvarer «Rudolf Steiners livsverk» ved hjelp av kjendiser, mens de ellers hevder at steinerskolen er et selvstendig uttrykk for dette livsverket. De «ledende representanter» brukes hver gang steinerskolen vil synliggjøre at de har troverdighet som kunstneriske, akademiske aktører i samfunnet. Videre skriver de: «Med hvilken autoritet kan Sandberg og Kristoffersen stemple dem som ofre for Rudolf Steiners villedende og forføreriske virksomhet?»24 Spørsmålet er vel heller med hvilken autoritet trekker leder for Institutt for Steinerpedagogikk og advokaten deres avdøde kulturpersonligheter inn som vern mot dagsaktuell kritikk av steinerskolens virksomhet?25 Det er imidlertid tradisjon for denne typen retorikk i debattene med steinerbevegelsen, og å surfe på sin sosiale status har i stor grad lykkes steinerskolen til nå. Det er med andre ord ingen enkel oppgave for foreldre som søker uhildet informasjon om steinerskolen, å orientere seg i det offentlige rommet. Når steinerskolen ikke reklamerer for virksomhetens reelle esoteriske bakgrunn i egne brosjyrer og nettsider, kan de fremstå som byråkrater på Wikipedia eller som advokater i media, forfattere i Store Norske leksikon eller private aktører som lenker til sentrale nettsteder. Når de skriver og snakker i det offentlige rom, oppgir de sin sosiale status (journalist, advokat og fagansvarlig) som tittel, ikke sitt private livssyn som de skriver ut fra og promoterer. Det er en stor utfordring å diskutere sak med mennesker som forsvarer sitt religiøse livssyn. Kan hende blir dette noe enklere når prinsesse Märtha synliggjør sin tilknytning til steinerbevegelsen. Märtha har tidligere vært åpen om sitt forhold til engler og overnaturlige fenomener i forbindelse med hennes egen omdiskuterte engleskole.26 34

naive idealister


Hvordan begynte det? Den emosjonelle versjonen Endetiden for miljøbevegelsen syntes å være startet da Frp fikk ordføreren i Oslo,27 seksårsreformen var vedtatt og frislippet av markedskreftene var i full gang. Fellesmeieriet var blitt til det mer internasjonalt-lydende Tine. Statskanalen NRK hadde fått en hissig, reklamefinansiert konkurrent der værmelding ble en egen sjanger. Alt syntes som et angrep på det autentiske, naturlige og gode i verden. Golfkrigen28 rullet over skjermen, avstanden mellom nord og sør ble møtt med stadig større likegyldighet. De store byene i Norge fikk for første gang boards der reklame skulle ta oppmerksomhet i det offentlige rommet på en måte det ikke gikk an å overse. Verden henvendte seg til mennesket først og fremst som konsument, og mindre og mindre som en tenkende, følende og selvstendig handlende person. Det var som om en lang, sosialdemokratisk skoledag var over, og alle stormet ut til friminutt fra venstresidas snakk om solidaritet og kravet om måtehold og likeverd. Nå gjaldt en ny frihet fra formanende puritanisme og statskontroll, frihet til å bruke penger og være hedonist.29 Det var lov. Kafékulturen inntok byene, og T-skjorter med Jeg besøkte Norge, men det var stengt kunne puttes tilbake i skapet. For de av oss med små barn og grønne verdier var gode råd virkelig dyre.

Foreldreskap Som de fleste som venter sitt første barn, ønsket vi å stå på pallen i VM i Foreldreskap, og barnet var århundrets gullunge. Tilfeldighetenes spill hadde gitt akkurat dette nye mennesket muligheter de fleste andre barn i verden ikke får ved å være født av nettopp oss i verdens rikeste land. Vi som foreldre måtte forvalte disse mulighetene og ta ansvar på den beste måten. Ikke på en halvveis eller tilfeldig måte, men en måte som viste respekt for all den kunnskapen vi hadde om verdens skjeve gang. Som voksne i verden hadde vi dyp mistillit til alt som var unaturlig. Vi syntes fargesterke frokostblandinger luktet gift naive idealister

