Den usynlige spion av John le Carré

Den usynlige spion

John le Carré

Den usynlige spion Oversatt av Per A. Hartun

Originalens tittel: Smiley’s People Oversatt av Per A. Hartun © 1979 by Authors Workshop AG Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33551-9 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I kjærlighet tilegnet mine sønner, Simon, Stephen, Timothy og Nicholas

1

To hendelser som tilsynelatende ikke hadde noen forbindelse med hverandre, var bakgrunnen for at Mr. George Smiley ble bedt om å avbryte sin noe tvilsomme pensjonisttilværelse. Den første hendelsen fant sted i Paris, i august måned da pariserne tradisjonelt prisgir sin by til den flammende sensommersolen og busslastene med reiseselskaper.

På en av disse augustdagene – den fjerde, og nøyaktig klokken tolv, for en kirkeklokke slo timeslaget og en fabrikkpipe hadde blåst like i forveien – kom en tykkfallen kvinne i femtiårsalderen med handleveske i hånden ut av en halvmørk lagerbygning i et quartier som en gang var kjent for sin store befolkning av fattige russiske emigranter. Målbevisst og med energiske skritt, som hun pleide, begynte hun å gå bortover fortauet mot bussholdeplassen. Gaten var grå og smal med lukkede vinduslemmer, og med et par hôtels de passe og en bråte katter. Av en eller annen grunn hersket det en merkverdig fred der. Lageret var åpent tross ferietiden fordi det var ferske og lettbedervelige varer de håndterte. Den dirrende atmosfæren, stinn av bileksos og uten det aller minste vindpust, slo mot henne som gufset fra en elevatorsjakt, men de slaviske ansiktstrekkene hennes røbet jkke noe ubehag. Hun var hverken skapt eller kledd til kroppslige anstrengelser på en varm dag – under middels høy og så tykk at hun beveget seg i en vraltende gangart, og iført en svart kjole som var høytidelig og streng som en prestekjortel, uten utringning eller andre ventilasjonsåpninger. Det eneste som mildnet det dystre inntrykket var en liten hvit kniplingskrave. På barmen dinglet et stort metallkors, synlig velbrukt, men uten salgsverdi.

7

De sprukne skoene, som vendte tåhettene litt utover for hvert skritt, smalt mot fortauet og kastet et rytmisk ekko mellom de lukkede husrekkene. Den fillete handlevesken, som hadde vært full siden tidlig på morgenen, gav henne en lett slagside til styrbord og vitnet om at hun var vant til å bære tungt. Men det var et par muntrere trekk ved henne også. Det grå håret var samlet i en knute i nakken, men en ustyrlig pannelokk hadde lurt seg fri og hang og pendlet frem og tilbake over de brune øynene, som hadde en gnist av barsk humor. Munnen over den markerte bokserhaken var myk og så ut til å kunne smile ved den minste foranledning.

Hun nådde sin vanlige bussholdeplass, satte handlevesken fra seg på fortauet og begynte å gni seg på korsryggen med høyre hånd. Det var noe hun hadde gjort ofte den siste tiden, men det hjalp ikke mye. På engroslageret der hun hadde formiddagsjobb som kontrollør, satt hun på en høy krakk uten ryggstø, og det hadde ikke ryggen godt av. Hun hadde merket det stadig mer. «Diable,» mumlet hun til den vonde kroppsdelen. Hun avsluttet massasjen og begynte å strekke de svartkledde albuene bakover så hun lignet en gammel bykråke som gjør seg klar til å fly. «Diable,» mumlet hun igjen. Med ett fikk hun en intens følelse av at noen så på henne; hun snudde seg brått og skottet opp på den grovbygde mannsskikkelsen som stod og ruvet bak henne.

Foruten henne var han den eneste i busskøen, ja, faktisk det eneste menneske i gaten akkurat i øyeblikket. Hun hadde aldri snakket med ham, men ansiktet hans virket allerede velkjent – stort, svettevått og preget av en indre usikkerhet. Hun hadde sett det i går, hun hadde sett det i forgårs, og for alt hun visste hadde hun kanskje sett det dagen før det også – herregud, hun kunne ikke huske så nøye! I de siste tre-fire dagene var denne veike, rastløse kjempen, som stod og ventet på en buss eller bare hang på fortauet utenfor lageret, blitt et velkjent innslag i gatebildet for henne, og ikke nok med det: det var et eller annet ved ham som hun kjente igjen, noe hun ennå ikke hadde klart å sette fingeren på. Hun syntes han så traqué ut – jaget, stresset; det gjorde jo så mange parisere nå for tiden. Hun så så mye frykt i ansiktene deres, i måten de gikk på, uten å 8

våge seg til å hilse på hverandre. Kanskje det var likedan overalt, det kunne ikke hun vite. Og mer enn én gang hadde hun merket hans interesse for henne. Hun hadde fundert på om han kanskje var politimann. Ja, hun hadde endatil tenkt på å spørre ham, for storbyboerens freidighet var en del av hennes vesen. Den røslige kroppsbygningen hans bragte straks tanken hen på politiet, og det samme gjorde den utsvettede dressen og den overflødige poplinskappen som hang over den ene underarmen som en gammel uniformsbit. Hvis hun hadde rett, og han var politimann, kunne det kanskje bety at de idiotene endelig hadde bestemt seg for å gjøre noe med de uavlatelige naskeriene som hadde gjort lagerbokføringen hennes til litt av et helvete i flere måneder. Det var i så fall ikke for tidlig.

Nå hadde den fremmede stått og stirret ned på henne en lang stund. Og det gjorde han fremdeles.

«Jeg er dessverre så uheldig å ha vondt i ryggen, monsieur,» betrodde hun ham omsider. Hun snakket langsomt og uttalte de franske ordene på en klassisk og distinkt måte, slik man lærer på skolen. «Det er ingen stor rygg jeg har, men smertene er desto større. Er De lege kanskje? Osteopat?»

Med ett undret hun seg på, der hun stod og skottet opp på ham, om han kanskje var syk og den lille spøken hennes var malplassert. Svetten perlet blank som olje på haken og halsen hans, og hun fikk en fornemmelse av at de veike og vasne øynene ikke så på henne. De så forbi henne – på et eller annet personlig problem. Hun ville spørre ham om det – Har De kjærlighetssorg, monsieur? Deres kone bedrar Dem kanskje?

– og hun syslet faktisk med tanken om å geleide ham inn på en kafé så han kunne få seg et glass kaldt vann eller en tisane, da han brått snudde seg vekk fra henne og så seg tilbake, oppover gaten. Så snudde han seg på nytt og speidet langs gaten den andre veien. Og hun fikk inntrykk av at han virkelig var redd, ikke bare traqué, men dødsens redd, så kanskje han ikke var politimann likevel. Kanskje han var tyv – skjønt forskjellen ofte ikke var særlig stor, det visste hun godt.

«Deres navn er Maria Andrejevna Ostrakova?» spurte han henne plutselig og uten noen innledning, som om spørsmålet skremte ham.

9

Han snakket fransk, men hun visste i samme sekund at det ikke var hans morsmål mer enn det var hennes; og den korrekte uttalen av navnet hennes – det fulle navnet, med farsnavnet i midten – gav henne allerede en raskt voksende mistanke om hvor han kom fra. For sent, og med en forskrekkelse som hun knapt var i stand til å skjule, gjenkjente hun den typen hun hittil ikke hadde vært i stand til å sette fingeren på.

«Hvis det er meg, hvem i all verden er så De?» parerte hun spørsmålet, idet hun stakk haken frem og stirret hardt på ham.

Han var kommet et skritt nærmere. Høydeforskjellen mellom dem ble plutselig grotesk. Og like grotesk var den måten mannens ansiktstrekk røbet hans ubehagelige karakter på. Fra sitt lave utsiktspunkt kunne Ostrakova registrere hans svakhet like tydelig som hans frykt.

Det svettevåte ansiktet hans var fortrukket i en grimase og munnen forvridd. Han forsøkte å se sterk og barsk ut, men hun visste at det bare var en maske som ikke kunne skjule en ubotelig feighet. Han ser ut som en mann som stålsetter seg for å utføre en heltedåd, tenkte hun. Eller en forbrytelse. Han er en mann som er avskåret fra enhver spontan handling, tenkte hun.

«De er født i Leningrad 8. mai 1927?» spurte den fremmede.

Formodentlig svarte hun ja. Etterpå var hun ikke sikker.

Hun så at han fuktet leppene med tungen igjen. Hun så det skremte, bleke blikket hans løfte seg og betrakte bussen som saktnet farten for å stanse. Hun så at han ble grepet av en ubesluttsomhet som grenset til panikk, og med ett falt det henne inn – hvilket på noe lengre sikt skulle vise seg å være en fremsynt iakttagelse – at han hadde tenkt å dytte henne under bussen. Han gjorde ikke det, men det neste spørsmålet hans kom på russisk, og attpå til med den brutale aksenten som særpreger byråkratenes Moskva.

«I 1956 fikk De tillatelse til å forlate Sovjetunionen i den hensikt å pleie Deres syke mann, forræderen Ostrakov? Og likeså i visse andre hensikter?»

«Ostrakov var ingen forræder,» svarte hun og avbrøt ham.

«Han var patriot.» En inngrodd vane fikk henne til å ta handle10

vesken opp fra fortauet. De lubne hendene hennes knuget rundt bærehankene.

Den fremmede hevet stemmen for å overdøve den brølende bussmotoren som ble gearet ned: «Ostrakova, jeg har hilsener til Dem fra Deres datter Alexandra i Moskva, og dessuten fra visse offisielle kretser! Jeg vil snakke med Dem om henne! Gå ikke ombord i denne bussen!»

Bussen var allerede stanset. Konduktøren kjente henne og rakte hånden ut etter handlevesken. Den fremmede senket stemmen og kom med nok en skremmende opplysning: «Alexandra har alvorlige problemer av en art som krever øyeblikkelig assistanse fra en mor.»

