Den siste magiker 3: Nimrod av Sigbjørn Mostue

Sigbjørn Mostue

DEN SISTE MAGIKER 3 NIMROD

Du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten, i så vel egen person som hos enhver annen, som et formål i seg selv, og aldri bare som et middel.

Immanuel Kant

PROLOG:

Jeg er Simen Clausen fra Kløfta. Jeg er magiker, og ingen skal få noe ut av meg. Ingen!

– Nå, Simen. Har du tenkt å fortelle?

Ikke si noe, ikke fortell en dritt! Du skylder dem det; Gregers, Benedicte og alle de andre, døde magikerne.

Et tungt sukk traff steinveggen og vendte tilbake i et svakt, hviskende ekko. Mannen ved skrivebordet lente seg bakover i lenestolen av grønt skinn. Det knirket sørgmodig i læret. Ellers var det stille. Dødsens stille.

Nå kommer jeg til å bli drept. Så blir alt sprengt i filler og tilintetgjort: Gnosis-hula, sfærene, bøkene …! Og etter det er det ingen flere magikere.

Det lød en kort, skrapende lyd, en fyrstikk flammet opp foran ansiktet ved skrivebordet. Simen krympet seg, men lukket øynene i lettelse da mannen fisket opp ei pipe fra jakkelomma og satte fyrstikken mot den. Det lød

7

pattende lyder fra ham, som om noen forsøkte å snappe luft gjennom et trangt sugerør. En sky av grå tobakksrøyk bygde seg opp rundt mannen. Snart innhyllet den ansiktet og stengte for det gjennomborende blikket som forsøkte å lokke fram Simens mest bortgjemte hemmeligheter.

– Hva gjør du her?

Ja, hva gjør jeg her, egentlig? Hvorfor er jeg ikke hjemme og spiller fotball i hagen sammen med Anders og Even, mens Solveig sitter på terrassen og ser på, og muttern steiker vafler og fattern vasker bilen. Kanskje Stein har kommet hjem fra militæret nå. Og tenk om sola steiker over Kløfta. Vi kunne ha dratt på Nordbytjernet for å bade, kjøpt en softis på Jessheim, handla inn grillmat …

– Simen, hør her … Stemmen som kom et steds innefra den grå tobakksskyen, vekket ham. Simen var ikke på Kløfta – han var så altfor langt unna det trygge hjemstedet sitt. – Du er altså en magiker. Utdannet av Gregers Berge. Det bladde i noen papirer bak røyken. – Så vidt jeg kan se, må du være en riktig så god en også. Bekjempet demonen Belzebub … Stemmen gryntet anerkjennende. – Gjorde du det alene? Eller hadde du kanskje en medhjelper?

Jeg svarer ikke.

Mannen sukket, pipa ble lagt på kanten av askebegeret, og røyken lettet langsomt.

8

– Da tar vi det forfra igjen. Du er magiker, det kan vi vel enes om?

– Ja, svarte Simen høyt og hardt. – Og du er sjefen for Nimrod!

KAPITTEL 1

Kløfta, seks uker tidligere

Simen sto som frosset fast. Med øyne som bordtennisballer stirret han på fartsvidunderet som rullet mot ham oppover Gamlevegen. De blanke aluminiumsfelgene glinset i sola, og under panseret brummet det som fra et vilt dyr i bur. Han kastet et blikk ned på betonglokket som lå over den hemmelige gangen ned til Gnosis-hulen. Simen hadde nettopp brukt åpningsformelen. Det måtte være den som hadde røpet at det fremdeles ble utført magi på tomta til Gregers Berge, Simens læremester – som Nimrod allerede hadde drept. Nå var magikerjegerne åpenbart ute etter å fullføre jobben: å gjøre det av med læregutten, Simen Clausen.

Simen tvang panikken på avstand idet bilen satte ned farten. Han dukket, la lokket hurtig på plass igjen, børstet over noe sot og slengte et par ødelagte bur på toppen.

Langtfra fornøyd med resultatet krabbet Simen bort på

11

alle fire. Et stykke unna la han seg ned i gresset og bøyde stråene forsiktig til side.

Bilen gled forbi innkjørselen og parkerte i veikanten.

