Den sangen har jeg hørt før av Mary Higgins Clark

Mary Higgins Clark

Den sangen har jeg hørt før Oversatt av Elsa Frogner

Til Marilyn Mitt førstefødte barn og min meget kjære venn Med kjærlighet

Prolog

Min far var hagearkitekten for Carrington-eiendommen. Med sine mer enn 200 mål var den en av de siste gjenværende private eiendommene av en slik størrelse i Englewood, New Jersey, en by i det øvre sjiktet snaue fem kilometer vest for Manhattan via George Washington-broen.

En lørdag ettermiddag i august for 22 år siden, da jeg var seks år gammel, besluttet far – selv om han hadde fri nettopp den dagen – at han måtte dra dit for å sjekke den nyinstallerte utebelysningen. Carrington-familien skulle ha et storslagent middagsselskap for 200 personer den kvelden. På grunn av sine alkoholproblemer hadde far allerede trøbbel nok med sine arbeidsgivere, og han visste at hvis lysene som var plassert omkring i de flotte hagene, ikke virket som de skulle, kunne det bety at han fikk sparken.

Fordi det bare var oss to, hadde han ikke annet valg enn å ta meg med. Han plasserte meg på en benk i hagen nærmest terrassen, med streng ordre om å bli sittende der til han kom tilbake.

Så tilføyde han: «Men det kan ta litt tid, så hvis du må på toalettet, skal du bare gå gjennom nettingdøren rundt hjørnet. Dametoalettet for de ansatte er like innenfor.»

Den slags tillatelse var nøyaktig det jeg trengte. Jeg hadde hørt far beskrive den store herregården i stein for bestemor, og fantasien min løp formelig i hundre bare ved tanken. Bygningen var blitt oppført i Wales på 1600-tallet, og hadde til og med et skjult kapell der en prest både kunne bo og holde gudstjeneste i all hemmelighet under Oliver Cromwells blodige forsøk på å viske vekk alle spor av katolisisme fra England. I 1848 hadde den første Peter Carrington fått revet herregården, og bygget den opp stein for stein i Englewood.

9

Fars beskrivelse hadde lært meg at kapellet hadde en tung tredør, og at det lå helt for enden av annen etasje.

Jeg måtte se det.

Jeg ventet i fem minutter etter at han var forsvunnet ut i parkområdet, og så raste jeg gjennom døren han hadde pekt ut for meg. Baktrappen lå like til høyre, og jeg listet meg stille opp.

Hvis jeg møtte noen, hadde jeg tenkt å si at jeg så etter et toalett, og det var jo delvis sant, sa jeg til meg selv.

I annen etasje, og med stigende uro, trippet jeg på tå bortover den ene teppelagte korridoren etter den andre, og jeg støtte på en sann labyrint av uventede svinger. Men så fikk jeg se den – den tunge tredøren far hadde beskrevet, så absolutt malplassert i det ellers så tvers gjennom moderniserte huset.

Dristigere nå fordi jeg hadde vært så heldig at jeg ikke hadde støtt på en levende sjel, løp jeg de siste skrittene og bykset frem for å åpne døren. Den knirket da jeg trakk i den, men gikk tilstrekkelig opp til at jeg klarte å komme meg gjennom. Å være i kapellet var som å gå tilbake i tiden. Det var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde tenkt meg at det lignet på Lady Chapel i St. Patrick’s Cathedral, der bestemor bestandig stoppet opp for å tenne et lys for moren min når vi en sjelden gang var i New York og handlet. Hun unnlot aldri å fortelle meg hvor vakker mor hadde vært den dagen hun og far giftet seg der.

Veggene og gulvet i dette kapellet var bygget i stein, og luften jeg trakk inn, kjentes klam og kald.

En hakket og avskallet statue av jomfru Maria var den eneste religiøse gjenstanden i rommet, og et batteridrevet offerlys foran den ga bare et svakt og skyggeaktig lys. To rader med trebenker var plassert foran det lille trebordet som måtte ha tjent som alter.

Som jeg sto der og suget til meg alle inntrykk, hørte jeg at døren begynte å knirke. Jeg forsto at noen skjøv den opp. Jeg gjorde det eneste jeg kunne – løp mellom benkeradene og slapp meg ned på gulvet. Og så oppførte jeg meg som en struts; jeg gjemte ansiktet i hendene.

Stemmene fortalte meg at det var en mann og en kvinne som var kommet inn i kapellet. Den harde og sinte hviskingen deres 10

ga ekko i steinveggene. De kranglet om penger, et tema jeg kjente bare så altfor godt. Bestemor var alltid på krigsstien overfor far, og sa at hvis han fortsatte å drikke, ville det ikke være noe tak verken over hans hode eller mitt.

Kvinnen forlangte penger, og mannen sa at han allerede hadde betalt henne nok. Så sa hun: «Dette kommer til å bli siste gang, jeg sverger», og han sa: «Den sangen har jeg hørt før.»

Jeg vet at mitt minne om det øyeblikket er presist. Helt fra jeg var stor nok til å forstå at jeg, i motsetning til vennene mine i barnehagen, ikke hadde en mor, hadde jeg fått bestemor til å fortelle meg om henne, om hver eneste ting hun kunne huske. Blant de minnene bestemor delte med meg, var ett der mor hadde hatt hovedrollen i skolespillet i videregående. Der hadde hun sunget en sang som het «Den sangen har jeg hørt før». «Å, Kathryn, hun sang den så vakkert. Stemmen hennes var så nydelig. Alle klappet lenge og ropte ’en gang til, en gang til’. Og hun måtte synge den om igjen.» Og så pleide bestemor å nynne den for meg.

Etter at mannen var kommet med sin bemerkning, kunne jeg ikke høre resten av det som ble sagt, bortsett fra at hun hvisket «glem ikke» idet hun forlot kapellet. Mannen var blitt værende igjen, og jeg kunne høre den opprørte pustingen hans. Og så, veldig lavt, begynte han å plystre melodien på den sangen moren min hadde sunget i skolens forestilling. Når jeg tenker tilbake, tror jeg han må ha prøvd å roe seg ned. Etter noen takter tidde han, og forlot kapellet.