Konduktøren maste på henne. Som Paris-konduktører flest uttrykte han seg med et vokabular av grov fleip som i virkeligheten var et uttrykk for idel velvilje og gemyttlighet. «Kom igjen nå, mutter! Det er for varmt til kjærlighet i dag! Hit med shoppingen og jump ombord så vi kommer videre!»

Noen inne i bussen lo, og én fnyste irritert – helsikes kjerring som ikke kan få beina med seg! Hun kjente hånden til den fremmede som rørte nervøst ved armen hennes – som en kåt og klønet unggutt som fomler etter knappene. Hun trakk seg unna. Hun forsøkte å si noe til konduktøren, men fikk det ikke til; hun åpnet munnen, men det kom ikke en lyd. Det eneste hun klarte var å riste på hodet. Konduktøren ropte til henne igjen, så slo han ut med hendene og trakk på skuldrene.

Irritasjonen inne i bussen økte – sett på maken til kvinnfolk, full som en kaie midt på blanke dagen! Ostrakova ble stående der hun var mens bussen fjernet seg; hun var ikke i stand til å se klart, og hjertet banket voldsomt i brystet. Nå er det jeg som trenger et glass vann, tenkte hun. De sterke kan jeg verge meg mot. Gud bevare meg for de svake.

Hun fulgte med ham til kafeen, og hun haltet tungt mens hun gikk. I en tvangsarbeidsleir hadde hun brukket benet på tre steder da en kullhaug raste ut. Det var nøyaktig tjuefem år siden. Og i dag, den 4. august – datoen hadde ikke unngått hennes oppmerksomhet – ble hun på nytt, under presset av den fremmedes hilsen til henne, grepet av den gamle følelsen av å være krøpling.

11

Kafeen var den eneste i gaten, om ikke i hele Paris, som manglet både jukeboks og neonlys – og en av de få som holdt åpent i august. Riktignok var etablissementet utstyrt med en del automater for hockey- og fotballspill, som stod og dunket og blinket med kulørte lamper fra morgen til kveld; men for øvrig var det nå ved middagstid bare det vanlige surret av stemmer som diskuterte politikk og travløp og hva pariserne ellers pleier å snakke om, pluss det vanlige trekløveret av horer som satt og mumlet for seg selv. En mutt ung servitør med skitten skjorte tok imot dem og viste dem straks til et hjørnebord der det stod et gammelt Campari-skilt med RESERVERT på. Nå fulgte en latterlig banal episode. Den fremmede bestilte to kaffe, men servitøren protesterte: man kan simpelthen ikke reservere husets beste bord klokken tolv bare for å servere kaffe – le patron må jo betale husleien, det vil monsieur sikkert forstå? Monsieur klarte imidlertid ikke å følge med i den rivende raske flommen av patois, så Ostrakova måtte oversette. Den fremmede ble sprut rød i ansiktet og bestilte to omeletter med skinke og frites samt to Elsasspils, alt uten å spørre hva Ostrakova ønsket. Deretter begav han seg ut på herretoalettet for å stive opp det vaklende motet sitt – åpenbart sikker på at Ostrakova ikke ville benytte anledningen til å stikke av – og da han kom tilbake, var ansiktet hans tørt og det rødblonde håret kjemmet. Men lukten av ham, nå da de befant seg innendørs, minte Ostrakova om Moskvas T-bane og Moskvas bytrikker og Moskvas forhørsrom. De få skrittene han tok fra toalettdøren til bordet deres hadde sterkere enn noen ord overbevist henne om det hun allerede hadde fryktet. Han var en av dem. Den brautende gangarten, den overlagte fordreiningen av ansiktet til en brutal maske, den pompøse minen da han nå la albuene på bordet og med utstudert pikanteri forsynte seg med et lite brødstykke fra kurven – alt sammen blåste liv i hennes verste minner om hvordan det var å leve som vanæret kvinne under presset av Moskvas ondsinnede byråkrati.

«Jaha,» sa han og tok en bit brød for å styrke seg. Han valgte skorpen. Med de hendene kunne han ha smuldret brødbiten på et sekund, men isteden gav han seg til å bryte løs ørsmå 12

stykker med de butte fingertuppene sine – som om det var den offisielle måten å spise på. Mens han småtygget på brødskorpen, hevet han øyenbrynene og så ut som om han syntes synd på seg selv – en fremmed i dette barbariske landet. «Er det kjent her i byen at De har ført et umoralsk liv i Russland?» spurte han plutselig. «Eller kanskje det ikke interesserer dem; denne byen er jo full av luddere.»

Hun hadde allerede svaret på tungespissen. Mitt liv i Russland var ikke umoralsk. Det var systemet Deres som var umoralsk.

Men hun sa det ikke, hun forholdt seg taus. Ostrakova hadde allerede lovet seg selv høyt og hellig å legge bånd på både sitt lettantennelige gemytt og sin rappe tunge; og nå gav hun seg selv en fysisk påminnelse om dette løftet ved å gripe en hudfold på innsiden av det venstre håndleddet og klemme den hardt og vedvarende – tvers gjennom kjolen – med høyre hånds peke- og tommelfinger. Hun holdt hendene gjemt under bordet. Dette hadde hun gjort hundre ganger før, i gamle dager da slike spørsmål hørte til dagens orden – Når hørte De sist fra Deres mann, forræderen Ostrakov? Navngi alle personer De har snakket med i de tre siste månedene! Bitter erfaring hadde også lært henne resten av kunsten å bli forhørt.

En del av henne var i dette øyeblikk i full gang med å repetere de gamle levereglene, og selv om de historisk sett hørte hjemme i en tidligere generasjon, forekom de henne nå å være like levende som i går og like livsviktige: Besvar aldri en uforskammethet med en uforskammethet. La deg aldri provosere.

Forsøk ikke å score noe poeng. Vær aldri slagferdig eller overlegen eller intellektuell. Og la deg aldri avspore av raseri eller fortvilelse eller det plutselige håp som et tilfeldig spørsmål kan tenne i deg. Møt sløvhet med sløvhet og rutine med rutine.

Men dypt inne i seg selv hadde hun bevart de to hemmelighetene som hadde gjort det mulig å tåle alle disse ydmykelsene: sitt glødende hat til dem og sitt håp om at hun en dag, etter at utallige små dråper hadde uthult steinen, gjennom et motstrebende mirakel som skyldtes deres egen massive utmattelsesprosess, kunne få den friheten fra dem som de ville nekte henne.

13

Han hadde funnet frem en notisbok. I Moskva ville det ha vært hennes dossier, men her i en kafé i Paris var det en avlang, svart notisbok med ekte læromslag, en statusting som selv en byråkrat i Moskva ville prise seg lykkelig over å eie.

Dossier eller notisbok – innledningen var den samme: «De er født i Leningrad 8. mai 1927,» gjentok han, «og Deres pikenavn var Maria Andrejevna Rogova. Den 1. september 1948 giftet De Dem, i en alder av tjueen år, med forræderen Ostrakov, Igor, infanterikaptein i Den røde armé, født av en estnisk mor. I 1950 hoppet nevnte forræder Ostrakov, som på det tidspunkt var stasjonert i Øst-Berlin, av til det fascistiske Vest-Tyskland med assistanse av reaksjonære estniske emigranter, og etterlot Dem i Moskva. Han bosatte seg i Paris, hvor han senere fikk fransk statsborgerskap og opprettholdt sin kontakt med anti-sovjetiske elementer. På det tidspunkt da han hoppet av hadde De ingen barn med denne mannen.

De var heller ikke gravid. Er det korrekt?»

«Korrekt,» svarte hun.

I Moskva ville det ha vært «Korrekt, kamerat kaptein» eller «Korrekt, kamerat inspektør», men i denne bråkete franske kafeen ville slike formaliteter ha virket malplassert. Hudfolden på det venstre håndleddet var blitt nummen. Hun slapp den og grep tak i en annen.

«Som medskyldig i Ostrakovs avhopping ble De dømt til fem års opphold i en arbeidsleir, men senere løslatt under et amnesti etter Stalins død i mars 1953. Korrekt?»

«Korrekt.»

«Da De kom tilbake til Moskva, søkte De – tross det usannsynlige i at søknaden ville bli innvilget – om utenrikspass for å reise til Deres mann i Frankrike. Korrekt?»

«Han hadde kreft,» sa hun. «Hadde jeg ikke søkt, ville jeg ha sviktet min plikt som hans hustru.»

Kelneren kom med omeletten og de franske potetene og ølet, og Ostrakova bad om å få en thé citron: hun var tørst, og øl likte hun ikke. Forgjeves forsøkte hun å oppnå kontakt med servitøren, med smil og med øynene. Hun kunne like gjerne ha snakket til en steinstøtte, og med ett gikk det opp for henne at hun var den eneste kvinne i kafeen, bortsett fra 14

de tre horene. Den fremmede holdt notisboken ut fra seg i den ene fingerklypen som om det var en salmebok, mens han begynte å spise med én hånd. Først én munnfull, så en til. Ostrakova strammet grepet om håndleddet mens Alexandras navn banket gjennom hodet hennes som et infisert sår og tankene tumlet med tusen forskjellige alvorlige problemer som kunne kreve øyeblikkelig assistanse fra en mor.

Den fremmede fortsatte sin levnetsbeskrivelse av henne mens han tygget. Spiste han for fornøyelsens skyld eller spiste han for ikke å stikke seg ut? Hun kom til at han måtte være tvangsspiser.

«I mellomtiden,» sa han og tygget.

«I mellomtiden,» glapp det hviskende ut av henne. «… tross Deres tilsynelatende omsorg for Deres ektemann, forræderen Ostrakov,» fortsatte han uten å ta noen pause i omelettspisingen, «innledet De et utuktig forhold med den såkalte musikeren Glikman, Joseph, en jøde som hadde fire dommer for samfunnsfiendtlige handlinger og som De hadde møtt under Deres fangenskap. De levde sammen med denne jøden i hans leilighet. Korrekt eller ukorrekt?»

«Jeg var ensom.»

«Som følge av dette samlivet med Glikman fødte De en datter, Alexandra, på fødeavdelingen ved Oktoberrevolusjonens Hospital i Moskva. Foreldreattesten ble undertegnet av Glikman, Joseph, og Ostrakova, Maria. Barnet ble innført i folkeregisteret i jøden Glikmans navn. Korrekt eller ukorrekt?»

«Korrekt.»

«Samtidig søkte De på nytt om pass for å reise utenlands.

Hvorfor?»

«Det har jeg jo sagt. Min mann var syk. Det var min plikt å forsøke.»

Han spiste igjen og gapte så høyt at hun fikk et glimt av de dårlige tennene hans. «I januar 1956 fikk De – av rene velferdsårsaker – innvilget pass på den betingelse at Deres barn Alexandra ble i Moskva. De overskred den tidsfrist De hadde fått og ble i Frankrike, til tross for at Alexandra befant seg i Moskva. Korrekt eller ukorrekt?»

Dørene mot gaten var av glass, veggene også. En svær laste15

bil parkerte utenfor, og det ble mørkt i kafeen. Den unge servitøren satte tekoppen hennes på bordet med et smell, uten å se på henne. Han hadde i det minste hørt hva hun bad om.

«Korrekt,» svarte hun igjen og klarte å se på ham. Hun visste hva som nå ville komme, og hun tvang seg selv til å vise ham at hun i hvert fall på dette punktet ikke nærte noen tvil eller anger. «Korrekt,» gjentok hun trassig.

«Som vilkår for at myndighetene skulle behandle Deres søknad velvillig, undertegnet De en erklæring til organene for Statens sikkerhet hvor De påtok Dem å utføre visse oppdrag for dem mens De var i Paris. For det første lovet De å overtale Deres mann, forræderen Ostrakov, til å vende tilbake til Sovjetunionen –» «Å forsøke å overtale ham,» korrigerte hun med et blekt smil. «Han lot seg ikke overtale.»

«For det andre påtok De Dem å skaffe opplysninger angående revansjistiske anti-sovjetiske emigrantgrupper, deres virksomhet og hvem som var med i dem. De avla to rapporter som var totalt verdiløse, og siden ingenting. Hvorfor?»

«Min mann foraktet slike grupper og hadde avbrutt all forbindelse med dem.»

«De kunne jo ha deltatt i gruppene uten ham. De undertegnet erklæringen, men De forsømte å oppfylle forpliktelsene.

Ja eller nei?»

«Ja.» «For å komme til Frankrike etterlot De Deres datter i Russland? Etterlot henne hos en jøde? Og De ble i Frankrike, De brøt den fastsatte hjemreisefristen, for å pleie en folkefiende, en forræder mot Staten?»

«Min mann var døende. Han trengte meg.»

«Og barnet Alexandra? Trengte ikke hun Dem? Er en døende ektemann viktigere enn en levende datter? En forræder? En konspiratør mot folket?»

Ostrakova slapp taket i det venstre håndleddet og løftet tekoppen. Hun stirret ned i den gulbrune væsken der en enslig sitronskive lå og duppet. Men blikket hennes vandret videre … til det elskede, ville og snille ansiktet til Glikman like ved hennes eget, et ansikt som formante henne om at hun måtte 16

undertegne, reise, love alt de bad henne love. Ett menneskes frihet er mer verd enn tre menneskers slaveri, hadde han hvisket. Et barn av slike foreldre som oss vil så allikevel aldri få det godt i dette landet enten du blir her eller reiser. Derfor må du reise, så skal vi gjøre vårt beste for å følge etter. Skriv under på hva som helst bare du kan få reise, så kan du leve for oss alle. Hvis du er glad i meg, så reis …

«Det var fremdeles harde dager,» sa hun omsider til den fremmede i en nesten vemodig tone. «De er for ung til å vite det. Det var fremdeles harde dager, selv etter Stalins død.»

«Skriver forbryteren Glikman til Dem fremdeles?» spurte den fremmede med en mine som om han ville si at intet var skjult for ham.

«Han har aldri skrevet,» løy hun. «Hvordan kunne han det, en avviker som levde under stadig overvåkning? Beslutningen om å bli i Frankrike var min og bare min.»

Mal deg selv svart, tenkte hun. Gjør alt du kan for å spare dem som ennå er i bødlenes makt.

«Jeg har ikke hørt noe fra Glikman siden jeg kom til Frankrike for over tjue år siden,» la hun til og tok mot til seg.

«Indirekte har jeg fått vite at han ble rasende over min antisovjetiske oppførsel. Han ville ikke kjenne meg lenger. Innerst inne var han parat til å la seg reformere allerede da jeg reiste.»

«Skrev han ingenting om barnet De hadde med ham?»

«Nei, han har aldri skrevet og aldri sendt meg noen beskjed.

Det har jeg jo sagt.»

«Hvor er Deres datter nå?»

«Det vet jeg ikke.»

«Har De ikke hørt noe fra henne?»

«Selvfølgelig ikke. Det eneste jeg har hørt er at hun kom på et av Statens barnehjem og fikk et annet navn. Sannsynligvis vet hun ikke engang at jeg lever.»

Den fremmede spiste igjen med den ene hånden mens han holdt notisboken i den andre. Han tok en stor munnfull, tygde en stund og skylte maten ned med en slurk øl. Men det overlegne smilet hang som klistret på ham.

«Og nå er det forbryteren Glikman som er død,» erklærte 17

han og lot dermed sin lille bombe springe. Han fortsatte å spise.

Med ett ønsket Ostrakova at de tjue årene hadde vært to hundre. Hun ønsket at Glikmans ansikt aldri hadde sett på henne, at hun aldri hadde elsket ham, aldri brydd seg om ham, aldri laget mat til ham eller drukket seg full sammen med ham dag etter dag i det lille rommet hans hvor de levde på sine venners nåde – fratatt retten til å arbeide, retten til å gjøre noe som helst annet enn å musisere, elske, drikke seg fulle, spasere i skogen og bli frosset ut av naboene.

«Neste gang jeg kommer i fengsel eller neste gang du gjør det, kommer de til å ta henne i alle fall,» hadde han sagt.

«Alexandra kan vi ikke redde i noe tilfelle. Men du kan redde deg selv.»

«Jeg skal bestemme meg når jeg kommer dit,» hadde hun svart.

«Bestem deg nå.»

«Nei, når jeg kommer dit.»

Den fremmede skjøv den tomme tallerkenen fra seg og tok igjen den elegante franske notisboken med begge hender. Han vendte en side, som om han nærmet seg et nytt kapittel.

«Med hensyn til Deres forbryterske datter Alexandra,» mumlet han, fremdeles med mat i munnen.

«Forbrytersk?» gispet hun.

Til hennes forbløffelse gikk den fremmede i gang med å lekse opp en ny katalog over forbrytelser. Mens han gjorde det, mistet Ostrakova sitt siste tak på nåtiden, på virkeligheten omkring seg. Hun stirret ned i kafeens skitne mosaikkgulv, der langusterhår og brødsmuler lå slengt under bordene. Men tankene hennes var i Moskva igjen, i rettssalen, der saken mot henne ble repetert. Om det ikke var hennes rettssak, så var det Glikmans – men det var visst ikke hans heller. Hvem var det da som stod tiltalt? Hun husket saker som de hadde overvært sammen, som uvelkomne tilhørere. Saker mot venner, eller folk som var blitt deres venner ved en tilfeldighet – slike som hadde våget seg til å trekke myndighetenes absolutte rett i tvil, eller til å dyrke en eller annen uakseptabel gud, til å male kriminelt abstrakte bilder eller utgi politisk brannfarlige 18

kjærlighetsdikt. De skravlende kafégjestene ble med ett statspolitiets hujende gjeng av klakkører; dunkene fra hockey- og fotballspillene ble smellene fra jerndører. Dømmes i dag, for å ha rømt fra Statens barnehjem i ditten eller datten-gaten, til så og så mange måneders forbedringsleir. Dømmes for å ha krenket organene for Statens sikkerhet til så og så mange måneder, forlenget med så og så mye for dårlig oppførsel, etterfulgt av så og så mange års indre eksil. Ostrakova kjente hvordan maven vendte seg og ble redd for at hun måtte gå ut.

Hun grep tekoppen med begge hender og så de røde klypemerkene på det venstre håndleddet. Den fremmede fortsatte opplesningen, og hun hørte at datteren hadde fått ytterligere to år for å ha vegret seg for å ta jobb i en eller annen fabrikk. Gud hjelpe henne, og hvorfor skulle hun ikke det? Hvor hadde hun lært det? spurte Ostrakova seg selv, vantro. Hva hadde Glikman lært barnet på den korte tiden før de kom og hentet henne, hva var det han hadde lært henne som hadde formet henne som ham og trosset alle systemets bestrebelser?

Frykt, opphisselse og forbløffelse blandet seg med hverandre i Ostrakovas tanker, helt til den fremmede sa noe som fikk henne til å se opp.

«Jeg hørte ikke,» hvisket hun etter en liten evighet. «Jeg er litt fortumlet, forstår De. Vær så snill å gjenta det.»

Han sa det igjen, og hun så opp og stirret på ham og forsøkte å huske alle knepene hun var blitt advart mot, men det var for mange av dem og hun var ikke smart lenger. Hun hadde ikke lenger Glikmans dyktighet – om hun da noensinne hadde hatt den – til å gjennomskue løgnene deres og spille deres eget spill. Hun visste bare at for å redde seg selv og bli gjenforenet med sin elskede Ostrakov, hadde hun begått en stor synd, den største en mor kan begå. Den fremmede hadde begynt å true henne, men til en forandring virket truselen meningsløs. Hvis hun ikke ville samarbeide – sa han – ville en kopi av erklæringen hun hadde undertegnet til sovjetmyndighetene finne veien til det franske politiet. Kopier av de to ubrukelige rapportene hennes (som han selvsagt visste at hun hadde avgitt bare for å vinne tid) ville bli sirkulert blant de gjenværende Paris-emigrantene – skjønt Vårherre vet at det ikke var 19

mange igjen av dem nå for tiden! Men hvorfor skulle hun behøve å bøye seg for press for å ta imot en gave av så umåtelig verdi – når denne mannen, dette systemet, ved en uforklarlig nådegjerning bød henne chansen til å frelse både seg selv og barnet sitt? Hun visste nå at hennes daglige og nattlige bønner om tilgivelse hadde fått svar, de tusener av lys hun hadde brent, de tusener av tårer hun hadde grått. Hun fikk ham til å gjenta det enda en gang. Hun fikk ham til å ta notisboken vekk fra det rødhårete ansiktet, og hun så at den veike munnen hans hadde løftet seg til et halvsmil mens han gjentok dette vanvittige, himmelsendte spørsmålet: «Sett at det er blitt besluttet å befri Sovjetunionen for dette nedbrytende og samfunnsskadelige elementet, hvordan ville De da like at Deres datter Alexandra følger i Deres fotspor hit til Frankrike?»

I flere uker etter dette møtet og gjennom hele den hektiske og hemmelige aktiviteten som fulgte – stjålne besøk i Sovjetambassaden, utfylling av skjemaer, fremskaffelse av attester, certificats d’hébergement, den slitsomme veien gjennom en serie franske ministerier – betraktet Ostrakova sine egne handlinger som om det var et annet menneske som utførte dem. Hun bad ofte, men selv i sin kontakt med Herren praktiserte hun en konspiratorisk taktikk og besøkte snart den ene og snart den andre av byens mange russisk-ortodokse kirker, slik at hun ikke noe sted skulle bli sett for mange ganger.

Noen av kirkene var egentlig ikke annet enn små private hus spredt rundt om i 15. og 16. distrikt, med det karakteristiske dobbeltkorset i finér og gamle, halvt uleselige oppslag på dørene, fra folk som tilbød pianoundervisning eller søkte billig husvære. Hun besøkte Utenlandsrussernes kirke, Den hellige jomfrus åpenbarelses kirke og Sankt Serafin av Sarovs kirke.

Hun var overalt. Hun ringte på dørklokken til noen kom, en kirketjener eller en blek, svartkledd kvinne; hun gav dem penger, og de lot henne knele i det fuktige, kalde rommet foran ikonene og vokslysene og puste inn den sterke eimen av røkelse til hun ble halvt beruset. Hun gav ingen løfter til den Allmektige, men hun takket Ham, hun bad Ham om råd og spurte Ham snusfornuftig om hva Han ville ha gjort dersom 20

den fremmede var kommet til Ham under lignende omstendigheter. Hun minnet Ham om at hun i alle fall var under press og at de ville ødelegge henne hvis hun ikke lystret. Men samtidig gjorde hennes ukuelige sunne fornuft seg gjeldende, og hun spurte seg selv om og om igjen hvorfor hun av alle mennesker – gift med forræderen Ostrakov, elskerinne til avvikeren Glikman og mor til en ustyrlig og samfunnsfiendtlig datter, det påstod de jo – hvorfor hun skulle bli plukket ut som mottager av en så utypisk velvilje?

I Sovjet-ambassaden, hvor hun leverte den første formelle søknaden, ble hun behandlet med en høflighet som hun aldri ville ha trodd var mulig; i hvert fall kunne hun lett regne ut at de ikke hadde for vane å opptre slik mot avhoppere og mødre til utemmelige rampejenter. Hun fikk ingen brysk beskjed om å ta plass i et venteværelse, men ble tvert om straks eskortert til en liten salong hvor en ung og sympatisk tjenestemann tok imot henne med en elskverdighet som var av fullkomment vestlig kaliber. Ja, han hjalp henne endatil – hver gang pennen eller motet sviktet henne – med å finne de rette uttrykkene å sette på papiret.

Og hun fortalte det ikke til en levende sjel, ikke engang til sine nærmeste – skjønt hennes nærmeste var ikke særlig nære.

Den rødblonde mannens advarsel ljomet i ørene hennes natt og dag: en aldri så liten indiskresjon, og Deres datter vil ikke bli løslatt.

Og hvem hadde hun egentlig å betro seg til, bortsett fra Gud? Til halvsøsteren Valentina, som bodde i Lyon og var gift med en bilselger? Bare tanken på at Ostrakova hadde møtt en hemmelig utsending fra maktene i Moskva ville ha fått henne til å styrte etter luktesaltet. På en kafé, Maria? Midt på lyse dagen, Maria? Ja, Valentina, og det han sa er sant. Jeg fikk et barn med en jøde …

Det var det som ikke skjedde som skremte henne mest. Ukene gikk, og i ambassaden forsikret de henne at søknaden ble behandlet med «velvillig oppmerksomhet». De franske myndighetene bedyret at Alexandra ganske snart ville bli kvalifisert for fransk statsborgerskap. Den rødblonde mannen fra Moskva hadde overtalt henne til å antedatere Alexandras fødsel 21

og utgi henne for barn av Ostrakov og ikke av Glikman. De franske myndighetene ville finne dette mer akseptabelt, hadde han sagt; og det lot det til at de hadde gjort, til tross for at hun ikke engang hadde nevnt barnets eksistens da hun i sin tid ble intervjuet i forbindelse med sin egen søknad om fransk statsborgerskap. Nå var det plutselig ikke flere skjemaer som skulle fylles ut, ingen flere hindringer som måtte overvinnes, og Ostrakova ventet uten riktig å vite hva hun ventet på. At den rødblonde fremmede skulle dukke opp igjen? Han eksisterte ikke lenger. En porsjon skinkeomlett med frites, et par skiver brød og en halv pils hadde åpenbart tilfredsstilt alle hans behov. Hvilken stilling eller posisjon han hadde i forhold til ambassaden hadde hun ikke engang noen formodning om; han hadde bare sagt at hun skulle oppsøke ambassaden og at hun var ventet, og det stemte. Men hver gang hun kom til å nevne «denne herren Deres» eller «den høye, blonde herren som først henvendte seg til meg», møtte hun bare uforstående smil.

Og slik gikk det til at det hun ventet på, hva det enn var, litt etter litt opphørte å eksistere. Først var det foran henne, så var det bak henne, og hun hadde overhodet ikke merket at det skjedde, ikke opplevd noen fullbyrdelse. Var Alexandra allerede kommet til Frankrike? Hadde hun fått papirene sine og reist videre eller gått i dekning? Ostrakova begynte å tro at hun kanskje kunne ha gjort det. Fylt av en ny og ubotelig skuffelse begynte hun endatil å studere ansiktene til unge piker hun møtte på gaten, mens hun grublet på hvordan Alexandra så ut. Hver gang hun kom hjem, falt blikket hennes automatisk på dørmatten i håp om å få se en håndskrevet lapp: «Mamma, det er meg. Jeg bor på hotell …» Et telegram med et flightnummer: ankommer Orly i morgen, i kveld; eller var det ikke Orly lenger? var det Charles de Gaulle lufthavn? Hun visste ingenting om lufttrafikk, så hun gikk innom et reisebyrå og fikk vite at begge deler fantes. Hun funderte på om hun skulle koste på seg å få installert telefon så Alexandra kunne ringe til henne. Men det ble med tanken, for hva var det egentlig hun ventet seg etter alle disse årene? En tårefylt gjenforening med en voksen kvinne som hun aldri hadde vært mor for? En 22

gjenopprettelse, mer enn tjue år for sent, av et familieforhold som hun med overlegg hadde snudd ryggen til? Jeg har ingen rett til henne, formante Ostrakova seg selv. Jeg har bare min gjeld og mine forpliktelser. Hun spurte i ambassaden, men de visste ikke noe mer. Alle formaliteter var unnagjort, sa de.

Det var alt de visste. Og hvis Ostrakova ville sende sin datter penger? spurte hun utspekulert – til billetten eller til å skaffe seg visum for eksempel? – kunne de da gi henne noen adresse eller kanskje oppgi et kontor som kunne komme i forbindelse med henne?

Vi er ikke noe postkontor, fikk hun til svar. Den uventet kjølige holdningen deres skremte henne. Hun gikk ikke dit mer.

Etterpå begynte hun igjen å bekymre seg over de mange uklare fotografiene, tilsynelatende tatt fra samme negativ, som de hadde gitt henne som bilag til søknadsskjemaene. De bildene var alt hun noensinne hadde fått se. Hun angret nå på at hun ikke hadde fått tatt kopier av dem, men det hadde aldri falt henne inn; troskyldig hadde hun innbilt seg at hun snart vilte få møte originalen. Hun hadde ikke hatt dem i hånden mer enn en time! Hun hadde skyndt seg direkte fra ambassaden til ministeriet med dem; og da hun gikk derfra, var fotografiene allerede på vei gjennom en eller annen byråkratisk kanal. Men hun hadde sett på dem! Herregud som hun hadde studert de fotografiene, enten de nå viste én og samme person eller ei. På T-banen, i ministeriets venteværelse, ja, til og med på fortauet før hun gikk inn, hadde hun stirret på det livløse bildet av barnet sitt og av all makt forsøkt å måne frem et lite trekk av mannen hun hadde elsket i de uttrykksløse grå skyggene. Forgjeves. Helt til hun fikk bildene hadde hun bestandig – når hun i det hele tatt hadde våget seg til å tenke på det – forestilt seg at Glikmans ansiktstrekk ville være like karakteristiske hos det oppvoksende barnet som de hadde vært da hun var spebarn. Det hadde virket utrolig at en mann med en slik livskraft ikke skulle sette sitt preg tydelig og for alltid på barnet. Men Ostrakova kunne ikke skimte noe av Glikman i den unge piken på bildene. Han hadde båret sin jødiskhet som et banner. Det var en del av hans ensomme revolusjon.

23

Han var ikke ortodoks, ja, ikke engang religiøs, og han mislikte Ostrakovas hemmelige fromhet nesten like sterkt som han avskydde sovjetbyråkratene – og likevel hadde han lånt krølltengene hennes for å krølle bakkenbartene på ortodoks manér, bare for å sette myndighetenes antisemittisme i relieff, som han sa. Men i ansiktet på bildet kunne hun ikke skimte en dråpe av hans blod og ikke den minste gnist av hans ild – til tross for at den brant med en usedvanlig glød i Alexandra, hvis den fremmede hadde snakket sant.

«Det skulle ikke forundre meg,» tenkte Ostrakova høyt hjemme i leiligheten sin, «om de hadde fotografert et lik for å få det bildet!» Denne nøkterne iakttagelsen var hennes første høylytte uttrykk – riktignok uten tilhørere – for den nagende tvilen som hun ikke kunne bli kvitt.

Mens hun jobbet og slet på engroslageret og mens hun satt hjemme i leiligheten og ventet på at de lange kveldene skulle bli til natt, grublet Ostrakova frem og tilbake på om det fantes noen hun kunne betro seg til – et menneske som hverken ville fordømme henne eller hykle falsk forståelse, og som var i stand til å se rundt hjørnene på den veien hun hadde slått inn på; fremfor alt måtte det være en person som var i stand til å holde på en hemmelighet, for ellers ville alle hennes muligheter til å bli gjenforent med Alexandra bli spolert. Det var hun jo blitt advart om. Sent en natt forbarmet Gud seg over henne, eller kanskje det var hukommelsen som endelig reagerte på alle hennes bestrebelser: Generalen! tenkte hun. Hun satte seg brått opp i sengen og slo på lyset. Ostrakov hadde jo selv fortalt henne om ham! Disse emigrantgruppene er en katastrofe, sa han ofte, og du må sky dem som pesten. Det finnes bare én mann du kan stole på, og det er Vladimir, generalen. Han er en lur gammel faen og hissig på jentene, men han er en mann, han har forbindelser og han kan holde munn.

Men Ostrakov hadde sagt dette for omkring tjue år siden, og selv ikke gamle generaler er udødelige. Og dessuten: Vladimir hvafornoe? Hun visste ikke engang etternavnet hans. Og attpå til var ikke Vladimir det virkelige navnet hans – hadde Ostrakov sagt – det var noe han hadde funnet på av hensyn til militærtjenesten, fordi det virkelige navnet hans var estnisk og 24

derfor ikke passet i Den røde armé. Likevel begav hun seg neste dag til bokhandelen ved siden av Sankt Alexander Nevskikatedralen, der hun visste at man kunne få opplysninger om den minskende russiske emigrantbefolkningen. Hennes første forespørsel resulterte i et navn og et telefonnummer, men ingen adresse. Telefonen viste seg å være utkoblet. Hun gikk på telegrafen, snakket pent med betjeningen og fikk låne en gammel telefonkatalog fra 1976. Der fant hun Bevegelsen for baltisk frihet, med adresse et sted på Montparnasse. Hun var ikke dum. Hun merket seg adressen, bladde videre i katalogen og fant ikke mindre enn fire andre organisasjoner som hadde holdt til samme sted – Rigagruppen, Forbundet av sovjetimperialismens ofre, 48-komitéen for et fritt Latvia og Tallinnkomitéen for frihet. Hun husket tydelig Ostrakovs knusende uttalelser om slike grupper, som han like fullt hadde betalt kontingent til. Tross det drog hun til den oppgitte adressen og ringte på dørklokken, og huset var som en av de små kirkene hennes: gammeldags av utseende og praktisk talt stengt for bestandig. Omsider ble døren åpnet av en gammel hviterusser; han var iført en strikkejakke som var skjevt knappet og lente seg til en spaserstokk mens han betraktet henne med en overlegen mine.

Nei, de er borte, sa han og pekte med stokken nedover den brolagte gaten. Flyttet ut. Slutt. Større firmaer tok markedet fra dem, la han til og flirte. Det var for få av dem, og altfor mange grupper, og de kranglet seg imellom som unger. Neimen ikke rart at tsaren ble avsatt. Den gamle hviterusseren hadde gebiss som ikke passet skikkelig og et glissent hvitt hår som var gredd oppover issen i et patetisk forsøk på å skjule skalletheten.

Men generalen? spurte hun. Hvor var generalen? Var han fremdeles i live, eller var han –?

Den gamle hviterusseren smilte lurt med den innfalne munnen sin og ville vite om det gjaldt forretninger.

Nei, nei, skyndte Ostrakova seg å forsikre; hun husket generalens renommé som skjørtejeger og klarte å prestere et blygt kvinnesmil. Den gamle russeren lo høyt så gebisset skranglet i munnen på ham. Han lo igjen og sa: «Å, generalen!» Så kom 25

han tilbake med en adresse i London, trykt med lilla farge på et avrevet visittkort, og lot henne få den. Generalen kom aldri til å forandre seg, sa han; når han kom til himmelen, kom han til å løpe etter englene og forsøke å få dem på ryggen. Og den kvelden mens hele nabolaget sov, satt Ostrakova ved sin døde manns skrivebord og skrev til generalen med all den oppriktighet som ensomme mennesker forbeholder fremmede. Hun skrev på fransk; det hjalp henne til å tenke klarere og unngå å bli ført på altfor mange sidespor av følelsene.

Hun fortalte ham om sin kjærlighet til Glikman og trøstet seg med tanken på at generalen selv elsket kvinner akkurat som Glikman hadde gjort. Hun innrømmet straks at hun var kommet til Frankrike som spion og forklarte hvordan hun hadde samlet de to trivielle rapportene som var den tarvelige prisen for hennes frihet. Det var à contre-coeur, sa hun; oppspinn og omgåelser, absolutt ingenting. Men rapportene eksisterte, og det samme gjorde erklæringen hun hadde undertegnet, og det skapte snevre grenser for hennes frihet. Så fortalte hun ham om sin sjel og om sine bønner til Gud i de små russiske kirkene.

Siden den rødblonde fremmede oppsøkte henne, sa hun, var livet hennes blitt uvirkelig; hun hadde en følelse av at hun ble nektet en naturlig forklaring på livet sitt, selv om det måtte bli en smertelig forklaring. Hun skjulte ingenting for ham, for hun hadde ikke dårlig samvittighet for sine bestrebelser på å få Alexandra til Vesten, bare for sin beslutning om å bli i Paris og pleie Ostrakov så lenge han levde – og da han var død, sa hun, ville ikke sovjetmyndighetene la henne komme tilbake i noe tilfelle, for da var hun selv blitt avhopper.

«Men, general,» skrev hun, «hvis jeg i natt måtte møte min Skaper og fortelle Ham hva som ligger meg sterkest på hjertet, ville jeg si til Ham det jeg nå sier til Dem. Min datter Alexandra ble født i smerte. I dager og netter kjempet hun mot meg og jeg kjempet mot henne. Allerede i morslivet var hun sin fars barn. Jeg fikk aldri tid til å elske henne; jeg kjente henne bare som den lille jødiske krigeren hennes far hadde skapt. Men, general, én ting vet jeg: barnet på fotografiet er hverken Glikmans eller mitt barn. De prøver å legge feil egg i redet, og selv om det er en del av denne gamle kvinnen som 26

ville finne behag i å la seg lure, så er det en annen og sterkere del av henne som hater dem for de lurvete knepene deres.»

Da hun var ferdig med å skrive, la hun straks brevet i en konvolutt og klebet den igjen for ikke å bli fristet til å lese gjennom det, for da kom hun kanskje til å angre seg. Så skrev hun adressen utenpå og klistret med vitende og overlegg på altfor mange frimerker; det var omtrent som å brenne et vokslys for en elsker.

Etter at brevet var postlagt gikk det nøyaktig to uker uten at noe hendte, og fordi kvinnesinnet er som det er kom denne fullkomne tausheten som en lettelse for henne. Stormen hadde blåst over og nå var det stille; hun hadde gjort det lille hun kunne gjøre – bekjent sine svakheter og forræderier og sin eneste store synd – og resten lå i Guds og generalens hender.

Hun irriterte seg ikke engang over en kortvarig streik i det franske postverket. Hun betraktet den snarere som nok en hindring som de som formet hennes skjebne måtte overvinne, hvis de hadde sterk nok vilje til det. Hun gikk tilfreds til sitt daglige arbeid, og ryggen verket ikke lenger. Det tok hun som et varsel. Hun klarte endatil å se filosofisk på livet igjen. Enten er det på den ene måten eller også er det på den andre, sa hun til seg selv. Enten var Alexandra i Vesten og hadde fått det bedre – hvis det da virkelig var Alexandra – eller også var Alexandra der hun hadde vært før, og i så fall hadde hun det ikke verre. Men gradvis gjennomskuet en annen del av henne denne falske optimismen. For det fantes en tredje mulighet, og det var den verste av dem alle og den som hun litt etter litt begynte å betrakte som den mest sannsynlige: nemlig at Alexandra ble utnyttet i en lyssky og ond hensikt, at de på en eller annen måte tvang henne akkurat som de hadde tvunget Ostrakova, at de misbrukte den menneskelighet og det mot hun hadde arvet etter sin far Glikman. Den fjortende kvelden stod denne muligheten så klart og skremmende for Ostrakova at hun fikk krampegråt, og med tårene silende nedover kinnene vandret hun gjennom halve Paris og lette etter en kirke, en hvilken som helst kirke som var åpen, helt til hun kom til Alexander Nevski-katedralen. Den var åpen. I flere timer knelte hun og bad til Sankt Josef; han hadde jo også vært 27

far og beskytter, og Glikman hadde hatt samme fornavn – et faktum som Glikman selv ville ha fnyst hånlig av hvis noen hadde påpekt det. Og dagen etter disse åndelige anstrengelsene ble hennes bønner besvart. Hun fikk et brev. Det hadde hverken frimerke eller poststempel. For sikkerhets skyld hadde hun oppgitt adressen til sitt arbeidssted, og det var der brevet lå og ventet på henne da hun kom på jobb om morgenen. En eller annen måtte ha puttet det inn gjennom sprekken i døren en gang i nattens løp. Det var et meget kort brev, og det var hverken forsynt med avsenderens navn eller hans adresse. Det hadde ingen underskrift heller. I likhet med hennes eget brev var det skrevet på et pinlig korrekt fransk og med hånd – en kraftfull håndskrift, nesten napoleonisk overdådig i linjeføringen, som røbet at innehaveren var en person som var vant til å uttrykke seg og til å befale. Hun var ikke et øyeblikk i tvil om hvem det var: generalen.