35


og voksenklær til babyer var kvalmt. I 2009 er disse holdningene gått inn i merkevarebyggingen til egne forretninger som enhver kan finne på det store kjøpesenteret i nærheten. I 1990 var det noe du måtte oppsøke spesielt. Vi mente en god del, den gangen, om hva som var bra, og tenkte at foreldrene sikkert var de nærmeste til å forstå sitt eget barn. Hvordan kunne vi som foreldre verne det nyfødte, uskyldige mennesket mot verdens forrående ondskap? Det kunne vi selvsagt ikke. Men begrense den? Klærne mot babyhuden kunne i det minste være av det slaget som pustet, og maten kunne være fri for salt. Det er bedre å mose gulrøtter selv, enn å kjøpe dem på babyglass med salt og tilsetningsstoffer. Ingen måtte røyke inne slik at barnet fikk astma, og amming er bedre enn tåteflasker som kan ødelegge fortennene. Mange av bekymringene var godt begrunnede og lever i beste velgående blant nybakte foreldre i 2010. Men informasjonen er ikke entydig lenger, og mange sider av saken belyses. Det er ikke slik at noen få sitter på all riktig informasjon og kunnskap om barndom. Verken naturvitenskapen på den ene siden eller alternativindustrien på den andre. På barselavdelingen fikk vi på begynnelsen av nittitallet egne plastmapper med reklameprodukter fra Natusan og bleieprodusenter. De mer revolusjonære av oss mistenkte Natusanartiklene for å være et uttrykk for de frie markedskrefters lumske spill, og var skeptiske. Hvorfor fikk vi akkurat disse produktene og ikke andre? Jo, fordi disse aktørene hadde kjøpt seg inn i sykehusnorge. Verden var ikke til å stole på. Vi undersøkte alternativene til parfymerte kremer, oljer og bleier. Uten å undersøke hvem som sponset dem. Noen jordmødre av den alternative sorten tilbød dessuten ullkluter av lanolin mot brystbetennelse, med lukt av ekte sau og alt som er naturlig. De samme jordmødrene snakket om amming som det absolutt eneste saliggjørende og hadde alternative brosjyrer om ullprodukter og Ammeforeningen liggende i veska på personalrommet. Alternativindustrien drev dermed også med produktplassering og en nokså aggressiv markedsføring av sitt verdisyn. Angsten for den førstefødtes ve og vel satt allerede dypt da vi forlot barselavdelingen. 36

naive idealister


De første spedbarnsukene ramlet kataloger og brosjyrer ned i postkassa med råd mot forebygging av problemer vi aldri hadde kommet på selv. Dette var årene da de alternative behandlingsmetodene virkelig begynte å utfordre det etablerte helsevesenet og den tradisjonelle måten å tenke om helse på. Kiropraktikk mot kolikksmerter hvis ammete fra naturapoteket ikke virket, akupunktur mot alt og homøopati som skulle forebygge det som ennå ikke hadde skjedd. Den nye tiden kom til foreldrene med såkalt eldgamle svar fra naturfolk eller heroiske helseforkjempere som tilbød råd «på barnets premisser» og med kvalitet på agendaen istedenfor kvantitet. Som unge foreldre var vi mer vennlig innstilt overfor det som var gammelt og etnisk, enn det som luktet kommersialisme og amerikansk. Som barn av åttitallet og jappetida og med stor avsky for alt det førte med seg, var vi med på alt som presenterte seg som anti-materialisme og internasjonal solidaritet. Vi ville mye heller delta i alternativet til kapitalistisk forbrukskultur, og var det i tillegg gammelt og opprinnelig på noen måte – ja, desto bedre. Vi ville stå på de fattiges side, på naturens og barnets side, og vi ville være sammen med andre voksne som ønsket å gjøre en forskjell i verden. Lærerlaget gikk til og med så langt at de satte helsides annonser inn i riksavisene30 der de påsto at barn i barnehager ikke lærer fremmedfrykt, i motsetning til barn som ikke går i barnehage – altså de som hadde foreldre, gjerne mødre, gående hjemme på en upedagogisk og, antar vi, rasistisk eller intolerant måte.31 Barna måtte reddes over i det offentlige utdanningssystemet så fort som råd var, vekk fra sine inkompetente foreldre, og sosialiseres av spesialister på barndom. «Barn som går i barnehage har mindre sjanse for å bli kriminelle,»32 skrev Norsk Lærerlag og Førskolelærerne i kjempeannonsen. Dette budskapet røsket ganske kraftig i selvtilliten, for ikke å si angsten, for at akkurat vårt barn skulle falle utenfor, bli rasist og kriminell. Ifølge Lærerlaget hadde de forskningen på sin side. Barn som gikk i barnehage, var mer sosialt kompetente enn andre barn. «Barn som går i barnehage, klarer seg bedre på skolen,»33 skrev de. At halvparten av de ansatte i naive idealister