Jeg ventet i noe som kjentes som evigheter, og så kom også jeg meg ut. Jeg hastet ned trappen og ut igjen, og selvfølgelig fortalte jeg aldri far at jeg hadde vært i huset, eller det jeg hadde hørt i kapellet. Men minnet bleknet aldri, og jeg er sikker på det jeg hørte.

Hvem de menneskene var, vet jeg ikke. Nå, 22 år senere, er det viktig å få greie på det. Det eneste jeg har fått vite med sikkerhet, er at nettopp den kvelden var det flere overnattingsgjester på eiendommen, pluss fem av husets ansatte. Den lokale selskapsarrangøren og hans folk var også der. Men den vissheten er kanskje ikke nok til å redde livet til min mann, hvis det da fortjener å bli reddet.

11

1

Jeg vokste opp i skyggen av kidnappingen av Lindberghs baby.

Med dette mener jeg å si at jeg ble født og vokste opp i Englewood, New Jersey. I 1932 ble barnebarnet til Englewoods mest prominente borger, ambassadør Dwight Morrow, kidnappet. Dessuten var barnets far tilfeldigvis verdens mest berømte mann på den tiden. Han var oberst Charles Lindbergh, som hadde fløyet alene over Atlanterhavet i sitt ettmotors fly, The Spirit of St. Louis.

Bestemor, som var åtte år gammel på den tiden, husker de flammende overskriftene, mengden av reportere som samlet seg utenfor Morrow-eiendommen Next Day Hill, arrestasjonen av og rettssaken mot Bruno Hauptmann.

Tid går og minner blekner. I dag er Englewoods flotteste bolig Carrington herregård, den slottslignende bygningen i stein som jeg hadde lurt meg inn i som barn.

Alle disse tankene drev gjennom meg da jeg for annen gang i mitt liv gikk inn gjennom portene til Carrington-eiendommen. Det har gått 22 år, tenkte jeg og mintes den nysgjerrige seksåringen jeg hadde vært. Kanskje var det minnet om at far ble oppsagt av ekteparet Carrington bare noen få uker senere, som gjorde at jeg plutselig følte meg både sjenert og ille til mote. Den klare oktobermorgenen var blitt til en blåsende, fuktig ettermiddag, og jeg ønsket jeg hadde valgt en tykkere jakke. Den jeg hadde på meg, føltes altfor lett både i farge og stoff.

Helt instinktivt parkerte jeg den gamle bilen min på siden av den imponerende innkjørselen, for jeg ønsket ikke at den skulle bli gjenstand for noens nysgjerrige blikk. 170 000 kilometer på 13

speedometeret tar mye av glansen av en bil, selv en som nylig er blitt vasket og heldigvis er uten en eneste bulk.

Jeg hadde samlet håret i en knute i nakken, men vinden rev i den da jeg gikk opp trappen og ringte på. En mann som så ut til å være i midten av 50-årene, med høyt hårfeste og smal, gravalvorlig munn, åpnet døren. Han var kledd i mørk dress, og jeg var ikke sikker på om han var hovmester eller sekretær, men før jeg rakk å åpne munnen og presentere meg, sa han at Mr. Carrington ventet meg, og at jeg skulle komme inn.

Lys fra blyglassvinduer strømmet ut i den brede hallen. En statue av en ridder i rustning sto ved siden av et middelaldersk veggteppe som skildret en kampscene. Jeg verket etter å se nærmere på veggteppet, men isteden fulgte jeg pliktskyldigst min ledsager bortover en korridor og til biblioteket.

«Miss Lansing er her, Mr. Carrington,» sa han. «Jeg vil være på kontoret.» Av den bemerkningen gjettet jeg at han var en assistent.

Da jeg var liten, pleide jeg å tegne bilder av den type hjem jeg aller helst skulle ønske at jeg bodde i. Et av fantasiens yndlingsrom var et sted der jeg kunne lese vekk ettermiddagene. I det rommet var det bestandig en peis og bokhyller. Noen ganger tegnet jeg inn en behagelig sofa, og så plasserte jeg meg selv sammenkrøpet der, med en bok i hånden. Jeg antyder ikke at jeg er noen kunstner å skryte av, for det er jeg ikke. Skikkelsene jeg tegnet, var av fyrstikkvarianten, hyllene var skakke og teppet en fargeklatt som minnet meg om et jeg hadde sett i en forretning som hadde spesialisert seg på antikke tepper. Jeg klarte ikke å feste drømmeværelset til papiret, men jeg visste hva jeg ønsket meg. Jeg ønsket meg den slags rom som jeg nå befant meg i.

Peter Carrington satt i en bred lærstol med beina på en fotskammel. Lampen på bordet ved siden av ham lyste ikke bare ned på boken han leste, men fremhevet også den vakre profilen.

Han hadde på seg lesebriller, som hang på neseryggen, men gled av da han så opp. Han fanget dem, la dem på bordet, fjernet føttene fra fotskammelen og reiste seg. Jeg hadde sett glimt av ham i byen nå og da, og bilder av ham i aviser, så jeg hadde et visst inntrykk av ham. Men det å være i samme rom som ham 14

var noe ganske annet. Det var en stillferdig myndighet ved Peter Carrington, som han beholdt selv da han smilte og strakte frem hånden.

«Brevet ditt var svært overtalende, Kathryn Lansing.»

«Takk for at jeg fikk lov til å komme.»

Håndtrykket var fast. Jeg var klar over at han gransket meg på samme måte som jeg gransket ham. Han var høyere enn jeg hadde vært klar over, og slank og spenstig. Øynene var mer grå enn blå. Det tynne ansiktet hadde regelmessige trekk, og var innrammet av mørkebrunt hår som var en anelse for langt, men som kledde ham godt. Han hadde på seg en mørkebrun genser med en rustrød, innvevd tråd. Hvis noen hadde bedt meg om å gjette ut fra hans utseende hvilket yrke han hadde, ville jeg ha sagt universitetslærer.