Madame! – begynte det, med utropstegn som en kommando – Deres brev er kommet meg trygt i hende. En venn av vår sak vil oppsøke Dem meget snart. Han er en mann av ære og han vil legitimere seg ved å gi Dem den andre halvparten av vedlagte prospektkort. Jeg ber Dem inntrengende om ikke å nevne denne saken for noen før han kommer. Han vil komme til Deres leilighet en kveld mellom klokken åtte og ti. Han vil ringe tre ganger på dørklokken. Han har min fulle tillit, og De kan stole helt og fullt på ham, Madame. Vi skal gjøre alt som står i vår makt for å hjelpe Dem. Hun ble enormt lettet, men samtidig kunne hun ikke la være å more seg en smule over den melodramatiske tonen og fremgangsmåten. Hvorfor i all verden hadde de ikke levert brevet hjemme hos henne? undret hun seg, og hvorfor skulle jeg føle meg tryggere bare fordi han gir meg halvparten av et engelsk prospektkort? Kortet viste et temmelig ordinært gatemotiv fra Piccadilly Circus, og det var revet – ikke klippet – med en tilstrebet ujevn kant som gikk omtrent diagonalt over billedflaten. Det var ikke skrevet noe på baksiden.

Til hennes overraskelse kom generalens utsending allerede samme kveld.

Han ringte tre ganger på dørklokken slik det stod i brevet, 28

men han måtte ha visst at hun var hjemme – formodentlig hadde han sett henne komme hjem og sett lyset bli tent – for hun hørte et kraftig smell fra lokket på brevsprekken, mye sterkere enn vanlig; og da hun kom ut i entreen så hun det avrevne prospektkortet som lå på dørmatten, den matten hun hadde stirret på så mange ganger mens hun gikk og verket etter å få høre nytt fra sin datter Alexandra. Hun tok kortet opp, løp inn i soveværelset og åpnet Bibelen, der hennes egen halvdel allerede lå, og joho, de passet nøyaktig sammen.

Gud var på hennes side. Sankt Josef hadde gått i forbønn for henne. (Men like fullt syntes hun dette var noe tåpelig anstaltmakeri!) Og da hun åpnet entrédøren for den fremmede, smøg han seg forbi henne lydløst som en skygge: en liten nisse av en mann, kledd i svart frakk med fløyelskrave, noe som gav ham et visst anstrøk av teater-sammensvergelse. De har sendt meg en dverg for å fange en kjempe, var hennes første innskytelse. Han hadde buede øyenbryn og furet ansikt, og det mørke håret var kjemmet ut i to markerte spisser over de store ørene. Han glattet på det foran speilet i entreen da han hadde tatt av seg hatten, og han virket så komisk at Ostrakova under andre omstendigheter ville ha ledd høyt over alt det liv og humør og uærbødighet som åpenbart bodde i ham.

Men ikke i kveld.

I kveld var den lille mannen preget av et alvor som Ostrakova intuitivt forstod ikke var karakteristisk for ham. I kveld var han som en travel selger som nettopp har steget ut av flyet i en fremmed hovedstad – hun fikk også en bestemt fornemmelse av at han var nylig ankommet til Paris – og i kveld ønsket han bare å gjøre forretninger.

«De mottok mitt brev, madame?» Han snakket russisk– fort og flytende, men med hørbar estnisk aksent.

«Jeg trodde det var fra generalen,» svarte hun og slo an en streng tone; hun kunne ikke hjelpe for det.

«Det var jeg som leverte det for ham,» sa mannen alvorlig.

Han begynte å grave i en innerlomme, og hun fikk en skremmende anelse om at han i likhet med den store russeren kom til å hale frem en avlang, svart notisbok. Men det var et fotografi han fant frem, og ett blikk var mer enn nok: de bleke, 29

svetteblanke ansiktstrekkene, den overlegne minen som foraktet all kvinnelighet, ikke bare hennes, og en snev av lengsel etter noe som han ikke våget å gripe.

«Ja,» sa hun, «det er han.»

Den lille mannen ble synlig tilfreds, og hun visste straks at han var det Glikman og vennene hans pleide å kalle «en av oss» – ikke nødvendigvis en jøde, men en mann med mot og livslyst. Fra det øyeblikket kalte hun ham i sitt stille sinn «trollmannen». I hennes øyne hadde han lommene fulle av smarte kunster, og en gnist av trolldom lyste i de muntre øynene hans.

Halve natten satt Ostrakova og trollmannen og snakket sammen – med en intensitet som hun ikke hadde opplevd siden hun var sammen med Glikman. Først fortalte hun hele historien på nytt; hun gjenopplevde den i alle detaljer og ble i sitt stille sinn forbauset da hun oppdaget hvor mye hun ikke hadde fortalt i brevet, som den lille mannen åpenbart kunne utenat.

Hun forklarte sine følelser for ham og sine sorger, sitt forferdelige indre opprør, og hun beskrev den digre, svettende plageånden som hadde oppsøkt henne. Han var så klønet – hun gjentok det flere ganger, undrende – som om det var første gangen han var ute på et slikt oppdrag; han eide ikke raffinement og ingen selvsikkerhet. Pussig å kunne forestille seg djevelen som klossmajor! Hun fortalte om skinkeomletten og de franske potetene og Elsasspilsen, og han lo; hun beskrev sin fornemmelse av at han var en mann med en farlig feighet og hemninger – avgjort ingen pikenes Jens – og den lille trollmannen var hjertens enig med henne i det meste; det var som om han og den rødblonde mannen fra Moskva allerede var gamle kjente. Hun stolte fullt og helt på trollmannen, akkurat som generalen hadde sagt hun skulle gjøre, for hun var dødsens lei av å gå rundt og mistenke folk. Hun snakket like oppriktig – tenkte hun etterpå – som hun en gang hadde snakket med Ostrakov, den gangen da de var unge, forelskede mennesker i hjembyen hennes og satt tett omslynget og hvisket til hverandre mens de tyske beleiringskanonene tordnet like utenfor byen og de trodde at de aldri ville få se hverandre igjen. Eller like oppriktig som hun hadde snakket med Glikman mens de 30

satt og ventet på at det hemmelige politiet skulle banke på døren og sette ham i fengsel enda en gang. Hun utøste seg for den lille mannens våkne og forståelsesfulle blikk, for latteren i ham og for den lidelse som hun straks fornemmet var den andre og bedre siden av hans uortodokse og kanskje uselskapelige natur. Og litt etter litt mens hun satt og snakket, fortalte kvinneinstinktet henne at hun næret en lidenskap i ham – og denne gangen var det ikke kjærlighet, men et skarpt og særegent hat som gav kraft og mening til alle de små spørsmålene han kom med. Nøyaktig hva eller hvem det var han hatet kunne hun ikke si, men hun syntes synd på den mann, enten det nå var den rødblonde fremmede eller en annen, som hadde pådratt seg denne vesle trollmannens vrede. Glikmans lidenskap, husket hun, hadde vært en altomfattende, alltid våken lidenskap mot urettferdighet, en følelse som nesten tilfeldig fikserte seg på en lang rekke symptomer, store og små.

Men trollmannens lidenskap var som én enkelt lysstråle som var festet på et punkt hun ikke kunne se.

I alle tilfelle er det en kjensgjerning at da trollmannen omsider gikk – jøje meg, tenkte hun da hun så på klokken, det var jo ikke lenge til hun skulle på jobb igjen! – hadde Ostrakova fortalt ham alt hun hadde å fortelle; og til gjengjeld hadde trollmannen vakt følelser i henne som i mange år bare hadde tilhørt hennes fortid. Mens hun fortumlet ryddet flasker og spisebestikk av bordet, klarte hun – tross sine blandede følelser når det gjaldt Alexandra og tross sine to døde menn – å le av sin kvinnelige dumhet.

«Og jeg vet jo ikke engang hva han heter!» sa hun høyt og ristet forundret på hodet. «Hvordan kan jeg komme i forbindelse med Dem?» hadde hun spurt. «Hvordan kan jeg få varslet Dem hvis han kommer tilbake?»

Det kunne hun ikke, hadde trolllmannen svart. Men hvis det ble en krise, burde hun straks skrive til generalen, under hans engelske navn og en annen adresse. «Mr. Miller,» sa han alvorlig og la på fransk manér trykk på den andre stavelsen.

Han gav henne et kort med en adresse i London, håndskrevet med store bokstaver. «Men vær endelig diskret,» formante han. «De må uttrykke Dem indirekte.»

31

Hele den dagen og i mange dager etterpå så Ostrakova for sitt indre øye det siste glimt hun hadde fått av trollmannen da han tok farvel og forsvant nedover den halvmørke trappen. Øynene hans glødet av kampvilje og målbevissthet da han sa: «Jeg lover å frigjøre Dem. Takk for at De har kalt meg til våpen.» Så gikk han. Den lille hvite hånden hans, som gled nedover langs det brede, glattpolerte rekkverket i trappen, minte henne om et lommetørkle som vinker farvel fra et togvindu – rundt og rundt i en minskende sirkel, like til den forsvant i den mørke tunnelen.

2

Den andre av de to begivenhetene som avbrøt George Smileys otium skjedde noen uker etter den første, tidlig på høsten samme år. Ikke i Paris, men i den gamle og engang frie hansabyen Hamburg, som nå var blitt nesten kvalt av sitt eget økonomiske mirakel; like fullt er det en kjensgjerning at sommeren ikke noe annet sted falmer med en slik glans som langs de gylne og oransjefargede breddene av Alster, som ingen har funnet på å tørrlegge eller fylle med betong – ikke ennå i hvert fall. George Smiley hadde naturligvis ikke sett noe av byens høstlige prakt. Den dagen dette skjedde, satt han og arbeidet med all den iherdighet han kunne mønstre ved sitt faste bord i biblioteket på St. James’s Square, der han hadde utsikt til to enslige trær gjennom vinduet i leseværelset. Den eneste forbindelse med Hamburg som han muligens kunne ha nevnt – dersom han etterpå hadde forsøkt å finne et tilknytningspunkt, hvilket han ikke gjorde – var at han i øyeblikket syslet med tysk barokkdiktning. Nærmere bestemt var han i ferd med å skrive en monografi over skalden Opitz, og med forskerens lojalitet mot emnet gjorde han sitt beste for å skjelne mellom ekte lidenskaper og tidsepokens nokså kjedsommelige litterære konvensjoner.

Hendelsen i Hamburg fant sted litt over klokken elleve om formiddagen, og gangstien som førte ned til bryggen var strødd med solglitter og vissent løv. Over det stille vannspeilet på Aussenalster hang en gjennomskinnelig dis som fikk spirene på østbredden til å se ut som blekgrønne fargeflekker på den våte horisonten. Langs stranden pilte ivrige ekorn frem og tilbake og hamstret mat til vinteren. Men den spinkle 33

og noe anarkistisk utseende unge mannen som stod på bryggen, iført treningsdrakt og joggesko, hadde hverken øye eller tanke for dem. De trette, rødkantede øynene hans var festet på den lille dampbåten som nærmet seg. En kraftig skjeggvekst som hadde utfoldet seg fritt i to døgn gav de innsunkne kinnene hans en mørk lød. Han bar en Hamburg-avis under den venstre armen, og en skarp iakttager som George Smiley ville straks ha merket seg at det var gårsdagens nummer, ikke dagens. Den høyre hånden hans knuget rundt hanken på en handlekurv av peddigrør som ville ha passet bedre til den lille og trinne madame Ostrakova enn til denne spenstige og uflidde atleten som så ut som om han kunne hoppe i vannet hvilket øyeblikk som helst. Noen appelsiner kikket frem øverst i kurven, og på toppen av dem lå en gul Kodak-konvolutt med engelsk trykk. Ellers var det ikke en levende sjel på bryggen, og tomheten ble understreket av disen som hang over vannflaten. På en oppslagstavle hang rutetidene for dampbåten og et eldgammelt oppslag som måtte ha overlevd krigen, med regler for førstehjelp ved drukningsulykker. Den unge mannen i treningsdrakt la ikke merke til dette heller, for mens blikket hans hang som spikret ved båten som nærmet seg, var tankene hans bare opptatt av én ting: generalens instrukser, som han gjentok for seg selv om og om igjen som en bønn.

Båten gled inn til bryggen og gutten hoppet ombord som et barn i en danselek – fort og stakkåndet, deretter ubevegelig til musikken begynner på nytt. I førtiåtte timer, dag og natt, hadde han ikke hatt noe annet å tenke på enn dette øyeblikket: nå. Mens han kjørte og holdt årvåkent øye med veien, hadde han for sitt indre blikk – mellom korte glimt av sin kone og sin lille datter – sett alle de katastrofale tingene som kunne gå galt. Han visste at han var en ulykkesfugl. I kaffepausene, som han bare unte seg de få gangene han var nødt til å ta en kort rast, hadde han pakket appelsinene om igjen et dusin ganger og lagt konvolutten snart slik og snart sånn – nei, det passer bedre på denne måten, lettere å få tak i den. I utkanten av byen hadde han skaffet seg småpenger så han slapp å veksle når han kjøpte billett – sett at billettøren heftet ham, begynte å prate om vær og vind? Han hadde så fortvilet liten tid til 34

å gjøre det han måtte gjøre! Han ville ikke snakke tysk; han hadde tenkt ut alt sammen. Han ville mumle, smile, være tilbakeholdende og unnskyldende, men ikke snakke. Eller han ville si noen av de få estniske ordene han kunne – et eller annet uttrykk fra Bibelen som han ennå kunne huske fra sin lutherske barndom, før faren forlangte at han skulle lære russisk.

Men nå, da øyeblikket var så nær forestående, øynet gutten med ett en brist i denne planen. Sett at noen av medpassasjerene kom ham til hjelp? I millionbyen Hamburg med sin sammensatte befolkning, bare noen mil fra Øst-Europa, var det slett ikke usannsynlig at seks tilfeldig valgte personer behersket like mange språk! Det var best ikke å si noe i det hele tatt.

Han angret på at han ikke hadde barbert seg. Da ville han ha vært mindre iøynefallende.

Han så ikke på noen da han kom inn i salongen, men slo blikket ned. Unngå øyenkontakt, hadde generalen befalt ham.

Billettøren pratet med en gammel dame og ignorerte ham. Han ventet forpint mens han forsøkte å ta seg sammen og se rolig ut. Det var omkring tretti passasjerer i salongen. Han fikk et inntrykk av menn og kvinner som var likt kledd i grønne frakker og grønne filthatter, og som alle sammen så misbilligende på ham. Nå var det hans tur. Han rakte frem pengene i en svettevåt hånd. En D-mark, en 50-pfennig, en hel del små messingblanke 10-pfenniger. Konduktøren forsynte seg uten et ord. Klønet famlet gutten seg videre mellom seteradene mot akterstavnen. Båten hadde lagt ut fra bryggen. De mistenker meg for å være terrorist, tenkte han. Han hadde motorolje på hendene og angret på at han ikke hadde vasket den vekk.

Kanskje jeg har olje i ansiktet også. Vær nøytral, hadde generalen sagt. Utslett deg selv. Ikke smil, ikke se sur ut. Vær normal. Han kastet et stjålent blikk på armbåndsuret; på forhånd hadde han rullet opp det venstre ermet på treningsjakken så uret var synlig. Han befant seg med ett i akterseksjonen, der passasjerplassene bare var beskyttet av en kalesje, og dukket seg instinktivt til tross for at han ikke var særlig høy. Nå var det bare sekunder om å gjøre. Det var ikke snakk om dager eller kilometere lenger, ikke engang om timer. Sekunder.

35

Sekundviseren på uret passerte sekstallet. Neste gang den kommer til seks, setter du i gang. Det blåste en lett bris, men han merket det ikke. Tiden bekymret ham intenst. Han visste at han mistet all fornemmelse av tid så snart han ble opphisset, og var redd for at sekundviseren ville gjøre to omdreininger før han ble klar over det, slik at det ene minuttet ble til to.

I akterseksjonen var alle passasjerplassene ledige. Med korte, rykkete skritt gikk han mot den aller bakerste benken, mens han holdt kurven med appelsiner foran seg med begge hender og samtidig klemte avisen fast under armen: her er jeg, dette er mine signaler. Han følte seg som en idiot. Appelsinene var altfor iøynefallende. Hvorfor i all verden skulle en ubarbert ung mann i treningsdrakt bære på en kurv med appelsiner og gårsdagens avis? Alle sammen måtte ha lagt merke til ham! «Kaptein, den unge mannen – han der ja – er terrorist.

Han har en bombe i kurven. Han har tenkt å kapre oss eller senke båten!» Et par stod arm i arm ved rekken med ryggen mot ham og stirret inn i disen. Mannen var meget liten, enda mindre enn kvinnen. Han hadde svart frakk med fløyelskrave. De ignorerte ham. Sett deg så langt bak som mulig og nærmest midtgangen, hadde generalen sagt. Han satte seg og bad en stille bønn om at det måtte gå etter planen med det samme slik at ingen av reservetiltakene ble nødvendige. «Beckie, dette gjør jeg for deg,» hvisket han inne i seg og tenkte på sin datter mens han husket generalens ord. Tross sin lutherske bakgrunn hadde han et lite trekors i en kjede rundt halsen, en gave fra moren, men treningsjakken skjulte det.

Hvorfor hadde han gjemt korset? For at ikke Gud skulle bli vitne til hans bedrag? Han ville ikke vite det. Han ville bare kjøre igjen, kjøre og kjøre til han enten stupte eller nådde trygt hjem.

Ikke se deg om, hadde generalen sagt. Han skulle ikke se hverken til høyre eller venstre, bare rett frem. Du er den passive partneren. Du har ingen annen oppgave enn å skape anledningen. Ingen kodeord, ingenting; bare kurven med appelsinene og den gule konvolutten og avisen under armen. Jeg burde aldri ha gått med på det, tenkte han. Jeg har satt min datter Beckie i fare. Stella kommer aldri til å tilgi meg; jeg kommer 36

til å miste statsborgerskapet mitt. Jeg har satt alt på spill. Gjør det for vår sak, hadde generalen sagt. Jeg har ingen sak: det var ikke min sak, det var din sak og fars; det var derfor jeg kastet appelsinene overbord.

Men han gjorde det ikke. Han la avisen ved siden av seg på trebenken og oppdaget at den var våt av svette, så våt at noe av trykken var blitt borte der han hadde klemt papiret inntil kroppen. Han så på klokken. Sekundviseren stod på ti. Den har stanset! Femten sekunder siden sist jeg så på den – det er simpelthen ikke mulig! Et blikk inn mot land overbeviste ham om at de allerede var midt utpå. Han så på uret igjen og så sekundviseren passere 11-tallet med et rykk. Tosk, tenkte han, ikke hiss deg slik opp. Han lente seg mot høyre og lot som om han leste avisen mens han hele tiden så på sekundviseren.