37


barnehagene er like ufaglærte som foreldrene, var det få som la vekt på.34 I dag ser vi den samme argumentasjonen brukt i innvandrings- og integreringsdebatten. Det sosialdemokratiske svaret er at staten overtar ansvaret for barnet og tilrettelegger for barnehage til alle. Men et tilbud om barnehage og skoleplass er i seg selv ingen garanti for innholdet i tilbudet. Verken Lærerlaget eller steinerskolen redegjorde for fagligheten i tilbudet, bare for hva vi risikerte hvis vi valgte dem bort. Steinerskolens reklame for seg selv den gangen kommuniserte bedre med vår angst enn det offentlige gjorde det.

Offentlig skole Hva slags pedagogisk tilbud var det egentlig det offentlige hadde? Og har ikke alle grupper fellesskap? Sosialisering er noe ingen unnslipper. Hva var det barnet i tilfelle ville havne utenfor, og ville det ikke da havne innenfor noe annet? Hvis de som skulle passe barnet på dagtid var like ufaglærte og ureflekterte som foreldrene i Lærerlagets skrekkscenario syntes å være, ville ikke risikoen være like stor for at barnet overtok de voksnes fordommer? Hva med de barna som, til tross for mangeårig heltidsplass i barnehage, gjorde det faglig dårlig på skolen, ble rasistiske og kriminelle? Det var noe påståelig og endimensjonalt over Lærerlagets annonser og tilhørende fremtidsfrykt. Vi begynte å tenke på vår egen skoletid, med syttitallets evige gruppearbeid og veggaviser. Eller kosetimer. En pause fra den anstrengende læringen, som egentlig bare signaliserte at vi fortjente fri fra det å gå på skolen, og at kunnskapstilegnelse egentlig var unødvendig slitsomt. Det var dessuten på skolen at de fleste av oss hadde lært grunnleggende mobbing, å røyke på do og hva siste krav til påkledning var. Og var det ikke også slik at enhetsskolen sannelig hadde produsert like mange egoistiske og markedsorienterte nyliberalister som sosialt engasjerte sosialdemokrater uten fremmedfrykt? Har ikke nettopp enhetsskolen et stort ansvar for at nytelsessyke TV-slaver med dårlig kosthold sitter i sofaen når det avholdes valg? Har ikke nettopp lærerstudentene, med 3 i snitt, gått i barnehage 38

naive idealister


og i enhetsskolen? Hva slags fellesskap og sosialisering kunne enhetsskolen tilby, egentlig? Det var noe kontrafinalt35 over Lærerlagets annonser og den offentlige skoles prosjekt. Vår erfaring med norsk, sosialdemokratisk skole var, i det store og hele, sammensatt og ikke noe vi umiddelbart kunne anbefale. Særlig ikke når barndommen ytterligere skulle amputeres for å få barnehageutbyggingen i havn. Vårt barn skulle på ingen måte bli en tilfeldig brikke, et politisk virkemiddel, i EU-tilpasning av barndommen. Den offentlige norske skolen syntes for oss altfor dårlig og altfor lite ambisiøs. Den syntes for opptatt av økonomi og for lite nysgjerrig på sammenhengene i verden. Vårt barn fortjente langt mer enn oppbevaring i nedslitte lokaler der læreren slengte frem en utdatert lærebok og lengtet etter friminutt. Det var innenfor dette verdensbildet steinerskolen syntes som et godt alternativ.