Den gjengrodde grusgangen var sikkert for humpete til at den råflotte doningen kunne komme seg uskadet hele veien fram til brannruinene. Simen forventet at noen skulle komme ut av bilen, men ingenting skjedde. Likevel følte han seg av en eller annen grunn betraktet, som om noen sto over ham og kikket ned på skjulestedet. Han vred engstelig på hodet, men så ingen.

Sekundene kreket seg av gårde, men bilen flyttet seg ikke. I et glimt syntes Simen å ane en bevegelse bak de mørke vinduene, og like etter gikk bildøra opp. Han krympet seg da et par bein svingte ut av bilen og to tunge støvler møtte bakken. En skikkelse steg ut. På hodet bar vedkommende en svart skyggelue, ellers fikk ikke Simen bitt seg merke i flere detaljer. Han skulle til å krabbe bakover og flykte da en lastebil kom pesende over fartsdumpene på den smale Gamlevegen. Den bremset opp og blinket med lysene for å få Aston Martin’en til å gi plass.

Skikkelsen med skyggelua kastet et siste blikk mot ruinene og skjulestedet der Simen lå, satte seg inn igjen og fyrte opp hestekreftene med et brøl. Den grå sportsbilen svingte ut på veien og forsvant.

– Nimrod, hvisket Simen hest inn i gresset. – Nå er de på sporet av meg!

12

Litt senere gjentok han de samme ordene oppe på rommet til Benedicte. Hendene hans skalv. Det hadde de ikke gjort siden den avsindige kampen mot Belz og Ebub, som hadde endt med at de greide å fange den snakkende katta, mens Ebub hadde utført en merkelig krigsdans før han flyktet over jordene. Siden hadde de ikke sett snurten av den onde demonen.

– Nimrod, sa Benedicte ettertenksomt. – Rart at Gregers knapt nevnte dem for meg … Men de hadde jo ennå ikke oppdaget Gnosis-hulen da jeg var lærlingen hans.

– Det skal du bare være glad for.

– Og de er altså soldater?

– Vel, de ser kanskje ikke sånn ut. For selv om de har like klær, med svarte skyggeluer og jakker, er det likevel ingen ordentlig uniform. Men de oppfører seg i alle fall som soldater! Simen grøsset da minnene fra den forferdelige kvelden Gregers ble skutt, flimret for øynene hans.

Han hadde selv hatt en av dem etter seg, inne i låven, men hadde klart å komme seg unna i siste liten.

– Og på en eller annen måte merker de at vi utfører magi?

Simen nikket bekreftende: – Vi var trygge for dem så lenge Belz og Ebub fikk herje fritt rundt her. De klarte på en eller annen måte å holde Nimrod unna.

Benedicte lysnet opp et kort øyeblikk:

13

– Kanskje Belz vil fortelle oss … Hun tok seg raskt i det. Det oppstemte uttrykket sluknet. Den demoniske katta satt trygt forvart i Fangegrotten, og var neppe særlig vennlig innstilt til de to magikerne som hadde plassert ham der.

– Og apropos, så lusker fremdeles Ebub rundt der ute et sted! Simen reiste seg og begynte å vandre rundt i rommet. Han kastet et blikk ut av vinduet, nærmest for å forsikre seg om at landskapet lå i ro, at ingen krefter, naturlige eller ei, fikk leira til å gli ut, rasere hus og åkrer … Han ristet minnene av seg. – Nå er vi tilbake til utgangspunktet, sa han bittert. – Det eneste sikre stedet hvor vi kan bedrive magi, er nede i Gnosis-hula. Og tar jeg ikke mye feil, er det knapt trygt der nede heller. Å være magiker er jaggu litt av et liv! Han sparket til en rød pute som var havnet på gulvet. Den fløy rett opp i fanget til Benedicte, som elegant fanget puta og deretter rettet et strengt blikk mot ham: – Skjerp deg, Simen! De kommer vel ikke til å henge rundt her i all evighet. Vi må bare holde oss i ro til de har mistet interessen, og så kan vi fortsette som magikere.

– Og hvorfor skulle vi fortsette som magikere? Simen slo oppgitt ut med armene. – Hva er vitsen, liksom? Jeg har ikke noe lyst til å tilbringe resten av livet nede i Gnosis-hula, for så å ende opp som blink for Nimrod!

14

Benedicte reiste seg og stilte seg rett foran ham. De mørke øynene gnistret, og kinnene antok en dyp rødfarge. Simen tok uvegerlig et skritt tilbake.

– Føler du ikke noe ansvar for det du har lært? Skjønner du ikke at du og jeg er unike i hele verden? Det er ingen andre enn oss, Simen. Vi to er de eneste som kjenner til magikernes hemmeligheter. Gir vi opp, er alt tapt – for alltid!

Simen tok et skritt framover, og nå var det Benedictes tur til å rygge: – Jeg har ikke bedt om å bli magiker! Jeg har lyst til å leve normalt og ha det som alle andre; henge med venner, gå på fester, høre på musikk … Han viftet med armene som for å illustrere rekken av fristelser som lå og ventet i årene framover. – Hvordan skal man kunne få seg kjæreste, for eksempel, når man går rundt med en sånn hemmelighet? Det bare datt ut av ham, og han rødmet idet ordene forlot munnen.

– Kanskje du bør få deg en kjæreste som forstår deg, da, vet du.

Simen fnyste: – Særlig! Synes jeg ser den jenta som mener det er helt greit at jeg kan gå gjennom vegger og løfte på ting uten å være borti dem, og som ikke bryr seg om at en gjeng med gærne soldater jakter på meg. Hu måtte i tilfelle være helt dust! Han ristet på hodet. Benedicte svarte

15

ikke, men snudde seg brått og begynte å rette på de små nipsgjenstandene hun hadde i en hylle på veggen.

Det ble stille mellom dem. Simen satte seg oppgitt på senga og støttet hodet i hendene.

Benedicte var åpenbart ferdig med det hun puslet med.

Hun snudde seg med hendene i siden, og så av en eller annen grunn alt annet enn blid ut.

– Det finnes sikkert noe i Gnosis-hulen som kan hjelpe oss, foreslo hun iskaldt.

– Hvis du vil dra bort dit og bli skutt, så vær så god!

Simen kjente sinnet vokse ved synet av det oppgitte uttrykket hennes og reiste seg sakte: – Du, det er innmari lett å tenke at dette sikkert ikke er så farlig, og at vi kan lure disse Nimrodfolka. Men jeg har sett dem, Benedicte: Jeg var der da de drepte Gregers! De er topptrente soldater, som attpåtil behersker en eller annen slags form for magi. Du leker ikke med sånne!

Og nå er de på jakt etter deg og meg. De vil utslette oss, de hater magikere – skjønner du? De oppspora Gregers, selv om han beskytta seg og huset sitt med all tenkelig magi. Og de drepte ham med kaldt blod. Så ikke kom her med det overlegne uttrykket ditt og bebreid meg for at jeg ikke gjør noe hokuspokus og får dem fjerna!

Benedicte la armene i kors over brystet og stirret hardt på ham, før hun satte seg på kontorstolen og begynte

16

å dreie stolen fra side til side. Til slutt trakk hun på skuldrene og konkluderte: – Greit, da får vi bare vente, da.

Simen klarte ikke å nyte verken den sommervarme vinden som strøk mot ham der han suste hjemover, eller sola som strålte fra en nesten skyfri himmel. Han skjønte ikke hvorfor Benedicte var blitt så sur. Det gjorde vondt at hun var sånn, for det kriblet i ham når han tenkte på henne, og Simen drømte seg stadig tilbake til kysset under bjørka.

Men hun var så humørsyk! Hun hadde knapt sagt «ha det» til ham da han dro, så det var vel bare å innse at hun ikke var interessert i ham. Simen sukket for seg selv idet han svingte inn på gårdsplassen hjemme.

Faren trasket rundt på plenen med den støyende gressklipperen, mens Solveig sto på terrassen og blåste såpebobler. Muttern hadde dekket på bordet ute, og fra grillen slo lukta av stekt kjøtt mot ham. To koteletter og seks pølser. Han himlet med øynene. Fremdeles hadde ikke foreldrene fått med seg at han for lengst var kommet over pølsestadiet, og heller foretrakk skikkelig mat som dem selv.

Han rusket lillesøsteren i håret da han passerte henne.

I likhet med de andre innbyggerne på Kløfta hadde hun ingen minner verken om hendelsene nede i grotten til Belz og Ebub, eller da hele stedet raste ut i leira, takket

17

være forglemmegblomstens virkning i drikkevannet. Det hadde riktignok dukket opp noen journalister i ettertid, men da ingen på Kløfta kunne fortelle noe som helst, mistet de kjapt interessen. En eller annen hadde dessuten lagt ut en filmsnutt på YouTube tatt med mobilen, som viste en gård som forsvant i Leirelva. Vedkommende hadde skrevet at gårdsbygningene i ettertid faktisk sto der, til tross for katastrofen som filmen viste, og fortvilet spurt om det var noen som kunne gi en forklaring. Kommentarene folk hadde gitt tilbake, gikk først og fremst ut på at dette bare var et filmtriks, og at fyren som hadde lagt ut klippet, var en tulling.

Ved hjelp av magi hadde de manipulert minnet til hele Kløftas befolkning. Det føltes ikke helt bra, men alternativet var at Simen og Benedicte ville ha blitt avslørt. Da hadde han garantert ikke stått her på verandaen og ventet på at middagen skulle bli ferdig.

Nimrod …

Simen skuttet seg og gikk inn på rommet sitt.

Middagen var preget av en fremdeles påtrengende forelskelse mellom muttern og fattern, som skyldtes kjærlighetsdrikken han hadde lurt i dem. De hadde roet seg noe, men fremdeles kurret de som to turtelduer, og kom i alle fall ikke til å skille seg med det aller første.

18

– Det blir vel fint å være sammen med Simen i morgen, smilte muttern og klappet Solveig på hodet.

– Hæ? Simen la fra seg pølsa og kikket overrasket bort på moren.

– Du har vel ikke glemt at vi sa opp barnehageplassen hennes for å spare penger til ferien? Og apropos den, sa hun og slapp taket i hånden til fattern. – Hva har dere lyst til å gjøre i sommer, unger?

– Disniword! Solveig klappet i hendene og smilte så hullet etter fortanna hun nettopp hadde mistet, gapte sort mot dem.

– Disney World, rettet moren. – Men kjære deg, det er bare tre år siden vi var der sist!

– Jammen, det husker jeg nesten ikke noe av, klagde Solveig og fikk en geip om munnen. – Jeg vil se prinsesseslottet og kle meg ut som Tornerose!

– Spørs om ikke Florida blir litt for dyrt for oss, smilte fattern unnskyldende. – Hvor vil du dra, Simen?

Han var på nippet til å svare «så langt unna som mulig», men tok seg i det. Simen var mørk til sinns. Han hadde glemt at han skulle passe søsteren fram til foreldrene begynte ferien. Og med Nimrod luskende i kulissene ville det nå bli helt umulig å komme seg ned i Gnosishulen. Egentlig ga han blaffen i hvor de skulle, og dumpet ut med det første han kom på: – Hellas.

19

– Hvorfor det? lurte muttern på.

Simen heiste på skuldrene: – Alle andre har vært der, og jeg har bare hørt skryt fra de som har feriert der nede.

– Ja, Hellas er et flott sted, nikket faren og strøk muttern på kinnet. – Husker du da vi var nyforelsket og dro på øyloffing?

Moren kurret og begynte å kose med øreflippen til fattern. Simen himlet med øynene: – Kutt ut, ’a. Vi spiser!

– Jeg vil til Disniword, kom det bestemt fra søsteren.

– Og hvis vi ikke har penger til å reise dit, så går det en konkurranse på Disnisjannel hvor vi kan vinne en!

– Så, så, vi trenger ikke bestemme oss riktig ennå, mente fattern. – Men jeg synes forslaget til Simen var riktig så godt. Hellas er både flott og relativt billig.

– Kanskje en All Inclusive-løsning er noe å tenke på, kom det fra muttern. – Og de har sikkert Bamseklubb til Solveig, og …

– Jeg vil ikke på Bamseklubb, jeg vil til Disniword!

Ropet fikk en linerle til å lette forskremt fra den nyslåtte plenen.

Senere den kvelden satt Simen i senga med pc-en på fanget. Øynene var såre etter timer på nettet. Han hadde pløyd igjennom utallige artikler om Nimrod, fra bibelske

20

skikkelser til gamle skip. Men ingen av dem pekte i retning av magi eller kunne gi noe svar på hvem disse folkene egentlig var. Det eneste som rimte med Simens erfaring med dem, var at ordet «nimrod» var synonymt med «jeger». Nettet kom til kort. Og det var bare ett sted som inneholdt mer informasjon enn Internett: Biblioteket i Gnosis-hulen.

Brått rettet Simen seg opp i senga, og et smil bredte seg over ansiktet hans. Han hadde ikke stengt luka ved hjelp av magi da Nimrods bil stanset ved tomta til Gregers.

Dermed kunne han komme seg ned i hulen uten å bli lagt merke til!

Familien gikk snart til ro for kvelden. Det ble stille i huset, bortsett fra lyden av treverk som slapp fra seg varmen fra tidligere på dagen med dempede smell. Simen lå en stund under dyna og ventet, før han lydløst kledde på seg og snek seg ut.

Sommernatta var ikledd et blekt mørke, og Kløfta lå stille og livløs rundt ham. Han satte seg på sykkelen og tok fatt på veien mot branntomta. Hele tiden speidet han engstelig etter den kappekledde skikkelsen som han visste var der ute et sted, og holdt på å ramle av sykkelen da en mørk skygge smøg seg over veien rett foran ham. Belz!

Men nei, denne katta stoppet i veigrøfta og kikket skremt på syklisten som nærmet seg, og liknet ikke det spor på den svarte katta som satt i et lite bur nede i Fangegrotten.

21

Simen tørket svetten av panna og syklet hurtig videre.

Vel framme ved brannruinene gjemte han offroad-en under noen gamle, forvokste ripsbusker. Han kikket seg nøye rundt før han fortsatte over gårdsplassen i retning låveruinene. Ingen biler var å se på Gamlevegen, så han tok sjansen og bøyde seg over betonglokket.

Simen stivnet til. Burene og plankerestene var borte.

Noen hadde vært – eller enda verre: Noen var nede i Gnosis-hulen!

KAPITTEL 2

Simen måtte gå noen alvorlige runder med seg selv før han hadde mannet seg tilstrekkelig opp til å løfte vekk det tunge kumlokket. Det var ingen andre enn ham til å forsvare magikernes hemmeligheter. Han var nødt til å møte den eller dem som hadde brutt seg inn ansikt til ansikt!

I hodet ramset han opp de få formlene han kunne bruke til forsvar, mens han famlet etter det flygende teppet. Det skulle ligge på hylla rett ved åpningen til gangen som førte ned til Gnosis-hulen. Hylla var tom.

– Akkurat, mumlet Simen og senket skuldrene en smule. Han satte seg på kanten, akte seg framover og rutsjet snart ned i mørket.

Han landet tungt på steinflisene som dekket gulvet i hulen, børstet av seg noe jord som hadde festet seg på buksebeina hans, og gikk forsiktig innover. Lysene var tent, og la en varm glød over den buede gangen. Sfærene sto urørlige langsetter veggene og vitnet om at inntren-

23

geren neppe var av det farlige slaget; i motsatt fall ville de ha stått med nevene hevet.

Simen hadde begynt å føle seg vel i selskap med de gamle magikerne. Ikke minst Goethe og Hildegard av Bingen næret han takknemlighet til, selv om sistnevnte kunne være en smule streng. Noen av skikkelsene hadde han fremdeles til gode å snakke med, og enkelte av dem visste han ikke hvem var engang, som den vakre damen ved siden av Goethe, og den skjeggete, gamle mannslingen vis-à-vis med langt, tynt hår og med malingsflekker sølt nedover kjortelen.

Døra inn til Biblioteket sto på gløtt, og et lysskjær flakket urolig ut fra åpningen. Simen satte ned farten ytterligere og tittet forsiktig fram gjennom sprekken. Ved skrivebordet satt Benedicte bak en stabel med bøker, dypt konsentrert om teksten hun leste. Hun tvinnet det lange, ravnsvarte håret langsomt rundt fingeren, og det varme skjæret fra stearinlysene fikk huden hennes til å gløde.

Simen ble stående som fjetret. Han hadde alltid syntes at Benedicte var fin, men nå … Hun var jo helt nydelig! Han tok seg sammen og kremtet, samtidig som han banket lett på døra og puffet den helt opp. Benedicte for øyeblikkelig sammen og utstøtte et lite skrik, men frykten snudde raskt til raseri da hun oppdaget ham. Med magi sendte hun av gårde en bok mot ham, som han så vidt

24

klarte å dukke unna. Den flagret i en bue bak ham, og landet snart på skrivebordet igjen.

– Simen! Hva søren gjør du her nede? Du skremte nesten livet av meg, din dust!

– Sorry, men det gjorde du også, da jeg så at noen hadde åpna kumlokket, lo han. – Men jeg skjønte at det var deg da jeg oppdaga at det flygende teppet var borte.

Hva driver du med, forresten?

– Bare leser litt … Hun slo sammen en bok og stakk den inn i den høye stabelen på skrivebordet.

Simen gikk nærmere og studerte bokstabelen. Benedicte var åpenbart ute i akkurat samme ærend som ham selv: Alle bøkene handlet om Nimrod.

– Har du funnet ut noe?

Hun trakk på skuldrene: – Ikke stort mer enn det du allerede har fortalt meg.

– Jeg sjekket på nettet tidligere i kveld. Fant ikke noe der heller, sa Simen oppgitt.

Benedicte lente seg bakover på stolen og viftet med hånden mot bøkene: – Nimrod har i alle fall eksistert lenge. Diogenes skriver i magihistorien sin at de første Nimrodjegerne dukket opp samtidig med magiker-pionerene, i Mesopotamia for flere tusen år siden.

– Så da var det kanskje riktig likevel, mumlet Simen for seg selv.

25

– Hva da?

– At den første Nimrod var oldebarn av Noah, og ble en despot i Mesopotamia som kanskje var den som bygde Babels tårn – det som ifølge Bibelen gjorde at menneskene begynte å snakke forskjellige språk.

Benedicte fnyste og banket med pekefingeren mot en av bøkene på skrivebordet: – Hvor har funnet ut det, da – på Wikipedia? Les heller Diogenes. Han sier at Nimrod var krigere som jaktet på de ekte magikerne. De mesopotamiske herskerne ville ha tak i magikernes hemmeligheter, og for å få tak i dem brukte de Nimrod.

– Det hjelper vel oss lite hva som skjedde for flere tusen år siden, svarte Simen noe snurt. – Nimrod finnes her og nå, og ingen – ikke engang Gregers – vet noe om dem, annet enn at de fortsatt jager oss.

Benedicte rettet seg plutselig opp. Hun så ut til å ha kommet på noe. Det stemte: – Hvis magikerne gjennom tidene er blitt jaktet på av Nimrod, så må vi selvsagt spørre de vi kan snakke med, om hvordan de klarte å virke som magikere med Nimrod i hælene. Kom, så vekker vi sfærene!

– Vent! Hvorfor …? Benedicte hørte ikke på ham, men strenet ut i gangen og mot Fangegrotten. Simen fulgte noe motvillig etter. Det var et eller annet i ham som sa at de bare burde la Nimrod være, faktisk burde hele Gnosis-

26

hulen og magien få ligge i ro en god stund. Han skammet seg ikke over å være livredd magikerjegerne. De var rett og slett for sterke.

Benedicte sto ute i gangen og utførte magien med sin sedvanlige ynde. Snart åpnet den hemmelige døra seg, og kulden fra Fangegrotten slo imot dem. Det dystre rommet lå innhyllet i mørke, kun opplyst av det skimrende skjæret fra Kuiperkvartsens pulserende lys. Fremdeles var ikke cellene fikset etter at Ebub hadde ramponert Gnosishulen. Simen hadde kun reparert cella til Friedrich og det innerste avlukket, hvor Belz nå sto og hveste i det magiske buret. Den gale filosofen satt i dype tanker i en lenestol hvor polstringen tøt ut gjennom sprekker i trekket. Han kikket opp da de passerte.

– Kan dere ikke få det dyret til å tie stille, brummet han.

– Det er umulig å konsentrere seg her inne så lenge den hylingen pågår!

– Det skulle vi så gjerne, men det er ikke så lett å få til. Benedicte slo unnskyldende ut med armene. Friedrich snøftet fornærmet tilbake.

Simen kikket raskt over mot cella der katta satt fanget.

Det store dyret, som bar i seg den ene halvdelen av demonen Belzebub, blottet tenner og reiste bust da blikkene deres møttes.

– Hevnen er søt, magiker, hveste det innefra buret.

– Ebub vil sørge for at Nimrod oppsporer deg og jenta,

27

og når dere to blir kastet på bålet, er endelig magikernes tid omme!

Simen svarte ikke, bare grøsset og vendte katta ryggen.

De tok med seg Steinen og hastet ut igjen. Gnosishulen møtte dem som en mild sommerdag sammenliknet med kulden i Fangegrotten.

– Hvem skal vi spørre først? Benedicte kikket nedover rekken av de gjennomsiktige sfærene. – Hildegard?

Simen nikket. De gikk nedover gangen til de sto ansikt til ansikt med den gamle priorinnen. Simen løftet Kuiperkvartsen foran henne, og så snart lyspartiklene virvlet mot sfæren, ble hun vekket til live.

De ble imidlertid skuffet. Hildegard av Bingen kunne ikke hjelpe stort med noe slags informasjon om Nimrod: – Verken jeg eller noen magiker på min tid møtte Nimrod, fortalte hun. – De var mer som et sagn å regne. Nimrod har hatt varierende aktivitet opp gjennom tidene, og når jegerne har vært sterke, har magikerne måttet ligge i skjul. I tider hvor Nimrod av en eller annen grunn har vært fraværende, har magikerne blomstret opp. I mine velmaktsdager var ikke Nimrod den største bekymringen, selv om det heller ikke den gang var lett å være magiker. Det var nok av andre som hadde en torn i øyet til oss …

Slukøret måtte de prøve neste sfære, men verken Pyta-

28

goras, Goethe, Mozart eller noen av de andre sfærene hadde stort å fortelle om magikerjegerne. Til sist var det bare Walt Disney igjen. Simen kjente en viss forventning da han løftet Steinen opp foran den berømte tegnefilmmakeren. Endelig sto han overfor en person som han kjente til, fra utallige Donald-blader, filmer og tv-serier opp gjennom oppveksten.

Disney gjorde et rykk og kikket forundret ned på dem.

Han var litt under middels høy, tynn, gusten i huden, håret lå gredd bakover, og under den spisse nesa hadde han en gråsprengt, veltrimmet bart.

– Du verden, smilte han og blunket. – To unge, kjekke mennesker. Hva kan jeg hjelpe dere med?

– Vi … Simen kremtet. – Vi har problemer med Nimrod, og lurte på om du kunne hjelpe oss.

– Nimrod! Smilet sluknet brått i ansiktet foran dem.

– De angrep meg og forsøkte å velte firmaet mitt flere ganger da de innså at jeg var magiker. De infiltrerte konsernet mitt, motarbeidet meg, satte i gang streiker … Å, som jeg sloss mot dem! Men jeg klarte å holde dem på avstand, skjønt det kostet meg dyrt. Disney bøyde nakken og tok en pause før han fortsatte: – Jeg ble paranoid, slem, utslitt. Til slutt var det bare i parken min at jeg kunne være noenlunde trygg.

– I parken din? Simen tenkte seg om. Han hadde lest et sted at Walt Disney bodde de siste årene av sitt liv i

29

fornøyelsesparken sin i California. Simen kikket opp på sfæren igjen, og spurte tvilende: – Du mener ikke Disneyland, vel?

– Jo, nikket sfæren bekreftende. – Der satte jeg opp forsvarsverker som lenge holdt Nimrod unna. Det var ikke bare for de besøkende at det skulle være «det lykkeligste sted på jord», som slagordet sa, men også for meg.

Men Nimrod ga seg ikke, og snart måtte jeg innse at jeg måtte bygge en enda sikrere festning mot dem. Så i hemmelighet kjøpte jeg opp eiendommer ute i en sump ved Orlando for å bygge et magisk rike som de ikke ville kunne trenge inn. Planen var at jeg skulle bo i selve slottet, og videreutvikle mine magiske evner der. Disney ble stille en stund, før han kikket ned på dem igjen. – Dessverre ble jeg rammet av kreft og forlot mitt jordiske liv før den nye parken sto ferdig. Men si meg, kan ikke Mester Gregers vise dere hvordan dere skal hanskes med dem?

Det var han som lærte meg den kunsten.

– Gregers er dessverre død, sa Benedicte stille.

– Mesteren død? Det kan ikke være tilfellet! Hvordan skjedde det?

– Nimrod tok ham.

– Hva? Du store, da må de ha blitt enda mektigere siden min tid! For noen skrekkelige nyheter dere bringer. Hvem er det som styrer her nede i hulen, nå som Mesteren er vandret heden?

30

Simen og Benedicte kikket raskt på hverandre, før de så opp på Disney.

– Det er vi, sa de i kor.

– Dere?

– Ja, vi er de siste magikere. Benedicte sa det med en viss stolthet, mens Simen kikket ned på steingulvet.

– Er dere de siste? Men …

– Det er opp til oss å redde magiens hemmeligheter, avbrøt Benedicte, og rettet seg stolt. – Men nå får vi ikke gjort stort, så lenge Nimrod lusker rundt her. Vi trenger hjelp fra deg, du må lære oss hvordan du holdt dem unna!

Sfæren til Walt Disney ble stille og sto uttrykksløs lenge. Simen begynte nesten å tro at noe var galt med Steinen, da den gamle magikeren endelig åpnet munnen igjen: – Dette er merkelig, men jeg har ikke det minnet! Det eneste jeg kan erindre, er at jeg lagde en plan til den nye parken, om nøkkelen og ringen som skulle vise vei til De usynlige tårn. Og noe om de foldede henders kraft …

Jeg tror kanskje at svaret ligger der, men som sagt – jeg minnes ikke. Disney kikket ned på dem igjen. – Uansett er dere altfor unge til å ta opp kampen mot Nimrod. La det være, og gjør som magikere flest har gjort gjennom tidene: Virk i det stille, og la ingen få vite om dere!

Simen himlet med øynene. For unge – de?

– Hei, er du klar over hvem du snakker med, eller?

31

spurte han. – Benedicte og jeg har faktisk seira over Belzebub.

Han kvalte en overbærende latter da han merket det strenge blikket fra Benedicte. Mens Simen noe skamfull fant et punkt på veggen å stirre på, forsøkte hun å få mer ut av sfæren. Disney hadde derimot ikke mer å fortelle dem. Han bare slo ut med armene, og til slutt ga Benedicte opp. Slukøret tok de med seg Kuiperkvartsen og satte den på plass oppe på pidestallen i Fangegrotten.

– Der fikk dere den, mjauet det fornøyd innefra mørket. – Mester Walt har alltid gått sine egne veier. Han er i det hele tatt nokså splittet. Nå har dere ingen til å beskytte dere mot Nimrod. Stakkars små! Med den tynne latteren til Belz i ørene stengte de døra og ble stående i villrede.

– Hva gjør vi nå? undret Benedicte.

Simen trakk på skuldrene, da noe med ett klikket på plass inne i hjernen hans. Han knipset og pekte mot den nå livløse sfæren til Disney: – Disney World! Løsningen som fører til hemmeligheten, ligger der.

– Hæ?

– Han sa det jo selv, at han hadde tenkt å bosette seg i slottet i den nye parken for å være trygg for Nimrod. Det er Disney World han mener, den ligger i Orlando. Og parken skulle være beskyttet på noe vis. Det må altså være der han oppbevarer den nøkkelen han snakket om: Nøk-

32

kelen til De usynlige tårn, hvor oppskriften på forsvar mot Nimrod ligger!

– Disney World beskyttet mot Nimrod? Nei, det høres for utrolig ut!

– Jammen, du hørte da hva han sa, du også! Det må …

Simen brøt seg selv av, og knipset for andre gang på kort tid. – Magic Kingdom! gliste han. Benedicte så uforstående på ham. – Parken heter Magic Kingdom. Det er et tegn, skjønner du vel! Altså, Disney World i Florida består av flere parker, begynte han å forklare. – Jeg var der med familien for noen år siden, og husker jeg ikke feil, så heter en av dem Hollywood Studios eller noe sånt. Der var det kult, for der hadde de en ride med Star Wars.

– Ride?

– Ja, at du sitter i vogner og kjører forbi dukker og kulisser og sånt fra kjente filmer. Og så har vi Animal Kingdom, som var en dyrepark. Og så – jo, Epcot, men dit dro vi aldri. Og så er det selve hovedparken, den med alle figurene fra tegnefilmene hans, og Askepottslottet og greier. Den parken heter Magic Kingdom – et magisk rike, med andre ord. Skjønner du, eller? Vi må til Florida, Benedicte!

– Ja vel, og hvordan skal vi komme oss dit?

Lufta gikk brått ut av Simen.

– Det var det, da, sa han oppgitt og stirret tomt ut i lufta.

33