Jeg visste at han var 42 år gammel. Det betydde at han måtte ha vært rundt de 20 da jeg lurte meg inn i dette huset. Jeg undret på om han hadde vært med i det selskapet. Det var selvsagt mulig, for i slutten av august var han kanskje ennå ikke dratt tilbake til Princeton, der han studerte. Eller, hvis skolen allerede hadde vært i gang, kunne han ha vært hjemme for helgen. Princeton lå bare halvannen times biltur unna.

Han ba meg sitte ned i en av de to like lenestolene nær peisen. «Jeg har ønsket en unnskyldning til å fyre opp i peisen,» sa han. «I ettermiddag samarbeidet været med meg.»

Mer enn noen gang før var jeg meg bevisst at den lindegrønne jakken min passet bedre til en ettermiddag i august enn nå midt på høsten. Jeg kjente at en hårlokk gled ned, og prøvde å stikke den inn i knuten igjen, der den liksom hørte hjemme.

Jeg har hovedfag i bibliotekvitenskap, et naturlig valg for en som er lidenskapelig opptatt av bøker. Etter at jeg tok avsluttende eksamen for fem år siden, har jeg arbeidet ved Englewood offentlige bibliotek, og jeg er dypt engasjert i stedets prosjekt for lese- og skrivekyndighet.

Nå befant jeg meg på dette imponerende biblioteket «med hatten i hånden», som bestemor ville ha uttrykt seg. Jeg planla å samle inn penger til leseprosjektet, og ønsket å gjøre det så iøynefallende som mulig. Det fantes en sikker måte å få folk til 15

å betale 300 dollar for en mottagelse på, og det var om den kunne bli holdt i dette huset. Carrington-eiendommen var blitt en del av Englewoods og de omkringliggende stedenes folklore.

Alle kjente til bygningens historie, og at den var blitt flyttet hit fra Wales. Jeg var sikker på at muligheten for å komme inn hit ville bli forskjellen mellom suksess og fiasko.

Vanligvis er jeg relativt trygg på meg selv, men her jeg satt og merket at de grå øynene tok mål av meg, følte jeg meg forfjamset og ille til mote. Plutselig var jeg igjen datteren til den hagearkitekten som drakk for mye.

Ta deg sammen, sa jeg til meg selv. Gi deg med det tullet der. Etter å ha gitt meg selv en mental oppstrammer begynte jeg på min godt innøvde anmodning. «Som jeg skrev i brevet, Mr. Carrington, finnes det mange gode saker, og dermed er det også mange gode årsaker til at folk skal skrive ut sjekker. Selvsagt er det umulig for noen å støtte alt, og nå for tiden føler til og med velstående mennesker at det blir for mye. Derfor er det så vesentlig for vår gruppe å finne en måte som gjør at folk åpner sjekkbøkene sine for oss.»

Det var da jeg lanserte planen om å holde et cocktailselskap i dette huset, at jeg så hvordan ansiktsuttrykket hans forandret seg. Jeg formelig så hvordan ordet nei formet seg om munnen hans.

Han ordla seg på en behagelig måte. «Miss Lansing,» begynte han.

«Kall meg Kay, er du snill.»

«Jeg trodde navnet var Kathryn.»

«På fødselsattesten og for bestemor, ja.»

Han lo. «Jeg skjønner.» Så begynte han på sitt høflige avslag.

«Jeg skriver med glede ut en sjekk, Kay …»

Jeg avbrøt ham. «Det gjør du sikkert, men som jeg skrev, handler ikke dette bare om penger. Vi trenger frivillige som vil lære folk hvordan de skal lese, og den beste måten å få tak i dem på er å få dem til å møte opp til en tilstelning, og deretter få dem på listen. Jeg kjenner en svært dyktig selskapsarrangør som har lovet å sette ned prisen dersom tilstelningen holdes her. Den vil bare vare i to timer, og det ville bety så mye for så mange mennesker.»

16

«Jeg må tenke over det,» sa Peter Carrington idet han reiste seg.

Møtet var over. Jeg tenkte raskt, og kom til at jeg ikke hadde noe å tape på å tilføye et avsluttende argument: «Jeg har satt meg grundig inn i historien til din familie,» begynte jeg. «I generasjoner var dette et av de mest gjestfrie hjem i Bergen County.

Din far, bestefar og oldefar støttet områdets aktiviteter og veldedige organisasjoner. Ved å hjelpe oss nå kunne du gjøre så mye godt. Og det ville være så lett for deg.»

Jeg hadde ingen rett til å føle meg så skrekkelig skuffet, men det var jeg. Han reagerte ikke, og uten å vente på at han eller assistenten hans skulle vise meg ut, fant jeg veien til døren. Der stoppet jeg opp et øyeblikk og kastet et fort blikk på bakre del av huset, og jeg tenkte på trappen jeg hadde listet meg opp den gangen for så mange år siden. Så gikk jeg, sikker på at jeg hadde avlagt herregården mitt annet og desidert siste besøk.

To dager senere var Peter Carringtons bilde på omslaget av Celeb, et sladreblad som utkom ukentlig over hele landet. Fotografiet viste ham da han kom ut av politistasjonen for 22 år siden, etter at han var blitt forhørt om forsvinningen til 18 år gamle Susan Althorp, som var som sunket i jorden etter det flotte middagsog danseselskapet hun hadde vært med på i Carrington-familiens residens. Den skrikende overskriften: ER SUSAN ALTHORP FORTSATT I LIVE? ble fulgt av følgende tekst under bildet av Peter: «Industrileder er fortsatt en mistenkt i saken om den forsvunne debutanten, Susan Althorp, som ville ha fylt 40 år denne uken.»