Steinerbarnehagen Vår førstefødte skulle altså ikke begynne på offentlig skole. Følgelig var det heller ingen grunn til at han skulle gå i offentlig barnehage og være offer for tilfeldige ansattes ufaglærte omsorg. Oppbevaring av barn i det offentliges regi var, i våre øyne, en kamp om foreldrenes arbeidstid og i bunn og grunn noe som ikke handlet om barnet. Vi tenkte at det handlet om det kapitalistiske behovet for å akkumulere overskudd i markedsliberalistiske bedrifter der mennesket var mindre og mindre verdt. En sekulær oppbevaringsplass der høytider ble markert med dorullnisser og fargelagte påskekyllinger på kopier som ble delt ut en masse fra «pedagogen». Vi hadde venner med barn i vanlig barnehage. De fikk ferdig tegnede bilder av Mikke Mus som de kunne fargelegge mens de ventet på at foreldrene skulle komme og hente dem. Posesuppe og hvitt brød i spisetiden, smågodt når noe skulle markeres. Alt vi ikke ville. Vi så for oss en endeløs mengde kopier der barnet fikk køle med tusj på juksetegninger, og der halve båten var tegnet med stiplet strek. Det syntes vi knapt kunne kalles pedagogikk. Smågodt i plastpose måtte da stå i direkte naive idealister

39


motsetning til det øvrige av offentlige skattekroner som pøses inn i forebyggende helsearbeid, og hvorfor var den offentlige barnehagen en arena for markedsføring av Walt Disneyprodukter? Det pedagogikkfaglige ble i det offentlige forvaltet ved at en utdannet pedagog hadde tilsynsansvar ved avdelingene. Resten av personalet kunne være ufaglærte voksne eller ungdommer som hadde droppet ut av skolen og trengte et venteår. Altså ingen nødvendig sammenheng mellom arbeidet med barn og interessen for barn. Steinerskolens barnehager fremsto som en naturlig begynnelse på et skolealternativ. Steinerskolen var dessuten det mest etablerte og riksdekkende alternativet og internasjonalt anerkjent som utdanningsalternativ. Barnet kunne i så tilfelle velge å fortsette på videregående skole i utlandet, dersom det skulle bli aktuelt. Vi valgte steinerbarnehagen og krysset av for at barnet skulle fortsette på skolen. Vi satte dessuten barnet på venteliste på steinerskolene i Oslo-området, siden køen av foreldre som ville noe annet enn det den offentlige skolen kunne tilby, var kjempelang. Det at det var venteliste, tolket vi som et kvalitetsstempel i seg selv. Vi leste Rudolf Steiners bøker, som vi fant på biblioteket, og tenkte at her var det mye rart som helt sikkert var tilrettelagt og korrigert for vår tid av de ansvarlige på Rudolf Steinerhøyskolen. Steinerskolens læreplan, Å tenne en ild, var ikke religiøst og malende beskrevet, slik Rudolf Steiner selv var det. Det sto dessuten eksplisitt i informasjonen om steinerskolen at det var et pedagogisk alternativ, atskilt fra antroposofien. At den som gikk på steinerskolen ikke ble oppdratt med bakgrunn i antroposofien. At skoleslaget hadde støtte fra staten, visste vi jo fra før. På den tiden trodde vi at det som staten gikk inn og finansierte, sikkert også hadde en eller annen form for godkjenning og tilsynsordning som borget for kvalitet.36 Den første steinerbarnehagen vi kom til, var i to avdelinger i to etasjer. I den øverste etasjen var det to kvinner i lange ullskjørt som spilte på fløyte og satte i stand en leke som var ødelagt. Ingen hevet stemmen, og alt var som et eventyr. Vi 40

naive idealister


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook