Nicholas Sparks
Den lengste reisen Oversatt av Elsa Frogner
Nicholas Sparks Originalens tittel: The Longest Ride Oversatt av Elsa Frogner Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Willow Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47751-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Skynesher/Getty Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1 I begynnelsen av februar 2011
Ira Iblant tenker jeg for meg selv at jeg er den siste i mitt slag. Mitt navn er Ira Levinson. Jeg er sørstatsmann og jøde, og tidvis har jeg vært like stolt over å bli kalt begge deler. Dessuten er jeg en gammel mann. Jeg ble født i 1920, i det året da alkohol ble forbudt, og kvinner fikk stemmerett, og jeg har ofte lurt på om dette var årsaken til at livet mitt ble som det ble. Tross alt har jeg aldri vært noen dranker, og kvinnen jeg giftet meg med, sto klar til å gi sin stemme til Roosevelt straks hun nådde den riktige alderen. Derfor var det så lett å innbille seg at fødselsåret mitt på en eller annen måte hadde bestemt det hele. Faren min ville ha fnyst av en slik forestilling. Han var en mann som trodde på regler. «Ira,» kunne han si til meg da jeg var ung og arbeidet sammen med ham i herreekviperingen, «la meg fortelle deg noe du aldri burde gjøre,» og så fortalte han meg det. Dette var det han kalte sine leveregler, og jeg vokste opp og hørte fars regler om praktisk talt alt mulig. Noe av det han sa til meg, var moralsk i sin natur, og hadde sin rot i Talmuds lære, og det var sannsynligvis omtrent det samme som de fleste foreldre sa til sine barn. Jeg ble for eksempel fortalt at jeg aldri skulle lyve eller bedra eller stjele, men min far – som var jøde når det passet ham, som han omtalte seg selv på den tiden – fokuserte oftere på det praktiske. Gå aldri ut i regnet uten hatt, kunne han si til meg. Ta aldri på en kokeplate i tilfelle den fortsatt er varm. Jeg ble advart om at jeg aldri måtte telle pengene i lomme5
boken offentlig, eller kjøpe smykker av en mann på gaten, uansett hvor god handelen måtte se ut til å være. Og slik fortsatte alle disse tingene som aldri måtte forekomme, men til tross for reglenes springende natur grep jeg meg i å følge nesten hver eneste én av dem, kanskje fordi jeg fremfor alt ikke ønsket å skuffe far. Selv i dag følger stemmen hans meg overalt på denne aller lengste reisen, dette vi kaller livet. På samme måte ble jeg ofte fortalt hva jeg burde gjøre. Han forventet ærlighet og integritet i alle livets aspekter, men jeg ble også fortalt at jeg skulle åpne dører for kvinner og barn, være fast i håndtrykket, huske hva folk het, og alltid gi kunden litt mer enn han ventet seg. Etter hvert innså jeg at reglene hans ikke bare var fundamentet i en filosofi som hadde tjent ham godt, men at de sa alt om hvem han var. Fordi han trodde på ærlighet og integritet, trodde far at det gjorde også alle andre. Han trodde på menneskets anstendighet, og gikk ut fra at andre var akkurat som ham. Han trodde at hvis mennesker fikk et valg, ville de fleste gjøre det riktige, selv når det var vanskelig. Han trodde også at det gode nesten alltid vant over det onde. Likevel var han ikke naiv. «Stol på folk,» kunne han si til meg, «helt til de gir deg en grunn til ikke å gjøre det. Og da skal du aldri vende ryggen til.» Mer enn noen var det far som formet meg til den mannen jeg er i dag. Men krigen forandret ham. Eller rettere sagt, holocaust forandret ham. Ikke intelligensen – far kunne gjøre unna kryssordet i New York Times på mindre enn ti minutter – men hans tiltro til folk. Den verdenen han trodde han kjente, var ikke lenger til å begripe seg på, og han begynte å forandre seg. På den tiden var han i slutten av 50-årene, og etter å ha gjort meg til forretningspartner tilbrakte han lite tid i butikken. Isteden ble han jøde på heltid. Han begynte å gå jevnlig i synagogen sammen med mor – henne skal jeg komme tilbake til senere – og ga økonomisk støtte til et utall jødiske formål. Han nektet å arbeide på sabbaten. Han fulgte interessert med i alle nyheter om grunnleggingen 6
av Israel, og krigen med araberne som kom i kjølvannet av denne. Dessuten begynte han å reise til Jerusalem minst én gang i året, som om han lette etter noe han aldri hadde visst at han savnet. Etter hvert som han ble eldre, begynte jeg å bekymre meg mer og mer for disse lange reisene, men han forsikret meg at han kunne ta vare på seg selv. Og i mange år klarte han det. Selv om han ble eldre, var han mentalt like skarp som før, men dessverre var ikke kroppen like imøtekommende. Han fikk et hjerteanfall da han var 90, og selv om han kom seg, fikk han et slag sju måneder senere som svekket høyre del av kroppen. Men til og med da insisterte han på å klare seg på egen hånd. Han nektet å flytte til et pleiehjem, selv om han måtte bruke rullator for å komme seg omkring, og han fortsatte å kjøre bil selv om jeg ba ham la være. Det er farlig, kunne jeg si til ham, men han trakk bare på skuldrene. Hva kan jeg gjøre? var svaret han ga meg. Hvordan kan jeg ellers komme meg til butikken? Far døde til slutt måneden før han rundet 101 år, fortsatt med førerkortet i lommeboken og et utfylt kryssord på nattbordet ved siden av sengen. Det hadde vært et langt liv, et interessant liv, og i det siste har jeg grepet meg i å tenke ofte på ham. Og det er vel rimelig nok, tenker jeg, for jeg har gått i hans fotspor hele livet. Jeg bar med meg hans leveregler når jeg hver morgen åpnet butikken, og i måten jeg forholdt meg til mennesker på. Jeg husket navn, jeg ga mer enn det som var forventet, og den dag i dag tar jeg hatten med meg hvis jeg tror det kan bli regn. I likhet med far fikk også jeg et hjerteattakk, og rullator bruker jeg også nå for tiden. Og selv om jeg aldri har hatt sansen for kryssord, er jeg like klar i hodet som før. Dessuten har også jeg vært så egenrådig at jeg har nektet å gi avkall på førerkortet. I etterpåklokskapens navn innser jeg at dette trolig var et feilgrep, for hadde jeg gjort det, ville jeg ikke ha befunnet meg i denne knipen. Da ville jeg ikke ha skjenet ut fra hovedveien og nedover den bratte skråningen, da ville jeg ikke ha sittet her med panseret sammenklemt etter å ha dundret rett 7
inn i et tre. Og jeg ville ikke ha fantasert om at noen skulle komme forbi med en termos full av kaffe, et pledd og en av disse bærbare tronene som forflyttet faraoen fra ett sted til det neste. For så vidt jeg kan skjønne, er det omtrent den eneste måten dersom jeg noen gang skal komme meg ut herfra i live. Nå sitter jeg fint i det. Utenfor den sprukne frontruten fortsetter snøen å falle, gjør alt tåket og diffust. Jeg blør i hodet, og svimmelheten kommer i bølger; jeg er nesten sikker på at høyre arm er brukket. Kragebeinet også. Skulderen hamrer, og den minste bevegelse er pinefull. Til tross for jakken jeg har på meg, er jeg allerede så kald at jeg skjelver. Det ville være løgn å si at jeg ikke var redd. Jeg har ikke lyst til å dø, og takket være foreldrene mine – mor ble 96 år gammel – har jeg lenge gått ut fra at jeg rent genetisk var i stand til å bli enda eldre enn det jeg allerede er. Frem til for noen få måneder siden trodde jeg helt og fullt at jeg hadde opptil flere gode år igjen. Nå ja, kanskje ikke gode år, for slik er det jo ikke i min alder. Jeg har gått i oppløsning en tid nå – hjerte, ledd, nyrer; biter av kroppen min har begynt å gi opp – men i det siste har noe annet også kommet med i blandingen. Skygger på lungene, sa legen. Svulster. Kreft. Min tid kan måles i måneder nå, ikke år … men likevel er jeg ikke rede til å dø riktig ennå. Ikke i dag. Det er noe jeg må gjøre, noe jeg har gjort hvert eneste år helt siden 1956. En storartet tradisjon går mot slutten, og mer enn alt annet ønsket jeg en siste sjanse til å si farvel. Skal si det er pussig hva et menneske tenker på når han tror at døden er nær forestående. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at hvis min tid er kommet, vil jeg helst ikke at det skal skje på denne måten – med skjelvende kropp, tannprotese som klirrer, helt til omsider, og uunngåelig, hjertet gir helt opp. Jeg vet hva som hender når folk dør, for i min alder har jeg vært i utallige begravelser. Hadde jeg fått valget, ville jeg helst ha dødd mens jeg sov, hjemme i min komfortable seng. Folk som dør på den måten, tar seg godt ut under likskuet, noe som er årsaken til at hvis jeg kjenner hvor8
dan mannen med ljåen prikker meg på skulderen, har jeg allerede bestemt meg for å gjøre et forsøk på å komme meg til baksetet. Det siste jeg vil, er at noen skal finne meg her ute, fastfrosset i sittende stilling som en slags bisarr isskulptur. Hvordan i all verden skulle de få kroppen min ut? Slik jeg sitter kilt fast bak rattet, ville det være som å prøve å få et piano ut av badeværelset. Jeg kan se for meg en eller annen brannmann som hakker vekk is, og vipper kroppen min frem og tilbake mens han sier noe sånt som: «Sving hodet hans denne veien, Steve», eller: «Vrikk armene på denne gamle gutten den veien, Joe», mens de bakser for å få kroppen min ut av bilen. De skumper og dunker, dytter og skyver helt til et siste stort løft gjør at jeg faller ned på bakken. Ikke for meg, takk. Jeg har fortsatt en viss stolthet. For som jeg sa: Skulle det bli nødvendig, vil jeg gjøre alt jeg kan for å komme meg over i baksetet og bare lukke øynene. På den måten kan de la meg gli ut som en fiskepinne. Men kanskje vil det ikke gå så galt. Kanskje noen vil få øye på hjulmerkene på veien, de som skjener tvers over veibanen og rett ned. Kanskje noen vil stanse og rope ned, kan hende lyse med en lommelykt og se at det ligger en bil her nede. Det er ikke umulig; det kunne skje. Det snør, og folk kjører allerede langsomt. Noen må da finne meg. De må finne meg. Ikke sant? Men kanskje ikke. Det fortsetter å snø. Pusten min slipper ut i små blaff, som en drage, og kroppen min har begynt å verke av kulde. Men det kunne ha vært verre. Fordi det var kaldt – selv om det ikke snødde – da jeg begynte turen, var jeg vinterkledd. Jeg har på meg to skjorter, genser, hansker og hatt. Akkurat nå står bilen med nesen pekende ned. Jeg sitter ennå festet til setebeltet, som holder kroppsvekten, men hodet hviler mot rattet. Airbagen har utløst seg, og sprer hvitt støv og den beske eimen av krutt gjennom bilen. Behagelig er det ikke, men jeg holder ut. 9
Men kroppen pulserer. Jeg tror ikke airbagen virket skikkelig, for hodet mitt smelte inn i rattet, og jeg ble slått bevisstløs. Hvor lenge jeg var vekk, vet jeg ikke. Flengen i hodet fortsetter å blø, og beina i høyre arm kjennes som de prøver å presse seg gjennom huden. Både kragebeinet og skulderen dunker, og jeg er redd for å røre meg. Jeg sier til meg selv at det kunne ha vært verre. Selv om det snør, er det ikke bittert kaldt ute. Temperaturen skal visstnok gå ned til tre, fire minusgrader mot kvelden, men vil klatre opp mot cirka fire plussgrader i morgen. Det skal også bli en god del vind, med kast opp mot ti sekundmeter. I morgen, søndag, skal vinden bli enda verre, men mandag kveld skal været gradvis bli bedre. Innen den tid skal kaldfronten stort sett ha passert, og vinden bli nesten null. Tirsdag forventes temperaturer opp mot sju eller åtte grader. Dette vet jeg fordi jeg følger med på Værkanalen. Den er mindre deprimerende enn nyhetene, og jeg synes den er interessant. De snakker ikke bare om forventet vær; de har innslag om katastrofale følger av tidligere vær. Jeg har sett programmer om folk som har befunnet seg på badet idet en tornado rev huset av grunnmuren, og jeg har sett folk snakke om å bli reddet etter å ha blitt feid vekk av flom. På Værkanalen overlever folk bestandig katastrofer, for det er disse som blir intervjuet til programmet. Jeg liker å vite på forhånd at folk blir reddet. I fjor så jeg en historie fra Chicago om pendlere som ble overrumplet av snøstorm midt i rushtiden. Det snødde så tett at veiene ble stengt mens folk fortsatt befant seg der. I åtte timer satt tusener ute på veiene, ute av stand til å forflytte seg mens temperaturen falt. Den historien jeg så, handlet om to av dem som hadde vært fanget av stormen, og mens jeg fulgte sendingen, slo det meg at ingen av dem så ut som de hadde forberedt seg på været. Begge frøs nesten i hjel mens stormen gikk sin gang, og jeg må medgi at dette ikke var til å begripe seg på. Folk som bor i Chicago, er fullt oppmerksom på at det snør med jevne mellomrom. De opplever at snøstormer noen ganger ruller inn fra Canada, og de må da fatte at det blir kaldt. 10
Hvordan kunne de unngå å vite den slags? Hadde jeg bodd på et slikt sted, ville jeg ha lagt varmetepper, luer, en ekstra vinterjakke, ørevarmere, hansker, en spade, lommelykt, tykke votter og flaskevann i bagasjerommet innen utgangen av oktober. Hadde jeg bodd i Chicago, kunne jeg ha sittet fast i en snøstorm i to uker før jeg begynte å bekymre meg. Mitt problem er imidlertid at jeg bor i Nord-Carolina. Og som oftest når jeg kjører bil – bortsett fra en årlig tur opp i fjellene, vanligvis om sommeren – holder jeg meg innenfor en radius på få kilometer fra mitt hjem. Derfor er bagasjerommet tomt, men det trøster meg litt at om jeg så hadde hatt et bærbart hotell i bagasjerommet, ville det ikke ha gjort meg noe godt. Skråningen er isglatt og bratt, og jeg kunne umulig ha klart å komme meg bort dit, om det så hadde inneholdt Tutankhamons skatter. Men helt uforberedt på det som har hendt meg, er jeg likevel ikke. Før jeg dro, fylte jeg en termos med kaffe, og jeg hadde også med meg et par smørbrød, noen svisker og en flaske vann. Maten la jeg på passasjersetet, ved siden av brevet jeg hadde skrevet, og selv om alt ble slengt omkring i utforkjøringen, er det en trøst å vite at alt fortsatt befinner seg i bilen. Hvis jeg blir sulten nok, vil jeg prøve å finne maten, men allerede nå forstår jeg at det å spise eller drikke har sine ulemper. Det som kommer inn, må også ut, og jeg har ennå ikke tenkt ut hvordan dette siste skal skje. Rullatoren min ligger i baksetet, og skråningen kunne sende meg direkte i graven. Så tatt i betraktning de skadene jeg har, er det utelukket med et toalettbesøk. Så om ulykken. Jeg kunne nok kokt sammen en spennende historie om issvuller, eller beskrevet en opprørt, frustrert sjåfør som presset meg av veien, men slik hendte det ikke. Det som hendte, var følgende: Det var mørkt, og det begynte å snø. Så snødde det mer og mer, og plutselig forsvant simpelthen veien. Jeg går ut fra at jeg kom inn i en sving – jeg sier går ut fra, for jeg så tydeligvis ikke svingen – og i neste øyeblikk braste jeg gjennom autovernet og begynte å slingre nedover den bratte skråningen. Og her sit11
ter jeg alene i mørket og lurer på om Værkanalen noen gang vil kjøre et program om meg. Jeg kan ikke lenger se gjennom frontruten. Selv om det gir meg intense smertestikk, prøver jeg vindusviskerne. Jeg regner ikke med at noe vil skje, men øyeblikket etter begynner de å skyve på snøen og etterlate seg et tynt islag. Dette kortvarige og brå utbruddet av normalitet føles forbløffende, men jeg slår motvillig av vindusviskerne. Også frontlysene slår jeg av, selv om jeg hadde glemt at de sto på. Jeg sier til meg selv at jeg bør spare på det som måtte være igjen av batteriet, i tilfelle jeg må bruke bilhornet. Jeg flytter på meg, og kjenner hvordan lynglimt skyter opp fra armen og mot kragebeinet. Verden blir svart. Pine. Jeg puster inn og ut, mens jeg venter på at den hvitglødende smerten skal gå over. Kjære Gud, vær så snill. Det er like før jeg skriker, men så, som ved et mirakel, begynner smerten å trekke seg bort. Jeg puster rolig, prøver å holde tårene stangen, og da det endelig føles bedre, er jeg utmattet. Jeg kunne sove for alltid og aldri våkne mer. Jeg lukker øynene. Jeg er trett, så trett. Pussig nok griper jeg meg i å tenke på Daniel McCallum og den ettermiddagen jeg fikk besøk. Jeg ser for meg gaven han etterlot seg, og idet jeg glir bort, undrer jeg så smått på hvor lang tid det vil ta før noen finner meg. «Ira.» Først hører jeg det i drømmen, sløret og uten form, en undervannslyd. Det tar et øyeblikk før jeg blir klar over at noen sier navnet mitt. Men det er ikke mulig. «Du må våkne, Ira.» Øyelokkene mine farer opp. I setet ved siden av meg ser jeg Ruth, min kone. «Jeg er våken,» sier jeg, fortsatt med hodet inn mot rattet. Uten brillene, som forsvant i sammenstøtet, mangler ansiktet hennes klarhet, er som på et spøkelse. «Du kjørte rett ut av veien.» Jeg blunker. «En galning tvang meg av veien, og jeg traff 12
en issvull. Hadde ikke refleksene mine vært som på en katt, ville det ha vært enda verre.» «Du kjørte av veien fordi du er blind som en flaggermus og altfor gammel til å kjøre bil. Hvor mange ganger har jeg fortalt deg at du er en trussel bak rattet?» «Det har du aldri sagt.» «Det burde jeg ha gjort. Du la ikke engang merke til svingen.» Hun tier litt. «Du blør.» Jeg løfter hodet, tørker pannen med den friske hånden og ser at den blir rød. Det er blod på rattet og på instrumentbordet, det er blodkliss overalt. Jeg undres på hvor mye blod jeg har mistet. «Jeg vet det.» «Armen din er brukket. Og kragebeinet. Og det er noe galt med skulderen din.» «Jeg vet det,» gjentar jeg. Mens jeg blunker, skrur bildet av Ruth seg av og på. «Du må komme deg til sykehuset.» «Helt enig,» sier jeg. «Jeg er bekymret for deg.» Jeg puster inn og ut før jeg svarer. Lange åndedrag. «Jeg er også bekymret for meg,» sier jeg til slutt. Egentlig er ikke Ruth, som er min kone, i bilen hos meg. Jeg er klar over det. Hun døde for ni år siden, den dagen jeg følte at livet mitt bråstoppet. Jeg hadde ropt på henne fra stuen, og da hun ikke svarte, reiste jeg meg fra stolen. Den gangen kunne jeg bevege meg uten rullator, selv om det gikk nokså langsomt, og da jeg kom til soverommet, så jeg henne på gulvet, like ved sengen. Hun lå der på høyre side. Jeg ringte etter ambulanse, og bøyde meg ned ved siden hennes. Så rullet jeg henne over på ryggen og kjente på halsen, men merket ingenting. Jeg la munnen mot hennes og pustet inn og ut, slik jeg hadde sett på TV. Brystet hennes hevet og senket seg, og jeg pustet helt til verden ble svart i kantene. Men det kom ingen reaksjon. Jeg kysset henne på munnen og kinnene, og holdt henne tett inntil meg helt til ambulansen kom. Ruth, min kone i mer enn 55 år, var død, og på et blunk var alt jeg hadde elsket, også borte. 13
«Hvorfor er du her?» spør jeg henne. «Hva slags spørsmål er det? Jeg er her på grunn av deg.» Selvfølgelig. «Hvor lenge har jeg sovet?» «Jeg vet ikke,» svarer hun. «Men det er mørkt, og jeg tror du er kald.» «Jeg er bestandig kald.» «Ikke som dette.» «Nei,» medgir jeg, «ikke som dette.» «Hvorfor kjørte du på denne veien? Hvor hadde du tenkt deg?» Jeg vurderer å prøve å bevege meg, men minnet om det stikkende smerteglimtet stopper meg. «Det vet du.» «Ja,» sier hun. «Du var på vei til Black Mountain. Der vi tilbrakte hvetebrødsdagene.» «Jeg ønsket å dra dit en siste gang. Vi har årsdag i morgen.» Hun tar seg litt tid før hun svarer. «Jeg tror du holder på å bli tullete i hodet. Vi ble gift i august, ikke i februar.» «Ikke den årsdagen,» sier jeg. Jeg forteller ikke at ifølge legen vil jeg ikke overleve frem til august. «Vår andre årsdag,» sier jeg isteden. «Hva er det du snakker om! Det finnes ikke noen annen årsdag. Det finnes bare én.» «Den dagen mitt liv ble forandret for alltid,» sier jeg. «Den dagen jeg så deg første gang.» Et øyeblikk sier ikke Ruth noe. Hun vet at jeg mener det, men i motsetning til meg har hun ikke lett for å si slike ting. Hun elsket meg lidenskapelig, men jeg følte det i hennes ansiktsuttrykk, i hennes berøring, i leppene som kysset meg så ømt. Og da jeg trengte det aller mest, elsket hun meg også med skrevne ord. «Det var den sjette februar 1939,» sier jeg. «Du var i byen og handlet sammen med moren din, Elisabeth, og dere kom begge inn i butikken vår. Moren din ville kjøpe en hatt til din far.» Hun lener seg tilbake i setet, fortsatt med øynene festet 14
på meg. «Du kom ut av bakrommet,» sier hun. «Og moren din kom ut like bak deg.» Ja, minnes jeg plutselig, mor fulgte etter. Ruth har bestandig hatt en usedvanlig god hukommelse. I likhet med mors familie kom Ruths familie fra Wien, men de var innvandret til Nord-Carolina bare to måneder tidligere. De hadde flyktet fra Wien etter Østerrikes Anschluss, da Hitler og nazistene innlemmet Østerrike i sitt Reich. Ruths far, Jakob Pfeffer, var professor i kunsthistorie. Han forsto hva Hitlers fremgang innebar for jødene, og solgte alt de eide for å gi de nødvendige bestikkelser som kunne sikre familiens frihet. Etter å ha krysset grensen til Sveits dro de videre til London. Deretter fortsatte de til New York, før de til slutt ankom Greensboro. En av Jakobs onkler produserte møbler bare noen få kvartaler fra butikken til min far, og Ruth og hennes familie bodde i månedsvis på to knøttsmå rom over fabrikketasjen. Senere fikk jeg vite at eimen av møbellakk gjorde Ruth så syk om natten at hun nesten ikke fikk sove. «Vi kom til butikken fordi vi visste at din mor snakket tysk. Vi var blitt fortalt at hun kunne hjelpe oss.» Hun rister på hodet. «Vi led av hjemlengsel, og var så grådige etter å møte noen hjemmefra.» Jeg nikker. I hvert fall tror jeg at jeg gjør det. «Mor forklarte meg alt etter at dere var gått. Det var hun nødt til, for jeg skjønte ikke et ord av det dere sa.» «Du skulle ha fått moren din til å lære deg tysk.» «Hva skulle det være godt for? Selv før du forlot butikken, visste jeg at vi ville bli gift en dag. Vi hadde all tid i verden til å snakke.» «Dette sier du bestandig, men det er ikke sant. Du så knapt på meg.» «Det kunne jeg ikke. Du var den vakreste jenta jeg noen gang hadde sett. Det var som å prøve å stirre rett inn i solen.» «Ach, Quatsch …,» sier hun med et snøft. «Jeg var ikke vakker. Jeg var et barn. Jeg var bare 16 år.» 15
«Og jeg hadde akkurat fylt 19, og det viste seg at jeg hadde rett.» Hun sukker. «Ja,» sier hun. «Du hadde rett.» Selvfølgelig hadde jeg sett Ruth og foreldrene hennes tidligere. De gikk i samme synagoge som oss, og satt helt foran, var utlendinger i et fremmed land. Mor hadde pekt dem ut for meg etter gudstjenesten, og hadde holdt et diskré øye med dem idet de hastet hjemover. Jeg satte bestandig stor pris på våre spaserturer hjem fra synagogen om lørdagene, når jeg hadde mor helt for meg selv. Samtalen vår gled lett fra det ene emnet til det neste, og jeg frydet meg over hennes udelte oppmerksomhet. Jeg kunne fortelle henne om ethvert problem jeg hadde, eller stille ethvert spørsmål som falt meg inn, selv slike som far ville ha sagt var meningsløse. Far var den som ga råd, mor ga trøst og kjærlighet. Far gikk aldri sammen med oss. Han foretrakk å åpne butikken tidlig på lørdager, i håp om god handel før helgen. Mor forsto. Bare det å drive butikken var en kamp på den tiden. Depresjonen traff Greensboro hardt, slik den gjorde overalt, og noen ganger kunne det gå dager uten en eneste kunde. Mange var arbeidsløse, og enda flere gikk sultne. Folk sto i køer for å få suppe eller brød. Mange av de lokale bankene var gått dukken, og med dem forsvant også sparepengene til folk. Far var av den typen som i gode tider la penger til side, men i 1939 var tidene vanskelige også for ham. Mor hadde alltid arbeidet sammen med far, men direkte kundekontakt var det sjelden snakk om. Den gangen forventet menn – og våre kunder var nesten utelukkende menn – at en annen mann skulle hjelpe dem, når det gjaldt både utvelgelse og utprøving av dresser. Men mor sørget alltid for at døren til lagerrommet sto åpen, og dermed fikk hun sett kunden skikkelig. Jeg må virkelig si at mor var enestående i sitt håndverk. Far kunne nappe og dra og merke stoffet på riktige steder, men med ett eneste blikk visste mor bestandig om merkene far hadde krittet opp, skulle justeres eller ikke. For sitt indre blikk så hun kunden i den fer16
dige dressen, og visste nøyaktig hvor hver fold og hver søm skulle være. Dette forsto far, og det var derfor han plasserte speilet slik at mor kunne følge med og se. Selv om enkelte menn kunne ha følt seg truet, var dette noe som gjorde far stolt. En av fars leveregler var å gifte seg med en kvinne som var flinkere enn ham selv. «Det gjorde jeg,» kunne han si til meg, «og det bør også du gjøre. Ja, for hvorfor skal mannen påta seg all tenkingen?» Jeg må innrømme at mor virkelig var flinkere enn far. Selv om hun aldri mestret kokekunsten – mor skulle ha vært bannlyst fra kjøkkenet – snakket hun fire språk, og kunne sitere Dostojevskij på russisk. Hun var en habil pianist, og hadde studert ved Universitetet i Wien i en tid da kvinnelige studenter var sjeldne. Far hadde derimot aldri gått på college. Som meg hadde han arbeidet i farens butikk siden han var gutt, og han var flink med tall og kunder. Og som meg hadde han sett sin fremtidige hustru i synagogen, like etter at hun var ankommet Greensboro. Men her slutter også all likhet, for jeg har ofte lurt på om foreldrene mine var et lykkelig par. Det kan være lett å påpeke at tidene var annerledes den gangen, at folk giftet seg mindre av kjærlighet enn av praktiske årsaker. Og jeg sier ikke at de ikke på mange måter var riktige for hverandre. Foreldrene mine var gode partnere, og jeg hørte aldri at de kranglet. Likevel har jeg ofte undret på om de noensinne var forelsket. I alle de årene jeg bodde sammen med dem, så jeg aldri at de kysset hverandre, og de var heller ikke den typen som følte seg bekvemme med å holde hverandre i hånden. Om kveldene pleide far å sitte ved kjøkkenbordet og ta hånd om regnskapet, mens mor satt i stuen med en åpen bok i fanget. Senere, etter at foreldrene mine trakk seg tilbake og jeg overtok butikken, håpet jeg at de kunne komme nærmere hverandre. Jeg tenkte at de kanskje kunne feriere sammen, dra på cruise eller sightseeing, men etter den første turen til Jerusalem dro far bestandig alene. De slo seg til ro med adskilte liv, ble fremmede igjen. Innen de var i 80årene, var det som om de ikke lenger hadde noe å si til hver17
andre. De kunne tilbringe timer i samme rom uten å ytre et eneste ord. Når Ruth og jeg besøkte dem, begynte vi å tilbringe tid først med den ene, så med den andre. Og i bilen etterpå kunne Ruth gi hånden min et trykk, som om hun lovte seg selv at vi aldri skulle ende opp på samme måte. Ruth var alltid mer plaget av deres forhold enn noen av de to syntes å være. Foreldrene mine så ut som de ikke hadde noe ønske om å bygge bro over avgrunnen dem imellom. De hadde det greit nok i hver sin verden. Etter hvert som de ble eldre, ble far mer og mer opptatt av sine røtter, mens mor utviklet en lidenskap for hagestell. Hun kunne tilbringe timer med å beskjære roser i hagen. Far likte å se på gamle cowboyfilmer og kveldsnyhetene, mens mor hadde sine bøker. Og selvfølgelig var begge alltid interessert i kunsten Ruth og jeg samlet, denne kunsten som med tiden skulle gjøre oss rike. «Det gikk lang tid før du kom tilbake til butikken,» sa jeg til Ruth. Utenfor bilen hadde snøen lagt seg som et teppe over frontruten, og den fortsatte å falle. Ifølge Værkanalen skulle den ha holdt opp nå, men til tross for moderne teknologi og prognoser er værmeldinger fortsatt misvisende. Dette er enda en grunn til at jeg synes værvarslingskanalen er så interessant. «Mor kjøpte hatten. Vi hadde ikke penger til noe mer.» «Men du syntes jeg var pen.» «Nei. Ørene dine var altfor store. Jeg liker pene ører.» Hun hadde rett i det med ørene mine. De er virkelig store, og de stikker ut akkurat som fars gjorde, men i motsetning til far skammet jeg meg over dem. Da jeg var liten, kanskje åtte eller ni år, tok jeg noen tøyrester fra butikken og klippet dem til en lang remse. Resten av sommeren sov jeg hver natt med denne remsen surret om hodet – i håp om at ørene mine ville legge seg tettere inn mot hodet. Mor lot som hun ikke enset hva jeg hadde gjort da hun så til meg om kvelden, men iblant kunne jeg høre far hviske til henne med et nesten 18
krenket tonefall. Han har mine ører, sa han til henne. Hva er det som er så galt med ørene mine? Denne historien fortalte jeg Ruth kort tid etter at vi giftet oss, og hun lo. Senere kunne hun iblant erte meg for ørene mine, akkurat som hun gjør nå, men i alle de årene vi har vært sammen, har hun aldri ertet meg på en måte som føltes ondskapsfull. «Jeg trodde du likte ørene mine. Det sa du i hvert fall hver gang du kysset dem.» «Jeg likte ansiktet ditt. Du hadde et snilt ansikt, og ørene dine ble tilfeldigvis levert sammen med det. Jeg ønsket ikke å såre dine følelser.» «Et snilt ansikt?» «Ja. Det var en mildhet i øynene dine, som om du bare så det gode i folk. Det la jeg merke til, selv om du knapt enset meg.» «Jeg prøvde å samle mot til å spørre om jeg kunne følge deg hjem.» «Nei,» sier hun og rister på hodet. Selv om bildet av henne er tåket, er stemmen ungdommelig, som stemmen til den 16 år gamle jenta jeg møtte for så lenge siden. «Senere så jeg deg mange ganger i synagogen, og du spurte meg ikke en eneste gang. Nei, du gikk bare forbi meg uten et ord.» «Du snakket ikke engelsk.» «På den tiden var jeg begynt å forstå noe av språket, og jeg kunne snakke litt. Hvis du hadde spurt, ville jeg ha sagt: ’Greit, Ira. Jeg vil gå sammen med deg.’» Disse siste ordene uttaler hun med aksent. Tysk som en fra Wien ville ha uttalt det, mykt og musikalsk. En syngende rytme. I de senere år har aksenten blitt mindre, men har aldri forsvunnet helt. «Foreldrene dine ville ikke ha tillatt det.» «Mor ville ha sagt ja. Hun likte deg. Moren din fortalte henne at du kom til å overta butikken en dag.» «Jeg visste det! Jeg har alltid mistenkt at du tok meg for pengenes skyld.» «Hvilke penger? Du hadde ingen. Hvis jeg hadde ønsket 19
å gifte meg med en rik mann, kunne jeg ha valgt David Epstein. Faren hans eide tekstilmølla, og de bodde på en herregård.» Også dette var en av de ofte gjentatte vittighetene i ekteskapet vårt. Selv om mor hadde fortalt sannheten, visste også hun at det ikke dreide seg om en forretningsvirksomhet som kunne gjøre noen rik. Det begynte som og forble et ganske lite foretak, helt til jeg til slutt solgte og trakk meg tilbake. «Jeg husker at jeg så dere to i snackbaren tvers over gaten. David møtte deg der nesten hver eneste dag den sommeren.» «Jeg likte milkshake. Det hadde jeg aldri smakt før.» «Jeg var sjalu.» «Og med rette,» sier hun. «Han var rik og vakker, og ørene hans var perfekte.» Jeg smiler og ønsker at jeg kunne se henne bedre, men mørket gjør det umulig. «En tid trodde jeg dere to kom til å bli gift.» «Han spurte meg mer enn én gang, og jeg pleide å si at jeg var altfor ung, og at han måtte vente til jeg var ferdig på college. Men jeg løy for ham. Sannheten var at jeg allerede hadde lagt min elsk på deg. Det var derfor jeg bestandig insisterte på at vi måtte gå til snackbaren i nærheten av butikken til din far.» Dette visste jeg selvfølgelig, men jeg liker å høre henne si det. «Jeg kunne stå ved vinduet og se på deg når du satt der sammen med ham.» «Jeg så deg iblant.» Hun smiler. «En gang vinket jeg til og med, men likevel spurte du aldri om jeg ville spasere sammen med deg.» «David var min venn.» Dette er sant, og det forble sant i mesteparten av våre liv. Vi pleide omgang med både David og hans kone, Rachel, og Ruth underviste et av barna deres. «Det hadde ikke noe med vennskap å gjøre. Du var redd meg. Du har bestandig vært sjenert.» 20
«Du må ta feil av meg og en annen. Jeg var munter og jovial, en sjarmør som kunne minne om en ung Frank Sinatra. Noen ganger måtte jeg gjemme meg for alle kvinnene som var etter meg.» «Du så ned når du gikk, og ble rød når jeg vinket. Og så, i august, forsvant du. For å studere.» Jeg gikk på William & Mary i Williamsburg, Virginia, og kom ikke hjem før i desember. Den måneden så jeg Ruth to ganger i synagogen før jeg dro tilbake til skolen. I mai kom jeg hjem for sommeren og jobbet i butikken, og da raste annen verdenskrig i Europa. Hitler hadde erobret Polen og Norge, beseiret Belgia, Luxembourg og Nederland, og laget hakkemat av franskmennene. I hver eneste avis og i hver eneste samtale ble det bare snakket om krig. Ingen visste om Amerika ville gå inn i konflikten, og stemningen var dyster. Noen uker senere ville franskmennene være ute av krigen for godt. «Du ble fortsatt sett sammen med David da jeg kom tilbake.» «Men jeg var også blitt venner med moren din det året du var vekke. Mens far arbeidet, pleide mor og jeg å oppsøke butikken. Vi snakket gjerne om Wien og om våre gamle liv. Mor og jeg hadde selvfølgelig hjemlengsel, dessuten var jeg sint. Jeg likte ikke Nord-Carolina. Jeg likte ikke dette landet. Jeg følte at jeg ikke hørte hjemme her. Til tross for krigen var det noe i meg som ønsket å reise hjem. Jeg ville så gjerne hjelpe familien min. Vi var bekymret for dem.» Jeg ser henne vende seg mot vinduet, og i stillheten vet jeg at Ruth tenker på besteforeldrene, på tantene og onklene, på søskenbarna. Kvelden før Ruth og foreldrene hennes dro til Sveits, hadde flere i storfamilien hennes samlet seg til avskjedsmiddag. Det ble utvekslet fryktsomme farvel og løfter om å holde kontakten, og selv om noen var spente på deres vegne, mente nesten alle at Ruths far ikke bare overreagerte, men at han var dum som ga opp alt for en usikker fremtid. Noen av dem stakk likevel noen gullmynter til Ruths far, og i de seks ukene det tok dem å komme frem til Nord21
Carolina, var det disse myntene som ga dem mat og husly. Bortsett fra Ruth og hennes foreldre ble hele familien igjen i Wien. Innen sommeren 1940 gikk de med davidstjernen på ermet, og var stort sett hindret i å arbeide. Men da var det også for sent for dem å flykte. Senere fortalte mor meg om disse besøkene fra Ruth, og om bekymringene som plaget dem. I likhet med Ruth hadde mor også familie i Wien, men som så mange andre hadde vi ingen anelse om hva som ventet, eller hvor fryktelig det etter hvert skulle bli. Det visste heller ikke Ruth, men det gjorde derimot faren hennes. Han hadde skjønt det mens det fortsatt var tid nok til å komme seg vekk. Senere kom jeg til at han var den mest intelligente mannen jeg noen gang hadde møtt. «Faren din var møbelsnekker den gangen?» «Ja,» sa Ruth. «Ingen av universitetene ville ansette ham, så han gjorde det han måtte for å skaffe oss mat. Men det var tungt for ham. Han var ikke eslet til å snekre møbler. I begynnelsen var han utmattet når han kom hjem, og han hadde sagflis i håret og bandasjer på hendene. Og så falt han i søvn i stolen så snart han kom inn av døren. Men han klaget aldri. Han visste at vi var de heldige. Etter at han våknet, pleide han å dusje og kle seg om til middag. Dette var for å minne seg selv om den mannen han en gang hadde vært. Og vi hadde livlige samtaler under middagen. Han pleide å spørre meg hva jeg hadde lært på skolen den dagen, og fulgte nøye med på svarene jeg ga ham. Så kunne han få meg til å tenke over saker og ting på nye måter. ’Hvorfor tror du det er slik?’ kunne han si. Eller: ’Har du noen gang tenkt over dette?’ Jeg skjønte selvfølgelig hva han holdt på med. En gang lærer, alltid lærer. Og han var en dyktig underviser, noe som er årsaken til at han ble lærer igjen da krigen var over. Han lærte meg å tenke selvstendig og stole på mine egne instinkter, akkurat slik han lærte det til alle sine elever. Jeg ser granskende på henne, og tenker over hvor betegnende det var at også Ruth var blitt lærer. Enda en gang går 22
tankene mine til Daniel McCallum. «Og mens han holdt på, lærte han deg samtidig alt om kunst.» «Ja,» sier hun, og det er noe skøyeraktig ved stemmen hennes. «Også det lærte han meg.»
2 Fire måneder tidligere
Sophia «Du må bli med,» bønnfalt Marcia. «Jeg vil at du skal bli med. Noe sånt som 13 eller 14 stykker av oss skal dra, og det er ikke så langt dit. McLeansville ligger mindre enn en time unna, og du vet jo at vi kommer til å ha det kjempegøy i bilen.» Sophia gjorde en skeptisk grimase, der hun lå på sengen og kikket gjennom noen notater om renessansetiden. «Jeg vet ikke riktig …rodeo, var det ikke?» «Ikke si det på den måten,» sa Marcia, stilte seg foran speilet og rettet på en svart cowboyhatt, bikket den hit og dit. Marcia Peak hadde vært Sophias romkamerat helt siden andre studieår, og var hennes beste venn på campus. «For det første er det ikke rodeo – det er bare okseridning. Og for det andre dreier det seg ikke engang bare om det. Det dreier seg om å komme seg vekk fra campus på en liten biltur, og surre rundt sammen med meg og de andre jentene. Etterpå skal det være fest. De setter opp bardisker på denne digre, gammeldagse låven like ved arenaen, og det skal være levende musikk og dans. Dessuten sverger jeg på at du aldri kommer til å finne så mange kjekke karer samlet på ett sted noen gang.» Sophia gløttet opp fra notatboken. «Å finne en kjekk kar er det siste jeg ønsker akkurat nå.» Marcia himlet med øynene. «Poenget er at du trenger å komme deg ut av huset. Det er allerede oktober, og det er på tide at du gir deg med denne sturingen.» 24
«Jeg sturer ikke,» sa Sophia. «Jeg er bare … lei av det.» «Du mener at du er lei av å se Brian, ikke sant?» Hun virvlet rundt for å se rett på Sophia. «Ja vel, det skjønner jeg. Men dette er et lite universitetsområde, og studentforeningene våre, Chi Omega og Sigma Chi, har slått seg sammen i år. Uansett kommer det altså til å bli uunngåelig.» «Du vet hva jeg mener. Han har hengt etter meg. Torsdag var han i hallen utenfor Scales Center etter at forelesningen min var over. Det hendte aldri da vi var sammen.» «Snakket du med ham? Eller prøvde han å snakke med deg?» «Nei.» Sophia ristet på hodet. «Jeg gikk rett til døren og lot som jeg ikke så ham.» «Ingen skade skjedd, med andre ord.» «Det er fortsatt så uhyggelig -» «Hva så?» Marcia trakk utålmodig på skuldrene. «Ikke la det gå innpå deg. Han er jo ingen skrulling eller noe, så han tar nok til vettet snart.» Sophia så bort. Det håper jeg virkelig, tenkte hun, men da hun ikke svarte, tok Marcia et par skritt og satte seg på sengen ved siden av henne. Hun klappet Sophia på leggen. «La oss være logiske her, hva? Du sa at han hadde gitt seg med å ringe og sende tekstmeldinger, ikke sant?» Sophia nikket, men bare motstrebende. «Ja vel, greit,» konkluderte Marcia. «Da er det altså på tide å leve videre.» «Det er det jeg har prøvd å gjøre, men uansett hvor jeg befinner meg, er han der. Jeg begriper bare ikke hvorfor han ikke kan la meg være i fred.» Marcia trakk beina opp og hvilte haken mot dem. «Lett å forstå. Brian tror at hvis han får en prat med deg, hvis han sier de riktige tingene og skrur på sjarmen, vil han få deg til å skifte mening. Han tror virkelig det.» Marcias øyne hadde et oppriktig uttrykk. «Du må innse at alle karer tenker som han, Sophia. Mannfolk tror at de kan snakke seg ut av alt mulig, og de vil bestandig ha det de ikke kan få. Det ligger i genene deres. Du dumpet ham, så nå vil han ha deg til25
bake. Her snakker vi om regel nummer én.» Hun blunket til venninnen. «Med tid og stunder vil han akseptere at det er over. Hvis du da ikke gir etter, selvfølgelig.» «Jeg gir ikke etter.» «Godt å høre,» sa Marcia. «Du har alltid vært for god for ham.» «Jeg trodde du likte Brian.» «Ja da, jeg liker ham. Han er morsom og pen og rik – så hvordan kan jeg unngå å like ham? Vi har vært venner helt siden vi var førsteårsstudenter, og vi er fortsatt på talefot. Men jeg har også fått med meg at han har vært en vemmelig kjæreste som har bedratt romkameraten min. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre.» Sophia kjente at hun sank sammen i skuldrene. «Takk for påminnelsen.» «Hør nå her. Som din venn er det min plikt å få deg gjennom dette. Så hva gjør jeg? Jeg kommer her med denne forbløffende løsningen på alle dine problemer, en utekveld med jentene fra campus. Og så sier du at du heller vil være her?» Da Sophia fortsatt var taus, bøyde Marcia seg nærmere. «Vær så snill? Bli med oss. Jeg trenger bisitteren min.» Sophia sukket, vel vitende hvor utholdende Marcia kunne være. «Ja vel, da,» sa hun og ga etter. «Jeg blir med.» Og selv om hun ikke visste det da – hver gang tankene senere drev tilbake til fortiden, ville hun alltid huske at det var slik alt begynte. Etter hvert som midnatt nærmet seg, måtte Sophia medgi at venninnen hadde hatt rett. Hun trengte en kveld på byen … og innså at for første gang på mange uker hadde hun det faktisk gøy. Tross alt var det ikke hver kveld hun fikk sjansen til å nyte den herlige luktblandingen av skitt, svette og møkk, mens hun iakttok gale menn som red om mulig enda galere dyr. Hun fikk vite at Marcia syntes okseryttere formelig oste av erotisk tiltrekningskraft, og mer enn én gang dyttet romkameraten i henne for å peke ut et spesielt 26
flott eksemplar av arten, inkludert mannen som vant hele showet. «Han der er absolutt en lekkerbisken,» hadde hun sagt, og selv om hun ikke ville, måtte Sophia le. Festen etterpå ble en behagelig overraskelse. Den falleferdige låven, med jordgulv, plankevegger, synlige bjelker og hull i taket, var stuvende full. Folk sto i tette klynger rundt bardiskene som var satt opp for anledningen, og rundt bord og skamler som sto spredt gjennom hele det grottelignende rommet. Selv om hun vanligvis ikke hørte på countrymusikk, kom det fengende rytmer fra bandet, og det improviserte dansegulvet var stappfullt. Nå og da satte de i gang med en slags folkedans, som alle andre enn hun lot til å kunne. Det var som en slags hemmelig kode; én sang kunne ta slutt og en annen begynne, og dansere strømmet vekk fra gulvet mens andre erstattet dem, fant sine plasser i raden og ga henne følelsen av at alt var koreografert på forhånd. Marcia og andre fra den kvinnelige studentforeningen ble også med, og alle gjorde sine trinn og bevegelser på en perfekt måte. Sophia lurte på hvor alle sammen hadde lært det. Nå hadde de kampert sammen i mer enn to år, og verken Marcia eller noen av de andre hadde noen gang nevnt at de kunne kunsten å danse folkedans. Men selv om hun ikke hadde tenkt å dumme seg ut på dansegulvet, var Sophia glad for at hun var kommet. I motsetning til de fleste studentbarene i nærheten av campus – eller noen annen bar hun hadde vært innom for den saks skyld – var folk her oppriktig hyggelige. Nesten latterlig hyggelige. Aldri før hadde hun hørt så mange fremmede si «unnskyld meg» eller «beklager, min skyld», fulgt av vennlige smil når de bante seg forbi i mengden. Og Marcia hadde hatt rett om enda en ting: Det var flotte karer overalt, og Marcia – akkurat som de fleste av de andre jentene fra studenthjemmet, eller huset, som de gjerne kalte det – dro fordel av situasjonen. Etter at de kom, hadde ingen av dem måttet betale for en eneste drink. Alt sammen føltes som den slags lørdagskveld hun innbilte seg fant sted i Colorado eller Wyoming eller Montana 27
– ikke at hun hadde vært på noen av de stedene. Hvem kunne ane at det fantes så mange cowboyer i Nord-Carolina? Et sveipende blikk over mengden fortalte henne at de antagelig ikke var ekte cowboyer – de fleste var der fordi de likte å se på okseritt og ta seg en øl på lørdagskvelder – men aldri i sitt liv hadde hun sett så mange cowboyhatter, støvler og beltespenner på ett og samme sted. Og kvinnene? Man skulle tro det var en Daisy Duke-konferanse, tenkte hun. For hun så flere ultrakorte shorts og nakne mager her enn hun noen gang hadde sett inne på campus den første, varme vårdagen. Marcia og jentene hadde vært på handletur tidligere samme dag, og Sophia følte seg nesten gammeldags i jeans og ermeløs bluse. Hun nippet til drinken, og var fornøyd med å se og høre og ta alt innover seg. Marcia hadde slentret av sted med Ashley for noen minutter siden, sikkert for å snakke med noen karer hun hadde møtt. De fleste av de andre jentene hadde dannet lignende klynger, men Sophia hadde ikke lyst til å gå bort til dem. Hun hadde alltid vært litt av en einstøing, og i motsetning til mange av de andre i huset følte hun seg ikke nødt til å følge studentforeningens regler. Selv om hun hadde noen gode venner, var hun klar til å gå videre. Selv så skremmende som utsikten til et virkelig liv forekom henne, var hun oppspilt ved tanken på å finne seg et eget sted å være. Hun hadde en vag forestilling om et kvistværelse i en eller annen by, med bistroer og kaffebarer i nærheten, men hvem visste hvor realistisk det var? Sannheten var at selv det å bo i en shabby leilighet bortenfor hovedveien inn til Omaha, Nebraska, ville være å foretrekke fremfor dagens situasjon. Hun var lei av å bo i huset for kvinnelige studenter, og ikke bare fordi Chi Omega og Sigma Chi hadde slått seg sammen igjen. Nå var det hennes tredje år i huset, og alt dramaet rundt foreningslivet var begynt å slite på henne. Nei, enda verre. I et hus med 34 jenter var dramaet uendelig, og selv om hun hadde gjort sitt beste for å unngå det, innså hun at årets versjon allerede var på vei. Den nye bølingen med andreårsstudenter bekymret seg til 28
det absurde for hva alle andre mente om dem, og hvordan de på best mulig måte kunne passe inn mens de kaptes om en høyere posisjon innenfor hakkeordenen. Selv da Sophia ble med, hadde hun egentlig ikke brydd seg særlig om noen av de greiene. Hun var blitt med i foreningen, eller søsterskapet, som de også kalte det, delvis fordi hun ikke kom godt overens med jenta hun hadde delt rom med det første året hun studerte, og delvis fordi alle de andre førsteårsstudentene strømmet til foreningen. Hun var blitt nysgjerrig og lurte på hva alt sammen dreide seg om, særlig siden det sosiale livet ved Wake i det store og hele ble definert av det greske systemet. Så før hun visste ordet av det, var hun blitt en Chi Omega, og hadde betalt et depositum for rommet i huset. Hun hadde prøvd å komme seg inn i miljøet. Virkelig prøvd. I løpet av det første året hadde hun en kort tid vurdert å være med i foreningens ledelse. Marcia hadde eksplodert i latter straks Sophia nevnte det, og så var også Sophia begynt å le. Dermed ble det satt et punktum for den tanken. Noe som var veldig bra, for Sophia innså at hun ikke egnet seg. Selv om hun hadde deltatt på hver eneste tilstelning i ymse kategorier, pluss de obligatoriske møtene, var hun ikke med på denne holdningen om at «studentforeningen vil forandre ditt liv». Heller ikke trodde hun at «det å være en Chi Omega vil gi deg fordeler for livet». Hver gang hun hørte disse slagordene under lokalavdelingens møter, fikk hun lyst til å løfte hånden og spørre sine medsøstre om de virkelig trodde at den iveren hun utviste under deres greske uke, virkelig betydde noe i lengden. Uansett hvor hardt hun prøvde, kunne hun ikke tenke seg å møte opp til et intervju og høre sin fremtidige sjef si: Jeg ser her at du hjalp til med koreografien av dansenumrene som gjorde at Chi Omega kom øverst på studentforeningens rankingliste da du var førsteårsstudent. Og dette, miss Danko, er tilfeldigvis den ferdigheten vi har lett etter hos en muesumskurator. Glem det. 29
Livet i foreningen var en del av hennes erfaring fra studentlivet, og hun beklaget det ikke, men hun hadde aldri ønsket at det skulle bli den eneste delen. Eller den viktigste. Først og fremst var hun kommet til Wake Forest fordi hun ønsket seg en god utdannelse, og stipendet krevde at hun prioriterte studiene. Noe hun også hadde gjort. Hun lot drinken snurre rundt og rundt i glasset mens hun tenkte på det siste året. Nå ja … nesten, i hvert fall. I forrige semester, etter at hun hadde fått høre at Brian hadde vært utro mot henne for annen gang, hadde hun vært helt knust. Det hadde vært umulig å konsentrere seg om studiene, og da avsluttende prøver var like om hjørnet, måtte hun jobbe som en gal for å beholde gjennomsnittskarakteren. Hun hadde klart det … så vidt. Men det var omtrent det mest belastende hun noen gang hadde gjennomgått, og hun var fast bestemt på at det aldri skulle gjenta seg. Hadde det ikke vært for Marcia, var hun ikke sikker på om hun ville ha klart seg gjennom siste semester. Dette var i seg selv grunn nok til å være takknemlig for at hun hadde sluttet seg til Chi Omega. For henne hadde den kvinnelige studentforeningen alltid dreid seg om individuelt vennskap, ikke en slags hysterisk gruppeidentitet. For henne hadde ikke vennskap noe med plasseringen i hakkeordenen å gjøre. Og derfor, slik hun hadde gjort helt fra begynnelsen av, gjorde hun det hun måtte i huset også det andre året, men heller ikke mer enn det. Hun hadde betalt sine gebyrer og avgifter, og ignorert klikkene som sikkert formet seg allerede, særlig de som trodde at det å være en Chi Omega var det vesentligste i livet. Klikker som dyrket folk som Mary-Kate, for eksempel. Mary-Kate var foreningens leder, og ikke bare formelig oste det foreningsliv av henne, men hun så slik ut også; hun hadde fyldige lepper og lett oppstoppernese, feilfri hud og et ansikt med fin beinstruktur. Plusset man så på med den tiltrekningen som den båndlagte kapitalen ga henne – familien hennes hadde gamle penger fra tobakkshandelen, og var fortsatt en av statens rikeste – så var hun for mange selve 30
symbolet på livet i studentforeningen. Og Mary-Kate var klar over dette. Akkurat nå, ved et av de større, runde bordene, holdt hun hoff, omgitt av yngre, kvinnelige studenter som helt tydelig ønsket å bli akkurat som henne når de ble litt eldre. Som alltid snakket hun om seg selv. «Jeg ønsker bare å gjøre en forskjell, ikke sant?» sa Mary-Kate. «Jeg vet at jeg ikke er i stand til å forandre verden, men jeg synes det er viktig å prøve å gjøre en forskjell.» Jenny, Drew og Brittany suget til seg hvert ord. «Jeg er så hjertens enig,» nikket Jenny. Hun var en andreårsstudent fra Atlanta, og Sophia kjente henne godt nok til at de hilste på hverandre hver morgen, men ikke stort mer enn det. Nå lyste hun av henrykkelse over å få lov til å være sammen med Mary-Kate. «Ja, jeg har altså ikke tenkt å dra til Afrika eller Haiti eller noe sånt,» fortsatte Mary-Kate. «Hvorfor dra så langt av sted? Faren min sier at det er god anledning til å hjelpe folk like i nærheten. Det var derfor han bestemte seg for å danne den veldedige stiftelsen, og derfor kommer jeg til å jobbe der etter eksamen. Hjelpe til her i Nord-Carolina, mener jeg. Visste du at det finnes folk i denne staten som fortsatt må gå på utedo? Kan du tenke deg det? At de ikke har innlagt vann? Vi må ta tak i den slags problemer.» «Vent litt,» sa Drew, «nå ble jeg litt forvirret.» Hun var fra Pittsburgh, og antrekket hennes var nesten identisk med Mary-Kates, helt ned til hatten og støvlene. «Sier du at stiftelsen til faren din installerer bad?» Mary-Kates velformede øyebryn tegnet en V. «Hva er det du snakker om?» «Stiftelsen til faren din. Du sa at den bygger badeværelser.» Mary-Kate skakket på hodet, og inspiserte Drew som om hun var tilbakestående. «Den sørger for stipender til nødlidende barn. Hvorfor i all verden kom du på den tanken at den ordner med badeværelser?» Å, jeg vet ikke riktig, tenkte Sophia og smilte for seg selv. Kanskje fordi du snakket om utedoer? Og fikk det til å hø31
res slik ut? Men hun sa ingenting, vel vitende at Mary-Kate ikke ville sette pris på den slags humor. Når det var snakk om hennes planer for fremtiden, eide ikke Mary-Kate humoristisk sans. Fremtiden var tross alt alvorlige saker. «Men jeg trodde du skulle bli nyhetsoppleser,» sa Brittany. «I forrige uke fortalte du oss om jobbtilbudet du hadde fått.» Mary-Kate gjorde et kast med hodet. «Det kommer ikke til å gå.» «Hvorfor ikke?» «Det var snakk om morgennyhetene. I Owensboro, Kentucky.» «Hva så?» spurte en av de yngre jentene i foreningen, og var tydelig forvirret. «Hallo der? Owensboro? Har du noen gang hørt om Owensboro?» «Nei.» Jentene utvekslet forsagte blikk. «Det er det som er mitt poeng,» kunngjorde Mary-Kate. «Jeg flytter ikke til Owensboro, Kentucky. Det er knapt nok en prikk på kartet. Og så har jeg ikke tenkt å stå opp klokken fire om morgenen. Og som jeg sa ønsker jeg å gjøre en forskjell. Det er mange folk der ute som trenger hjelp. Dette har jeg tenkt lenge på. Faren min sier …» Nå hørte ikke Sophia etter mer. Fordi hun ønsket å finne Marcia, reiste hun seg og lot blikket sveipe over mengden. Det var virkelig stappfullt her inne, og det kom stadig flere etter hvert som kvelden gikk. Hun ålte seg forbi et par av jentene og karene de snakket med, og begynte å smyge seg gjennom mengden, mens hun hele tiden så etter Marcias svarte cowboyhatt. Noe som var håpløst. Det var svarte hatter overalt. Hun prøvde å huske fargen på Ashleys hatt. Kremfarget, ikke sant? Dermed klarte hun å avgrense søket helt til hun fikk øye på vennene. Hun var begynt å gå i deres retning, klemte seg forbi klynger av folk, da hun fra øyekroken fikk øye på noe. Eller rettere sagt: Hun fikk øye på noen. Hun stoppet og anstrengte seg for å se bedre. Vanligvis 32
var høyden nok til at han var lett å få øye på i mengder, men det var så mange høye hatter i veien at hun ikke kunne være sikker på at det var ham. Likevel kjente hun seg plutselig urolig. Hun prøvde å si til seg selv at hun hadde tatt feil, at hun bare innbilte seg ting. Men selv om hun ikke ville, kunne hun ikke gi seg med å stirre. Hun prøvde å slå fra seg den ekle følelsen i magen der hun lot blikket gli fra det ene ansiktet til det neste i den myldrende folkemengden. Han er ikke her, sa hun igjen til seg selv, men i neste øyeblikk så hun ham igjen, der han spradet gjennom mengden flankert av to venner. Brian. Hun frøs til, og fulgte de tre karene med blikket der de gikk mot et ledig bord, så hvordan Brian bante seg frem akkurat slik han pleide å gjøre på lacrossebanen. Et øyeblikk nektet hun å tro det. Alt hun kunne tenke, var: Jaså? Du fulgte etter meg hit også? Hun kjente hvordan det hetnet i kinnene. Hun var sammen med vennene sine, langt vekk fra universitetsområdet … så hva tenkte han på? Hun hadde gjort det klinkende klart at hun ikke ønsket å møte ham; hadde sagt rett ut at hun ikke ville snakke med ham mer. Nå følte hun seg fristet til å marsjere rett bort dit og gjenta at det var over. Men det gjorde hun ikke, for hun visste at det ikke ville gjøre noe fra eller til. Marcia hadde rett. Brian trodde at hvis han bare fikk snakket med henne, kunne han få henne til å ombestemme seg. Fordi han innbilte seg at bare han var på sitt mest sjarmerende og unnskyldende, var han uimotståelig. Tross alt hadde hun tilgitt ham før. Hvorfor ikke en gang til? Hun så bort og bante seg frem gjennom mengden i retning Marcia, glad for at hun hadde forlatt bordene tidsnok. Det siste hun ønsket, var at han skulle komme slentrende og late som han var forbauset over å se henne der. For uansett hva som var fakta, var det hun som ville bli betraktet som den hjerteløse. Hvorfor? Jo, fordi Brian var sin studentforenings Mary-Kate: en tvers gjennom amerikansk lacrosse33
spiller velsignet med et forbløffende godt utseende, og med en far som var en velstående finansmann. Brian regjerte lekende lett deres sosiale krets. Alle de kvinnelige studentene tilba Brian, og hun visste at minst halvparten av jentene i huset ville slå seg på lag med ham bare de fikk den minste oppmuntring. Ja vel, de kunne bare få ham. Sophia fortsatte å sno seg gjennom mengden mens bandet avsluttet én sang og fortsatte inn i den neste. Hun fikk et glimt av Marcia og Ashley i nærheten av dansegulvet. Der sto de og snakket med tre karer iført stramtsittende jeans og cowboyhatter, og hun mente de måtte være noen år eldre enn dem. Sophia kom seg i den retningen, og da hun grep tak i armen på Marcia, snudde romkameraten seg og så nesten forfjamset ut. Eller mer korrekt: Hun så bedugget ut. «Å, hei!» sa hun langsomt og slepende. Hun trakk Sophia fremover. «Hei, karer, dette er jenta jeg deler rom med, Sophia. Og dette er Brooks og Tom … og …» Marcia knep øynene sammen og myste på karen i midten. «Hva var det nå du het igjen?» «Terry.» «Hei,» sa Sophia kort. Hun snudde seg mot Marcia igjen. «Kan jeg få et par ord med deg under fire øyne?» «Nå?» Marcia rynket pannen. Øynene hennes flakket mot cowboyene da hun vendte seg mot Sophia, og hun prøvde ikke å skjule at hun var irritert. «Hva er det?» «Brian er her,» vislet Sophia. Marcia så mysende på henne, som om hun prøvde å forsikre seg om at hun hadde hørt riktig. Så nikket hun endelig. De to trakk seg bort til et sted litt vekk fra dansegulvet. Det var ikke fullt så øredøvende der, men Sophia måtte likevel heve stemmen for å bli hørt. «Han har fulgt etter meg. Igjen.» Marcia gløttet over Sophias skulder. «Hvor er han?» «Borte ved bordene, sammen med alle de andre fra skolen. Han har Jason og Rick med seg.» «Hvordan visste han at du skulle være her?» 34
«Det er ikke akkurat noen hemmelighet. Halve campus visste at vi skulle hit i kveld.» Mens Sophia freste, gled Marcias interesserte blikk tilbake til en av karene hun hadde snakket med, før hun med en irritert mine vendte seg mot Sophia igjen. «Greit … så er han altså her.» Hun trakk på skuldrene. «Hva vil du gjøre med det?» «Jeg vet ikke.» Sophia la armene i kors. «Så han deg?» «Jeg tror ikke det,» svarte Sophia. «Jeg vil bare ikke at han skal sette i gang med noe.» «Vil du at jeg skal gå og snakke med ham?» «Nei.» Sophia ristet på hodet. «Jeg vet ikke riktig hva jeg vil.» «Da skal du bare slappe av. Overse ham. Vær sammen med Ashley og meg en liten stund. Vi er ikke nødt til å gå tilbake til bordene. Kanskje han kommer til å gå. Og hvis han oppdager at vi er her, vil jeg bare begynne å flørte med ham. Avlede ham.» Munnen trakk seg opp i et utfordrende smil. «Du vet jo at han tidligere var svak for meg. Før din tid, mener jeg.» Sophia strammet grepet om armene. «Kanskje burde vi bare dra.» Marcia slo ut med en hånd. «Hvordan? Vi er en time unna campus, og ingen av oss har bil her. Vi kom sammen med Ashley, ikke sant? Og jeg er bombesikker på at hun ikke har lyst til å dra.» Dette hadde ikke Sophia tenkt på. «Kom igjen nå,» sa Marcia overtalende. «Nå tar vi oss en drink. Du vil like disse karene. De tar hovedfag ved Duke.» Sophia ristet på hodet. «Jeg er ikke i humør til å snakke med noen karer akkurat nå.» «Så hva har du lyst til å gjøre?» Sophia fikk et glimt av nattehimmelen for enden av låven, og fikk plutselig en voldsom trang til å komme seg ut av dette svette og tettpakkede området. «Jeg tror bare jeg trenger litt frisk luft.» 35
Marcia fulgte blikket hennes før hun igjen festet øynene på Sophia. «Vil du at jeg skal bli med deg?» «Nei, det er greit. Jeg skal nok finne deg igjen. Bare vær her i nærheten, hva?» «Ja da, klart det,» samtykket Marcia og var tydelig lettet. «Men jeg kan gå sammen med deg …» «Ikke tenk på det. Jeg blir ikke lenge.» Mens Marcia satte kursen mot sine nye venner, begynte Sophia å gå mot bakre del av låven, og mengden ble stadig tynnere etter hvert som hun fjernet seg fra dansegulvene og bandet. Et par menn prøvde å fange oppmerksomheten hennes da hun manøvrerte seg forbi, men Sophia lot som hun ikke enset det, ville ikke la seg avlede. De kjempedigre låvedørene sto åpne, og straks hun kom utenfor, følte hun en bølge av lettelse skylle over henne. Musikken var ikke så voldsom her, og den friske høstluften kjentes som en kjølig lindring mot huden. Hun hadde ikke vært klar over hvor hett det var inne på låven. Nå så hun seg omkring, og håpet å finne seg et sted å sitte. Et stykke bortenfor til venstre så hun en diger eik; de knortete grenene strakte seg i alle retninger, og her og der sto folk i små grupper og røykte og drakk. Det tok et sekund eller to før det gikk opp for henne at alle befant seg på innsiden av en stor innhegning bestående av trestenger som strålte ut fra hver side av låven; en gang hadde dette utvilsomt vært en hestehage eller noe. Det var ingen bord her ute. Isteden satt eller lente folk seg mot tregjerdet, og en gjeng hadde vaglet seg opp på noe hun mente måtte være et gammelt traktorhjul. Bortenfor dem sto en enslig mann med cowboyhatt og stirret ut over den tilgrensende beitemarken. Ansiktet hans lå i skygge. Hun lurte et øyeblikk på om også han holdt på å ta hovedfag ved Duke, men tvilte på det. Cowboyhatter og avgangsstudenter ved Duke passet liksom ikke helt sammen. Hun begynte å gå mot en folketom del av området noen få gjerdestolper nedenfor den ensomme cowboyen. Over henne var himmelen klar som en glassklokke, og månen 36
kretset like over den fjerne trelinjen. Med armene støttet inn mot de ru trestolpene så hun seg omkring. Til venstre så hun området for rodeo, der hun tidligere hadde sett konkurransene i okseritt. Rett bakenfor der igjen var det en rad med små, inngjerdete havneganger, der oksene befant seg. Selv om havnegangene ikke var opplyst, sto et par av banelyktene fortsatt på og avtegnet dyrene med spøkelsesaktig glød. Bak innhegningene så hun 20 eller 30 pickuper og tilhengere, omgitt av sine eiere. Selv herfra kunne hun se hvordan det glødet i sigaretter, og høre flaskeklirr nå og da. Hun undret på hva stedet ble brukt til når det ikke var rodeooppvisning i byen. Brukte de dette stedet til hesteshow? Eller hundeshow? Kanskje markeder? Eller noe annet? Det var noe øde og falleferdig over stedet, noe som antydet at det sto tomt mesteparten av året. Den gebrekkelige låven forsterket dette inntrykket, men hva visste vel hun? Hun som var født og oppvokst i New Jersey. Noe sånt ville i hvert fall Marcia ha sagt. Dette hadde hun sagt helt siden de var andreårsstudenter, og det hadde vært morsomt i begynnelsen, men så var det blitt tynnslitt etter en stund. Nå var det blitt morsomt igjen, som en slags gammel spøk bare de to delte. Marcia var fra Charlotte, og hadde hatt sin oppvekst bare et par timer unna Wake Forest. Sophia kunne fortsatt minnes hvor forvirret Marcia hadde sett ut da Sophia sa at hun var vokst opp i Jersey City. Hun kunne like gjerne ha sagt at hun hadde tilbrakt barneårene på Mars. Men Sophia måtte medgi at Marcias reaksjon ikke var helt ubegrunnet. Deres respektive bakgrunn kunne ikke ha vært mer forskjellig. Marcia var den yngste av to søsken, og hennes far var ortopedisk kirurg, mens moren var advokat og arbeidet med miljøspørsmål. Hennes eldre bror var sisteårs jusstudent ved Vanderbilt, og selv om familien ikke akkurat sto på Forbes-listen over landets rikeste, tilhørte hun så absolutt det øverste sjiktet. Hun var en jente av den typen som tok ride- og dansetimer som barn, og som fikk en Mercedes kabriolet da hun fylte 16 år. Sophia var derimot dat37
teren til to immigranter. Moren var fransk, faren fra Slovakia, og de ankom landet uten stort mer enn det de hadde i lommene. Selv om de var velutdannet – faren var kjemiker, moren farmasøyt – var engelskkunnskapene begrenset. Derfor måtte de i årevis avfinne seg med dårlig betalte jobber og bo i knøttsmå, nedslitte leiligheter, helt til de klarte å spare nok til å åpne sin egen delikatesseforretning. I denne perioden fikk de ytterligere tre barn – Sophia var den eldste – og i oppveksten hadde Sophia jobbet sammen med foreldrene i delikatessen etter skoletid og i helgene. Forretningen gikk heldigvis rundt, bra nok til at familien klarte seg, men aldri stort mer enn det. Som mange av de bedre elevene i avgangsklassen hadde hun frem til noen måneder før eksamen regnet med å begynne ved Rutgers. Ren impuls hadde fått henne til å søke Wake Forest, og da bare fordi skolens rådgiver hadde foreslått det, men ikke tale om at hun kunne hatt råd til å gå der. Heller ikke visste hun stort mer om stedet enn det hun leste på universitetets webside. Og ingen kunne ha vært mer forbauset enn henne da hun fikk vite at Wake Forest hadde bevilget henne et stipend som dekket undervisningen. I august hadde Sophia satt seg på bussen i New Jersey, med kurs for et praktisk talt ukjent sted der hun skulle tilbringe mesteparten av de neste fire årene. Det hadde vært en flott avgjørelse, i hvert fall med tanke på utdannelse. Wake Forest var mindre enn Rutgers, noe som innebar at også klassene var det. Og lærerne på kunsthistorisk avdeling var hengivne i sin undervisning. Hun hadde allerede vært på et intervju for en turnusjobb ved Denver Art Museum – og nei, ingen hadde stilt et eneste spørsmål om hennes rolle ved Chi Omega – og hun følte at intervjuet hadde gått bra. Likevel hadde hun ennå ikke fått noen tilbakemelding. I fjor sommer hadde hun også klart å spare nok til å kjøpe seg sin første bil. Den var ikke stort å skryte av – det var en elleve år gammel Toyota Corolla som hadde gått mer enn 160 000 kilometer, hadde en bulk i bakdøren og mer enn bare noen få skraper – men for Sophia, 38
som i oppveksten hadde gått eller tatt buss uansett hvor hun skulle, ga det enorm frihet å kunne komme og gå som hun lystet. Hun gjorde en grimase der hun sto ved gjerdet. Vel, bortsett fra nå i kveld, da. Men det var hennes egen skyld. Hun kunne ha kjørt, men … Hvorfor måtte Brian komme hit i kveld? Hva var det han innbilte seg kom til å skje? Trodde han virkelig at hun ville sette strek over det han hadde gjort mot henne – ikke en eller to ganger, men hele tre? At hun ville ta ham tilbake slik hun tidligere hadde gjort? Saken var at hun ikke engang savnet ham. Hun kom ikke til å tilgi ham, og hvis han ikke hadde fulgt etter henne, tvilte hun på at hun overhodet ville ha tenkt på ham. Likevel var han fortsatt i stand til å ødelegge kvelden, og dette plaget henne. Det plaget henne at hun tillot ham å gjøre det. At hun ga ham så pass stor makt over henne. Ja vel, men ikke nå lenger, besluttet hun. Nå ville hun gå inn igjen og holde seg til Marcia og Ashley og disse gutta fra Duke, og hva så om Brian fant henne og gjerne ville prate? Hun skulle simpelthen bare overse ham. Og hvis han prøvde å hindre henne i å ha det hyggelig? Ja vel, kanskje hun til og med kunne kysse en av disse karene bare for å vise ham at hun var gått videre. Dermed basta. Tanken fikk henne til å smile, og da hun snudde seg bort fra gjerdet, gikk hun rett på en eller annen og holdt på å miste balansen. «Å … unnskyld,» sa hun automatisk og stakk armen frem for å støtte seg. Idet hånden møtte brystkassen hans og hun så opp, jog gjenkjennelse som en pil gjennom henne. Hun trakk seg tilbake. «Hei sann,» sa Brian og grep henne om skuldrene. På det tidspunktet hadde hun allerede gjenvunnet balansen, samtidig som hun vurderte situasjonen med en kvalmende følelse av forutsigbarhet. Han hadde funnet henne. De befant seg ansikt til ansikt, og de var alene. Alt hun hadde prøvd å unngå helt siden bruddet. Fabelaktig. 39
«Beklager at jeg sniker meg innpå deg på denne måten.» På samme måte som med Marcia var stemmen sløret, noe som ikke forbauset henne. Brian hadde nemlig aldri sagt nei til å ta en drink for mye. «Jeg fant deg ikke ved bordene, og fikk en anelse om at du kanskje var her ute –.» «Hva er det du vil, Brian?» avbrøt hun bitende. Han krympet seg synlig over tonefallet, men som alltid tok han seg raskt sammen. Rike mennesker – bortskjemte mennesker – gjorde bestandig det. «Jeg vil ingenting,» sa han og stakk en hånd ned i bukselommen. Da han ravet litt, forsto hun at han var på god vei til å bli skikkelig full. «Så hvorfor er du da her?» «Jeg så deg her ute helt alene, og tenkte jeg ville forsikre meg om at du hadde det bra.» Han skakket på hodet og prøvde seg på sin sedvanlige «er jeg ikke sunn og kjekk?»holdning, men de blodskutte øynene avslørte ham. «Jeg hadde det fint helt til du kom.» Han hevet et øyebryn. «Jøss. Den der var ubehagelig.» «Det må jeg være. Du har fulgt etter meg som en snikjeger.» Han nikket og aksepterte sannheten i ordene. Og selvfølgelig for å vise at han godtok hennes forakt. Antagelig kunne han ha spilt hovedrollen i en video med tittelen Hvordan få din tidligere kjæreste til å tilgi deg … enda en gang. «Jeg vet det,» innrømmet han som på kommando. «Og det beklager jeg.» «Gjør du ?» Han trakk på skuldrene. «Jeg ville ikke at det skulle slutte slik det gjorde … og jeg ville bare fortelle deg hvordan jeg skammer meg over alt som hendte. Det fortjente du ikke, og jeg bebreider deg ikke for å slå opp. Jeg innser at jeg har vært …» Sophia ristet på hodet, allerede lei av å høre på ham. «Hvorfor gjør du dette?» «Gjør hva?» 40
«Dette,» sa hun. «Hele dette tåpelige skuespillet. Kommer ut hit og later som du er så underdanig og full av unnskyldninger. Hva er det du vil?» Spørsmålet så ut til å bringe ham ut av fatning. «Jeg prøver bare å be om forlatelse for -» «For hva da?» spurte hun. «For at du bedro meg for tredje gang? Eller for å ha løyet for meg helt fra jeg ble kjent med deg?» Han blunket. «Gi deg nå, Sophia. Ikke vær sånn. Jeg har ikke noen slags plan. Jeg vil bare ikke at du skal gå hele det siste året med en følelse av at du er nødt til å unngå meg. Til det har vi delt altfor mye.» Til tross for den slørete stemmen hørtes han nesten troverdig. Nesten. «Du begriper det ikke, gjør du vel?» Hun lurte på om han virkelig trodde at hun ville tilgi ham. «Jeg vet at jeg ikke er nødt til å unngå deg. Jeg ønsker å unngå deg.» Han stirret på henne, tydeligvis helt forvirret. «Hvorfor oppfører du deg slik?» «Tuller du?» «Etter at du slo opp med meg, visste jeg at jeg hadde gjort mitt livs største tabbe. Fordi jeg trenger deg. Du er god for meg. Du gjør meg til et bedre menneske. Og selv om vi ikke kan være sammen, ønsker jeg at vi kunne komme sammen og slå av en prat nå og da. Bare snakke sammen. Slik vi pleide. Før jeg rotet det til.» Hun åpnet munnen for å svare, men den skråsikre holdningen hans gjorde henne målløs. Trodde han virkelig at hun ville falle for dette enda en gang? «Kom igjen,» sa han og tok etter hånden hennes. «La oss ta oss en drink og snakke sammen. Dette kan vi komme oss gjennom –» «Ikke rør meg!» Det var en høy og skjærende klang i stemmen hennes. «Sophia …» Hun huket seg ned ved gjerdet, vekk fra ham. «Ikke rør meg, sa jeg!» 41
For første gang så hun et glimt av sinne i uttrykket da han gjorde et utfall mot håndleddet hennes. «Ro deg ned …» Hun prøvde å rive til seg armen, komme seg løs. «Slipp meg!» Isteden trakk han henne nær nok til at hun kunne kjenne den harske øldunsten fra pusten hans. «Hvorfor må du bestandig lage oppstyr?» ville han vite. Da hun kjempet for å komme seg løs, så hun opp på ham og følte et kaldt stikk av frykt. Dette var ikke en Brian hun kjente igjen. Pannen var furet, nesten rynket, og kjeven var stram og utspilt. Hun frøs til og prøvde å bøye seg unna det varme, hivende åndedrettet. Senere kom hun bare til å huske hvor paralysert hun hadde vært av skrekk, før hun hørte stemmen bak ryggen. «Du må slippe henne,» sa stemmen. Brian så over og tilbake på henne igjen, men klemte bare hardere til. «Vi står bare her og prater,» svarte han sammenbitt. «For meg ser det ikke ut som dere bare prater,» sa stemmen. «Og jeg ber deg ikke om å slippe henne. Jeg gir deg ordre om det.» Den advarende undertonen i stemmen var ikke til å ta feil av, men i motsetning til de adrenalindrevne episodene hun hadde vært vitne til i studentboligene, hørtes stemmen til den fremmede helt rolig. Det tok et øyeblikk før Brian registrerte trusselen, men det var tydelig at den ikke skremte ham. «Jeg har saken under kontroll. Hva om du bare passer dine egne saker?» «Siste sjanse,» kom stemmen. «Jeg vil nødig gjøre deg noe, men det må jeg altså.» Sophia var for nervøs til å snu seg, men kunne ikke unngå å legge merke til at tilskuere utenfor låven begynte å snu seg i deres retning. Fra øyekroken så hun to menn reise seg fra traktordekket og komme mot dem, og enda et par skjøv seg vekk fra gjerdet. Hattene deres kastet skygge over ansiktene da de nærmet seg. Brians blodskutte øyne flakket mot dem, så glodde han 42
over Sophias skulder mot mannen som nettopp hadde snakket. «Du har tilkalt vennene dine, hva?» «Jeg behøver ikke dem for å ta hånd om deg,» sa den fremmede rolig og uanfektet. Kommentaren fikk Brian til å skyve Sophia til side, og han slapp jerngrepet om armen hennes. Han snudde seg og tok et skritt i retning av stemmen. «Ønsker du virkelig å gjøre dette?» Da hun snudde seg, var det lett å forstå årsaken til Brians brautende holdning. Brian var 1,95 meter høy og veide over 90 kilo, og han trente fem ganger i uken. Mannen som truet ham, var senete og mer enn 15 centimeter kortere, og iført en cowboyhatt som absolutt hadde sett bedre dager. «Stikk av gårde nå,» sa cowboyen og rygget et skritt tilbake. «Det er ingen grunn til å gjøre dette verre.» Brian ignorerte ham. Med forbausende hurtighet gjorde han et utfall mot den kortere mannen, og holdt armene ut til siden i den hensikt å kjøre ham ned. Denne bevegelsen kjente hun igjen, for hun hadde sett Brian felle utallige folk på lacrossebanen, og visste nøyaktig hva som kom til å skje: Han ville senke hodet og presse beina hardt fremover; han ville felle den andre mannen omtrent slik man økser ned et tre. Og likevel … selv om Brian gjorde akkurat det hun hadde regnet med, endte det ikke slik hun hadde sett så mange ganger før. Idet Brian nærmet seg, holdt mannen det ene beinet på plass samtidig som han lente seg til motsatt side, og armene suste fremover idet han benyttet Brians fremdrift til å vippe ham ut av balanse. Øyeblikket etter lå Brian med ansiktet ned i grusen, og med den kortere mannens oppskrubbede cowboystøvel presset mot nakken. «Rolig nå,» sa cowboyen. Brian begynte å vri seg under støvelen og forberedte seg på å dytte seg opp, men med et fort hopp – mens han fortsatt holdt en støvel godt plantet på nakken til Brian – smelte den andre karen foten ned på fingrene til Brian, før han raskt trakk seg til side. På bakken trakk Brian til seg hånden og skrek, mens støvelen mot nakken presset enda hardere ned. 43
«Ingen bevegelser nå, ellers blir det bare verre.» Cowboyens ord var langsomme og tydelige, som om han snakket til en som var undermåls. Fortsatt som lamslått over hvor raskt alt var hendt, stirret Sophia på cowboyen. Hun gjenkjente ham som skikkelsen hun hadde sett stå alene ved gjerdet da hun kom gående ut, og merket seg at han ennå ikke hadde sett på henne. Isteden lot det til at han var konsentrert om å holde støvelen på riktig sted, som om han vaktsomt holdt en klapperslange på plass. Noe han på en måte også gjorde. På bakken begynte Brian igjen å gjøre motstand, og igjen ble fingrene tråkket på mens den andre støvelen forble plantet på nakken. Brian kvalte et skrik, og kroppen ble gradvis urørlig. Først da så cowboyen på Sophia. De blå øynene gnistret i lyset som nådde dem fra låven. «Hvis du har lyst til å gå, holder jeg ham gjerne litt til,» tilbød han seg. Han hørtes uanfektet ut, som om omstendighetene var dagligdagse og ikke det minste uvanlige. Mens hun strevde for å komme på et passende svar, merket hun seg det bustete håret som stakk frem fra hattebremmen, og ble klar over at han ikke var stort eldre enn henne. Vagt mente hun å se at det var noe kjent med ham, men ikke fordi hun hadde sett ham ved gjerdet for litt siden. Hun hadde sett ham et annet sted, kanskje inne på låven, men det stemte liksom ikke helt. Hun kunne ikke sette fingeren på det. «Takk,» sa hun og rensket stemmen. «Men det går greit med meg.» Straks han hørte stemmen hennes, begynte Brian igjen å vri på seg, og igjen endte det med at han rev hånden til seg mens han hylte av smerte. «Er du sikker?» spurte cowboyen. «Jeg har en følelse av at han er litt sint.» Litt av en underdrivelse, tenkte hun. For hun var ikke i tvil om at Brian var rasende, og et ørlite smil lurte seg frem. «Jeg tror han har lært leksa nå.» Cowboyen så ut som han vurderte svaret hennes. «Kan44
skje du burde sjekke med ham,» foreslo han og skjøv hatten bakover på hodet. «Bare for å være helt sikker.» Hun forbauset seg selv ved å sende ham et smil før hun bøyde seg fremover. «Lar du meg være i fred nå, Brian?» Brian kom med et halvkvalt bjeff. «Få ham unna! Jeg skal drepe ham …» Cowboyen sukket og økte presset ytterligere mot nakken hans. Denne gangen ble ansiktet til Brian dyttet hardt ned i jorden. Hun snudde seg mot cowboyen, deretter tilbake mot Brian igjen. «Er det et ja eller et nei, Brian?» spurte hun søtt. Cowboyen lo og oppviste en rad med jevne, hvite tenner og et gutteaktig smil. Selv om hun ikke hadde lagt merke til det før, var de i mellomtiden blitt omringet av fire andre cowboyer, og Sophia lurte på om hele episoden kunne bli mer surrealistisk. Det føltes som om hun var snublet inn i et filmopptak av en gammel western, og plutselig gikk det opp for henne hvor hun hadde sett cowboyen før. Ikke inne på låven, men tidligere, under rodeokonkurransen. Han som Marcia hadde kalt en lekkerbisken. Okserytteren som hadde vunnet hele showet. «Går det greit, Luke?» spurte en av dem som var kommet til. «Trenger du en hånd?» Cowboyen med de blå øynene ristet på hodet. «Foreløpig går det greit. Men hvis han ikke slutter å vri seg, vil nesen hans bli brukket, enten han liker det eller ikke.» Hun så på ham. «Så det er du som er Luke?» Han nikket. «Og du?» «Sophia.» Han løftet en finger til hatten. «Hyggelig å hilse på deg, Sophia.» Smilende gløttet han ned på Brian igjen. «Vil du la Sophia være i fred hvis jeg lar deg reise deg?» En utslått Brian sluttet å lee på seg. Langsomt, men sikkert, ble presset mot nakken mindre, og Brian vred forsiktig på hodet. «Ta støvelen vekk fra nakken min!» gryntet han. Uttrykket var både surt og fryktsomt på en og samme tid. 45
Sophia trippet der hun sto. «Jeg tror du bør la ham reise seg nå,» sa hun. Luke fjernet støvelen og tok et skritt tilbake. I neste øyeblikk spratt Brian opp. Kroppen var som en stålfjær. Nesen og kinnet var oppskrapt, og han hadde jord på tennene. Da kretsen av andre ryttere sirklet enda nærmere, snudde Brian seg fra den ene okserytteren til den neste. Hodet dreide frem og tilbake. Selv om han var full, var ikke Brian dum, og etter et olmt blikk på Sophia tok han et skritt bakover. De fem cowboyene ble stående, tilsynelatende uten å bry seg i det hele tatt, men Sophia fornemmet at det bare var en illusjon. De var forberedt på alt det Brian kunne finne på, men Brian tok enda et skritt bakover før han pekte på Luke. «Du og jeg er ikke ferdige ennå,» freste han. «Forstår du det?» Han lot ordene henge i luften før han satte øynene i Sophia. Det var både sinne og forræderi i uttrykket, og så snudde han seg og begynte å gå mot låven.