Bladet formelig gasset seg i å lage et nytt oppkok om detaljene i forbindelsen med letingen etter Susan, og fordi faren hennes hadde vært ambassadør, ble saken sammenlignet med kidnappingen av Lindbergh-babyen.

Artikkelen tok også med en oppsummering av omstendighetene rundt dødsfallet til Peter Carringtons gravide kone, Grace, for fire år siden.

Grace Carrington, som var kjent for å være altfor glad i flasken, hadde holdt et fødselsdagsselskap for Carringtons stebror, 17

Richard Walker. Carrington var kommet hjem etter en 23 timers flytur fra Australia, og da han fikk se hvilken tilstand hans kone befant seg i, hadde han snappet glasset ut av hånden hennes, helt innholdet ned på teppet og spurt med rasende stemme: «Kan du ikke vise litt medlidenhet for det barnet du bærer?» Og så, idet han hevdet at han var dødstrett etter reisen, hadde han gått opp for å legge seg. Om morgenen fant husholdersken liket av Grace Carrington, fortsatt i silkedrakten fra kvelden før, på bunnen av svømmebassenget. En obduksjon viste at hun hadde svært høy promille. Artikkelen sluttet på følgende måte: «Carrington hevdet at han straks falt i søvn, og at han ikke våknet før politiet kom som svar på tilkallingen over nødtelefonen. KANSKJE. Vi holder en liten rundspørring nå. Gå inn på websiden vår og la oss få vite hva du tror.»

Jeg var på jobb i biblioteket da jeg en uke senere fikk en telefon fra Vincent Slater, som minnet meg på at jeg hadde møtt ham da jeg hadde en avtale med Peter Carrington.

«Mr. Carrington har bestemt seg for å tillate bruk av sitt hjem i forbindelse med den pengeinnsamlingen du jobber med. Han foreslår at du koordinerer opplegget med meg.»

2

Vincent Slater la ned telefonen og lente seg tilbake uten å la seg merke med den svake knirkingen i kontorstolen, en lyd som var begynt å irritere ham, og som han flere ganger hadde sagt til seg selv at han måtte få gjort noe med. Kontoret hans på herregården hadde opprinnelig vært en av de sjeldent brukte stuene bakerst i bygningen. I tillegg til at det lå usjenert til, hadde han valgt det fordi de franske dørene ikke bare hadde utsikt mot de flotte hagene, men også tjente som en privat inngang. Herfra kunne han komme og gå uten å bli observert.

Problemet var at Peters stemor, Elaine, som bodde i et hus på eiendommen, aldri betenkte seg på å oppsøke ham på kontoret, og komme inn uten å banke på. I det øyeblikket var det nettopp det hun hadde gjort.

Hun kastet ikke bort tid på å hilse. «Jeg er så glad for at jeg fikk tak i deg, Vincent,» begynte hun. «Kan du på noen måte overtale Peter til å oppgi tanken på å ha den veldedighetsmottagelsen her? Etter all den skrekkelige publisiteten i forrige uke i det simple Celeb-bladet, der de igjen begynte å koke suppe på Susans forsvinning og måten Grace døde på, skulle man tro at han hadde vett nok til å tiltrekke seg så lite oppmerksomhet som mulig.»

Vincent reiste seg, en høflighetsgest han skulle ønske han kunne hoppe bukk over når Elaine trengte seg ubedt inn hos ham. Men nå, selv om han ble intenst irritert over at hun kom busende inn slik hun gjorde, måtte han motvillig medgi at hun var en uhyre tiltrekkende dame. I en alder av 66 år kunne Elaine Walker Carrington med sitt askeblonde hår, de safirblå øynene, de klassiske trekkene og den spenstige kroppen fortsatt få folk til å snu seg 19

etter henne. Da hun ubedt slo seg ned i den antikke lenestolen på motsatt side av skrivebordet hans, beveget hun seg med samme ledige eleganse som den modellen hun en gang hadde vært.

Hun hadde på seg en svart drakt som Slater gjettet var en Armani, som han visste var yndlingsdesigneren hennes. Smykkene besto av diamantøredobber, et smalt perlekjede og den brede diamantringen hun fortsatt gikk med, selv om mannen hennes, Peters far, hadde vært død i nesten 20 år. Vincent visste godt at hennes trofasthet mot ektemannens minne skyldtes betingelsene i ektepakten, som tillot henne å bo her resten av livet dersom hun ikke giftet seg om igjen, og som sikret henne et årlig vederlag på en million dollar. Dessuten likte hun å bli omtalt som Mrs. Carrington, med alle de privilegiene det medførte.

Men som ikke gir henne rett til å valse inn hit og oppføre seg som om jeg ikke hadde vurdert omhyggelig alle pluss og minus ved å holde en offentlig tilstelning i dette huset, tenkte Vincent.

«Peter og jeg har diskutert dette grundig,» begynte han, og tonefallet avslørte hvor ergerlig han var. «Selvsagt er publisiteten både skrekkelig og pinlig, noe som er årsaken til at Peter må gjøre visse trekk for å vise at han ikke gjemmer seg. Det er den oppfatningen som må forandres.»

«Tror du virkelig at det å ha fremmede myldrende omkring i dette huset vil endre den oppfatningen de fleste har av Peter?»

Elaines stemme dryppet av sarkasme.

«Jeg foreslår at du holder deg utenfor dette, Elaine,» hugg Slater i. «Tør jeg kanskje minne deg på at familiefirmaet ble børsnotert for to år siden, og at det eksisterer en negativ side ved å måtte stå til ansvar overfor aksjonærer. Selv om Peter er den desidert største aksjonæren, er det et faktum at stadig flere mener han burde si fra seg ansvaret som styreformann og administrerende direktør. Det å være ’en person av interesse’ i forbindelse med at én kvinne er forsvunnet og en annen er død, er ikke akkurat det beste for en som er sjef for et internasjonalt selskap.

Peter snakker kan hende ikke om det, men jeg vet at han er dypt bekymret. Det er derfor han fra nå av må bli betraktet som aktiv i saker nærmiljøet er opptatt av, og selv om han avskyr det, vil en raus og filantropisk innstilling gi ham positiv presse.»

20

«Virkelig?» Elaine reiste seg mens hun snakket. «Du er en tosk, Vincent. Merk deg mine ord: Dette kommer ikke til å gå.

Det du gjør, er å blottstille Peter, ikke beskytte ham. Sosialt fremstår Peter som et null. Det kan være at han er et forretningsgeni, men som du sikkert er klar over, trives han ikke med småprat.

Når han ikke er på kontoret, liker han seg langt bedre med en bok i hånden bak den lukkede bibliotekdøren enn i et eller annet cocktailselskap eller middag. ’Aldri mindre alene enn når alene,’ som det sies. Når skal denne seansen gå av stabelen?»

«Torsdag den 6. desember. Kay Lansing, kvinnen som leder arrangementet, trengte cirka syv uker på å markedsføre begivenheten.»

«Er det noe tak på antallet solgte billetter?»

«200.»

«Jeg kommer til å kjøpe en av dem. Det samme vil Richard gjøre. Akkurat nå er jeg på vei til galleriet. Han skal holde en mottagelse for en av sine nye kunstnere.» Med et avvisende vink med hånden åpnet hun de franske dørene og gikk ut.

Slater så etter henne der hun gikk. Munnen hans var som en tynn, stram strek. Richard Walker var sønnen hun fikk i sitt første ekteskap. Det er hun som betaler for den mottagelsen, tenkte han. Carrington-penger har underholdt den tapersønnen hennes helt siden han var 20 år gammel. Han husket at det hadde drevet Grace til vanvidd at Elaine innbilte seg at hun kunne vandre ut og inn av hovedbygningen når som helst hun ville. Det eneste Peter var smart nok til å gjøre, var at han ikke lot Elaine flytte inn hit etter at Grace døde.

Ikke for første gang undret Vincent Slater på om det var mer ved Peter Carringtons toleranse overfor stemoren enn det øyet kunne se.

21

3

Jeg var på biblioteket da jeg fikk telefonen fra Vincent Slater. Det var langt utpå onsdag formiddag, og jeg skulle akkurat til å gå inn for å holde arrangementet på Glenpointe Hotel i Teaneck, en naboby til Englewood. Jeg hadde hatt flere forretningsmøter der, og de gjør en skikkelig jobb, men jeg var likevel skuffet over at jeg var blitt avvist av Peter Carrington. Det er vel unødvendig å si at jeg var absolutt henrykt over Slaters melding, og bestemte meg til å dele begeistringen med min mormor Maggie.

Hun hadde oppdratt meg, og hun bor fortsatt i det samme, beskjedne huset i Englewood der jeg vokste opp.

Jeg er en omvendt pendler. Jeg bor i West Seventy-ninth Street på Manhattan, i en liten leilighet i annen etasje i en ombygget byvilla. Leiligheten er omtrent så stor som et frimerke, men den har en peis som trekker bra, god takhøyde, et soverom stort nok til en seng og en kommode, og et kjøkkenområde som er adskilt fra stuen. Jeg møblerte den med ting jeg fant på garasjesalg som ble holdt i Englewoods beste strøk, og jeg er svært fornøyd med resultatet. Jeg liker også godt å arbeide på biblioteket i Englewood, og selvfølgelig betyr det at jeg får anledning til å se riktig mye til bestemor, Margaret O’Neil, som far og jeg bestandig har kalt Maggie.

Datteren hennes, som var min mor, døde da jeg var bare to uker gammel. Det hendte sent om ettermiddagen. Hun lå oppstøttet mot puter i sengen og ammet meg da en blodpropp rammet hjertet hennes. Far ringte kort tid etter, og ble skremt da hun ikke tok telefonen. Han stormet hjem, der han fant den livløse kroppen hennes. Hun lå fortsatt med armene om meg. Jeg sov, med munnen fornøyd inn mot brystvorten hennes.

22

Far var utdannet ingeniør, men etter et års ansettelse hos et firma som drev med brobygging, hadde han sluttet og gjort hagearbeid – noe som tidligere var en hobby – til fulltidsbeskjeftigelse. Nå brukte han isteden sitt klare intellekt på å utforme eiendommer i området – skape hageanlegg med steinmurer, fosser og buktende stier. Derfor ble han leid inn av Peter Carringtons stemor, Elaine, som mislikte den pedantiske og gammeldagse måten forgjengeren hadde anlagt utearealet på.

Far var åtte år eldre enn mor, og var 32 år da hun døde. På det tidspunktet hadde han skaffet seg et solid omdømme innenfor sin bransje. Alt kunne ha vært vel og bra, bortsett fra at etter mors død begynte han å drikke for mye. Av den grunn begynte jeg å tilbringe stadig mer tid hos mormor. Jeg kan huske at hun bønnfalt ham og sa: «For Guds skyld, Jonathan, du må be om hjelp. Hva ville Annie ha tenkt om det du gjør mot deg selv? Og hva med Kathryn? Fortjener ikke hun noe bedre?»

Og så – en ettermiddag etter at Elaine Carrington ga ham sparken – kom han ikke hjem til mormor for å hente meg. Bilen hans ble funnet parkert på en bredd ved Hudson-elva, drøye tre mil nord for Englewood. Lommeboken, husnøklene og sjekkheftet lå på forsetet. Ikke noe brev. Ikke noe farvel. Ikke noe som antydet at han forsto hvor inderlig jeg trengte ham. Jeg lurer på hvor mye han bebreidet meg for mors død, om han tenkte at jeg på et slags vis hadde suget livet ut av henne. Men slik kunne han ikke ha tenkt. Jeg hadde vært så inderlig glad i ham, og det hadde virket som om han var like glad i meg. Den slags vet et barn. Liket av ham ble aldri funnet.

Jeg minnes fortsatt at når vi kom hjem fra Maggie, pleide han og jeg å lage middag sammen. Da snakket han ofte om mor. «Som du vet så godt, er Maggie ingen kokk,» kunne han si, «så i ren desperasjon åpnet moren din en kokebok og lærte seg kunsten.

Hun og jeg prøvde ut oppskrifter sammen, og nå er det du og jeg.»

Så fortsatte han med å fortelle meg om mor. «Glem aldri at hun ville ha gitt alt for å se deg vokse opp. Babykurven din sto ved sengen vår en hel måned før du ble født. Du har gått glipp av så mye ved ikke å ha henne her, ved ikke å bli kjent med henne.»

23

Jeg kan fortsatt ikke tilgi ham at han ikke husket alt dette da han bestemte seg for å avslutte livet.

Alle disse tankene drev gjennom meg da jeg kjørte fra biblioteket hjem til Maggie for å overbringe henne nyheten. Hun har et vakkert lønnetre på den lille plenen, og det gir hele stedet en spesiell aura. Jeg ble trist til sinns da jeg så at de siste bladene blåste vekk i vinden, for uten den beskyttelsen var det noe nakent ved huset, noe loslitt, faktisk. Huset er i halvannen etasje, med en kvist som aldri ble gjort ferdig, og der Maggie lagrer oppsamlede saker fra sine 83 år: esker med fotografier hun aldri har somlet seg til å sette på plass i album, esker med brev og høyt skattede julekort hun aldri kommer til å bla gjennom, møbler hun erstattet med ting fra huset til mine foreldre, og som hun ikke har hjerte til å kaste. For ikke å snakke om klær hun ikke har brukt på 20 eller 30 år.

Nede er det ikke stort bedre. Alt er rent, men Maggie skaper rot bare ved å komme inn i et værelse. Genseren ligger på én stol, avisartiklene hun har tenkt å lese, på en annen; bøker er stablet opp ved lenestolen; gardinene hun trakk fra om morgenen, henger alltid litt skjevt; tøflene hun ikke kan finne, er stukket mellom stolen og fotskammelen. Det er et virkelig hjem.

Maggie ville nok ikke imøtekomme Martha Stewarts forestilling om god husholdning, men det er mye positivt å si om henne.

Hun trakk seg tilbake fra læreryrket for å oppdra meg, og underviser fortsatt tre unger hver uke. Som jeg fant ut av egen erfaring, kan hun få det å tilegne seg kunnskaper til å bli som en festlig lek.

Men da jeg gikk inn og fortalte henne nyheten, skuffet hun meg. Jeg kunne se det misbilligende uttrykket i ansiktet hennes straks jeg nevnte navnet Carrington.

«Du fortalte meg aldri at du hadde tenkt å be dem om å la deg få holde den tilstelningen på det stedet.»

Maggie har skrumpet noen centimeter i løpet av de siste årene.

Hun sier spøkefullt at hun holder på å forsvinne, men da jeg så ned på henne, virket hun med ett svært imponerende. «Det er en fantastisk idé,» protesterte jeg. «Jeg har vært på et par arrangementer i private hjem, og det har alltid vært utsolgt hus.

24

Carrington-bygningen er nødt til å bli litt av et trekkplaster. Vi har tenkt å ta 300 dollar per billett, og det ville vi aldri få noen andre steder.»

Da skjønte jeg at Maggie var bekymret, oppriktig bekymret.

«Og Peter Carrington kunne ikke ha vært hyggeligere da jeg møtte ham for å snakke om saken,» la jeg til.

«Du har ikke fortalt meg at du har møtt ham.»

Hvorfor hadde jeg ikke sagt noe til henne? Kanskje fordi jeg instinktivt visste at hun ikke ville like at jeg gikk dit, og så, da han sa nei, var det liksom ingen grunn til å snakke mer om det.

Maggie var overbevist om at Peter Carrington var ansvarlig for Susan Althorps forsvinning, og at han muligens var involvert i sin kones drukningsulykke. «Kan hende dyttet han henne ikke ned i bassenget,» hadde hun sagt til meg, «men jeg vedder på at hvis han så henne falle, la han ikke to pinner i kors for å redde henne. Og hva Susan angår, var det han som kjørte henne hjem.

Jeg vedder på at hun snek seg ut og møtte ham etter at foreldrene trodde hun hadde lagt seg.»

Maggie var åtte år gammel i 1932, da Lindbergh-babyen ble kidnappet, og hun anser seg selv for å være verdens ledende ekspert på det emnet, så vel som når det gjelder Susan Althorps forsvinning. Fra jeg var liten, hadde hun lagt ut for meg om Lindbergh-kidnappingen, påpekt at Anne Morrow Lindbergh, barnets mor, vokste opp i Englewood, ikke stort mer enn en kilometer fra vårt hjem, og at Annes far, Dwight Morrow, hadde vært ambassadør i Mexico. Susan Althorp vokste også opp i Englewood, og hennes far hadde vært ambassadør i Belgia.

Kidnappingen av Lindbergh-babyen var en av de mest sensasjonelle forbrytelser på 1900-tallet. Dette gylne barnet av dette gylne paret, og alle de ubesvarte spørsmålene. Hvordan fikk Bruno Hauptmann vite at ekteparet Lindbergh hadde bestemt seg for å bli værende i sitt nye hus på landet den kvelden fordi den lille var forkjølet, og ikke vende tilbake til Morrow-eiendommen slik de opprinnelig hadde planlagt? Hvordan kunne Hauptmann vite nøyaktig hvor han skulle plassere stigen for å nå frem til det åpne vinduet på barneværelset? «Liket av den lille Lindberghgutten ble funnet ved et slumpetreff,» kunne hun påpeke over25

for meg. «Det var forferdelig, men det betydde i hvert fall at familien slapp å tilbringe resten av sine liv og undres på om han vokste opp et sted hos noen som kanskje gjorde ham vondt. Susan Althorps mor er nødt til å våkne opp hver morgen og lure på om dette er dagen da telefonen vil ringe, og det vil være datteren hennes. Slik ville i hvert fall jeg følt det hvis mitt barn var savnet. Hvis liket av henne ble funnet, kunne Mrs. Althorp i det minste ha en grav å gå til.»

Det var lenge siden Maggie hadde snakket om Althorp-saken, men jeg vedder alt på at hvis hun sto i kassen på supermarkedet og fikk se det Celeb-bladet med bildet av Peter Carrington på forsiden, ville hun ha kjøpt det. Noe som forklarer den plutselige uroen hennes ved tanken på at jeg befant meg i hans nærvær.

Jeg kysset henne midt på hodet. «Jeg er sulten, Maggie. La oss gå ut og spise en pastarett. Jeg spanderer.»

Da jeg satte henne av ved huset halvannen time senere, nølte hun. Så kom det: «Bli med meg inn, Kay. Jeg vil gå i den mottagelsen. Nå skriver jeg ut en sjekk på beløpet.»

«Det er galskap,» protesterte jeg. «Det er altfor mange penger for deg.»

«Jeg går,» sa hun. Det besluttsomme uttrykket ga ikke rom for noen argumenter.

Noen minutter senere kjørte jeg over George Washingtonbroen og tilbake til leiligheten min med sjekken i lommeboken.

Jeg forsto årsaken til at hun hadde insistert på å delta. Maggie hadde utnevnt seg selv som min personlige livvakt mens jeg befant meg i Carrington-familiens herregård.

26

4

Mens hun ventet på at gjesten skulle ankomme, satt Gladys Althorp og så på bildet av sin savnede datter. Det var tatt på terrassen til Carrington-bygningen samme kveld som Susan forsvant.

Hun var kledd i en hvit aftenkjole i chiffon som klynget seg til den smekre kroppen. Det lange, lyse håret var lett bustet der det falt ned på skuldrene. Hun hadde ikke vært klar over at kameraet fokuserte på henne, og uttrykket var alvorlig – ja, direkte tankefullt. Hva tenkte hun i det øyeblikket? spurte Gladys igjen seg selv mens fingrene fulgte omrisset av Susans munn. Hadde hun en forutanelse om at noe ville skje henne?

Eller var dette kvelden da hun omsider innså at faren hennes hadde hatt noe på gang med Elaine Carrington?

Gladys sukket da hun langsomt reiste seg, med en hånd mot armlenet for å støtte seg. Brenda, den nye husholdersken, hadde servert middagen på et brett, og deretter gått tilbake til leiligheten hun hadde over garasjen. Dessverre var ikke Brenda noen kokk å snakke om. Ikke at jeg egentlig er sulten, tenkte Gladys og bar brettet ut på kjøkkenet. Synet av den uspiste maten gjorde henne litt kvalm, og hun skrapte raskt restene ned i avfallskvernen, skylte oppvasken og satte alt inn i oppvaskmaskinen.

«Bare la meg ta hånd om det,» visste hun at Brenda ville protestere neste morgen. Men jeg sier at det tar bare ett minutt å rydde det vekk, tenkte Gladys. Rydde. Det er et godt ord for å forklare det jeg nå gjør. Jeg prøver å rydde opp det viktigste i mitt liv før jeg forlater det.

«Kanskje seks måneder,» hadde legene vært enige om da de ga henne dommen hun ennå ikke hadde delt med noen.

Hun gikk tilbake til arbeidsrommet, yndlingsrommet hennes 27

blant husets til sammen 17 rom. Jeg har i årevis ønsket å flytte til noe mindre, og det vil Charles gjøre straks jeg er borte. Hun visste årsaken til at hun ikke hadde gjort det. Susans værelse var her, der alt var nøyaktig slik det hadde vært da hun forlot det den kvelden etter å ha banket på soveromsdøren for å fortelle Charles at hun var kommet hjem.

Jeg lot henne sove ut neste morgen, tenkte Gladys og lot tankene igjen kretse om den dagen. Og ved lunsjtider gløttet jeg omsider inn til henne. Sengen var fortsatt oppredd. Håndklærne på badet var ikke rørt. Hun må ha gått ut rett etter at hun kunngjorde at hun var hjemme.

Før jeg dør, må jeg prøve å finne ut hva som hendte henne, lovet hun seg selv. Kanskje denne etterforskeren kan finne noen svar. Nicholas Greco het han. Hun hadde sett ham på TV, der han hadde snakket om forbrytelser han hadde løst. Etter at han trakk seg tilbake som etterforsker for New York-politiet, hadde han åpnet sitt eget byrå, og var blitt kjent for å løse forbrytelser som tilsynelatende virket uløselige.

«Ofrenes familier trenger en avslutning,» hadde han sagt i et intervju. «De får ikke fred før dette skjer. Nå blir det heldigvis utviklet nye verktøy og nye metoder hver dag, og disse gjør det mulig å kaste et nytt blikk på saker som fortsatt er åpne.»

Det var to årsaker til at hun hadde bedt ham komme klokken åtte i kveld. At Charles kom til å være ute, var den ene. Den andre var at hun ikke ønsket å ha Brenda der når han var i huset. For to uker siden var Brenda kommet inn på arbeidsrommet da hun så et opptak av TV-intervjuet med Greco. «Jeg tror sakene fra virkeligheten som han snakker om, er mer interessante enn de som blir diktet opp,» hadde Brenda sagt. «Bare ved å se på ham er det helt opplagt at mannen er smart.»

Presis klokken åtte ringte det på. Gladys skyndte seg for å åpne. Førsteinntrykket av Nicholas Greco var både beroligende og betryggende. Fra TV-opptak visste hun at han var en konservativt antrukket mann i slutten av 50-årene, middels høy, med rødblondt hår og mørkebrune øyne. Men da hun møtte ham, likte hun det faste håndtrykket og at han møtte blikket hennes åpent og direkte. Alt ved ham utstrålte tillit.

