Det lyset slipper inn

LUCY DILLON

Der lyset slipper inn Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Where The Light Gets In Copyright © Lucy Dillon 2018 Første gang utgitt av Bantam Press, et imprint i Transworld Publishers Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Oversatt fra engelsk av Bente Rannveig Hansen Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Imperiet.dk Forfatterfoto: © Tim Bishop Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2018 Trykt på: 70 gr Enso Creamy 2.0 ISBN 978-82-02-60407-3 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Jane Steele, med inderlig takk for tiden du ga oss

Prolog

Betty Dunlop var ikke redd for å dø, men så hadde hun heller ikke vært redd for Luftwaffe, den kalde krigen, trusselen om atomvinter, salmonella, kolesterol eller noen av de tre ektemennene sine, som alle var fæle på hvert sitt vis.

Lorna Larkham, på den annen side, hadde ikke en like avslappet innstilling til døden. Nå smøg den seg mot sengen til Betty på St. Agnes hospice, og jo nærmere den kom, desto fortere slo Lornas eget hjerte, og så hardt at hun måtte tvinge beina til å holde seg i ro, undertrykke trangen til å reise seg og løpe sin vei.

Reiseuret ved siden av henne måtte ha stoppet, for hvordan var det mulig at klokken bare var sju? Lorna hadde vært på plass klokken seks for å ta fatt på frivilligskiftet, og allerede før hun hadde fått av seg jakken, kom avdelingssykepleieren bort til henne og varslet om at Betty – som hadde fylt nittitre uken før og fortsatt pyntet seg ved å rulle opp håret og deretter spraye lokkene med Elnett – var blitt veldig mye dårligere i løpet av natten.

«Vi skjønte at det var noe galt da hun ikke ringte oss og ba om å få kakaoen sin.» Sykepleieren la en hånd på armen til Lorna da hun så at hun stivnet til av skrekk. «Hun er fortsatt med oss, altså. La musikken stå på, og prat i vei, selv om hun ikke svarer. La Betty forstå at hun ikke er alene. Jeg er rett nede i korridoren om du trenger meg.»

Nå senket Lorna strikketøyet diskré og tittet bort på de lukkede øynene til Betty. Også Betty hadde hatt strikking som en av sine hobbyer, noe de hadde pratet om den første gangen 7

Lorna hadde vært innom og sittet hos henne i en times tid.

Lorna hadde bestandig strikkeposen med seg til hospicet; hun følte at de rytmiske klikkene og bevegelsene bidro til å fylle tomrommet når pasienten hun satt hos, ikke riktig var til stede.

For mange av dem var det en velkjent lyd, en lyd av barndom, av mødre og tanter som hadde sittet med sytøyet eller strikketøyet sitt mens praten gikk. Der Lorna satt og strikket, var det som om noe av pasientens personlighet fant veien inn mellom pinnene. I ettertid kunne hun se på strikketøyet og tenke på Junes underfundige øyne eller silkeblomstene til Mabel. Betty kom bestandig til å minne henne om perlestrikk, det visste hun allerede: den spesielle strukturen og den rene, intense grønnfargen, duften av Pears såpe. Hun skulle til å snu strikketøyet da det føltes som om en usynlig hånd dultet borti henne. Hun kikket opp.

Rudy, den nervøse dachshunden til Betty, rørte på seg i kurven sin. Utenfor hadde den store hvite månen glidd fram fra bak en sky, og det føltes kjøligere i rommet, som om noen hadde åpnet vinduet.

Lorna kjente pulsen dunke i halsen, heftig, varm, besluttsom. Musikken – et rolig klassisk stykke som den siste sykepleieren valgte – hadde stanset, men ennå hadde hun ikke hørt Betty puste ut.

Panikken fikk det til å stramme seg i brystet til Lorna hver gang det lød en svak during fra den regulerbare sengen. Var det nå det skjedde? Skjedde det nå ? Hun blunket, så etter tegn hun ikke ønsket å se. Lorna hadde lært omsorg ved livets slutt av sykepleierne, men hun hadde aldri vært til stede i det øyeblikket det skjedde, ikke på ordentlig. Nå var det som om tiden stoppet opp i rommet – så løftet dynen seg over Bettys innsunkne skikkelse og verden gikk videre. Enn så lenge.

Lorna pustet lettet ut, som et skjelvende ekko av Betty, og rørte forsiktig ved den pigmentflekkete hånden som lå oppå dynen, kjente huden bevege seg under hennes egne fingertupper. Myk, papiraktig hud. Inntil for kort tid siden hadde ikke Lorna trodd at døden noensinne ville ta igjen Betty. Hun var så klarøyd, så oppslukt av livet, selv om hun bodde på hospice.

Men i forrige uke hadde de snakket om julen, som nettopp var 8

over. Lorna hadde fortalt henne om den svært så underholdende julefeiringen på herberget for hjemløse (enda mer frivillig arbeid som hun påtok seg for å unnslippe svigerfamilien til søsteren Jessica og de konkurransepregede brettspillene deres), og så hadde Betty lagt ut om alt hun hadde gjort sammen med barna sine, Peter, Susie og Rae. Med stjerner i øynene hadde hun fortalt om den nydelige kaken som Rae hadde bakt, og om Peters elegante ullfrakk, men da Lorna spurte vakthavende sykepleier om nøyaktig når barna hennes hadde vært der, ristet Debra bare på hodet. Ingen besøkende. Kanskje hadde det vært et av de første tegnene på at Betty begynte å svinne hen, slik et sandslott langsomt siger ut igjen i de skvulpende bølgene.

«Vi er her fortsatt, Betty,» sa Lorna og hørte at hun lød taprere enn hun følte seg. Det gjorde henne nervøs, fornemmelsen av at den legemlige Betty og hennes indre jeg liksom rev seg løs fra hverandre på usynlig vis. «Rudy og jeg. Det går så fint, så.»

Betty selv fryktet helt sikkert ikke det som skulle komme.

Historiene hennes – hun hadde hundrevis av dem – lyste nærmest av sorgløs tapperhet. Dette gjaldt ikke bare nettene hun hadde tilbrakt skjelvende av kulde oppe på takene i West End under Blitzen, da hun var på alder med Lornas niese og holdt utkikk etter branner, men også livet etterpå. Hun hadde giftet seg med en soldat og flyttet til Canada, for så å forlate både soldaten og knyttnevene hans til fordel for en alkoholisert italiensk kokk; senere hadde hun drevet en bar, solgt sminke av merket Avon, blitt «overraskende» gravid som førtifireåring og fått barn med en slesk advokat som het Herb, for så å vende tilbake til Hendon med pengene hans da han døde. Livet til Betty hadde vært en lang rekke uredde sprang ut i det ukjente, og hver gang hadde hun landet på de små føttene, som en katt.

Lorna så Betty gli inn i de slørete erindringene sine igjen, og det var som om hun kunne høre den innrøykte stemmen hennes. «Frykt er en god ting, lille venn,» hadde hun sagt med en latter da Lorna bleknet av historiene hun fortalte. «Den lar deg se dine egne grenser.»

«Jeg vil helst ikke se grensene mine, ellers takk,» hadde Lorna sagt, som den feigingen hun var.

9

«Hvorfor ikke?» Betty hadde praktfulle øyebryn, like fullkomne som Joan Crawfords. «Kanskje går ikke grensene dine der du tror.»

Lorna kikket gjennom CD-ene ved siden av sengen. Betty hadde truffet spikeren på hodet. Hun ante ikke hvor hennes egne grenser gikk. Sant å si var det mye hun ikke visste om seg selv, ting hun lurte på som hun aldri ville kunne spørre noen om fordi det ikke lenger fantes noen til å svare. Moren var borte, faren var borte, og den lille verdenen deres hadde lukket seg etter dem og etterlatt henne og Jessica mer alene enn noensinne. Hvem var det meningen at hun skulle være? Hvilke personlighetstrekk eller svakheter lå latent i henne og kunne tenkes å komme opp til overflaten etter som årene gikk og hun tok igjen foreldrene, ble middelaldrende og etter hvert gammel? Spørsmålene, og tomheten ved aldri å få vite, snek seg inn på Lorna når hun satt oppe til sent, sånn som i kveld, når luften myldret av minner, hennes egne og Bettys om hverandre i stillheten som omga dem.

Rudy gikk rundt seg selv i kurven sin, så la han seg ned og hvilte hodet på labbene. Lorna smøg Glenn Millers storbandorkester inn i spilleren. Hvis det var i kveld Betty skulle vandre, ville hun sikkert gjerne ha med seg litt dansemusikk underveis til neste destinasjon. Lorna trykket på «play» før hun tok fatt på strikkingen igjen og stålsatte seg for den siste halvtimen før hun var ferdig for kvelden. Bare tretti minutter. Det kom ikke til å skje på hennes vakt. Betty var altfor taktfull til det.

Hun strikket og lyttet, to rader, tre rader, fire. «Jeg får aldri riktig til perlestrikk,» mumlet Lorna, bare for at Betty skulle vite at hun var der. «Det blir for ujevnt.» Da et lys utenfra streifet rommet, løftet hun blikket og så med det samme at noe hadde forandret seg. Nesen og kinnbeina til Betty var mer markante, mens åndedrettet hennes gikk tyngre enn før, og Lorna kjente en antydning til metallsmak i munnen. Hun kastet et blikk på knappen som ville tilkalle sykepleieren, men så strammet hun seg opp igjen. Ikke ennå. Dette skulle hun klare.

Den gamle damen pustet tungt ut, høylytt, og Lorna lurte på om hun så noen i drømme som fikk henne til å sukke.

Noen som trådte fram fra barndommen hennes med de ulende 10

sirenene, de smadrede veggene og den simple teen, da frykten gjorde allting levende og forgjengelig, slik at man måtte ta for seg mens man kunne. Noen som smilte til henne og strakte ut en hånd.

«Little Brown Jug» gled over i «Moonlight Serenade», yndlingslåten til Betty, og hånden hennes rykket til oppå dynen.

Lorna fulgte godt med: Hvilken av ektemennene ville komme og hente henne? Hvem av dem ville hun velge? Så hun slektninger komme nærmere? Moren og faren, en viktoriansk bestemor? Lorna fant trøst i denne tanken, at selv om du lå alene et eller annet sted, eller i en steril sykehusseng, så ville det være velkjente ansikter til stede, noen som strakte seg etter deg av kjærlighet, som ønsket å se deg igjen. Som lengtet etter deg mer enn livet.

Brått kjente hun seg hul innvendig, rå og kald som en undersjøisk hule.

Hun hvilte strikketøyet mot knærne et øyeblikk; hun tvang seg til å bli sittende i mørket. Lorna ante ikke hvordan morens siste øyeblikk hadde vært, og det plaget henne – hadde de vært fredfulle, slik Bettys var, eller hadde hun følt smerte, sorg og panikk, kjempet for å få luft? Det hadde vært et hjerteinfarkt: Faren til Lorna hadde funnet Cathy i atelieret sitt, midt i en pøl av sitt eget sølte blekk, ikke blod. Så hadde han dødd også, på dagen ett år senere. Det var enten et tragisk sammentreff, eller – hvis Lorna og Jess skulle være ærlige mot hverandre – ikke noe sammentreff overhodet.

Rudy løftet hodet og klynket. Ørene hans la seg flatt bakover, og han så på henne, skjelvende av frykt.

Lorna innså at øynene hennes var fylt av tårer, og hun vendte oppmerksomheten tilbake til ansvaret hun hadde her. De inntørkede oppholdene mellom åndedragene ble stadig lengre.

I begynnelsen av måneden hadde Betty vært frisk nok til at hun med stor innlevelse hadde fortalt om de Agatha Christieliknende planene hun hadde lagt for tiden etter sin død. «Jeg har tilgodesett deg i testamentet mitt!» hadde hun fortalt mens Lorna hadde samlet det lange håret sitt og dyttet det innunder vinterluen. Hun måtte skynde seg for å rekke nattbussen. «Du får noe som vil minne deg om meg.»

11

Lorna hadde protestert – det var regler mot den slags, og dessuten var det ikke derfor hun kom dit. Betty ville imidlertid ikke høre på det øret.

«Tull og tøys. Det er bare en liten ting, og jeg vil at du skal ha den. Jeg har ingen andre å gi den til. Det er bare for å minne deg på at det er greit å være redd iblant, Lorna.» Så hadde hun klemt den hanskekledde hånden hennes resolutt, og slik gitt klar beskjed om at det ikke var noe å diskutere.

Lorna betraktet de samme fingrene nå, kalde og stive. Leger hadde tatt av Betty alle de åtte ringene og lagt dem i en pose som ble trygt forvart av staben på hospicet. Hun hadde hørt historien bak hver eneste ring unntatt rubinen, og kjente et stikk av sorg over at hun kanskje aldri ville få vite hvorfor Betty hadde spart den til slutt. Hun ville ikke at Betty skulle dø, men hun hadde levd et langt liv og var mett av dage. Det var så stille i rommet, altfor enkelt for et så gjennomgripende øyeblikk.

Månen gled bak gardinet og badet rommet i et mykt lys, og musikken skiftet igjen. Lorna kjente det krible i huden; det var som om luften fyltes av storbandorkester og usynlige dansere som beveget seg lydløst i et eterisk rampelys, virvlet rundt i en siste dans før scenelyset ble slukket. «Jeg er her fremdeles, Betty,» hvisket hun, «sammen med Rudy.» Så lurte hun på om det egentlig var riktig av henne å prøve å holde igjen Betty, hvis hun aller helst ville slippe taket.

Hun mante seg selv til å bevare roen, være et trøstende nærvær, men frykten skubbet seg gjennom. Tenk om Betty plutselig åpnet øynene? Tenk om hun prøvde å si noe? Tenk om hun trengte hjelp som Lorna ikke kunne gi henne? Betty, hva skjedde med den italienske kokken? Hvorfor Montréal? Du elsket livet høyere enn kjærligheten – gjorde dette det enklere for deg å begynne på nytt når romansen gikk over, eller var det én, en mann du aldri glemte, en som fikk alle de andre til å virke litt gråere?

Rudy klynket igjen, så bjeffet han to ganger. Redselen hogg tak i hjertet til Lorna, og hun klarte ikke mer.

Hun famlet etter knappen som ville få noen til å komme, tok et fast tak rundt den og trykte så hardt hun kunne. Da skrittene 12

til sykepleieren klapret gjennom korridoren, fulgt av raskere fottrinn, la Rudy seg ned med den lange snuten oppå potene og utstøtte en dyp jamring som ga Lorna tårer i øynene.

Det strammet seg i hjertet hennes, og hun skulle så gjerne strekke ut armene og fange åndene i rommet som hun verken så eller fornemmet, og trygle dem om å fortelle henne at alt var greit, at alt ville gå bra, at alle var der fremdeles, bare i en annen substans.

Men hun kunne ikke det. Og uansett ville hun ikke ha fått noe svar.

Da Lorna snublet ut i den skarpt opplyste korridoren, hørte hun stemmen til Betty i hodet, hes og full av liv.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.»

Hun snudde seg og så at en tynn månestråle smøg seg inn mellom gardinene.

Kapittel en

«For mamma og pappa,» sa Jessica og hevet tekoppen sin i en skål mot åsene langt borte. «Hvor de enn måtte befinne seg.»

«For mamma og pappa.» Lorna løftet sin egen kopp, tok en slurk og brekket seg. Det måtte være minst to sukkerbiter i koppen, og hun hadde sluttet med sukker i teen for mange år siden.

Lorna snudde seg mot storesøsteren for å spørre om hun ikke syntes hun var søt nok fra før av, men da hun fikk se hvor tankefullt Jessica stirret ut i det fjerne, bestemte hun seg for å la det være. Det var januar, bitende kaldt, og det hadde vært et godt stykke å gå fra parkeringsplassen, så kanskje det ikke var så dumt med litt sukker likevel. De hadde fortsatt en halv Bakewell-terte igjen å spise opp, den hadde de tatt med til ære for faren, som alltid fikk en slik kake på bursdagen sin, mens teen var til minne om moren. De drakk den av porselenskoppene hennes med bitte små forglemmegei, de eneste gjenværende av det digre serviset etter hennes mormor. Moren hadde alltid hatt to sukkerbiter i teen sin, kanskje var det dette Jess hadde hatt i tankene da hun skjenket i til dem. Disse små tradisjonene var litt som koppene selv, tenkte Lorna: fragmenter av et større bilde. Som Jess og henne. De siste slumpene av en familie som hadde krympet, gjennom tilintetgjørelse og skjødesløshet, til det bare var de to igjen.

Vinden som sto ned fra åsene, var iskald. Hun samlet anorakken tettere rundt seg og skuet utover det bølgende landskapet under dem, der grå sauer og turgåere med oransje 14

vindjakker streifet omkring og ga dem noe å se på. Turgåerne var målbevisste og holdt seg til de slyngete stiene, mens sauene så ut til å ta det hele mer med ro.

Moren ville ha merket seg hver minste detalj i dette bildet, tenkte hun, og tablået foran henne gled langsomt over i en av tusjtegningene som var Cathy Larkhams varemerke: de skarpt avtegnede trærne, åsene med sikksakkmønster av stier og puddersnø i ytterkantene, som en formkake med melisglasur; barna som trasket rundt i fargesterke gummistøvler, fuglene, hundene som så seg håpefullt tilbake i påvente av at en tennisball skulle komme gjennom luften. Og de to kvinnene som betraktet det hele fra en benk, én høy, den andre lav, med termos og kakeeske og matchende toppluer. Luene var også et minne, strikket av farmoren deres til jul for mange herrens år siden, og som Jess hadde funnet da hun ryddet ut av huset etter farens død. Blå til Jess, rød til Lorna. Begge med en stor dusk som dinglet når de beveget seg.

Første gang de hadde sittet på denne benken og sett utover British Camp i Malvern, var den vinterdagen da de hadde strødd asken til Cathy og Peter Larkham, håndfuller av aske som blandet seg i den tunge urnen på samme måte som foreldrenes liv hadde blandet seg, helt til det var umulig å se hvor det ene sluttet og det andre begynte. Som i døden, så også i livet.

Eller kanskje var det omvendt.

Lorna forsøkte å mane foreldrene fram for sitt indre øye.

Det ble litt vanskeligere for hvert år, og det plaget henne at det nå virket som om det var klærne deres som sto klarest for henne – mammas grå linskjorter, med de bleke, fregnete armene under de oppbrettede ermene; pappas grønne «helgegenser» som Jess hadde kjøpt i et av sine mange forsøk på å hale ham inn i det tjueførste århundre. Han hadde bestandig kledd seg som en historielærer. Hvis han hadde fått velge helt selv, ville han ha brukt de samme kordfløyelsbuksene og to rutete skjorter om hverandre i all evighet, sin egen skoleuniform. Han fant pliktskyldigst fram helgegenseren hver gang enten Jess eller Lorna kom på besøk, men alltid med en skjorte under; kragen stakk opp av den runde halslinningen som om den motsatte seg den påtvungne avslappede stilen.

15

Brått slo en tanke ned i Lorna.

«Jess?» Hun snudde seg mot storesøsteren. «Sa pappa noen gang hvorfor han ville at han og mamma skulle strøs akkurat her? Jeg vet at de likte seg godt i området, men …»

Jess var opptatt med mobilen sin – meningen var at den skulle være innstilt på lydløs slik at de kunne konsentrere seg om å minnes foreldrene, men Jess hadde tre barn, alle med et aktivt sosialt liv, og en ektemann som overlot hver minste avgjørelse som gjaldt hus og hjem, til henne, og hun ble stresset hvis det gikk fem minutter uten at det kom en melding. «Jeg tror det hadde noe med utsikten å gjøre?»

«Utsikten? Hvordan da? Hva er det som er så spesielt med den?» Lorna studerte horisonten, prøvde å merke seg eventuelle særegne detaljer, den minste lille ledetråd fra det store ukjente, men det var bare … fin utsikt. Hun kunne ikke huske at de hadde vært der sammen, hele familien; de hadde byttet skole hver gang faren byttet jobb – Brecon, Newcastle, Carlisle – men hun kunne ikke huske noen betydningsfulle øyeblikk her i Malvern. Det nærmeste de hadde vært, var Longhampton, rundt fem mil vestover.

«Aner ikke.» Jess kikket opp fra tekstmeldingene sine. «Jo, forresten – det gjør jeg, faktisk. Det var et spesielt sted for dem før vi ble født. Jeg har sett et bilde av dem der de sitter på denne benken, hånd i hånd. Veldig syttitalls – mamma ser ut som hun er ni år gammel, som om hun kunne komme til å lette hvis vinden fikk tak i slengbuksene hennes.» Hun tidde litt og himlet med øynene. «Pappa hadde selvfølgelig på seg kordfløyelsbuksene sine. De aller første.»

«Det bildet har jeg aldri sett.»

Jess la fra seg mobilen og sukket. Det var et sukk av den typen som sier en hel del. «Vel, jeg så det bare én gang. Jeg hjalp pappa med papirarbeidet etter at mamma døde, og i den forbindelse kikket han gjennom noen av fotoalbumene hennes. Jeg hadde ikke sett noen av dem før heller. Han dro ikke kjensel på halvparten av menneskene – det var for det meste mammas bilder, og hun hadde ikke skrevet noe på baksiden.»

«De visste med andre ord at de ville ha asken sin spredt her, og likevel tenkte de aldri på å fortelle oss hvorfor, eller hva?» sa 16

Lorna. Etter morens uventede hjerteinfarkt hadde faren stort sett sittet og sett gjennom gamle bilder, studert morens malerier og sørget for at alt var slik hun hadde forlatt det, i tilfelle det hele skulle vise seg bare å være en vond drøm og hun en vakker dag ville komme gående inn gjennom døren for å gi ham The Guardian. Jess hadde vært mer sammen med ham enn Lorna hadde, for like etter begravelsen, i et anfall av grip dagen-filosofi, hadde Lorna søkt på en kunstskole i Italia og kommet inn. Hun hadde alltid ønsket å studere kunst i håp om at den rette undervisningen skulle åpenbare et skjult talent, men det hadde ikke tatt lang tid før hun innså at dette ikke kom til å skje. Studiet var krevende, og Lorna måtte tvinge seg selv til å dra tilbake i begynnelsen av hvert semester, vanligvis ved å minne seg selv på hvor mye hun hadde betalt for å skjønne at hun ikke hadde arvet morens talent for akttegning.

«Han sa noe om at det var på denne benken at mamma bestemte seg for å gi opp læreryrket og male på heltid. Kanskje var det her han fridde til henne også, jeg er neimen ikke sikker.» Store deler av foreldrenes liv, før de fikk barn, var et mysterium for Jess og Lorna. Det var et nært ekteskap, på grensen til telepatisk; en vev av innforståtte smil og intern spøking som ikke etterlot noen særlig plass til andre. «Han ble ofte veldig emosjonell. Sånn som når munnen hans var rett som en strek, vet du?» «Å nei. Gråt han?» Lorna hadde aldri sett faren gråte før moren deres døde; etterpå skulle det ingenting til før tårene rant. En slitt pocketbok, en gammel tallerken. Ved én sørgelig anledning: et par sko. Det fikk Lorna til å føle seg enda mer udugelig at hun ikke engang kunne forutsi når hun burde trøste ham, for ikke å snakke om hva hun skulle si.

Jess nikket, så tidde hun et øyeblikk med koppen foran munnen. «Det er rart, jeg hadde trodd at han ville ha pratet mer om mamma etter at hun døde. Jeg mener, vi var jo de eneste som kjente henne like godt som han gjorde. Men han pratet ikke om henne. Jeg ga ham muligheten flere ganger, men han grep den ikke. Det var som om han hadde forsvunnet inn i sitt eget hode. Jeg tror ikke engang det slo ham at jeg kanskje hadde 17

lyst til å prate om henne. Min egen mor, liksom. Kanskje jeg burde ha prøvd hardere? Kanskje hvis jeg hadde …» Stemmen hennes døde hen.

«Hold opp.» Lorna lente seg inntil Jess så de ble sittende skulder mot skulder. Å miste både moren og faren i løpet av ett år hadde snudd om på alt, og altfor fort. De hadde bearbeidet det på hver sin måte, men det som sto igjen som det aller verste og mest forvirrende for dem begge, var at de hadde sett faren smuldre opp for øynene på dem. Etter at den ene halvdelen hans ble borte, led han så åpenlyst av kjærlighetssorg at det ikke lenger var mulig å se ham som den snille, keitete pappaen deres. Han var en mann, en mann de ikke kunne hjelpe.

En fremmed som verken hun eller Jess kunne belemre med sin egen sorg. «Det ville ha vært som å prate om to ulike personer.

Kona hans. Mammaen vår.»

«Når man tenker på det, mamma og pappa … vi visste at de møttes på universitetet, de hadde jo bestandig bryllupsbildet stående på peishyllen, men hvilke historier kjenner vi egentlig?

Vi vet ikke engang nøyaktig hvorfor vi sitter her akkurat nå.

Det er så mange spørsmål jeg skulle ønske jeg hadde stilt …»

Jess bet seg i leppen. «Jeg forteller Hattie og Milo og Tyra om hvordan pappaen deres og jeg møttes, hvordan de ble til. De elsker å høre om det. Vi er jo alle en del av den samme historien. Vår historie.»

Lorna gløttet bort på søsteren. «Sier du det? Og nøyaktig hvordan forteller du historien om hvordan Hattie ble til? Som en moralfortelling om den unge kjærligheten som overvinner alt? Eller som en advarsel mot å ta imot råd om prevensjon fra storesøsteren til en eller annen skolekamerat?»

Jess ble en smule satt ut. Hun trakk øyebrynene sammen.

«Jeg forteller det som en historie om hvordan man kan få til noe hvis man bare ønsker det sterkt nok.» Så innrømte hun: «Og selvfølgelig også om å lese bruksanvisningen som følger med ulike medikamenter. Uansett er Hattie en helt annen slags sekstenåring enn jeg var. Hun er mye mer åpen om livet sitt overfor meg fordi jeg faktisk lytter …» Ordene satt fast i halsen hennes, og hun ble fjern i blikket. Lorna visste hvordan Jess hadde det: Selv nå, mange år senere, kunne sorgen velte 18

over dem fra ingensteds. For hvert år som gikk, ble det føyd nye aspekter til sorgen etter som livet førte dem videre og de så seg selv og foreldrene med nye øyne; medfølelsen ble mer uttalt fordi de gradvis innså at medfølelse var på sin plass.

Hun lente seg mot søsteren sin igjen, kjente den myke kroppen til Jess under anorakken, varmen som strålte ut fra det store, tapre hjertet hennes.

«Du og Hattie er så annerledes enn mamma og vi var,» sa Lorna. «Dere har ingen hemmeligheter, fordi dere tar del i hverandres liv. Dere liker å være sammen. Først og fremst ved at du er privatsjåføren hennes, men likevel. Og du og Ryan, dere har et like nært forhold som mamma og pappa hadde, men dere har alltid plassert Hattie i midten. Og nå Milo og Tyra.»

«Jeg sier ikke at måten mamma og pappa oppdro oss på, var feil,» svarte Jess, «men hvis jeg blir påkjørt av en buss i morgen, kommer ikke Hattie til å sitte her og lure på noe som helst. Ingen hemmeligheter, ingenting å angre på, ingen jeg elsker deg som forble usagt.» Jess snudde mobilen sin; coveret var et svart-hvitt-foto av henne, Ryan, Hattie, Tyra og Milo i et eneste virvar av bare føtter, hvite T-skjorter og de brede smilene som kjennetegnet Ryans familie. «Det er det livet handler om, Lorna. Kjærlighet og oppriktighet. Og familie.»

«Ikke bli påkjørt av en buss, da.» Jess nærmet seg faretruende et av sine yndlingstemaer: at Lorna snarest burde omgi seg med en kjernefamilie som den Jess hadde. Lorna ville ikke det, av ulike grunner, men det forhindret ikke søsteren i å prøve å overtale henne hver gang de møttes. Jess var blitt lærer sånn som faren deres; hun hadde gjort det til sin livsoppgave å hjelpe dem hun møtte, til å gjøre mest mulig ut av sitt potensial.

«Som om jeg har tid til å finne en buss å bli påkjørt av. Men helt seriøst, Lorna …» Uttrykket hennes endret seg. «Du er en del av familien vår, det vet du. Vi savnet deg i julen. Familien til Ryan kan være litt av en utfordring, men du hadde ikke trengt å tilbringe julen sammen med hjemløse og fattige.»

«Men jeg hadde lyst. Det var fint. Hundene hadde glitterhalsbånd, og det fantes ingen brettspill der.» Hun skyndte seg 19

å skifte tema. «Så hva skal du senere i dag? Er det ikke Ryans fotballkveld?»

«Stemmer det. Første kamp etter juleferien, alltid like tøft.»

Jess tømte ut resten av teen i koppen og børstet kakesmulene av dongeriskjørtet sitt. «Skal jeg svippe deg bort på stasjonen?

Tyra skal i et selskap klokken fire, og så må jeg kjøre Hattie til Wagamama, der hun har kveldsskift i dag. Du kan i det minste lese hele veien tilbake til London.» Hun lød aldri så lite misunnelig. «Jeg husker den tiden da jeg leste … for fornøyelsens skyld.»

«Jeg skal ikke tilbake til London i kveld,» sa Lorna idet hun tok vesken og skjerfet sitt og fulgte etter søsteren ned den gruslagte stien til parkeringsplassen. «Jeg har en avtale i Longhampton i ettermiddag.»

«I Longhampton?» Jess kikket overrasket på henne over skulderen. Hun hadde lært seg til ikke å se overrasket ut med mindre det var påkrevd.

«Jepp. Jeg har en avtale på et galleri der.» «Å? Er det i forbindelse med jobben?»

Lorna var kunstforvalter for en veldedig organisasjon som lånte ut kunstverker til sykehus og andre steder med altfor mange hvite vegger og tilsvarende lite glede. Jobben hennes var å finne kunst som passet til omgivelsene, og deretter ha overoppsyn med innsamlingen og installeringen av malerier, skulpturer, collager eller hva det måtte være som kunne tilføre stedet en smule positiv energi. I den senere tid hadde sjefen gjort henne til innkjøpsansvarlig på toppen av det hele, og Jess hadde latt seg imponere av budsjettet Lorna måtte holde styr på, mer enn av kunsten hun hadde anskaffet. Jess mente at kunst burde likne de detaljerte illustrasjonene moren deres hadde tegnet: sirlig gjengitte brokker av virkeligheten.

«Nei, det har ikke noe med jobben å gjøre. Jeg vurderer å kjøpe det.»

Ansiktsuttrykket til Jess sa absolutt alt. «Hvilket galleri snakker vi om, da? Jeg kommer ikke på et eneste ett.»

«Det lille som ligger i hovedgaten, ved siden av den gavebutikken der vi pleide å kjøpe bursdagspresanger. Det hadde marineblå vegger med gullstjerner.» I begynnelsen av tenårene 20