Terrorister. Ikke noe annet enn terrorister, tenkte han og så for tjuende gang på de skrikende overskriftene. Neimen ikke rart om passasjerene tror at jeg er en av dem. Grossfahndung.

Det tyske ordet for en omfattende politiaksjon. Det forbauset ham at han husket så mye tysk. Gjør det for vår sak.

Ved føttene hans stod kurven med appelsiner og vippet lett i takt med båtens bevegelser. Når du reiser deg, setter du kurven på benken for å holde av plassen, hadde generalen sagt.

Sett at den velter? Han så for seg appelsinene som rullet utover dørken i alle retninger – appelsinene og den gule konvolutten, og fotografier overalt, alle sammen av Beckie. Sekundviseren passerte 6-tallet. Han reiste seg. Nå. Han kjente at treningsjakken var glidd opp så han frøs, og skyndte seg å trekke linningen ned. Dermed kom det lille trekorset smygende frem i halsåpningen. Han skjøv det tilbake og trakk glidelåsen helt opp. Du skal slentre ganske langsomt fremover og ikke se deg om, hadde generalen sagt. Din far ville ikke ha nølt et sekund med å gjøre det. Og det vil ikke du heller. Forsiktig grep han kurven med begge hender og satte den på benken, tett inntil ryggstøet så den skulle stå skikkelig. Han forvisset seg om at den stod støtt mens han lurte på hva han skulle gjøre med Abendblatt. Ta det med seg eller la det ligge igjen? Kanskje kontakten hans ennå ikke hadde sett signalet? Han tok avisen og stakk den under armen.

37

Så gikk han forover, inn i hovedsalongen igjen. Et annet par gikk akterover til den åpne delen, de var eldre og svært sedate. Det første paret var to sexy typer, selv bakfra – den lille mannen, den nette piken, de passet likesom så godt til hverandre. Det var ikke vanskelig å se at de måtte ha det godt i sengen. Men dette andre paret … de var som et par politimenn, og den unge gutten var sikker på at de ikke fikk stort ut av kjærlighetsakten, hvis de da hadde noen. Hva i all verden er det jeg tenker på? undret han seg desperat. På Stella, var svaret. På de lange, deilige omfavnelsene som vi kanskje aldri mer får oppleve. Langsomt og likesælt som han hadde fått instruks om, slentret han gjennom midtgangen, forover mot det lukkede området der rormannen satt. Denne gangen var det lett å la være å se på noen, for alle passasjerene satt med ryggen mot ham. Han var kommet så langt forover som passasjerene fikk lov til. Rormannen satt til venstre for ham på en liten plattform. Gå frem til rormannens vindu og lat som du beundrer utsikten. Bli stående der i nøyaktig ett minutt. Her var det lavere under ruffen, så han måtte bøye seg litt. Gjennom det store utsiktsvinduet så han trær og bygninger gli forbi. Og en konkurransebåt – en åtter – fulgt av en enslig blond gudinne i en jolle. Bryster som en statue, tenkte han.

For å virke riktig avslappet satte han den ene foten på kanten av rormannens plattform. Gi meg en kvinne, tenkte han fortvilet da øyeblikket nærmet seg; gi meg min Stella, halvsøvnig og lysten i grålysningen. Den venstre hånden hvilte på rekkverket så han hele tiden kunne se uret.

«Vi pusser ikke sko her,» brummet rormannen.

Fort, som om han hadde brent seg, satte gutten foten ned på dørken igjen. Nå vet han at jeg forstår tysk, tenkte han og kjente at han rødmet. Men det vet de jo forresten i alle fall, for hvorfor skulle jeg ellers gå med en tysk avis under armen? Øyeblikket var kommet. Han reiste seg opp i sin fulle høyde igjen, snudde seg altfor fort og begynte å gå akterover tilbake til plassen sin. Og nå var det ingen hjelp i å la være å glo på ansiktene, for ansiktene glodde på ham og merket seg med uvilje det to dager gamle skjegget, den utsvettede treningsdrakten og det uflidde utseendet hans. Øynene hans forlot ett ansikt bare 38

for å finne et annet. Et slikt kor av stum misbilligelse hadde han aldri møtt før. Treningsjakken og -buksen hadde skilt lag igjen og blottet mellomgulvet med de svarte hårene. Pokker at ikke Stella kan bruke lunkent vann når hun vasker klærne, tenkte han. Han trakk jakken ned, trådte ut i den friske luften akter og bar trekorset som en medalje. To ting skjedde nesten samtidig. På benken ved siden av kurven fikk han øye på det avtalte gule krittmerket – en strek som strakte seg skarp som signalmaling tvers over to av de lange sprossene, og som fortalte ham at overleveringen var skjedd som planlagt. Ved synet av krittstreken ble han fylt av jubel; noe slikt hadde han aldri tenkt seg muligheten av, en forløsning mer fullkommen enn noen kvinne kunne oppleve.

Hvorfor må vi absolutt gjøre det på denne måten? hadde han spurt generalen. Hvorfor må det være så innviklet?

Fordi gjenstanden er enestående i hele verden, hadde generalen svart. Den er en skatt uten sidestykke. Om den gikk tapt, ville det være en tragedie for den frie verden.

Og han valgte meg som kurer, tenkte gutten stolt; men samtidig kunne han ikke la være – innerst inne – å synes at generalen tross alt hadde tatt det litt for høytidelig. Rolig tok han den gule konvolutten, stakk den i innerlommen på treningsjakken og trakk glidelåsen igjen. Han kjente etter med fingeren at den virkelig var lukket.

Nøyaktig i samme sekund merket han at noen så på ham.

Kvinnen ved rekken stod fremdeles med ryggen til ham, og han merket seg igjen at hun hadde pene hofter og ben. Men den sexy lille kavaleren hennes i svart frakk hadde snudd seg helt rundt og så på ham, og ansiktsuttrykket hans satte punktum for den lykksaligheten gutten nettopp hadde følt. Bare én gang før hadde han sett et slikt ansikt, og det var da far hans lå for døden i det første hjemmet deres i England, et rom i Ruislip, bare noen måneder etter at de var kommet til Storbritannia.

Aldri før hadde gutten sett noe så fortvilet, så dypt alvorlig, så fullstendig blottet for ethvert forsvar. Og enda verre: han forstod øyeblikkelig– på samme måte som Ostrakova hadde gjort – at denne fortvilelsen stod i skarp kontrast til ansiktets naturlige legning og tilbøyeligheter. For det var en komi39

kers ansikt han så – eller som Ostrakova hadde forestilt seg, en trollmanns. Og nettopp derfor virket det borende blikket hans så sterkt; det var som om han la hele sin sjel i en stum og inntrengende bønn: «Gutt, du vet ikke hva det er du bærer med deg. Beskytt det med ditt liv!»

Båten hadde stanset. De hadde nådd den andre bredden.

Gutten grep kurven, hoppet i land og nesten løp mens han ålte seg frem gjennom folkevrimmelen fra den ene sidegaten til den andre uten å vite hvor de førte hen.

På hele hjemturen, mens rattet skalv mellom hendene og motoren malte sin enstonige melodi i ørene hans, så gutten det lille skarptskårne ansiktet foran seg på den våte asfalten.

Men etter som timene gikk, var han ikke helt sikker på om det kanskje var noe han hadde innbilt seg, oppspilt som han hadde vært da overleveringen skjedde. Høyst sannsynlig var den virkelige kontakten en helt annen person, tenkte han for å trøste seg selv. Kanskje en av de tykke damene med grønn filthatt – ja, kanskje rormannen, hvorfor ikke? Jeg var overspent, sa han til seg selv. I et avgjørende øyeblikk snudde en ukjent mann seg tilfeldigvis og så på meg, og dermed hengte jeg en hel historie på ham og innbilte meg endatil at han var min egen døende far.

Da han nådde Dover, hadde han nesten klart å få seg selv til å tro at han hadde glemt den lille ukjente mannen. Han hadde slengt kurven med de fordømte appelsinene i en søppeldunk, og den gule konvolutten lå vel forvart i innerlommen på treningsjakken hans og pirket ham i huden med et av de spisse hjørnene. Og det var alt som betydde noe. Jaså, han hadde dannet seg visse teorier om sin hemmelige kontakt. Glem dem!

Og selv om han rent tilfeldigvis skulle ha rett og det virkelig var det lille, hule, stirrende ansiktet – hva så? Desto mindre grunn til å begynne å bable om det til generalen, som var fullstendig besatt av sikkerhetsmani. Han begynte å tenke på Stella isteden, og tanken tente et begjær i ham som vokste seg sterkere for hver kilometer. Det var ennå tidlig på morgenen.

Han ville vekke henne med kjærtegn; og for sitt indre øye så han hvordan det søvnige smilet hennes langsomt vek plassen for en glødende attrå.

40

Smiley ble purret samme natt, og det er en pussig kjensgjerning – fordi han selv mente at han ikke sov særlig godt i denne sene perioden i sitt liv – at telefonen på nattbordet kimte en lang stund før han omsider tok den. Han hadde gått rett hjem fra biblioteket og deretter spist en skral middag på en italiensk restaurant i King’s Road, med Olearius’ Voyages som medbragt verge mot eventuelle pratmakere. Deretter hadde han gått hjem igjen til huset i Bywater Street og fortsatt å arbeide på monografien med all den hengivenhet som kjennetegner en mann som ikke har noe annet å ta seg til. Etter et par timer hadde han åpnet en flaske burgunder og drukket halvparten mens han hørte på et dårlig hørespill i radio. Han hadde sovet urolig helt til telefonen ringte. Men i samme øyeblikk som han hørte Lacons stemme, fikk han en fornemmelse av å bli dratt med makt og vold ut av et varmt og trivelig tilfluktssted der han helst ville få lov til å være i fred for alltid. Dessuten hadde han, skjønt han i virkeligheten var meget rask i vendingen, inntrykk av at det tok en hel evighet før han var ferdig påkledd; og han funderte i sitt stille sinn på om det var slik gamle menn reagerte når de fikk melding om et dødsfall.