Den grønne øya

Den grønne øya 5,7

Gert Nygårdshaug

Den grønne øya 5,7 ROMAN

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-71171-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En hommage til den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson 1904–1978.

DAG 0000

Kan det være slik at et sterkt og levende drømmebilde kan bli til virkelighet? Eller blir en drøm, et håp, pulverisert av den virkeligheten du søker, trår inn i, og uvilkårlig blir nødt til å møte? Slik har jeg tenkt mange ganger. Både før jeg dro og under denne lange turen.

Gjenstår å se.

Denne dagen har jeg vandret nedover en åsside, banet meg vei gjennom et knusktørt skoglandskap. Pulsen er høy. For jeg vet at jeg er like ved målet.

Mot kvelden kommer jeg ut i åpent terreng. En brunsvidd slette som heller svakt nedover. Jeg stanser, retter blikket fremover, søker etter en horisont jeg aldri har sett tidligere.

Pulsen enda høyere.

Men en forhøyning i terrenget noen hundre meter lenger fremme stenger utsikten. Det kan være like greit, tenker jeg da, for nå kommer mørket, og synet som snart vil møte meg vil fortjene fullt dagslys.

Jeg lirker den tunge ryggsekken fra mine såre skuldre, slipper bagen ned foran føttene. Det plutselige vekttapet gjør at jeg føler at jeg nesten kan lette fra marken, at gravitasjonen har opphørt. Men slik er det når jeg i dager og uker har fraktet med meg seksti kilo bagasje. Der hvert eneste gram 7

vil bli uunnværlig for den oppgaven jeg har satt meg fore å undersøke.

Jeg rigger til en leirplass slik jeg har gjort så mange ganger på denne ferden. Pulsen har roet seg. Men vil jeg klare å sove i natt? Vil jeg bare ligge og vente på soloppgangen og det synet jeg snart vil få se?

Jeg lager meg et enkelt måltid. Strimler av røkt og tørket fårekjøtt. Samler gress og kvister til et lite bål, koker te.

Legger ut teppet og blir liggende og stirre opp mot stjernehimmelen. Mot en fremdeles ukjent evighet. Som jeg aldri blir klok på. Og som ligger hinsides mine muligheter å kunne utforske.

21. juni er krysset av i boken.

Temperatur: Pluss 43,3 grader.

Mitt navn er Hans Zolon. Sannsynligvis en av klodens aller siste optimister.

DAG 0001 22. JUNI

Havet. Oceanet.

Nå sitter jeg her. Ser havet for første gang i mitt treogtrettiårige liv. Det var hit jeg ville. Til verdens ende, til verdens begynnelse. Hit hvor alt startet, og der alt som ble skapt kanskje vil få sin utgang og undergang. Før noe helt annet kan starte på nytt. Og på nytt igjen etter dette.

Kanskje er det sånn. Det er lite jeg vet om slikt.

Jeg er på en måte både glad og ikke så lite nervøs. Glad for endelig å ha nådd målet. Usikker fordi jeg ikke vet om havet vil gi meg de svarene jeg ønsker. Men nå er jeg her, temmelig nøyaktig på det punket GPS-en har ført meg. For rett under meg, bare noen meter lenger fremme, ligger stranden jeg har valgt meg ut blant tusen andre mulige strender. Men som ikke passet for de helt spesielle kravene jeg måtte stille til en strand.

Jeg sitter på en kalkstensklippe, en knaus. Ser ikke selve stranden, havkanten enda. Men vet at den starter her, og strekker seg en knapp kilometer østover. Vest for meg er det bare bratte klipper.

Kartene jeg har studert, forteller at det skal ligge en liten landsby, badeby lengst øst på stranden. Det er ikke dit jeg vil.

Jeg blir sittende en time, to timer. Jeg vil bare se. Det jeg ser gjør meg så usigelig lykkelig.

9

En horisont der overgangen mellom himmel og hav ikke er en rett strek, slik jeg trodde, men en diffus overgang av blå- og gråtonevarianter. Det finnes ingenting i denne horisonten. Absolutt ingenting. Det var nøyaktig slik jeg hadde ventet. Og kanskje er det derfor jeg er både lykkelig og samtidig merker en uvisshet om mitt formål med reisen: Å kunne lokke frem noen av havets hemmeligheter. Slik at det kan finnes en fremtid uten smerte, men med håp.

Jeg kaller dette dag 1. Dette fordi det ikke lenger finnes noen datoer, dager, uker, måneder eller år skrevet inn i min kosmiske kalender. Hverken sekunder, minutter eller timer eksisterer der oppe på den evigblå himmelen eller i nattens stjernesådde mørke. De eksisterer kun på mitt Certina Chronos-24 armbåndsur.

Det er slik det må være ved havet.

Jeg skriver noen av mine tanker på papir, i en tykk, skinninnbundet skrivebok med linjer. Men jeg skriver de fleste tanker og ord ut mot et usynlig lerret. Her blir ordet «skriver» feil, skjønner jeg nå, og retter dette til «sender».

Havflaten som jeg lenge har sittet og sett utover, blir et sted der ute, kanskje midt mellom horisonten og land, brutt av noe hvitt som stiger og synker, blir borte en stund, men gjentar seg med jevne intervaller. Ettersom min kunnskap om havets bevegelser har blitt betydelige, skjønner jeg at dette må være det som kalles brenninger. Det må være noe der ute som brått stanser havets rolige dønninger, støter mot noe usynlig under overflaten og skaper skumsprøyt. Det er dette hvite jeg ser. Og som gjentar seg og gjentar seg. Et bredt belte av hvithet, fra øst mot vest.

Og for første gang siden jeg nådde havet denne formiddagen – nå er det ettermiddag og jeg sitter på samme sted – begynner hodet å fylles med noe som kan være en årvå10

ken bevissthet om både havets krefter og hvor jeg egentlig befinner meg. Det hvite skumbeltet der ute må opprinnelig ha vært små øyer, klipper, skjær. Men som nå, da havet har steget betraktelig, er blitt liggende under vann. Jeg har selvfølgelig lest det meste av det som er skrevet om det langsomt og ubønnhørlig økende havnivået lenge før jeg la ut på reisen. Havet var havet uansett, og måtte tolkes ut fra faktorer omkring klodens tilstand, landmassene, og menneskenes virksomhet.

Slik er det.

Det er noe av dette jeg håper å få svar på.

Jeg slutter å stirre utover. Reiser meg fra knausen. Bukserer bagasjen og meg selv nedover en kløft, og ser plutselig et gapende hull i kalkstensklippen. En grotte? Jeg går inn i dette romslige overhenget og tenker at dette må være toppen av flaks! Et perfekt sted å slå seg til. Det har altså ligget her og ventet på meg hele tiden. Her har jeg utsikt både over havet og stranden nedenfor.

Jeg legger fra meg bagasjen for aller siste gang og går frem til huleåpningen. Nå søker blikket mitt for første gang strandlinjen, havkanten nedenfor klippen der jeg står, bare få meter under meg.

Og rygger brått tilbake.

Synet som møter meg, er ikke det jeg forventet skulle finnes på denne stranden. Selv i den sterke heten merker jeg frysninger som brer seg oppover ryggen. Det utløser et ubehag, og jeg rygger enda lenger innover i hulen. Her roter jeg rundt i bagasjen til jeg finner en av flaskene. Ikke de med vann, men en av disse som inneholder den hjemmelagede, kruttsterke brandyen fra min fars kjeller langt der oppe i nord. Tatt med for å ære en god far.

Jeg drikker flere drøye slurker.

11

De første på flere dager.

Sløvheten og den indre varmen som disse dråpene gir meg, gjør at jeg våger å forstå, at jeg tør vende blikket andre steder enn ut mot havet. Derfor kikker jeg igjen ned mot stranden under meg. Den ender ved klippene her jeg sitter, men strekker seg et par hundre meter, østover mot en sving.

Overalt der nede ligger det vrakgods.

Skylt inn på den knusktørre leirjorden, men hvor det for få år siden, kanskje ti-tyve meter lenger ute i vannet, fantes en kritthvit sandstrand hvor solglade turister kunne ha badet, lekt og døset i solsenger eller på sine pledd.

Den sterke brandyen har fordrevet det verste ubehaget og gir meg mot til å betrakte, ta innover meg det grusomme synet, tragediene som må ha utspunnet seg her. Jubelen jeg nettopp har kjent over havets vakkerhet med sin uendelige flate, blir erstattet av tristhet og noe pinefullt.

Noe veldig vondt.

Bortetter stranden ligger opprevne gule, røde, blå og sorte kadavre av punkterte, oppflerrede større og mindre plastbåter, av sønderslåtte trebåtvrak; det ligger filler og klær strødd innover leirjorden, og i de utpinte trærne lenger inne henger plast- og tøyremser blafrende i den svake vinden. Jeg ser noe som kan ha vært livbøyer, kanner, bager, sekker og andre gjenstander spredt innover land.

Det var ikke slik min strand skulle være. Stranden jeg hadde valgt meg ut som skulle bli mitt observatorium, mitt forskningsområde. Etter nitide studier av havstrømmer, tidevann, saltholdighet og andre maritime data blant tusentalls andre strender, var det denne jeg hadde valgt som den perfekte.

Nå er jeg her, men jeg makter ikke tenke klart. Vil ikke se mer. Vil ikke vite hvorfor måkeflokkene der nede sirkler 12

rundt og rundt før de lander og hakker på noe, letter, flyr bort, og kommer tilbake.

Jeg trekker meg lenger inn under klippoverhenget, inn i hulen. Der jeg ikke kan se havet. Eller det hvite beltet av skumsprøyt langt der ute. Altfor langt fra land, har jeg forstått.

Termometeret viser pluss 46,7 grader da jeg sløvet av alkoholen sovner bort fra dag 1.

Slik er det.