28

Hun undret på hvilket inntrykk han fikk av henne. Trolig så han bare en kvinne midt i 60-årene, altfor tynn og med den blekheten i ansiktet som bare et dødssykt menneske har. «Takk for at du kom,» sa hun. «Jeg er klar over at du må ha mange forespørsler fra folk som meg.»

«Jeg har to døtre,» sa Greco. «Hvis en av dem forsvant, ville jeg ikke få fred i sjelen før jeg fant henne.» Han ventet, så la han stillferdig til: «Selv om det jeg fikk vite, ikke var det jeg håpet å høre.»

«Jeg tror at Susan er død,» sa Gladys Althorp. Stemmen hennes var rolig, men uttrykket i øynene var med ett tomt og trist.

«Men hun ville ikke ha forsvunnet av egen fri vilje. Noe hendte henne, og jeg tror Peter Carrington var ansvarlig for hennes død.

Men uansett hva sannheten er, må jeg vite. Er du interessert i å hjelpe meg?»

«Det er jeg.»

«Jeg har satt sammen alt jeg har av materiale om Susans forsvinning. Det er på arbeidsrommet.»

Da Nicholas Greco fulgte Gladys Althorp bortover den brede hallen, rakk han å kaste forte blikk på malerier mens de gikk.

Noen i denne familien er en samler, tenkte han. Jeg vet ikke om disse har museumsverdi, men du verden så flotte de er.

Alt han kunne se i huset, bar preg av god smak og kvalitetssans.

Det smaragdgrønne teppet var tykt og mykt under føttene, de hvite veggene fremhevet maleriene. Teppet inne på arbeidsrommet som Gladys Althorp førte ham til, hadde et dust mønster i rødt og blått. Blånyansen i sofaen og stolene sto til blåfargen på teppet. Han så fotografiet av Susan Althorp på skrivebordet. På den ene siden lå det en dekorativ handlebag som bulte av dokumenter.

Han gikk bort til skrivebordet og løftet fotografiet. Etter at han hadde bestemt seg for å ta saken, hadde han gjort visse forundersøkelser, og dette bildet hadde han sett på Internett.

«Var det dette Susan hadde på seg da hun forsvant?» spurte han.

«Det var dette hun hadde på seg under middagen hos familien Carrington. Jeg følte meg ikke bra, og min mann og jeg 29

forlot selskapet før det ble oppbrudd. Peter lovet å kjøre henne hjem.»

«Men du var fortsatt våken da hun kom inn?»

«Ja, omtrent en time senere. Charles hadde midnattsnyhetene på inne på rommet sitt. Jeg hørte at hun ropte til ham.»

«Er det ikke litt tidlig for en 18-åring å komme hjem?»

Greco kunne ikke unngå å se at munnen til Gladys Althorp strammet seg. Spørsmålet hadde gjort henne sint.

«Charles var en overbeskyttende far. Han insisterte på at Susan skulle vekke ham uansett når hun kom hjem.»

Gladys Althorp var en av mange nedbrutte foreldre Nicholas Greco hadde møtt i løpet av sin karriere. Men i motsetning til mange av de andre trodde han nok at hun alltid hadde klart å holde følelsene helt for seg selv. Han fornemmet at for henne hadde det vært et vanskelig skritt å engasjere ham, et kvantesprang inn på et skremmende territorium.

Med et profesjonelt blikk merket han seg hvor ekstremt blek hun var, og at hele kroppen hadde en aura av noe skjørt og skrøpelig. Han fikk en sterk mistanke om at hun kanskje var dødssyk, og at dette var årsaken til at hun hadde besluttet å kontakte ham.

Da han dro halvannen time senere, hadde han med seg handlebagen med alle mappene fulle av den informasjonen Gladys Althorp kunne gi ham om omstendighetene rundt datterens forsvinning: de oppfølgende artiklene i avisene, opptegnelsene hun hadde gjort mens etterforskningen pågikk, den ferske utgaven av artikkelen i bladet Celeb, med et bilde av Peter Carrington på forsiden.

I de undersøkelsene Greco selv hadde gjort, hadde han notert seg adressen til Carrington-eiendommen. En innskytelse fikk ham til å svinge forbi den. Selv om han visste at den ikke lå så langt fra huset til Althorp, ble han forbauset over at de to eiendommene lå så nært hverandre. Det kunne ikke ha tatt Peter Carrington mer enn fem minutter å sette henne av den kvelden, hvis det var det han gjorde – og ikke mer enn fem minutter å komme seg hjem igjen. Da Greco kjørte tilbake til Manhattan, innså han at denne saken allerede hadde fått ham på kroken.

30

Han var ivrig etter å komme i gang. Et klassisk «corpus delicti», tenkte han, men så mintes han smerten i Gladys Althorps øyne – og skammet seg.

Jeg kommer til å løse den for henne, tenkte han dystert idet han opplevde det velkjente adrenalinsparket som kom når han visste at han skulle til å begynne med en sak som ville vise seg å bli fascinerende.

5

Gladys Althorp ventet på arbeidsrommet på at ektemannen skulle komme hjem. Hun hørte at han åpnet og lukket inngangsdøren like etter at ellevenyhetene begynte. Hun slo av TV-en, og skyndte seg ut i hallen. Han var allerede kommet midt i trappen.

«Det er noe jeg må fortelle deg, Charles.»

Ansiktet hans var rødmusset fra før, og det ble enda rødere da han fikk vite at hun hadde engasjert Nicholas Greco. «Uten først å diskutere det med meg?» spurte han skingrende. «Uten å tenke på at sønnene våre også vil bli nødt til å gjenoppleve den fryktelige tiden? Uten å forstå at enhver ny etterforskning tiltrekker seg oppmerksomhet fra skandalepressen? Var ikke den avskyelige artikkelen i forrige uke nok for deg?»

«Jeg har snakket med sønnene våre, og de samtykker i min avgjørelse,» sa Gladys rolig. «Jeg simpelthen må vite sannheten om det som hendte med Susan. Bekymrer det deg, Charles?»